Hva er sant om klimahysteriet?

Det er god grunn til å være skeptisk i forhold til de som bruker ordet klimahysteri. Hvem jobber de for? Hva slags resultater er de orientert mot? Hva slags “rulleblad” har de ellers i forhold til nøkternhet og sannferdighet? Har de vanligvis god greie på det de snakker om? Teknisk sett er jeg enig i at hysteri aldri hjelper, men samtidig bør man definitivt “treffe noen tiltak” når huset står i brann. Det bør finnes nyanser av fornuft på skalaen mellom likegyldighet og hysteri. Det vi vet er at utslipp av klimagasser medfører økning i global gjennomsnittstemperatur, som igjen medfører at atmosfæren vil bære mer fuktighet. I praksis betyr dette at alle typer vær vil bli mer dramatiske.

Det er allerede tyve år for sent til å unngå katastrofale konsekvenser av utslippspolitikken. Vi burde vært i null for tyve år siden. Vi kan etter min mening ikke snakke om “klimahysteri” så lenge et stort antall mennesker snarere viser “klimalikegyldighet”. Selv om vi nå i dag stanser alle utslipp (noe som ikke kommer til å skje) vil dette toget fortsette å rulle ganske lenge på grunn av at det er et veldig stort system med mye treghet i seg. Det lar seg ikke enkelt starte og det lar seg ikke enkelt stanse. Av særlig interesse for oss i Norge er at virkningene av klimaforandringene er store og etter måten raske i arktiske områder, herunder Svalbard. Isen forsvinner. Vindene skifter.

Noe vi bør ta med i beregningen når vi vurderer dette problemkomplekset er at med mindre man har mottatt særlig trening og disiplinering vil man ha det amerikanerne kaller shit for brains. Evnen til å tenke er ikke noe som kommer noe mer naturlig enn evnen til å danse eller spille blokkfløyte. Det må læres. Dette er ikke umiddelbart forståelig for folk. Hva er det du mener? Hjernen min fungerer helt utmerket. Dette er en del av problembildet. De vi kaller “naive realister” er ikke umiddelbart i stand til å erkjenne at det finnes en mye større virkelighet enn hva de er programmert til å oppfatte og forholde seg til. Samfunnslivet virker bedøvende på sinnet og påfører oss vrangforestillinger om hva vi er og hvilke evner vi har. Slik har det vært lenge. I mellomtiden har vi kjørt hele faenskapet i grøfta på ti tusen måter.

Sivilisasjonen er en narkoman tilstand på artsnivå. Brenning av kull, olje og gass ligner amfetaminavhengighet og vi har kommet til det stadiet når rykningene i ansikt og kropp er synlige hele tiden og tennene har begynt å falle ut, men vi har allikevel ikke lyst til å slutte og bruke amfetamin. Vi kan jo føle at vi trenger det. Vi behøver ikke å slutte før vi slipper opp for stoff. I mellomtiden kan vi rydde litt. Organisere tingene rundt oss bedre mens vi tenker. Vi kan ikke slutte nå. Vi trenger energien til å holde orden på tingene rundt oss. Det er viktig å holde seg i bevegelse. På den måten oppdager vi mye interessant og finner ting som behøver å bli gjort. La gå at amfetamin kanskje ikke er sunt i lengden men det er det vi har og vi trenger noe å gå på, ellers rekker vi ikke over alt vi har å gjøre. Sånn har det blitt.

De som bruker ordet klimahysteri mener sannsynligvis mentaliteten hos dem som mener at vi må gjøre alt vi kan og vi må gjøre det . Det finnes ingen smertefri måte å komme ut av denne dødsdansen. Menneskeheten har gjort seg avhengig av å brenne ting for å holde et høyt tempo i økonomien. Du vet. Vekst, velstand og alt det der. Uten bilen stanser Norge. Enhver idiot er nå i stand til å se at “værhendelser” av typen flom, hetebolge og storm har beveget seg i retning av det mer dramatiske over de seneste tyve år. Dette kommer bare til å øke i hyppighet og intensitet over de neste tyve år. Hva de “klimahysteriske” (for eksempel jeg) er særlig bekymret for er imidlertid visse systemer som per i dag er ganske stabile, men som snart kan komme ut av likevekt, for eksempel havstrømmer, permafrost og luftbevegelser i stratosfæren (jetstrømmene). Når/hvis dette skjer er det ingen som vet hva konsekvensene blir annet enn at de blir “interessante”.

Det mest nærliggende problemet er at ingen vil gi fra seg en centimeter med komfort. Vi forventer tvert imot en bedring av levestandarden og vi kommer til å fortsette å stemme ut enhver regjering som ikke kan levere stadig flere og bedre goder til alle mann. Sånn er det å være rik. Man blir hekta på det. Og snart er det alt man klarer å tenke på.

 

Spionasje i gamle dager (og nå)

Generell referanse: Store norske leksikon

Treholtsaken var en ganske dramatisk affære mens det sto på som verst for snart førti år siden. Lever han ennå? Det vet jeg ikke, men det er ikke viktig for poenget: Det var – og er – en sak med mange store spørsmålstegn. Hvis menneskeheten overlever de neste hundre år kommer perioden vi kjenner som Den kalde krigen til å bli forsket på med andre øyne enn de som gjennomlevde den samme perioden. Hva hele suppa egentlig handlet om er ikke tilfredsstillende besvart av utsagnet “det var et geopolitisk maktspill”. Det var mye mer enn dette. Det var en konflikt som fortsatt preger virkelighetsoppfatningen til den generasjonen som sitter i samfunnets toppjobber nå i dag.

