APECALYPSO

Referanse: NRK.no

Den organiserte borgerpressen må ha drevet spionasje mot meg, for ikke før har jeg skrevet om menneskers søken etter liv andre steder i universet så kommer det sant fordyde meg skrivelser om saken både herfra og derfra. Kanskje det er et populært tema. Selv holder jeg ambisjonsnivået fokusert på konseptuell bevisførsel for at organisk liv eksisterer også andre steder enn her på jorda, så lar vi dette med intelligens ligge så lenge. Det er jo fortsatt uklart om mennesker faktisk er intelligente på artsnivå, og at dette ikke bare en noen slags form for vanlig nevrologisk avvik hos enkelte individer. Hvordan vi har innrettet oss som art og samfunn er mindre imponerende enn hva noen få lyse hoder har klart å komme opp med av interessante tanker og oppfinnelser, men mye mer viktig for vår kollektive overlevelse.

Etter min mening er intelligens for det meste bare unyttig fjas. Det som teller er hva folk gjør, ikke hvordan de tenker. Det betyr i seg selv ikke noe mer å ha intelligens enn det betyr å ha hår i ræva. Noen har det, noen har det ikke, hva så? Jeg er jo en moralfilosof så det bekymrer meg litt hvordan menneskeheten oppfører seg på artsnivå, nærmere bestemt om “intelligent” er et aktuelt adjektiv å bruke for å beskrive hvordan vi håndterer vår selvpålagte oppgave som skapningens herre her på jorda. Jeg synes ikke det. Riktignok er det mye bra som er verd å påpeke, kanskje til og med henge både medaljer og festlig fargede tøystykker på, men det som er mindre bra er til gjengjeld såpass mye mindre bra at det dreper hele feststemningen hver gang det legges på bordet.

Alle har vi sikkert noen slags liste over valg vi foretok som vi nå i ettertid vil kalle “smarte” men vi har sikkert minst like mye av det andre. Det blir jo nesten aldri sånn som man hadde tenkt, men noen ganger blir det bra allikevel. Ting går seg til. Hvis man for det meste lander på beina sånn sett tror jeg man bør være fornøyd. Ikke bare vil forskjellige folk ha forskjellige ting, de samme folkene vil også ha forskjellige ting ved forskjellige aldre, men alle folk i alle aldre vil ha noe, derfor vil de ha en tendens til å strekke seg i retning av dette “noe” som best de kan, enten de kommer i mål eller ikke. Hva de ønsker er ikke relevant, det er hva de gjør for å oppnå det de ønsker som definerer hva slags moral det aktuelle individet har. Hvert minutt av hver dag er sannhetens øyeblikk slik sett. Hva folk føler, tenker og sier er heller ikke viktig, bare hva de gjør, eller rettere sagt konsekvensene av det de gjør. Etter at alle dominobrikkene har falt og alt støvet har lagt seg går det an å se “hva som faktisk skjedde” og på grunnlag av dette felle dom over de involverte aktørenes moralske karakter, noe som ofte ikke lar seg gjøre i praksis før lenge etter at de er døde, kanskje aldri. Folk er jo så hemmelighetsfulle.

Er mennesker intelligente? Jeg har ikke lyst til å svare. Det er som å spørre om mennesker er vakre. Noen er, men de fleste er “vanlige” og da er vi ganske liberale med standarden. Vi kan si at mennesker har intelligens men at de ikke forstår hvordan de skal bruke den (litt som hvordan de ikke forstår hvordan de skal bruke den skjønnheten de faktisk har). Dette er litt valgfritz. Jeg vet ikke noe om hvordan influensere i bransjen for hår, sminke og skjønnhetsartikler jobber, men jeg er nesten helt fette sikker på at de vil si akkurat det samme som meg: Det finnes ikke noe sånt som et håpløst prosjekt. Alle har sterke elementer som det går an å ta tak i og fremheve med litt kyndig makeuparbeid. Dette med å føle seg dum, stygg og miserabel er ond sirkel som ender som selvoppfyllende profeti. Gråt og klaging hjelper ikke, det eneste man kan gjøre er det beste man får til med det man har, så får det gå som det går. Samme sak med kunsten å tenke. Det handler om å stable tingene riktig. Det er ikke nødvendigvis kjempevanskelig men det er ikke noe som “skjer av seg selv” heller. Tenkamentet forfaller på den samme måte og ofte av de samme årsaker som kroppens utseende. Hvis man ikke bruker det man har vil man miste det.

Det matematisk mest logiske svar på spørsmålet hva må til for å bli fornøyd? er etter min mening “et tilstrekkelig antall fornøyelser”. Som vi alle sikkert har sett demonstrert med eksemplarisk makt ute i den virkelige verden er dette er høyst relativt tall. Ikke alle tåler like mye. Noen blir fornøyd før selve festen begynner. Andre holder på til krampa tar dem og vel så det, med spy, neseblod og gud-vet-hva. Siden finnes de som aldri blir fornøyde. Jeg vet ikke hva greia deres er, men jeg vet at de eksisterer og at de bærer på en stor sult.

