APECALYPSO

Det er vanskelig å forstå mennesker. Hvis noen spør meg vil jeg si det er i praksis umulig og man er bedre tjent med å ikke engang prøve. De er som de er. Ferdig diskutert. Om man virkelig skal forstå noen må man jo leve seg inn i alle detaljer i alt deres liv, hvor de har vært, hva de har tenkt, hvem som har påvirket dem, det ene med det andre, hvem fanden har tid til sånt? Kanskje en psykolog, mot et honorar, men med mindre man har tenkt å dele livet sitt med vedkommende i noen dypere forstand er det tåpelig å se etter “noe mer” enn den masken de selv har laget som sitt personlige uttrykk og som er hva de ønsker å presentere for verden.

Lite er mer komisk blant oss mennesker – som allerede i utgangspunktet er latterlige skapninger – enn kjønnsrolledebatter. 

Når og hvorfor er en person sitt kjønn? Når og hvorfor er kjønnet noe man paraderer rundt med som en triumferende deklarasjon av seksuell forutsigbarhet? Selvfølgelig er vi biologiske skapninger først og sist. Dette er vanskelig å komme bort fra uansett hvor psykiatrisk villfaren man ellers måtte være. Dette har daglig relevans i forhold til næringsopptak, fordøyelsesprosess, søvnbehov, følsomhet overfor elementene og en lang rekke andre kroppslige ting vi må styre med til enhver tid. Men vi er ikke bare biologiske skapninger, vi er også kulturvesener.

Om meg selv er det sannsynligvis ikke helt halvgalt å si at jeg har et egyptisk kunstsyn. Det går slik: Naturen er guddommelig og perfekt i sitt eksistensielle uttrykk, mens menneskenes verden er kunstig. Alt vi gjør er kunst. Vi kan dra på ekspedisjoner i den naturlige verden, beundre det vi ser, undersøke ting, nyte en dag i det grønne, hva som helst, men vi kan aldri være naturlige. Mennesker er tvers igjennom kunstige og de verste løgnerne blant oss er de som sier noe annet. Det finnes ingen større synd enn å lyve om den guddommelige orden. Det finnes ingen styggere blasfemi enn å dikte seg selv inn i gudenes planer og late som om man er noe mer enn bare et menneske.

Fra pyramideteksten shat-am-tuat siterer vi den nattens katarakt hvor den døde solen passerer gjennom er stor hall med et uendelig høyt, hvelvet tak. Fra taket henger xepera (uttales “kheffer” med harkelyd) i form av en skinnende gjødselbille som vil instruere sjelen om selvet og verden, hvordan alt som eksisterer skaper seg selv gjennom viljen til å ta materiell form og erfare døden, dag etter dag, natt etter natt, alt noe eller noen kan være er det de vil være, men bare de som lytter til xepera og forstår viljens eksistensielle prinsipp kan leve i sannhet. Man må “gjøre seg til” før man kan være til. Viljen velger verden. Vi skaper vår virkelighet enten vi forstår dette eller ikke. Men denne evnen er ingen gudemakt, det er menneskenes forbannelse og årsaken til at vi behøver sosiale ritualer for å skape vår kunstige verden.

Som alle vet hadde antikkens egyptere en morbid interesse for sex, død og rusmidler, eller rettere sagt alle de “bevissthetstilstandene” som kommer og går i forhold til hva vi gjør og ikke gjør. Kulturen deres var helt og udelt viet til “kunsten”, som igjen handlet om å skape en verden som mennesker kan leve i, minutt for minutt, dag etter dag. Til dette formål fantes per-aa-ser-ekh – “det store hus” – (som ordet farao er utledet fra) som var et konsept som tilsvarer mer eller mindre det man mener når man i norsk juridisk språk snakker om riket. Dessuten var det den treeninge per (kongen) av “de tre nasjoner” hedj, desher og khem, hvorav den siste betyr “den svarte verden” (natten, mørket, det underbevisste), eller det som araberne senere kalte al-khemia, de svarte kunstene, herunder kunsten å skape seg selv i vår verden. Hvis man vil være til må man gjøre seg til. De som ikke gjør noe for å skape og iscenesette seg selv eksisterer ikke i egentlig forstand. De er en slags form for spøkelser selv om de har en fysisk kropp, de representerer et fravær av kunsten, men de er ikke naturlige heller. De ligner på mennesker men de har ingen kunst. Ingen guder. Ingen prinsipper. Ingen orden, de bare driver rundt på åpent hav uten mål og mening mens de skriker etter en gud som ikke ønsker å kjenne dem.

Det finnes riktignok så mange slags kunstsyn i den postmoderne verden vi nå erfarer, men dette er mitt. Alt koker ned til viljen. Det mentale og dynamiske prinsipp man bruker når man skaper sin identitet, bevisst eller ubevisst, som “medlem av kulturen”. Mange føler sterkt at de bør søke etter en måte de kan leve i sannhet, så godt de kan, og siden vier de seg til dette prosjektet, men minst like mange føler at løgnen er det rette for dem. Det er ikke mitt ansvar at jeg er som jeg er. Problemet med å definere seg selv som et produkt av andres virksomhet er at dette er alt man har. Bare dette livet. Bare disse kreftene og talentene, store eller små. Ingen har noe “mer” eller noe “annet” enn seg selv og en håndfull illusjoner om selvet og verden. Dette er alt man eier. Alt man kan styre. Man kan velge å gjemme seg og fornekte hvem man er og hva man føler om sitt eget liv og hvordan det bør leves, eller man kan velge å skride freidig inn på scenen og fremføre sitt liv slik som det er, uten skam og skyldfølelse. Det spiller uansett ingen rolle i det store bildet, men det er viktig for vedkommende individ.