Tilbake i året 2010, mens jeg fortsatt brukte Facebook, var det noen som vitset om at STASI – det gamle sikkerhetspolitiet i Øst-Tyskland – ville betalt et statsbudsjett eller to for den enorme samlingen med personopplysninger som ligger åpent ute på Facebook, og etter dette ble nettstedet bare populært kalt statsiarkivet blant de som deltok i akkurat den samtalen. Det var en vits men det var ingen spøk, skulle det vise seg. Bare noen få år senere startet det som kanskje er den største spionoperasjonen noensinne og mye handlet om å bruke Facebook som angrepsvåpen. Prosjektets overordnede strategi var å undergrave den politiske stabiliteten i “vesten” og den foretrukne taktiske metode var å forsterke allerede eksisterende samfunnskonflikter ved hjelp av påvirkningsagenter.

I utgangspunktet er enhver diplomat som jobber ved noe lands ambassade en “påvirkningsagent” i den forstand at vedkommende foventes å representere sitt lands økonomiske og politiske interesser på alle måter, inkludert diverse PR-arbeid for å trekke turister og investeringer. Gripe og håndtere hva som enn oppstår av spørsmål eller andre muligheter til å virke til fordel for landet sitt må sies å være hovedjobben til en diplomat og det vil ikke være naturlig eller riktig å forvente noe annet av dem. Imidlertid er formelle og offisielle kanaler for diplomatisk avtalearbeid byråkratisk tungrodde når ting skal formuleres og det går ofte utrolig tregt å bevege en sak gjennom alle seremoniene som tilligger internasjonale avtaler. Derfor finnes det også uformelle kanaler, herunder spioner. “Bakromsdiplomati” er ofte nødvendig når ting haster og det ikke er så nøye med bokføringen. Mange problemer blir løst på denne måten og slik har det alltid vært.

Hvis man på 1970-tallet hadde etablert sosial omgang med “Sergei som jobber ved Sovjetambassaden” og møttes regelmessig for å ta noen drinker i baren ved et hotell og “snakke om ting” (som man jo ofte gjør) ville man nesten helt sikkert ha pådratt seg spaning fra en eller annen gren av overvåkningstjenesten. Kanskje ville man også ha blitt hentet inn til avhør, men i utgangspunktet ville man blitt betraktet som “en interessant ting som foregår” og et team ville blitt beordret til å kartlegge og utrede saken. Selvsagt, noe avhengig av hvem man er og i hvilken grad man har “sensitive kontakter” ville dette også ha medført diverse rapporter og orienteringer opp og ned i systemet, hit og dit mellom “de som behøver å være orientert”. Man fikk for eksempel inntrykk av at de hadde overvåket Arne Treholt ganske lenge før de gikk til pågripelse og tiltale. Manges øyne må ha vært på ham lenge før han ble introdusert for alles øyne som norsk superspion.

Etter at nettet kom er det strengt tatt ingen – eller ihvertfall bare noen få computereksperter – som kan være helt sikre på at de kjenner den sanne identiteten til alle “nettvenner” som man treffer i diskusjonsforum eller kommentarfelt og utvikler noen slags “sympati” for, deler synspunkter med, kanskje til og med utvikler romantiske følelser for, det ene med det andre, det finnes jo så mye rart der ute og nettet har ikke gjort tingene mindre rare. Man hører jo historier. De prøvde lenge å overvåke trafikken på nettet – hvem snakker med hvem, når og i relasjon til hva slags andre mønstre – men det er vanskelig å se hvordan “generell overvåkning” er mulig lenger, det er så mye støy på nettet at det blir helt tilfeldig hva slags vage signaler (av typen drinker med Sergei) de eventuelt fanger opp. Det må i så fall være fordi de allerede har øyne på minst en av partene. For det finnes ingen grunn til å tro at påvirkningsagenter generelt sett har sluttet i jobben.

Hvilket bringer oss tilbake til det tidligere nevnte “Prosjekt X” for å undergrave den politiske stabiliteten i “vesten”, særlig de engelskspråklige delene. Gjerningsmennene regnet med at det mentale immunforsvaret var svakt. De fikk rett. Nå har pasienten bortimot dødelig feber. Mer enn halvparten av alle amerikanere tror nå at det kan bli borgerkrig i USA i løpet av de neste ti år. Hva skal man tenke om det? Det virker som om de har et tilstrekkelig antall gale mennesker med våpen til at det kan bli en ganske stygg affære, men statsmakten har for øyeblikket kontroll over situasjonen. Imidlertid kan statsmakten i USA bli kuppet av fascister om to år, kanskje tidligere. De jobber med saken. Akkurat som i resten av vesten. Det vi i prinsippet snakker om er revolusjonære bevegelser som jobber både innenfor og utenfor det demokratiske systemet for å komme seg i maktposisjoner på alle nivåer. Påvirkningsagenter jobber med å svekke ikke bare samholdet, men selve den grunnleggende realitetssansen i befolkningen. Sterkt følelsesmessig engasjement rundt svært vage saker er metoden.

