Mye tyder på at vi nå lever i en krenkelseskultur hvor en subjektiv opplevelse av å ha blitt krenket i visse tilfelle gis presedens foran både intensjoner hos den som skal ha sagt eller gjort noe støtende og det andre tilstedeværende har observert. Dette kan for eksempel skje på et utested hvor noen med sitt blikk kan få noen annen til å føle seg både krenket og provosert. Folk kan være veldig følsomme noen ganger, stakkars. Du så på meg på en måte jeg ikke likte. Noen ganger oppstår slagsmål på dette grunnlaget.
Dette “hudløse selvet” er et ganske interessant karaktertrekk som har masochistiske overtoner. Trangen til å klage ligner den pipingen dyr noen ganger gir fra seg når det blir litt for mye for dem på noe slags vis. Hvor kommer dette fra? Det er ofte vanskelig å forutse hva som kan komme til å “trigge” menneskelige individer og bevirke fullstendig væromslag i følsa deres. Det er stor varians fra person til person. Det er til og med stor varians i en og samme person noen ganger, avhengig av situasjonens betingelser forøvrig.
Lik mange andre jeg har møtt gjennom livet har jeg en nesten allergisk aversjon mot offermentalitet og foretrekker en viss avstand til de som i større eller mindre grad bygger sin identitet på “krenkelser” de mener å ha blitt utsatt for, og ikke minst den berettigede harme de mener at krenkelsene gir grunnlag for. Livet er bare ikke langt nok. Saken er at det gikk ikke bra med noen av de jeg kjente for tredve år siden som aldri utviklet evnen til å le av seg selv. Ikke fordi de er latterlige – selv om mennesker generelt sett er latterlige skapninger – men fordi dette er en nødvendig overlevelsesteknikk i en verden man aldri kommer til å forstå.
Sator-arepo-formelen er et akrostisk palindrom – blant mye annet – fordi forbokstavene danner et eget ord (har man mye tid til overs kan man for eksempel søke på akrostikk innenfor Shakespeare-forskningen) og fordi formelen er den samme baklengs som forlengs. Hva den sier, som tekst, er at “såmannen Arepo holder hjulene i gang” (ortodoks tolkning), noe avhengig av hva man mener “Arepo” betyr, personlig liker jeg idèen (fordi det gir mening innenfor konteksten) om at det er en latinisert versjon av Harpokrates, det vil si Horus, eller Horusbarnet (altså den oppadstigende og derfor “reinkarnerte” solen), men det er mange og delte meninger om saken. Hva man imidlertid er enige om er at Arepo er et hapax legomenon, det vil si et ord som bare forekommer èn gang innenfor en språklig kontekst.
Vi har fysiske bevis (fra Pompeii) for at formelen må være eldre enn år 62 (på grunn av det store jordskjelvet som kom 17 år før selve vilkanutbruddet i år 79 som begravde Pompeii fullstendig), og man regner med at den har en hedensk og hellenistisk opprinnelse, selv om de tidligste kristne tok den til seg under presumpsjonen om at Jesus er den “såmannen” formelen snakker om. Litt spekulativt kan vi anta at de kanskje betraktet den som noe slags profeti, men det vet vi strengt tatt ikke noe om, alt vi kan si er et Sator-arepo-formelen var en av mange mystiske ting som sirkulerte blant folk uten at det på noen måte er klart hva slags mening og betydning datidens mennesker la i dem. Det er uansett verdens eldste kryptogram som ymse folk fortsatt jobber for å løse, på ulike vis og med ulike motiver. Det mest interessante aspektet med hele saken er imidlertid – fra mitt synspunkt – hva slags sosiologisk lys den kaster over posisjonen til kristendommen før keiser Konstantin gjorde den til romersk statsreligion, eller med andre ord: Denne religionens gnostiske røtter.
Det er ikke urimelig å snakke om “et hellenistisk kontinuum av idèer” som ikke ville ha eksistert dersom ikke Aleksander Filipovic – på folkemunne kjent som “den store” – hadde gjennomført sitt store prosjekt, det vil si å samle det man på den tiden betraktet som “hele verden” til ett rike, som riktignok bare varte helt til striden rundt arverekkefølgen splittet opp erobringene hans til mer eller mindre hva de var før han kom på banen, under ledelse av de sterkeste blant hans tidligere generaler, men det var bare i politisk forstand. Byen Aleksandria var allerede etablert som sentrum for “verdens lys”, altså det man på det mentale plan kaller “opplysning”, og Aleksandria beholdt denne posisjonen i et halvt tusen år, mer enn lenge nok til å etablere en betydelig mengde med (relativt sett) nye trender som ganske grovt sett var det kvantum av informasjon som ble “gjenoppdaget” under den italienske renessansen, før de endte med å danne selve fundamentet for alt vi kjenner som modernisme. Men som alle vet, mye skjer i løpet av noen tusen år. Mer enn noen rekker å få med seg.
Jeg oppdaget kamakselen som barn. I en vanlig bilmotor er kamakselen det mekaniske prinsippet som overfører stempelbevegelsene fra sylinderen til drivakselen, slik at hjulene går rundt. Det var imidlertid ikke der jeg fant min første kamaksel (eller strengt tatt var det “veiva”). Det var på rokken. Uten at jeg strengt tatt vet noe om saken vil jeg tippe at ikke mange bruker rokk i våre dager. Kanskje noen slags eksklusivt hundre prosent håndlagede saker hvor dette i seg selv er en gimmick, slik at man kan kreve tre ballesteiner og halve ryggen som betaling for en veldig spesiell genser (det finnes alltids et marked for “eksklusive” ting som koster sjokkerende beløp uten at de på noe vis leverer noe “mer” enn produkter man kan få kjøpt for en tiendedel av prisen) – om man unnskylder en liten tur gjennom kålåkeren – men selv kan jeg altså huske at oldemoren min brukte rokk. Det så så enkelt ut når hun gjorde det, men selv hadde jeg store vanskeligheter med å få hjulet til å spinne i et jevnt tempo. Man må trampe til i akkurat det rette øyeblikk og slippe opp i akkurat det rette øyeblikk. Rytmesans, med andre ord. Det var ikke noen alminnelig egenskap blant unge norske gutter på 60-tallet. Imidlertid kunne jeg se hvordan mekanikken fungerte. Det var jo genialt. Senere oppdaget jeg at oldefaren min hadde en slipestein som fungerte på samme vis. Hvorfor ikke? Begge de to var jo født på 1800-tallet, lenge før det ble vanlig med motorer og strøm. Det handlet om trampekraft i gamle dager.
