Kategori: Blogg

Reklame |

Postkonseptualisme eller neo-konseptualisme er både en kunstretning og en teori om kunst som har utspring i 1960- og 1970-årenes konseptkunst. Den opprinnelige konseptkunsten innebar en kunstpraksis der ideen bak et kunstverk eller en kunstnerisk handling ansees som viktigere for verkets innhold enn dets materielle eller estetiske utførelse. Postkonseptualismen bygger på den samme oppfatningen, men opererer med videre og mer fleksible rammer for hva som kan være gyldig som kunstnerisk materiale eller prosess. I nyere tid er det vanlig å hevde at det man kaller samtidskunst som sådan er postkonseptuell nærmest per definisjon. I den forstand er postkonseptualisme ikke lenger en avgrenset kunstretning, men heller et premiss for all kunstproduksjon som faller inn under betegnelsen samtidskunst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så vidt jeg vet har jeg selv aldri vært utsatt for plagiering. Årsaken bør være åpenbar. Den som gir seg til å kopiere stilen min beveger seg ut på veldig dypt vann og hvis man er det kaliberet av mestersvømmer så er man også dyktig nok til å skape sine egne greier, slik at poenget med plagiatet – formodentlig å “spare seg for arbeid” eller noe i den gata – er dødfødt i utgangspunktet. De som blir plagiert har som regel en generisk og “anonym” stil som svært mange enkelt kan identifisere seg med. Jo mer sannsynlig det virker at “hvem som helst kunne ha skrevet dette” jo enklere blir det å stjele arbeidet og utgi det som sitt eget, eventuelt med noen små endringer her og der slik at det ikke blir alt for åpenbart hva som foregår. Selv er jeg lite interessert i plagiater og de manipulerende intrigemakerne som begår dem. Motivasjonen deres er for banal. Hva er det de prøver å oppnå? Sannsynligvis popularitet, kommersiell suksess og ikke minst de penger og sosiale goder som følger av dette. Med andre ord et typisk middelklasseproblem. Du vet. Den verdenen hvor folk sammenligner seg med hverandre og engasjerer seg i alskens “konkurranser om ære” — som ironisk nok er selve skolebokdefinisjonen av æreløs atferd.

Et alminnelig element innenfor postkonseptualistiske arbeider er appropriasjon, det vil si at man overtar – approprierer – allerede eksisterende kunstverk, gjerne svært kjente motiver fra kunsthistorien som Skrik eller Mona Lisa, og behandler dem som sosiologiske konsepter hvor det arbeidet man selv gjør kan for eksempel handle om forholdet mellom disse “ikoniske” arbeidene og det publikum som betaler for å erfare dem på nært hold. Gudene vet hvor mange pop art stilistiske appropriasjoner av Skrik og Mona Lisa som finnes der ute, men det er ikke så rent få, og mange av dem er ironiske i uttrykket. Gjenkjennelseseffekten er selve poenget her. Alle som ikke er født bak en låvedør i Indre Skrotumdal har jo sett Mona Lisa avbildet noe sted. Ingen plagierer Mona Lisa. Hva fanden er poenget? Svindlere har helt andre målsettinger enn kunstnere. Blant annet har de svært forskjellige idèer om hva det betyr å bli “oppdaget”, men den viktigste forskjellen ligger i holdningene til arbeid og produksjon. Svindleren er først og fremst en selger. Selvsagt kan det foreligge en mental forstyrrelse som medfører varians i motivasjonsfaktorene, men en typisk svindler jobber mer “mot publikum” enn den arketypiske kunstneren, som jobber “mot verket” (og som i hovedsak driter i hva publikum synes). Slik sett er plagiarister mer kunsthandlere enn kunstnere. Det er da også de som driver med kunsthandel som forarges mest av plagiater. Det undergraver jo virksomheten deres.

Nå er det på tide å bringe penger inn i bildet. Jeg kan selv ikke komme på noe som er mer vulgært og motbydelig enn “pengebegjær”, det vil si trangen til å stadig skaffe seg mere penger selv om man teknisk sett allerede har nok til å finansiere opptil flere livsløp. En fattig person som fantaserer om å ha råd til fine ting er ikke så mye interessert i “selve pengene” som de gledene de tror dette kommer til å gi dem, mens de rike ligner jålete fruentimmer som gjør seg til for hverandre med “siste mote” og den typen ting — som man jo må være evneveik for å la seg imponere av. Men der er vi altså. De fattige drømmer om å kjøpe fine ting. De rike drømmer om å kjøpe hverandre. Det de har til felles er at begge tror svaret ligger i mere penger. Og pengegalloppen går sin gang. Glasset er ikke fullt før det renner over. Problemet med å jobbe ut ifra en posisjon av pengebegjær er at penger “i seg selv” ikke eksisterer. Det er et nondeskriptivt konsept for ethvert medium som kan fungere som transportmiddel for kjøpekraft — eller sagt på en annen måte: Grådighet danner en rekursiv loop som “spiser seg selv” fra innsiden og ut helt til den såkalte sjelen blir til et svart hull; en eksistensiell avløpsåpning som ikke engang reflekterer lys. I svært bokstavelig forstand er dette det motsatte av kreativitet, som jo er “noe som kommer ut av sjelen” og manifesterer seg materielt gjennom kunstnerens arbeid. Slik sett er en som plagierer andre en dugelig forretningsmann, idet dette handler om å realisere et fortjenestepotensial, det er bare det at plagiaristen har ikke selv det talentet som kreves for å produsere kunstverk. Sannsynligvis forstår de ikke engang konseptet. Alt de ser er en mulighet for å tjene penger. Alt de føler er tyvens perverse opphisselse over at det går an å bare ta ting og slippe unna med det. Og da går det som det går. Menneskelige instinkter er vår biologiske arv som art. Naturen har skapt oss som åtseletere. Vi sporer opp kadavere som mer kapable rovdyr har nedlagt, skremmer bort åtselets egentlige eiere og overtar det for våre egne næringsformål. Alle menneskets følelser i forhold til andre dyr – inkludert andre individer av vår egen art – er fundamentert i disse instinktene.

Her er den lovede reklame: Platons samlede verk.

Jeg tjener riktignok ikke penger på å annonsere for denne glimrende julegaveidèen, så det er kanskje ikke “reklame” i den forstand, men det er likevel produktpropaganda som jeg retter mot alle, enten de ønsker denne informasjonen eller ikke, og bloggposten kan godt sies å være “motivert av Platon” i den forstand at – som Alfred North Whitehead en gang sa – all vestlig filosofi er bare fotnoter til Platon. Som alle vet liker jeg jo ikke reklame, eller rettere sagt: Jeg hater reklame, med dyp og mørk lidenskap. Jeg har absolutt og kategorisk ingen forståelse eller sympati for folk som driver med reklame. Det er det verste aspektet av vår allerede dekadente kultur når folk jobber intenst for å “pushe” alskens meningsløst fjas på hverandre for hva enn slags tredve sølvpenger de får for dette. Det er mental forurensning. Det mater demonen i ditt indre, som på sikt kommer til å spise opp alle dine menneskelige egenskaper og etterlate deg som et tomt skall. “Sponsorpenger” er ren og uforfalsket gift. Jeg skjønner selvsagt poenget med at alle må tjene til livets opphold og det ene med det andre, men jeg setter horer og narkoselgere mange hakk høyere på rangstigen enn sånne som bruker posisjonen sin til å promotere bløffmakeri. Saken er kompleks, det vil si at vi snakker om et sakskompleks hvor plagiarisme, utnyttelse, overgrep og reklame alle er forskjellige aspekter av den samme mentalitet. Det vil si “viljen til profitt” med alle tilgjengelige midler. Se for eksempel på hva som har skjedd med YouTube. Folk kravler over hverandre i jakten på reklamepenger og de tar alle mulige slags “snarveier” for å tiltrekke seg enda mer deilig cashish, inkludert – selvsagt – plagiater av hverandre, eller andre innholdsprodusenter på andre plattformer. Sånn blir det når pengene rår.

Satt opp mot hvor mye politisk skrik og skrål det ble skulle man tro at pandemien var noe stordramatisk, noe det forsåvidt var men ikke av de grunnene som folk tror. Tallene per i dag er at 700 millioner har vært smittet hvorav 7 millioner hadde et dødelig sykdomsforløp. Det skulle bli ganske nøyaktig èn prosent. Dessuten har mange som gikk gjennom sykdommen fått alskens senskader og ubehagelige ettervirkninger. Det er fortsatt uklart hvorfor noen ble rammet på så ondartet vis mens andre kanskje ikke engang merket at de var smittet. “Severe Acute Respiratory Syndrome” (SARS) ble første gang registrert i 2002 i form av coronaviruset SARS-CoV-1, som ikke har vært på radaren siden i 2004, da den hadde begrenset utbredelse men høy dødelighet (11%). Femten år senere kom imidlertid den berømte SARS-CoV-2, som brakte sykdommen “Coronavirus Disease 2019”, eller COVID-19 som vi alle har lært å kjenne og hate jævelskapen som. I de mindre begavede delene av befolkningen gikk det en kule varmt øyeblikkelig. Det finnes mange som fortsatt ikke tror på pandemien, eller de tror det var menneskeskapt og at hele opplegget var en skinnmanøver for å dekke over noen slags konspirasjonstiltak. Jeg har fortsatt ikke oppnådd opplysning i forhold til hva eksakt de tror, men jeg har inntrykk av at det handler om en relativt alminnelig paranoid vrangforestilling som postulerer at menneskenes verden styres av noen skyggeaktige eksistenser som muligens er av utenomjordisk opprinnelse, eventuelt at det er demoner som jobber for Satan, mens de mer “rasjonelle” mumler noe om Microsoft og chipping av mennesker med det formål å ta fra dem bibel og skytevåpen, ytringsfrihet og “sjølråderett i medisinske spørsmål”.

