APECALYPSO

Godwins lov ble formulert av Mike Godwin i 1990 og sier at jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for at noen vil blande inn Hitler og nazismen. Det komiske er at denne “loven” – egentlig bare en bemerkning om hvordan noe synes å dukke opp på lovmessig (forutsigbart) vis – ble formulert ti år før det ble vanlig å ha internett hjemme i stua. Siden det ikke er lenge igjen før alle som kan huske en verden uten internett er borte og begravet skal jeg her og nå bekrefte at ja — folk var idioter før i tiden også, men man la ikke like godt merke til det som man gjør nå. Det var ikke like vanlig å diskutere alt mellom himmel og jord opptil flere ganger daglig. Selvsagt hadde man ymse ordvekslinger her og der, men ytterst få var involvert på noen måte som opplevdes som personlig og viktig. I den grad man var kaut på å debattere samfunnsforhold kunne man melde seg inn i et politisk parti eller noe sånt. Det fantes utløp.

Selv kjente jeg bare to slags Godwin før Mike dukket opp med denne loven sin, som har medført pavlovsk trening (søk på Ivan Pavlov) av alle som er på nett, slik at hvis noen i dag sier Godwin så vil noen annen straks svare Hitler. Eller omvendt. Godwinfeil er et alminnelig ord for å kalle folk nazi uten at det finnes noe saklig grunnlag for dette, alt man mener å si er egentlig bare din jævla kødd men det lyder liksom mer legitimt å bruke offisielt anerkjente busemenn fra menneskehetens historie for å illustrere hva man føler, slik at hele saken har antatt en karakter av å “rope ulv” slik som i Æsops gamle fabel om skøyergutten som ikke fikk noen hjelp da ulven faktisk kom for å ta sauene hans, fordi han hadde moret seg med å skremme de andre så lenge at de hadde mistet sensitiviteten sin for slike rop om hjelp. Moralen i historien handler åpenbart om skadeverket man gjør når man avgir falsk alarm så ofte at folk slutter å høre på deg.

William Godwin (1756-1836) er enten mest kjent som far til anarkismen eller far til Mary Woolstonecraft den yngre (hennes mor var den kjente feministen ved samme navn), som senere giftet seg med poeten Percy Bysshe Shelley og skrev boka “Frankensteins monster”. Så med andre ord, en familie av kjendiser, slik at det var litt uklart hva det å “ta en Godwin” betød før Mike kom på banen i 1990. Betyr det å gifte seg med en feminist? Skrive en bok om politisk rettferdighet? Avle frem en datter som finner opp en ikonisk horror-karakter? Heldigvis ikke noe så komplisert, alt det betyr er å begynne å snakke om nazister selv om det ikke er noen nazister inne i bildet, poenget er nesten alltid å kalle noen noe som er så jævlig at de vil bli støtt og provosert – og ikke minst gå i forsvarsposisjon – dersom de tar det alvorlig — og dermed har man lyktes med sin egentlige strategi, som er det gamle og velkjente “skifte av tema”. Vi må snakke om nazismen. Jeg er enig på prinsipielt grunnlag, vi må definitivt snakke om nazismen, på en “aldri glemme” type måte, men for guds skyld, ikke hele jævla tiden.

Nazisme er jo ikke noen sammenhengende og logisk konsistent politisk ideologi, det er mer noen slags degenerativ mental sykdom som rammer den politiske høyresiden på samme måte som leninisme rammer de med venstrevridde sympatier. Fellesnevneren består i at de synes det er på tide å bruke makt, som man sier, det vil si at man nå betrakter vold som et aktuelt virkemiddel. Vil du ikke så skal du. Det handler i sin hverdagslige form om tvang under trusler som, litt avhengig av om man bruker røde eller blå briller, kan oppfattes enten som fascisme eller kommunisme, men det er som regel bare vanlig idioti. Eventuelt i systematisert form, for eksempel det man møter hos ymse offentlige etater som man av ymse årsaker er nødt til å forholde seg til. Nesten hver gang noen tenker jævla fascist (det lønner seg sjelden å si det man tenker høyt når man føler seg provosert) så tar de en Godwin. Det samme gjelder hvis de tenker det samme, bare at nå bruker de ordet kommunist. Vi har ingen av delene innenfor norsk statsforvaltning og bare ganske lite av det ute i befolkningen. Riktignok kan man trekke opp noen generelle hypoteser, for eksempel at man med større sannsynlighet vil finne individer med fascistiske sympatier innenfor politiet enn som helsearbeidere på sprøytebussen, men man scorer ingen poeng på IQ-testen for dette.

Den andre Godwin jeg kjente før Mike ble det mest berømte individ med dette navnet var Godwin jarl (av Wessex) som var far til Harald den andre av England — altså han som ble konge etter at danskekongen Knut døde (etter å ha samlet seg så mye makt at vi nå bare kaller ham Knut den mektige) og som opplevde noen travle uker i år 1066, da han først marsjerte til Stamford Bridge for å drepe norskekongen Harald Hardråde (og dermed fastsette en sluttdato for den såkalte vikingtiden), deretter marsjerte han til Hastings for å konfrontere William av Normandie, som medførte at han selv døde der. Britene tenker på normannerne som fransker, men vi i Norge vet at de kom herfra. De gikk til arbeidet sitt med samme innbitte fasthet som vi senere finner for eksempel hos Gro Harlem Brundtland, som jo var typisk norsk i alle sine holdninger til oppgaven — hvis vi har en jobb å gjøre, så gjør vi jobben uten å klynke. (Forsåvidt også uten hensyn verken til oss selv eller andre, men det blir jo en digresjon.) Det vi bør fokusere på er hvorfor det ikke oppfattes som en fornærmelse å bli kalt viking. Vi skal ikke være så pertentlige at vi henger oss opp i at ordet viking er et jævla verb, det vil si det er noe man kan gjøre, ikke noe man kan være, men vi skal påpeke at de som eventuelt fortjente å bli kalt “vikinger” ikke akkurat var bedre mennesker enn en gjennomsnittlig nazist, det ligger jo i navnet at de er forherdede drapsmenn og røvere. Jeg antar vi bare må trekke på skuldrene og si at sånn er det bare.