Så å si alle motorer vi bruker i dagliglivet snurrer — og verden ville ikke vært hva den var uten et antall hjul som går rundt. Siden har vi hvor mange gir, akslinger og kraftoverføringer som helst, som i det store bildet danner grunnlag for produksjonen, og slik har det vært siden langt tilbake i bronsealderen. Diverse snedig bruk av hjul er en forutsetning for massefremstilling av standardiserte produkter innenfor enhver økonomi. Det er også grunnlaget for enhver automasjon. Spørsmålet er hvor man henter drivraften sin fra. Å trampe på rokken for å spinne garn – eller om det er en slipesten man kvesser ljåen på – er vesensforskjellig fra det å brenne drivstoff for å drive en motor gjennom trykket fra selve forbrenningen (eventuelt indirekte gjennom å fremstille damptrykk). Bruk av motor gjør naturligvis mye tungt arbeid enklere og ikke minst raskere, men det er ikke gratis. Ved et eller annet punkt i prosessen er det alltid “noen eller noe” som betaler prisen for det vi synes vi sparer (i forhold til tid og krefter) for å få noe gjort ved hjelp av jotunkrefter som vi henter ut fra jordas indre, bokstavelig talt. Men hva kan man gjøre? Vi lever i den verden som finnes, ikke den vi skulle ønske fantes. Og sånn går årene.
Psykodrama er en behandlingsmetode for psykiske lidelser, hvor terapeuten fungerer som regissør av et skuespill (drama) hvor pasienten spiller hovedrollen. En medhjelper kan være motspiller og skifte rolle med pasienten, som dermed får se seg selv med andres øyne.
Vi skal imidlertid ikke la den profesjonelle og terapeutiske definisjonen av psykodrama komme i veien for folkelig praksis rundt temaet, som grovt sett er hva som skjer når noen iscenesetter seg selv, med pauker og fanfarer, på et mellommenneskelig nivå, ikke uofte i tilknytning til romantiske affærer. En eller begge parter “prøver å være noe” og søker bekreftelse fra motparten. Det ligner nyttårsforsetter i den forstand at det handler mer om hva man gjerne vil enn om hva man faktisk kommer til å gjøre. Den psykodramatiske skuespilleren prøver å manifestere en idealisert utgave av seg selv og vil normalt tendere mot å skylde på andre når dette ikke lykkes. De fikk ikke den formen for “samarbeid” som de hadde tenkt seg. De andre skuespillerne følger ikke skriptet. Derfor opplever man ikke “vekst” i forholdet.
Et annet navn for psykodramatisk atferdsmønster som kommer fra det ubevisste er psykose. Eller når idèene gis presedens fremfor fakta som utgår fra virkeligheten, for eksempel når det foreligger religiøs eller annen “konspiratorisk” sinnslidelse. Psykotiske individer kan ha en svært høy grad av mekanisk funksjonalitet overfor samfunnets krav til økonomisk selvhjulpenhet og så videre, men de vil nesten alltid ha store og tunge sosiale dysfunksjoner. Så lenge de holder kjeft om hva de tenker kan ingen se forskjell på en litt mutt og innesluttet type og en som lever i en fullstendig vanvittig forestillingsverden. Hvilket leder oss til et klassisk spørsmål: Handler psykologi om mentale prosesser eller om atferd? Det ene eksisterer selvsagt i sammenheng med det andre, men hvilken av dem skal vi rette behandlingstiltakene mot?
Den samfunnsmodellen vi lever med tillater (mange vil si krever) en høy grad av somomisme — det vil si når man lever “som om” man egentlig er noe helt annet enn hva man faktisk er – eller altså “hva man føler seg som” – enten fordi man prøver å bli dette andre eller fordi man lyver med noen slags kortsiktig vinnings hensikt. Eller i de mest patologiske tilfeller: Fordi man tror at “det er slik det skal være” — man later som om alt er bare bra fordi man ikke ønsker noe oppstuss rundt saken, man ønsker ikke å forklare seg, det ene med det andre, man ender uansett opp med å praktisere det som Henrik Ibsen kalte “livsløgnen”. (Fra “Vildanden”: Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.) Alle voksne mennesker bør ha en ganske godt utviklet intuitiv følelse for dette problemområdet, selv om de ikke alltid klarer å formulere hva det er de observerer.
Postmoderne psykiatri bryr seg ikke om idèkompleksene, bare om pasienten er velfungerende i forhold til den nyliberalistiske ideologien, det vil si om man er en god nigger for massa (som karakteren Onkel Tom anbefalte i romanen ved samme navn) og gjør som man får beskjed om. Den menneskelige tilstand er en økonomisk tildragelse, ikke et metafysisk problem. Samfunnsfunksjonaliteten hos individer måles ut fra i hvilken grad deres psykodramatiske selvfremstilling faller innenfor visse mekanistiske rammebetingelser. Om de selv opplever sitt liv som “sannferdig” er ikke relevant. På det sosiologiske nivå er man bare en “kropp” som i større eller mindre grad følger det vi kaller et normalt atferdsmønster, som igjen dikterer til hvilken grad man behøver terapeutiske virkemidler for å “justere” eventuelle misforhold i bildet. Vi kan ikke si at standardene er utpreget høye for å oppnå godkjentstempel som normal, men man må kunne “ta vare på seg selv” i forhold til helse og ernæring, økonomi og normale sosiale funksjoner. Klarer man dette er man ellers fri til å gjøre hva fanden man vil, innenfor lovens og rimelighetens grenser. Klarer man det ikke vil man før eller siden komme i kontakt med Nav, eventuelt via politiet, helsevesenet og andre institusjonelle strukturer, det finnes så mange slags veier som leder til det samme dilemmaet: Du fugerer ikke som du skal.