 

Og reven rasker over isen

Postfaktuell, postfaktuell politikk eller det postfaktuelle samfunn er en tilstand hvor samfunnsdebatt i stor grad er frakoblet hva som er fakta, og argumenter fremsettes ut fra hvorvidt de appellerer til følelser uavhengig av om de er sanne eller ikke. Postfaktuell debatt kjennetegnes av at påstander fortsetter å fremsettes selv om de er avsannet, og at store deler av velgere synes å være likegyldige til sannhetsgehalten i argumentasjonen.

(Wikipedia)

Noen ganger deltar jeg i quiz som medlem av laget til min forhenværende arbeidsgiver. Jeg er ikke særlig god, eller rettere sagt, jeg er god på noen få ganske smale ting, som internasjonal politikk, litteratur, historie, filosofi og rockeband fra 70-tallet, men jeg vet fette ingenting om sport, populære fjernsynsprogram, kjendisers romantiske liv og nyere musikk (utenom metal-genren). Det typiske mønsteret er at jeg klarer å besvare omtrent halvparten av spørsmålene mens jeg er fullstendig blank på den andre halvparten. Jeg antar at noe av poenget med å ha et lag er at det ofte blir sånn. Hvis folk er uinteressert i et tema bryr de seg ikke om å studere det.

For eksempel kan jeg forstå at folk er lite interessert i faget fysikk, som jo kan bli veldig teknisk og søvndyssende noen ganger, men det er vanskelig å forstå de som er uinteresserte i virkeligheten og ikke bryr seg om “verdensforklaringene” slik de fremkommer gjennom vitenskapelige studier av grunnleggende livsbetingelser for såvel oss mennesker som alle andre skapninger som lever på jorda og ellers. På det viset ligner de en stereotypisk idè om rike barn som ikke bryr seg om hvor pappas penger kommer fra, de vil bare ha privilegiene som kommer med det å ha et skitlass med penger som de bare kan strø rundt seg som sosial gjødsel slik at prosjektene deres kan gro. Vi lever i en dystopisk tid når det å ha “høye etiske standarder” ikke betyr annet enn at man anerkjenner virkeligheten og avstår fra usakligheter.

Jeg har en ganske konservativ idè om hva det betyr å “være smart”. Det er når du på forhånd kan se at noe kommer til å gå til helvete og derfor lar være å gjøre det. Prinsippet er enkelt men omstendighetene kan være komplekse. Alle som har erfart en vinter skjønner hva det betyr å pisse i buksa for å bli varm. Det er sant at du vil få noen sekunder med god varmefølelse men deretter kommer det opprinnelige problemet tilbake mange ganger sterkere enn det var. Men hva om du fikk ett års utsettelse med konsekvensene? En noe mindre realistisk tolkning av det å “være smart” er å hente ut belønningen her og nå mens man tenker “den tid, den sorg” om konsekvenser som ligger et godt stykke inn i fremtiden, la oss si et år eller mer. Dette minner om den typiske atferden hos småkriminelle av den typen som knapt rekker å komme ut etter endt soning av fengselsstraff før de stjeler en sykkel, nasker en sekspakning øl i butikken og begir seg til en nærliggende park for å feire livet og friheten på kjassisk småkriminelt vis, som ikke uofte ender med arrestasjon for beruselse på offentlig sted.

En samlebetegnelse på den typen luksus man lever med som basislinje i samfunnet, men på ubevisst og uengasjert vis, er dekadanse. Vi lever i dekadente tider når samfunnsprivilegiene tas som en selvfølge. Noen andre rydder opp. Det koster ganske betydelige mengder slit og organisering for å etablere en basislinje for offentlige tjenester som vann og avløp, renovasjon, kraftforsyning og veinett. Det er heller ikke noe skippertak vi tar èn gang for alle, det må vedlikeholdes med høy (og kostbar) intensitet. Mye arbeid må gjøres hver eneste dag for at standardene skal holde seg der de er uten å synke over tid på grunn av alminnelig forfall og menneskelige svakheter (si for eksempel grovt misbruk av budsjetter til ymse “champagneformål”). Da hjelper det ikke når befolkningen utvikler “Marie Antoinette-syndrom” og tar det som en selvfølge at et tjenerskap skal komme og ta seg av alt det harde, skitne og ubehagelige, slik at borgerskapet kan leve i sus og dus, uten engang å måtte forholde seg til hvordan ting virker, også kjent som virkeligheten.

Blant mye annet interessant som har fremkommet under den fortsatt pågående covid-pandemien er et bittelite såkorn av bevissthet rundt hva slags jobber som er de viktigste i samfunnet. Hvem som er de uunnværlige. Norge har hvor mye penger som helst. Vi kunne hatt full nedstengning av “økonomien” i ti år uten engang å merke det på bankkontoen, men hvis vi hadde gjort dette ville vi snart lagt merke til hvem som leverer ekte vare og hvem som bare lever som parasitter på systemet. Den siste gruppen består ikke av såkalte navere men av slike som lever av renter og avkastning på “investeringer” uten å levere et milligram nytteverdi til samfunnet. Det er ubegripelig for meg hvordan de samme evneveike åndsamøbene som på den ene hånd uttrykker nesegrus beundring for kapitalistene og deres mytologiske skaperkraft samtidig uttrykker klasseforakt for de som faktisk er på stedet og får jobbene gjort. Det er ikke fint å tømme søpla eller stake opp de tette kloakkledningene. Det er ikke fint å jobbe som sykepleier, portør eller rengjører. Herregud så klysete nordmenn har blitt.

