For mange år siden pleide jeg å tenke at skam må jo være noe av det mest fjollete flaset mennesker driver med. Hva fanden handler det om? Jeg klarte ikke å se hvordan skam var nyttig på noe vis, bortsett fra at det noen ganger er et beleilig triks for manipulerende typer som ser etter måter å skape situasjoner de kan utnytte. Senere har jeg oppdaget at skam bare er en psykoseksuell masturbasjonsteknikk, blant mange andre, men heller enn autoerotisk er den indre skammekroken et autonevrotisk atferdsmønster som har et selvbekreftende formål.
Vanligvis er det å “skamme” noe av et retningsbestemt verb, som når man for eksempel sier “jeg skammer meg”, men jeg ser ikke hvorfor det må være slik, man kunne jo også si “jeg skammer deg“, eller hvorfor ikke skamme han som står der borte og henger på hjørnet? Man må jo dele det man har. Hvorfor bare skamme seg selv når man kan skamme alle andre også? De skamgjerrige er sånne som beholder all skammen for seg selv og nekter å dele med andre. Til dette formålet etablerer de en indre skammekrok og inn der slipper ingen. I dette sjelens pengeskap oppbevares selveste Hemmeligheten. Det som ingen andre noen gang må få vite.
Hvor kommer skam fra? Det virker som noe åpenbart “kulturelt” siden det er såpass forskjelligartet hva som anses å være skammelig på forskjellige steder og til forskjellige tider. Skam virker som en komplikasjon, kanskje et slags sekundærsymptom på en dypereliggende form for angst. Det er definitivt velegnet som privatpsykologisk angrepsvåpen hvis man ønsker å “ta noen”, men uten å gå løs på dem fysisk. Men skam kommer virkelig til sin rett og sin velmakt først når det brukes som politisk propagandavåpen. Offentlig skamming er saftige saker. Et karakterdrap av typen kaldkvæling med øyenkontakt er noe som alltid sitrer godt i den hatefulle delen av følsa. Utløsningen kiler fra rassen og hele veien opp i toppen av hodet når man får til å skamme noen på en særlig elegant måte.
Hvor mye skam kan man gi fra seg hvis man ikke selv har noen? Folk liker barn og dyr fordi de er “naturlige”. De har ingen skam. Selv har man jo alt mulig slags psykologisk rusk og rask som man har samlet med seg oppigjennom årene, mye av det temmelig vemmelig. Sånn er livet. Folk har “bagasje”. Noen drasser på digre pengeskap fulle av eksplosive følelser. Andre bærer bare buddhasekk (som han gamle Siddhartha pleide å si: hvis du eier flere ting enn du kan bære med deg er det tingene som eier deg.) og engster seg lite for at noen skal komme og stjele skammen deres og slippe den fri ute i verden. Alle er forskjellige. Hver sin smak, som man sier.
Alle er enige i premisset om at det finnes noe slikt som “en gammel gris”, vi er bare ikke enige om innslagspunktet. Hvor går grensen? På bildet overfor – et generisk illustrasjonsfoto fra Google – ser vi noe som kan tyde på uønsket seksuell oppmerksomhet og alle vet jo hva som gjelder på jobb: Fingrene av fatet. Enhver form for seksuell oppmerksomhet er uønsket på en arbeidsplass uansett hva de involverte partene selv ønsker. Hvis de innleder “fast forhold” er det noe annet men hvis det bare handler om “spenning” må minst en av dem slutte i jobben. Slike ting kommer fort ut av kontroll og i verste fall kan arbeidsgiveren bli sittende med noe slags ansvar for noe.
Når en mann går over streken i forhold til “flørting” med en kvinne er det creepy av akkurat de samme årsaker som om han la an like sterkt og taktløst på en annen mann. Hvis du er mann, hva ville du selv ha følt hvis en annen mann tok deg på rumpa, smilte sleskt og sa “du er fin” eller noe i den stilen? Vel, det er akkurat det samme som en kvinne føler. På denne måten vet du hvor grensen går. Det er ikke greit å gjøre andre til seksualobjekt i fantasien og det er ihvertfall ikke greit å fortelle dem dette dersom det skjer ved et uhell, så å si. Man er nødt til å kunne styre seg på det viset hvis man ønsker å bli tatt seriøst som selvstendig voksenindivid. Det bør være åpenbart for alle med IQ nok til å forstå hvordan skolisser virker at uønsket seksuell oppmerksomhet kan føles som noe truende.