En ting som er litt i vinden nå for tiden er “mental helse”. Faktisk så snakker jeg litt om det selv, både nå og da, selv om min hovedfokus er på hva vi kanskje kan kalle mosjon eller eventuelt “vedlikeholdshelse” mens kliniske tilfeller av tvangslidelse, psykose og alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen må håndteres av fagfolk med autorisasjon til å stille diagnose og utvikle behandlingsopplegg. I pressen leser jeg at det er opptil flere års ventetid på å få time hos psykolog. Det virker ikke fornuftig. Hva det enn er som gjør at folk behøver time hos psykolog vil neppe bli bedre av å vente i noen år. Nevroser bør kanskje vurderes innenfor en forståelseshorisont som ligner den for infeksjoner. Det er kanskje ikke kritisk akuttmedisin, med alarm og blinkende lys, men det er ikke noe som bør “vente” særlig lenge heller.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hvorom allting er, som filosof er jeg interessert i menneskehetens menasjeri av “mentale objekter” på et litt annet grunnlag enn psykologene. Jeg vet ikke noe mer om mental sykdom enn om somatisk kroppsmedisin, hvilket er grunnleggende førstehjelp som holder liv i pasienten til fagfolk kan komme og overta problemet, men jeg oppsøker ikke den typen situasjoner. Jeg er ikke noen redningsmann. De jobber i andre enden av sakskomplekset. Jeg er mer en slags sikkerhetskonsulent som gjør forhåndsvurderinger av i hvilken grad klientens livsstil (inkludert men ikke begrenset til arbeidssituasjonen) eksponerer vedkommende for mental helserisiko og hva slags stategier som eventelt kan utvikles for å motvirke dette. De som av ulike årsaker trenger psykolog trenger ikke meg. Hvis huset ditt brenner ringer du brannvesenet, ikke en arkitekt som kan tegne et nytt hus for deg (selv om dette kan bli aktuelt på et senere tidspunkt).

Mentale livsstilssykdommer bør ikke være et ubegripelig konsept. Skadelig påvirkning og usunne mentalhygieniske vaner er minst like vanlig som slitasje på kroppens mange systemer, særlig på grunn av langvarige begrensninger på kroppens bevegelsesfrihet og mye dårlig vare som sendes gjennom fordøyelsessystemet. Den moderne verden er jo på mange måter nevrotisk i sin “ånd” slik at det handler egentlig mer om særlig god medfødt mental motstandskraft hos de individer som beveger seg gjennom hele livet uten å noensinne rammes av noen slags mentale influensasykdommer. Resten av oss sliter med både kvalme og nervøse rykninger støtt og stadig, på grunn av “trykket” fra all innkommende informasjon fra alle kanter. Man blir jo nærmest strålingsskadet av så mye hat og negativitet som det finnes der ute. Men sånn har det blitt. Livet har alltid vært en krig langs vikende front hvor man til sist er dømt til å tape, men alle de våpen man står overfor har nå blitt omtrent så utspekulert jævlige som vi klarer å få dem med dagens teknologiske nivå, og enhver dustete liten bitchfight blir raskt til en kompromissløs deathmatch. Sånt blir man jo sliten av, kan du skjønne.

Arecibobudskabet var en meddelelse, der blev sendt ud i rummet via frekvensmodulerede radiobølger under en ceremoni ved Arecibo-Observatoriet i Puerto Rico den 16. november 1974. Budskabet blev afsendt mod kuglehoben M13 i stjernebilledet Herkules, cirka 25.000 lysår fra Jorden. M13 blev valgt, da den er stor og forholdsvis tæt på Jorden og kunne ses på himlen på tidspunktet for afsendelsen af budskabet. Selve sendingen tog ca. tre minutter. Sendestyrken var en megawatt på frekvensen 2,38 GHz. Det er en million gange kraftigere end tv-signaler, og kraftigere end Solen i radio-området. Et radioteleskop i M13 burde kunne opfange budskabet, men fordi det ikke blev gentaget, er chancen mikroskopisk.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Som jeg stadig sier, menneskesinnet – slik det foreligger i dag – har dårlige forutsetninger for å forstå “relativistiske avstander” og hva de betyr i praksis. Selv de veldig gløgge vitenskapshodene som stiller opp modeller og projeksjoner for hvordan komplekst liv kan oppstå og etterhvert utvikle en sivilisasjon glemmer å stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvorfor skulle det oppstå sivilisasjoner? Og selv om man klarer å argumentere for dette på en overbevisende måte må det neste spørsmålet bli: Hvorfor skulle de utvikle romfart?

La oss si at vi har hatt organiserte radiosendinger i omtrent hundre år. Hvis vi lager en boble med radius hundre lysår i alle retninger bort fra jorda rekker det imidlertid ikke særlig langt i galaktisk målestokk. Hundre lysår er ingenting. Det finnes ikke mer enn kanskje tyve stjerner som kan ha liv av vår type (altså som på jorda, men ikke nødvendigvis sivilisert) på noen ennå ikke oppdaget planet som de kanskje har i systemet sitt, så sjansen er nesten null for at “noen skal høre oss” på ennå mange tusen år, uansett hvor mye støy vi lager. Jeg vet ikke hvorfor de tenker sånn, men det er en vanlig fantasi ute blant folk å tro at det går an å reise blant stjernene, men slik er det jo ikke.

Om mennesker vet vi at det til enhver tid står en veritabel kø av dem og venter på sin tur til å besøke toppen av selveste Mount Everest, for å ta en selfie eller hva vet jeg, det virker fullstendig koko. Hva fanden skal de der å bestille? Det er dyrt, det er livsfarlig og det skjer ingenting der oppe. Men sånn er folk. Det gjelder å krysse av tingene på lista over alt man ennå ikke har gjort. Kommersielle turistreiser til månen er allerede etterspurt blant et utvalg individer som har den typen finanser man behøver for å organsiere noe sånt. Foreløpig har det ikke skjedd men det er ikke fordi måneturisme ikke er etterspurt. Det er ikke alt man kan få selv om man har hvor mye penger som helst.