Det pågår for tiden en stor oppvask i Storbritannia. Spørsmålet er hvorfor akkurat de ble så hardt rammet – tommelfingerregelen er jo at èn prosent av befolkningen vil oppleve et dødelig sykdomsforløp – og det er mye underlig som kommer frem, men hovedtendensen handler etter alt å dømme om politisk motvilje mot de typiske coronatiltakene med nedstengning av samfunnet og isolering av de smittede, foruten selvsagt de forhatte munnbindene som ble påbudt i mange land (hensikten med dem er jo at man ikke skal puste ut fullt så mange virus hvis man bærer smitte). Det mest positive man kan si om den politiske ledelsen Storbritannia hadde da pandemien var på sitt verste er at de var inkompetente, men det mest realistiske er at de var – og fortsatt er – hensynsløst korrupte landssvikere. Enorme beløp ble underslått ved at lukrative kontrakter for levering av diverse utstyr tilknyttet pandemitiltakene ble tildelt “venner og nære forbindelser” av regjeringen, uten at de leverte varene holdt akseptabel standard for kvalitet, i den grad de overhodet ble levert. Saken er fortsatt under utredning. Lignende forhold forekom også i en rekke andre land, ikke minst i USA og Brasil, som begge hadde evneveike troll som statsledere på den tiden. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik. Hvorfor vil folk ha sånne politikere? Hvorfor vil de ikke ha kompetente og seriøse mennesker? Det er mye sirkus i en gjennomsnittlig valgkamp, selv i et relativt velorganisert og rasjonelt land som Norge. Det eneste som teller er å skaffe stemmer. Det spiller ingen rolle hva annet du har hvis du ikke har stemmer. Dette er definitivt medaljens bakside i et parlamentarisk demokrati. Alle som har lovlig opphold i landet har jo også stemmerett, enten de forstår hva politiske valg handler om eller ikke. Det begynner å bli lenge siden en typisk valgkamp foregikk “på tro og ære”. Nå for tiden sier folk hva som helst for å få stemmer. Hele opplegget har revet seg løs fra virkeligheten og svever nå rundt i noen slags parallell dimensjon av fantasier og ønsketenkning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Se på bildet ovenfor. Hva ser du? De som har kunstutdannelse eller som på andre måter har tilegnet seg innsikt i symbolbruk ser flere og først og fremst helt andre ting enn de naive, som bare “ser det de ser” med sine barneøyne. Bildet forteller en historie, men man må være en av de “innvidde” for å tolke elementene i komposisjonen på korrekt vis. Alt har en mening. Alt betyr noe spesifikt. Selvsagt kan man la fantasien løpe løpsk og konstruere alle mulige slags “alternative tokninger” men dette er ikke konstruktivt. Det fører ikke til opplysning, bare til forvirring. Selvsagt kan man si at det har en spesiell betydning for meg, som bare jeg kan se, og dette er sikkert sant innenfor horisonten av subjektivt føleri, men det er ingen objektiv sannhet. Det er et villspor. Men det har av en eller annen grunn blitt vanlig i vår postmoderne verden å “stole på det man føler” heller enn å forholde seg analytisk til sakenes fakta og meningsinnhold. Sånn sett har vi oppdratt opptil flere generasjoner av evneveike fjols som ikke vet noen ting om noe som helst, men som bare laller rundt i en fantasi hvor kos er livets ultimate meningsinnhold og lidelse det verste ondet man vet om. Jeg har ikke selv noe problem med at det er sånn så lenge jeg slipper å forholde meg til slike mennesker, men noen ganger oppstår unntakstilstander og de idiotene som vanligvis bare er vagt irriterende endrer karakter og blir til farlige individer. Ikke på grunn av noen “ond vilje” men fordi deres mangel på forstand driver dem til å komme opp med den foran nevnte typen av “alternative tolkninger” i forhold til det som skjer. De er jo evneveike — som i praksis betyr at de har ikke evnen til å tenke kritisk og analytisk. De mangler evnen til å treffe korrekte valg i forhold til situasjonens alvorlighetsgrad. Dette er forsåvidt ikke deres egen feil – de har blitt trent opp til å være sånn, av velmenende foreldre, dullete skoleverk og det ene med det andre – men til vanlig er det bare de selv som lider under det. Siden oppstår kanskje en kritisk situasjon. La oss si for eksempel et pandemisk utbrudd av en smittsom og potensielt dødelig sykdom, siden dette er det for hånden værende tema, men det kan i prinsippet være hva som helst slags naturkatastrofe, krig eller annen ulykke som røsker opp alle rutiner med rota og presenterer et helt nytt sett med forholdsregler. Hva skjer da? Da går ting selvsagt helt i surr for idiotene. Da løper de rundt med “håret i brann” og bare skriker.

Som alle vet begynte renessansen i Italia, hvor fenomenet opprinnelig ble kalt “renasciemento” – gjenfødelse – etter at middelalderen gikk under og forsvant som en følge av Svartedauden. Man søkte inspirasjon fra antikkens tilsynelatende ordnede forhold og høyverdige estetikk. Det er jo derfor man begynte å kalle perioden mellom (det vestlige) romerrikets undergang og denne “gjenfødelsen” for middelalderen. Det som var mellom da og “nå” (relativt sett). Ingen visste eksakt hva som hadde forårsaket denne “store døden” men alle visste at det var noe svært alvorlig. Kanskje var det ugudelige tider? Kandkje var Svartedauden Guds straff fordi menneskene hadde forlatt antikkens idealer? Når religiøse krefter har stor makt kan man forvente religiøse årsaksforklaringer for alt som skjer. Det skulle jo enda ta noen hundre år før vi oppdaget bakterien Yersina pestis og ble i stand til å utrede saken på skikkelig vis. Smitten finnes ennå, men den lar seg enkelt behandle. Faktisk så er det noen som sier at vi befinner oss midt i den tredje pandemiske bølgen av Yersina akkurat nå. Den begynte i 1850. De “hete” områdene er i Øst-Asia, Sør-Afrika og de vestlige delene av USA. Den første bølgen startet i 540 og vi kaller det “den Justinianske pesten”, mens den andre kom i 1346 og kalles Svartedauden. Den tredje har ikke noe navn og er for det meste under kontroll. Men dette er ikke noe som folk typisk går rundt og vet, med mindre de jobber med medisinske temaer eller har “klisterhjerne” sånn som meg. Mikrobenes verden foregår jo bokstavelig talt under radaren for de aller fleste, selv om mange har utviklet alle slags engstelige tvangskomplekser rundt dette med smitte og smittevern. Hvis alt du vet er at du til enhver tid er omgitt av småjævler som kan invadere kroppen din og gjøre deg syk kan det vel hende at du vil overdrive litt med sikringstiltakene noen ganger, men for de mer nøkterne og avbalanserte finnes det fornuftige tiltak og forholdsregler som for det meste vil holde deg frisk mesteparten av tiden. Ta for eksempel salmonella. Godt kjent og dårlig likt, men vi vet for det meste hva det er og hvorfor/hvordan smitte skjer. Et passende tema på en bloggplattform hvor det er mye matprat? Jeg har hatt det en gang. Det var ikke særlig gøy. Jeg håper jeg slipper å oppleve det flere ganger.

Egentlig planla jeg å over fire søndager dekonstruere “lysvisa” – den heter vel strengt tatt “adventsvers” – som Inger Hagerup skrev en eller annen gang i tiden. Som alle vet pleide hun å beskrive seg selv som kommunist og hun gjennomlevde Den andre verdenskrig i godt voksen alder, noe som brakte henne ut på den andre siden – som så mange andre diktere og forfattere – med en distinkt følelse av at ord ikke lenger strekker til. Etter slike uhyrlige grusomheter kommer menneskene til å trenge et helt nytt språk. Et nytt begrepsapparat. Nye ord. Denne jobben ble så vidt påbegynt mot slutten av 40-tallet. blant andre av George Orwell, men prosjektet ble snart glemt. Du vet hvordan det er. Verden er full av distraksjoner. Uansett, jeg begynte forrige søndag. Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede. Det er bare det at nå kjenner jeg at dette gidder jeg ikke. Det blir for dumt. Folk er selvsagt forskjellige, men jeg klarer ihvertfall ikke å bruke fire søndager på å jobbe meg gjennom ordene glede, håp, lengsel og fred når ting er så elendig stelt der ute, med overlagt folkemord både her og der midt i dette årets adventstid.

La oss istedet snakke om en karusell. Store norske leksikon definerer det som en sirkelformet dreieskive med trehester, vogner, biler eller lignende med plass til personer, som settes i rask bevegelse rundt en loddrett aksel og man finner karuseller typisk i fornøyelsesparker, hos omreisende tivoli — og på lekeplasser. Det er særlig den siste – og “selvbetjente” – typen som folk har blandede erfaringer med. Jeg husker selv for eksempel en gang da noen kastet opp i stor fart og dermed på aldeles legendarisk vis klarte å spy ned en hel gruppe av farlige ungdommer som sto og skumlet rett ved siden av. Du vet hva jeg mener. Når du selv går i syvende og dette her er niendeklassinger som ifølge ryktene går med slåsshanske og springkniv. Det ble helt stille ganske lenge. Å fy faen det er det verste jeg har sett var det plutselig noen som sa. Det var noen voksne som kom gående i grevens tid. Forsamlingen løste seg opp og trakk hver til sitt for å vaske seg, skifte klær og det ene med det andre. Har du erfaring med sånne karuseller? Poenget jeg skal frem til er relativistiske forskjeller i hvordan man erfarer bevegelsen alt etter hvor langt unna senteraksen man står. Man kjenner veldig mye mer “action, vind og dragsug” hvis man står ytterst. Dette er det fysiske begrepet treghet. Kroppen vil jo helst fortsette i en rett linje bort ifra karusellen, men man holder seg fast og henger med. Hvis man beveger seg innover mot dreiepunktet roer dette seg ned. Hvis man står helt i sentrum, oppå karusellen, vil man sannsynligvis snart bli litt småkvalm av rotasjonen, men man “beveger” seg strengt tatt ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå skal vi til jordkloden. Vår store karusell. Den har en akse og en omdreiningshastighet. Ved polene er hastigheten “effektiv null” men ved ekvator går det i litt under to tusen kilometer i timen. I kombinasjon med hvordan solstrålingen kommer inn skaper dette spenstig dynamikk i atmosfæren. Blant annet har vi noen “belter” av vindsystemer som beveger seg i henhold til sin egen indre rytme og logikk. Den arktiske jetstrømmen er en av disse. I et normalår fungerer den slik at den holder luftmassene over nordpolen ganske stillestående, med enkelte bølgebevegelser her og der på grunn av temperaturforskjeller i havet, hvor Golfstrømmen er den mest relevante for Norge. Over lang tid og som statistisk tendens vil den “presse” kalde luftmasser nordover, men noen ganger “wobbler” hele systemet og da får vi perioder med hard kulde her. Særlig her, altså hvor jeg bor, det vil si Østerdalen. Den er beryktet for vinterkulda si. Vi hadde et par dager med minus tredve i uka som gikk, noe som ikke er direkte unormalt – det vil typisk være to uker hvert år med minus tredve om vinteren og to uker med pluss tredve om sommeren – men de pleier å havne på den andre siden av nyttår. Jeg tenker selvsagt på El Niño – “sønnen”, eller slik som det er brukt her, “menneskebarnet”, altså Jesus – som kommer med adventen og det ene med det andre. Fenomenet handler rent fysisk om varmt vann utenfor vestkysten av Sør-Amerika som gir dårlig år for de lokale fiskerne. Det var de som ga det navn. Dette er jo i Stillehavet men det har visse dominoeffekter som angår oss også. Det som typisk skjer er at vinteren får mer ustabilt vær. Vi er såvidt i gang sånn sett. Det var en pangstart, med mye snø og seriøs kulde tidlig. Oktober var også kald. Jeg brukte faktisk like mye strøm i oktober som i november, men jeg fyrte hardere med ved i november. Prisforskjellen? 2400 i oktober og 3600 i november. Femti prosent dyrere for hundre prosent kaldere. Det gjenstår å se hvor resten av vinteren havner på temperaturskalaen. Jo kaldere, jo dyrere. Sånn har det blitt. Du vet. Tilbud og etterspørsel.