Jeg liker ikke det reduksjonistiske menneskesyn, hvor vi alle er forhåndsprogrammerte maskiner av kjøtt og blod som ikke har annet valg enn å “leve opp til standardene” så godt vi kan i møte med forventningene fra familien, vennene, samfunnet, og andre, enda fjernere mennesker – filosofer, prester og akademisk intellektuelle med alt hva de mener – ut fra et sett med kvaliteter som tilligger det skuespillet vi kaller vår kultur gjennom kjønnsroller, samfunnsfunksjoner og andre kategorier av gruppeidentitet. Alt dette er løgn og forbannet dikt. Det sanne er at vi vet ikke særlig mye om noenting, men vi er rimelig sikre på at dette livet, denne håndfull av tid, er alt vi har. Spørsmålet er hvordan det skal brukes. Det er mye snakk om “identitetspolitikk” nå for tiden. Debatten deler seg grovt sett inn i to leire: De som mener at alle er individer som skaper seg selv gjennom dannelse og individuasjon, og de som mener at selvet og følelsen av å være et individ ikke er noe relevant, livet handler om å leve opp til det andre ønsker av deg. Jeg ser ikke helt hvordan det kan finnes noen nøytral posisjon. Alle må jo ha noen slags mening om sitt eget liv. Hva man skal gjøre med den tiden man har i denne verden. Slike ting. Riktignok er det sant at folk kan bli litt i overkant sære noen ganger, men det er en større synd å være kjedelig. Ihvertfall så kjedelig at man kjeder seg selv.

Bildet over er hvordan jeg ville ha merket dørene til badeværelsene, dersom jeg hadde to av dem ved siden av hverandre.

Det er et estetisk poeng som imidlertid ikke er viktig akkurat nå. Mer senere.

Det er nå over ti år siden jeg brukte sosiale media. Facebook og de greiene. Jeg har visstnok gått glipp av selve gullalderen og nå ser “alle” seg rundt etter dugelige alternativer. Vi lever i en mystisk tid når man vil være moteriktig omtrent hvert tiende år hvis man hele tiden kler seg som Ozzy Osbourne i 1975. Det som har vært uhipt en stund blir snart retro og ettertraktet på bruktmarkedet. Det finnes til og med en klikk som er hardt inne i 80-tallet. Full pupp. Klær og hår og hele pakka. Musikksmak. De synes åpenbart at alt dette er veldig stilig. Selv vet jeg ikke hva jeg skal tenke. Jeg husker jo 80-tallet og ser derfor ikke helt årsaken til å feire dette tiåret. Det var en fæl tid.

Hva skjedde med sosiale media? Lenge før de fantes laget folk “hjemmesider” som de brukte mer eller mindre slik man i dag bruker en Facebook-profil, inkludert det å “blogge” (selv om dette ordet slett ikke alltid ble brukt), legge ut bilder, linke til andre i “nettverket” (selv om det var uformelt) og det ene med det andre. Alt som ikke var begrenset av tekniske forhold eller brukerens kreativitet. Vi kan si at det handlet om å fange folks oppmerksomhet og holde fast på den, men det var ikke så aggressivt som ting har blitt siden. Årsaken til dette er banalt åpenbar: Det var ikke så mye penger inne i bildet. Hjemmesider var hobbyvirksomhet. Bra hvis det blir sett og anerkjent men ingen krise hvis det ikke blir det. Det handlet uansett mest om noe eieren av siden likte å holde på med. Alt blir helt annerledes når lønnsomhet blir et poeng. Jeg sier dette selv om jeg personlig aldri har sett noe galt i å “selge ut” som for eksempel musikkartist hvis man har sjansen til å rake inn en stor sum på kort tid, gitt at man ellers forstår akkurat hva man gjør og hvorfor.

Å ta penger man blir tilbudt for å gjøre noe man sannsynligvis ville gjort uansett er allikevel noe annet enn å etablere seg som performativ aktør i et fiendtlig økonomisk miljø og engasjere i “konkurranse” med andre aktører om en begrenset ressurpool. Før man vet ordet av det har man havnet innenfor en virkelighetsramme hvor markedsandeler er et operativt begrep. Man blir bitt av basillen og slutter å se sine egne resultater som relative til egne tidligere posisjoner og begynner å se dem som relative innenfor et hierarki av høyere og lavere posisjoner i forhold til de andre aktørene på den aktuelle markedsplassen. Spillet har forandret seg. Nå har man blitt noe annet enn man var. Noen vil bruke ordet “profesjonell” mens andre vil velge begreper som “korrumpert”. Penger har uansett endret vedkommende artist.

Enn så lenge har ikke plattformer (som for eksempel denne, blogg.no) noe redaktøransvar for innholdet som publiseres der og derfor ikke noe motiv for å gripe styrende inn i produsentenes kreative frihet, det er eventuelt noe de må ta med slike “sponsorer” som de eventuelt klarer å etablere en økonomisk avtale med, som regel noen slags reklamepakke. Facebook er også bare en “plattform” men de har et litt annet opplegg. De går bevisst (og automatisert) inn for å holde deg logget inn så lenge som mulig fordi dette er hva de tjener penger på. Det mest effektive er å vise deg mye slikt som du interesserer deg for på en negativ måte, det vil si ting som bekymrer, irriterer, provoserer, og så videre, fordi dette er typisk hva folk bruker mest tid på. Vi tiltrekkes av det vi misliker. Vi vil høre de dårlige nyhetene først. Dette er et svært enkelt psykologisk kunstgrep som handler om å henvende seg til adrenalinpumpa i menneskekroppen. Det som føles veldig sterkt.

Men nok sludder og prat. Jeg fikk en telefon. Plikten kaller. Takk for nå.

I utgangspunktet skulle man tro at det å tale fornuftens sak er noe drit kjedelig siden alle uansett har et mentalt senterpunkt vi kan kalle det sunne fornuftsgrunnlaget. Hvis de ikke har noen slags mental funksjonshemning skjønner alle hvordan de skal stå og gå og knyte sine egne skolisser. Nema problema. Vi vet forskjell på munnen og øyet og vi får til å klø oss når det klør. Allikevel synes jeg det er betimelig å snakke om el mundo loco – den gale verden – med kjæresten min hver dag. (Hun bor i Colombia og vi kommuniserer for det meste på spansk.)