Spørmålet folk stiller er om det finnes skapninger som ligner oss der ute. Mange mener at dette ikke er noe sunt tema å utforske. Det har aldri endt bra når relativt like skapninger, men på ulike teknologiske utviklingstrinn, har møttes her på jorda. Hva er det vi tror vi ikke vet om mennesker? Uansett hva slags gode intensjoner og positive innstillinger vi kommer med, hvis man setter to individer i et rom vil de snart begynne å krangle om noe. Til og med hvis de er alene vil de snart starte noen slags indre dialog om noe de foreløpig ikke vet om de er for eller mot. Vi ser det samme skje hver dag. Selv de mest nyforelskede turtelduer snubler snart i noe de ikke klarer å enes om. Sånn er vi bare. Dette er menneskets natur. Vi er hissige, kranglevorne og kravstore. Vi har absurde idèer om vår egen plass i det store bildet.

Search for Extra-Terrestrial Intelligence (SETI) har pågått i en femti års tid. Klarer vi å finne noe som ligner på noe slags mønster som ikke kan ha oppstått gjennom noen kjent fysisk prosess, annet enn en teknologisk sivilisasjon? Det er liksom kjernen i spørsmålet. Vitenskapen har ingen problemer med de relativistiske paradoksene, som at hvis vi ser noe som er tusen lysår unna så ser vi noe som skjedde for tusen år siden, så slik sett blir enhver mulig form for meningsfull kommunikasjon sterkt begrenset. Mye kan (og vil) skje på tusen år. Det andre akronymet (METI) handler om messaging som det ovenfor nevnte Arecibobudskapet fra 1974 (som har oppkommende femtiårs jubilèum). Det de kaller “SETI-paradokset” er at kanskje alle teknologisk avanserte sivilisasjoner som finnes har de samme paranoide følelsene i forhold til å støte på “noen som ligner på dem selv” … fordi det finnes jo strengt tatt ingen annen grunn til å etablere såkalt sivilisasjon enn at dette er en bekvem måte å skaffe seg flere goder og ressurser enn man ville klare gjennom å jobbe med formålet på egen hånd, det går kort og godt ikke an å bli rik her på jorda (eller noe annet sted i universet) uten at mange andre – frivillig eller ufrivillig – gir deg andeler av det de selv tjener, samler, sanker, eller hva de nå gjør.

METI er kontroversielt på grunn av at såpass mange tar SETI-paradokset dypt alvorlig. Det siste vi ønsker er å etablere kontakt med en fremmed rase av intelligente skapninger som er “akkurat som oss”. Det går an å forstå hva de er bekymret for men det er tvilsomt om dette noen gang vil bli et aktuelt problem. Det går som sagt ikke an å reise fysisk over relativistiske avstander. Det går imidlertid an å tjene gode penger på folks perverse trang til å gjøre dramatiske ting for kickets skyld. En ting er hvis jeg ikke synes at fjellheimen bør fylles av rike turister med sine dollars og sine kameralinser, men noe annet er om de tilbyr meg en sum jeg ikke har råd til å si nei til for å guide dem dit de har lyst til å gå. Sånn fungerer menneskenes verden. Hvis noen har råd til å finansiere det og noen andre har evnen til å organisere det så vil det sannsynligvis bli gjort, uansett hvor dumt det er.

For de fleste mennesker er begrepet hastighet noe vi assosierer med “avstand over tid” (med for eksempel kilometer over brøkstreken og timer under) og normal hastighet når vi er ute og spaserer i ukomplisert terreng kan være noe slikt som to-tre kilometer i timen, muligens noe mer hvis vi engasjerer i “friskt marsjtempo”, men det er menneskelig umulig å tilbakelegge mer enn noen få mil hver dag når vi ferdes til fots. Vi har ingen konseptuell kontekst for å forstå lysets hastighet (celeritas), som er 299.792.458 meter i sekundet, som “avstand over tid” selv om vi godtar begrepet lysår når det snakkes om ting som finnes i universet. De store talls matematikk er svimlende i forhold til menneskelig målestokk. Femti år høres ut som “størstedelen av livet” for de fleste normale mennesker. Mye kan skje. Og hundre kilometer er en lang spasertur som det vil ta opptil flere dager å fullføre. Uansett hvor store tankene våre blir er vi begrenset av vår natur.

Det vi nå kaller fysikk (etter gresk “physis”, natur) ble fortsatt kalt naturfilosofi på Newtons tid. Det fantes strengt tatt ingen “vitenskap” før det tyvende århundre, bare mer eller mindre vitenskapsorienterte naturfilosofer som kunne være mer eller mindre systematisk ryddige i sine tilnærmelser til materialet. “Vitenskapelighet” handler til syvende og sist om kritisk tenkning, slik at etter min mening er det på ingen måte urimelig å hevde at hele vitenskapen er lite mer enn en spesialistgren innenfor den større genren tysk idealisme, litt som hvordan femti kilometer langrenn er en spesialistgren innenfor den større genren skisport. Filosofene Kant, Hegel og Schopenhauer er viktigere for den alminnelige vitenskapshistorien enn Galileio og Kopernikus, selv om de to sistnevnte ofte fremholdes som “store personligheter” når det kommer til den stadig pågående åndskampen mellom faktabasert kritikk og religiøs dogmatikk som fundament for politikken.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Hva vet du om hvordan menneskeøyet fungerer? De fleste har fått med seg at verden får sine former og farger på grunn av lys fra omgivelsene som fanges opp av synsnerven i øyet og oversettes til elektriske signaler i hjernen slik at vi “danner et bilde” av det vi kan se der ute. Eller det vi tror vi ser. Noen ganger er det uklart hva som er hva før vi har undersøkt noe nærmere. En hvilken som helst spasertur gjennom et hvilket som helst landskap er full av “ting som ligner på andre ting” fordi hjernen konstant kommer med forslag til hva det er vi kanskje står og ser på, og enda mer intenst enn til vanlig dersom vi er redde eller engstelige. Slik er menneskenaturen. Slik har den alltid vært fordi slik må det nesten være hvis vi skal overleve i en tildels livsfarlig verden. Alle dyr er skvetne av seg. De som ikke var det har ikke overlevd og ført genene sine videre. Det er sunnere strategi å være redd en gang for mye enn en gang for lite. Hvis man for eksempel er ute og går i en mørk gate om natten kan man bråskvette fordi det plutselig ser ut som det står noen der … men så var det bare et skilt som var tullet inn i en presenning eller noe … men det er definitivt et sunt instinkt å skvette til, for da får man engasjert de hormoner man behøver for å hanskes med hva det enn er denne fremmede vil med deg.