Maskepi er et hemmelig kompaniskap eller forståelse (gjerne om noe mindre bra). Maskerade er egentlig navnet på italienske maskekomedier, men ordet har gått over til å også brukes om maskeball, altså selskaper hvor deltagerne er maskert og bærer kostymer. 

(Store norske leksikon)

Man kunne forsåvidt si at maskepi og konspirasjon i utgangspunktet er omtrent det samme, men ikke slik begrepet konspirasjon har utviklet seg siden internettet kom. Eller vi kan kanskje si at “konspirasjonen” henviser først og fremst til deltagerne mens “maskepien” er dens innhold (dette blir imidlertid ikke helt teknisk korrekt heller). Uansett må det være greit å påpeke at ordet maskerade ikke uofte brukes nedsettende om miljøer hvor det er vanlig å gjøre seg til og oppføre seg falskt. Vi sier noen ganger at “maskene faller” når det kommer frem at folk egentlig oppfører seg helt annerledes på privaten enn hva de gir uttrykk for i den sosiale offentlighet. Det “sanne ansiktet” åpenbarer seg, som regel ikke på noe vakkert vis. Det er sjelden mennesker er “bedre” i hemmelighet enn hva de gir uttrykk for utad. Typisk for sånt som danner nyhetsverdiige skandalehistorier er når det finnes diverse seksuelle uregelmessigheter. Abortmotstanderen som betaler for at elskerinna skal “bli kvitt det”. Familiemannen som suger pikk på offentlige toaletter. Presten som tukler med småunger. Den typen ting. Sånt skjer hver dag og selv om man blir like deprimert hver gang så blir man aldri forbauset. Forvent maskepi fra de som bærer maske. Det er ikke noe unntak når “anstendige mennesker” plutselig viser seg å være perverse avvikere, snarere en glipp. Unntaksmenneskene i vår tid er de som virkelig har “en sunn sjel i et sunt legeme”. De aller fleste er jo skakkjørte vrak.

På nettet finnes grumere. Det er sånne som driver med gruming. Kort fortalt handler dette om diverse seksualisert kommunikasjon med mindreårige, som imidlertid ikke nødvendigvis betyr at de “planlegger noe” i fysisk forstand. Kanskje, kanskje ikke. Problemet er uansett at de har krysset en grense og bevegd seg inn i et kriminelt landskap som de bør forstå vil komme til å “ødelegge livet deres” dersom dette kommer frem slik at politiet blandes inn i saken og det ene med det andre. Upassende seksuell oppmerksomhet er ille nok når de det gjelder er voksne og myndige mennesker med robust identitetsfølelse, men det er blant de verste forbrytelser som finnes når det rettes mot uvitende og spenningssøkende mindreårige — og det finnes verken tilgivelse eller forståelse å finne noe sted for slike affærer. Særlig ikke i fengsler, hvor man kan forvente at en statistisk større andel av det typiske klientellet har flere dårlige erfaringer med diverse brunstige voksenpersoner gjennom sin oppvekst enn hva man finner i den alminnelige befolkningen. Vi kan forstå og akseptere mange forbrytelser ut fra deres omstendigheter, men aldri seksuelle overgrep, inkludert gruming. Sant eller usant som det kan være i hvert enkelt tilfelle, hvis noen får stempel som pedo kommer livet deres til å ta en brå sving i retning av det verre — og slik kommer det sannsynligvis til å forbli så lenge de fortsatt puster. Det beste de fleste har å tilby er å teknisk sett “la dem være i fred” – i den forstand at man ikke gjør noe mot dem – men holde seg unna dem. Sånn må det bli. Fredløshet og sosial utstøtelse er verdens lønn for overgrep mot mindreårige. Dette er ikke noe man skal spøke med. For ekempel er falske anklager i denne kategorien av forbrytelser alvorligere enn nesten all annen form for sosial sadisme som man kan rette mot noen. Det er forsåvidt tillatt å hate noen – man har jo de grunnene man har – men falske anklager på dette området er ikke bare potensielt ødeleggende for de man retter det mot, det er også en særlig pervers måte å “rope ulv” når det ikke finnes noen ulv der, fordi ulven finnes. Beredskap og gode prosedyrer for å håndtere slike saker er nødvendig. Enhver “falsk alarm” tar tid og ressurser bort fra denne oppgaven.

Her er et typisk voksenproblem som er vanskelig å håndtere for mange: Enhver form for kjønnsidentitet er en sosial konstruksjon. Det går ikke an å være en “naturlig” mann eller kvinne, fordi hele bøtteballetten uansett koker ned til individuelle variabler innenfor kategoriene mann og kvinne, kropp og sinn; emosjonelle energier, tankebaner og atferdsmønstre. Og dette er veldig løse kategorier. Så vagt er hele opplegget at det nesten ikke fortjener noe så fast som navn, som det jo heller ikke hadde “i gamle dager”. Inntil nylig fantes det ikke noen klare ord og enda mindre noen klare regler for hvordan man skulle forholde seg til for eksempel “homofili”. Tradisjonelt ble alt sånt oppfattet som en privatsak som noen ganger kanskje medførte “utroskap” slik at dette eventuelt var et problem, men hvem man gikk til sengs med hadde ikke offentlighetens interesse. At det har blitt slik er en sosial konstruksjon. Det samme gjelder i enda større grad spekteret av parafilier eller “sideretter” innenfor seksuallivet om du vil (para = ved siden av) så som for eksempel å bruke kostymer, rollespill, diverse “leketøy”, hjelpemidler og det ene med det andre. Du vet. Hva som enn må til for å få liv i det gamle treskeverket. Alt sånt som nå har et navn – og det finnes jævlig mange navn – er en sosial konstruksjon som vi har etablert for å definere et sett av handlinger og holdninger til en ryddig kategori og et eksempel kan være “transvestisme”, det vil si å kle seg som og ta etter ganglag og kroppsholdninger hos det motsatte kjønn, noe som alltid har gått ganske friskt begge veier i henhold til individuelle variabler innenfor smak, behag, hva man føler seg vel med og så videre. Dette er ikke mystisk. Det har alltid vært sånn. Det har sannsynligvis en statistisk tendens til å dra i retning av det homofile, men slett ikke alltid. Mange er veldig ukomfortable med dette. For sin egen del så liker de ikke at andre har det gøy på måter de ikke ville tillate hvis de fikk lov til å bestemme. Imidlertid får de ikke lov til å bestemme. Alminnelig rettsfølelse sammenfaller med det som psykologen Wilhelm Reich – en historie i seg selv som det er verd å google – pleide å si: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. De fleste foretrekker å gi seg der. De aksepterer dette premisset. De vil jo ha politisk frihet. Men ikke alle. De som ikke vinner frem på noen annen måte føler noen ganger at saken deres er så viktig at den helliger alle midler, så de skyr ingenting. Derfor ender de selvsagt i fanget til fascistene.

Metoden er den samme gamle. Gjør debatten så giftig og stinkende at alle med normalt folkevett rygger unna i avsky. Jeg klarer ikke å se for meg noen definerbar kategori innenfor spekteret av menneskelige kjønnsidentiteter som med mindre sannsynlighet enn andre jakter på de mindreårige enn sånne som faller innenfor rammebetingelsene for å være trans eller “queer” (skeiv, annerledes), altså den delen av akronymet LGBTQ+ som omfatter det siste leddet TQ+, men det finnes likevel en entusiastisk bevegelse som sprer propaganda om at alle som er trans eller queer automatisk også er grumere basert i den logikk at enhver samtale om slike tema, ja selve eksistensen til individer innenfor denne kategorien, virker seksualiserende og mentalt forstyrrende på unge og sårbare sinn. Dette inngår i et større kompleks av malinformasjon som også omfatter myten om “woke” og det store prosjektet for å ødelegge “den hvite rasen” via organiserte folkevandringer av “brune mennesker” fra sør. De har blod på tann nå. De føler at de har fremgang på grasrotnivå i mange land. Også her. Konspirasjonsteorien er så stor og omfattende at den har noe for enhver smak. Er det ikke det ene så er det det andre. Alle med selv det minste lille snev av paranoide tvangsforestilinger vil finne et overdådig koldtbord fylt med de lekreste retter som de kan meske og hygge seg med herfra til evigheten. Enten man foretrekker transene, jødene, kommunistene eller svartingene – jeg gidder ikke å ramse opp flere for det er jo faen ingen ende på elendigheta – så har fascistene svaret. Tvang. Vold. Omskolering. Vi må kvitte oss med de uønskede. Vi skal ikke snakke til hverandre som voksne og opplyste mennesker, vi skal skrike som sårede villdyr og hengi oss til det verste vi kan komme på av perverse fantasier om verden og dens mange farer. Bare sånn kan ting bli bedre.

