Mange kryptovalutaer er anonyme eller pseudonyme. Det betyr at det er umulig eller vanskelig å identifisere eieren av kryptovalutaen og hvem som var en del av en transaksjon. Kryptovaluta har vært brukt i kriminell virksomhet, både som betaling for ulovlige gjenstander og tjenester, men også som en del av utpressing i forbindelse med kidnappinger. Kryptovaluta har en stor påvirkning på miljøet, siden det krever mye elektrisk energi å drive kryptovalutasystemer. For eksempel brukte Bitcoin-systemet ca. 175 TWh i 2024, som er mer elektrisitet enn hele Sverige brukte i samme periode.
(Store norske leksikon)
Blant mye annet som skjedde i det herrens år 1997 – Kyotoprotokollen, prinsesse Dianas død, tilbakeføringen av Hong Kong til kinesisk herredømme, masseselvmordene til kulten Heaven’s Gate, valget av Tony Blair til stillingen som ny britisk statsminister, samt mye mer fra fjern og nær – ble det utgitt en bok (som ikke finnes i norsk oversettelse) kalt The Sovereign Individual: How to Survive and Thrive During the Collapse of the Welfare State, skrevet av William Rees-Mogg og James Dale Davidson, senere nyutgitt i året 1999 med ny undertittel: Mastering the Transition to the Information Age. Boken er i seg selv ikke verken intelligent eller interessant – fra et filosofisk perspektiv – men den gjorde dypt inntrykk på Peter Thiel, som senere etablerte den nettbaserte betalingstjenesten PayPal sammen med Elon Musk, før de begge fortsatte sine karrièreløp i det amerikanske samfunnet mot en slags ny tilstand av begrepet rik, som er fokusert på “en ny økonomisk verdensordning” preget av kunstig intelligens og kryptovaluta.
På en måte er disse typene litt sånn barnaktig sjarmerende fordi de er så fette naive. Hvem tror de kommer til å overta makten i samfunnet hvis staten oppløses? Det blir neppe nerdene med sine datamaskiner, for å si det slik, men mer sannsynligvis narkobaronene med sine automatvåpen. Hva tipper du? Hvis man skulle satset penger på noe så perverst så ville jeg satset alle mine penger på at begrepet makt aldri kommer til å forandre seg, uansett hvor mye teknologisk snurrepiperi de introduserer i regnestykket: Det koker alltid ned til vold. Enhver moderne stat er jo basert i hva sosiologen Max Weber definerte som voldsmonopolet. Det vil si i praksis at bare statsmakten har lovlig rett til å bruke vold, men selv de et nødt til å være måteholdne i forhold til “nødvendigheter” slik at de ikke taper sin demokratiske legitimitet. Dette er helt standard statsvitenskap på laveste nivå, men det finnes ikke desto mindre mange som ikke fatter disse tingene og en av dem er tilfeldigvis president i USA akkurat nå. Ikke tilfeldigvis ble han støttet økonomisk med hundrevis av millioner dollar av den tidligere nevnte Elon Musk og visepresidenten hans er en politisk oppdrettskylling som Peter Thiel eier. Der befinner altså tingenes tilstand seg i dette øyeblikket. Går det bra med planene? Jeg tviler på det.
Fremtidsfantasier er – ironisk nok – ikke akkurat noen ny oppfinnelse. Mye tyder på at denne underlige tidsalderen med all sin teknologibaserte nyfascisme drar seg mot sitt endelikt nå. Det er ikke lenge igjen til de morbide overinvesteringene i kunstig intelligens vil kollapse fra flere retninger samtidig, både fordi det viser seg at konseptet ikke fungerer i praksis og fordi de har sluppet opp for menneskeskapte treningsdata, slik at maskinene nå går i en feedbackloop. Dermed skjer det en systemisk degenerering av “modellene” – de blir demente, om du vil – samtidig som det oppstår folkebevegelser som protesterer kraftig mot utbyggingen av stadig nye og perverst kraftkrevende datasentere. Det var et øyeblikk i tiden når alle ville ha dem, men nå har trenden snudd. Troen på at kunstig intelligens skal komme med noen slags gudekrefter og fikse alle verdensproblemene er i ferd med å forsvinne ettersom folk oppdager at “alt er som før” og selve mennesket forblir som vi alltid har vært. Og med “alltid” mener vi her noen få tusen år, hvorav de siste par hundre har pådratt oss et sett med alvorlig miljøproblematikk som ikke lar seg løse på noe annet vis enn gammeldags målrettet arbeid. De nye teknomilliardærene havner snart på historiens skraphaug, hvor de rettelig hører hjemme.
Det passer seg å avslutte dette med et hundegammelt band som faktisk ennå eksisterer, her i året 1994.