Den oppfatningen normale mennesker har om hvordan synet virker er “intromissiv” (og godt belagt med solid vitenskapelig bevisførsel), men slik har det ikke alltid vært. For bare hundre år siden opererte man ennå med alskens fluvium og eterium på mange fantasifulle måter, men nå i dag vet vi med rimelig sikkerhet at det vi erfarer som “lys” egentlig er bølgebevegelser av “eksistensiell sannsynlighet” i det elektromagnetiske kvantefeltet og at fotoner (lyspartikler) ikke “aktualiseres” før de engasjeres i noen slags bruk, for eksempel av en observatør som bruker dem til å danne sin virkelighetsoppfatning. Lyset er uansett noe innkommende, altså et datasett, mens hva vi siden gjør med disse dataene – det vi ser på – varierer med stemningsforhold i oss selv når vi “tolker” det vi ser. Hvis man ikke lider av noen slags schizofrene vrangforestillinger godtar de fleste premisset om at et skilt og en presenning alltid bare er et skilt og en presenning, selv om vi tror det er en skummel mann som står der når det er mørkt og vanskelig å se hva som er hva, skiltet “blir ikke til en mann” fordi vi ser på det på noen slags spesiell og magisk måte. Dette trodde man imidlertid før i tiden. Man trodde at synet var “ekstromissivt”.

For ikke lenge siden var det konvensjonelt akseptert at “det kommer noe ut av øynene” som på noe slags vis “samhandler” med det vi observerer og at det var slik virkeligheten fungerte. Derfor var for eksempel Narcissusmyten – han som ble fanget av sitt eget blikk i speilet – noe helt annet i de gode gamle dager enn hva det er i dag. Det onde øyet er noe folk fortsatt bærer amuletter mot, for eksempel i form av en håndflate, med eller uten et påtegnet øye, eller bare et mer eller mindre abstrakt øye. Hensikten er å beskytte seg mot de onde intensjonene som “kommer ut av øynene” særlig hos de som bærer på hat, sjalusi og misunnelse. Selv i våre dager er det fullstendig alminnelig å snakke om “blikket” som vardøger i forhold til onde intensjoner av ymse slag, enten dette er ment slik eller ikke hos den som kommer i skade for å se på noe eller noen på en gal måte. Vi tror kanskje ikke lenger – ihvertfall ikke teknisk sett – at andre folk “berører oss” når de ser på oss, men vi oppfører oss ofte som om vi tror dette. Litt avhengig av hvor man befinner seg når man støter på denne typen overtro kan det bli en ganske hårete situasjon. Folk liker ikke “blikket”.

Hvis man mister konseptene eller går fra konseptene, da mister man fatningen, selvkontrollen eller besinnelsen. Hvis man bringer noen fra konseptene eller bringer noen ut av konseptene, da gjør man noen forvirret eller får noen til å miste fatningen.

(Store norske leksikon)

Personlig er jeg tilhenger av filmkarakteren Forrest Gump sin definisjon av dumhet: Man er så dum som det dumme man gjør (“stupid is as stupid does”) slik at for eksempel en person som er bevisst i forhold til at de er uvitende eller inkompetente i forhold til noe – og derfor holder en viss avstand til denne tingen – aldri kan sies å være dum selv om de eventuelt har både lav IQ og høy grad av uvitenhet om det meste. Det blir jo innenfor all konvensjonell visdom regnet som smart å “kjenne sine egne begrensninger” og budsjettere ressursene sine godt. Ikke gape over mer enn man kan bite over, den typen ting.

Ordet konsept stammer fra det latinske conceptum og betyr “det som er unnfanget” (i sinnet) uten at vi her og nå skal dissekere bruken av ordet “unnfangelse” – som etter min mening gir helt gale assosiasjoner, til fødsler og det som forårsaker fødsler – men vi kan i det minste slå fast at konsepter er rene abstraksjoner, de har ingen fysisk form eller ekvivalent. Hvis vi snakker om konsept i forhold til for eksempel stil eller mote (som er ganske vanlig) så bedømmes de enkelte produkter eller gjenstander etter i hvilken grad de følger konseptet, altså fanger opp og uttrykker “ånden” i det hele.

Personen Elon Musk er ikke (og har aldri vært) det samme som konseptet Elon Musk. Dette er viktig å ha i mente når man klør seg i hodet over hvorfor folk kaller ham genial. Det handler om image, ikke realiteter. Imidlertid virker det som om han har møtt veggen nå, i form av seg selv, la oss si “i døra” (en dør er jo den del av veggen som man kan åpne og lukke etter behov), siden det for enhver noenlunde realistisk person ser litt suspekt ut når det som angivelig er verdens rikeste mann ønsker å eie det som angivelig er verdens viktigste plattform i forhold til hurtig massespredning av informasjon på nettet, angivelig fordi han er bekymret for ytringsfrihetens kår i samfunnet.

