APECALYPSO

Ifølge hva jeg hører finnes det noe som kalles dødssonen oppimot toppen av de høyeste fjellene her på jorda. Navnet kommer av at lufta er for tynn der oppe til at man kan overleve lenger enn “en stund” (som måles i timer heller enn dager). Det eneste man kan gjøre i forhold til denne problemstillingen er å enten følge veldig nøye med på klokka eller å ha med seg ekstra oksygen på tank. Hvorfor vet jeg dette? Aner ikke. Noen har sagt det en gang i løpet av en dokumentarfilm og så har det bare blitt sittende. Jeg har en tendens til å huske detaljer som de fleste andre typisk glemmer, eller aldri engang legger merke til. Folk synes dette er en rar egenskap. Det spiller jo ingen praktisk rolle for meg om det finnes en dødssone på åtte kilometers høyde, jeg har ikke noe ærend der oppe. Det er “unødvendig informasjon”. Hvordan vet jeg engang om det er sant? Det gjør jeg strengt tatt ikke, men det virker som en kuriøs ting å skrøne om når man står foran et kamera og prater om utstyrsbehovet under ekstreme ekspedisjoner, så jeg velger å tro på at kilden har undersøkt saken før han kjøpte inn utstyret.

Jeg har mine egne standarder for kildekritikk og etterrettelighet, som er basert i en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte — i praksis at jeg aldri “tror” på noe som helst, men jeg undersøker “det folk sier” om ting, forutsatt at det virker rimelig sannsynliggjort at de har peiling på hva de snakker om. Jeg bryr meg for eksempel lite om medisinske råd som ikke kommer fra medisinske fagfolk, eller “meninger om politikk” fra de som ikke engang gidder å stemme ved valg. Den typen ting. Det er antagelig rimelig å si at jeg er svært gjerrig med å dele ut tillit til mine medmennesker. Ikke har jeg høye forventninger heller. Postmoderne mennesker bryter jo for fanden sammen i gråt hvert femte minutt over ting i omgivelsene som ikke behager dem. Hvem har tid til sånt tøys?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det sies at Norge er et land med høy grad av “intern tillit” i befolkningen. Vi stoler typisk på at folk er kompetente og gjør den jobben de skal i forhold til det ansvaret de har påtatt seg. Dette er et slags nullpunkt. Når ting går som normalt og det ikke er noe drama. Imidlertid er det ikke vanlig at det er slik. Mange samfunn har et mye lavere nullpunkt og omgangstonen blant folk preges av at alle er mistenksomme mot alle andre. De forventer å bli lurt og utnyttet hvis de ikke passer på og “står på krava”. Husene til folk er preget av sikkerhetstiltak. Piggtråd og annet som det virker alt for utrivelig å jobbe seg gjennom bare for å robbe et gjennomsnittshjem. Er alt dette virkelig nødvendig? Tydeligvis. De lave nivåene i samfunnet preges av mye og grov kriminalitet, mens de høye sysler med korrupsjon og alskens annen jævelskap. Hva med de i midten? Det er dette som er problemet. Det er ingen i midten. Folk er enten fattige eller rike, begge deler langt hinsides hva vi i Norge mener med disse ordene. Så å si alle er jo “middelklasse” her. Til en slik grad at dette drukner ut de som avviker i noen av retningene og alt noen kan se er en bastant masse av “ganske velstående” mennesker (ut ifra en global målestokk). Dette er det normale. De fleste som studerer disse tingene antar at de er de relativt homogene økonomiske tilstandene i Norge som skaper tilliten, men det er naturligvis vanskelig, kanskje umulig, å bevise dette. Kanskje skydes det at det er for kaldt her halve året til at folk har tid og ork til å holde på og føkke hverandre like entusiastisk som der man har et mer tropisk klima.

Kjæresten min er fra Venezuela men hun bor i Colombia. Lang historie. Unødvendig å forklare for de som kjenner regionen og for komplisert til å legge ut her og nå for de som ikke vet noe. La oss bare si at jobbmarkedet for tiden er bedre i Colombia enn i Venezuela. Kanskje vil dette endre seg over tid men akkurat nå er ting vanskelige. I utgangspunktet visste hun mer om Norge enn jeg om Colozuela (ingen sier det, jeg fant det opp her og nå), noe som kanskje skyldes at Norge har engasjert seg diplomatisk i de lokale forholdene. Fredsarbeid og den typen ting. Jeg vet ikke til hvilken grad dette gir “cred” i forhold til det å være norsk i regionen, men det gjør i det minste ikke det motsatte. Å være amerikaner – altså fra USA – er for eksempel ingen god idè, ihvertfall ikke på det lave nivået av det colombianske samfunnet. Dette er litt gjensidig. Det er ikke nødvendigvis noen god idè å være fra Colombia i USA heller, langt mindre Venezuela, mens jeg tror man i Norge ikke har like aggressive holdninger mot søramerikanere (selv om det finnes noen som ikke liker at de ofte ser litt brune ut). Det virker tvert imot som det er noe slags gjensidig flørteopplegg mellom latinere og skandinaver. Vi er minst like eksotiske for dem som de er for oss. Det er imidlertid ikke klokt å være naiv i de traktene. Les første vers av Håvamål tre ganger hver morgen — og lytt til erfarne fjellfolk, så å si. Når de lokale sier at du ikke bør gå inn i de og de bydelene så bør du ikke det. Punktum. “Bare kikke litt” er noen ganger verdens verste idè. De sier at hunder kan sanse det dersom du er redd og bortkommen. Jeg vet ikke om dette er sant, men det er definitivt sant at mennesker kan lese deg på denne måten. Siden blir det et spørsmål om de synes det er bryet verdt å rane deg. Sånt skjer — og det bør man være forberedt på når man er en fremmed fugl i et fremmed land. Selv klarer jeg meg bra. Det er ikke noe ved fremtoningen min som sier “bryet verdt”. Ihvertfall har det ikke skjedd så langt i livet, og jeg har vært på noen ganske tvilsomme steder noen ganger.

Jobbetiden er navnet på to spesifikke perioder i Norges historie. Den første var under de økonomiske oppgangstidene mot slutten av 1800-tallet, som endte med kollapsen i 1899, og den andre var de absurde fortjenestene norsk næringsliv, særlig skipsfarten, hentet ut under Den første verdenskrig — som blant annet ga oss det folkelige uttrykket “hummer og kanari” som betegnelse på det utsvevende luksuslivet mange førte ute på byen (inkludert men på ingen måte avgrenset til dyr og eksperimentell mat), samt den noe mindre hyggelge forbudstiden, som ikke oppnådde det de ønsket (å få ned alkoholforbruket), de bare skapte “den kriminelle overklassen” som kom til å dominere norske kriminelle miljøer like frem til narkotika overtok som det fremste fortjenestebringende produktet på samfunnets skyggeside. Felles for begge disse periodene var såkalte jobbere, et skjellsord som ble brukt omtrent på samme måte som dagens “finansrytter” eller “børshai”. Altså individer som spekulerte i å hoppe inn og ut av markedet ettersom muligheter for raske penger manifesterte seg.

På den tiden identifiserte man helt korrekt jobbing som parasittvirksomhet og vesensforskjellig fra arbeid, definert som “ting det er nødvendig å gjøre”. Selve ordet “jobb” ble hentet inn fra engelsk, hvor det opprinnelig betegnet isolerte arbeidsoppgaver som har en definert begynnelse og slutt – “dagens jobb” – men også i engelsk har betydningen av ordet job utviklet seg i retning av noe mer generelt ettersom samfunnet har beveget seg mer i retning av en såkalt “serviceøkonomi” — en tilstand som forsåvidt preger hele den såkalte vestlige verden, hvor pengejaget har antatt patologiske former siden slutten av Den andre verdenskrigen. I våre dager regnes det som beundringsverdig å være en luring som får til å grafse til seg store rikdommer uten å levere noen slags verdifull arbeidsinnsats. Det eneste store avviket fra denne trenden kom med nedstengningen av samfunnsøkonomien i 2020 da det for noen øyeblikk fremsto med grell klarhet hvem som er nyttige og hvem som bare er snyltere. Hvem leverer ekte vare og hvem er bare glorifiserte bløffmakere. Hvem har den kompetansen som kreves for å overleve i den naturlige verden og hvem er avhengige av å snylte på andre menneskers virksomhet for å overleve. Dette er problemstillinger det er viktig å reflektere over her hvor vi sitter på den grønne gren og sager febrilsk i treverket.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mange lurer på hva som “egentlig” foregår i Sverige, hvor ungdomsgjenger later til å føre krig mot hverandre — ikke ulikt den såkalte “store nordiske MC-krigen” på 90-tallet. Svaret er banalt. Ett ord. Narkotika. Et annet ord. Penger. Vi liker ikke å snakke om dette fordi det passer ikke inn i det virkelighetsbildet vi foretrekker, men narkomarkedet flommer over både med de tradisjonelt plantebaserte (og arbeidskrevende) produktene og med de nye syntetiske varene som har helt idiotiske fortjenestemarginer innenfor forholdstallet “penger per vektenhet”. For eksempel Fentanyl kan fremstilles i kvanta som innbringer millionbeløp av et par karer i løpet av en formiddag, med noen titusener i investering (pjuss naturligvis produksjonsutstyr, men det er en engangsinvestering, selve fremstillingen er latterlig billig) — riktignok med en betydelig personlig helserisiko siden fremstillingsprosessen er både eksplosiv og usannsynlig giftig, men folk risikerer som kjent livet når de kan forvente millionfortjeneste i andre enden. Det største praktiske problemet (ved siden av fremstillingen) de må forholde seg til innenfor Fentanylbransjen er imidlertid å ikke ta livet av kundene sine. Overdosetallene blant de som bruker dette stoffet er ganske dramatiske. Men det er bare ett av mange nye synetiske stoffer som ikke krever store jordbruksarealer og høy eksponering på operasjonsnivået. Politikken som har vært ført – kampen mot narkotika – har ikke bare ikke fungert, den har fremstilt katastrofalt dårlige resultater. Ett av dem er at ungdomsgjenger med etikk på jernaldernivå ligger i åpen krig mot hverandre ute i både de rike og de fattige samfunnstypene, og der det ikke er åpen krig mellom bander av primitive villmenn er dette bare fordi mafiaen regjerer og de tillater ikke sånt. Voldsmonopol eksisterer også i den kriminelle verden — men det er som regel ikke politiet som styrer dette. Spør dem selv. De føler seg mest som tilskuere.