Det ligger noen slags lovmessighet i det at når man som norsk nordmann fra Norge møter nesten hva det skal være av mennesker som bare snakker engelsk, så kommer de til å trekke vikinger inn i samtalen. Det er fette sekkert, som mange av oss foretrekker å si, ikke under henvisning til det kvinnelige kjønnsorganet, men til ordet fett, altså “det er en feit sannhet” på østlandsk. Vikinger er noe alle har hørt om, spørsmålet er bare hva de har hørt og hva dette får dem til å forvente fra din side. Selv har jeg jo et “typisk norsk” utseende. Jeg kunne stått modell både for Gustav Vigeland og typiske propagandaplakater for nazistene. De forventer ofte at jeg skal være “veldig viking” — og det ville jeg sikkert også vært hvis jeg levde for føkkings tusen år siden, men mye vann har rent ned elva siden de dager. Vi har utviklet bedre sosiale omgangsformer enn mannedrap og blodhevn (selv om sånt fortsatt forekommer, det skal ikke stå på det, poenget er at dette er ikke hva folk typisk forventer når det oppstår en konflikt). Den moderne samfunnkontrakten handler om plikten til å ivareta freden. Du skal ikke gi noen en på trynet bare fordi de irriterer deg. Dette er den viktigste konstruktive samfunnsplikten som vi alle har. Hvor viktig er dette? Vel, det finnes mennesker som ikke synes det er noen stor sak å få en på trynet, jeg er selv en av dem, men etter hva jeg kan bedømme er ikke dette vanlig, snarere tvert imot. Imidlertid er ikke dette noe jeg liker, det er bare en dyd jeg mistet for så mange år siden at jeg nesten ikke kan huske hvordan det var å være redd for å bli slått i ansiktet. C’est la vie, som franskene sier.

Norge regnes blant de stedene i verden som sannsynligvis vil klare seg best gjennom de neste hundre år. Så … hurra? Atmosfæren er et stort og komplekst system som ikke egentlig lar seg forutsi i noen stor grad, vi kan bare snakke om statistisk sannsynlighet basert i ting som allerede har vært, hele regnestykket blir feil hvis vi for eksempel trigger noen slags løpsk kjedereaksjon som endrer grunnleggende faktorer i klimamodellene, som for eksempel hvis Golfstrømmen slutter å strømme “slik den alltid har gjort” (men egentlig bare i omtrent fem millioner år) og dermed holde Atlanterhavskysten, inkludert Norge, varmere enn den ellers ville ha vært. Det er ikke bra hvis dette skjer.

Hvis jeg kan velge mellom å forholde meg til late mennesker som ikke har lyst til å bevege seg og engstelige typer som stresser rundt hele nabolaget mange ganger hver dag, lik fuglehunder som ikke klarer å sitte stille, må valget lande på de trege. Stressulf er i det lange løp en mye mer irriterende – og dessuten farlig – type enn Sløvejon (selv om ingen av dem er noen jeg ville hatt lyst til å ha med meg i krigen). Så å si alt mennesker gjør er enten stygt eller dumt, ofte begge deler. Vår netto status i naturen er å være skadedyr. Omtrent som en sverm av gresshopper som legger alt øde på sin vei. Dette er ikke det eneste talentet vi har, men det er det eneste vi bruker. Derfor er de som aldri utretter noe bedre mennesker enn de som alltid har “mange jern i ilden” og sterk trang til å gjøre alskens ting hele tiden.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange presumptivt voksne og ansvarlige individer er så helvetes følsomme hele tiden. Det skal liksom ingenting til for å få dem til å falle sammen i sårsnufsete hulking over all den urett hvor-for de søker sin vederkvegelse i utryddelsen av alt slikt som volder ubehag, særlig andre mennesker og deres ukorrekte væremåter. Hva gjør man når det klør? Man klør seg selvsagt, men dette er ikke fullt så enkelt når de kløen man føler sitter i andre menneskers kropper. De oppfører seg jo på måter som gir kløe. Er det ikke slik det henger sammen da? Vi ser på nyhetene og prater sammen. Ofte er det akkurat som det klør på et sted man ikke klarer å nå uansett om man geberder seg som et annet slangemenneske. Det hjelper ikke engang å flytte blikket, for saken har allerede marsjert inn i oppmerksomhetens landskap og plassert sinnsroens faste borg under beleiring. Gjort er gjort, sett er sett. Hva gjør vi med sånt som vi ikke har lyst til å vite? Plystrer en munter melodi og later som ingenting?

Jeg tror det er noe der. Det er mye angst i vår postmoderne verden — og det er bare toppen av isfjellet. Avhengighet er et mye større problemområde, det vil si fanatisk fokus på noen slags fetisjaktivitet, for eksempel en holistisk immersjon i livsstilen til en narkoman, enten man bruker ekte dop eller atferden handler om “ritualisering som mestringsmekanisme i forhold til psykiske problemer”, for eksempel en lidenskapelig fordypning i religiøse mysterier eller et hvilket som helt annet avgrunnsdypt høl som man kan forsvinne nedi, det er i så måte ikke uvanlig å danne avhengighet i forhold til psykoseksuelle elementer av livet, så som idoldyrkelse (eller dets ikonoklastiske motsetning) og flokkdominans gjennom tiltrekningskraft (som på individnivå fremkommer som forfengelighet). Folk er opptatte av noen ganske bisarre ting noen ganger. Hva skal man tenke om dette? Selv oppfatter jeg mennesket som en pussig art av nevrotiske aper som har tildels store problemer med å sortere fantasi fra virkelighet. Derfor går det som det går.

Karma er på èn og samme tid både det mest velkjente og det dårligst forståtte konseptet fra indisk filosofi. Mesteparten av det jeg leser på nettet er skrevet på engelsk og holdt i en “akademisk” form. Jeg ser ikke noe poeng i å engasjere meg i emosjonell gjørmebryting med de som først og fremst bruker seg selv som studieobjekt og som ser verden gjennom to meter tykke brilleglass laget av dramatiske følelser. Jeg vil igjen poengtere at uansett hvem du er så snakker jeg ikke om deg. Du er ikke interessant. Eller rettere sagt, det du er i dine egne øyne er ikke interessant. Det er hva du er i mine øyne som teller. På tilsvarende vis er det ikke viktig hva jeg tenker om meg selv, så jeg ser ikke noe poeng i å kaste meg ut i noen gitarsolo rundt min private skjebne; hva, hvor, når, hvem og hvorfor — hvem gir noen som helst slags faen?