Noen skrev et poetisk hjertesukk om at man må se oppover for å se fornuft i verden, eller hvordan det nå var ment, det var ihvertfall slik jeg tolket det. Lyset og skyene, fargespillet mellom natt og dag, de greiene der. Hverdagslig estetikk og små gleder. Nyhetene er dårlig egnet til å bringe sjelefred. Folk går jo for faen helt av skaftet for den minste ting. Bipolar atferd fremstår som helt normalt, i form av maniske perioder med nytteløs aktivitet avløst av depressive perioder i noen slags sorgtilstand over hvor meningsløst alt er.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Siden jeg er filosof av legning oppfatter jeg psykiatri som det lettest forståelige medisinske fagområde. “Justering av sinnet” har jo noen likhetspunkter med trimming av motor (som jeg imidlertid ikke har noen greie på), i den forstand at du prøver å hente ut ytelse der du kan uten å legge opp til at hele faenskapet skjærer seg fordi du krever for mye av maskineriet. Imidlertid opplever jeg det slik at et flertall blant mennesker ikke ønsker å utføre jevnlig service av tenkeutstyret, de foretrekker å vente til noe går istykker og så forlange reparasjon. En jeg kjenner som er bilmekaniker er megairritert over denne mentaliteten, samtidig som han slår ut med armene og sier at han i det minste ikke slipper opp for arbeid med det første. Folk vedlikeholder ikke utstyret sitt, ikke engang sin egen kropp — og ihvertfall ikke sinnet.

Alle som forstår noe som helst om taktisk konflikt i et landskap forstår at punktforsvar er den svakeste stillingen man kan havne i når alle motstanderne har høy mobilitet og stor ildkraft. (Prøv det selv i for eksempel et paintball-spill.) Man er nødt til å flytte seg regelmessig. Man stanser bare opp for å selv avgi ild. Det samme gjelder i enhver type debatt eller diskusjon. Alle vil prøve å drive hverandre inn i posisjoner som handler om punktforsvar. Få dem til å binde seg til noe. Helst noe som er lett å bevise eller motbevise, som for eksempel et tall. Siden er det bare å fyre løs fra alle tenkelige vinkler mot han stakkaren som ikke kan gjøre annet enn å sitte der og klamre seg til tallet sitt. Dagen etter vil alle media – med mer eller mindre skadefryd – rapportere fra disse hunger games rundt debattbordet. Debattens klare vinner. Men det er i virkeligheten ingenting som er “klart” med disse fjollete lekene. Jeg skjønner ikke engang at politikerne gidder. Det at noen “vinner” i en debatt betyr jo ikke automatisk at de er flinke til å få ting gjort. Kanskje, kanskje ikke.

Når det gjelder problemet med å “overbevise velgerne” så er dette en idrett som er bedre utført ved å få ting gjort enn ved å imponere med det man har i kjeften (selv om dette naturligvis kan være god underholdning). Det alle umiddelbart kan se og forstå ut fra en fjernsynsdebatt er at tid som blir brukt på slike ting er tid som ikke blir brukt på de typiske oppgavene som tilligger den politiske jobben. Det svekker tilliten til det politiske systemet når man lager tivoli av det hele. Selv om man ikke forstår dette bevisst har alle en god intuitiv forståelse av at døgnet har bare så mange timer og det ene med det andre. Hvem passer jobben til en statsråd som er opptatt med diskursive gladiatorleker på fjernsynet? Det er sånt man har PR-folk til. Gi dem jobben med å prate mens de folkevalgte bruker tiden på det de er ansatt for å gjøre. Så får heller gammelmedia som fjernsynet sitte der og knurre over at de blir under-anerkjent som relevant kommunikasjonsmiddel i dette nye århundret når helt andre kanaler er det som virkelig når frem til velgerne.

Det tidligste politiske minnet jeg har er fra EF-avstemmingen i 1972. Det jeg lærte da er at det finnes ingen ja/nei-spørsmål i politikken. Hvis ja eller nei er mulige svar som gir mening innenfor den for hånden værende kontekst har du stilt feil spørsmål. Norge ville vært i en vesentlig mye bedre strategisk posisjon i dag hvis vi hadde vært fullt EU-medlem fra det tidligst mulige innmeldingstidspunkt. Men vi har et problem.

Mange mener politikk til syvende og sist handler om økonomi. Det er ikke sant. Det handler om sikkerhet. Økonomi er riktignok en del av det totale sikkerhetsbildet, men ikke den viktigste delen. Helse er viktigere. Utdanning er viktigere. Nasjonalt forsvar er viktigere. Intern sikkerhet i form av et dugelig rettsapparat og en velorganisert polititjeneste er viktigere. Og nå har vi bare èn finger igjen for å få en håndfull. Hvem skal få den fingeren? Økonomiens tåkefyrster fortjener en finger så la oss være rause og gi dem den.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Tror jeg folk er idioter? Ja. Eller rettere sagt, jeg vet at folk er idioter. Problemet er at de ikke vet dette selv. De lever i en uskyldstilstand når det kommer til kunnskap om den verden de lever i. Hullet der denne kunnskapen skulle ha vært fylles med fantasier istedet. Derfor går det som det går. Prosessen med å korrigere egen uvitenhet begynner med erkjennelse av egen uvitenhet. Hvis man for det meste antar at man for det meste tar feil vil man for det meste ha rett. Det finnes alltid mye man ikke vet. Dette er imidlertid ingen entydig størrelse.