Nesten alle kvinner jeg kjenner har en eller annen gang vært i en situasjon som kunne endt med voldtekt hvis “energien i rommet” hadde fått utvikle seg videre slik det så ut der og da. “Nesten-opplevelser” har imidlertid ingen juridisk verdi. Så lenge det finnes tvil kan ikke retten gjøre noe med saken, men etter min mening er det allerede et problem at de av noen grunn – reell eller innbilt – har fått en illevarslende følelse av at noe kunne skje med dem på det viset, så de har evakuert situasjonen. Senere har de tenkt at det var ikke sikkert at noe ville ha skjedd, men det klokeste er å komme seg bort fra stedet hvis varselbjellene begynner å ringe aldri så svakt. Det er implisitt truende når man befinner seg i et rom med noen som er presumptivt mye fysisk sterkere enn deg og som begynner å vise amorøse tendenser, kanskje under innflytelse av rusmidler, når du selv ikke er innstilt på dette, ihvertfall ikke her og nå.
Samfunnet har på alle måter en lang vei å gå for at ting skal bli bra i forhold til integritet, grensesetting og respekt, men det er en vei som er nødvendig å gå. På plussiden noterer vi at ting er vesentlig mye bedre nå enn de var i forrige århundre. Resultater som er oppnådd viser at kampanjene nytter, selv om de blir både utledd og utskjelt i sine tidlige faser. Dagens unge er mye mer bevisste og kunnskapsrike enn hva vi var på 70- og 80-tallet. Samfunnet har også fått flere og mer spesifikke regler med henblikk på overgrep mot og utnyttelse av sårbare grupper som krever særlig beskyttelse. Jeg er ikke spesielt begeistret for å bruke ord som kamp og konflikt om forhold som best lar seg løse gjennom å utvikle bedre holdninger og sunnere fornuft, men jeg forstår at de indignerte føler rettmessig harme. Det må uansett bli en politisk prosess å komme seg videre med saken. Demonstrasjonstog er vel og bra for å tiltrekke seg oppmerksomhet, men det er bare godt formulert lovgivning i kombinasjon med tålmodig informasjonsarbeid som kan løse problemene.
Det er George Romeros skyld. Mer enn noen annen enkeltperson er det han som har fjernet begrepet zombie fra sine afrikanske røtter og etablert det som et populærkulturelt tema som alle kjenner, ofte forklart med industrielle eller militærteknologiske årsaker, eventuelt noe slags virus fra verdensrommet, i stedet for hva det opprinnelig handlet om: Noen som havnet i en trollmanns makt.
Jeg har ikke personlig noen god greie på forholdet mellom mvumbi (kropp) og nzambi (sjel) innenfor bantuspråkene (og den tilliggende folkloristiske mytologien), men jeg forstår hva hypnose, narkotika og hjernevask betyr. Alle jeg kjenner som har erfaring fra dagliglivet i ymse afrikanske land med “løse sosiale strukturer” forteller at det finnes mye frykt for magi og onde trollmenn ute blant folk, ikke ulikt de paranoide vrangforestillingene folk typisk har om konspirasjoner i mer organiserte samfunn.
Minste felles multiplum i saksbildet ser ut til å være angsten for å miste egenherredømme. Fantasier om at man blir manipulert av en ond kraft utenfor seg selv, at man blir “styrt utenfra” og misbrukt som redskap i noens utspekulerte komplott, eventuelt at man er et offer i saken, at den eller de som representerer den onde viljen vil noe med deg. Så snart man har etablert en følelse av at “noen vil noe med meg” blir det neste logiske spørsmål hvem dette er og hva det er de vil. Er det selveste Satan? Vel, greit nok, da har man forklart det meste, men hvis man er, hva skal vi si, litt mer detaljorientert i sin tenkning vil man ønske flere og bedre data.