Teksten er det hele. Det er alt jeg sier. Ordet karma betyr “handling” men i ganske vid forstand, for alt man gjør gjennom hele livet er jo noen slags form for handling, selv det å ikke gjøre noe. Han som sannsynligvis er min favorittforfatter heter Jorge Luis Borges og han skrev en novelle som heter “Hagen med ganger som forgrener seg” (en ikke alt for subtil metafor for livet) og – spoiler alert – helt til sist reflekterer han over hvordan det som var en labyrint med tusen veier når han gikk det fremover ser ut som en forbausende kort og helt rett linje når han ser bakover. Bedre har ingen – ikke en gang i India – beskrevet karma. Nå for tiden er det ikke uvanlig å fantasere om “multiverset” ut fra noen slags perversjon av Niels Bohrs “mange verdener” fortolkning av kvantemekanikken, som tillater “parallellitet” på den måten, altså at den veien man velger skaper en selvstendig verden som man opplever på det vanlige helhetlige viset, men samtidig skapes mange andre verdener ut fra andre veier som man kunne ha tatt, men som nå er utelukket fordi man valgte det man valgte. Det er enveiskjørt. Det går bare èn vei. Stunden kommer aldri tilbake som Lalla Carlsen sang fra revyscenen. Er vi enige om dette?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det munnhellet man ofte bruker på norsk dekker denne meningen ganske bra: Gjort er gjort og spist er spist. Det er dette som er karma, altså at man ikke kan “gå tilbake” og rette opp feilene fra i går, man kan bare korrigere innstillingene på kontrollpanelet i forhold til kursen videre. Noen hadde postet noe på et nettsted under overskriften Tror du på karma? så det kan man si ikke starter så bra, siden karma bare beskriver “livets enveiskjørte mekanikk” — det handler ikke om hva man fortjener og karma inneholder ingen magiske elementer. Alt er veldig nøkternt, i prinsippet en form for ren konsekvensetikk hvor det deontologiske elementet – altså hva man “mener” å gjøre (deontologi = intensjonsetikk) – ikke spiller noen rolle, eller rettere sagt, det er en del av “maya” (illusjonen). Uansett, folk liker å tenke magisk, selv om karma egentlig bare handler om metafysisk mekanikk, eller “skjebnens nødvendighet” om du vil. Tanken er at man kan styre sin egen skjebne, men bare i den retningen det går, la oss si som hvis man sitter på en rattkjelke og kan styre til en viss grad, men hovedretningen (ofte også farten) er gitt av forhold man ikke kan kontrollere på noe objektivt vis, man kan bare “forholde seg” — og som alle som har prøvd rattkjelke i ganske stor fart vet veldig godt: Det lønner seg å bestemme seg for hvor du skal så tidlig som mulig og sikte langt fremover, men samtidig småjustere etterhvert som det blir nødvendig. Ikke sant? Man vil jo ikke treffe verken trær eller steiner.

Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål, og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tenkning. Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU). Populistiske partier fremhever gjerne at de representerer sunn fornuft i motsetning til det de mener er de politiske elitenes virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdning.

(Store norske leksikon)

Selv tilhører jeg de som argumenterer for “tidlig forfall” i den romerske republikken, det vil si at den “populismen” som ble iverksatt først av Gracchus-brødrene fra år 134 før vår tidsregning, senere av Gaius Marius, startet en kjedereaksjon av begivenheter som kulminerte med at Octavian ble transformert til keiser Augustus og det egentlige romerriket startet. Senere følger hele det innavlede menasjeriet av galninger og psykopater som alle kjenner og elsker, fra Caligula til Konstantin. Den samme typen politisk tilbakeslagseffekt (bare mye raskere) kunne vi også observere i form av Napoleonstidens “fasthet” som svar til den forutgående revolusjonstidens utsvevende ustabilitet.

Hvor interesserte er folk i historie? Jeg opplever at de fleste har i det minste noen slags form for nysgjerrighet i forhold til det kaotiske hekleverket av begivenheter som har ført menneskeheten til hvor vi står i dag — men de foretrekker å få det i små doser om gangen, og helst i et format som ikke gjør panna svett på grunn av varmgang i tenkamentet. Det må ikke være vanskelig å begripe, er hva jeg sier. Da melder folk seg ut. Problemet med dette er imidlertid at det finnes ingen lettvinte veier til gode resultater. Hvis du vil ha det enkelt blir det pølse med lompe. Skal du ha mer sensuelt smakfull og ernæringsmessig fordelaktig mat må du legge ned mer arbeid på saken. Sånn er det med alle ting i livet. Solide resultater er produktet av solid innsats. Usle resultater er produktet av ussel innsats.

Ondskap er ikke et saklig begrep, snarere en type “karaktersetting” vi bruker post hoc vurdert ut ifra vårt eget verdisyn, som naturligvis alltid er fundamentert i subjektivt erfaringsmateriale og livssyn. Imidlertid er alle enige om at ondskap er noe menneskelig, som er tilknyttet vår frie vilje, det finnes ikke i naturen. Verken giftige dyr eller dødelige sykdommer er “onde” i den forstand, Ingen mentalt friske mennesker gråter over at vi ikke kan spise hvit fluesopp uten å dø av det, de bare aksepterer dette som et saklig faktum som man må ta med i beregningen når man skal ut og plukke sopp. Sånn er livet. Det finnes farlige ting som bare står der, som høye stup med landing i spiss steinrøys. Det onde kommer ikke inn i bildet før “noen” slenger deg utfor kanten med vilje — la oss si sånn som gamle keiser Tiberius var beryktet for å gjøre, fra terrassen til villaen sin på Capri og til den visse død mot steinene nedenfor (for å holde oss til et romersk tema). Jeg er ikke glad i tanken om ondskapen som sjelsegenskap (jeg foretrekker begrepet sadisme) og enda mindre som selvstendig metafysisk “åndskraft”, jeg foretrekker Hannah Aredts banale ondskap, det vil si den som følger av det vanlige assortementet av menneskelige svakheter, fremst blant dem hat, forakt, misunnelse og hevngjerrighet (som sagt, det vanlige, alle kan denne regla), men også det at ingen bremser i tide, ingen griper inn selv om de ser hva som skjer, alle går og sover. Sjelens frelse ligger i å aldri løfte blikket og betrakte virkeligheten, langt mindre protestere mot det man vet er galt.