Det vi vet er slike ting som at man vil brenne seg hvis man legger hånden på ovnen mens man fyrer. Dette er kunnskap. Om du tviler? Prøv selv. Hvis alt fungerer normalt i kroppen din vil du erfare det samme som alle andre. Siden tilkommer spørsmål. Hvor lang tid vil det ta før man føler varmen hvis man legger et tre meters armeringsjern på ovnen mens man holder i andre enden? Dette er vitenskap. Å ta tiden med forskjellige gjenstander som har forskjellig lengde og så se om det finnes noe mønster i bildet. Lage matematikk.

Det vi ikke vet er per definisjon evig og endeløst. Mesteparten består av ting vi aldri kan vite. Det uvitenskapelige, om du vil. Hva skal man mene om det man ikke kan vite noe om? Vi er små og ubetydelige skapninger i det store bildet. La oss bruke kreftene våre klokt. Det finnes ting vi ikke vet men som vi kan finne ut og det finnes ting vi aldri kan vite. Det er avgjørende viktig å forstå forskjellen mellom de to når man formulerer sine spørsmål. Det er like skadelig for den mentale helsen å gi seg i kast med spørsmål som ikke kan besvares som det er for den fysiske helsen å gi seg i kast med arbeid som er for tungt til å gjennomføres.

Det idiotiske begynner i det øyeblikk man tror at man vet noe, mens alt man har egentlig bare er kjerringsladder og løse rykter. Imidlertid er denne kategorien av informasjon mer enn nok til å gjøre folk opphissede. Det blir aldeles så det gnistrer og smeller oppi det knirkende og slarkete tenkamentet deres. Fantasien fyller hullet der kunnskapen skulle ha vært. Hvis man over tid bruker kroppen galt vil man pådra seg fysiske lidelser. Nesten alle som er godt voksne har noen erfaringer med dette, eller de har i det minste sett og hørt noe. Det er viktig å innse at det samme gjelder menneskers psykiske helse. Misbruk av sinnet over tid vil medføre mentale lidelser.

“Antatt uvitenhet” er vitenskapens ånd. Ikke bare hos deg selv, men også hos den som snakker til deg. Folk liker å snakke. Folk liker i noe mindre grad å sjekke at de faktisk vet hva de snakker om. At mange er enige om noe betyr ingenting. Spørsmålet er om det er sant, eller rettere sagt om det kan bevises og i så fall hvordan. “Meninger” er selvfølgelig tillatt å ha, men ikke langt inn i det absurde og selvskadelige. Da snakker vi i så fall om atferdsforstyrrelser som utgår fra en mentalt usunn plattform. Galskap er en livsstilssykdom som man kan pådra seg innenfor kulturen like så sikkert som fedme og sukkersyke. Ofte av de samme årsaker, det vil si ukritisk inntak av nytelsesmidler. Si for eksempel sadisme. Skadefryd er jo en nytelse. Egen lykke er bra men andres ulykke er enda bedre. Man kan bli avhengig av de sadistiske gleder på samme måte som man kan bli avhengig av alkohol. Sånt skjer hele tiden.

En annen nytelse mennesker typisk liker er narcissisme. Dramaet om selvet og verden. Opphisselsen over å “kjenne på egne følelser” når man observerer noe, heller enn å fokusere på selve observasjonsprosessen. Denne følelsen av å “ha rett” kan utvikle seg til en besettelse i pasienten og medføre psykotiske vrangforestillinger, inkludert demonisering av de som “tar feil”, med tilløp til voldsfantasier i forhold til den “konflikten” som man mener at man opplever. Sunn mental helse handler om konstruktiv bruk av egne mentale krefter, akkurat som sunn fysisk helse handler om konstruktiv bruk av egne fysiske krefter. Først og fremst er det viktig å kjenne sine egne begrensninger. Det går an å bli “bedre trent” men det finnes også en grense for hvor godt trent det går an å bli. Når man kommer til et visst nivå vil hver centimeter av økt fremgang kreve et megatonn med innsats og det er da man bør spørre seg hva man egentlig driver med.

Er ledelse et fag? Man sier jo om enkelte mennesker at vedkommende har (eller ikke har) lederegenskaper og antyder dermed at det dreier seg om et naturtalent (à là det å være musikalsk) som eventuelt kan utvikles videre i noen slags retning med trening og praksis. Likevel har vi faget “ledelse” som fordypningssubjekt man kan velge innenfor diverse studieretninger (mens det er obligatorisk innenfor andre). Videre så finnes det hvor mange “lederfilosofier” som helst (det blir gitt ut mange bøker om temaet hvert år). Det er i det hele tatt et vagt tema som ikke uten videre lar seg belyse for eksempel som svar på spørsmålet “hva er ledelse?” uten at man avgrenser søket, så å si, med noen flere holdepunkter i forhold til hva det er man egentlig ønsker å vite. Det å styre et prosjekt i havn er ikke noe godt svar, men det er et svar.

La oss si at en kompetent leder er en som evner å få jobben gjort; godt nok, raskt nok, innenfor budsjett og uten å pådra seg fiender i løpet av prosessen. Men dette er bare en taktisk applikasjon av begrepet ledelse. Innenfor en mer strategisk kontekst støter vi raskt på problemet med å forutsi fremtiden til en slik grad at man har de riktige ressursene utplassert på rett sted til rett tid når “noe” inntreffer. Man må tenke godt både på kort og lang sikt. Dessuten må en leder, som det jo fremgår av ordet, evne å forholde seg konstruktivt til de menneskene som skal ledes og løse fortløpende “menneskelige programavvik” underveis, på stående fot, uten nøling, ettersom de oppstår (de oppstår alltid). Dette siste er jo noen slags dynamisk applikasjon av psykologiske håndgrep, eller manipulasjon om du vil, som handler om å bringe ro i rekkene og holde fokus på jobben som skal gjøres (heller enn å fortapes i alskens fjollete konflikter som oppstår der to eller flere mennesker oppholder seg samtidig). De gangene jeg selv har vært i berøring med “ledelse” som fag har det vært veldig psykologisk fokusert. Det er der man finner de store og avgjørende variablene siden det jo er bent frem umulig å gjete mennesker hvis man ikke forstår menneskelig atferd.