Nav bryr seg ikke om rett og galt eller individuelle idiosynkrasier, de bryr seg bare om mandatet sitt, som er å få folk i arbeid med de midler man har til rådighet. Det skal lønne seg å jobbe. (For hvem?) Dette er ikke “realpolitikk”, det er et ideologisk fundamentert program som er designet for å betjene “eierklassen” innenfor det økonomiske systemet, det vil si de som lever av å flytte penger og ta ut fortjeneste, eller på tusen andre måter manipulere systemet til sin egen vinnings fordel, hvilket til en stor grad henger på om folk av egen fri vilje eller gjennom tvangsmidler er villige til å ta en hvilken som helst jobb, hvor som helst for å finansiere sitt eget livsopphold til en slik standard som de synes de behøver. Innenfor nyliberalistisk ideologi er mennesker potensielle leverandører av en vare som markedet etterspør, nemlig arbeidskraft, men av forskjellige årsaker er det slik at folk “lager vanskeligheter” — de nekter å levere. Da må de justeres. Aggressive tvangstiltak for å skaffe seg arbeidskraft – det vil si slaveri – var vanlig før i tiden men er ikke lenger tillatt. Nå for tiden bruker man økonomiske sanksjoner mot de som er vrange. I et samfunn hvor alt koster penger er fattigdom en tilstand hvor man bare har råd til å “eksistere”, man har ikke noe grunnlag for å finansiere et aktivt liv hvor man “gjør ting” av den typen som oppfattes som normalt innenfor kulturen. Etter å ha blitt påført fattigdom i kortere eller lengre tid er tanken at man vil “skjerpe seg” og heller ta en hvilken som helst drittjobb enn “mer av dette”.
Hvilket bringer oss til det andre virkemiddelet nyliberalistene har til sin rådighet: Psykisk tortur, særlig ved hjelp av byråkratiske virkemidler, det som klientellet til Nav noen ganger kaller “rebusløp” — som er når man sendes ut på oppdrag for å skaffe alskens dokumenter og attester som ikke behøver å være verken nødvendige eller relevante, men de “står på listen” over formelle krav, så da blir det slik. Jeg har ingen tall eller andre statistiske data, men jeg er en ganske skarp observatør av “ting i samfunnet” og det er mitt bestemte inntrykk at ikke utpreget mange griper mikrofonen for å rose Nav – det alminnelige er å sammenligne det med den typen tjenester bjørnen tilbyr – hvor alle de såkalte solskinnshistorier jeg har sett handler om at folk på tross av Nav klarte å etablere noe slags personlig forhold til en arbeidsgiver, som er hvordan slike ting normalt foregår, over halve Norge jobber i “små og mellomstore bedrifter” hvor alle kjenner alle. De fleste som bytter jobb gjør jo ikke dette i en kontekst hvor de har lest annonser og skrevet søknader og så videre, det handler nesten alltid om en mulighet som oppstår i forbindelse med at man innleder en samtale med noen, så leder det ene til det andre og man får et tilbud. Men for at dette skal være en realistisk mulighet må man på personnivå befinne seg i en tilstand av “psykisk overskudd” som ikke støttes av metodikken til Nav. Det ligger innbakt i “pakka” deres at klientene skal drives ned til et eksistensielt minimumsnivå, gjennom de foran nevnte økonomiske sanksjoner og psykiske torturmidler. Derfor skjer eventuelle positive ting “på tross av” hva Nav legger opp til.
Som et kortsiktig virkemiddel – la oss si på plasternivå – fungerer Nav sikkert bra, men Gud hjelpe deg hvis du kommer til dem med noe mer komplisert, la oss si et benbrudd. Alt de har er plaster og Paracet. Det såkalte langtidsklientellet, altså de egentlige navere, forteller alle stort sett den samme historien: Dette kunne ha gått på en helt annen måte, men Nav ødela dem. Derfor bør vi spørre: Hva fanden er det Nav gjør (eller ikke gjør)? Dette spørsmålet lar seg imidlertid ikke besvare på noen enkel måte, ihvertfall ikke hvis man ønsker å forstå saksmaterien. Som jeg stadig gejntar, det koker etter min mening ned til et grunnleggende moralsk spørsmål: Er det greit å utnytte andre mennesker i sin egen vinnings hensikt? Er det for eksempel greit å underbetale dem i forhold til de gjeldende tariffer? Er det greit å overarbeide dem i forhold til de gjeldende arbeidsmiljøstandarder? Er det greit å utsette dem for farlige operasjoner? Skittent miljø? Nedverdigende sanitærforhold? Meningsløse arbeidsoppgaver? Hvis man svarer nei på alt dette – som alle anstendige mennesker naturligvis gjør – så vil man havne i en tilstand av kognitiv dissonans hvis man samtidig synes Nav gjør en god jobb i forhold til å løse de problemene de ble innstiftet for å håndtere på en både økonomisk og etisk forsvarlig måte. Sånn har det vært i alle år. Det er liten grunn til å tro noe vil endre seg . ihvertfall ikke på noe vesentlig vis – i året vi står overfor. Vel, mest fordi den nyliberalistiske ideologien råder. Hallo? Strømpriser?
