Som alle andre kokker bruker jeg en spatel av tre til å bevege på ting som ligger til varmebehandling i panne eller gryte og som alle andre har jeg en vane med å kakke spatelen mot kanten av kokekaret for å riste av den ting som henger fast. Det var en kjendiskokk – jeg husker ikke eksakt hvem i farten, men det skulle ikke forbause meg mye om det var Gordon Ramsay, fordi det passer til hans personlighetsprofil – som sa at han hater når folk kakker spatelen mot kanten og etter hans mening er dette gyldig oppsigelsesgrunn. Det er vanskelig å forstå hvorfor han har denne holdningen men kanskje han selv hadde en svært streng sjef da han gikk i lære. Du vet. Psykopater lager jo også mat — og noen ganger blir de kjøkkensjefer på prestisjerestauranter. Uansett, hvis det var en stekepanne av sølv ville jeg kanskje ha sagt det samme. Denne redskapen er jo ikke helt billig, så den må tas vare på og vernes mot kakkere.
Når det er sagt må du helst opp på et ganske høyt profesjonelt nivå før du behøver en stekepanne av sølv. Det handler som alle vet om termisk konduktivitet og sølv er det beste materialet slik sett (men til hjemmebruk klarer man seg fint med en panne av rustfritt stål). Poenget er jo å få redskapen hurtig opp og ned i temperatur ved tilberedning av varer som har høy følsomhet slik sett – så fort du napper en sølvpanne av platen så dropper materialets egentemperatur ned til det som ellers er i rommet – mens for eksempel en gammeldags stekepanne av støpejern holder seg brennvarm hvor lenge som helst. Hvor relevant er dette for de fleste? En sølvpanne av noenlunde bra kvalitet koster sikkert mer enn ti tusen kroner så du kan jo prøve å se for deg hvordan du skal forsvare en slik budsjettpost hvis du lever i et typisk ekteskap. Alt som er å si er “lykke til”. Selv ville jeg ikke ha kjøpt en stekepanne av sølv selv om jeg hadde hatt råd til det, fordi enten måtte jeg gått der og følt meg dum eller så måtte jeg ha konstruert et fagmessig påskudd for bruk.
Her er dagens interessante faktapunkt: Kjepphest var blant de vanligste barnelekene så lenge folk typisk brukte hest til sine transportformål, men etter at bilen overtok så ble det vanlig med trehjulssykkel. Når vi i dag snakker om kjepphester så mener vi nesten alltid en eller annen greie som folk har kløe i ræva over. Du vet. En yndlingssak som de ikke klarer å slippe taket i men er nødt til å trekke frem i både tide og utide for å “snakke om”. Det kan være hva som helst men det må typisk være noe som folk har sterke følelser i forhold til og som er bortimot umulig å løse, særlig noe politisk. Selv har jeg noen stykker i stallen min — og en av dem er sunn mat i kombinasjon med antikapitalisme, som i praksis koker ned til et rødglødende hat overfor produsenter av ultraprosessert mat. Jeg mener, hva er mer direkte essensielt for helse hos store og små enn maten de spiser? Det ligger en nesten ufattelig grad av ondskap bak viljen til å selge folk giftstoffer som på en tydelig, direkte og enkelt bevisbar måte påfører dem “livsstilssykdommer” og en tidlig død. Den eneste etiske standard du finner hos disse aldeles avskyelige umenneskene er at “det er ikke forbudt”. Dette gjelder nesten alt som finnes av boksemat, suppeposer, mikrobølgemiddager og den typen ting. I beste fall er det bare søppel, men mer realistisk må du påregne at det er degenerative giftstoffer som er direkte skadelig for deg. På den annen side, hvem er det jeg henvender meg til? Det er jo ikke akkurat sånn at folk gidder å bry seg. Alle vet for eksempel hva slags grufulle forhold kjøttdyr i det store og hele lever under før de blir “avlivet” og partert. Men det driter folk loddrett i så lenge de får fredagstacoen sin. Eller i den grad de reflekterer over saken så begynner de å skjelve i underleppa, slik at de må ta en drink eller få seg en resept på nervepiller.
Vi avslutter med litt to år gammel brasiliansk svartmetall.