Etter min mening består Musks eventuelle genialitet i at han har posisjonert seg godt i forhold til “karbonøkonomien” og dermed høstet godt av dette nye konseptet på et tidlig tidspunkt, som mer enn noen annen enkeltfaktor er hva som har gjort ham rik. Han virker sånn sett ganske slu, men jeg ser ingen saklig grunn til å kalle ham genial. Han er ikke akkurat noen Platon når det kommer til kunsten å tenke. De intervjuer og annet som jeg har sett gir mer assosiasjoner til en gjennomsnittlig hasjrøykers mange store tanker … og dette oppkjøpet av Twitter skjønner selv han – enten allerede nå eller så vil det “komme til ham” i nær fremtid – at var en genuint dum ting å gjøre, med mindre han har tenkt seg inn i politikken på heltid, som i så fall er en saklig grunn til bekymring hos alle mennesker som ikke er Elon Trump, unnskyld Musk. Hva fanden er greia med de nye navnene på folk? Hvis man krysset Charles Dickens med Cormac McCarthy så ville “Elon Musk” vært navnet på en karakter som krysset Fagin med en antebellisk hallik i Sørstatene i USA. Herregud.

Hvorom allting er, de har valg der borte i dag.

Elon Musks råd er å stemme republikansk.

Det gjenstår å se hva som skjer.

En fascinerende neologisme er kommentariatet, et ord som beskriver “de som kommenterer på nettet” etter mønster av det gamle begrepet “komissariatet” som er et klassisk byråkratisk mareritt man så mye av særlig innenfor de mer planøkonomisk orienterte styringsformene i forrige århundre. En komissær er en person som sitter i en eller flere kommisjoner. Store norske leksikon definerer dette som “en gruppe personer som pekes ut for å undersøke noe, for å komme med forslag eller for å ta beslutninger” og fenomenet er beryktet for å sluke tildels enorme mengder tid og livslyst, men etterhvert kommer de med produktet sitt som gjerne kalles “innstillinger”.

Noen ganger får man en følelse av at kommentariatet – som består av mange individuelle kommentører – betrakter informasjon som noe “demokratisk”, i den betydning at flertallet har rett, noe som med en viss statistisk nødvendighet må dra i retning av en “folkelig” tolkning av diverse samfunnsproblematikk og annet som debatteres. Imidlertid vet vi jo alle at i den grad det går an å “ha rett” i en sak så er det som regel spesialister og/eller de som jobber med slikt til vanlig som i nesten ethvert tilfelle faktisk har rett når de uttaler seg om noe. Dessuten gjenkjenner man de som til sist ender med å ha rett på at de også nesten alltid er forsiktige med å “si noe sikkert” om ting det knytter seg stor varians og usikkerhet til. Dette er så statistisk forutsigbart at det nesten går lovmessighet i det at jo mer “sikker i sin sak” noen virker, jo mindre sannsynlig er det at vedkommende vet hva de prater om.

Det går nesten ikke en dag uten at jeg nevner kritisk tenkning. Det finnes i vår tid ingen bedre investering noe individ kan gjøre enn å tilegne seg god informasjonsdisiplin, evnen til kritisk tenkning og ellers så mye strukturert analytisk redskap som de føler seg komfortable med å håndtere. Den virkeligheten vi har i dag er ikke din bestefars virkelighet. Nå for tiden bombarderes alle med perverse mengder informasjon hver eneste dag og man må utvikle noen slags form for filter for ikke å gå fra forstanden. Imidlertid gjelder det samme prinsippet for sinnet som for kroppen: Det er best å la fagfolk sette opp treningsprogrammet ditt. De oppleggene man lager selv blir sjelden bra. For å si det sånn, det er en grunn til at psykologer er hverandres beste kunder. Samme grunn som hvorfor leger ikke stiller diagnoser på seg selv. Det foregår i virkeligheten et stort skifte i den kollektive menneskelige bevissthet på grunn av internettet. Det største skiftet av sitt slag siden man begynte med trykte bøker for fem hundre år siden.

For å kunne si noe om langtidsvirkninger behøver man først og fremst lang tid. La oss si når det blir mer vanlig blant folk å ikke kunne huske en verden uten internett. Da har det blitt “innarbeidet” nok til at folk anser det som en selvfølge. Hva vi allerede kan si er derimot noe om hva slags “trender” som ser ut til å manifestere seg og en av disse er det foran nevnte “kommentariatet” (som jeg mistenker for å bestå først og fremst av middelaldrende menn) hvor folk slett ikke sjenerer seg for å si sin mening og vel så det. Det man i gamle dager kalte sladder har fått en durabelig steroideinnsprøytning på sosiale media og det virker som om mange forbinder dette med “ytringsfrihet”, altså at hvem som helst skal kunne si hva som helst, sant eller usant – med visse lovregulerte unntak – uten at dette skal få noen konsekvenser for dem. Ikke minst av denne grunn er det viktig å tilegne seg sunn kritisk sans. Det er ikke alltid folk mener å lyve, men når de gjenforteller andres fantasier og tvangsforestillinger ender de allikevel som agenter for dårlig informasjon og usannheter. Som regel er ikke dette noe stort problem, men når krisa kommer og marginene blir små er, som man sier, “gode råd dyre” (men dårlige råd får man gratis). Kritisk sans ligner litt på forsikring, i den forstand at det er godt å ha når gode råd blir dyre, og tildels farlig å ikke ha når verden blir ustabil.