 

 

En fremmed sivilisasjon der ute?

La oss ta formalitetene først: De som tror på avanserte sivilisasjoner i universet er idioter. Ferdig diskutert.

Nesten alle jeg noensinne kommuniserer med føler ganske sterkt at sivilisasjon er en “ting” men nesten ingen kan redegjøre for hvorfor de tror dette. Det bare er sånn. Det må finnes avanserte sivilisasjoner der ute. Eh .. javel. Hvorfor? Jeg vet at det er en svært vanlig fantasi men jeg klarer ikke å se hvorfor det må finnes sivilisasjoner der ute, befolket av “skapninger som ligner på oss” i sin geskjeftighet, slik at de av “årsaker” vil utvikle redskapsbruk og det ene med det andre, plutselig har de romskip. Deretter setter erobringen i gang.

Hva som etter min mening er sannsynlig er at det finnes liv overalt i universet, til og med intelligent liv de fleste steder. Imidlertid godtar jeg ikke som premiss at sivilisasjon er et intelligent foretak. Det ser mer ut som et sykdomstegn, i den forstand at det er noe som skjer med oss men vi har ikke kontroll over det, og ett av mange mulige forløp er at tilstanden utsletter oss som art. Vi har vært intelligente skapninger i mer enn to millioner år men vi har hatt sivilisasjon i bare fem-seks tusen av dem. Det har gått veldig raskt nedover med oss i løpet av denne tiden og per i dag er et overveldende flertall av alle levende mennesker fullstendig inkompetente i forhold til overlevelse i den naturlige verden.

Det er ingen tvil om at menneskeheten har funnet opp mye flæsjete fjas og fine ting, til og med noen nyttige ting, men jeg tror ikke vi kan fortsette på denne måten særlig mye lenger. Kanskje hundre år, kanskje to eller tre, men definitivt ikke så mye som tusen år med stadig mer utforskning og utvikling i retning av gud-vet-hva. Tredve milliarder mennesker på jorda? Med optimal arealutnyttelse ligger kapasiteten vår omtrent der, kanskje til og med noe høyere, men slik optimalisering er ikke mulig så lenge “eiendom” anses å være en realitet. Et samfunn kan ikke fungere optimalt så lenge deler av det er regulert til “fri konkurranse”.

Til syvende og sist handler problemet om at intelligens er noe vi har, ikke noe vi er. Sivilisasjon er et suicidalt prosjekt i den forstand at vi bruker vår intelligens til å systematisk fjerne alle årsaker til at vi utviklet intelligens i utgangspunktet. Har du tenkt på det?

 

Du tilhører borgerskapet nå

Referansepunkt: NRK.no

Hvis vi levde i en verden preget av politisk realisme ville omtrent 60% av Norges befolkning stemt på Arbeiderpartiet.

Imidlertid er partiet Høyre – som jobber for omtrent 10% av befolkningen – det største partiet på meningsmålingene. Videre fremgår det av den linkede artikkelen at koblingen mellom Høyre og Fremskrittspartiet nå antas å være en selvfølge. Slik har virkeligheten blitt. Nordmenn ser ikke på seg selv som arbeidere lenger. Vi er alle medlemmer av middelklassen nå. Alle strøk har blitt villastrøk.

Den store forandringen i Norge fra 1972 til 2022 antas å ligge i oljeformuen, men det er ikke sant. Eiendomsmarkedet er viktigere. Folk har blitt rike på å spekulere i eiendomshandel. Nykapitalistene er alle som sitter med “objekter i markedet” og som dermed har fått et helt annet forhold til penger enn hva som var vanlig for femti år siden. Gjennom en serie smarte transaksjoner har så å si hele befolkningen foretatt den store klassereisen fra å være eiendomsløse arbeidere til å bli eiendomsforvaltende borgere av det nye riket. Så nå stemmer vi Høyre.

De laverestående klasser – det vil si dem alle borgere med god samvittighet kan hate og rakke ned på – fantes ikke engang på radaren for femti år siden. Navere og “utlendinger” har blitt skapt samtidig som den nye middelklassen har blitt skapt. Det er nødvendig at det er slik. En borgers identitet kan bare bygges på en grunnmur av forakt for de som står lavere enn dem på rangstigen, hvilket naturligvis blir et problem hvis det ikke er noen der. Man kan ikke være middelklasse hvis det ikke finnes noen underklasse. Derfor alle de hissige angrepene rettet mot fantom-trusselen fra bermen, det vil si de eiendomsløse. Den klassiske paranoiaen hos alle som eier et assortement av fine ting er jo at noen skal komme og ta fra dem alle de fine tingene. Fattigfolk og røvere. Du vet. Bermen. De som har noe må vokte det de har.

Psykologien i alt dette er deprimerende banal. Men ikke desto mindre et svært effektivt politisk virkemiddel.