En diskusjon om menneskers rettigheter vil før eller siden måtte forholde seg til moralspørsmålet på en “hard” måte, hvilket i praksis vil si lover og reguleringer, hvis ikke ender vi med en konkurransesituasjon der de med færrest moralske skrupler gis fordeler de definitivt ikke fortjener. Vi vet allerede at et spill som handler om profitt vil medføre at man over tid høvler bort alle ujevnheter som ikke tjener profittformålet, inkludert (men ikke avgrenset til) sentimentale hensyn til de såkalte humanistiske verdier som underligger begrepet moral. Det er bare tvang som kan påføre amoralske individer et atferdsmønster som til forveksling ligner vanlig menneskelig anstendighet og vi vet alle at man må være amoralsk for å kunne drive med forretninger — og politikk, for den saks skyld — på et høyt nivå. Hele opplegget handler jo til syvende og sist om å ta ut fortjeneste fra andres arbeid, dels gjennom optimering av produksjonsprosessen, dels gjenneom kutt i prosjektkostnadene, inkludert det man betaler ut i lønn og ymse “sosiale goder” forøvrig.
En grunnholdning som skiller høyre fra venstre i politisk forstand, men også rett fra galt i moralsk forstand, er spørsmålet om menneskeverd. De til høyre har et relativistisk syn på saken — det finnes gode og dårlige mennesker — mens de til venstre oppfatter menneskeverdet som noe absolutt og ikke målbart. (Dette stemmer ikke i alle individuelle tilfeller, men som statistisk tendens faller kortene slik.) Venstrepolitikk handler om å tjene penger på eget arbeid slik at man kan finansiere et verdig liv. Høyrepolitikk handler om å ta penger fra andre mens man bortforklarer dette med noe slags metafysisk blår, både for seg selv og for omverdenen. Til syvende og sist blir det et spørsmål om man synes det er greit å utnytte andre mennesker eller ikke. Klassisk høyre- og venstrepolitikk handler om forskjellig grensesetting i forhold til dette spørsmålet — som er grunnleggende moralsk i sin natur. Grunnen til at de rike har blitt rike er at når de observerer fattigdom ser de gode muligheter til å få noe arbeid gjort for en billig penge, mens de moralsk anstendige ser et samfunnsproblem. Metafysikken handler i en slik kontekst om positiv kontra negativ tenkning. Gi dem en jobb sier høyresiden, mens de til venstre sier at vi må etablere flere og bedre sosiale støtteordninger slik at samfunnets gjennomsnittlige kjøpekraftsnivå ikke faller under en viss standard.
Hvorfor finnes Fremskrittspartiet? Mange har lurt på dette. Svaret er at de er det mest rendyrkede nyliberalistiske foretaket i Norge og hele deres raison d’etre har tradisjonelt handlet om å passe på at Høyre ikke skal vingle for langt til venstre. Partiet Høyre pleide jo å ha et slags monopol på å beskytte “markedskreftenes interesser” i norsk politikk. Fremskrittspartiet er imidlertid en litt annen type skapning. De er først og fremst ideologer, til minst den samme grad som var Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) som fortsatt eksisterte på den tiden “sukkerungen” Carl I. Hagen kom seilende på sin sky av selvnytende fortreffelighet og erklærte at “Fremskrittspartiet er forskjellig fra alle de andre partiene”. Det var sant den gangen og det er sant ennå. Friedrich Hayek er deres Marx og Ronald Reagan er deres Lenin. Selvsagt er de fascister. Ikke fordi dette er en identitet de har påtatt seg gjennom egenerklæring, men fordi fascisme er det eneste opplagte svaret på den typen spørsmål Fremskrittspartiet stiller opp. Hele opplegget deres er veldig ubevisst sånn sett, på en litt “fylla har skylda” charterturist type måte, man havner der man havner, ikke sant, man kan jo ikke se det komme, tut og kjør.
Spør hvem du vil, hvis man skulle fantasere om hvilke av de norske partiene som ville kunne stille med et lag av faglærte slåsskjemper for å gjøre opp en gang for alle på tørre never, så er det bare Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som har noen troverdighet. Med andre ord, samme opplegget som sist gang. Høyrefolk er for femi til å slåss og borgersosialistene begynner å gråte når ting blir irrasjonelle rundt ørene deres. Resten av røkla? Det er bare tullepartier uansett. Det virkelige slaget om samfunnets hjerte står mellom sosialdemokrater og nyliberalister, men det egentlige spørsmålet som ligger under hele sirkuset er om det er greit eller teit å utnytte andre mennesker for å berike seg selv. Etter min mening er det ikke i utgangspunktet noe klokere å overlate økonomipolitikken til markedskreftene enn det er å overlate landbrukspolitikken til naturkreftene, det er i begge tilfeller åpenbart at det vil gå rett på trynet. Ting må styres, for faen. Det er derfor den allmektige Jehova innstiftet styresmaktene, slik at de ikke ulikt fotballdommere kan gripe inn når spillet blir for rått, dele ut gule kort eller hva de måtte ha for hånden og ellers stort sett passe på at de amoralske ikke får gjøre som de vil.
Årets store bekymring blant de under 25 år er – ifølge NRK.no – prisstigningen i sin alminnelighet, men særlig rentene, ettersom vi beveger oss stadig lengre hinsides den tiden da man kunne finansiere et vanlig hus med en vanlig økonomi. Det har ikke sklidd like langt ut i Norge som i mange andre land, men alt beveger seg i denne retningen og for de som lurer på hva det er som foregår så foreslår jeg at man teller hvor mange det er som jobber med produktivt arbeid, altså slikt som fremstiller materielle verdeier, i forhold til hvor mange det er som jobber i den såkalte servicenæringen. Jeg har ingen tall, men min “intuitive følelse” (som kommer til meg på magisk vis) forteller meg at det finnes et smertepunkt et eller annet sted i dette opplegget, hvor det rett og slett blir for mange som skal dele profitten som blir til overs etter at alt det nødvendige har blitt produsert og alle som jobber i de produktive næringene har fått sin lønn. Regnestykket går ikke opp.
