Herregud, noen ganger er jeg så evneveik at jeg fortjener juling. Eller i det minste skammekrok. Saken er at det var jo avstemming om Brexit den 23. juni 2016, som betyr at jubalongen var i går. Mens i dag er den store bakrusdagen, som forrige gang. Siden gikk det tre og et halvt år, før de hadde nedtelling til den fulle og hele skilsmissedatoen den 1. januar i 2020. Så kom Covid noen måneder senere. Det var interessante tider i Storbritannia — og forsåvidt overalt ellers også, men britene hadde jo plassert seg i en ekstra vanskelig stilling. Humorister som tar opp Brexit til behandling passer på å trekke inn Covid-affæren som noe slags “Guds tegn” på at nå har de driti på draget. Spørreundersøkelser viser at det er nå et ganske solid flertall for å vende tilbake til start og gjøre hva som enn er nødvendig for å komme tilbake til EU, som på sin side føler litt skepsis. Du vet. Skilsmisseanger er jo noe som kan ramme folk når det har gått en stund og man får syn på sine nye realiteter. Var det egentlig dette jeg ville? Det går ikke alltid slik man hadde tenkt.
Ti år etter avstemmingen er det et biologisk faktum at èn generasjon har fortall dette livet, mens en annen har tilkommet. Det de kaller GenZ består av yngre mennesker – fra 18 til 28 år – og nå har de stemmerett ved valg. Statistikerne som så på spredningen av stemmer da Storbritannia valgte å tre ut av EU bemerket at det var solid overvekt av nei-folk blant de over 60 års alder. Man må jo lure på hva fanden det var som foregikk med dem. Hvorfor taper du ikke stemmerett når du kommer i pensjonsalder? Fremtiden tilhører jo ikke de gamle. Dette er kanskje ikke noe folk liker å ta inn over seg i sin fulle tyngde men det er ikke desto mindre sannheten: Du har sluppet opp for fremtid, gamle krapyl. Tre tilbake og la de som skal leve med konsekvensene av politiske beslutninger også være de som fatter dem. Sånn er det med den saken. Livet er slutt for deg. Din rolle er utspilt. Det viste seg altså at de største motstanderne av EU da avstemmingen skulle skje i det herrens år 2016 var “godt voksne” individer hvorav mange ikke lenger lever. Hva betyr det når folk har en sterk mening? Ikke en fluefjert. Det er bare handlinger som betyr noe. I dette tilfelle hvilken stemmeseddel folk plukket opp og la ned i valgurnene. Hva slags sadistisk tilfredsstillelse følte de da? Det gikk uansett som det gikk.
Siden 2016 har britene hatt seks statsministre: David Cameron, Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak og Keir Starmer, som er i ferd med å gå av og overlate stolen til Andy Burnham. Dette er ikke noe bra tegn. Samtidig har det britiske samfunnet gått rett i dass, men i sakte film. Uansett hvem som kommer med hva slags forslag så vil de møte skarp motstand. Alt bare låser seg. Alle skjønner at det er mye som må gjøres for å få landet på beina ighen, men det er ingen som vil fire en tomme på “rettighetene”. Det er vanskelig å se hva de kan gjøre for å komme i gang med noe og skape en positiv utvikling, men noe må uansett skje. Det er forsåvidt ikke relevant om Storbritannia nå har politisk flertall for å vende tilbake til EU, for der er de jo ikke ønsket før de har greid å få skikk på opplegget sitt. Det er så mye som er ute av kontroll på så mange områder. Hva kan Andy Burnham gjøre som de de andre seks ikke fikk til? Sånn som det ser ut kan det til og med hende at Nigel Farage blir valgt inn som statsminister for partiet ReformUK – Mister Brexit himself (uten hans påtrykk hadde Brexit definitivt ikke skjedd) – og da blir det ihvertfall ikke noe EU-medlemsskap på Gud vet hvor lenge, sikkert mange tiår. Kanskje er dette hva britene behøver for å komme til sans og samling? Farage er selvsagt bare en løgner og bløffmaker som lever høyt som populistisk politiker i opinionen, hvor han kan si hva han vil uten å måtte bevise noe, men hvis partiet hans får flertall blir han nødt til å styre — det vil si gjøre det han kan med det han har, uten å fokusere så mye på alt han ikke har. Alle vet at det er vanskeligere å gjøre noe selv enn å kritisere andre folks idèer, fremgangsmåter og resultater.
I serien “store britiske gitarister” spiller vi i dag en sang fra 1976 (året med den legendariske hetebølgen).
