Referanse til video fra YouTube: Nerd Reich: The Fascist Oligarchs of Silicon Valley
Det burde være en åpenbar selvfølge men jeg sier det likevel: Jeg er av den hardkokte mannstypen. Jeg har absolutt nulltoleranse for sutter og gryl. Hvis jeg blir stilt ovenfor “menn som gråter” er det mer sannsynlig at jeg vil slå dem midt i ansiktet med en murstein enn å tilby dem noen slags trøst og sympati. Eller altså, i virkeligheten kommer selvsagt ikke dette til å skje, men det er der jeg befinner meg i emosjonell forstand. Du vet. Som Kvinnefronten den gangen de pleide å bruke slagordet tørk tårene og knytt nevene. Hva fanden er poenget med å klage og gråte? Har folk virkelig blitt oppdratt til å tro at dette hjelper? Består den postmoderne samfunnstypen av inkompetente stakkarslinger som verken kan noe, skjønner noe, eller tåler noe som helst før de kollapser som en våt vaskeklut?
Her er et interessant spørsmål: Når og hvorfor oppsto konseptet med en ungdomstid? Saken er at jeg personlig tror ikke at et flertall av alle nålevende menn i voksen alder noensinne ble “voksne” slik som dette begrepet tradisjonelt har blitt forstått, men at de insisterer på å leve i en slags fremført “ungdomsperiode” preget av tenåringenes enkle livsfilosofi og mangel på ansvarsfølelse. Granville Stanley Hall (1844-1924) var den første i USA som tok doktorgraden i psykologi og han er også – så vidt jeg vet – den første som utdefinerte konseptet adolescence – ungdomstiden forstått som en medisinsk overgangsfase mellom barn og voksen – i utgangspunktet for å belyse visse pedagogiske problemer som følger av forandringer i kroppen og sinnet, men senere definert som en egen “økonomisk tilstand” særlig fra 1950-tallet og fremover. I vår egen tid er ungdomsfasen godt etablert som en “tilstand i seg selv” og det betraktes endog som fint å være “ungdommelig” (mens nesten ingen synes det er beundringsverdig å være barnslig).
Selvsagt finnes det individuelle variabler, men på et slags statistisk nivå er det mitt inntrykk at ingen egentlig forventer at en mann skal være voksen og ta ansvar før han fyller tredve. (Jeg er usikker på hva som gjelder for kvinner så jeg føler ikke at jeg har noe grunnlag for å uttale meg om dem.) Ungdomstiden har med andre ord blitt strekt ut til å også omfatte tyveårene – og selv om det er en slags vits er det likevel verdt å påpeke en forventet “midtlivskrise” hos menn som har blitt 40-50 år og plutselig skjønner at hvis de ikke benytter anledningen til å leve ut sine ungdomsfantasier nå så vil det snart være for sent for dem – slik at vi får en slags tenåringsrenessanse også blant denne aldersgruppen, særlig når det gjelder jakten på en ung og vakker elskerinne. I den endelige analysen handler alle problemstillinger som er relatert til så vel fantasien som realiteten om en ungdomstid, til syvende og sist om hva som er – eller regnes som – normalt innenfor den kulturen vi lever i. På et litt vagt grunnlag mener jeg å ha observert diverse kritikk mot “ungdomsdyrkelse” gjennom mitt eget livsløp, men jeg har ingen ekesmpler å komme med. Bare at “sunn fornuft” sannsynligvis påbyr en viss skepsis overfor godt voksne menn som kler seg og ter seg som forvokste tenåringsgutter.
Blant typisk voksne egenskaper regnes sånt som å ha en god forståelse for hva du er (og ikke er), hva slags krefter du har (og ikke har), hva slags konsekvenser handlingene dine vil få – både i beste og verste fall – og så videre. Behøver vi en liste? Det koker uansett ned til bevissthet. Du er et tenkende og handlende vesen som har det hele og fulle ansvar for alt du sier og gjør, på ethvert sted og til enhver tid. Det etter min mening største samfunnsproblemet som følger av den nye ungdomsdyrkelsen (ny i relativ forstand, fordi det oppstod først i etterkrigstiden) er hvor giftig og forpestet den politiske debatten har blitt. Det er ikke rettferdig å skylde på internettet for at ting har blitt slik, fordi problemet var allerede godt etablert lenge før folk kom på nett. Det som har skjedd etter at vi fikk sosiale media og alt det der er bare at ting sprer seg med lysets hastighet, mens før i tiden var det nødvendig med en viss “inkubasjonsperiode” – mens folk snakket med hverandre innenfor sine sosiale spillerom – før en sak oppnådde den slags kritisk mengde av oppmerksomhet som var nødvendig for å gjøre den til “noe alle snakker om”. Det som tok mange måneder for femti år siden skjer i løpet av noen få minutter nå for tiden. Kombinasjonen av “ungdommelig uansvarlighet” og lynhurtig kommunikasjon har mildt sagt trukket med seg noen stygge problemstillinger. Og på toppen av denne søppelhaugen finner vi rottekongene, det vil si de nye tekno-oligarkene som gjør alt de kan – altså ganske mye – for å undergrave samfunnets stabilitet.
Vi avslutter med en sang fra den nye franske motstandsbevegelsen.