Det har vist seg at det går an å misbruke pengesystemet på måter som ikke er ulovlige — og når man undersøker hvorfor ting er arrangert på denne måten vil man måtte konkludere med at de har gjort det slik med vilje. Det er meningen at folk skal kunne trikse og fikse, ikke ulikt de der som sitter på gatehjørner med tre kopper og en liten rød ball som man skal gjette hvor befinner seg etter at de har flyttet raskt rundt på menasjeriet på bordet, alt for raskt til at man klarer å skjønne annet enn at man har blitt lurt. Men hvordan? Da finanssystemene kollapset i 2008 kom det som en overraskelse på eksakt ingen som hadde mer enn to levende hjerneceller på jobb. Hva fanden tror man kommer til å skje når man begynner å utstede boliglån til folk som åpenbart ikke har realistisk betalingsevne i forhold til den oppsatte planen? Den dag i dag er det folk som blir hyllet som geniale fordi de forutså kollapsen. Herregud. Det var jo åpenbart hva som måtte skje.
Skjebnens ironi er at Bitcoin ble oppfunnet som et globalt alternativ til den flytende valutaen som sentralbankene utsteder fordi det ikke skulle gå an verken å pumpe eller jekke den, med inflasjon og renter, obligasjoner og derivater, det ene med det andre, alt handler om digitale transaksjoner innenfor et krypteringsunivers — som imidlertid er dømt til å kollapse så snart “kvantecomputere” kommer i gang. Da vil ikke engang bankenes krypteringsverktøy for nettbaserte tjenester være sikkert lenger. Et typisk våpenkappløp mellom de som designer koder og de som knekker dem. Men dette har jeg strent tatt ikke noe greie på. Jeg synes ikke det er interessant, men jeg har jo hørt noen ting. Ihvertfall nok til at jeg skjønner at dette er Tormodpenger … altså det man får når en som heter Tormod skriver på en lapp at han vil betale tyve tusen kroner til den som kommer til ham med denne lappen. Hvor troverdig er Tormod? Det er alltid problemets kjerne. Siden ingen kjenner svaret steller man istand et veddemål om saken. Samt alt annet man klarer å fantasere frem av tombola og lotteri. Saken er at folk vil helst ikke jobbe, de vil heller leke med tryllepenger. I det minste vil de jobbe på en åndelig måte, ikke med noe sånt som man kan bli sliten eller skitten av å holde på med. Hva kan man si? Dagens postmoderne samfunn ligner en produksjonsbedrift som har fem sjefer for hver produksjonsarbeider og man har sparket hele vedlikeholdsavdelinger for å få råd til nyttårsbonus til alle sjefene, så operasjonen vil bare gå så lenge maskinene ikke kjører seg fast i noe som krever fagfolk for å vedlikeholde. De har man jo sparket.
Det er ikke mystisk at vi har dyrtid og alskens annen forjævligsering der ute. Det er en nærmest kjedsommelig forutsigbar konsekvens av den nyliberalistiske ideologien, som faktisk også ble forutsagt (inntil det nærmest kjedsommelige), uten at noen føler seg særlig glade fordi de nå kan si “hva var det jeg sa?” fordi det er jo strengt tatt ikke morsomt noe av dette her. Men det er hva det er, og sånn er det. Vi må alle forholde oss til den verden som faktisk finnes, ikke den vi skulle ønsket at vi hadde.
Gjennom historien har det vært mange utbrudd av kollektiv psykose, noen av disse manifestert som somatiske lidelser med tydelige fysiske symptomer, fra utslett til høy feber. Dette er kanskje ikke noe vanlig fenomen å oppleve innenfor et menneskeliv, gitt at det er store utbrudd bare kanskje hvert hundrede år, men det er vanlig nok til at det har et navn og et kjent symptomforløp. Massepsykose er smittsomt, som det jo ligger i navnet, og ligner til forveksling på “ekte” utbrudd av smittsom sykdom, altså når man kan identifisere eksterne patogener som er fysiske av natur og som forårsaker fysiske symptomer på måter vi forstår ganske godt.
Nyhetskanaler på nettet rapporterer nå at de har et utbrudd av meslinger i USA, en sykdom de erklærte å være “mer eller mindre utryddet” for bare tyve år siden. Hva skjedde? Ikke overraskende skjer dette blant de uvaksinerte, hvor man også finner all mulig annen slags annen jævelskap fra 50-tallet, som polio, kopper, kusma og kikhoste. Mange forklarer dette med “skepsis til Big Pharma” som jo ikke bare i USA men på verdensbasis tjener store penger på å operere innenfor “helsemarkedet”, slik at det vil til enhver tid finnes mange saklige grunner til at man bør være skeptisk til alle remediene de legger ut for salg, mye er sikkert unødvendig fjas, men vaksiner distribueres og finansieres av statsmyndighetene av årsaker som handler om folkehelse på et statistisk nivå enn individuell epikrise på pasientnivå, langt mindre den egenopplevde helsetilstanden. Vi er vant til at selv alvorlige sykdommer i hovedsak lar seg kurere nå for tiden. Eller sagt på en annen måte, vi er bortskjemte av hvor vellykket vaksinering har vært som folkehelsetiltak, i forhold til hvor mye dritt og angst man måtte forholde seg til under alskens epidemiske utbrudd av sykdommer “før i tiden”. Vi slapper av med vaktsomheten og da går det som det går.