 

 

Varg i virringa

Jeg tror ikke selvskading er straffbart. Selv om det var, ville man sikkert kommet langt med forsvaret “sinnsforvirring i gjerningsøyeblikket”. For noen år siden jobbet jeg sammen med en kvinne som alltid brukte langermet, men en gang vi tok oppvasken sammen dro hun opp ermene og blottet mange stygge, parallelle arr tversover underarmene. Jeg spurte. Hun sa det var noe hun selv hadde gjort i løpet en dårlig periode i livet. Jeg spurte ikke mer. Det er ikke alt man behøver å vite i denne verden.

Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, uten intensjon om å dø. Det kan være kutting, kloring, å slå seg selv, brenning, overdosering og annet. Den som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader.

(Helsedirektoratet.no)

Det er litt uklart hva man eventuelt skulle tiltale noen for dersom de av sadistiske årsaker psyker noen andre til å begå selvskading, men det virker opplagt som en straffbar handling. Si for eksempel noen som har lyst til å se på dette gjennom et nettkamera og som derfor surfer på nettet for å finne egnede ofre som kan la seg overtale til å gjøre selvskadende ting. Jeg har ikke hørt om noe sånt men det ville forbause meg mer om det ikke finnes enn om det er noe som skjer hele tiden, si for eksempel i ungdomsmiljøer som glorifiserer lidelse og depresjon. Eventuelt kan man dikte opp noe. En “dødsengel” som søker etter suicidale individer på nett fordi vedkommende får et kick ut av å prate dem over kanten og se på mens det skjer. Det kunne vært et rimelig premiss for en kriminalfortelling.

Når vi går over til å snakke om “ubevisst selvskading” begynner det å bli tynn suppe, men premisset er ganske standard freudiansk, at man ubevisst oppsøker ulykken fordi man synes at man fortjener å bli straffet og fornedret. Jeg er et dårlig menneske. Egentlig er dette bare en form for “negativ narcissisme”, at man opplever masochistisk selvnytelse hver gang man får “bekreftelse” på at dette er hva man fortjener. På den annen side finnes både uflaks og inkompetanse så i hvilken grad noen nyter sin egen ulykke kan sikkert være et åpent spørsmål, men vi kan i det aller minste slå fast at det er ganske vanlig at noen forblir i et parforhold preget av mental og fysisk mishandling, så det er “noe” der. Folk kan bli ganske reduserte – hjernevasket – hvis de opplever daglig terror over langen.

Siden har vi ymse slags tvangsforstyrrelser og paranoide vrangforestillinger. Dette kan noen ganger innebære “de facto” selvskading ved at man for eksempel ikke oppsøker kompetent legehjelp på at tidlig stadium av symptombildet ved alvorlig sykdom. Kreft og denslags. Andre ganger kan det handle om at man ikke ønsker å bli vaksinert, som vi ser har blitt normalisert i noen grad under den stadig pågående covid-pandemien. Uansett hvordan man rasjonaliserer dette, å nekte å ta imot vaksinen er selvskading. Det er ikke “greit” fordi det handler om et psykiatrisk problem som kan manifestere seg i alvorlig fysisk sykdom hvis de er uheldige, men det er ikke straffbart heller. Forholdet blir imidlertid et annet når de jobber aktivt for å forhindre at andre skal la seg vaksinere, altså når de saboterer programmet. Da snakker vi i realiteten om “medvirkning til uaktsomt drap” når og hvis det kan bevises at noen døde av covid-sykdom fordi de hadde blitt overtalt til å ikke la seg vaksinere. Spredning av propaganda er ikke harmløst. Man nærmer seg mentaliteten til den tidligere nevnte “dødsengelen”.

I utgangspunktet er det bare dumt. Jeg har sett noen bloggere her på plattformen som agiterer mot covidvaksiner og det er ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen. Sinnsforvirringen er åpenbar. Det samme er den onde hensikten. I fantasien sin er de særlig godt informerte om “farlige fakta” som konspirasjonen ikke ønsker at folk skal vite om og det ene med det andre. De føler åpenbart noen slags misjoneringsiver. De vil at flere skal la være å vaksinere seg. Eller ihvertfall ikke ta noen oppfriskningsdose. De sier at det er farlig. De sier det ut fra godheten i sine hjerter, fordi de ønsker å hjelpe. De vil at alle skal se og forstå det de ser og forstår. Kort sagt, de er idioter, men de er også onde mennesker som bevisst jobber for å få andre til å bli selvskadere. Ikke hør på dem. Ikke hør på meg. Snakk med fastlegen din istedet.

 

Ubehaget i kulturen

Albert Camus – en ènmanns film noir – mottok de fleste drapstruslene mens han var alene.

Som alle vet er “Ubehaget i kulturen” den boken de bør velge hvis de bare skal lese èn bok av Sigmund Freud. Hvis de på den annen side ikke har tenkt å lese noe av det han skrev (hvilket er det mest sannsynlige for de fleste) spiller det mindre rolle hvorfor. La oss bare si at det er en interessant boktittel i forhold til utgivelsesåret (1930) og utgivelsesstedet (Tyskland). Nevrosene som oppstår på grunn av friksjonen mellom individets trang til personlig frihet og samfunnets krav om konformitet er alltid et aktuelt tema men det var særlig aktuelt der og da.