Saken er at både konspirasjoner og onde trollmenn faktisk eksisterer. Folk allierer seg med andre og legger hemmelige planer om å gjøre ting som er kriminelle, eller i det minste så moralsk tvilsomme at de vil representere et alvorlig PR-problem, med vinnings hensikt. Og i mer “primitive” kulturer finnes individer og sammenslutninger som lever på utsiden av selv de løse sosiale strukturene som finnes, og som fungerer som “rovdyr” på den vanlige sivilbefolkningen (de er ikke vinningskriminelle, de søker “magisk makt” over folk). Begge disse er bekvemme forklaringsmodeller når man ikke forstår hva som foregår. Noen gjør dette mot meg. Noen ganger er dette sant, andre ganger ikke. Det blir et spørsmål om rimelig sannsynlighet. Man kan bli utsatt for kriminelle komplott som har vinningshensikter og man kan falle som offer for en “ond trollmann” som prøver å hjernevaske deg på noe slags vis. Men er dette den mest sannsynlige forklaringen der og da?
Paranoide vrangforestillinger later til å ha en slags gravitasjonskraft på nettet. De søker sammen i klynger og konstellasjoner. De danner sin egen subkulturelle kontekst preget av “alternative virkelighetsoppfatninger” som kan inneholde mer eller mindre utagerende elementer. For eksempel kan man – blottet for ironi – danne en motkonspirasjon sammen med et antall andre og jobbe for å “avsløre det som foregår” og i løpet av denne virksomheten kan man begå straffbare handlinger i form av trakassering, krenkelse av privatlivet, og så videre. Privat etterforskning er ikke forbudt – journalister gjør det hele tiden – men det er en virksomhet som har tildels stramme grenser. Privatpersoner i den mindre begavede enden av intelligensskalaen – hvor man jo må være for å være overtroisk – krysser regelmessig disse grensene uten en gang å forstå at de gjør noe kriminelt. De føler jo så sterkt at de har rettferdigheten på sin side.
Nettzombier er forvirrede individer som streifer hvileløst (og ofte formålsløst) rundt på nettet på jakt etter “svar” (men også ofte mindre vel formulerte formål) og i løpet av denne prosessen pådrar de seg kybernetiske kjønssykdommer, så å si, de blir preget av det de opplever på nettet, tildels på en slik måte at de søker å mangfoldiggjøre og spre smitten videre. Kulturelt sett ligner det på narkomani og andre typer tvangsatferd som sorterer innunder det psykiatriske fagområdet. “Nettopplevelsen” ser ut til å virke som en kraftig stimulans for pasienten. Avhengighet og andre forstyrrelser forekommer. Vrangforestillinger er en del av symptombildet. Paranoid psykose inntreffer på et relativt tidlig stadium av sykdomsforløpet. Statistisk sannsynlig prognose er at nettavhengighet vil redusere pasientens livskvalitet både på kort og lang sikt, men det egentlige problemer ligger i smittefaren. Zombier ønsker som alle vet å spise hjernen til de levende. Ikke for ernæring men for å “spre budskapet” og rekruttere stadig nye zombier, som igjen vil verve enda flere, og så videre. Sånn går dagene.
Dersom du kom kjørende langs veien og ble vitne til en stygg ulykke (med personskade) ville det i prinsippet være en straffbar handling å ikke stanse for å bistå med førstehjelp, varsle alarmsentral, avgi vitneutsagn, og så videre, selv om “bevisets stilling” sannsynligvis ville være et problem i den praktiske verden. Loven følger alminnelig moraloppfatning: Hvis noen er i nød og man unnlater å yte rimelig bistand, om man er på stedet og kan gjøre dette uten fare for seg selv, er det galt å ikke gripe inn for å bidra til å stabilisere situasjonen, selv om dette eventuelt er ubekvemt i forhold til egne planer. Slik fungerer den såkalte borgerplikten. Vitner har et ansvar.