Referanse: NRK.no

Artikkelen i lenken ovenfor viser økt fokus på helse og internasjonal økonomi, men svekket interesse for klima og innvandring. Spørsmålet var hvilke som var de mest bekymringsverdige problemene i år. Jeg antar det handlet om å velge mellom gitte alternativer, siden ikke noen hadde nevnt krigen i Ukraina annet enn som indirekte element (økonomi), og det må jo ha vært hovedbekymringen i 2022 for flere enn bare meg. Det er alltid lettere å starte kriger enn å avslutte dem, dessuten går det ikke alltid som planlagt. Mye kan skje.

Hovedpoenget og artikkelens overskrift er at folk virker mindre opptatt av klimaproblematikken i år enn i fjor. Det fremgår imidlertid at klima fortsatt er en av de tre store (sosiale forskjeller og helsesektoren er de to andre). Variansen betyr sannsynligvis ikke noe på det praktiske plan, det er neppe noen “trend” som er på vei inn. Jeg tror ikke jeg selv ville oppgitt klima som en av mine tre store blant de alternativene som tilbys i undersøkelsen. Helse, sosial og skole er nok mitt svar. Klima er samtidig så åpenbart et globalt fellesskapsproblem og så langt unna noe jeg kan påvirke på noe vis at det blir veldig abstrakt. Jeg foretrekker å investere bekymringene mine i noe jeg ihvertfall har noen slags marginal mulighet til å påvirke. Dessuten gjør jeg allerede vel så mye som det er rimelig å forlange på individnivå i forhold til “korrekt livsstil” (som jeg antar man måler i bærekraft). Jeg kan gjøre mer men da må det tas politiske grep som legger forholdene til rette for dette.

Hva tenker egentlig mennesker om klima? Det vil være umulig å nå målsettingen for 2030 uten massiv omlegging av livsstil for de aller fleste og dette er tung politisk salgsvare. Folk er mer bekymrede for bensinprisene nå i dag enn klimaet om ti år, for å si det slik. Derfor vil det sannsynligvis gå til helvete. Og med “helvete” mener jeg global sivilisasjonskollaps. Vi ser allerede noe slags barbarisk sammenbrudd i vanlige folks holdninger til fakta og sannhet. Det er mye mistenksomhet der ute, som tildels manifesterer seg som hatefull agitasjon rettet mot både imaginære “konspirasjoner” og virkelige mennesker i en tid når samarbeid og solidaritet er viktigere enn noensinne. Først og fremst lokalt der man bor og oppholder seg, men også internasjonalt. De klimaproblemene vi så smått har begynt å observere i form av dramatiske værhendelser – flom, hetebølge, storm – vil bare tilta i både intensitet og hyppighet i årene som kommer. Klimaflyktninger er allerede noe som finnes og vi er nødt til å ta høyde for at det vil bli mer av dette. Mye mer. Landene i sør er i ferd med å bli tildels ubeboelige om sommeren. Matvareforsyningen trues av både langvarige tørkeperioder og intenst regn (når det først kommer).

Maskinbasert stordrift innenfor landbruket er en modell som må omstruktureres i retning av et stort antall mer arbeidsintensive småskalabruk som har bedre motstandskraft mot værhendelser av alle slag enn store monokulturelle anlegg. Vi må rett og slett “tilbake” til en tid hvor de fleste mennesker i landet jobber med landbruk, de fleste av dem selvbergingsøkonomier med noe salg direkte til forbruker. Situasjonen i dagens Norge er imidlertid at vi importerer omtrent halvparten av alle matvarer. Sånt går an når man er rik. Så lenge det finnes noe å få kjøpt, vel å merke, som slett ikke er noen selvfølgelighet. Norge har aldri vært noe optimalt landbruksland, men det går an å tyne det mangedobbelte av dagens produksjon ut av det foreliggende ressursgrunnlaget, så det er liten grunn til bekymring slik sett. Mulighetene er ikke oppbrukt. De er ikke engang særlig godt utnyttet. Vi må innse at vi sakte men sikkert beveger oss i retning av en situasjon hvor maten bare blir dyrere og dyrere etterhvert som den blir vanskeligere å få tak i. Det å eie et stykke god, dyrkbar jord vil i løpet av ikke mange år bli mer verdifullt enn “hus og hotell på Rådhusplassen” så å si. Dagens plen er fremtidens kjøkkenhage.

Roy Marcus Cohn (1927-1986) befinner seg til høyre på bildet ovenfor. Til venstre er Donald Trump. Det ble sagt at Trump ønsket seg “sin egen Roy Cohn” som justisminister da han var president i USA. I et intervju uttalte Trumps forbundsfelle Roger Stone (som svar på et direkte spørsmål) at Roy Cohn var ikke “gay”, han bare likte å ha sex med menn. Hva skal man tenke? For de fleste er dette selve definisjonen på om man er … gay? Vi har ikke noe norsk ord som brukes på samme måten. Muligens “skrulle”, fordi Stone fortsatte med å si at menn som er “gay” er etter hans oppfatning svake og feminine, mens Cohn var en “ekte mann” som var opptatt av makt og innflytelse. Det er interessant hvordan ord brukes og misbrukes, for å skape eller ødelegge en mening. Ordet “gay” kom på banen etter Stonewall-opptøyene i 1969 og poenget var å understreke at homofili er ikke en sykdom eller engang noe man “lider av”, det er et positivt personlighetstrekk hos dem det angår og det er deres måte å leve ut sin seksualitet, som for de fleste – uansett legning – er et av livets goder.