Det er vanskelig å definere begrepet frihet. Det er ikke noe folk typisk tenker på før de opplever ufrihet. Et fritt menneske bare er, uten å analysere situasjonen. Frihetsfølelse er til individet hva vann er til fisken. Et element man beveger seg naturlig i, men som man ikke legger merke til før det forsvinner. Ethvert spørsmål man eventuelt har om begrepet frihet kan bare komme fra en posisjon av ufrihet. Bare det å tenke på frihet betyr at man befinner seg på litt avstand fra det. Frihet er en fantasi om noe annet enn det man er, der man er.

Etter litt om og men har jeg landet på at frihet er anti-negativitet. Jeg er på ingen måte begeistret for begrepet “positiv frihet” (definert som frihet til å gjøre som man vil, heller enn – negativ – frihet fra det som undertrykker). Positiv frihet er en kategori av mening som allerede dekkes av ord som makt, rettighet, mulighet, og så videre. På orwelliansk vis har “positiv frihet” noe dobbelt i seg. Det egner seg for misbruk til propagandaformål. Du er fri til å velge mellom alternativene A, B og C. Frihet er ikke et aktivt prinsipp, det er en protest. Et opprør mot det som binder, tvinger og undertrykker. Med så få ord som mulig: Frihet er retten til å si nei. Hvis du ikke kan (eller vil) si nei, eller hvis det å si nei vil medføre svært alvorlige konsekvenser for deg, er du ikke fri, ihvertfall ikke på noen måte som teller.

Ethvert rimelig fornuftig menneske forstår at det å være fri og det å få det som man vil er to tildels svært forskjellige ting. Rettigheter er ikke noe frie mennesker har. Rettigheter er den type “positiv frihet” som fremkommer gjennom et medlemsskap i kulturen. Å ikke forstå forskjellen mellom de to er et ikke ubetydelig problem i den postmoderne samfunnsdebatten, særlig på internett. En kulturskapning er i utgangspunktet ikke fri. Rettigheter er noe man får når man oppfyller konformitetskravet og man kan miste noen av dem (for eksempel gjennom å havne i fengsel) hvis man forbryter seg mot det nettverket av regler om atferdsbegrensning som sikrer at rettighetene er noenlunde jevnt fordelt. De som snakker om frihet i samfunnsdebatten er som regel løgnere. Bevisst eller ubevisst. Det de nesten alltid ønsker er flere privilegier for seg selv, men dette lyder annerledes når det blir sagt enn hvis man fremfører en dramatisk tale om frihet.

Det fremste (og sanneste) uttrykket for hva slags kultur man lever i viser seg gjennom hva slags fengsler denne kulturen har. Det er lett å være tolerant og humanistisk mot alt sånt som man liker, men folk viser sitt sanne ansikt når de skal forholde seg til det de ikke liker. Det er definitivt et symptom på ubehag i kulturen når man synes man gjør et stort personlig offer fordi man er “lovlydig” og derfor retter aggresjon mot de som ikke gjør det samme offeret. Det er patologisk å misunne de kriminelle og derfor ønske å ta dem ekstra hardt, men ikke uventet når man samtidig praktiserer litterær og filmatisk heltedyrkelse av denne kategorien mennesker fordi “de våger å være frie” mens alle vi andre må gjøre det vi må for å ha et liv i samfunnet. I virkeligheten handler nesten all kriminalitet om toskete mennesker som gjør toskete ting som de senere angrer på og det er fint lite å misunne med akkurat den suppa.

 

 

Mitt siste og definitive svar er kanskje

Om noen er interessert i slike faktapunkter vet jeg ikke, men jeg er faktisk et såkalt sjarmtroll. Det sitter i hoftene. Kan du ikke danse så er det ikke mye Darwin kan gjøre for deg. Da må du heller satse på noen andre. Arrangert ekteskap. Den typen ting, hvor du ikke behøver å bli vurdert som objekt før du engang har fått sjansen til å vise frem den godt forberedte personligheten din. Du vet. Alt du hadde tenkt å si.

Når man er konfrontert med situasjoner hvor “seksuell orientering” må oppgis pleier jeg å skrive libertiner. Jeg setter ingen kryss. Jeg skriver det under de foreslåtte alternativene, siden jeg ikke opplever noen av dem som meningsfulle. De forklarer ingenting. Eventuelt kan jeg skrive JA. Seksuell orientering? JA. Altså i motsetning til nei. Mange liker jo ikke sex. De synes det er noen fæle greier og det får dem til å føle seg presset, stresset og ille berørt. Det blir aldri sånn som i eventyrene.

Det finnes en gåte. Ingen har noensinne forstått hvorfor jeg har “draget”, ikke engang jeg selv. Det er ikke fordi jeg er vakker. “Normalt” er det mest dekkende ordet for utseendet mitt, ihvertfall i Norge. Ikke pent, ikke stygt, ikke sært. Det samme kan man si om kroppen. Jeg ser ut som en tungvektsbokser tyve år etter at karrièren er slutt. Ikke feit, men ikke akkurat noen fole heller. Jeg er ikke engang snill. Mer en slags sarkastisk jævel som er både høflig og nedlatende samtidig. Veldig irriterende. Men jeg kan danse. Det er noe der.