Heia han som vinner. Buksa full av kvinner. Skam for han som taper. Buksa full av aper. Husker du denne barneregla? Jeg kan fortsatt ikke si at jeg forstår den. Buksa full av kvinner? Det høres jo ikke noe fint ut. De fleste som har prøvd opplever at det er vanskelig nok å håndtere bare èn kvinne, slik at om man får buksa full av dem bør man ikke ha noen illusjoner om hvem som vil bli stemt ut neste gang det åpnes opp for gjennomtrekk. Som barn var jeg opptatt av å forstå ting. Følgelig prøvde jeg å innhente relevante opplysninger. Du vet. Snakke med folk. Få deres perspektiv på saken. Vet de noe jeg ikke vet? Det er ingen urimelig tanke. Kunnskap er minst like urettferdig fordelt som skjønnhet. Noen har det enkelt mens andre sliter med kviser. flass og en lite moteriktig garderobe. Hva betyr det når buksa er full av kvinner? Det er jo ikke plass til stort mer her inne enn meg selv. Hjernen min gikk i tilt over en regle som barna sang så å si daglig, eller ihvertfall hver gang det skjedde noe konkurransemessig. Det betyr ingenting. Det er bare noe folk sier. Dette var den mest “tilfredsstillende” forklaringen jeg klarte å finne blant de barna som var mest respektert for sin klokskap. Det var ingen hjelp i det. Konklusjonen må bli at folk går rundt og sier masse snåle ting uten engang å vite hva de betyr – om de i det hele tatt betyr noe – bare fordi “alle andre også gjør det”. Herregud. Det er altså slik ting fungerer. Ingen vet noe, alle bare later som. Velkommen til den voksne verden.

Det finnes mye som er mystisk. Spørsmålet er hva vi kan vite om disse tingene og hvordan vi i hvert tilfelle definerer begrepet “kunnskap”. Selv foretrekker jeg å jobbe med kategorier og distinksjoner, det vil si at definisjonspolitikken min er orientert i retning av “causa efficiens” (det er filosofisk hablanero som betyr “den virkende årsak”) innenfor hver kategori — la oss si for eksempel den etiske problemstillingen om hva som forårsaker folks atferd, når atferden åpenbart ikke er hensiktsmessig i forhold til de livsstrategiene de oppgir å ha, eller når man sier èn ting men gjør noe annet, om du vil. Hvorfor er det sånn? Og hvorfor karakteriseres ikke dette som psykotisk? Jeg vender tilbake til dette med “heia den som vinner, buksa full av kvinner”. Det er en åpenbart absurd ordsalat som har oppstått på grunn av sine rytmiske kvaliteter heller enn sitt meningsinnhold. Folk sier det fordi de kan falle inn i en taktfast pustende opplevelse av å “være sammen” som muligens har noen slags beroligende effekt på vagusnerven (googling anbefales). Med andre ord engasjeres det endokrine belønningssenteret i kroppen når man opplever “harmoni” sammen med resten av gruppen. Vi er mange. Vi er sterke. Dette trekker jo med seg noen grad av berusende maktfølelse idet man “mister seg selv” i en tidsbegrenset fellesskapsopplevelse av felles formål og felles identitet. Trangen til å erfare denne følelsen av mening og fellesskap er sannsynligvis mye sterkere – men mindre bevisst – enn trangen til å fatte rasjonelle valg for å bringe den form for orden inn i livet sitt som man fantaserer om. Det analytiske selvet har sin plan, mens det emosjonelle komplekset vil noe annet.

En populær fordom blant de naive er “den frie viljen”. Mennesker tror av en eller annen grunn at de bestemmer over sine egne liv. Dette er selvsagt bare en illusjon, men det er en svært populær illusjon — som imidlertid uten alt for mye mental akrobatikk lar seg koke ned til et spørsmål om forfengelighet. Det er jo sånn man ønsker å bli sett. Jeg har kontroll. Men i virkeligheten bestemmer “det parasympatiske nervesystemet” over nesten alt vi gjør i dette livet. Det bevisste selvet er for det meste bare en støysender som til enhver tid – enten man sover eller er våken – jobber intenst med å bortforklare den organiske virkeligheten hvor kroppen lever, til fordel for en abstrakt konstruksjon av diverse idèer, kulturelle koder og det ene med det andre. Som jeg pleier å si: Mennesket er en sinnssyk ape. Dette er ikke en hyperbolisk uttalelse basert i misantropiske holdninger, det er en iskald analyse av situasjonen: Folk later som om de forstår, later som om de har kontroll, later som om alt er “bare bra”, og så videre, mens primalskriket til enhver tid truer med å trenge gjennom den sosiale masken og manifestere seg i selvdestruktiv atferd som er vanskelig å forklare på noe annet vis. Du vet. Drikke seg drita og gjøre noe dumt fordi man føler seg frustrert og misfornøyd med sitt lodd her i livet. Den typen ting. Sånt er helt vanlig. Det går faktisk mange “tikkende bomber” løs der ute, noen riktignok mer ondartede enn andre når de først detonerer. Det stilleste vann har den dypeste grunn. Selv er jeg lite bekymret for de som allerede er rabiate og oppfører seg utagerende. Skadepotensialet deres er forsåvidt innsirklet og avgrenset i den forstand at alle kan se dem komme på hundre meters hold. Det er de som tilsynelatende alltid er rolige og beherskede jeg holder et øye med. Gud vet hva slags ormer og edderkopper som vil sprette frem når det trollet eksploderer, men jeg har ihvertfall ikke tenkt å befinne meg på skuddhold når det skjer. Nesten alle jeg kjenner i den forstand at jeg omgås sosialt med dem – teknisk sett så kjenner jeg jo mange flere – er “gale” på ganske synlig vis. De er mer villdyr enn tamdyr, så å si. De sier mye rart og gjør ting som er vanskelige å forstå — men alt har sin logikk og indre konsistens, bare ikke innenfor “matrisen”, det vil si den verden hvor det bevisste selvet befinner seg, også kjent som “illusjonen”. Maya.

Etter min mening bør man være på vakt overfor de som tror de forstår verden og den menneskelige tilstand. Som han Albert Einstein pleide å si: Man bør “akte og ære” de som søker sannheten, men “akte seg for” de som tror at de har funnet den. Mennesker som føler at de “har rett” kan bli svært farlige under de rette – eller kanskje vi skal si de gale – omstendigheter. Dette er noe alle vet, eller ihvertfall burde vite: Det er ikke vanskelig å terge og provosere slike som føler at de har rett til en bent frem sinnssyk tilstand av raseri. Primalskriket kommer. De fleste av dem befinner seg allerede i noen slags erfart særstilling, i den forstand at de praktiserer andre regler for seg selv enn slike som de mener at alle andre bør etterleve. Det å ha rett er en åndelig tilstand som kommer med visse privilegier. Blant annet har man til enhver tid høyere rang enn de som tar feil og da særlig hvis de i tillegg også er feil, for i så fall finnes det jo ikke selv det minste håp om at de kan “kureres” og man blir jo i så fall nødt til å deportere, internere eller eksekvere dem; hva som helst som bringer deres eksistens til opphør innenfor den sonen hvor man med bakgrunn i naturlige, metafysiske eller andre privilegier er blant de som har rett. Heia den som vinner. Vi har lave tanker om mennesket. Ikke fordi vi har lav moral, men fordi mennesket har lave standarder. Det er en eksistensiell gåte hvorfor vi har dette komplekse mentale systemet. Vi klarer jo ikke å utnytte hjernen på noe meningsfullt vis. Selvsagt går det an å argumentere for at vi er “smarte” i den forstand at vi sier mye snålt og gjør rare ting til en sånn grad at dette skaper en tydelig distinksjon mellom mennesket og alle andre levende skapninger her på jorda — men det er ikke rimelig å si at vi har kontroll. Vi er ikke “skapningens herre”. Dette med at vi er verdens vaktmestere og materialforvaltere er en ganske vanlig romantisk fantasi, men den medfører ikke riktighet. Vi ligner mer på Loke enn på Odin. Situasjonen per i dag er at vi har fått mange fine ting men vi har mer eller mindre kjørt miljøet og den biologiske balansen i grøfta. Det virker som som mange forstår dette på noe slags plan, men alle virker rådville. Skam for den som taper. Det går ikke an å løse disse problemene uten massiv, synkronisert og målrettet innsats som må komme fra øverste politiske hold, men der virker det som om de fleste bare har evneveike tåkefyrster eller oljekriminelle overgripere. Du kan bare glemme “karbonfangst”. Det er ikke noe som kommer til å skje i tilstrekkelig nær fremtid, eller noensinne for den saks skyld. Det eneste realistiske alternativet er utslippskutt.

Den vi kaller den vestlige sivilisasjonen er allerede fortapt. De redningdforsøkene som gjenstår ligner på den tegnefilmen hvor Donald Duck flyr rundt og prøver å tette hullene i en demning med alt han har av armer, bein og andre utstikkende legemsdeler. Det er bortkastet tid og energi. Vi må fokusere på det stedet vi skal til, ikke hvor vi kommer fra. Hele konseptet som vi kaller sivilisasjon er suicidalt. Det ligner mer på gruvedrift enn på landbruk, i den forstand at man tenker i baner som handler om å “ta ut fortjeneste” innenfor en privat men ikke lokal eiendomsstruktur heller enn å “høste av overskuddet” innenfor en samvirkeorientert landsbyøkonomi. Dette er i prinsippet kolonialisme, men ikke på noen åpenbar måte. Det foregår gjennom svært komplekse finansielle spill. I den grad dette spillet har noen vinnere så er det bare for ganske kort tid, siden ender alle som tapere. Alle havner i grøfta, også han som satt bak rattet. Buksa full av aper. Det er nødvendig å ta svært drastiske politiske grep på globalt nivå — men er dette noe som kommer til å skje? Neppe. Alt for mange er alt for hysterisk skremt av den politiske propagandaen til fordel for å gjøre de allerede rike enda rikere, selv om dette betyr død og undergang for oss alle. Problemet er rett og slett det som samtlige psykologiske undersøkelser som har vært foretatt viser: Folk er redde, men ikke for de riktige tingene. De har dårlig kontakt med den materielle, eller skal vi litt humoristisk kalle det “den tradisjonelle virkeligheten”. De tror på fremskritt. De tror på at vi vil utvikle teknologiske metoder for å “fange karbon” og det ene med det andre. De tror på enhjørninger og julenisser. Hva vet jeg? Det er jo evneveikt å kaste bort tiden med fjas. Petroleumsalderen er et begrep som har vært lansert av noen spøkefugler, for å sette navn på den dominante økonomiske ressursen i denne tidsalderen, så som steinalder, bronsealder og jernalder, men uansett hva slags navn vi setter på jævelskapen så må vi foreta en styrt avvikling. Helst for tyve år siden, men når som helst er bra. Jo før jo heller. Det kommer jo til å ta noen tusen år før tilstanden i atmosfæren – som påvirker alle andre tilstander i alle andre subsystemer her på jorda – finner tilbake til sin, hva skal vi si, naturlige balanse (selv om dette ikke er et korrekt uttrykk), slik at det som kommer vil være ganske vanskelige tider for noen hundre generasjoner av mennesker – gitt at vi i det hele tatt overlever som art – men vi er visstnok ganske smarte så det blir sikkert en greie på ting.