Ut fra mitt subjektive verdisyn er Carl Ivar Hagen – stifter og mangeårig partileder av Fremskrittspartiet – det ondeste nålevende menneske i Norge. Ingen har gjort like mye for å normalisere hets av utsatte grupper og usaklig hat rettet mot kategorier av mennesker, på åpenbart usant grunnlag (men det gjentas så ofte at idèen fester seg allikevel). Denne onde mannen har gått i spissen for en revolusjonær bevegelse bort fra vanlig menneskelig anstendighet, både hva gjelder temavalg og presentasjonsform innenfor offentlig debatt. Dette er livsverket hans, men han har naturligvis ikke vært alene om det — og i dagens virkelighet har det frøet Carl Ivar sådde blitt til en hel åker av ugress. Så dette skal han ha så mange slags takk for. Vi reagerer jo nesten ikke når nazibloggere setter i gang med de postmoderne jødeforfølgelsene sine, altså det de i sin blyghet kaller islamkritikk — og som kollapser etter bare to sekunders saklig fornuftsvurdering. Alle skjønner dette, bortsett fra de som selv agiterer for hat mot en hel kategori av mennesker – de fleste av dem åpenbart sakesløse – av årsaker som de rasjonaliserer for seg selv på ymse vis, men selv tipper jeg det handler om angst. Altså xenofobi. Frykten for “de fremmede”. Jeg er ikke selv spesielt begeistret for muslimer som er “veldig muslimer” men det handler om at religiøse mennesker i sin alminnelighet irriterer meg med all sin selvgode skinnhellighet, for jeg kjenner jo faktisk mange – mer enn hundre – mennesker som identifiserer seg som “muslimer” uten at jeg noensinne har opplevd dem som særlig religiøse, så hva fanden dette betyr vet ikke jeg, men jeg ser jo det jeg ser. Det finnes åpenbart gale mennesker som også er muslimer, men de er den samme typen avvikere som disse vemmelige “hvit kristen makt” typene som marsjerer rundt der ute med flaggene og hornorkestrene sine, oppmuntret av all fremgangen i den nettbaserte propagandaen sin.

Alkoholisme defineres som forbruk av alkohol i et omfang som virker inn på individets liv bedømt ut fra arbeidsevne, sosiale funksjoner og helse. Det betyr at atferd hos en alkoholiker kan tolkes på ulike måter av ulike personer. Dette kan til en viss grad gjøre diagnostikken av alkoholisme litt vanskelig.

(NHI.no)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mange av oss “kjenner noen ” (av og til er det seg selv man snakker om i projisert tredjepersons form) som får total personlighetsforandring av selv ganske små mengder alkohol. De tåler rett og slett ikke stoffet. Kanskje bør vi snakke om alkoholallergi. Det er uansett slik at mange har historier de kan fortelle om individer som har et ganske dramatisk omslag fra Doktor Jekyll til Mister Hyde så snart de får en drink eller to innabords. Da kan hva som helst skje — og det gjør det da også. Ofte mister vedkommende bevisstheten nesten øyeblikkelig, i den forstand at dagen derpå, eventuelt flere dager senere, så er det siste de husker at de begynte å drikke. Mer kan de ikke gjøre rede for.

Det fremstår som absurd at alkohol er tillatt mens samfunnet bruker uhyrlige ressurser på å “bekjempe” andre og mindre dramatisk farlige rusgifter, dette til tross for at vi har mange hyllekilometer med statistisk og annet materiale som dokumenterer at tiltakene enten ikke virker eller at de virker mot sin hensikt, særlig på den måten at det driver forbruket av rusgifter “under jorda” på en måte som gjør det vanskelig å bedømme problemets omfang, langt mindre rekke frem med et tilstrekkelig behandlingstilbud til utsatte grupper før rusavhengighet rekker å manifestere seg som et selvstendig patologisk element i bildet (noe det ofte gjør lenge før den det angår forstår eller vil innrømme hva som holder på å skje med dem). Imidlertid har et politisk alkoholforbud vært prøvd og blitt forkastet fordi det gjør mer skade enn nytte.

Jeg begynte på ungdomsskolen i 1975. Folk hadde knapt hørt ordet narkotika på den tiden, bortsett fra noen tilløp til misbruk av lovlige legemidler blant medisinsk personale med tilgang til for eksempel morfin. Det første beslaget av cannabis i Norge kom i 1965 — og året etter begynte de første gruppene av mer eller mindre “åpne rusmisbrukere” – det man den gangen kalte frikere – å etablere seg langs aksen mellom Slottsparken og Egertorget i Oslo. Det første beslaget av amfetamin kom i 1970, heroin i 1974, kokain i 1976, som også var det året Norges første overdosedødsfall ble registrert. (Mange påpeker at det kan ha forekommet tidligere, men dødsårsaken har blitt feiltolket. Det blir imidlertid ren spekulasjon, selv om det lyder “ikke usannsynlig”.) Toppen av idioti ble nådd i 1982, da de vedtok at “Norden skal være et narkotikafritt område”, samtidig som strafferammene ble skrudd i været til de var på linje med, om ikke godt forbi slike ting som voldtekt og annen grov vold, til og med drap. Det er på denne tiden HIV begynner å dukke opp som et ekstra krydder i den allerede giftige gryta. Harde tider skaper harde menn, som de sier, og 80-tallet var definitivt harde tider. Narkoproblemet må knuses, sa de, mens de gned seg over knokene og knurret langt nedi halsen. Folk forstår sånt. Alle vet jo at det hjelper å banke opp sånne som ikke gjør som de får beskjed om.

Utover 90-tallet flyttes fokuset fra bekjempelse til behandling, ettersom det begynner å bli klart at narkotika har kommet for å bli, men ennå så sent som i 2003 uttalte den daværende regjeringen i sin handlingsplan at regjeringens visjon er frihet fra rusmiddelproblemer, som er et usagn det er vanskelig å ta alvorlig. Hva fanden snakker de om? Visjoner? Stemmer i hodet? Det som hele veien har vært klinkende klart for de av oss som betrakter virkeligheten uten å bruke “ønskebriller” er at rusmiddelproblematikk bare er en grelt synlig del av et mye dypere “tendensmønster” i forhold til manisk sosialatferd, mental sykdom og selvdestruktive drifter man gjenfinner hos selv de mest prektige eksemplarer av menneskearten. Det å bli mer sulten jo mer man spiser er jo noe vi gjenfinner ikke minst hos de som er “hekta” på penger og status. Kort sagt, det er slik våre ledere oppfører seg. Mye vil ha mer. Akkurat sånn som alkoholikeren som får full tenning og ikke klarer å stoppe — så snart de fukter leppene er vi “på han igjen”. Vi skal ikke engang løfte på teppekanten av det sakskomplekset som omfatter diverse seksuelt motiverte buskvekster i den psykologiske hagen, bare peke og si sjå der du. Det er mer mellom himmel og jord enn det du ser i visjonene dine. Trollene befinner seg ikke “der ute” — de bor allerede inni deg.