Egentlig tror jeg det mest av alt handler om at jeg ikke er “desperat”. Jeg vet ikke hvor mange historier jeg har hørt om mannfolk som er alt for innpåslitne og påtrengende. Jeg forstår ikke hvorfor de tror det er en god idè å “lære sjekketriks”. Det er bedre å ta danseklasser. Faktisk også sangtimer. Det går ikke an å synge rent hvis man er nevrotisk, så sangtrening er en god indirekte måte å tilnærme seg nerveproblemet. Dessuten blir det aldri feil å kunne synge.

Men hvorfor snakker jeg om dette?

Noen sendte meg en komisk video med en ung mann som snakket (på engelsk) om sine dårlige erfaringer på sjekkemarkedet. Hele greia hans var ganske cringe, som de unge sier nå. Feilinformert, er vel et ord som dekker det meste. Hvordan er det folk vokser opp nå for tida? Selv har jeg alltid hatt jenter i klassen, i nabolaget, på jobb, overalt hvor jeg har vært. De er ikke fremmede skapninger som er forskjellige i vesen fra gutter, de er faktisk helt like på de fleste områder. De har lyst til å hoppe i høyet de også, det er bare at de gidder ikke hvis det ser ut som om det vil bli kleint og kjedelig. Da er det bedre å la være. En innstilling som jeg deler 100% … så kanskje jeg er femi? Fordi jeg ikke betrakter enhver kvinne som “potensiell sexpartner” før jeg engang vet navnet deres? Herregud. Hvem vet.

Det er imidlertid grovt urimelig å si at feminister har ødelagt det gode gamle kjønnsmarkedet. Kvinner gjør karrière og har sin egen økonomi og er dermed ikke lenger avhengige av å “finne en mann”. Javel. Hvorfor er det et problem? Jeg ser det bare ikke. Disse klovnene har ikke egentlig lyst til å havne i garnet til en kvinne som først og fremst er motivert av å “finne en mann”, det kommer ikke til å ende bra for dem. Så … jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si til en seksuelt uerfaren ung mann som “ønsker å gifte seg”. Jo mer desperat du blir jo mindre sannsynlig er det at du vil finne noen som passer for deg. Du skremmer fisken, så å si. De fleste foretrekker litt kurtise før de bestemmer seg for om de hat lyst til å “starte noe” og selv da er ikke ekteskap det første man bør snakke om.

Visstnok finnes det nå en (eller sikkert flere) dating-apps spesielt beregnet på et konservativt publikum. De som mener at sex bare bør skje i ekteskapet og så videre. Dette publikummet finnes jo, men selv de er først og fremst individer. De er sannsynligvis mest opptatte av om de trives i selskapet til en potensiell partner, så vi er i prinsippet tilbake til start. Man må være ærlig først og fremst. Og så bør man kanskje ikke legge ut videoer på nettet hvor man med sitt eget ansikt klager på hvor håpløse dagens kvinner er mens man samtidig sier at man søker kontakt med en av dem. Det kan sikkert noen ganger virke mot sin hensikt.

 

 

Siste ord er ennå ikke sagt

Ord og språk er noe vi tar for gitt. Alle kan snakke og forstå det som blir sagt. Alle kan lese og skrive. Riktignok med stor varians i hvor lett man har for å beherske kunsten, men i utgangspunktet regner alle med at alle andre kan språket. Ingen spør noensinne noen andre om de kan lese og skrive, vi bare antar at det er slik, så justerer vi ettersom det er nødvendig i forhold til de som har noen slags språkvansker. Der står saken i dag. Egentlig er det litt vondt å se for seg hvordan noen skal klare å leve i dagens samfunn uten å kunne lese og skrive. De må i så fall ha hjelp av andre på temmelig jevn basis og ellers ha liten til ingen kontakt med samfunnet forøvrig.

Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg hvordan det ville vært å ikke kunne lese og skrive når man først har lært dette. Ihvertfall er jeg ute av stand til det. Det handler jo ikke om kunnskap, det er en ferdighet. Skrift er kode. Nøkkelen til kunnskapen som er inkorporert i teksten. Selv når man ikke kan lese det – si for eksempel noe som er skrevet med arabiske eller kinesiske skrifttegn – vet man nok om det man ser på til å vite at det er språk. Man vet at det finnes en kodenøkkel. Er man på nett kan man kopiere og lime det inn i et oversetterprogram. Er man ute i terrenget kan man leie en tolk. En som ikke hadde noen som helst slags peiling om hva denne sekvensen av symboler betyr – i den forstand at hele konseptet skriftspråk var ukjent for vedkommende – ville kanskje tenke på det som dekorasjon. Et abstrakt mønster som var laget av en kunstner. Det er uråd å si. Jeg har selv aldri møtt noen som overhodet ikke kan lese og skrive.

I Europa regner man med at i sen middelalder – si fra cirka år 1200 av – var det vanlig at “alle kjente noen som kunne lese og skrive” og fra omtrent år 1500 – etter at boktrykkerkunsten hadde blitt oppfunnet – var dette sannsynligvis noe et flertall av befolkningen behersket, selv i de lavere klasser. Skrift var det hippeste av alle kommunikasjonsmidler i den tidlige moderne tidsalderen. De første bloggerne dukket opp, riktignok i tidsriktig pamflettformat, men det å skrive ned hva man tenkte var ikke noe folk typisk gjorde lenger tilbake i tid. Skriften var lenge noe magisk for folk flest. Det er det tildels ennå, i form av diverse “hellige skrifter” som folk betrakter som kvalitativt annerledes enn “profane” tekster, som for eksempel blogging. De som snakker om å studere skriften mener ikke å lese mye. De mener å lese på en spesiell måte. De finner “mening” i disse tekstene som sannsynligvis går langt hinsides noe selve forfatteren tenkte på den gangen de ble skrevet.