Epidemier er når mange blir syke samtidig. Problemet er klassisk. En lege og hundre pasienter fungerer dårlig på kapasitetsplanet. Ting blir alltid mye verre enn de behøvde å bli når man kommer til store utbrudd av smittsomme sykdommer som man kunne ha vaksinert seg mot, ikke fordi sykdommen i seg selv blir farligere, men hvis hver pasient krever ti minutters behandling hver dag makser man ut før man rekker over hundre pasienter hver dag selv om man leverer en umenneskelig timeplan i jobben. Flere vil få mer alvorlige forløp, som igjen krever mer av det begrensede tidsbudsjettet, et cetera, en klassisk ond sirkel. Vi så hvordan dette skjedde over nesten hele verden under den nylige coronaopandemien — som forsåvidt fortsatt pågår, men vaksinene har tatt av for de mest dødelige skadevirkningene — med tildels bisarre billedreportasjer av likhauger og massegraver selv i det vi som regel tenker på som “siviliserte” land. Covidsykdom har så langt tatt livet av syv millioner mennesker på verdensbasis, så det er egentlig ubegripelig hvordan så mange den dag i dag tror alt dette er noe slags påfunn som er iverksatt for å kamuflere noe slags enda verre påfunn, og så videre, så langt man ønsker å ta det, bare ikke på alvor i den virkelige verden, som er hvordan fornuftige mennesker forholder seg til helsespørsmål.
Under avdelingen for nye ord har vi tvangskos — som sikkert vekker ulike assosiasjoner hos ulike individer, men det er i utgangspuktet et selvmotsigende begrep, eller muligens en betegnelse på noe psykiatrisk (sett at vi kaller det “tvangsnytelse” istedet, da får det en slags krampaktig dimensjon over seg), som er passende å bruke som betegnelse på den postmoderne julen med alt sitt innhold. Selv har jeg opplevd ymse varianter over temaet, men jeg har ikke noe sentimentalt – eller engang “ironisk” – forhold til julen. Det er hva det er. Noen liker det, andre opplever det som plagsomt, mens min gruppe av kyniske drittsekker bare trekker på skuldrene.
Dersom jeg måtte velge ville jeg plassere meg sammen med de som hater julen, men jeg har sosial ansvarsfølelse nok til å respektere de som liker denne høytiden, uansett hvordan de forklarer og praktiserer det, så å tre tilbake og holde kjeft er det alternativet jeg velger. Jeg føler ikke at julefeiringer angår meg på noe vis. Ganske lenge var faktisk juleferien noe jeg helst tilbrakte på Kanariøyene, under den teori at et par uker med sommer midt på vinteren sikkert er bra for kropp og sjel, men lommeboka har også en mening om hvor vi skal trekke opp grensene for hva som er virkelighet og hva som er fantasi, så da så. Under de rådende omstendigheter har jeg ikke mulighet til å gjøre som jeg vil. Følgelig må jeg trekke opp strategier ut fra hva jeg må og sette de lystpregede delene av livet på vent.
Ensomhet er en følelse av mangel på tilhørighet med andre mennesker, eller et savn etter å føle seg sett og forstått.
(helsenorge.no)
De fleste voksne mennesker med noe livserfaring fra kjærlighetsfagets berg- og dalbane vil sikkert forstå hva det betyr når jeg foreslår at tosomhet er et verre alternativ enn ensomhet, tolket som en tilstand av å være i et forhold hvor man konstant (eller svært ofte) føler seg misforstått og oversett av den man lever sammen med. Det interessante spørsmålet er kanskje om de som føler “tosomhet” i et forhold ofte eller alltid er de samme som føler “ensomhet” når de ikke er i et forhold. Det er jo ikke ualminnelig å leve med en vrangforestilling om selvet og verden, noe slags “frøet til en fremtidig psykose” om du vil. hvor man føler at man har krav eller berettigelse i forhold til den fantasi om verden som man har blitt trent opp til å tro på — derfor utvikler man en tendens til å føle seg indignert når ting ikke er slik man synes de bør være. Misnøye er noe folk gjerne gavmildt deler med alle rundt seg. La det hermed være tilkjennegjort at jeg er misfornøyd. Glimrende. Var det ellers noe? Selv har jeg ikke denne legningen. Jeg opplever det ikke som interessant å høre om andres følelser og jeg opplever det ikke som relevant å fremstille mine egne, verken som normal tale eller som dramatisk utbrudd.
Det er uklart for meg hva “ensomhet” består i, eller hvorfor dette eventuelt er et problem. Kan man ikke bare søke andres selskap? Uansett hvor man er, der har man jo havnet av noen slags grunn, så hvis man er misfornøyd med hvor man befinner seg bør man snarest iverksette strategier for å bevege seg i en annen retning. Hvis man ønsker å være et annet sted er det dit man bør gå. Hvis man ikke vet hvor man ønsker å være, la oss si at følelsen handler om “alle andre steder enn her” bør jo utfordringen i prinsippet være enda enklere, siden man ikke behøver å identifisere noe spesifikt sted man ønsker å dra til, man kan bare hoppe på et hvilket som helst tog, så å si. Men det tør man jo ikke. Og sånn går dagene. Jeg har ingen ord for hva jeg føler. Hvorfor må man snakke om hva man føler? Jeg forstår ikke premisset. Det er sant at livet er fullt av sorg og smerte, men til slutt dør du, sannsynligvis på en fæl måte. (Finnes det noen god måte?) Javel. Og så? Vi vet allerede alt dette. La oss heller snakke om noe vi ikke vet. Hvordan skal denne dagen ende?
Livet er så fullt av så mange praktiske problemer at det i prinsippet ikke bør finnes mye tid til å spekulere om metafysikk. All tid vi bruker på å snakke om hva vi føler er tid vi ikke bruker på å løse våre praktiske problemer. Finnes det en Gud som elsker oss? Herregud. Det finnes en kran som lekker. Det finnes en flis på badet som har sprekt. Det finnes en hel jævla oppkjørsel som må måkes. Glem ikke at man grubler best mens kroppen er i bevegelse. Hvis man “setter seg ned for å tenke” blir man til stein. Sånn fungerer det. Det er dette som er “arbeid”, det vil si de tingene man behøver å gjøre for å få det som man vil, eller ihvertfall for at ting skal bevege seg i retning av det man vil. Sånn er hverdagen — hvilket bringer oss til poenget med julen, som er at det skal være en fest og ikke en plikt. Borgerskapets skamfølelse er et skarpslip sverd av hån som man nådeløst bruker både mot seg selv og hverandre i kappløpet om å ha det tradisjonelt med vellykkede menasjeri av symboler på fest og høytid stilt opp langsetter hagegjerder og opplyst av tusen glitrende stjerner (som heldigvis ikke koster like mye som juleflesket siden det er LED), alt innehyllet i en søt duft av gløgg og pepperkake. Vi kan alle se det i hodet, men det blir aldri sånn.