Noen sier at ledelse som performativ kunst handler om å gjøre seg selv overflødig, det vil si disponere både menneskelige og materielle ressurser på en slik måte at ledelsen blir “usynlig”. Organisasjonen (eller prosjektet) ruller og går tilsynelatende av seg selv, mens alt man kan observere lederen gjøre er å bevege seg rundt, snakke med folk, spørre om ting, vise interesse og fremstå som et “nærvær av noe” mer enn et truende element som pisker både mennesker og materiell til å yte bedre og produsere mer. Lederen er aldri noen “kompis” men heller aldri noen slavedriver. Vi begynner nå å se konturene av hva “lederegenskaper” består i. Hvilket bringer oss til hva de ikke består i. Etter min mening er man inkompetent som leder hvis man prøver å tvinge gjennom sin vilje ved å være brysk og autoritær. Det man heller bør gjøre er å lede personalet frem til en forståelse av at “noen må ta en beslutning om dette” og i det øyeblikk når alle ser på deg skal du uten unødig dramatikk fortelle alle hvor skapet skal stå. Ikke før, ikke senere. Autoritet kan baseres i frykt – jeg kan få sparken – men det er mye mer effektivt når det er basert i tillit til at lederen er kompetent og har kontroll over det som skjer. Folk ønsker typisk å gjøre en god jobb, om ikke annet så basert i personlig stolthetsfølelse, men denne egenskapen vil fremkomme mindre tydelig hvis folk er urolige og føler seg utrygge på arbeidsplassen, selv om de ikke på noe direkte vis gir uttrykk for dette.

Alle disse tankene kommer til meg mens jeg prøver å forstå hva fanden Storbritannias nyeste statsminister Liz Truss prøver å gjøre. Alle vet nå at “økonomisk dryppteori” – hvis du pisser på presten vil det dryppe på klokkeren – ikke fungerer i den virkelige verden. Likevel mener åpenbart Truss at skattelette til de aller rikeste er veien å gå og at dette – samt diverse tiltak for å håndtere energikrisen – skal finansieres ved å selge statsobligasjoner (som åpenbart er bedre papirer når renta er høy) mens hun ber om nåde fra de finansielle spekkhuggerne som nå først og fremst ser penger i å utnytte det at pundet har falt dramatisk siden Truss overtok. Hun må ha ønsket denne jobben veldig sterkt. Derfor har hun tilegnet seg alle de personegenskapene man forventer av en britisk Tory – egentlig et irsk ord som betyr landeveisrøver – selv om Truss ikke har vokst opp med den “selvfølgelige arrogansen” som kommer fra en svært rik bakgrunn, hvilket var superkraften til Boris Johnson. Kort fortalt handler det om å beskytte sin egen klasses privilegier med alle midler mens man ikke gjør mer enn man strengt tatt må for å holde landets befolkning noen centimeter unna ønsket om å gå til væpnet revolusjon. Selvsikkerhet er ikke noen god erstatning for kompetanse, selv om ordene har litt lik lyd på engelsk – competence or confidence – og pågangsmot er dessverre noe katastrofalt når den planen man har lagt er suicidal. Alles øyne er selvfølgelig festet på Ukraina akkurat nå, men det foregår noen ganske hårreisende ting i Storbritannia. Samveldestaten – det forente kongedømmet – er allerede truet av full oppløsning. Det hjelper ikke at de har pådratt seg en leder som ser ut til å være enda verre enn Johnson var. Uten at jeg har satt meg grundig inn i hva slags formelle stillingskrav man møter som statsminister vi jeg anta at et av dem er at man ikke kjører landet i grøfta. Hele denne Brexit-affæren har satt Storbritannia mange tiår tilbake i enhver forstand, ikke minst økonomisk. Før de ble medlemmer av EEC (som det het den gangen) i 1973 var landet kjent som “Europas syke mann” (tapet av utplyndringsøkonomien fra kolonitiden var hardt å bære) og nå har sykdommen kommet tilbake. Jeg ville si at pasienten ikke tåler verken opphisselse eller brå bevegelser, men hva vet jeg. Skjebnen har vært god mot meg. Jeg er ikke politiker.

Nøyaktig hvordan rettferdighet bør defineres, er svært omstridt, og det finnes ulike tilnærminger til forståelsen av begrepet. Det er spesielt to tilnærminger som er sentrale. En vanlig og generell måte å forstå rettferdighet på er som den type forhold der mennesker behandles på en rimelig måte og i overensstemmelse med moralske prinsipper. En annen innflytelsesrik måte å forstå rettferdighet på, som går tilbake til antikken, er som den type forhold der alle mottar det de fortjener.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Engelsk er et tøysespråk som er ubrukelig i forhold til å trekke opp stringente definisjoner av filosofiske objekter. Tysk er mye bedre, derfor også norsk (som på mange måter er en variant av tysk). Dette er imidlertid ikke noe man vil legge merke til før man er konfrontert med det å ordlegge seg presist på engelsk. Etterhvert som man bakser med dette problemet får man en følelse av at det er meningen at det skal være slik. Omtrentligheten er et grunnleggende formål, ikke en utilsiktet bivirkning. Å skifte til tysk er som å skifte til en tommestokk som også har millimetre merket opp, ikke bare centimetre, noe som imidlertid ikke er viktig før det å være mer presis blir et poeng.

Alle skjønner at justis betyr noe annet enn rettferdighet. Det ene er et moralsk prinsipp, det andre er håndhevelsen av dette prinsippet (som kan skje både innenfor og utenfor det offentlige rettssystemet). På engelsk bruker man imidlertid ordet “justice” om begge deler. Det interessante spørsmålet er hva denne lille detaljen betyr for “alminnelig rettfølelse” i de engelskspråklige samfunn. Min egen erfaring med temaet antyder at de engelske forventer at “rettferdighet skal/må skje” på en helt annen måte enn de norske, som riktignok vil foretrekke at ting er rettferdige, men som kanskje ikke alltid forventer at dette er hva som skal skje og derfor opplever mindre personlig skuffelse og vonbrotne følelser når justisen blir distribuert på en urettferdig måte.