Det er et politisk valg at vi skal ha en kriminell økonomi som er på størrelse med transportnæringen og turistindustrien sammenlagt. Det er ikke mystisk hvorfor så mange involverer seg så sterkt med narkopengestrømmen, inkludert alle epifenomenologiske aktører slik som den i det siste mye omtalte Norsk narkotikapolitiforening, som jo er parasitter på narkoøkonomien. Første gang jeg så navnet antok jeg at det var en fagforening for politifolk som jobber innenfor narkosektoren og et underbruk av Norsk politiforbund, men i det siste har jeg oppdaget at det er et privat foretak som driver diverse lobbyvirksomhet mot det politiske miljøet og ellers noe som kalles “holdningsarbeid” (men det er uklart for meg hva dette betyr). Jeg ser det jeg ser. Alle penger som kastes inn i det fenomenet vi kaller “narkotika” – enten det handler om forbrukerøkonomien eller de politiske tiltaksbudsjettene – utgjør tilsammen narkoøkonomien som helhet. Narkotika er et fenomen som sysselsetter mange, både direkte og indirekte. Dersom A/S Narkotika var en bedrift som hadde monopol på all narkorelatert virksomhet i Norge ville det vært en av gigantene, som omsetter hundrevis av milliarder og sysselsetter titusener. Blir det feil å tenke slik? Det spiller ikke noen rolle, for det egentlige poenget er at denne imaginære bedriften A/S Narkotika eksisterer i en nihilistisk tidsalder hvor “alt er lov” med mindre det er eksplisitt forbudt (og selv da er det lov hvis man kan slippe unna med det), og hvis du først krysser den grensen kan du like godt gå hele veien: En gang kriminell, alltid kriminell. Dette er det budskapet vi markedsfører uansett. Rullebladet er permanent. For hundre år siden var det ganske mye kokain i omløp, men det fantes ikke noe “narkomarked” i den forstand, man kjøpte det på apoteket. Visste de ikke hvor farlig det var? Selvfølgelig visste de det, folk var ikke idioter før i tiden. Avhengighet og sosiale problemer var noe velkjent. For eksempel var det i sin tid ganske harde moralistiske kampanjer mot kaffe, siden man kunne observere at drikken hadde en nevrologisk effekt på brukerne og dette var noe utålelig i manges øyne, omtrent som hvordan man i dag betrakter røyking av hasj og heroin. Det vi typisk observerer når det kommer til menneskelig atferd er at de etterspør “stimulanser” og rusmidler av ymse slag. Dette er noe konstant som vi finner til alle tider og på alle steder, fra arkeologiske utgravninger til dagens situasjon. Fra historiske kilder til dagens “anekdata” (en neologisme som betyr anekdotiske vitnesbyrd om noe) fra miljøer som er berørt av narkotika på noen måte.

Jeg vet ingenting om hvordan vi skal kunne løse selve problemet, som etter min mening handler om lave moralske standarder på et helhetlig samfunnsnivå. Det regnes som helt god fisk å økonomisk rævkjøre andre på det groveste og kalle dette en respektabel jobb. Vi kan ikke regne med at unge kvikke hoder ikke er i stand til å se dette og “ta det til etterretning” som man sier. Hvorfor skal de underpriviligerte være slike prakteksemplarer på det samfunnet vi snakker om i festtalene når de rikeste og mektigste åpenbart ikke har noen moralske standarder overhodet? Hvorfor skal jeg “betale min skatt med glede” når alt jeg tar ut av penger er et par hundre tusen i året — mens det finnes individer som suger til seg millionbeløp uten å betale noenting? Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det. Jeg har faktisk aldri klaget på skatten. Noe i overkant av tredve prosent virker rimelig i forhold til det tjenestetilbudet som ytes gjennom det offentlige, særlig når det gjelder helse, sosial og utdanning. De mest elementære og derfor viktigste aspektene av samfunnet. Imidlertid må jo folk få det inn i de kørka hodene sine at vi er alle brukere av det økonomiske systemet, bare med forskjellige innfallsvinkler. Det er ikke forbudt å “spille på systemet” og tjene penger på det viset – selv om dette strengt tatt er misbruk av opplegget – men hvis man gjør dette må man regne med å betale tilbake minst halvparten til det samfunnet som i sin helhet tilbyr denne muligheten og generøst nok tilbyr deg å beholde noen av pengene heller enn å arrestere deg og sette deg i fengsel for urettmessig erverv av finansielle midler. Capish?

Det globale menneskesamfunnet er kanskje bare en abstrakt idè, men internettet støtter en generell form for “global følelse” som aldri har eksistert tidligere. Man kan kommunisere i sanntid med hvem som helt hvor som helst uten å betale en arm og åtte tenner for hver samtale. For femti år siden måtte man hatt et komplisert og kostbart opplegg med radiosendere og gud-vet-hva for å få til en knitrende samtale med noen langt borte, men i dag er det som om de sitter i nabohuset. Dette har jo sine konsekvenser, ikke alle av dem gode. Også de onde benytter anledningen til utstrakt “fildeling” så å si, altså folk snakker jo sammen og alt man kan tenke seg ligger på nettet, pluss en enda større mengde med ting man aldri kunne ha tenkt seg. Sosiale media domineres av algoritmer som aksentuerer “engasjement” fra brukerne, hvor jo sinnet er selve nikotinen blant de emosjonelle rusgiftene. Et dypt magadrag med ekte indignasjon over “noe dumt på nettet” gir en øyeblikkelig rusopplevelse på det emosjonelle planet. Plutselig går fingrene som ville hakkespetter på amfetamin mens man hamrer frem et tilsvar innenfor den samme kategori av harmdirrende idioti. Og sånn går dagene. Det som er bra for global handel er også bra for global narkohandel. Man hører til stadighet om folk som prøver å etablere noe slags Amazon.com for narkoprodukter nede i kjellerdypet av svartnettet, på steder ingen respektable samfunnsborgere vet hvordan de skal finne. Du ringer vi bringer. Seriøst, jeg trodde jeg visste noe om fenomenet narkotika før jeg ganske nylig begynte å forske på diverse OSINT om ditt og datt ute i dagens samfunn. Det viser seg at alt jeg vet er basert på sånt som man holdt på med på 80-tallet — og i forhold til dagens situasjon er det omtrent like relevant som det folk gjorde på 1700-tallet. As above so below som den berømte smaragdtavlen hans Hermes Trismegistos sier, vi får de kjeltringene vi fortjener.