Da jeg selv undersøkte saken intervjuet jeg en jeg kjenner vagt som var en del av det homoseksuelle “lærmiljøet” i New York på 70- og 80-tallet. Han fortalte at Roy Cohn var en kjent skikkelse i de kretser. Han likte å bli tatt hardt bakfra, gjerne av flere menn etter tur, rett på sak og ned med buksa, hilsing og navn er unødvendig, her skal det bare føkkes. Ikke overraskende døde han av AIDS, selv om han hardnakket nektet for å være smittet like frem til dødsleiet. Det ble formodentlig regnet som en svakhet å være HIV-smittet på 80-tallet i USA og Cohn var ingen svak mann, han var en ordentlig jævel som åpenbart opplevde sadistisk nytelse gjennom jobben som advokat, særlig mens han var den som gjorde grovarbeidet for “kommunistjegeren” Joseph McCarthy. Det er imidlertid interessant å merke seg at McCarthy var ikke bare ute etter “kommunister”, han var også på jakt etter homofile, basert i det samme argumentet: De utgjør en sikkerhetsrisiko for USA og må fjernes fra alle offentlige stillinger. Cohn hadde etter alt å dømme ikke mye sympati for “sine egne” i så måte, hvilket er ekstra interessant når man sammenholder det med både homofil legning og transvestisme hos den legendariske FBI-sjefen John Edgar Hoover (1895-1972) som også var kjent for sin nådeløse jakt på “kommunister” og homofile, mer eller mindre på den samme tid som McCarthy.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

For meg er det SF (samme faen) om folk er homo, hetero eller noe jeg ikke engang har peiling på, det er ikke noe som angår meg. Selv er jeg ikke særlig spennende. Som de fleste andre av min type klarer jeg bare ikke å se hva som er seksuelt tiltrekkende med menn, enten det er kvinner eller andre menn som liker dem. Menn er jo som regel ganske fæle skapninger. Men det er heller ikke noe jeg gidder å bruke mye tid på å fundere og spekulere rundt, det er kort og godt ikke min sak hva andre liker og ikke liker. Imidlertid vil vi typisk få et problem hvis folk er uærlige om seg selv og sin identitet. En viss grad av “offentlig fjes” (som forandrer seg på privaten) er bare rimelig å regne med, men det er ikke greit når det offentlige fjeset folk anlegger er en ren løgn, eller enda verre, en fullstendig selvmotsigelse. Vi har et ganske klart tilfelle av Doktor Jekyll og Mister Hyde hos Roy Cohn, som i det ene øyeblikket er offentlig homojeger, men i det neste omtrent så erkesoper som det er mulig å bli rundt om i buskene i Central Park på nattestid. Hvordan kan man leve med en sånn løgn? Vi aner konturene av noen slags “komplisert” psykologi, som finner sitt ekko i Roger Stones utsagn om at Cohn aldri var homoseksuell, han bare likte å ha sex med menn. Det er så man mest må slå ut med armene i en slags fransk gest. Sacre bleu! Det er jo dette ordet “homoseksuell” betyr. Det behøver ikke å være noen stor sak, eller engang noe saklig tema, men det blir PFW (pretty fucking weird) når man sier en ting men gjør noe annet. Ser du den? Det er vanskelig å forholde seg til de som tøyer grensene for virkeligheten. Bedre blir det ikke når de får en høy stilling i det offentlige.

Samfunnet blir forkjølet hver gang noen lyver. Det er aldri nødvendig å lyve, det er noe folk velger å gjøre fordi de har en “historie i hodet” som ikke er godt synkronisert med de objektive forhold (i den grad løgneren overhodet bryr seg om objektive forhold). Det operative begrep her er naturligvis mental helse. Det er et sykdomstegn når folk lyver. Et symptom på noen slags dypereliggende forstyrrelse. Det går helt klart an å både ha og bruke all slags makt selv om man som person og individ er fullstendig koko. Det er ikke engang uvanlig. Se bare på den nåværende statslederen i Russland. Hva er det han tror han driver med? I virkeligheten ønsker vi alle, uansett hvem vi er og hvor vi lever, sindige og godt avbalanserte personer i de høyeste stillingene, hvor makten de har og bruker kommer med alvorlige konsekvenser for et stort antall mennesker. Vi kan ikke ha løgnere i den typen jobber. Alt må på bordet og alt de sier må være sant. En politiker som blir tatt i å lyve må fratre stillingen sin. Det samme bør gjelde alle andre typer offentlige stillinger. De som liker å lyve og fantasere må finne seg en type jobb hvor deres uryddige omgang med prinsipper og fakta ikke har noen betydning for andre enn dem selv. Vi har sett noen ganske surrealistiske statsledere i de senere år. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen vil stemme på sånne typer som Donald Trump, Boris Johnson eller Jair Bolsonaro. De er jo åpenbarty vanvittige menn. Men sånn har verden blitt, det er ikke noe krav om at man skal være stabil og sannferdig. Handler det om underholdningsverdi? Man kan lure på hva folk tror kommer til å skje når sjefen er inkompetent. Neppe noe bra er hva vi kan si sånn rent generelt, før en krise inntreffer og selvforsvarsmekanismene deres gjør at alt oppløser seg i kaos.

Bloggeren Nubby er et av Norges mest avskyelige mennesker. Stygg innendra og ut, ingen formildende omstendigheter. Alt han berører blir til søppel. Alt han lever for er hatet mot andre mennesker. Dette er fordi han er spesielt informert og vet hva andre tenker. Han er logisk. Han undersøker ting. Han kan se hvor det svikter og han er ikke redd for å bringe selveste sannheten der hvor andre bare har meninger.

