Som alle vet sier den berømte Tippecanoe-forbannelsen – i sin tid utstedt av indianerhøvdingen Tenskwatawa etter et militært nederlag i året 1811 – at enhver amerikansk president som velges i et årstall som kan deles på 20 må møte en uhyggelig død. Siden den gangen har presidentene William Harrison (1840), Abraham Lincoln (1860), James Garfield (1880), William McKinley (1900), Warren Harding (1920), Franklin Roosevelt (1940), John Kennedy (1960), Ronald Reagan (1980), George Bush (2000) og Joe Biden (2020) ankommet sitt presidentskap i et “forbannet” årstall, men ikke alle av dem har blitt myrdet (som noen sier er hva forbannelsen betyr) og de to siste er fortsatt i live. Det er hva det er. Dersom du ikke tror på forbannelser og hekseri så har det heller ingen makt over deg, men hvis du har bare at ørlite “hull i sjelen” som sånt kan krype inn av så kan den såkalte nocebo-effekten invadere nervesystemet ditt og føkke deg opp. Hvis du vil vite mer kan du søke på nettet. Vi andre beveger oss videre til selve poenget.
Dette er en slags jubilant begivenhet i og med at min min post nummer 2000 er denne som skrives nå, her på denne plattformen blogg.no. Etter min egen vurdering har jeg en slags konstant “personlig stil” som gjennomsyrer alt hva jeg har skrevet fra og med begynnelsen og frem til i dag. Hva de eventuelle leserne synes – i den grad det overhodet er noen – har aldri vært vesentlig for meg. Dette er en personlig øvelse som handler om utvikling og vedlikehold av min personlige formuleringskunst, inkludert men ikke avgrenset til oppfinnelse av nye ord og uttrykk. Du vet. Det norske språket og dets anvendelighet selv når det stilles overfor vanskelige utfordringer. De kosmiske tilfeldighetene har bestemt at jeg skal leve i internettets tid — og jeg har sett det vokse og bli til hva enn man skal kalle dagens manifestasjon av denne teknologien. Et monster? Det er ihvertfall ingen tvil om at mange mennesker over hele verden har mistet – eller bare kastet fra seg – både vett og forstand i sine personlige møter med nettets magiske mystikk, særlig etter at smarttelefonen ble vanlig. Du vil ha vansker med å finne et sted hvor folk typisk venter – flyplasser, busstasjoner, legesenter – uten at flere av dem ser ut til å være svært engasjert i “noe på telefonen” mens minuttene tikker og går. Sånn har det blitt. De “unge voksne” kan ikke engang huske at verden noensinne har vært annerledes. Betyr dette noe? Det vet ikke jeg. Alt jeg vet er at selv om det hadde vært en aktuell valgmulighet så ville jeg ikke vært noen annen person, i en annen tid, som bodde noe annet sted, eller som på andre betydningsfulle måter levde noe annet slags liv. Jeg er fornøyd, mange takk.
Dette kan jo ikke avsluttes med noen annen sang enn denne.