Informasjonsinnhenting resulterer i store mengder data, men denne informasjonen utgjør ikke etterretning som et produkt før den har blitt bearbeidet og analysert. Det er denne delen av etterretningsprosessen som skiller etterretning fra informasjon. Informasjon er all kunnskap vi kan tilegne oss, men etterretning er informasjon som møter fremlagte informasjonskrav og som har blitt bearbeidet og analysert for å møte disse spesifikke kravene. Etterretning som et produkt forekommer derfor først etter at hele etterretningsprosessen er gjennomgått.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mesteparten av alt etterretningsarbeid som skjer i denne verden handler om såkalt OSINT, det vil si “åpne kilder” (open source), i praksis at man følger med på alt som skjer i media, inkludert sosiale media. Hensikten med dette handler ikke så mye om å oppdage noe som om å følge med på hva som ligger der ute og hva slags oppmerksomhetsprofil ting har. Hvis det dukker opp noe interessant lager man en mappe på det og sender saken videre i systemet. I praksis det samme som journalister og etterforskere – både amatører og profesjonelle – gjør, bortsett fra det som er nevnt innledningsvis med “spesifikke informasjonskrav”. Etterretningsprodukter er ikke typisk beregnet på massepublikasjon. De er strømlinjeformet for å møte behovet til for eksempel statsministerens kontor eller utenrikstjenesten. Av denne grunn er det mye som blir rutinemessig stemplet som hemmelig, selv om informasjonen ligger åpent der ute. Det er fordi metadataene er hemmelige, det vil si at noen i det hele tatt bestilte et etteretningsprodukt i forbindelse med den eller den saken.

Begrepet kontraetterretning har fått en ny mening i internettets tidsalder, særlig når det gjelder strategisk utplassering av falsk informasjon for ymse formål. Det å være påvirkningsagent i 2022 minner litt om det å sitte i en bunker og styre et dronevåpen via satellitt. Man behøver ikke å ta på seg bukser for å gå på jobb, for å si det sånn. Alt skjer på skjermen. Man behøver ikke lenger å jobbe undercover og infiltrere fremmede lands samfunn for å nå frem til de påvirkelige individene man alltid vil finne i alle samfunn hvis man leter litt. Kaffe, sigaretter og en vigorøs formiddagsøkt på Facebook er hva det handler om i våre dager. Dette skulle gutta som var aktive på 60-tallet ha sett. Man kan skape opptøyer og endog borgerkrig i fremmede land bare ved å gå på internett og hisse opp grupper som allerede hater hverandre helt til det smeller. Yojimbo meets the Matrix kan man si hvis man er filminteressert. Fascinerende hva man får til med teknologi. Men det eldste spørsmålet av alle står fortsatt: Hvem tjener på dette?

De som fantaserer om konspirasjoner (selv om det teknisk sett ikke er konspirasjoner) stiller opp to falske grunnpremisser, enten bevisst eller ubevisst. For det første, de antar at det finnes noen som har kontroll. For det andre, de antar at de selv er i stand til å se og forstå hva som “egentlig” foregår hvis de bare finner den rette informasjonen. Ingen av delene er sanne, eller engang vagt sannsynlige. Spesialtrente eksperter på informasjonsanalyse – med tilgang til supercomputere i verdensklasse – kan jobbe døgnet rundt gjennom hele livet uten å noensinne forstå hva som “egentlig” foregår. Det er en jungel der ute. Det finnes alltid noen som har en plan som går til helvete og så har vi det gående. Det ene drar det andre med seg og før du vet det står hele hønseflokken og hyler. (Kan man si at høns hyler? Kanskje poesien eller teateret behøver hylende høns.) Grovt sett kan vi si at selve frontlinjen av “det som skjer” nesten aldri er under kontroll. Det at noe skjer betyr jo i seg selv at ting er i bevegelse, ergo ustabile. Kontroll er noe man har (eller ikke har) etter at festen er over og man er ferdig med å rydde. Da kan man evaluere resultatet. Det er først da det er aktuelt å konstruere et såkalt narrativ (som de påssmoderne sier), eller et etterretningsprodukt designet for massepublikasjon om du vil. En rapport. En uttalelse. Dette var opptakten, dette skjedde, slik ble resultatene, og dette er vår mening om saken. Så kan man stille spørsmål.

Det kan ikke gjentas ofte nok at menneskenes moderne – eller altså postmoderne – verden er et kaotisk arrangement. Denne galskapen lar seg ikke kontrollere — det beste man kan få til er å “surfe på de bølgene som kommer” og styre noen deler av sirkusopptoget til en viss grad og for en viss tid, men så skifter kaleidoskopet igjen og man har noe nytt som kommer. Og sånn går dagene. Som med alle kaotiske systemer er menneskesamfunnet “eksplosivt” — i den forstand at mange ting kan skje veldig raskt, basert i noe tilsynelatende smått og ubetydelig, men så baller det på seg. Teknisk sett kaller man det gruppekrystall når en idè – eller kanskje heller en besettelse – gjør at det oppstår en menneskemengde som inngår spontant forbund rundt dette formålet. (De som liker fysikk på roterommet kan observere hva som skjer når man slipper et krystallkorn ned i en mettet løsning. Gruppekrystaller er en metafor som handler om “forbindelseslinjer som oppstår spontant” og ofte tilsynelatende uforklarlig i ettertid.) Krystallen er det objektet som gjør at gruppen blir til en enhet. Individene gir slipp på sin individualitet for å “bli med på det som skjer” og hele opplegget kan utarte hvor mye som helst. Det finnes ingen farligere organisk skapning på denne jorda enn en opphisset menneskemengde. En noe mer rolig versjon er det vi kaller stokastisk terrorisme, det vil si når mange nok snakker lenge nok om en ting og tingen til slutt skjer. Agitasjon og propaganda vil gjenta og gjenta et mantra, hver dag og mange ganger om dagen, helt til det oppstår en “psykisk boble” hvor de som befinner seg inni bobla oppfatter det som normalt å for eksempel trakassere og terrorisere homofile. Så vidt de kan se er det jo alt alle snakker om hele tiden. Hva? Folk må jo tåle en spøk.

Bare falske profeter snakker om ytringsfrihet. De som har noe å si sier det, ytringsfrihet eller ikke. Det er dette som skiller ekte saker fra alt det dustete flåset folk driver med på nett. Ekte saker handler om ting som skjer i virkeligheten. Viktige ting. Informasjon som behøver å komme frem til de som bør oppdateres på emnet. Jeg vet ikke om det blir korrekt å kalle hatefull agitasjon for desinformasjon — jeg heller mer mot å bruke ordet “malinformasjon” siden det ofte handler om ondsinnede løgner, selv om det eventuelt bare dreier seg om et troll som bruker populære hatobjekter bare for å vinne klikk og følgere. Kanskje har de blitt hjernevasket av påvirkningsagenter, kanskje ikke, trollet er uansett den som velger å publisere malinformasjonen. Derfor har trollet i det minste et moralsk ansvar for konsekvensene av det de egger opp folk til å gjøre, selv om det skal mye til før det blir juridisk straffbart, eller rettere sagt bevisbart innenfor horisonten av en kriminell konspirasjon hvor noen har oppfordret noen andre til å gjøre noe straffbart på en nudge nudge wink wink type måte. Det blir for vagt, selv om de med bare minimalt godt trente øyne kan se hva som skjer.

Jeg har aldri følt meg komfortabel med å si ting på vegne av det såkalte folket. Riktignok kjenner jeg en del folk, men jeg vet ikke engang alltid hva de vil, selv om jeg klarer å gjette ganske godt ganske ofte. Det at man kjenner noen betyr jo at man til en viss grad kan forutse hva vedkommende kommer til å gjøre i slike og slike situasjoner, imidlertid øker feilprosenten dramatisk når man prøver å være spesifikk, det virker bare på et veldig generelt nivå. Dermed blir spørsmålet: Hvilke generelle ting kan man si om folkeviljen?

Filosofer og politikere mener sjelden det samme når de bruker ordet “folkevilje”. Filosofen studerer abstrakte relasjoner mellom konsepter og fenomener mens politikeren forholder seg til folkeviljen som noe konkret som man henter sin legitime autoritet fra — i den grad man bryr seg om slike smålige hensyn som legitim autoritet, noen ganger handler det bare om å snekre sammen “stemning for en sak” på et mer eller mindre korrupt grunnlag, ofte ved hjelp av desinformasjon basert i påstander om “hva folket vil” som man har dårlig dekning for.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Ikke uofte har folk fortalt meg at jeg tenker for mye — akkurat som om det er noe jeg selv bestemmer over. Sier folk til Lars Monsen at han går for mye på tur? Eller til Lillebjørn Nilsen at han spiller alt for mye på denne jævla gitaren sin? Poenget er at folk må gjøre det naturen deres påbyr dem å gjøre. Hvis kroppen din ønsker å danse er dette hva du bør gjøre. På det samme vis bør du bare la det gå sin gang hvis hjernen din ønsker å tenke. I ethvert tilfelle – enten man søker formell utdannelse og trening innenfor et emneområde eller ikke – vil man over tid utvikle en metode, eller et uttrykk, basert i noen slags “nødvendighetenes disiplin” som selve virkeligheten krever.