Greit nok, alle vil ha privilegiene men ingen vil ha pliktene. Slik har verden blitt. Jeg forstår dette. Imidlertid er slik holdning en fundamental misforståelse av hva det betyr å være statsborger i Norge og medmenneske her på jorda. Mye, kanskje mesteparten av alt som skjer, er rene tilfeldigheter som ikke bryr seg om verken rettferdighet eller individuell bekvemmelighet. Er man der når det skjer så er dette din skjebne. En annen dag ville det vært noen annen, men i dag er det deg. Sånn er realitetene. En krise har oppstått på et sted hvor du tilfeldigvis befant deg og derfor er du innblandet enten du ønsker dette eller ikke. De fleste forstår dette, uten å behøve mye forklaring.
Jeg kan ikke selv med min mest kunstig fremkalte “stivt smil” type velvilje forstå hva fanden det er som driver antivaxerne. Jeg har ikke noe annet valg enn å tolke det som galskap. Mentale feilkoblinger som manifesterer seg i et perverst adferdsmønster. Er det sadisme? Det vet jeg ikke, men det er uansett veldig provoserende når amatører kommer på banen med “meninger” om ting de faen ikke har noen greie på. Sånt er ikke greit i noen form for virkelighet som jeg anerkjenner — og det ligner unnlatelse ved trafikkulykker å bare late som ingenting og ikke si noe når man ser dette skje. Antivaxerne er mordere med stedfortreder. Skadeverket deres er målbart og ubestridelig. Uansvarlige holdninger er èn type problem når dette bare rammer individet som har dem, men en helt annen type problem når folk begynner å agitere mot nødvendige helsetiltak som innføres på samfunnsnivå. Selvskading er en annen type problem enn vold mot andre.
Hvis du sender noen for å gjøre noe som du vet vil komme til å skade dem, har du da begått en straffbar handling? Dette er i utgangspunktet et moralspørsmål. Atferd man kan observere hos barn antyder at de noen ganger vil egge hverandre opp til å gjøre ting de vet er farlige og forbudte og man kan spekulere rundt hva som motiverer slikt. Etter min mening må vi snakke om en form for medfødt sadisme som kan arte seg på ulike vis, noen ganger som manipulerende atferd grunnet i morbid nysgjerrighet. Hva er det verste som kan skje når man gjør dette? Så man rekrutterer en forsøkskanin og iverksetter et eksperiment. Man truer, lokker, betaler eller overbeviser noen til å gjøre noe man vet er farlig og forbudt fordi man ønsker å “se hva som skjer” uten hensyn til forsøkskaninens liv og helse. Sånt skjer hele tiden. Vi kan (selv om vi ikke alltid bør) unnskylde slik atferd hos barn som ikke forventes å vite bedre, men det blir noe annet med voksne.
Psykopatisk atferd kan skyldes hensynsløshet – vi kaller det i så fall sosiopati – men det kan like gjerne skyldes en manglende evne til å forstå rekkevidden av egne handlinger, det man i gamle dager kalte “svekkede sjelsevner” og gjerne hørte om i forhold til rettspsykiatri, slik at atferden ikke egentlig er motivert av “ond vilje”, snarere av god gammeldags menneskelig toskeskap. Dette er et vanlig studieområde for kriminologer, forsåvidt også en pedagogisk hjørnestein: Kan vi utdanne oss ut av uforstand? Freudiansk tenkning legger mesteparten av ansvaret for voksenindividers atferd hos barnets utvikling, fremst den type emosjonell skade barnet lider på grunn av foreldrenes nevroser, en slags form for arvesynd, så å si. Vi kjenner ingen andre behandlingsmetoder som virker enn de psykiatrien allerede praktiserer. Det som koker ned til psykopatisk atferd hos antivaxerne har sannsynligvis enkle forklaringer innenfor en skolepsykologisk standardmodell, men det kan ikke unnskyldes innenfor en like standard juridisk skolemodell. Det må påtales og straffes, hvis ikke vil det ikke forsvinne.