Er det et bra eller et dårlig tegn at man fortsatt – i min langt fremskredne alder – lar seg imponere av dumme ting folk finner på som er av en slik karakter at det havner i nyhetene? Jeg vet ikke. På den ene siden er det bra å beholde barnets undring over verdensmysteriene (et av dem er jo hva som er den evolusjonære hensikten med menneskesinnet), men på den annen side bør man typisk ha “sett det meste” når man passerer femti års alder og seiler inn i den solnedgangen der de seriøse aldersproblemene venter. Uansett, folk gjør dumme ting som fører til at de skader både seg selv og andre på kropp og sjel. Det er ingen nyhet. Det er faktisk hva man bør forvente. Den ene historien er lik den andre. Folk overvurderer sin egen kompetanse – og/eller de undervurderer hvor vanskelig det de skal gjøre er – og så ender det med “blodets hvisken og benpipenes bønn” som Hamsun pleide å si. Virkeligheten gir dem en på trynet. Men lærer de noe av det? Dette er det mest interessante spørsmålet i bildet. For min egen del må jeg komme med et veldig tydelig tja. Kanskje, kanskje ikke. De fleste ser ut til å bli mer forsiktige etterhvert som de vokser til, men det kommer jo stadig nye folk til verden.

Alle må – så godt de kan – komme seg gjennom den stordramatiske alderen vi kaller tenårene; når hormonene begynner å gjøre folk aldeles gale. Alle mulige slags dusteting virker viktige på en måte som senere taper seg ganske drastisk. Selv samler jeg ikke på “minner” i form av alskens objekter som har noen slags personlig signifikans, men jeg vet at mange gjør det. Si for eksempel russelua. Senere i livet kan man plukke den frem fra en eske på loftet og mimre over den tapte tid og det ene med det andre, kanskje med litt vedmodig sympati for den hjelpeløse tosken man en gang var, men det er så vanskelig å kommunisere disse følelsene at de fleste ikke engang gidder å prøve. De er jo en annen person nå enn de var den gangen. Imidlertid får jeg kontakt med min egen fortid gjennom den musikken jeg pleide å høre på den gangen (og forsåvidt fortsatt gjør). Jeg vet ikke hvordan dette fungerer for andre, men selv kan jeg gjenoppleve tider, steder, personer og situasjoner når jeg hører gamle sanger om igjen. Hvor sterk denne deja vu effekten er henger nøye sammen med hvor sterkt det føltes den gangen. For å sitere Ibsen: Å leve er å krige med troll i hjernens hvelv. Å dikte er å holde dommedag over seg selv. Som alle vet var ikke Henrik Ibsen berømt for sin gemyttelige natur. For ham var hver dag dommedag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange har minner de gjerne skulle vært foruten, men ikke jeg. Jeg skammer meg ikke over noe (selv om jeg kanskje burde). Jeg føler ikke at jeg har noe ugjort, noe jeg gikk glipp av, eller noe jeg gjerne skulle gjort om igjen. Sånt er ikke viktig for meg — og jeg opplever det som vanskelig – noen ganger til og med umulig – å forholde meg til mennesker som “henger fast i fortiden” uansett av hvilken grunn. Det er jo en mental sykdom, eller kanskje vi heller skal kalle det et syndrom. Du vet. Når folk plages så til de grader av “noe som har skjedd” at det går direkte ut over livskvaliteten i nåtid, både for dem selv og for personer i deres nære omgangskrets. Folk lar seg noen ganger sjokkere over at jeg erklærer både skyldfølelse og anger som verdiløse følelser — og det er beste fall. Som regel er det bare destruktivt. Anger og skyld er til den selvsentrerte narcissismen (som alle har i seg) omtrent det samme som dårlig hjemmebrent er til alkoholisme. Du er ikke viktig. Jeg tar argumentet om at folk bør “lære av sine feil” men det er enda bedre hvis de bare skjerper seg og slutter å oppføre seg som en tosk uten å lage noe stort nummer ut av det hele. Som jeg stadig gjentar: Det er ikke viktig hva folk føler. Det er bare viktig hva de gjør. Man har jo strengt tatt ikke lært noe hvis alt som skjer er at man gråter litt og ber om tilgivelse, men så fortsetter man i det samme sporet som før og ikke lenge etter gjentar man hele psykodramaet. Same procedure as last time. Det har gått hakk i plata.

Selv kjenner jeg ingen som aldri har gjort noe galt. Kanskje de finnes, men jeg tviler. Det virker litt umenneskelig. Eventuelt så har de aldri gjort verken ondt eller godt, de har bare holdt seg konsekvent til det lunkne og middelmådige, uten å erfare lidenskap eller inspirasjon, uten å ta noen sjanser, uten å “satse alt man har” på noe man tror på men ikke vet hvordan vil ende. Jeg antar noe slikt er mulig, men det høres jo jævlig stusselig ut. Herregud. Jeg tror nesten jeg ville syntes mer synd på en sånn type enn på noen som har driti på draget og dummet seg ut, med påfølgende depressiv reaksjon og det ene med det andre. Jeg mener, sånn er jo livet. Det går ikke alltid bra. Det går ikke engang bra mesteparten av tiden, man må rett og slett betrakte seg som heldig hvis man opplever “stang inn” oftere enn “stang ut”. (Det er en fotballmetafor som handler om scoring av mål – eller ikke – for de som ikke er sportslige av seg.) Den erfaringen de fleste har er at livet er fullt av all mulig slags irriterende drit som bare kommer og kommer. Og når man tror det tar seg en pause sånn at man kan slappe av for noen øyeblikk så kommer det gudfader meg igjen. Det blir aldri bedre og det tar aldri slutt. Ihvertfall ikke så lenge man fortsatt lever. Har du problemer? Bra. Da er du blant de heldige. De mindre heldige er allerede døde.

La oss snakke om tennis. Jeg antar i utgangspunktet at alle vet hva det handler om, det vil si at man vet hvordan spillet foregår selv om man ikke har noen detaljert innsikt i regler og så videre. Det er uansett ikke viktig. Poenget er at folk kan spille med hverandre, som en lek, eller mot hverandre, som en konkurranse. Spillet fungerer best hvis det på forhånd er avklart hvilket alternativ man går for. Det blir jo kleint hvis den ene parten satser hardt på å overvinne den andre, som på sin side bare prøver å holde ballen i spill. Den ene tror det foregår noe meningsfullt mens den andre tror det er et slagsmål. Sånt er ganske vanlig. Folk er notorisk utydelige og misforstår ofte hverandres hensikter. Dette forholdet kompliseres ytterligere ved at ikke alle nødvendigvis vet eksakt hva de vil, de bare “ser hva som skjer” og så tilpasser de seg det som oppstår, som noen slags fortløpende sosial justeringsprosess som foregår under den antagelse at alle andre vet hva de driver med, slik at det er best å late som om man selv også befnner seg midt i komfortsonen. Sånn oppstår den guddommelige komedien. Og gudene ler.

La oss snakke om diskusjoner. Hva er en diskusjon? Dette er sitert fra Store norske leksikon: Diskutere betyr å drøfte eller utveksle synspunkter og meninger om noe for å påvirke hverandre. Man kan for eksempel diskutere politikk eller ha en diskusjon angående hva man skal gjøre i sommerferien. Diskutere betyr i akademisk sammenheng å behandle et tema kritisk ved å se på det fra forskjellige synsvinkler. For eksempel vil man i en vitenskapelig rapport diskutere resultatene av undersøkelsen. Så langt skolebokdefinisjonen. Selv liker jeg ikke det setningsleddet som sier at man diskuterer “for å påvirke hverandre”. Enten er det klønete formulert eller så er det direkte galt. Ethvert ordskifte mellom mennesker handler om “transaksjoner”. Man utveksler noe — i beste fall informasjon men det kan liksågodt handle om å kaste fornærmelser frem og tilbake som tennisballer som er smittet med rabies. Så langt så vel. Spørsmålet er imidlertid hvorfor mennesker gjør dette. Er det for å påvirke hverandre? Denne påstanden stemmer dårlig overens med mine erfaringer. Imidlertid finnes selvsagt muligheten for at alle mine erfaringer gjennom alle disse årene er utypiske. Jeg ser den. Jeg bare tror ikke at jeg er spesiell i så måte. Jeg er ikke hovedpersonen i et Truman Show – se filmreferansen hvis du ikke skjønner metaforen – jeg er i de fleste henseende akkurat som alle andre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorom allting er, så vidt jeg kan se søker mennesker “bekreftelse” – for sin egen identitet og “posisjon” i verden – gjennom diskusjon med andre. Vi kan for det meste se helt bort fra den akademiske vinkelen, hvor man “diskuterer en sak” for å komme til bevissthet rundt alle relevante argumenter i saken og slik kvalitetssikre informasjonen. Eller sagt på en annen måte: I en saklig diskusjon spiller man tennis med hverandre, for å utforske banen, mulighetene og det ene med det andre, men når diskusjonen handler om noe annet, for eksempel det å få gjennomslag for sin mening, så er det ikke lenger en saklig diskusjon. Man spiller i så fall tennis mot hverandre i et spill hvor det er underforstått at en av partene vil vinne og den andre tape diskusjonen. Premien er noen slags triumferende følelse av å være verdensmester eller hva vet jeg, det handler uansett om det man kaller en psykoseksuell orgasme. Emosjonell utløsnng av spenninger i kroppen som man opparbeider seg gjennom diskusjonens harde jukking. Noe mer er det ikke å si om fenomenet “seiersfølelse”. Det er evneveikt men likevel populært, akkurat som runking — hvilket er årsaken til at britene kaller denne personlighetstypen wanker (“onanist”), altså de som er så opptatt av å vinne alt mulig hele tiden at man blir nødt til å tro at de gjør det fordi dette gir dem psykoseksuell tilfredsstillelse der og da. De “klør etter å vinne” og har derfor en tendens til å gjøre alt de er med på til en konkurranse (som det er meningen at de skal vinne). Sånn er det med den saken.