Man kan gjøre mye besynderlig med kroppen og kalle det dans, men hvis man betrakter dans som fagområde, kunstuttrykk og fysisk disiplin så er det ikke til å komme forbi at det finnes en tradisjon som man kanskje bør se litt på. Kanskje man imponerer seg selv med koreografi som man dikter opp foran speilet hjemme, men det er ikke sikkert andre dansere engang gidder å ta deg seriøst nok til å kritisere det du har produsert. Sånt skjer. Alle har sett talentkonkurranser hvor enkelte individer har vært komisk urealistiske i forhold til hvor gode de er til å synge og danse som en popstjerne, til en slik grad at man kan egentlig bare være litt wow imponert over at de har klart å bygge opp denne illusjonen om eget talent uten at noen har stanset dem underveis. Hva slags venner har de?

Det samme kan vi si om kunsten å tenke. Det ble ikke funnet opp i går. Vi kan trygt fastslå at emneområdet er grundig utforsket av mange tildels svært kompetente individer gjennom historiens løp. Folk har skrevet bøker om kunsten å tenke. Det lønner seg å sjekke ut et utvalg av disse. Det er en umenneskelig oppgave å finne opp alt sammen på nytt. Det er også bortkastet tid. Hvis man vil bli en bedre danser bør man studere de som har danset før og lære av dem (ikke minst av feilene de gjorde) — og det samme gjelder kunsten å tenke. Sinnet er en emergent egenskap i kroppen, akkurat som “bevegelighet”. Vi kan bevege oss. Vi kan tenke. Begge deler på bra eller mindre bra måter. Jeg vil særlig anbefale de som føler noe slikt som jeg tenker, ergo er jeg en tenker å sjekke ut katalogen over det vi kaller “typiske logiske feilgrep” slik at de slipper å ved et uhell gjenta alt det gale som folk allerede har gjort.

Det som typisk preger kompetansebygging hos mennesker er at man i utgangspunktet sammenligner seg med alle de andre uvitende der ute, slik at når man har lært litt er man mange hundre prosent bedre enn dem — og på dette grunnlaget etablerer man ekspertfølelsen, som imidlertid blir søndeknust så snart man begynner å lære litt mer, helt spesifikt nok til at man oppdager hvor uvitende man egentlig er (enten fordi man møter veggen i en virkelighetstest, eller fordi man oppdager hvor mye dårligere man er enn de virkelige ekspertene i faget). Da kommer den fasen vi kaller “ydmykhetens bølgedal”. Også kjent som realisme. Derfra og ut handler det om en jevnt stigende kurve ettersom man bygger kompetanse på strukturert og planmessig vis. Dette mønsteret gjentar seg hos så å si alle, uansett sammenheng. Så lenge man er uvitende om noe vil ekspertise fremstå som “faglig selvsikkerhet” og man tenker at det handler bare om å lære faget, men det gjør det jo ikke. Eller rettere sagt, å lære faget bringer deg bare til startstreken. Ekspertise handler om ydmykhet foran oppgaven, selv om man kan det man gjør. Selv om man “har gjort det hundre ganger før” sjekker og dobbeltsjekker man alle ting som om man gjør det for første gang. “Faglig selvsikkerhet” er sannsynligvis den største feilkilden innenfor alle typer menneskelig virksomhet. Det er ikke noen god egenskap å ha. Livet er farlig. Det er når man blir nonsjalant med farlige ting at ulykker skjer — eller “avvik” som man sier med profesjonell sjargong. Eksperter kalles eksperter fordi de ikke har avvik.

Kan det være farlig å tenke? Åpenbart. Når man ferdes ute i metafysisk vind uten å bruke skjerf blir man forkjølet. Folk pådrar seg mange underlige idèer der ute, mange av dem sykdomsfremkallende — i den forstand at de medfører “avvik”. Da mener jeg ikke avvik i ytre fremtoning, personlig stil, vaner eller noe som helst annet som kan observeres direkte, men avvik i virkelighetsoppfatningen (som riktignok kan medføre hvor mange andre mer eller mindre synlige personlighetsavvik som helst). Erkjennelsesmekanikk er imidlertid noe man kan lære, på et helt abstrakt grunnlag. Kritisk tenkning er ikke fundamentert i følelser. Selvsagt har vi alle våre favoritter i forhold til hvordan vi skulle ønske ting var, men man skal ikke ha vært lenge i denne verden før man oppdager at ting sjelden er hva de ser ut til å være, eller rettere sagt, man har en tendens til å ta feil med sine “foreløpige konklusjoner” som man danner ut ifra førsteinntrykket. Det lønner seg ikke å insistere på at man umulig kan ta feil, basert i hvor sikker man føler seg, dette er typisk atferd hos idioter (som ikke er noe folk typisk “er” i utgangspunktet, men de blir det så snart de tror at noe er det beste menneskelig tenkning kan frembringe i forhold til et emne). Igjen vender vi tilbake til “ydmykhet foran oppgaven” som altså er kjennetegnet på ekspertise.

Er det noe poeng i å diskutere filosofi med folk? Det vet jeg ikke. Det varierer. Det er ikke noe poeng i å diskutere den typen ting som gjør at folk hisser seg opp og “går fra konseptene” som man sier. Det er jo konseptene vi eventuelt skal diskutere. Jeg møter mange mystiske tanker om hva som er poenget med diskusjoner. Går det an å “vinne” en diskusjon? Til det vil jeg si at folk som er opptatte av å “føle seg som vinnere” er tapere i utgangspunktet. De er sjanseløse i et spill som handler om å oppdatere sin egen database. Hvorfor skal man diskutere noe hvis ikke poenget er å lære noe? Hvis poenget er noen slags mano a mano konkurranseopplegg er det bedre å begynne med boksing. Det er der man havner til slutt uansett.

Gamle paragraf 140 i straffeloven var kjent som oppviglerparagrafen — Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar … Etter at straffelovsreformen fra 2005 trådte i kraft den 1. oktober 2015 dekkes denne kategorien av forbrytelser imidlertid av en eller flere av paragrafene i kapitel 20: “Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet”. (Se lovdata.no for detaljer.) Som en historisk kuriositet kan det nevnes at Einar Gerhardsen ble dømt for oppvigleri i 1921, i forbindelse med en tale han holdt til fordel for storstreik.

Hundre år senere har vi imidlertid øynene på USA og kuppforsøket den 6. januar 2021. Medlemmer av diverse nazigrupper blir i disse dager kjent skyldige for ‘seditious conspiracy’ og ordet sedition betyr jo oppvigleri, men amerikanerne har ingen forræderiparagraf som gjelder annet enn i krigstid, så deres “oppvigleri” er mye mer alvorlig enn vårt. Foreløpig foreligger ingen domsavsigelse, men det kan i verste fall medføre tyve års fengsel for hvert punkt de blir kjent skyldige i — slik at for eksempel en av lederskikkelsene, Elmer Stuart Rhodes (vi antar at det ikke foreligger familiebånd til Cecil John Rhodes) kan få mer enn seksti år, som i praksis blir livstid. Dette er seriøse saker og de som deltok i stormingen av kongressen er ikke lenger like flirfulle. Så langt har de imidlertid ikke rørt noen av bakmennene.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er en litt sær samling av sirkusklovner, denne gjengen fra “alternativhøyre”. De ligner klassiske nynazister fra 80-tallet som har lest Jean Baudrillard, eller noe sånt. De omgir seg med en aura av “ingenting er sant og virkelig” — alt er en spøk helt til noe kan bevises. De snakker i koder og har et ironisk forhold til verden og virkeligheten. Hvem jobbet de for? Det er det store spørsmålet — som “alle” kan svaret på. Dette var på vegne av, og til fordel for, Donald Trump, som ikke hadde lyst til å forlate Det hvite hus. Derfor iverksatte han alt han kunne gjøre med lovlige midler, pluss altså hele denne 6. januar-affæren, men det er så langt uklart om han vil bli tiltalt for noe i sakens anledning og i så fall hva. Noe lignende skjedde jo i Brasil for et par uker siden. Jobbet de for Bolsonaro? Det var hva de sa, men at de sier dette betyr ikke at det kan bevises at han ga dem ordren, selv om han ofte og gjerne “ga inntrykk av at han ønsket å fortsette som president”. Jussen befinner seg så nært det politiske maktsentrumet i begge disse tilfellene at det i praksis ikke er noen forskjell. Hvordan håndterer man en kriminell ekspresident? Svaret på dette er at det blir politisk galt på kort sikt uansett hva man gjør, så det man må fokusere på er “historiens dom”, i praksis den historien man ville likt å lese hvis man levde hundre år senere. Jeg håper de betaler dem bra, de som skal avgjøre dette.