Folkehelse er et nasjonalt sikkerhetsspørsmål. Det er en juridisk gråsone hva vi skal gjøre med antisosial agitasjon, men problemstillingen handler etter min mening om et svært enkelt moralsk prinsipp: Har vedkommende gjort sin borgerplikt i forhold til det lovverket som handler om bistand i en krisesituasjon? Enkelte tilfeller handler uten tvil om paranoid psykose hos individet, som ofte arter seg i form av intens fantasering rundt konspirasjoner og “alternative verdensforklaringer” – slik at det blir et spørsmål om bevisstløshet i gjerningsøyeblikket – men i så fall flytter vi egentlig bare grensene til de myndigheter som har det formelle ansvaret for å ta ut farlige individer før de rekker å gjøre skade på seg selv eller andre, eller i det minste før de rekker å gjøre mer skade enn de allerede har gjort. Dette handler ikke om “retten til å ytre seg fritt”, dette handler om subversiv agitasjon på tvers av nasjonale sikkerhetshensyn i forhold til begrepet folkehelse. Frihet er noe som både kan og bør fratas de som ikke har evne eller vilje til å også praktisere ansvarlighet. Om de siden hører hjemme i fengselsvesenet eller psykiatrien er et detaljspørsmål som må komme etter at vi har fått stabilisert ulykkessituasjonen på stedet.
Pussel er en syssel for fusser uten knyssel, der vi andre vil forandre den vei vi må vandre med hverandre, vil de slandre, slinke og slyne deg rett opp i synet med sine bølger av dårlige følger, en åsgårdsrei av hurlumhei som bedøver og sløver alle sanser der den danser etter veien foran fjott og tott (de har det jo så godt) med alle sine venner på vei dit veien ender, dit vi alle må gå og der er vi nå.
Rim og rytme er morsomme ting å leke med. “Mening” er mindre festlig men viktigere i hverdagen.
Uansett er språket det som først og fremst gjør norske mennesker norske. Hvis du vil bli mere norsk må du lære norsk bedre. Det er jo for faen åpenbart. Å kunne snakke flytende norsk er bra. Å vite hva ordene betyr er enda bedre. Men best av alt er når du kan bruke språket til å trikse med slik Zlatan trikser med en fotball, men også scorer på usannsynlige måter. Finter og overraskende vendinger er bra, men bare hvis det ender med at du får ballen i mål. En uskjønn tjuvscoring er bedre enn å drible helt Maradona over halve banen bare for å bomme på mål når man endelig skal “komme til saken” og få jobben gjort. Snakkekunsten handler ikke bare om retorisk estetikk, det essensielle er å få frem poenget. Kom til saken. Hva er det du prøver å si?
Hvorom man ikke kan tale, derom må man tie.
Jeg tror den offisielle norske oversettelsen er “om det man ikke kan tale må man tie” men jeg liker min egen versjon bedre. Det er uansett det suverent mest kjente sitatet etter språkfilosofen Ludvig Wittgenstein. Poenget han skal frem til er at vi må bare akseptere at ikke alle ting i et typisk menneskeliv lar seg beskrive med ord. Da er kunsten å holde kjeft. Man kan ikke fange røyk med fiskegarn. Eventuelt må man tilnærme seg problemet med kunstneriske midler.
Filosofi betyr kjærlighet til visdom. Begrepet stammer fra antikkens greske filosofer som prøvde å forstå og forklare verden og hvordan menneskene skulle leve. Arbeidshverdagen for filosofer kan variere en del avhengig av hvor man jobber.
(Utdanning.no)
Dette er viktig for å berike oss som mennesker og veilede våre handlinger. Dessuten har filosofisk analyse tillatt spesialister på ulike områder å svare på menneskelige behov og generere større kunnskap. Dette oversettes til kontinuerlig teoretisk, vitenskapelig og sosial utvikling.
(Veientilhelse.no)
Det er ikke realistisk å snakke om kritisk tenkning hvis man ikke begynner med selvkritikk. Det spiller ingen rolle hva slags sak eller tema vi velger, sjansen for at man skal forstå det man har foran seg er så forsvinnende liten at det er en klokere strategi å regne seg selv som fundamentalt uvitende om alle ting. Alt er nytt, alt er unikt i øyeblikket, alt må læres mens man går. Det finnes mønstre som repeterer seg men ingen detaljer er noensinne helt like. Imidlertid reduseres sjansen for at man skal oppfatte mønstrene som fremkommer i virkeligheten hvis man allerede har fantasien full av ferdig formede oppfatninger. Det er dette selvkritikken handler om.