Ulikt de fleste andre dyr er mennesker i prinsippet brunstige hele tiden. Folk trigges av de mest merkverdige ting — og vi skal ikke engang nevne den mildt sagt skitne fantasien som man typisk finner hos alle, i mer eller mindre fortrengt og forvridd form, og som noen ganger setter dem i gang med noen slags “greie” i forhold til folk de møter, ofte uten at de selv kan gjøre rede for hva det er som engasjerer følelsene deres så sterkt. De gangene vi har å gjøre med “instant likes” – eller det motsatte – så har det definitivt oppstått noen slags psykoseksuell energi mellom de impliserte partene. Kanskje er det gjensidig, kanskje ikke. Som alle vet er det jo ikke nødvendigvis slik at den “interesse” man føler for noen blir gjengjeldt av denne andre, verken i hat eller kjærlighet. For eksempel er den lyst man eventuelt måtte føle for å “banke opp” noen – mer eller mindre bokstavelig, det gjelder jo også hvis man føler trang til å “knuse dem” i en pågående diskusjon – definitivt en psykoseksuell trang til å “ta toppen”, eie situasjonen, være størst; straffe, dominere og herske over den andre. Du vet. Seiersfølelsen. Samme greia som når den største hannen blant gorillaene trommer seg på brystet og brøler. Jeg vant! Seieren er min! Ganske banale saker, men helt alminnelig. Selv kom jeg i skade for å si noe langs de baner i garderoben til en bokseklubb hvor jeg gikk og trente en gang for lenge siden. Dette er i prinsippet en form for rituell sadomasochistisk homoseksualitet. Det var ment som en vits men mange ble sure bare fordi jeg formulerte ordene og derfor plasserte denne skandaløse tanken i hodet deres i det hele tatt. Herregud. Folk er så jævlig følsomme. Føkkings brunstgryntende aper med en sommerfuglhjerne som virrer planløst rundt i sinnets blomstereng. Det er en situasjon som gir dårlige odds. Det kommer ikke til å gå bra. Vi er ikke kloke dyr. Det eneste hjelpsomme naturen har gitt oss er disiplin og viljestyrke.

Spådomskunst (å spå, fra norrønt spá, beslektet med latinske specere, ‘å se’) er kunsten å forutse framtidige hendelser ved hjelp av overnaturlige krefter som synskhet, tegn i omgivelsene eller beskjeder fra åndemakter. Spådomsutøvelse er kjent i de fleste samfunn på kloden og har i mange kulturer vært del av religiøs praksis. Moderne naturvitenskap betrakter eldre forestillinger om forutsigelser, varsler og syner i religion og folketro som ren overtro. Den anser også at spådomspraksis i nyreligiøsitet og alternativbevegelsen er psevdovitenskapelig selvbedrag.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva ville jeg spurt volva om? Tja, si det. Sannsynligvis ingenting, siden den eneste fremtid som interesserer meg er den jeg skaper selv, men vi kunne gjort noe annet, for eksempel tatt et glass vin og snakket om mysterier fra gamle dager som hva den delen av diktet Voluspå som kalles Dvergmål betyr. Du vet. Balin, Dvalin, Båin, Dåin og så videre. Opptil flere strofer som bare ramser opp navn på ymse dverger. Ingen skjønner hva dette handler om. Er det trylleord? Mange tilsynelatende uforståelige gamle dikt er telleregler som handler om å telle taktslagene, som rudimentært tiltak for å utmåle tiden i en historisk epoke som ikke hadde klokker. Altså, det tar en viss mengde tid å ramse opp alle dvergnavnene i Voluspå. Dette er en åpenbar egenskap ved diktet, men det er også en mengde tid som de fleste som gjengir det velger å utelate. De ser ikke noe poeng i å ta det med. Baldur, Skaldur, Flokkur, Dokkur. (Jeg siterer fra fantasien, dette er ikke slik diktet egentlig lyder.) Hva betyr det? Dette ville jeg nesten helt sikkert ha spurt volva om. Men jeg driter i hva hun tenker om meg og skjebnen min. Om hun overhodet har noen tanker så kan hun holde dem for seg selv. Jeg liker å fange livets harde slag med pannebrasken, jeg trenger ikke noe jævla kjerringpreik om hva som er og ikke er “smart”.

Fra det ene til det andre, noen hevder at volver ikke var kvinner på den samme måte som mor di er en kvinne, men som et rollespill, eller skal vi si et “bekvemmelighetskjønn” som imidlertid er kjønnsløst overfor det normale parringsspillet mellom mennesker. For noen år siden hadde jeg et forhold til en skotsk trollkvinne fra Ayrshire – altså Firth of Clyde, ikke så langt fra Glasgow – som jeg i utgangspunktet fant sammen med på grunn av noe med dikteren Robert Burns (som er fra de traktene), men det er en lang historie som ikke er vesentlig for poenget, nemlig en samtale vi hadde om “menn i kvinneklær” før og nå, da jeg nevnte at det var lite sannsynlig at jeg ville klart å lure noen hvis jeg hadde kledd meg ut som kvinne, det ville bare ha vært et skremmende syn selv om jeg var glattbarbert som en barnerumpe og det ene med det andre, men hun sa jeg ville ha passert som en gammel kvinne. Ingen ser to ganger på gamle kvinner sa hun. Dermed falt noen brikker på plass i forhold til volvene. De sies jo å typisk ha vært “gamle kvinner” men aldri “seksuelle skapninger”. Med andre ord, hvis jeg kler meg ut som en stygg og mannevond gammel kjerring så vil folk sannsynligvis være glad til hvis de slipper å ha noe med meg å gjøre så de ville la meg gå i fred, helt under radaren. Du har hørt den gamle barnesangen “Kjerringa mød staven”? Fra “høyt oppi Hakadalen”? Åtte potter rømme, fire merker smør og så videre. Alle kan den. Poenget er uansett at ordet volve betyr “stavbærerske”. Folk som “bærer stav” (men ingen synlige våpen) driver med trolldom. Sånne skal man holde seg unna. Uansett hva man gjør så betyr det ulykke, om så bare å se på dem litt for lenge. Se en annen vei, gå i en annen retning, ikke engang tenk noe mer på det. De tilhører ikke den normale verden. De har omgang med skapninger fra den andre siden.

Volva presenterer seg i Voluspå. Hun heter Heid og hun henvender seg til “Heimdals sønner” med det hun sier. Vil du vite mer eller hva? Vi oppfatter begrepet som en kjenning for menneskeslekten. Hvem er Heimdal? Brovokteren. Navnet betyr “verdens lys” — som vanskelig kan bety noe annet enn solen. Det mest lyssterke objektet som noen gang er relevant for oss.  Altså “solens sønner”. De som lever sine liv i dagslyset og som helst ikke vil vite noe om det som foregår i de mørke delene av verden, der skrømt og trollpakk ferdes. Ta for eksempel de tidligere nevnte dvergene, som også ble kalt svartalver og som levde “inni fjellet”. Jeg vet ikke hvorfor de har blitt til “små skapninger” over tid, men dette har altså skjedd, til en slik grad at ordet dverg nå oppfattes som en nedsettende betegnelse på individer som av ulike årsaker erfarer et annet vekstforløp i kroppen enn det normale. Sånn kan det gå. Egentlig er jo dvergene magiske skapninger som er kompetente i forhold til å lage diverse magiske gjenstander, alt fra Tors hammer til Fenrisulvens lenke. I den grad det finnes noen slike ting hos guder, mennesker eller hva det nå måtte være, så er det dvergene som har laget dem. Interessant mytologi, forsåvidt. De bor inni fjellet og de lager magiske ting. Visse mennesker har sosial omgang med dem og bringer nytt frem og tilbake mellom verdenene. Noen sa en gang at teknologi som er tilstrekkelig avansert vil fremstå som trolldom for primitive stammefolk som observerer tingene i bruk. Dette foreligger som dokumentasjon i form av den såkalte cargo-kulten rundt om på noen Sydhavsøyer hvor amerikanerne etablerte fremskutte flybaser under Den andre verdenskrig. Etter krigen ble alt utstyret demontert og borttransportert, men innfødte stammefolk som hadde sett på det hele rykket senere inn og bygget en røff kopi av baseanlegget med pinner, palmeblader og gud-vet-hva. Siden forsøkte de etter beste evne å si de rette ordene og fremføre de korrekte magiske bevegelsene, i håp om at cargo skal komme til dem. Sånt er jo morsomt. De misforsto konseptet fullstendig, ha ha. Men dette var deres rammebetingelser for å forstå det som skjedde.

Vi som lever nå har ingen forutsetning for å forstå de som levde for tusen år siden, noe mer enn folk fra den gangen ville forstått oss og de tingene vi er opptatt av. Men de som levde for tusen år siden og de som levde for ti tusen år siden ville sannsynligvis ha forstått hverandre helt fint, etter litt innledende språkproblemer. Vi som lever nå er veldig fremmede skapninger i forhold til alle andre iterasjoner av arten menneske som noensinne har eksistert. Ville du “overlevd” uten alle de teknologiske hjelpemidlene du er vant til og hva slags liv ville det i så fall ha blitt? Dette er et interessant men kanskje lite aktuelt spørsmål. Vi er alle fanget i matrisen. Du vet. The Matrix. Det finnes kanskje noen tusen menneskelige individer som lever på steinaldervis utenfor “den moderne verden” og som ikke engang vet hva dette betyr, men som en hovedregel er alle mann i alle land medlemmer av La Familia. Vi er alle i den samme båt, som folk sier. Selv om vi eventuelt lever “utenfor sivilisasjonen” er vi likevel medlemmer av den moderne verden. Matrisen er allestedsnærværende. Vi står i manntall. Vi har pass. Vi bruker “elektriske hjelpemidler”. Vi er på nett. Sånn er virkeligheten. Snusfornuften über alles. De som prøver å hugge seg vei inn i fjellet for å se om det bor folk der, eller som tror at gamle sagn og legender egentlig snakker om tapte sivilisasjoner med høyteknologi, har misforstått hele poenget, som man jo må forvente siden “verdensfølelsen” er så annerledes blant normale mennesker nå enn før. Vi tar ting for gitt uten engang å forstå at vi tar dem for gitt (som vel må være selveste skolebokdefinisjonen av å ta noe for gitt). Vi evner ikke å forstå at vi lever i en fullstendig bisarr verden som ligner en manifestert fantasi, eller kanskje de aristokratiske lysthusene hos visse oldtidssivilisasjoner som jobbet med å perfeksjonere nytelsens kunst, vi er uansett et godt stykke unna “det naturlige” her i den postmoderne hyperkulturen.