Justis betyr det samme som rettspleie, altså håndhevelse av lov og rett gjennom domstolene. Justis brukes om person(er) eller myndighet som utøver rettspleien. Justis kan bety domfellelse, avstraffelse. Når en person er funnet skyldig i å ha begått en straffbar handling av en domstol, avgjøres dette ved en domfellelse. Justis kan mer generelt brukes om orden og disiplin. Eksempel: å holde justis.

(Store norske leksikon)

Når Venn-diagrammene for rettferdighet og justis ikke overlapper hverandre innenfor rettssystemet oppfatter man i Norge vanligvis dette som et saklig problem som kan (og bør) korrigeres gjennom omformulering av loven, omlegging av gjeldende rettspraksis, eller andre aktuelle tiltak, det er ikke noe metafysisk som utgår fra mystiske eller guddommelige kilder. Rettssystemet her i landet opplever ikke seg selv som noe mer enn mennesker som etterstreber prinsipiell konsistens – rettferdighet – ikke som jordiske stedfortredere for overnaturlige makter (får man for det meste håpe). Nettopp fordi rettferdighet og justis er to ganske forskjellige ting har man en dommer som har til oppgave å se på detaljer og omstendigheter fra sak til sak, hvis ikke kunne man bare ha en liste med sjekkpunkter og en datamaskin til å utstede dommen.

Ifølge rettspositivismen avhenger spørsmålet om det overhodet finnes et rettssystem i et samfunn, og hvilke rettsregler som eventuelt inngår i det, utelukkende av hvordan samfunnsforholdene (især makt- og myndighetsforholdene) der faktisk er. Sagt med litt andre ord: Spørsmålet om hvorvidt en gitt regel er å anse som gjeldende rett i et samfunn må besvares kun ved å se på regelens samfunnsmessige kilder. Det kommer altså ene og alene an på om regelen blir, eller har blitt, fremmet, håndhevet, eller anerkjent, stilltiende eller uttrykkelig, på visse nærmere bestemte, sosialt aksepterte måter. I den forstand er lov og rett simpelthen et sosialt faktum. Dette omtales gjerne som rettspositivismens «sosiale faktum-tese».

(Store norske leksikon)

I den grad vi kan snakke om noen slags “høyere justis” sammenfaller dette som regel med hvordan ordet karma typisk blir brukt på norsk (forsåvidt også på engelsk), selv om dette er en misoppfatning av hva karma betyr innenfor indisk filosofi. “Skjebnens rettferdighet” er ikke (og kan aldri bli) noe sosialt faktum. Hva folk “fortjener” er en annen type spørsmål enn hva retten kan bevise at de har gjort seg skyldige i og hva slags straff som skal utmåles på dette grunnlag. Vi forventer justis selv om det ikke bringer noe fullt mål av rettferdighet fra sak til sak. Dette er alt vi kan gjøre. Vi er ikke perfekte skapninger. Vi lever ikke i en perfekt verden. Hacemos lo que podemos con lo que tenemos. Vi gjør det vi kan med det vi har. Spørsmålet om rettferdighet er alt for abstrakt. Det er et filosofisk problem mer enn et juridisk.

Anstendig betyr ‘passelig; sømmelig; ordentlig; skikkelig’. Man kan oppføre seg anstendig og se anstendig ut. Man kan gi noen anstendig betaling/lønn for et arbeid. Det motsatte er uanstendig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Som alle umiddelbart kan se viser bildet ovenfor filosofen Sokrates, eller rettere sagt en statue av ham utformet ac Attilio Piccarelli. Det er ikke uvanlig (om enn litt feilaktig) å kalle Sokrates “filosofiens far”, mest fordi han var en gjennomgangsfigur hos Platon, som kanskje med større rett bør tilkjennes dette farskapet. Viktigere enn å kjenne sin far er imidlertid å kjenne seg selv. Det er der alt begynner. Hvem er jeg? er det første og siste spørsmål innenfor filosofien. Eventuelt omformulert som hva er jeg?

For Sokrates handlet lykke om å ha fred med seg selv, ha god samvittighet og selvrespekt. Lykken i sokratisk forstand har dermed med menneskelig integritet og identitet å gjøre. Den som «duger» som menneske er dermed et helt menneske, og er «lykkelig».

(Nasjonal digital læringsarena, ndla.no)

Det er et interessant spørsmål om det går an å være et anstendig menneske hvis man ikke har god samvittighet og selvrespekt. Alle kan imidlertid late som om de er anstendige, selv om de bærer på skumle tanker om underslag, svik og misbruk. For de fleste dagligdagse formål vil folk imidlertid heller forholde seg til falsk høflighet enn til ekte hat og forakt. Alle har et rasshøl men ikke alle bærer det midt i ansiktet. Vi kan si noe om “smidighet” i livets situasjoner, i den forstand at den utgang av en hvilken som helst situasjon som de fleste foretrekker er at alle går videre, hver til sitt, uten for mye gråt og tænders gnidsel (som de sier i bibelen), men så tilkommer den komplikasjon at mennesker faktisk liker å føkke hverandre og snakke nedsettende om dem som man mener er de uverdige, de elendige, de andre.