Kriminelle grupper har i alle år snakket sine egne sære kodespråk, både for å skjule informasjonens egentlige natur mens den er aktuell og for at ikke noe skal kunne bevises senere, litt på den samme måte som de er nøye med både fingeravtrykk og DNA-spor, alt som eventuelt kan brukes mot dem dersom operasjonen deres går i vasken. Ingen toppledere i kriminelle organisasjoner har sin egen telefon, sin private bankkkonto, og så videre, de gjør ingenting som etterlater seg noe slags bevisspor, eller ihvertfall unngår de dette så langt det lar seg gjøre, siden politiets etterforskningsmetoder selvfølgelig ikke er ukjente mysterier for de som driver kriminelle operasjoner på høyt nivå. Det har i alle år vært et “våpenkappløp” mellom politi og røver i så måte. Politiet utvikler nye metoder. Kjeltringene utvikler nye metoder. Og sånn går dagene i den bransjen. Etter at internettet kom har imidlertid deler av den politiske aktivismen, særlig blant de som bruker voldelige metoder, flyttet inn i denne skumringssonen (“twilight zone”) av hemmelige koder og alternative betydninger av ord. Hele poenget er at ting blir gjort, men det er i ettertid vanskelig å bevise at det foreligger noen kommandostruktur, langt mindre hvordan den virker. Handlinger blir isolert fra de som tjener på handlingene gjennom språklige støyfiltre som etablerer “troverdig nektingsgrunnlag” til en slik grad at det blir vanskelig å bygge noen sak. Dette er vanlig praksis blant alternativhøyre – altså postmoderne nynazister – nå i våre dager.

Hensikten med propaganda er primært å ta definisjonsmakten, sekundært å angripe definisjonsgrunnlaget. Fremstilling av “alternative fakta” handler ikke om at de skal være tvers igjennom troverdige i alle detaljer, bare om at det skal etableres tvil om “den offisielle historien” med alle metoder. Det må snakkes høyt og mye på en måte som appellerer til følelsene, særlig frykt og avsky. Enkle ting som mobben kan samle seg rundt som felles sak og som gir dem både mestringsfølelse og en sterk opplevelse av samhold. Noe senere i år kommer jubilèet for det såkalte ølstuekuppet i 1923 — som medførte at Hitler fikk nok påtvunget fritid til å skrive manifestet sitt. Det er ikke urimelig å sammenligne Trumps kuppforsøk for to år siden med ølstuekuppet. Ingen av dem hadde noen nevneverdig statistisk sjanse for å “lykkes” men følelsene hos mobben var virkelige nok. De er misfornøyde med tingenes tilstand og derfor villige til å “gjøre noe” av historisk betydning. De opplever etter alt å dømme en virkelighet dominert av vage konspirasjoner hinsides deres kontroll eller engang fatteevne. Elementær politisk forståelse – altså hvordan samfunnesmekanikken faktisk fungerer – virker å være mangelvare. Til gjengjeld har de sterk tro på både det ene og det andre, så de trekkes naturlig mot slike lederskikkelser som driter i hva folk tror så lenge de stemmer på dem. Derfor er de villige til å si nesten hva som helst, gjerne innbyrdes selvmotsigende ting fra dag til dag. Skape begeistring blant folk er hva det handler om. Bare bråkmakere blander inn hjernen, dette handler om en storslagen hjerteblomst i full technicolour. Sånt som gir deg lyst til å synge.

Begrepsparet kos og hygge betegner så å si livets små belønninger, stunder som er satt av til å prioritere velvære ute langs sidelinja av hva enn man ellers har å stri med i livet. Filosofisk sett er dette hedonisme helt i tråd med Epikurs læresetninger om hva som er viktig i dette livet og som profesjonell norskis tar man det som en selvfølge. Alle skjønner hva ordet kos betyr. Det er en sinnstilstand som er svært lite spesifikk i forhold til hva som er kos for hvem, siden dette varierer veldig, men det er ganske interessant at det ikke finnes noe engelsk ord for dette. Jeg så en førti minutters dokumentarfilm på engelsk om “dansk hygge” hvor de fremstilte dette nærmest som noen slags genial zen-buddhistisk livsholdning. De hang seg også opp at svensker typisk slutter å jobbe når arbeidstiden er over: De priotiterer fritid. De hadde ikke noe fra Norge, men min erfaring er at skandinaver stort sett forstår hverandre på dette området, mens for eksempel amerikanere får helt hakeslepp av slike frivole holdninger. Der regnes man som useriøs hvis man holder seg til arbeidskontrakten. Man må levere mer hvis man ønsker fremgang i jobben. De beste gir alt og hver dag kollapser de som en annen Bjørn Dæhlie like over målstreken i en haug av spastisk muskulatur, melkesyre, snørr og rævsvette. Slik er veien til suksess i Amerika. Ihvertfall ifølge legendene. I praksis er det hva mange er nødt til å gjøre for å overleve for eksempel på den minimumslønna man kan få i en “vanlig jobb” — og selv da er det ustabilt.

Jeg kan vagt huske at jeg var totalt klar for å jobbe gratis bare for å “få en fot innafor” i forhold til visse attraktive arbeidsområder da jeg var i tyveårene, men jeg ser ikke på det som aktuelt nå i dag. Jeg fyller 60 år om 42 dager. I den grad jeg har “jobbet gratis” på denne siden av år 2000 så har det handlet om husarbeid, pluss-minus noe dugnad og veldedighet på idealistisk grunnlag, men jeg vil kategorisk utelukke det å gjøre noe gratis for noen som tjener penger – eller om så bare “fordeler” – på grunn av det jeg eventuelt gjør. Hvis jeg leverer en ikke uvesentlig del av jobben vil jeg også ha en ikke uvesentlig del av belønningen. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Det er faktisk useriøst å foreslå noe annet. I Norge tenker folk typisk at man “jobber for å leve” — det vil si slik jeg for eksempel ikke kjenner noen som opplever det som galt eller urettferdig å stå i en fornuftig lønnet jobb og tenke på dette som sitt økonomiske livsgrunnlag, mens det virker som om den alternative holdningen at man “lever for å jobbe” til en viss grad har bitt seg fast som noe normalt også her. Identitetsdannelse på bakgrunn av samfunnsfunksjon er et viktig element innenfor klassetenkningen. Man grumser det til med hva som er “fine jobber” og hva som er “fine mennesker”, samt ikke minst hvem som fortjener hva og på hvilket grunnlag. Riktignok har vi i Norge et samfunnssegment av ufordragelige rasshøl som tenker på seg selv som “bedre” enn andre mennesker, men det er for det meste på privaten, vi har ikke etablerte samfunnsinstitusjoner som systematisk fremstiller en elite av “ledere” innenfor både politikk, media og kommersielt næringsliv slik som for eksempel i Storbritannia, hvor de fortsatt har ganske middelalderske forhold når det gjelder “sosial bevegelighet”. Talent er bra å ha, men ingen nødvendighet, eller engang en fordel, i “kampen om toppjobbene”. Der handler alt om hvem du kjenner.

Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige og vel så det, politisk stabilitet og økonomisk forutsigbarhet er de viktigste arbeidsoppgavene til en hvilken som helst norsk regjering. Vi behøver ikke “fremskritt”, vi behøver kontroll, det vil si kompetente folk som vet hva de driver med og som skjønner hva som er nødvendig for å få jobben gjort, uten noe dill og esoterisk utenomsnakk. Bortsett fra enkelte drømmere med mer ambisjon enn talent har folk flest i Norge ganske rimelige krav til livet. Kos og hygge er belønningen de forventer. Gull og grønne skoger er riktignok ikke noe man vil avvise, men dette er ikke hovedprioriteringen. Gi meg en normal arbeidsuke og en festlig helg, så kan jeg leve lenge på det viset. Imidlertid finnes som nevnt en “alternativ” måte å forholde seg til jobben og livet, som grovt sett består i å tenke at man har en karrière, ikke en jobb. Enhver “stilling” som man fyller i løpet av denne karrièren krever døgnberedskap — og det er uaktuelt å for eksempel reise på ferie uten noen åpen kommunikasjonskanal. Sånn er toppjobbene. Man må være forberedt på å avbryte alt annet, enten det er søvn, ferie, familietid, hva som helst, for å møte opp på jobb og aksle det ansvaret stillingen krever når det er en “situasjon” av noe slag. I utgangspunktet har de som lever for å jobbe en helt annen legning enn de som jobber for å leve. De er mer “rastløse” typer som krever dypere engasjement i mer krevende problemstillinger før de føler at de “gjør alt de kan” i forhold til ting som opptar dem. De liker seg best på ski nedad bratte bakker og for fulle seil når det er kraftig vind. Når det bruser i blodet, kan man kanskje si. Er dette kos? Ikke i noen konvensjonell forstand, men det er “tilfredsstillelse” i forhold til hva kropp og sjel forlanger. Siden tar de kanskje en ukes ferie nå og da, når det passer slik, for å drive med det alle andre synes er kos og hygge, slik at de er ikke totalt forskjellige, bare litt mer “sadomasochistiske” i forhold til hva slags nærkontakt de søker med de verste delene av verden og den menneskelige tilstand.