Om vi går virkelig langt tilbake i tid, helt til bronsealderen, tre tusen år og mer, finner vi at lesing og skriving var noe svært eksklusivt og strengt beskyttet. Statshemmeligheter. Den som kunne lese og skrive fungerte i realiteten som et modem. Noen som ønsket å få noe skrevet ville tilkalle en skriver og de som ønsket å få noe lest ville tilkalle en leser. Disse utgjorde en egen samfunnsklasse. De skriftlærde. Mennesker med spesielle egenskaper skjenket av gudene. Vi har faktisk eksempler på at de ofte sendte “interne meldinger” mellom hverandre – hei, takk for sist, håper alt er vel med familien – sammen med de vanlige beskjedene som gikk mellom aristokrater og handelsmenn i bystatene den gangen. Noe av den mystiske auraen som henger ved “det som står skrevet” skyldes sannsynligvis at det så lenge var hemmelig kunnskap som var tabu for menigmann. Vi skal ikke svært langt bakover i tid i Europa før det stereotypiske bildet av en “trollmann” var en person som hadde mange (og gamle) bøker. Og biblioteket var noe bare de aller mektigste hadde adgang til.

 

Norske landssvikere i etterkrigstiden

Landssvik er en samlebetegnelse på forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet (landsforræderi), mot statsforfatningen og statsoverhodet (høyforræderi), samt mot visse bestemmelser i den militære straffelov av 1902 (krigsforræderi). Begrepet ble innført ved Landssvikanordningen av 15. desember 1944.

(Store norske leksikon)

Hva er det som teller som landssvik i dagens Norge?

Åpenbart alt som er til fordel for en fiende, åpen eller skjult, av den norske statsforfatningen og rikets sikkerhet som selvstendig nasjon. Men dette er ikke alt. Vi må også regne inn alle de som, bevisst eller ubevisst, maner til strid og splid i befolkningen. De som jobber med å spre usannheter og forvirring. De som søker å svekke og delegitimere statens makt og myndighet til fordel for “andre” arrangementer.

Man sier at “historien skrives av vinnerne” og antyder med dette at alt kunne vært helt annerledes, hvilket teknisk sett er sant nok men det er ikke noe relevant poeng. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi har, ikke til den vi skulle ønske vi hadde. Nasjonal Samling under Den andre verdenskrig betraktet ikke seg selv som “fiender av Norge” men tvert imot som nasjonens redningsmenn. Etter deres mening var vi under angrep fra bolsjeviker, jøder og alskens andre internasjonale sammensvergelser mot de nasjonale tradisjoner og verdier. Følgelig var det nødvendig å gripe den politiske makten – med alle midler – for å korrigere dette forholdet. Det varte helt frem til år 1945. Da ble de skutt.

Nå har vi år 2022 og de samme landssvikerne er tilbake på den samme måte som forrige gang.

Det kan bli nødvendig å skyte dem en gang til. Det gjenstår å se.

Konspirasjonsteoretikere, antimarxister, “islamkritikere” og antivaxere er hva det handler om i 2022. De er fiender av Norge. Det er imidlertid ikke slik de betrakter seg selv. Etter deres egen mening er de nasjonens redningsmenn og de føler tilsynelatende veldig sterkt at saken er både viktig og riktig. Dette bildet er svært problematisk. Hvorfor gjentar historien seg?

Det går en frynsete og utydelig grense mellom begrepene personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser. Etter min mening er dette mer et psykiatrisk enn et politisk problem, enn så lenge. Paranoide vrangforestillinger later til å være en mental livsstilssykdom med noenlunde det samme distribusjonsmønsteret som fedme og alkoholisme. Så lenge de forblir underdiagnostiserte og ubehandlede vil de tydeligvis synke ned i “den kollektivt ubevisste” del av kulturen og bli liggende der som ulmende glør, klare til å flamme opp så snart de blir tilført oksygen. Vi lærte åpenbart ikke dette etter forrige gang de rasende og de paranoide overtok den politiske makten i en rekke europèiske land.

Det er notorisk vanskelig å definere fascisme, nazisme og resten av alternativ-høyre fordi de er ikke egentlig teoretikere, de er mennesker med alvorlige mentale lidelser som vil ha politisk makt. Det typiske mønsteret vi ser er at 20-30% av en hvilken som helst normalbefolkning i et hvilket som helst land er sårbare for disse kultursykdommene. Hjernen deres har ikke noe fungerende immunforsvar. De blir “tatt av vinden” og snart er alt hva de en gang var og alt hva de noen gang kunne ha blitt konsumert av det store selvmordsprosjektet som alle slike bevegelser til syvende og sist er. Vrangforestillinger innenfor et ikke-schizofrent sykdomsbilde tilhører de vanskeligste utfordringene innenfor psykiatrien. Det er ganske bokstavelig talt et landskap med natt og tåke. Men det er svært farlig å ikke ta det på alvor.

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top