Man kan bare spekulere i hva som driver disse som har antatt uanstendigheten som livsstil, men det er ihvertfall ikke mental sunnhet. Er det hat? Forakt? Frykt? Misunnelse? Kanskje er det bare grådighet i kombinasjon med hensynsløshet. For mange finnes det ikke noe mer beundringsverdig hos mennesker enn at de har/tjener mange penger. Stor pengebinge trumfer selvrespekt. Det finnes hele parareligiøse bevegelser rundt dette fenomenet. Tanken er at Gud vil belønne de rettferdige, derfor kan man bedømme menneskers kvalitet i Guds øyne ut fra hvor mye rikdom de har blitt benådiget med. Jeg tror ikke dette er særlig holdbart i forhold til klassisk teologi, men det er en populær tanke innenfor ymse “frikirkelige” miljøer, samt ikke minst blant såkalte selvhjelpsguruer.

Nettet er fullt av provokatører. De liker å stelle i stand bråk fordi dette tiltrekker oppmerksomhet, som er den eneste gyldige valuta på nett. Antall klikk og visninger er hva som bringer penger, ikke innholdets kvalitet. Derfor er det lønnsomt – i direkte økonomisk forstand – å være et troll. De som bruker tid på å sjekke fakta og sette seg grundig inn i saker taper i forhold til de som er “interessante” i kraft av sine demente personlighetstrekk og sin skamløse fremvisning av egen uvitenhet. Folk tiltrekkes av primal “grøss og gru” i mye større grad enn av estetiske ambisjoner. Voldsfantasier og hatefull agitasjon er mer spennende enn saklig utredning av et intellektuelt tema. Kvikke, emosjonelle “rush” er imidlertid typisk hva de narkomane søker. Den gode belønningsfølelsen i kroppen når man “setter en smell” eller “sniffer en linje” ligner på den øyeblikksopphisselsen folk søker hos trollene på nettet. Slik sett er de langere som holder seg med et publikum av narkomane zombier. De leverer kicks, ikke informasjon. Disse ondskapens apostler fungerer til en viss grad som en dekonstruert skandalepresse av laveste sort, kanskje noe i likhet med gamle dagers Kriminaljournalen og Aktuell Rapport. Det er diabolsk men det er imidlertid ikke ulovlig (så lenge man holder seg innenfor visse rammer). Og så lenge folk tjener penger på faenskapet vil det ihvertfall ikke opphøre.

Etter min egen oppfatning er jeg ingen politisk tenker. Jeg er filosof. Politikk er for det meste bare irriterende, med mindre det handler om å for eksempel analysere hva som foregikk “bak kulissene” ved det engelske hoffet på 1580-tallet og denslags. Det er interessant. Når det gjelder hva som foregår i samtiden tenker jeg ikke egentlig i termer som høyre og venstre men snarere i motsetningsparet rett og galt. Det bør ikke være vanskelig å være et anstendig menneske i Norge. Vi er et rikt land med stor frihet til å gjøre som man vil. Noen setter seg i denslags posisjoner gjennom en serie tåpelige valg, men i utgangspunktet behøver ingen å “ta det ned til beinet” i forhold til rå overlevelse fra dag til dag i et fiendtlig økonomisk miljø hvor man strengt tatt ikke har råd til å holde seg med noen høy etisk standard.

Globalt sett tilhører man “overklassen” i denne verden hvis man er født og oppvokst i Norge.

De som har en jobb og ellers klarer å for det meste holde greia si på skinnene nyter en høy levestandard. Kanskje blant de aller høyeste i verden. Utenfor Europa er det vel bare Canada og New Zealand som konsekvent nevnes som bra steder på det viset. Flertallet av verdens befolkning lever imidlertid under vesentlig mye grimmere forhold enn hva en gjennomsnittlig, ikke utpreget “verdensvant” person fra Norge er i stand til å forestille seg. Lovløshet, korrupsjon og grov utnyttelse på alle tenkelige vis er hva hverdagen handler om i det vi kaller fattige land. Skal man skamme seg over dette? Nei på ingen måte. Faenskap man ikke selv har laget er ikke noe man rimeligvis kan lastes for. Samtidig går det an å, som man sier, ha hjertet på rett plass. Gjøre det man kan i de tilfelle når man kan gjøre noe.

Det operative ordet er antirasisme.

Det finnes ingen nøytral posisjon i dette spørsmålet. Det finnes rasister og det finnes antirasister. Ingen fler. Ingen “andre” kategorier. Så her er kickeren: De som hevder at raser ikke finnes, eller at dette ikke er et viktig tema, har rett og slett ikke forstått hva det handler om. Selv om man ikke tenker på seg selv som hvit så er det slik man blir sett av de ikke-hvite. Det er alltid et tema, selv om det ikke snakkes om. Jeg har naturligvis ingen annen livserfaring enn det å være hvit, cis, het og veldig normal norsk mann (ihvertfall av utseende), men jeg har inntrykk av at de som er typiske offergrupper for rasistisk hets ikke forventer seg særlig mye. Vanlig høflighet er bra. Kleine spørsmål om hvor folk kommer fra og hva som brakte dem hit – how do you like Norway? – er mindre bra. Åpenbart er dette siste mindre aktuelt så snart det er etablert at vedkommende snakker vel så godt norsk som deg, da gjenstår bare spørsmålet om hva “annerledesheten” består i. Kan det være noe kulturelt? Kanskje noe religiøst? Jeg tror et flertall av nordmenn tenker på seg selv som ikke-rasister. Rase er ikke et saklig tema. De vil ikke snakke om det. De er jo ikke selv rasister. Det er ubehagelig. Men akkurat her er jeg faktisk enig med nynazistene: Du bør være bevisst om din hvithet. Alle kan jo uansett se det. Det interessante spørsmålet er ikke om raser finnes – herregud – men om hva man tror dette betyr. (Selv om det må tas med at raser ikke er noe vitenskapelig begrep kan vi ikke bare avvise at det er et sosiologisk fenomen som påvirker kommunikasjonen mellom folk.)