Slik jeg ser det ligner de som for eksempel søker seg til utenriksdepartementet og diplomatkorpset motivert av “tjeneste” på noenlunde det samme vis som de som søker en militær karrière. Det handler ikke om “æren” men om tilfredsstillelsen man finner i tjenesten. Enhver annen innstilling er en gal innstilling. Dette er upersonlig. Man identifiserer seg mer med “det man gjør” enn med “hva man er”. Tilfredsstillelsen ligger i å gjøre en god jobb med viktige saker, ikke i noen slags form for ros eller kos som venter i andre enden. Hvis man ikke har denne legningen bør man ikke begynne i en slik jobb. Derimot er det stor åpning for å drive freak show med personligheten sin i det private næringsliv — og skulle ikke engang det være nok kan man bli kunstner. Jeg synes ikke i utgangspunktet noe om “karismatiske” politikere. De beste av dem fremstår som regel som litt mer kjedelige typer, som man ikke klarer å se for seg at det ville vært noe morsomt å ha med seg på fest. Det ville blitt for mye pinlig taushet. Nå finnes det ingen formelle krav til politikere, men med mindre man bare er et troll som ønsker å rive ned samfunnet så velger man jo de som er dokumentert kompetente og troverdige i den forstand at de sier “ingen kommentar” heller enn å lyve om ting. De som ikke ser særlig spennende ut men som får jobben gjort med nesten skremmende effektivitet er de vi helst vil se i toppjobbene. Personlig skulle jeg ønske det var større avstand mellom politikere og (private) næringslivstopper i Norge. Begge bør være “flytende”, men som olje og vann. De blander seg ikke når det er normale tider, bare når det rister kraftig rundt ørene, altså når det av den ene eller andre grunn oppstår unntakstilstand. Som for eksempel akutte helsetiltak når en pandemi kommer. Da må man jo sette alle andre hensyn til side for å få kontroll over situasjonen. I praksis krigsberedskap. Det bør etableres en nasjonal dialog rundt denne saken. Hva gjør vi neste gang det kommer en pandemi? Erfaringene med den forrige var “blandede” for å si det forsiktig.

Fermis paradoks er paradokset om at man ikke har sett spor av vesener fra andre kloder i Melkeveien, til tross for at den består av 200 milliarder stjerner og at kanskje 20 milliarder av dem har planetsystemer. I 1950 skal fysikeren Enrico Fermi ved et raskt overslag ha kommet frem til at det er stor sannsynlighet for at det finnes et stort antall andre sivilisasjoner der ute, og så ha utbrutt: «Men hvor er alle sammen?»

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fysikere er noen ganger forbløffende dårlige filosofer. Jeg antar at det motsatte sikkert også er tilfelle, men filosofi er en mer grunnleggende form for mental disiplin enn fysikk (som tidligere var kjent som “naturfilosofi”) og handler mer om å studere menneskesinnet enn de tingene menneskesinnet selv studerer. Navleforskning om du vil. Fysikerne bruker kikkerten til å se på stjerner. Filosofene ser på kikkerten. Saken handler om at ingen kunnskapsmengde innenfor fysikk kan lære deg noe om menneskesinnet — mens på den annen side kan noe kunnskap om fysikk eventuelt støtte eller svekke visse hypoteser om “hvor tankene kommer fra”.

Fermis paradoks er ikke noe paradoks, det er et affektert spørsmål som forutsetter et sett med naturstridige ting. Hvorfor må det finnes noen der ute? Jeg er selv vitalist i den forstand at jeg tror det finnes liv overalt hvor liv kan finnes, men det er ikke dette vi leter etter. Riktignok vil det være interessant hvis vi finner “biosignaturer” i andre stjernesystemer (for eksempel en stabil forekomst av oksygen), men det er ikke dette det handler om. Det vi leter etter er bevissthet. Finnes det noen vi kan prate med? Noen på den andre siden av gjerdet så å si? Vi er nervøse som en mindreårig jomfru foran et tvangsekteskap. Vil de behandle oss bra? Det er jo så mye som kan gå galt. Hvis de er fæle av natur vil alt som allerede var problematisk bli veldig mye verre. Vi kan bare håpe at de er snille, sånn som oss.

Folk som følger litt med på astronomi og sånt har kanskje fått med seg at James Webb Space Telescope (JWST) fikk seg en karamell i et av speilene sine ganske tidlig etter at alt var foldet ut og rigget opp. “Noe” kom flyvende og traff det, slik at det nå har oppstått en permanent skade, som imidlertid ikke har noen stor praktisk betydning. Grunnen til at jeg nevner det her er for å illustrere et poeng: Det vi kaller det tomme rommet er på ingen måte tomt. Det er tjåkkfullt av all mulig slags rusk og rask som flyr formålsløst i alle retninger. “Fullt” er kanskje ikke det rette ordet, men det er såpass at man må ta det med i beregningen, noe de da også hadde gjort med JWST. Ingen ble overrasket da det skjedde. Man må regne med sånt, som betyr at man også med et romskip må regne med å bli truffet av partikler når man ferdes gjennom det ikke helt tomme rommet i stor fart. Det å reise til andre stjerner krever stor fart. Lyset bruker fire år til den nærmeste av dem og lyset flyr fortest av alt. Hvis vi klarer å gasse opp til en tredjedel av lysets hastighet – som vi tror er teknisk gjennomførbart – vil alt som treffer oss komme inn med over hundre tusen kilometer i sekundet, mer enn nok til at det synger i pannebrasken hvis det treffer oss, slik at vi bør ha på oss godkjent vernehjelm der ute. Dette er et stort problem. Vi må ha noe slags skjold til beskyttelse mot alskens støv og småstein.

Problemet med mennesker er at vi fantaserer mer enn vi har godt av, mens vi er sjelden mer enn middels kompetente med klønefingrene våre. De fleste av oss vet ingenting og kan ingenting, dessuten er vi late og sutrete. Er middagen ferdig snart? Vi verken bør eller kan reise til noe annet sted og bosette oss der enn denne jorda. Dette er vårt siste og endelige bestemmelsessted, både som individer og som art. Dersom noen slags “fremmed rase” kom hit fra en annen stjerne betyr bare det at de kan gjøre noe slikt at de står så langt over oss i den typen utvikling at de vil se på oss slik vi ser på bevere. Artige hus de lager. Vi kunne ikke gjøre mer fra eller til med hva de eventuelt ønsket enn vi kan gjøre med hva vinden vil. Jeg antar de ville ha “kommet i fred” på samme måte som vi kommer i fred hvis vi kjører til Nordkapp for å ta en selfie. Bryr vi oss om hva måkene tenker? Sannheten er at vi ville ikke ha brydd oss om tankene til måsen selv om vi hadde visst hva de var. Det er vi som bestemmer. Det blir slik vi vil. Dette er en typisk menneskelig innstilling. Samfunnene våre er organisert slik at nesten alle får smake litt på begge ender av makten, noen riktignok mer enn andre. Det å bestemme er viktig. Viktigere enn kunnskap. Alle må få være med på leken. Livet i denne verden er et rebusløp som handler om å finne diverse sjekkpunkter for erfaringen og få klippet kortet sitt på vei mot mål. Dette burde du prøve. Saken er at vi bryr oss ikke engang om hva vi selv tenker.

Hvor kommer tankene fra? Det vet vi strengt tatt ikke. Alle har hørt om Sigmund Freud, men den andre psykologiens far het William James og han sa en gang dette: Jeg skal begynne min karrière som innehaver av en fri vilje med å velge å tro at jeg har en fri vilje. Det er, som man sier, selvforklarende. Vi er fri til å tenke hva vi vil. Senere kommer eksistensialistene og påpeker at det er nettopp denne friheten vi frykter. Vi vil ha grenser. Friheten gir oss angst. Det er alt for mye av den, vi vil bare ha en passende mengde, en plass til oss selv. Noe vi forstår. Et sted hvor vi kan føle oss hjemme. Det som foregår der ute er jo … galskap. Ihvertfall mest av sånt som man ikke har lyst til å være med på. Interessant nok virker det som kretsen av “fremmedhet” er nor organisk som vi har til felles med alle andre dyr. I enhver biologisk forstand er jo frykten en svært nyttig følelse — og på noe slags vis må den jo være strukturert hvis den har et biologisk opphav. Den må “virke” på en måte som er formålstjenelig, hvilket impliserer forutsigbarhet. Før man er så langt “hjemmefra” – i mental forstand – at man begynner å bli virkelig redd finnes en spenningssone som er veldig tiltrekkende. Alt vi liker å utforske ligger der. Det trygge hjemmet er “kjedelig” men når vi beveger oss litt inn i det fremmede blir ting “spennende” — mens hvis vi går for langt blir ting skremmende. Da lengter vi hjem. Der er det godt å være. Siden går dagene og så plutselig lengter vi ut igjen. Utforske ting. Oppleve noe. Se verden. Dette er forutsigbart. Det er også sannsynligvis noe av det som driver “fremskrittet” innenfor kuturen og teknologien. Mer om dette senere.