Alle har hørt uttrykket i krig og kjærlighet er alt tillatt, men det er litt uklart hvor det stammer fra. Selv satser jeg på Miguel Cervantes og “Don Quixote” fra 1615, selv om formuleringen ikke er eksakt lik — det handler uansett ikke om hva som er tillatt i juridisk forstand, men om hvor langt folk noen ganger går for å hevde sine amorøse interesser, selv lenge etter at all “gjensidighet” har forlatt forholdet. Konklusjonen må bli at det handler om noen slags følelse av eiendomsrett i forhold til et annet menneskes frihet til å tenke, si og gjøre hva de vil. Man sier jo typisk slikt som at dette er min kjæreste, min ektefelle, min store kjærlighet i dette livet, og så videre. Det er ganske dramatisk.

Min egen kjepphest kan sies å være forholdet mellom selvet og verden (som studiefelt) og det er knapt noe annet definert område av et typisk menneskeliv som inneholder så mange illusjoner og vrangforestillinger som kjærlighetslivet deres. Gang etter gang møter de den berømte veggen av “misforståelser” og alskens “skuffelser” slik at over tid blir suppa ganske tynn. Og har de ikke noe oppplegg som pågår der og da så bruker de illusjonskraften sin til å fantasere om hvor bra ting skal bli når de endelig får det som de vil, selv om alt anekdotisk erfaringsmateriale og alle de innsamlede vitnesbyrd menneskeheten har tyder på at man aldri får det som man vil, det er alltid noen slags stein i skoen når når man skal forholde seg til andre på de mest intime vis. Det vil alltid komme forhandlinger.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Om ikke noe annet er avtalt virker det som de fleste i utgangspunktet antar at et forhold er basert på seksuelt monopol, slik at utroskap vil typisk både oppleves, defineres, omtales og forstås som en form for svik rettet “mot” den fornærmede parten, uansett hvordan det var “ment”, dette som skjedde, som det så ofte gjør, for det er ingen av de “vanlige” samlivskrisene som typisk fremkaller så mye angst blant folk som når partneren er utro, fordi dette i mange tilfeller “bekrefter” noe man har mistenkt om seg selv lenge, nemlig at man ikke er god nok. Her er jo beviset, in flagranti, på det man frykter. Min partner synes ikke at jeg er den mest attraktive seksualpartner i verden. Hva er det som gjør (eller gjorde, da det skjedde) “den andre” så attraktiv at de ble nødvendig å tukle med dem? Og hva betyr dette for veien videre? Hva kan man gjøre for å oppnå fullstendig seksualmonopol? Hva slags kinky shit er det egentlig partneren vil ha? Er det i det hele tatt noen realistisk vei videre “etter det som har skjedd”? Mange opplever utroskap som en “hard grense” — det vil si en grense som, når og hvis den blir krysset, automatisk medfører at forholdet har blitt dødt og maktesløst. Det er slutt. Totalvrak. Kan ikke repareres, vil ikke prøve.

Ettersom man vokser til og opparbeider et personlig erfaringsmateriale vil man – forhåpentligvis – komme til noen slags forståelse av at man må snakke om grensene i forholdet – ihvertfall de harde grensene – før man går inn i forholdet, så får man heller justere detaljene underveis. Ettersom jeg forstår er det normale i Norge såkalt seriemonogami, det vi si at man står i et forhold bare inntil man føler at det koster mer enn det smaker, da oppløser man hele greia og ser seg om etter nye eventyr. Livslangt monogami blir ofte fremstilt som noe slags ideal, at man nå “jobbe for forholdet” og så videre, men jeg kjenner selv ingen som noensinne har trodd på dette vrøvlet. Fornuftige mennesker forstår at når man bare virker hemmende og deprimerende på hverandre, så bør man avslutte forholdet. Man må bare gratulere de som tidlig i livet “møter den rette” og som aldri senere føler noen tvil om den saken, men det virker ikke som om dette er vanlig. Alle har sikkert hørt historien om skolebarnet som syntes det var flaut å være den eneste i klassen som ikke hadde skilte foreldre (og derfor flere familierelasjoner i livet sitt). Det er sannsynligvis ikke noen sann historie, men det at man hører den såpass ofte betyr at den uttrykker sannhet på et annet nivå: Det moderne Norge har tildels ganske kompliserte familiestrukturer, med både første, andre og tredjefamilie som selve normalen.

Så vidt jeg er i stand til å bedømme lever vi i en tid når “gjensidig respekt mellom mennesker” ikke blir ansett som en verdi i seg selv, man krever alltid “noe for noe” og budsjetterer tildels ganske stramt i forhold til hvem man viser respekt, samt når og hvorfor. Alle er sin egen lykkes smed. Hvis jeg har noe å tjene på det vil jeg respektere deg. Hvis ikke, ikke. Hele opplegget er “kannibalistisk” i sin mentalitet. Det å bruke, for ikke å si forbruke andre mennesker er hva den postmoderne økonomien handler om. What’s in it for me? Transaksjonsatferd er helt normalt — og noe annet blir gjerne betraktet som både reaksjonært og naivt. I en kontekst av norrøn mytologi er vi svartalver alle sammen nå for tiden. Vi driver gruvedrift på livskraften hos hverandre. Tid, energi, penger, oppmerksomhet — og kjærlighet. Vi henter ut slikt som vi graver etter så lenge gruva er drivverdig, detetter legger vi ned og flytter operasjonen til mer lovende årer av edelt metall. Den mest kjente påstand om krigen er Carl von Clausewtz sitt utsagn om at “krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler” men vi kan gå enda et steg videre pg postulere at “politikken er en fortsettelse av økonomien med andre midler” — slik at krigen, innenfor en logisk ABC funksjon, til sist er en økonomisk tildragelse. Det handler om hvem som eier gruva, eventuelt hvem som eier retten til å drifte operasjonen. I krig og kjærlighet er ikke alt tillatt, som vi begynte med å si, men det er en kjennsgjerning at i krig og kjærlighet gjør folk ting de ikke ellers ville ha gjort, enten dette går i retning av nærmest ubegripelig heltemot eller det gjør at folk blir til monstre. Vi har sett alt. Vi sier ikke mer.