Nubby stønner av onanistisk selvtilfredshet der han gyter sine ord utover nettet i en stor sprut. Den satt, tenker jeg. Følsa hans er stor og stiv mens han hamrer løs på tastaturet, alltid opptatt av å bringe folket det de trenger å vite, som er hva han allerede vet, som er hvordan alle ting egentlig henger sammen, hva som er selveste sannheten og hvordan vi alle bare kan gråte fordi vi ikke vet det han vet.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Egentlig er han bare en vanlig dust, som ikke vet noe særlig om noe som helst, men Nubby liker å være en overgriper på nettet, fordi dette er hva som kiler hans freudianske hjerterøtter, Han ble jo selv misbrukt. Derfor har han et oveflødighetshorn av energi å bruke på å true og trakassere andre. Han skriker. Han skriker igjen. Kan ingen høre meg? Han vet jo hva som er galt. Det finnes overgripere.

Betyr det noe? Ikke stort. Verden går videre. Nubby betyr ingenting. Ikke for meg, ikke for deg, ikke for Titten Tei. Han betyr imidlertid noe for seg selv (og sikkert minst en to-tre andre) så han burde ta det litt rolig med rasismen og hatet sitt. Sånt er ikke sunt. Han vinner anekjennelse fra mennesker som vil svike ham uten å nøle, mens han bygger opp personlig raseri hos mange som bare vil trampe på trynet hans helt til han slutter å skrike. Sånn fungerer virkeligheten. Det er ikke noe man bør kødde med.

Folk er lettlurte. Det er ikke jeg som har funnet på dette, jeg har bare oppdaget at det er sånn. Sakens natur er ikke slik at det er passende å føre statistiske bevis for påstanden, for selv om jeg kanskje ofte er en drittsekk så føler jeg ingen glede ved å føye skam til skade når noen har blitt lurt. Sånt er jo kjipt. Kanskje til en viss grad fortjent, fordi folk burde ikke være så godtroende, men det er dårlig form å more seg over andres ulykke. Jeg gidder ikke akkurat å lide med dem heller, men jeg kan i det minste spare dem for sarkasmene. Vel å merke når det er en personlig og konkret situasjon. Jeg har ingen planer om å dempe meg som moralfilosof på generelt grunnlag.

Noen fortalte meg en gang at jeg, etter hans mening, er en edgelord. Kongen av dypet. Det er ikke mye som beveger seg i landskapet bortenfor meg. Jeg antar dette er noen slags form for korrekt. Jeg er aldri redd fordi jeg vet det er ekstremt usannsynlig at ikke jeg er det farligste dyret i min nærmeste omkrets, nesten uansett hvor jeg er. Skogen, fjellet, byen, over eller under vann. Det spiller ingen rolle. Jeg er farlig fordi jeg er hva man i Colombia kaller en brujo. En trollmann. “Jeg” er ikke problemet. Tingene som følger meg er. Er de skapninger eller er de bare stemninger? Ingen vet. Men alle legger merke til at det “er noe”. La oss kalle det et menasjeri av trolldom. Jeg har demoner slik andre folk har hund. Skal vi leke pinne? sier jeg til dem. Fuck you, asshole svarer de tilbake. Så ler vi alle. Sånn er tonen.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

For noen år siden var jeg på en såkalt alternativmesse. Rett ved Valle Hovin i Oslo. Masse magikere og healere og greier. Jeg vet ikke hva de driver med men det ser ikke klokt ut. Imidlertid tjener de sikkert mange penger, så det “smarte” er alltid noe relativt. Det må bare være sagt at det finnes ingen snarveier, uansett hvor mye du betaler. Det eneste som betyr noe er personlig disiplin. Hva man enn må gjøre for å tilegne seg mer effektive vaner og rutiner er hva som teller. Noe mer er ikke å si om “kunsten”. Det fungerer på samme måte som håndverk. Man bare begynner et sted og så lærer man etterhvert som man går. Nesten alt man forsøker vil mislykkes i lang, lang tid, men så en vakker dag vil det begynne å fungere. En følelse av å “skjønne hva man driver med” vil vokse frem. Derfra til mesterstatus er ikke lang. Kanskje bare tyve år eller deromkring. Det er ikke nok å forstå hva man driver med, man må også kontrollere det.

Senere møtte jeg en ekte heks et sted utenfor London i England. Det endte med at hun betalte meg ganske solide penger for å trene henne i et par uker. Jeg vet ikke hva som skjedde senere. Sannsynligvis ble hun rik. Før hun ble heks på profesjonell basis hadde hun vært agent for etterretningstjenesten i Storbritannia. (Samme karrièreforløpet som Michael Aquino, for de som vet hva det betyr.) De blir ganske godt trent, men MI5 og de derre har en veldig instrumentell fokus. Jobbene de typisk gjør har ikke noe rom for filosofisk refleksjon. Sånn er det blant spioner. Jobben deres ligner på den soldater gjør bare i sin kommandostruktur, de er ute etter helt andre resultater. Men det tærer på psyken å leve i en gråsone hele tiden. Det er ikke de godt tilpassede som gjør karrière som spioner, det er de som uansett ville ha vært på utsiden av det normale. Hvilket bringer oss til poenget. Samfunnet som konstruksjon er laget av og for de borgerlige interessene. Du vet. Stifte familie og lage barn, det ene med det andre, sånt tar mye tid og krefter. Før du vet ordet av det er livet slutt.