Moral er de normene, verdiene og holdningene som avgjør hva som er rett og galt eller godt og dårlig. Det er viktig å skille mellom en deskriptiv og en normativ bruk av begrepet moral. I sin deskriptive betydning brukes moral om normene, verdiene og holdningene som faktisk aksepteres og forsøkes praktisert av et individ eller en gruppe. I en normativ betydning brukes moral om det sett av moralske normer som vi “burde” følge. Begrepet etikk betegner ofte teorier om moral – det vil si moralfilosofi – selv om det også noen ganger brukes synonymt med moral. Ingen av disse bruksmåtene er faste, verken blant fagfolk eller i dagligspråket.

(Store norske leksikon)

Når vi snakker om etiske standarder mener vi naturligvis moralske prinsipper som er satt i system. Ofte, men ikke alltid, er standarden formulert som regel, som igjen kan håndheves mer eller mindre strengt avhengig av forbrytelsens alvorlighetsgrad. Imidlertid er det ikke hjelpsomt å blande sammen juss og moral. Lover handler ikke om moral, men om politikk. Formålet med lovene er at samfunnet skal fungere, ikke å oppdra voksne mennesker og/eller danne meninger om atferden deres. Påtalemyndigheten tar ikke hensyn til moralspørsmål selv om de fleste lover i sin ytterste konsekvens handler om moral, de forholder seg “teknisk” til bevisførsel og annet som vedkommer saken, det er i liten grad rom for “meninger” om tiltaltes personegenskaper (selv om man i noen grad innhenter psykiatrisk sakkyndige vurderinger av tiltaltes mentale kompetanse, dersom det foreligger tvil om dette aspektet av saken).

La oss for eksempel se på utsagnet “du skal ikke stjele”. Nesten alle reagerer med varierende grad av sinne og frustrasjon når de oppdager at de har blitt bestjålet. Ringvirkninger oppstår. I praksis betyr dette at vi har en ustabil situasjon som kan balle på seg på mange måter og det er derfor politisk nødvendig å ha et generelt forbud mot å bare forsyne seg av sånt som ikke er ditt. Staten er nødt til å gripe inn gjennom sine maktinstrumenter, altså politi, påtalemyndighet, kriminalomsorg og hele sulamitten. Vi kan ikke tillate en situasjon hvor private “ordner opp selv” med hva de enn måtte synes er høvelige metoder for slikt. Banke butikktyver på bakrommet, hva vet jeg, man hører jo om sånt. Selvtekt (i den grad det kan bevises) straffes nesten like hardt som voldtekt (i den grad det kan bevises), men det møter en helt annen grad av aksept og forståelse ute blant befolkningen. Man føler seg jo både forulempet og eksponert, sårbar og utrygg, når fremmedfolk har vært i hjemmet ditt og tatt seg til rette på måter som krenker selve “hjemmefølelsen” og din personlige integritet. Det handler ikke om verdisaker som går tapt, det handler om at man har blitt “invadert av fiender”. Det er en ekkel følelse som ofte skaper tanker om hevn.

Jeg har selv opplevd “grovt innbrudd” mens jeg bodde i Oslo (pluss et par “normale”, det vil si jeg la ikke engang merke til det først), i den forstand at de ikke bare stjal mange ting, de lagde også et helvetes rot av tømte skuffer, veltede hyller og det ene med det andre. Det tok mange dager å bare rydde opp etter illgjerningsmennene og jeg var veldig sint ganske lenge etterpå, selv om jeg fikk igjen på forsikringen uten særlig mye om og men (jeg tok mange bilder av situasjonen og ringte politiet — som imidlertid aldri kom til stedet, de bare tok opp forklaring over telefonen). Det hele var jo veldig brysomt. Var det virkelig nødvendig å ødelegge så mye? Heldigvis hadde de ikke pissa i sengen eller noe sånt. Jeg har hørt om dette også. Folk er fæle dyr noen ganger. Også jeg. Det kom mange fantasier om å banke driten ut av de som hadde gjort dette, særlig mens jeg sto der og kostet opp knust glass, jord fra potteplanter og annet fra gulvet. Men ville jeg gjort det hvis jeg fikk sjansen? Neppe. Det fremstår bare som enda mer bryderi med saken. Det er bedre å tenke på det som en “naturkatastrofe” hvor den naturen vi snakker om naturligvis er menneskenaturen. Som art er vi programmerte til å være tyvaktige opportunister og utnytte alt og alle som kommer i vår vei; mennesker, dyr, ting og situasjoner. Det kalles kleptoparasittisme og vi mennesker er ekspertene her på jorda innenfor denne kategorien av generell biologisk overlevelsesstrategi.

Når vi snakker om rovdyr – og særlig en såkalt apex predator (det finnes ingen “over” i næringskjeden) – tenker vi på ulv, jerv, isbjørn og andre ville dyr som ikke kunne valgt noen annen strategi selv om de eventuelt hadde “ønsket” dette, deres eneste mulighet er å jakte på andre dyr, drepe dem og spise dem. Mennesket er en mye mer allsidig skapning som nyttiggjør seg av et bredt spekter av næringsmidler, ikke minst gjennom kultivering — altså en mer planmessig utnyttelse av et slikt næringsgrunnlag som det lokale miljøet tillater, via den typisk menneskelige danning av komplekse samfunn hvor slike abstrakte konsepter som moral oppstår og blir debattert. Det finnes ingen moral i naturen. Der handler alt om “nødvendigheter”. Også menneskenaturen er i utgangspunktet amoralsk, begrepet moral kommer ikke til noen egentlig anvendelse før vi må forholde oss til “kulturelle konstruksjoner” som krever mer avansert sosial atferd enn å orientere seg etter “det man har lyst til akkurat der og da”. Hvis man bor alene i en hytte på fjellet, langt vekk fra folk, vil man kunne oppføre seg “naturlig”, men hvis man i noen forstand deltar i samfunnet må man oppføre seg “kultivert”, og den aller laveste standarden for dette er at man respekterer samfunnets lover. Den moral man eventuelt har i tillegg kommer oppå denne minimumsstandarden. Det er så å si servicedelen av normal atferd. “Du skal ikke stjele” finnes som juridisk regel, det vil si lov, mens det er et moralsk valg om man vil etablere en høyere etisk standard enn dette. For eksempel er det mange slags manipulasjonsteknikker man kan bruke for å tilegne seg eiendom og penger som ikke teknisk sett er ulovlige, men som heller ikke bærer vitnesbyrd om noen moralsk standard hinsides Machiavellis prinsipper. For eksempel foregår det mye stygt både på leiemarkedet for boliger og i den “uformelle” delen av arbeidslivet. Folk blir utnyttet på det skammeligste.

Eiendomsfølelse er et psykologisk interessant fenomen, som slett ikke alltid overlapper jevnt med “eiendomsrett” (som også er gjenstand for ganske detaljerte lovbestemmelser). Det blir spekulativt å si noe om hva som motiverer dyr, selv om det virker som de danner tilknytning til både andre dyr (det vil si mennesker), steder og ymse gjenstander forøvrig, dessuten er jeg lite begeistret for det å sammenligne atferd i mennesker med atferd man finner hos dyr. De som gjør dette har aldri rent mel i den filosofiske posen sin. Ingen dyr har så vidt vi vet vår kapasitet for å danne abstraksjoner og basere våre beslutninger i disse. Dette er noe vi kan gjøre, i den forstand at vi har evnen, men det skorter noen ganger på viljen. Selvsagt finnes det evneveike individer som på genuint vis ikke forstår abstrakte konsepter som moral, eller engang lover, de tar kun utgangspunkt i hva som fysisk går an å gjøre med kroppen, men da snakker vi jo om utviklingshemninger. Ethvert noenlunde oppegående og selvstendig tenkende menneske forstår hva begrepet moral betyr. Vi er kanskje ikke enige om enhver detalj av verken deskriptiv eller normativ moral, men vi diskuterer ikke om moral er noe som faktisk eksisterer, bare om vi bruker den eller ikke, samt hvordan dette spiller seg ut (eller bør spille seg ut) i den praktiske verden. Hvis vi betrakter moral som metafysisk fenomen kan vi si det er en slags form for frivillig moderasjon av vår kleptoparasittiske natur. Det gode mot det onde om du vil. Vi ser noe fint og blankt så vi får lyst på det, men vi vet at vi ikke bare kan ta ting vi finner, sånn helt uten videre. Moralen sier at dette er “galt” — og selv om vi eventuelt velger å ignorere moralen forstår vi med ren instrumentalfornuft at det vil bli “konsekvenser” hvis vi bare går rundt og forsyner oss av alt vi ser.

