Bonusvideo: Professor Dave Explains Why Destiny Loves Genocide
Ved dette tidspunkt har alle lagt merke til at kritikk av Israel alltid og uansett avskrives som “antisemittisme”. Det går rett og slett ikke an å kritisere Israel på noen legitim måte. Hvis du så mye som hvisker noe negativt om Israel og israelsk politikk så spretter automatisk likhetstegnet opp, mellom deg og de som vil drepe og utrydde alle jøder. Den eneste mening du har lov til å ha om Israel er at selve staten er ufeilbarlig og at befolkningen er bedre enn andre mennesker. Du vet. Mer intelligente og moralsk høyverdige. Faktisk er de selveste herrefolket, som alle de andre er skapt til å tjene og beundre. Dette er ikke kødd. Sånn er sakens fakta. Det står jo skrevet i opptil flere bøker — og hvem er du til å komme her og stille spørsmål ved skriftens autoritet? At du gjør noe slikt betyr at du er en terrorist. En som må drepes.
Teknisk sett betyr Israel selve jødefolket, mens landet heter Eretz Israel. Derfor kan vi si at det er et slags poeng at når man “kritiserer Israel” så snakker man om alle jøder, til enhver tid og på ethvert sted, dermed er det antisemittisme per definisjon, selv om de fleste neppe er klar over denne distinksjonen. De fleste tenker på Israel som landet, men det betyr altså befolkningen, eller enda mer spesifikt jødefolket som helhet, uansett om de bor i “Eretz Israel” eller ikke. Slik har det vært siden patriarken Jakob sine dager. Først var det Abraham, som ifølge legenden var født i Ur i Kaldea, som i vår tid er en del av Irak. Abraham regnes som alle semitters stamfar, mer spesifikt fordi hans sønn Isak var stamfar til jødefolket mens hans andre sønn Ismael var stamfar til araberne. Faren til Abraham het Terah og han flyttet nordover med familien til byen Harran som ligger i Tyrkia – den gang het det Anatolia – tett opptil grensen mot Syria. Senere ble Abraham bedt om å oppsøke landet Kanaan – visstnok av Gud personlig – og slå seg ned der, fordi Gud hadde en plan.
Om Abrahamssønnene er det ikke stort mer å si, men Isak fikk altså tvillingene Esau og Jakob med sin kone Rebekka, noe som senere – gjennom svik og intriger – endte med at den yngre tvillingen Jakob ble tilkjent farsarven mens broren hans Esau ble fordrevet og senere etablerte riket Edom, som er litt omdiskutert men det antas at det lå i området rundt dagens Jordan, oppimot Negev-ørkenen. Edomittene ble senere kalt idumeere — men senere forsvant de som et eget folkeslag, tradisjonelt under hasmoneerne, hvorav den mest kjente rockestjerna er Herodes. Ikke desto mindre fantes det en sønnesønn av Esau kalt Amalek og det snakkes den dag i dag om amalekitter blant jødefolket, mer eller mindre som et navn på sine “åndelige arvefiender” og da særlig Roma, representert i vår tid som katolikkene. Det regnes jo med at den romerske generalen Titus – sønn av keiser Vespasian og senere selv keiser av Roma – var den som rev ned og ødela “det andre tempelet” i Jerusalem i året 70. Nå i dag er det der klagemuren står. Tradisjonen påstår at jødene ble fordrevet fra sitt eget land, men dette stemmer dårlig med hvordan romerne jobbet. Hva som mer sannsynligvis har skjedd var at Palestina – som de kalte landet den gangen – ble annektert under Roma og innbyggerne ble derfor romere, med rett til å reise hvor pokker de enn ville innenfor romerriket og bosette seg der de ønsket.
Det som senere skjedde med Jakob er at han havnet i noen slags brytekamp med en overnaturlig skapning, som han visstnok beseiret, fordi denne skapningen – identifisert som en engel, eller “Guds sendebud” – fortalte ham at etter denne episoden skulle han skifte navn fra Jakob til Israel, fordi han hadde vært i kamp med Gud og kommet seirende ut av det. Vi ser altså at navnet Israel betyr “i konflikt med Gud” og dette ble senere navnet på det folkeslaget som Jakob regnes som stamfaren til, i det at hand tolv sønner grunnla hver sin stamme som tilsammen utgjør “Israels tolv stammer”. Videre så kalles Jakob “broen mellom patriarkene og folket” og han utgjør dermed den siste patriark på en måte som ligner litt mistenkelig på hvordan Muhammed regnes som den siste profet i en annen av de abrahamittiske trossystemene. De som er spesielt interesserte i denne tematikken klarer sikkert å utforske det selv, fordi poenget mitt med å trekke frem dette er å peke på nyanser i konseptet antisemittisme (som forøvrig – etter min mening – bør utvides til også å omfatte såkalt Islamkritikk, islamofobi, med mere, fordi dette er jo også en semittisk religion). Av praktiske årsaker gir det lite mening for en goy (flertallform gojim) – atså en ikke-jøde – å finsnitte denne salaten så grundig at man skal kalle landet Israel noe annet enn hva de selv kaller seg og hva som på alle språk betegner den statsdannelsen som ble formelt innstiftet i året 1948 og som det siden har vært mildt sagt mye konflikt rundt. Det er i utgangspunktet ikke antisemittisk å anklage Israel for systematisk folkemord rettet mot palestinerne, som ikke bare er et broderfolk men også urbefolkningen der på stedet, hvor den innvandrende kolonimakten har fulgt atferdsmønsteret til såvel amerikanere og sørafrikanere som tyske nazister samt alle andre som har hatt et prosjekt med å erobre land og utrydde eller slavebinde urbefolkningen der.
I det store bildet er det rett og slett utilgivelig hva Israel har gjort seg skyldig i — og det startet lenge før året 1948. Hva kan de gjøre for å bøte på skadeverket sitt? Det vet ikke jeg og det er da heller ikke min oppgave å utarbeide noen plan for fred og fremgang i regionen, men noen må helt klart gjøre noe fordi ting er totalt ute av kontroll. Resten av verden har lenge stilt seg likegyldig – eller uinteressert – i det som har foregått i hva man enn ønsker å kalle dette området, men etter det siste som har skjedd i Gaza og ellers har folk stanset opp, ristet på hodet og fokusert blikket. Hva fanden er det de driver med der borte? Som alle vet er folk i det store og hele evneveike troll, så ingen bør forbauses over at en av mange reaksjoner er usaklig antisemittisme rettet mot jøder som ikke har noe med saken å gjøre og som kanskje til og med er motstandere av det israelske folkemordet mot arabere generelt og palestinere spesielt. Jøder er jo tross alt bare vanlige mennesker de også, selv om mange av dem påstår at de er “Guds spesielt utvalgte folk” og alt det der, som vi trygt kan avskrive som en psykotisk vrangforestilling. En sinnssykdom. Selvsagt er det korrekt at jøder har vært utsatt for både det ene og det andre av mishandling og usaklig forfølgelse gjennom tidene, men det går ikke an å legge ansvaret for det som har blitt gjort mot dem på skuldrene til noen andre enn de som gjorde det. Vi praktiserer ikke kollektiv skyld i vår moderne verden — og i de fall hvor noe slikt synes å foregå så prøver vi å gripe inn og oppfordre folk til å bruke fornuften, som vi som en religiøs parafrase godt kan si er en gave som Gud ga oss alle.
Sjelden passer det bedre å avslutte et skriveri med ekstrem norsk svartmetall.