Det har kommet litt snø og brøytemannskapet gjør hva de kan for å holde veiene åpne, hvorav “min” vei har lav prioritet, så den kan anta standarden dårlig farbar i opptil flere dager før de er ferdige rund baut her i bygda. Det hendte i dag at jeg følte lyst til å ta lunsjen på et slikt sted hvor man frembyr fristende lekkerbiskener for en rimelig penge, men alt som finnes i rimelig nærhet av meg på en søndag og som har en a la carte meny er den døgnåpne Shellstasjonen nede ved riksveien og dit er det ti minutter å kjøre når føret er bra, hvilket ikke er i dag.

Bilen min heter Alex. Fordi det er en Saab. Alex Saab, ikke sant. Det er en morsomhet. Fatteru? Hvis ikke kan du søke på navnet. Eller la være, det er det samme for meg, bilen heter uansett Alex og nå kjør vi. Ned til benseren for å se på spisekartet, fordi jeg gidder jo ikke å lage noe selv. Hva kan jeg si? Jeg har nykker. Alex er derimot snill som et lam. Alt virker som det skal og det er jo en Saab, laget av folk som vet hva vinter er, så det skal ikke stå på bilen for å få manøvrert seg nedover noe som minner om en isete slalombakke etter at noen hat vært der og herpa overflaten med crossmotorsykkel. Hvorfor gjør jeg dette? Fordi jeg må på Shell og se på pølsemenyen. Det er viktig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Føret er den typen jævlig det bare blir når det ligger og voinger rundt “nullforhold” på 5-7 centimeter nysnø og med store trollkjerringer på flygende teppe i lufta, nærmere bestemt sånne som “limer” der de treffer, pluss/minus litt regn, så det går ikke fort men etterhvert ankommer jeg målområdet, hvor pølsemenyen venter. Men jeg kjøper ingenting, bare en pakke sigaretter. Etterpå drar jeg hjem og lager pasta. Det står på pakken at det er gnocchi – det uttales “njåkki” – men jeg vet at det ikke er ekte gnocchi. Jeg hadde en italiensk kjæreste for tyve år siden og hun var ganske pertentlig med alt “italiensk” — men nok om det. Pasta handler ikke om pasta, men om saus. Den lager jeg av bacon, erter, hvitløk, rømme og kvernet pepper, med parmesan på toppen. Enkelt og raskt. Jeg beseiret den onde pølsa og fikk pasta i premie.

Bildet ovenfor er et såkalt heptagram, også kjent som en syvstjerne, som fremstiller ukedagene og deres tilhørende astrologiske objekt, illustrert av alkymistiske symboler som har eksistert siden hellenistisk tid, det vil si sola, månen og “de fem vandrerne” (som er alt man kan observere på himmelhvelvingen bare med det blotte øye). Om astrologi er det å si at i oldtid var det galt (som det fortsatt er) men ikke dumt (som det er nå i dag). Det som skjer der oppe er jo ting man kan observere. Betyr det noe at ting rører på seg? La oss utforske saken.

Galt men ikke dumt er hva vi kan si om 99,99% av alle vitenskapelig orienterte hypoteser mennesket noensinne har utformet. De fleste rimelig intellektuelt oppegående mennesker avviser tanken om at det “betyr” noe at vi kan observere bevegelser på stjernehimmelen. Det er i våre dager rimelig godt dokumentert hva som foregår der ute — og selv om det er mulig å tro noe annet enn det “skolevitenskapen” sier så er ikke dette noe intelligent valg. Imidlertid er antivitenskap et interessant fenomen i seg selv. Folk tviholder på sin primitive overtro som om de var rabiate kultmedlemmer klare for å drepe eller dø for sine fantasier om det hellige og sin egen plass i bildet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hybris er et begrep fra klassisk gresk paganisme og defineres som overmotet mennesker viser når de prøver å ta seg til rette utenfor de grenser gudene har fastsatt — et tema som gjentas ikke uofte i teateret på den tiden, behandlet både fra tragisk og komisk synsvinkel. Folk den gang var jo akkurat som vi er den dag i dag, bare kulturelt annerledes. Samme type “maskinvare” med samme kapasitet for ytelse og funksjon, men totalt forskjelligartet programvare, som jo er konseptelt interessant hvis man lar seg fascinere av antropologisk varians. Jeg er ikke begeistret for den typen historiesyn at “vi” – altså menneskeheten – var dumme før, men så ble vi smarte. Alt ligger i programvaren. Om vi måler “naken hjernekapasitst” er vi faktisk dårligere stelt i moderne tid – hjernene har blitt mindre – enn i oldtid, noe vi kan anta henger sammen med at vi ikke lenger, som art, har det samme behov for fortløpende kreativ problemløsning i kampen for å overleve.

Hvorom allting er, i heptagrammet ser vi at solen troner øverst, deretter går linjen svakt til høyre og ned til månen, så til Mars, og så videre, gjennom alle ukedagene før vi igjen vender tilbake til solen. Altså søndag, solens dag, som imidlertid kalles “herrens dag” på latinerspråket spansk (domingo). deretter månens dag (lunes). Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag er oppkalt etter Tyr, Odin, Tor og Frøy(a), mens de på spansk kalles martes, miercoles, jonves og viernes, etter henholdsvis Mars, Merkur, Jupiter og Venus. Det må imidlertid bemerkes at fredag er omstridt. Noen hevder det er “Friggs dag” (altså den offisielle kona til Odin) men jeg sier tøv. Tvillingene Frøy og Frøya representerer den samme kategori av mening innenfor norrøn mytologi som Venus gjorde hos romerne. Odin er mildt sagt heller ingen eksakt gjengivelse av Merkur. Men nok om det, denne detaljen er ikke vesentlig. Det som teller er Saturn, som kanskje ligner mest på Njord, men av en eller annen grunn heter lørdagen (sabado) vaskedag på norsk (“laugardag”) — som forsåvidt beviser at norrøne mennesker var manisk renslige. De vasket seg èn dag hver uke enten dette var nødvendig eller ikke. Siden var det fest, eller “saturnalier” som man også kan si.