Jo mer skråsikre folk virker i forhold til et tema, jo mindre sannsynlig er det at de vet hva de snakker om. Man blir ikke ekspert fordi man er så jævlig sikker på seg selv og sin egen kompetanse, men fordi man tilnærmer seg temaet på en respektfull måte. Alt må læres mens man går. Om og om igjen. Sånn virker virkeligheten. Den er ustabil. Men den er alt vi har, og språket er alt vi har når vi skal kommunisere om de tingene som angår flere enn oss selv, derfor er det en fordel hvis man venner seg til å være tydelig om det man prøver å si. Jo vagere man er, jo mer sannsynlig er det at man vil bli misforstått. Imidlertid bør man ikke forveksle tydelighet med ignorant selvsikkerhet. Dårlig ledelse handler nesten alltid om enøyde konger og enfoldige følgere. Sånt er ikke bra for noen.
Nettet er fullt av intellektuelle fantefølger som vasser i en seig sirup av dårlig informasjon. Alt de har er en liten skrangleboks men noen få harde fakta som lager lyd når de rister på den og dette tiltrekker seg oppmerksomheten til omstreifende nettzombier som søker sjelefred og svar på alle sine dype spørsmål. Det blir jo litt sånn tilbud og etterspørsel hele greia. Det fødes en tosk hvert minutt av hver dag som den litt lugubre sirkusdirektøren PT Barnum en gang visstnok skal ha sagt når han ble spurt om hvem kundene hans var. Folk ønsker tilsynelatende å bli lurt. Ihvertfall skjer dette litt i overkant ofte for at mennesket skal kunne betraktes som et intelligent vesen. På den annen side, mange sier at “man lærer mens man lever” og det er omtrent så bra som ting kan bli.
Mesteparten av det som foregår i menneskesinnet er bare støy. Det har ingen biologisk, psykologisk eller engang kulturell nytteverdi. Vi kan si at flere historier diktes opp en hva som blir fortalt – ikke alt man tenker kan eller bør sies høyt – og flere historier fortelles enn hva som blir skrevet ned. Det er en alminnelig erfaring blant de som skriver at en historie som lar seg fremføre godt når den fortelles med stemme og kroppsfakter ikke nødvendigvis lar seg gjengi like godt med skrevne ord. Mediene er tildels svært forskjellige.
Det er uansett vanskelig å ordlegge seg på en tilfredsstillende måte. Man føler typisk at “ordene ikke strekker til” eller at man ikke vet hvordan man skal stable begreper i en logisk sekvens som på effektivt vis transporterer fortellingens mening uten å inneholde alt for store hull som misforståelser kan bruke til å trenge seg inn i sammenhengen og føkke ting opp. For å bruke en sonisk metafor: La oss si at bakgrunnsstøyen i et menneskesinn ligner på det man finner mellom stasjonene på en gammeldags analog radio … og at de best trente og disiplinerte sinn i sine mest optimale øyeblikk har hva vi kan kalle “bakgrunnsmusikk” i stedet for atmosfærisk støy, hvilket er en fordel i forhold til organiserte arbeidsrutiner – takt og tone – men en ulempe i forhold til nonlineær inspirasjon.
Sammenhengen – om det ikke er åpenbart – ligger i at musikk er en spesiell form for “organisert støy” som appellerer til noe i menneskenes natur (riktignok ikke det samme hos alle) og enten fremkaller følelser eller binder seg til noen slags abstrakte reseptorer i “støysonen” av sinnet og virker organiserende på det som allerede ligger der. Mange filosofer har vært opptatt av musikk men jeg vet ikke om man ennå har tatt tak i dette på husholdningssiden, det vil si den såkalt populærvitenskapelige selvhjelpsindustrien, hvor man for eksempel kunne sortert mennesketyper etter hva slags mental bakgrunnsmusikk de later til å ha, slik at for eksempel en reggae-type ville ha en annen rytme i sine atferdsmønstre enn en som går på svartmetall. Klassisk musikk manifesterer seg annerledes enn frijazz, og så videre. De mest kaotiske sinn har bare hvit støy hvor man noen ganger synes det er akkurat som man kan høre noen vage skrik i bakgrunnen, men det er mest ikke til å begripe, lik den typen avantgardistisk kunstmusikk man intuitivt føler man bør ha noen slags høyere utdannelse for å tolke.