En komiker jeg følger (på engelsk) bemerket at barn har et dilemma i forhold til at de forventes å være glade for at en fremmed, eldre mann har brutt seg inn på soverommet deres om natten. Selv opplevde han tanken som skremmende, men heldigvis slapp han å oppleve det. Senere slo han seg til ro med at hele opplegget bare er eventyr og fantasi, men han ble likeven sittende igjen med spørsmålet om hvorfor vi har en julenisse. Hva slags mytologi er dette?
Fra et norsk perspektiv må vi flytte målstreket enda et godt stykke. Vi bruker jo ikke ordet kristmesse om denne “høytiden” men holder oss til det gamle begrepet jul — og nisser er ikke skapninger som kommer fra et sted langt borte. De bor på låven. Det folkloristiske elementet i norsk juletradisjon er grunnleggende hedensk og handler mer om forhold i naturen enn om noe slags “budskap”, enten dette utgår fra Betlehem, Brüssel eller steinrøysa nedi bakken. Sola snur. Dette er en fullverdig grunn til å feire. Ferdig diskutert.
Jeg kan ikke huske fra min egen barndom at “julenissen” noensinne ble presentert som noe mer enn bare en lek. Hva er nisser? Kanskje noen slags “underjordiske” innenfor samme kategori som alver og dverger. Hvis de eksisterer så holder de god avstand fra menneskene, som sikkert er klokt. Man hører jo alle mulige slags rykter fra mange deler av verden, om “de andre” som bor et eller annet sted “der ute”, men det fremlegges aldri noen slags bevis verken den ene eller den andre vei. Sagn og eventyr har imidlertid sin egen logikk, som ligger nærmere den vi er mens vi sover og drømmer enn den vi er når vi er våkne og stiller alle mulige slags spørsmål.
Sankt Nikolas høres fremmed ut for norske ører. Det var jo en egen kult for denne figuren tidligere i desember måned, men opplegget var veldig katolsk så det forsvant etter den protestantiske reformasjonen, eller rettere sagt, den kultiske skikken med å gi hverandre gaver ble relegert til resten av hurlumheien senere i desember. En fusjon som de sier i forretningslivet. Siden har det vært som det er. Det er galt på mange måter samtidig å oversette “Santa Claus” med julenissen, men det er det eneste tilsvarende begrepet vi har. Hva her i Norge angår så var det vel vanlig skikk å ha med seg gaver når man dro på besøk uansett når på året dette skjedde, men hva vet jeg. Vi lever jo med både en form for skikk som følger fra diverse tradisjoner og deres påvirkningskraft og en form for skikk som følger fra de media vi velger å la oss påvirke av, enten disse er “sosiale” eller kommersielle. Og sånn går dagene. God jul videre.
Bildet ovenfor viser hvordan en illustratør så for seg Fagin, skurken fra Charles Dickens sin roman “Oliver Twist”, sannsynligvis en av de mest usympatiske litterære karakterene som noen noensinne har funnet opp, også eksplisitt kalt “jøden” gjentatte ganger i teksten. Var Dickens antisemitt? Intet tyder på noen spesiell agenda i denne retning, så vi kan anta at dette var st vanlig uttrykk for hvordan folk så for seg en nonspesifikk “jøde” i England på den tiden (Oliver Twist ble utgitt som bok i 1838). Selv uttalte Dickens at Fagin var basert på en skikkelse fra virkeligheten, Ikey Solomon, en litt myteomspunnet personlighet som til sist ble sendt til Australia (som på den tiden var en eneste stor straffekoloni som britene typisk sendte alskens brysomme individer til).
Hvorom allting er, Storbritannia gjennomgår for tiden en tilstand av sosial misnøye som vi må tilbake til 1979 (“the winter of discontent”) for å finne maken til, bare at denne gangen venter ingen Margaret Thatcher i andre enden. Tory-partiet har allerede sittet med makten i tolv år, som har sett øyriket bevege seg i retning av det ekstreme. Per tiden er de tilbake der de var på den tiden. Da ble Storbritannia kalt “Europas syke mann” og redningen den gangen besto i å melde seg inn i EEC (som det het før), hvor de har forblitt medlemmer gjennom alle de senere iterasjoner av EU, inntil “euroskeptikerne” lyktes i å få dem utmeldt på et rent ideologisk grunnlag. De har ingen plan og derfor går det som det går når man ikke vet hva man driver med. Det eneste realtetsprinsippet som forener alle brexitørene er at de ikke vil ha så mange utlendinger som bare kommer og tar seg til rette. Noe mer har de ikke. Økonomien deres er basert på magisk tenkning.
Mange har vitset om at britene åpenbart drømmer om å heise seil og dra vestover med steinskipet sitt, men geografien pleier ikke å være noe man kan påvirke i noen nevneverdig grad, så dette med å “melde seg ut av Europa” har aldri vært realistisk. Så har det da også gått rett på trynet for nesten alle som pleide å handle med Europa på noe vis, si for eksempel vinhandlere på importsiden og delikatessehandlere på eksportsiden. De det fungerer for er stort sett de samme som har flyttet forretningsadressen sin til Frankrike eller Nederland. Det finnes ikke lenger noen byråkratisk standardprosedyre for handel mellom Storbritannia og EU. Som “tredjeland” nyter britene samme rettslige status som afrikanske eller asiatiske land. De hadde ingen plan for hvordan dette skulle arrangeres i praksis etter at Brexit trådte i full kraft for et år siden, jeg vet ikke hva de tenkte, kanskje at “ting ville gå seg til”, noe som sjelden fungerer særlig bra når man skal forholde seg til byråkrati.