Personlig liker jeg ofte estetikken i gamle systemer av overtro. La oss si det blir litt intellektuell steampunk hvor man bruker anakronistiske temaer av stilistiske hensyn, uten å bry seg om at dette ikke er “rasjonelt”. Poenget er ikke å være rasjonell, det er å skape noe vakkert. På det samme vis kan man bruke elementer fra religion, mytologi, folklore … rett og slett av kunstneriske hensyn. La oss kalle det en slags hyllest av den menneskelige uvitenhet, som aldri har fått stå lenge i veien for den menneskelige geskjeftighet. Vi liker jo å tukle med ting, til en slik grad at det er rimelig å beskrive menneskearten som tukleaper. Hva vi driver med? Neeei si det … vi begynte bare å tukle med noen pinner og røtter og sånt, siden ballet det bare på seg og nå har vi smarttelefoner. Smart, eller hva? Snart skal vi reise til stjernene.

Ser vi på menneskeartens funksjon på planetnivå og i forhold til “geologisk tid” så er vi en entropisk akselrant, det vil si at alt vi gjør medfører en høyere grad av “kaos” (selv om “en lavere grad av orden” er mer korrekt å si) i forhold til hva naturen ville ha gjort uten vår form for hjelp. Dersom menneskeheten forsvinner i løpet av de neste tusen år – som ikke er utenkelig – vil det ta noen titalls millioner år å planere ut alle direkte observerbare spor etter oss, slik at om la oss si hundre millioner år vil en imaginær art av fremtidsarkeologer kunne finne oss som et omtrent ti centimeter tykt lag av “unormal materiell aktivitet” som dukker opp i det geologiske registeret mange steder på kloden. Det hjelper ikke i forhold til de egentlige problemene våre om vi så omlegger alt vi har til såkalt fornybar energi – selv om det vil forsinke vår uunngåelige undergang med kanskje mange tusen år – fordi det at vi “bruker” energi er roten til alt ondt slik sett. Som alle kan huske fra fysikktimene på skolen går det jo ikke an å skape eller ødelegge energi, alt man kan gjøre er å omdanne den. Denne omdannelsen er noe vi kan observere både på jordas overflate, i havet og i atmosfæren. Eller som man sier her i nord: Vi står til knes i mannskit.

Vi kaller oss Homo sapiens fordi vi pryder oss med “sapiente” egenskaper, det vil si vi skryter av at vi har et tenkament og vet hva vi skal bruke det til — hvilket er en latterlig påstand. Det er “materialbruk” som definerer mennesket. Ta for eksempel Catalhöyuk, som er en 9000 år gammel bymessig struktur i Anatolia (nåtidens Tyrkia). Den var kontinuerlig befolket av mellom fem og ti tusen mennesker i to tusen år før stedet gikk ut av bruk, av årsaker som ikke er klarlagt. I hvilken grad de hadde vaskedager i Catalhöyuk er uråd å si, men de holdt det sikkert så ryddig som forholdene tillot. Mest interessant med hele stedet er dekorasjonene deres. (Jeg anbefaler utforskning av temaet.) Det virker som om hjemmet deres – for å bruke et moderne ord – var noe svært viktig som det gjaldt å holde i god stand og orden, som definitivt er noe man kan gjenkjenne i dagens mennesker. De spikket og sparklet og holdt på, slik tukleapene gjør. Stedet var strukturert som en “pueblo”, det vil si at husene lå vegg i vegg til alle kanter, med bare noen få åpne “torg” her og der, slik at man i praksis beveget seg over takene for å komme seg inn og ut av huset man bebodde, hvilket på en måte gjør det mer til en ansamling av kjellere enn av hus, hvilket vi kan anta handlet mer om å beskytte seg mot solen enn om å holde varmen. Ihvertfall trives jeg selv best i kjelleren når det er tredve grader der ute.

Strengt tatt er alt dette “forhistorie” fordi disse kulturene fra så lenge siden ikke fremstilte noen form for “historiske dokumenter” som gir oss informasjon om hva de tenkte på og drev med i sine dagligliv. Alt vi kan gjøre er å se på det arkeologene graver frem og gjette hva tingene betyr. For eksempel kan vi gjette at ikke mange moderne mennesker ville ha trivdes i akkurat dette bymiljøet, siden det var vanlig folkeskikk der og da å ha menneskehoder på peishylla, så å si, mer eller mindre innbakt i kermikk og dekorert med alskens steiner og perler. Tanken går til den typen familie som filmen Texas Chainsaw Massacre handler om. Hvem ellers vil hatt hodet til bestefar stående på peishylla, om enn aldri så fint dekorert? Glem det. Det beste man kan si om saken er at det er dårlig smak. Straffbart er det sannsynligvis også. Men vi gjenfinner faktisk denne “hodekulten” mange steder, til og med i vår egen tid, i en teknologisert versjon, med disse som fryser ned hodene til folk for å se hva de kan brukes til i fremtiden. Hva skal man tenke? Hodet er jo en spesiell kroppsdel. Men det samme kan man forsåvidt si om alle kroppsdeler. Folk har jo typisk, hva skal vi si, et sterkt eiendomsforhold til sin egen kropp, men de gjør også ikke uofte krav på hele eller deler av andre menneskers kropper, for ymse formål, med eller uten det unyttige vedhenget selve “personen” noen ganger utgjør i forhold til sine kroppsdelers dekorative og/eller nyttige kvaliteter.