Når man bor for eksempel i visse nabolag av Oslo sentrum mister man ganske radig ganske mye luntelengde i forhold til alskens skumle slusker som liksom lusker rundt i denne labyrinten av hushjørner og gatestrekk, særlig etter å selv ha hatt innbrudd hjemme, altså enten i selve hjemmet til han selveste selv, eller i det minste i samme etasje, samme oppgang, samme nabolag, alt den samme gamle driten som gnager på tålmodigheten man en gang hadde i forhold til de urbane velsignelser. Det er jo ikke bra når folk er de verste skadedyra der man bor. Man forventer jo noen grad av “bevissthet” hos folk. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Altså, man føler ingen stor begeistring når grevlingen har vært og gjort revestreker heller, men grevlingen er “ikke skyldig” i juridisk forstand fordi den har ikke noe annet forhold til menneskenes opplegg enn at det kanskje er ting som står i veien og det ene med det andre, den har ingen forstand, grevlingen bare gjør det den må for å overleve, fremstille nye generasjoner av grevlinger og så videre. Man kan ikke bli sint på grevlingen, eller altså, jeg er sikker på at noen får til dette også – og føler at de har gode grunner til det – men det blir uansett noe annet. Vi stiller helt andre krav til folk. Blant annet forventer vi at de skal “oppføre seg som folk” selv om dette ikke alltid virker sannsynlig.

Ære blant kjeltringer er det noe som heter. Ikke skru opp forventningene. Det ligger i sakens natur at en som livnærer seg på å bøffe andre også kommer til å bøffe deg – om dere aldri så mye “kjenner hverandre fra før” – fordi dette er jo jobben deres. De er fagfolk som leverer tjenester innenfor kriminaløkonomien. Sånn fungerer næringskjedene. Sysselsettinga innenfor politi, alarmindustri og forsikringsbransje ville ha falt dramatisk dersom folk oppførte seg som folk. Blant annet derfor regnes slike ting som “god folkeskikk” som rene tapsnæringer. Hva har man å tjene på det? Riktignok får man en bedre verden, slik de fleste mennesker tolker dette begrepet, men det er jo ikke bra for økonomien. Det skaper ingen arbeidsplasser. Ingen dynamikk. Ingen karrièremuligheter for ambisiøse individer. Hvis folk oppførte seg som folk ville alt bli fredelig og kjedelig. Det kan vi jo ikke ha. Vi må ha spenning. Du vet. Brusing i blodet og sitrende nerver. Alle vet dette. Eller sagt med andre ord: Verden går sin skjeve gang fordi det er sånn vi steller det til. Samfunnet er ikke noe vi “får” — det er noe vi lager. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder Titten Tei. Alt vi gjør går inn i miksen og slik ender vi med denne store symfonien av ulyder. Det er ikke nødvendig å ha nostradamiske egenskaper for å spå hvordan det må gå. Adjø solidaritet. Alle er sin egen lykkes smed nå. Det er et stort antall i seg selv små og ubetydelige elementer som tilsammen danner det sammensatte og svært komplekse bildet av elendighet som den menneskelige tilstand i året 2023, eller skal vi liksågodt begynne å si 2024. Det skiller jo bare noen uker. Altså, seriøst. Det står ikke bra til med de menneskelige samfunn. Lokalt her og der finnes riktignok isolerte lommer av “en bedre verden” men på globalt nivå ser det ikke bra ut. Hvorfor er det slik og hva kan vi gjøre med saken?

Noen rådyr lusker rundt veggene mine. Jeg vet ikke hva de vil. Noen ganger kommer de nær selve veggen slik at det oppstår skrapelyder, men jeg ser dem som regel ikke, bare sporene etter dem. Ya talkin to me maddafakka? Det hadde vært ganske creepy hvis jeg fant spor etter folk i snøen utenfor huset mitt etter å ha hørt noe skrape borti veggen midt om natten. Hva skulle jeg tenkt da? Det virker poengløst å spekulere rundt hva rådyrene vil, men uunngåelig at jeg måtte ha forholdt meg til spor etter ukjente – og uvedkommende – folk som hadde lusket rundt på eiendommen her. Det er jo ikke noe bra tegn. For det første er ikke dette noe villastrøk. Dette er svarteste skauen. Det går ikke an å forville seg hit fordi man skulle på fest og rotet med husnummerne og det ene med det andre, det krever litt målrettet innsats å finne frem til dette huset. Omtreifende innbruddstyver går ikke typisk etter sånne mål. Det er for vanskelig å komme seg raskt unna på kort varsel hvis det skulle bli nødvendig, som man jo må regne med at det noen ganger blir hvis man jobber som innbruddstyv. Det som gjenstår da er noen som er ute i noe slags “personlig” ærend, eventuelt en gal person som ikke vet hva de gjør. Det krever uansett noen slags vilje av stål å ferdes gjennom meterdyp snø i tredve kuldegrader. Når det gjelder rådyra så er det muligens noe varmestråling fra huset som trekker dem såpass nære veggene, men det første åpenbare spørsmålet hvis det er folk er hvorfor de ikke tar kontakt ved å ringe på den godt synlige – og opplyste (selv om lyset er blått) – dørklokka på trammen. Sånt ville jo vært “vanlig folkeskikk” hvis for eksempel en lite sannsynlig men likevel fullt mulig situasjon med fastkjørt bil eller noe lignende hadde oppstått slik at de søkte hjelp. Følgelig er det vanskelig å tolke det som annet enn “onde formål” hvis folk lusker rundt huset ditt midt om natten uten å gi seg til kjenne. Imidlertid tenker man bare åja og lite annet når man finner rådyrspor der dagen etter. Sånn er livet i skogen.

Årsaken til de dårlige tidene er egentlig banal. Det skyldes kannibalisme. Ikke den vanlige formen for kannibalisme som handler om å jakte på hverandre for ernæringsformål, men den agrokulturelle typen som er basert i en forretningsidè om husdyrhold. Vi høster av det dyrene produserer, eller “kaster av seg” som et ledd i livsprosessene sine. Egg, melk og blod. De er våre dyr. De jobber for oss. Vi mater dem og beskytter dem, de gir oss alt de lager, inkludert sin levende kropp. Det er jo ikke mord. Det er avliving. Altså noe passivt, og ikke minst forskriftsmessig humant, nærmest som en formalitet, eller en forbigående ubehagelighet i nødvendighetenes store sirkel. Hva mener du? Dette er jo ikke naturlige dyr. De går ikke løs ute i det ville, det er vi som har laget dem via et program for kontrollert avl fordi vi planlegger å drepe og spise dem ved et tidspunkt, med mindre de tjenestegjør bedre på andre måter. Vi vet hva vi gjør. Vi har lov til dette. Vi skal jo også leve. Alle skjønner dette, eller om de ikke skjønner det – eller faktisk ikke skjønner stort i det hele tatt – så vil de likevel ha mat fremstilt på en ryddig måte i supermarkedets hyller. Fordi det er nødvendig. Det er bare på grunn av industrielt landbruk i stor skala og dyrehold på etisk nivå med Auschwitz at menneskene kan bo i byer og ha fine klær. Alt henger sammen med alt. Du er også skyldig. Noen vegetarianere har utviklet en matematikk som handler om forholdstall mellom kalorier og arealer. Slik har de regnet seg frem til at dyrehold ikke er lønnsomt og at kjøttkonsum dermed kan avvises på et økonomisk grunnlag snarere enn et moralsk, til hvilket man bare kan si hurra, hei og hå for store fremskritt innenfor begrepsindustrien. Vi behøver ikke å ha noen moral. Alt vi behøver er en sunn sans for det lønnsomme.

Forretningsidèen er enkel. Ved å utnytte andre levende skapninger – inkludert andre mennesker – kan vi bygge opp personlig rikdom. Alle som noen gang har prøvd å utføre gagnlig arbeid vet jo at materien er treg og det er ikke stort man rekker å få gjort i løpet av dagen med de kreftene man har, så man må utvikle noe slags opplegg for å sette andre i arbeid og hente avkastning derfra – altså husdyrholdets logikk – og/eller utnytte ymse “energikilder” slik at man kan ta ting til et industrielt nivå av masseproduksjon. Sannheten om vegetarianisme er at det kan fungere, men bare hvis så å si alle dyrker mesteparten av sin egen mat, i henhold til prinsipper om lokal bærekraft som per i dag er høyst uvanlige fordi de er ikke lønnsomme innenfor det økonomiske systemet for handel og transport, så dette er noe som neppe kommer til å skje før snittprisen på matvarer i butikken har fordoblet seg et par ganger. I mellomtiden kan vi lene oss tilbake og slappe av mens ting går til helvete. Noen annen vei er jo ikke åpen for folk som ikke oppfører seg som folk, det er noe alle vet. Straffen kommer, men når den kommer så vil det være på kaotisk og urettferdig vis, hvor for eksempel Pettersen dreper alle slavene til Henriksen fordi han er sur på Henriksen og regner med at dette vil påføre ham skade, men han tenker ikke engang over at slavene også er individer med sine egne liv og ønsker for hvordan det skal leves. Slavene til Henriksen er bare en kategori for Pettersen. Noe abstrakt. Ikke noe han har tid til å bry seg om for han har annet å gjøre og annet å føre, blant annet skal hans egne slaver settes i arbeid slik at de kan fremstille profitt. Og sånn går dagene. Foreløpig er det kaldt men hvis man lytter nøye kan man høre våren plystre muntert i det fjerne. De kaller det “brannsesongen” nå. Altså i motsetning til “flomsesongen”. Selvsagt ikke her i Norge, men i de varmere delene av verden. Hvor lenge kommer de til å holde ut før alle må flykte nordover, i det minste om sommeren?