Storbritannia er et klassesamfunn på en måte som er fremmedartet i forhold til Norge, selv om man har gjort spede forsøk på å etablere en overklasse av “særlig fine mennesker” også i Norge (jevnfør den såkalte “nikkersadelen” i Holmenkollåsen og så videre) hvor folks status har alt å si, men Norge ligner vesentlig mye mer på Irland og Skottland enn på England: I den grad det har vært adelsfamilier i den norske historien har dette vært utlendinger, først og fremst dansker. (Politisk sett ligner situasjonen i Storbritannia på den man kan fantasere om i en imaginær sammenslutning, la oss si “det forente kongedømme av Skandinavia”, hvor man måtte regnet med mange harde diskusjoner mellom regionene.) Det som først og fremst er ulikt er at vi ikke i Norge har noen klart definert underklasse (selv om visse politiske miljøer ser seg tjent med å insistere på at “de trygdede” er en slik underklasse) slik som man i Storbritannia har folk som er chav (fremstilt gang på gang i diverse kunstneriske arbeider) som egentlig lever i en verden for seg selv og sjelden eller aldri har noen kontakt med “eliten”.
En nyhetskanal jeg følger – Novara Media – moret seg over noen gode råd til de med dårlig råd som en overklassefrue på velment vis hadde presentert i noe slags program, blant annet hvordan man ved hjelp av et strykejern kan glatte ut igjen innpakningspapiret fra julegavene og bruke det om igjen året etter. Neppe slikt man bruker mye tid på hvis problemet er om man skal kjøpe mat eller betale strømregningen. Men for all del, et nyttig tips innenfor kategorien alminnelig husflid. Jeg hører at også i Norge ser man lange køer utenfor diverse tiltak som driver med utdeling av matvarer til folk med dårlig råd, men i Storbritannia er dette hvordan et betydelig antall mennesker overlever fra dag til dag. Grunnen til at Liz Truss forsvant så fort var at hun presenterte en alt for ekstrem form for nyliberalisme. Selveste markedet reagerte med å si noe sånt som “skjerp dere for fanden” og dermed var det ut med Truss og inn med Rishi Sunak. Det er han som er Fagin nå i dag. Toryene mener at det ikke bør finnes noe slikt som “offentlige tjenester”, bare sånt som leveres av private, mot betaling, akkurat som i Amerika. Alt de gjør må forstås mot denne bakgrunnen. Imidlertid finnes det ikke noe politisk flertall for dette synet, så det beste de klarer å få til er å rive ned og ødelegge så mye de klarer mens de er i regjeringsposisjon. Vi følger med på utviklingen.
Norge har som vanlig vært heldig. Bare litt over tre tusen døde siden faenskapet begynte, men i USA har de fått det verre enn noen andre så langt. Litt over tre hundre døde hver dag i år, men nå i desember regsistrerer de en økning opp imot fem hundre om dagen. Vaksinene har hjulpet men det er fortsatt en lumsk sykdom som går i mange deler av kroppen og kan gjøre stor skade, selv om man overlever. Det er så langt ikke klart hvorfor noen dør mens andre kanskje ikke engang merker at de er smittet. Vi kan si visse ting, men de ville vi kunnet sagt uansett, som for eksempel at gamle mennesker og de med nedsatt immunforsvar blir hardere rammet.
Om vi forstår lite om coronaviruset forstår vi enda mindre om de mentale reaksjonene som har fremkommet blant folk. Det er en sykdom som for noen er alvorlig, for andre mindre så, og den forårsakes av et virus som hovedsaklig smitter gjennom luftbårne mikrodråper i pusten til folk. Vi kjenner ikke virusets opprinnelse, men de som jobber med disse tingene mener at det er en naturlig forekomst, altså at det ikke kan være snakk om et laboratorievirus som har rømt. De har utviklet en vaksine som har hatt god effekt og man beskytter seg ellers mot smitte ved å holde sosial avstand. Maske vil i tillegg beskytte andre mot deg i noen grad, dersom du er smittet (man kan bære smitte i opptil flere dager før man merker noen symptomer). Så langt så vel. Dette er objektive virkelighetsforhold.
Man skulle i utgangspunktet tro at folk ønsket å beskytte seg mot en smittsom og potensielt dødelig sykdom med alle realistiske midler de har til sin rådighet, men dette er ikke hva vi observerer. Eller ihvertfall ikke bare dette. Det finnes “alternativt tenkende” der ute. Og de finner hverandre på nettet. Dermed har vi det gående. Spekulasjonen, og dermed argumentasjonen, dro skrått og brått ut i høyre grøft nesten umiddelbart og siden har “de alternative” befunnet seg godt utenfor de eksistensielle rammebetingelsene vi kjenner som “virkeligheten”. Det er litt av en historie, hele denne greia. Hva kan vi lære av det? Kommunikasjonsstrategiene har ihvertfall et forbedringspotensial. Vi må regne med at det vil komme flere pandemier. Det er stokastisk forutsigbart, hvilket betyr at vi vet det vil skje men vi vet ikke når, hvor og hvordan. Det er noe som må skje mer og mer ettersom kontaktflatene mellom populasjoner av mennesker og ville dyr øker overalt i verden i takt med økende utbygging og industriell utnyttelse av tidligere villmarksområder.
De som synes at livet er vanskelig og skremmende med alle disse problemene og fæle tingene får trøste seg med at de kommer snart til å dø. Det skjer med alle etterhvert. I mellomtiden forholder vi oss til labyrinten som best vi kan. Sånn sett er livet det samme for alle. Vi kan ikke gjøre rede for hvor vi kommer fra, hvorfor vi er her eller hvor vi havner når vi ikke lenger er her. Er dette tragisk? Jeg synes ikke det, eller rettere sagt, jeg forstår at man kan se det slik men selv foretrekker jeg å se det som komisk. Det er bedre på den måten.