Jeg kan personlig bære vitnesbyrd om at mennesker som lever nå i dag noen ganger – av hva jeg antar er parareligiøse kultårsaker – monterer dyrehoder på veggene i sine hjem. Dette gjorde de i Catalhöyuk også, særlig oksehoder. Finnes det noen slags kulturell sammenheng? Vi kan for eksempel postulere at de dyrker dyret som guddom, eventuelt som “naturånd”, og at eierskap av denne fetisjen styrker fremtidig jaktlykke. Mennesker er som mennesker var. Hvor annerledes tenker vi egentlig? Carl Jungs psykologi snakker om sinnets “landskap” – altså strukturelle forhold i selve hjernen som medfører et forutsigbart sett “mentale former” – og hvordan menneskers mytologi reflekterer de dypeste sannhetene vi kan finne om “hva vi er” (mens spørsmålet “hvem vi er” representerer et individuasjonsproblem). Dette er et stooort moralfilosofisk problem, altså hva man er kontra hvem man er, og hvordan definisjonsmakten for disse tingene er distribuert mellom selvet og verden. Teknisk sett er det etter min mening korrekt å si at vi er tukleaper. I naturens orden er dette vår rolle. Vi tukler med ting som vi finner og noen ganger får vi til noe interessant eller nyttig. Andre ganger tar det livet av oss. Og sånn går dagene.

Nettroll er personer eller organisasjoner som bevisst manipulerer og forstyrrer nettbasert kommunikasjon. Begrepet omfatter både relativt uskyldige former og mer alvorlig manipulasjon av offentligheten. Trolling er et paraplybegrep som kan beskrive både relativt uskyldige ablegøyer eller provokasjon, og mer alvorlige former, der hensikten er å skape forvirring og å spre desinformasjon.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Ordet trolling på engelsk betød opprinnlig den fiskemetoden vi på norsk kaller dorging, altså når man sleper angnet gjennom et område hvor man antar at fisken står, og man brukte begrepet om den typen forumsdebattant som hadde en kjepphest som de likte å paradere foran hele forumet, omatt og omattatt, og det var særlig “de nye” som ble utsatt for dorgingen (som på engelsk altså heter trolling). Etterhvert utviklet dette seg til å bli ordet troll slik vi kjenner det på norsk — slik at trolling per i dag betyr “det trollene gjør” (inkludert men ikke lenger avgrenset til dorging), som i hovedsak betyr å misbruke informasjon på ulike måter med svært ulik alvorlighetsgrad, fra “skøyerstreker” (av typen aprilsnarr) til ondsinnet utplassering av falsk informasjon med sosialt skadeverk som hensikt.

Det siste kan man se for seg som propaganda i forbindelse med en krigsstrategi, noe som faktisk foregår i skrivende stund. Krig er jo et politisk virkemiddel som folk setter i gang med fordi de prøver å oppnå noe, som i den pågående Ukrainakrigens tilfelle virker å være territoriell annektering av de mest “russiske” delene av Ukraina, så det betyr ganske mye “hva folk snakker om” verden rundt. Hele denne situasjonen har jo hatt ganske alvorlige ringvirkninger for et stort antall mennesker. Selv synes jeg ikke at jeg behøver å “mene” noe om krigen. Jens Stoltenberg representerer mine interesser på en tilfredsstillende måte. Imidlertid mener jeg noe om de som heier på Putin, inkludert de som “bare stiller spørsmål”. De kan — la meg uttrykke det så høflig som saken fortjener — kysse meg i ræva.

Poenget med et nettroll i disse dager er at de vet at de er nettroll. Det er en strategi som bringer mye oppmerksomhet raskt. Andrew Tate er (eller var) et nettroll, helt til han ble arrestert. Det er litt uklart hva slags status han har nå. Det er sannsynligvis lite misunnelsesverdig å sitte fengslet i Romania. Han burde satset på Norge for å få de beste fengslene markedet har å tilby, men han ville neppe fått holde på i fred så lenge som han gjorde hvis han hadde forsøkt å etablere base i Norge. Dessuten er det noe med skatten. De sier at rikinger flytter til Sveits på grunn av skatten, men jeg mistenker det er av strategiske hensyn basert i spørsmålet hvor har jeg lyst til å tilbringe resten av livet med de klimaproblemene vi står overfor? og Sveits har glimrende fasiliteter i høyden for de som har råd til å betale. Det er et dyrt land. Men nok om det, saken handler om troll, eller rettere sagt de som er så konsekvente i sin amoral at trolling virker som en fornuftig strategi. Poenget er jo ikke å bli alles venn – eller i det hele tatt noens venn for den saks skyld – men om å gjøre det som er nødvendig for å krafse til seg mest mulig cashish, altså monedas. Bols. Du vet. Festblanketter. Money makes the world go round. Løgn, sannhet, whatever. Alt er like gyldig. For å få et inntrykk av hvem Andrew Tate er så jeg noen kamper fra karrièren hans som kickbokser. Alt ligger på YouTube. Her er tingen, det går ikke an å lyve i ringen. Man har trange marginer med realismen i sånne situasjoner. Naturen din blir synlig på en måte som man sjelden ser i andre sammenhenger. De som skjønner hva jeg mener kan se etter selv. Det er ikke vanskelig å se hva han er.

Trollvirksomhet er et såpass godt kjent fenomen nå, at det ikke lenger er like gøy med skøyertrollene som det en gang var. Troll er den som vet – eller bør forstå – at det ikke kan komme noe godt ut av måten de agiterer og geberder seg på. Det er dårlig stil. Dårlig karma. I verste fall er det stokastisk terrorisme — og veien dit er slett ikke så lang som folk tror. Alle bidrag teller når det gjelder å skape et “klima” av tanker, ord og holdninger hvor det er legitimt å legge visse menneskegrupper for hat – la oss si for eksempel svartingene eller homsene – slik at veien ikke blir så lang å gå for den enslige voldsmannen som plutselig dukker opp og går alt for langt … for hvem skulle trodd at noe slikt kunne skje, la oss si for eksempel i Norge for snart tolv år siden? Eller nå nylig? Jeg skal besvare spørsmålet. Dette tror alle de som mener at man påkaller død og ulykke når man påkaller død og ulykke, også kjent som realistene blant oss. Folk “mener det ikke godt” når de fantaserer om å etablere den typen politistat man eventuelt måtte ha for å kunne håndheve et generelt forbud mot visse følelser folk har, eller utvikler i sitt møte med verden. Uansett er det “åndelig terrorisme” når man av sadistiske årsaker går inn for å skremme eller uroe de som avviker fra de standardene man selv har for hva som er “korrekt”. Vi er mange som ikke liker deg så du skal ikke føle deg for trygg. Vi baserer hele vår sivilisasjon i det prinsippet at vi holder fred med hverandre og rettsvesenet løser tvistene våre, så å agitere for ufred og utrygghet på dette viset er i ytterste konsekvens samfunnsfiendtlig virksomhet.