Vold er fysiske eller psykiske overgrep for å tvinge gjennom sin vilje, eller for å få utløp for aggresjon. Justisdepartementet definerer vold som et uttrykk for grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter som det er en offentlig oppgave å bekjempe. Det opereres gjerne med andre typer vold enn ren fysisk mishandling. Psykisk vold inkluderer det å skjelle ut noen, å true, å komme med sårende kritikk, å ignorere, ydmyke og fremsette uriktige anklager. Seksuell vold er en type seksuelt relatert atferd (uønsket berøring, påtvunget seksuell handling med mer) som utføres for å kontrollere og krenke en annen. Vold er et stort samfunnsproblem, og på verdensbasis har det i flere tiår blitt forsket på hva som forårsaker vold. Noen forskere fokuserer på genetiske, biokjemiske eller fysiologiske årsaker til voldsadferd, mens andre vektlegger psykososiale miljøfaktorer. De sistnevnte mener at det er en sammenheng mellom det å ha opplevd vold selv og det å selv bli voldelig. De som utøver vold, har ofte vært utsatt for omsorgssvikt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om meg selv er det å si at jeg erkjenner et ganske betydelig “talent for vold” i min egen natur, men jeg har valgt å disiplinere dette gjennom å studere “krigskunster” – det man på engelsk kaller martial arts – og sette meg inn i hva slags stimulanser som trigger hva slags reaksjoner i hvilke sammenhenger; kort sagt gjort det som er nødvendig for å ta kontroll over jævelskapen. Jeg har jo et massivt temperament, høyt energinivå og kroppsbygning som en utedass av armert betong, så det sier seg selv at sånt ikke kan gå løs uten at “noen” har styring med det, og da helst jeg selv. Imidlertid ligger etter min mening det viktigste elementet innenfor “talent for vold” i det at jeg ikke opplever vold som skremmende, støtende eller på andre måter oppsiktsvekkende. Jeg opplever det ikke som noe personlig hvis jeg selv blir utsatt for vold – som har skjedd så mange ganger at ingen gidder å telle – noe mer enn jeg tar meg nær av å snuble, falle og slå meg hvis jeg er ute og spaserer en dag. Det handler etter min mening i begge tilfeller om at jeg selv ikke har vært vaktsom nok overfor ting i omgivelsene. Ideellt sett bør man jo være et annet sted enn “der det skjer” så langt som det å være på feil sted til feil tid angår. Nittini prosent av alle mine egne voldserfaringer stammer imidlertid fra 80-tallet, mens jeg selv var mellom 17-27, noe som forsåvidt stemmer med statistikken alle forskere fremlegger, at “unge menn” utgjør den største faresonen både som ofre og som gjerningsmenn.

Dette nevner jeg for å understreke at mine idèer om vold ikke er teoretisk fundamentert. Jeg vet hvordan det smaker. Som for eksempel at det å gå rundt og være redd for å bli utsatt for vold er mange hakk verre enn selve volden — hvilket utlagt betyr at “troverdige trusler” om å utøve vold mot noen i prinsippet er et verre overgrep enn å bare klabbe til dem. Det ene medfører nervespenninger over langen mens det andre blir man stort sett ferdig med der og da. Av denne grunn skal man ikke undervurdere “psykisk terror” og de skadevirkninger dette kan ha både for enkeltindividet og for samfunnet, som jo til syvende og sist består av enkeltindivider og samspillet mellom dem. Når noen føler seg truet, kuet, hetset, hundset og det ene med det andre, så vil dette ha sosiale skadevirkninger som rammer oss alle. Vi kan for eksempel nevne samlivsvold, hvor den psykisk nedbrutte parten i praksis er “en løs kanon på dekk” i forhold til resten av samfunnet, eller vold mot barna – inkludert trusler og psykisk terror – som jo sender noen ut i livet med et skjevt utgangspunkt, som bare gudene vet hvordan vil utvikle seg senere. Det kan gå bra i den forstand at vedkommende utvikler seg til å bli det vi kaller et harmonisk individ, men det kan minst like ofte gå andre veien. Man kan ende med å bære på – ganske ubevisst – et hat og et raseri som søker “legitimt” utløp gjennom å rettes mot lite populære grupper som narkomane, trygdesnyltere, svartinger, homser og gud-vet-hva. Muslimer er litt i vinden sånn sett. Jeg mener nokså bestemt at min generasjon vokste opp i en verden hvor vold var mer “normalt” enn hva det er blant dagens unge. Hatefulle gamle menn på nettet og ellers er ikke en klisjè helt uten grunn. Vi vokste opp i hatefulle tider; eller altså, alle tider er jo hatefulle, men det ble ikke nedsatt noen komitè på skolen fordi barna havnet i slagsmål med hverandre, for å si det slik. Vi ble trent til å “ordne opp selv” — noe som lyktes omtrent så godt som enhver idiot bør kunne se med sine egne øyne: Det finnes mange drittsekker på min alder. Jeg er selv en av dem. Det er en skitten og grusom verden, men det er alt vi har.

Hvorom allting er, denne lange innledningen fører oss til dagens tema: Autoritære politiske strukturer. Det vil si sånne som er basert på “troverdige trusler om vold”. Eller som han Josef Stalin sa: Makt er noe som kommer ut av geværløp. Folk var så pisse redde for å kødde med Stalin at det tok flere dager fra han døde til noen turte å gå inn i rommet for å se hvordan det sto til med ham. Da kan du jo tenke deg hva slags stemning som spredte seg lik kulørt røyk ut over det ganske land. Sånn er det å styre med frykt. Hvis man risikerer livet ved å si noe galt så blir det gjerne til at man holder kjeft. Det ville ihvertfall jeg gjort. Jeg vet at jeg skal dø og lever forsåvidt i fred med kunnskapen om at dette kan skje når som helst, men det haster ikke heller. Hvorfor be om bråk? Sannheten er at hvis jeg hadde levd i Sovjetunionen under Stalin så ville jeg aldri bevegd meg nærmere ham enn et par kilometer hvis jeg ikke absolutt var pokka nødt. Jeg vil ikke se Stalin, eller puste i den samme lufta som noen som ligner på eller beundrer Stalin. Grensene mine går langt unna denslags. Men så kan det jo hende at noen ikke har noe sånt valg, de er for eksempel nødt til å jobbe som teknisk personale tilknyttet bygninger som Stalin noen ganger oppholder seg i. Den typen ting. De er ikke selv innblandet i maktspillet og hakkeordenen blant de som står under Stalin, men de må likevel passe jævlig nøye på hvor de går, hva de ser på og ikke minst hva de sier. Eller hører for den saks skyld. Man er jo for fanden i livsfare til enhver tid. Sånn er det å styre med frykt. Virkelig frykt for å bli slept ned i kjelleren, torturert og skutt. Senere “forsvinner” man bare. Sånt skjedde hele tiden under Stalin — og det var ikke stort bedre å bli stilt for retten. Man fikk et ark med beskjed om å lese opp det som sto på arket. Senere ble det å reise til Costa del Sibir og finne seg til rette der som best man kunne. Noen overlevde jo. Ein skigard kankje vara evig veit du. Stalin døde til slutt. Andre overlevde og fikk erfare en tilstand av relativ frihet etter at monsteret forsvant. Skal vi snakke om Hitler også? Franco? Mussolini? Pinochet? Det er ikke nødvendig. Alle skjønner tegninga. “Styre med frykt” er prisippet vi snakker om, enten man bare styrer der hjemme eller man styrer et digert land med mange millioner av skrekkslagne individer.

Her er greia: Folk som frykter vold og kues av trusler er ofte – av perverse årsaker – mer villig til å la seg styre av politiske bevegelser som har lav terskel for å “bruke makt” og tvinge gjennom sakene sine. For hver galning med “herskerkomplekser” finnes det minst tusen av det motsatte slaget, det vil si de som foretrekker å frykte bare èn særlig mektig person fremfor uvissheten som ligger i frihet, det vil si når alle kan gjøre mer eller mindre hva de vil – riktignok innenfor lovens rammer – som jo er et skremmende prospekt fordi det er så mange som vil så mye som man ikke forstår. Her ligger appellen til “sterke ledere” som ikke skyr noenting. Det er en slags trygghet innbakt i pakka. Når du vet at sjefen din er den verste jævelen i mils omkrets så behøver du ikke å frykte alskens omstreifende småkjeltringer. Han gjør jo kort prosess med sånne like raskt som de viser seg. Man befinner seg i praksis midt i en stor dyreflokk med en superdominant hanne som tar ut konkurransen lenge før den rekker å etablere seg. Den transaksjonen som ligger til grunn for slike situasjoner er at man på den ene siden lever under beskyttelse, men på den annen så må man til enhver tid gjøre det sjefen vil. Enhver protest tolkes som konkurranse om makten. Er du ikke med så er du mot. Den typen ordning. Autoritære politiske strukturer henfaller alltid til vold, trusler og psykisk terror. De må gjøre dette simpelthen fordi hele forretningsidèen deres handler om å være “den største jævelen”. Den man frykter mest blant alle man frykter. Lederstilen deres er “du skal” (hvis ikke vil det bli “konsekvenser” av variabel art). Sånne opplegg ender aldri bra, men de er likevel ganske populære blant folk som drives av hat, frykt og forakt. De bryr seg tilsynelatende lite om at historien er full av sørgelige eksempler på hvor galt det kan gå, eventuelt så vet de ikke noe om det. Kanskje er de bare fette idioter, hvem vet. Det som ihvertfall er sikkert er at trusler om vold, tvang, ydmykelse og annet i samme gate er skadelig for samfunnet når det skjer i private forhold mellom mennesker og ekstremt skadelig når det skjer i det politiske spillet. Det går faktisk ikke an å understreke sterkt nok hvor skadelig det er. En sak er når noen havner i et opphisset ordskifte og ender med å true noen annen, det er i prinsippet bare en grov personlig fornærmelse, men noe helt annet er når trusselen henger der til enhver tid, som et politisk damoklessverd om at man skal “ta” en samfunnsgruppe, bruke tvang mot folk og det ene med det andre. Det vanlige, må vi dessverre si. Vanlig inntil det kjedsommelige og vel så det.