Hvorom allting er, jeg anbefaler denne videoen:

Det blåser litt i Florida. Orkanen Ian er i ferd med å feste grep, med vindhastigheter godt over 200 km/t og en stormflo som forventes å bli mer enn tre meter, samtidig som de venter omtrent seksti centimeter regn. Det er, som man sier i Nord-Norge, styggvær. Det er hundre år siden de hadde en stor storm på Floridas vestkyst og denne gangen får de så hatten passer. Det finnes sikkert noen som ikke har evakuert området fordi de ikke tror det blir så galt som varslene sier, men ingen kan hjelpe dem lenger. Dette er ingen vanlig orkan.

Hvilket bringer meg til det åpenbare spørsmålet: Hvem fanden har lyst til å bo på et sted hvor sånt er “noe man bør regne med”?

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Man ser på de karibiske øystatene med sitt vennlige gemytt og fine klima … men så ser man på orkansesongen. Folk får si hva de vil om at vinteren er tøff i Norge og bla bla men det er for et meste kontrollerbart. Trikset er å holde på varmen. Resten handler om å vente. Vinteren er forutsigbar sånn. Noen ganger blir det uvær som knekker trær og holder på, men ikke noe som engang fjernt ligner på tropiske sykloner. Jeg antar vi vil se hvor galt dette blir om et døgn eller to. For de som vet noe om historiske orkaner: En kommentator sa at Ian er halvt som Andrew, halvt som Katrina, som utlagt betyr en kombinasjon av sinnsykt voldelig vind og veldig, veldig mye vann.

Det finnes folk som bor langs Glomma, Lågen og andre elver som noen ganger går i stor flom. Noen av disse har måttet rehabilitere hele huset opptil flere ganger. Andre har bare gitt opp og flyttet. De som husker Vesleofsen i 1995 vet hvor galt det kan bli. Norge ble i praksis delt i to i en drøy uke. Det gikk ikke an å komme seg forbi flommen verken langs E6 eller RV3. Nå var det riktignok ekstraordinært ille under Vesleofsen, men at det kan komme vårflom som stanser trafikken langs de nevnte veiene for noen tid er ikke overraskende. Det er “noe man bør regne med” og sånn sett et rævkløende irritasjonsmoment mens det pågår, men det er langt igjen til Florida, for å si det sånn.

Akkurat nå blir det å takke alt som takkes bør for at man ikke befinner seg i Tampa-området.

Gud spiller ikke med terning, sa Albert Einstein (om den da helt nye kvantefysikken), men det kan se ut som han liker biljard. Litt sånn nå og da skjer det sammenstøt mellom “kosmiske legemer” og vi finner stadig nye spor etter mer eller mindre stor stein som har truffet jorda (per i dag 190 av dem). Alle har hørt om den som kverket dinosaurene for omtrent seksti millioner år siden. Det var en stor jævel på omtrent ti kilometer i tverrmål som gjorde kort prosess på det meste og de fleste. Senere har vi oppdaget at det er jo gudfader meg mange av dem der ute, men det skal mye til for at noe treffer noe annet, gitt de enorme avstandene mellom ting. Allikevel er det mye smått, kosmisk grus så å si, og jorda blir truffet av meteoritter omtrent 20.000 ganger hvert år. Det kan høres mye ut men jorda er veldig stor. Vi finner ikke mange av dem og sjansen for å bli truffet er så liten at vi kan si det er null i praksis.

De spesielt interesserte har fått med seg at NASA nylig kræsjet et lite romfartøy inn i månen til en asteroide for å se om det går an å påvirke kursen til ymse himmellegemer på det viset. Hva kan man si om dette? Det er som å sikte og fyre av et salonggevær mot en kanonkule som flyr mange millioner kilometer unna og et par måneder senere treffer du. Godt siktet? La oss si at det har gått med litt matematikk på å regne ut kursen til den greia. Det er vanskelig å fatte at det går an. På den annen side har NASA sikkert mye moderne datateknologi til rådighet, for ikke å si folk som kan å bruke utstyret. Min egen hjemmedatamaskin er ikke like heldig sånn sett. Du tar meg aldri med til noen fine steder, klager den. Det er forsåvidt sant. Jeg er ikke noen nettakrobat. Det mest avanserte jeg gjør er å betale reginger i nettbanken. Noen ganger bestiller jeg ting man ikke får kjøpt i den lokale kiwien. Alt veldig kjedelig. Jeg har for øyeblikket ikke kapitalkrefter til å leve på noen interessant måte. Da blir det som det blir. Den ene dagen er den andre lik. Og snart kommer vinteren.

Spørsmålet mange nå stiller seg er hvor lenge Putin kommer til å vare og hvor støyende avskjeden hans kommer til å bli. Han må jo være ganske svekket av dette tullet han har satt i gang i Ukraina. Folk har ikke lyst til å dø i krig nå for tiden. De har heller ikke lyst til å se slekt og venner komme hjem i likposer. Det betyr den sikre død å bli sendt til den fronten sa en ung russisk mann som våget å uttale seg foran et kamera. Der har vi problemet. Hvis folk tror de allikevel kommer til å bli drept kan de like gjerne ta det her og nå. Situasjonen er ikke stabil. Putin er mektig men han er ikke Stalin. Folk respekterer makten men de er ikke overnaturlig redde for galskapen hans. Selvsagt finnes det både regimepropaganda og en slags vag kult for ledermystikk, men Putin er ikke et monster. Han er et menneske som har menneskelige svakheter, for eksempel forfengelighet. Dessuten – tror jeg – lojalitet til den “sikkerhetskulturen” han har tilhørt helt siden KGB-dagene. Jeg antar det vil vise seg hva som skjer innen året er omme. Felttoget i Ukraina er allerede en katastrofe. Å eskalere konflikten kan bety lite mer enn å eskalere katastrofen. Russland har neppe noe å tjene på å blande atomvåpen inn i bildet. Man kommer noen ganger til det punkt at det beste man kan gjøre er å avgrense skadevikrkningene av det som allerede har skjedd og ta et strategisk tilbaketog. Det var et prosjekt. Det gikk ikke bra. Hva er den minst smertefulle utveien fra denne situasjonen?