Noe jeg har hørt mange forbitres mye over gjennom tidens løp er det demokratiske prisippet om èn person = èn stemme. De innvender at stemmen til enhver emosjonelt drevet idiot som vil ha brød og sirkus her og nå teller like mye som stemmene til de som har lagt ned mye innsats på å forstå hva som foregår i verden og hvorfor vi ikke alltid kan få det som vi vil — hvilket grovt sett er forskjellen på barn og voksne når det kommer til hva de har lyst til og hvordan de ser for seg at ting skal ordne seg til deres fordel hvis de bare maser nok. Det å være voksen er jo ingen beskyttet tittel, alle som overlever til å bli atten år gamle har oppnådd juridisk voksenstatus, med stemmerett og resten av pakka. Juhu. Nå blir det fest.

Er det urettferdig at folk ikke må avlegge noen slags kompetansetest før de får lov til å være med på å bestemme hva slags regjering vi skal ha? Jeg har hørt dette argumentet, men jeg klarer ikke å se for meg hvordan noe slikt skulle kunne arrangeres i praksis. Jeg synes ikke engang at det er noen god idè. Jeg  heller mer mot tanken om å innføre stemmeplikt, slik at man for eksempel mister pass og førerkort hvis man ikke stemmer ved valg (man kan imidlertid stemme blankt dersom “fuck you” er holdningen man har til det hele). Etter min mening er det et større demokratisk problem at noe rundt tredve prosent av befolkningen ikke gidder å stemme ved valg enn at de som gjør det kanskje ikke alltid forstår den fulle rekkevidden av det de gjør.

Personlig ønsker jeg å se en sann representatsjon av “folkets vilje” når det er valg — selv om jeg ikke føler noe slags håp om at de skal begynne å drive butikken med slike standarder som jeg ville foretrukket. Det er nok for meg hvis de holder seg edru, tar jobben seriøst og ellers styrer klar av korrupsjon og underslag, det ene med det andre, de vanlige tingene. Stødig og etterrettelig styring med orden på bokholderiet. Politisk stabilitet og økonomisk forutsigbarhet er det mest ønskverdige poltiske resultat, men for å få til dette må vi ha kompetente folk som er mer gira på å gjøre en skikkelig jobb enn å flagre rundt i media og delta i alskens debattprogrammer. (Imidlertid ville jeg likt å se direktesendt strømming av politiske debatter på stortinget og andre steder som tradisjonelt har vært åpne for publikum.) Når det gjelder fjernsynsdebatter og den typen ting så ser jeg ærlig talt ingen nytteverdi. Dette er undeholdningsprogrammer. Seerne ville helt sikkert foretrekke om de kastet tomater på hverandre heller enn å prate, men det antas innenfor det politiske miljøet at det er viktig å vise ansikt i media for å vinne stemmer. Denne avveiningen ville imidlertid slå noe annerledes ut dersom det ble stemmeplikt.

Hva slags forhold folk har til seg selv preger hva slags forhold de har til andre. På seg selv kjenner man andre. De som er kjipe og sadistiske mot andre har ofte også et problematisk forhold til seg selv. De som har et avslappet forhold til egne feil og svakheter er også mer tolerante overfor andres. Dette er ikke astrofysikk, det er elementær psykologi. Det er ikke vanskelig å forstå. Alt som finnes i personligheten har ved et tidspunkt havnet der av noen slags årsak, ofte hinsides individets egenkontroll, kanskje til og med hinsides bevisstheten deres. Et vanlig terapiopplegg handler om å kartlegge disse tingene og bringe en strukturert orden inn i hva pasienten selv opplever som kaotisk.

Når vi snakker om terapi ser vi for oss en prosess som handler om å avvikle det uønskede og bevege seg i retning av det ønskelige. Man går fra tilstanden syk til tilstanden frisk, via et behandligsopplegg som tjener dette formålet. Eller sagt på en annen måte, terapi er “noe man gjør”, det er ikke noe som bare skjer av seg selv. Behandling er et verb. Imidlertid er alle helsespørsmål notorisk vage, særlig de mentale. Hva er det man prøver å oppnå? “Helseproblemer” er et ord som ikke egentlig sier noe som helst. Hele livet er jo et helseproblem. Det man typisk opererer med som sunnhetsmålestokk innenfor vår kulturkrets er om man fungerer — altså i hjemmet, på jobben, innenfor kretsen av familie og venner, og så videre. Hvis man ikke klarer seg på egen hånd er man per definisjon behandlingstrengende.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg kjenner personlig et antall individer som er hva man kaller “sosialt vellykkede”, ihvertfall tilsynelatende. Problemet deres er imidlertid at de får angst av å være alene med seg selv. Opplegget deres handler om “høy aktivitet” med mange jern i ilden og liten tid til å tenke særlig dypt eller lenge gjennom “filosofiske spørsmål”, de er alltid på vei et eller annet sted, utrustet med en liste over ting de behøver å gjøre, og slik går dagene for dem. De forteller meg mer eller mindre rett ut at det verste de kan tenke seg er å bli “fanget” i en alenesituasjon uten ting å gjøre, si for eksempel om de ble arrestert og plassert i isolat (eller en hvilken som helst annen variasjon over dette temaet). Dette er etter min mening et veldig interessant fenomen. Innledningsvis tenkte jeg at de kanskje ikke egentlig liker seg selv. Det er lett å forstå hvorfor. De er overfladiske mennesker som skjuler sin eksistensielle tomhet bak en støvsky av “aktiviteter”. Det er opplagt at de vil bli svar skyldig hvis situasjonen fremkaller “selvransakelse” — men etter å ha tenkt gjennom saken èn gang til har jeg landet på en annen konklusjon. Jeg tror at de rett og slett ikke kjenner seg selv og at de er redde for hva de vil finne dersom de begynner å grave i sjelen.

Noen skrev noe her på blogg.no om den klassiske fjernsynsserien Twin Peaks — som gjorde et tildels dypt inntrykk på ganske mange, over hele verden, ikke minst på grunn av karakteren Bob, som var et av fjernsynsseriens mange geniale fortellergrep. Bob var jo Lelands alter ego, altså far til Laura Palmer, slik at det vi kan hale på land i andre enden av den surrealistiske fortellingen virker å være en tragisk historie om incestuøst seksuelt misbruk som etterhvert endte med drap, plassert i en større kontekst av klassisk småbyondskap. For å låne litt fra Twin Peaks: Jeg postulerer at folk er redde for å være alene fordi da kommer Bob. Altså det Carl Jung kalte skyggen, som er de deler av selvet som man ikke vil ha noe med å gjøre, så man transporterer disse egenskapene over på den ytre verden gjennom projeksjon. Men som mange stadig påpeker – omatt og omattatt – det går ikke an å se noe “der ute” som ikke allerede befinner seg i vårt eget indre. Det er ikke de andre som er onde, det er du. Dette er hva Bob handler om. Leland Palmer hadde kompartementalisert skyggen sin så grundig at han opplevde den som en utvendig person, et slags overnaturlig fantom som stadig dukket opp for å plage ham og true hans ellers stabile identitet som respektabel besteborger i småbyen. Klassisk David Lynch sier “alle” som allerede var en fan av denne regissørens arbeid.

Vi lever i nyliberalismens storhetstid, hvor folk blir perverst rike på å drive med hva som essensielt sett bare er fjas og tull. Globalisering av økonomien har medført den såkalte “elefantgrafen” over hvem som har tjent mest (og minst) på dette. Det ser ut som en halvsirkel som buler oppover fra del laveste nullpunktet – fattige mennesker i allerede fattige land – via “ryggen” av elefanten som utgjøres av middelklassen i de voksende økonomiene – for eksempel “BRIK” landene — Brasil, Russland, India, Kina – som har profitert enormt på opplegget. Aldri har så mange blitt “løftet ut av fattigdom” som i løpet av de siste tyve årene. Men så kommer “snabelen” der hvor kurven dupper nedover mot bunnen igjen, før den stiger brått. Disse to siste bevegelsene representerer henholdsvis de lavtlønte klassene i det som allerede var rike land, og til sist de aller rikeste — slik at de største taperne i globaliseringsspillet er det som pleide å være arbeiderklassen i industrilandene, for jobbene deres har blitt eksportert til “land med lavere lønnskostnader” og de er ikke mentalt forberedte på det som er nødvendig for å hevde seg innenfor “den nye økonomien”, de vil at alt skal bli slik som det engang var, men det kommer jo ikke til å skje, slik at de står fast i en forbitret posisjon preget av følelser rundt hvordan noen slags konspirasjon har ødelagt livsgrunnlaget deres — de har selv ingen av alle de mulighetene for sikker jobb med bra lønn som tidligere generasjoner opplevde som normalt. Hvem har skylden for dette? Her kommer et antall agiterende nazibloggere straks på banen og peker på “innvandrerne” og andre syndebukker som høyrepolitikerne liker å skylde på, for det kan jo aldri være markedskapitalismen som er problemet. Og ihvertfall ikke dem selv. De er jo uten synd. De gjør så godt de kan.