Heter det skriving eller skrivning? Norsk språkråd anbefaler generelt at man oftere bruker “ning-endelse” enn hva man i utgangspunktet er tilbøyelig til å gjøre, følgelig blir forfatning det aktuelle verbet når man skal fatte noe utenfor den vanlige fatningen, som jo ofte er hva forholdet mellom forfatter og etterfatter – altså leseren – handler om. Hvorfor leser folk bøker? Åpenbart fordi de ønsker å forholde seg til teksten, kanskje til og med komme ut med andre etterholdninger enn de forholdningene de brakte med seg inn i prosessen. En godt skrevet tekst vil bringe organiserende prinsipper inn i den mentale bakgrunnsstøyen, slik at leserne for et øyeblikk kan “høre seg selv” på måter som ikke tidligere var tilgjengelige for dem. Teksten bringer ikke noe nytt, den bare etablerer en musikalsk grunnlinje, en rytme og en melodi som gir leserens egenstemme en mulighet til å “synge med” så lenge fortellingen foregår.
Det var en gang jeg tenkte at jeg skulle skrive en kriminalroman. Sånt er populært og noe skal man jo leve av, så hvorfor ikke? Jeg ser ikke på selve det å skrive en bok som spesielt vanskelig, det handler bare om å dikte opp et interessant plott og siden spinne en fortelling rundt dette. Alt er et håndverk. Det som eventuelt er “magisk” er evnen til å fortrylle leseren med interessante elementer i en interessant sekvens, i prinsippet den samme forretningsidèen som når man har sex med noen. De fleste har noen idèer rundt hva som er vellykket i så måte. En dårlig fortelling, eller enda verre, en kjedelig fortelling, er noe man riktignok ofte strever seg gjennom fordi det er jo tross alt hva man har for hånden og driver med akkurat her og nå, men det er ikke noe som bærer i seg fristelser til å gjenta opplevelsen. Da er det bedre å finne en annen og mer interessant forfatter, eventuelt å bare dagdrømme om spennende historier som kanskje finnes der ute.
Hva slags plott er det som etterspørres i lesermarkedet? Det er jo slik st det å skrive en bok er vesensforskjellig fra det å selge den. Hvis ingen er interessert i å lese teksten kan man stille spørsmålstegn ved poenget med å skrive den. Nyere kriminalromaner handler ofte om seriemordere og har således beveget seg et stort skritt i retning av skrekklitteratur, hvor det virker som forfatteren med sin skare av lesere befinner seg på seminar sammen, med det formål å kartlegge sine egne perversjoner og jobbe seg gjennom hva de betyr. Jeg har selv ingen interesse av denslags. “Drapsmannens psykologi” er uansett alltid alt for intenst banal og det foregår etter min mening aldri noe som egentlig er interessant innenfor den kriminelle delen av menneskelivet. Som alle kan se, med forholdninger som disse ble det vanskelig å opparbeide seg noen egentlig prosjektentusiasme rundt denne imaginære kriminalromanen min. Jeg har rett og slett ikke slik legning.
Det jeg så for meg som interessante ting å behandle litterært var to sider av samme sak, nemlig folk som bare forsvinner (og ingen hører noensinne noe mer fra dem) og folk som bare dukker opp døde på en plass hvor ingen vet hvem de er eller hvordan de havnet der. (For eksempel den berømte Isdalskvinnen i Bergen.) Man kan naturligvis introdusere en seriemorder som forklaring av begge deler, eventuelt noe slags komplott av typen internasjonal spionasje (som er hva flertallet later til å tro om Isdalskvinnen) hvor man i utgangspunktet verken forstår spillets regler eller dets poeng, men for min egen tilfredsstillelses skyld er det mer interessant å spinne historier rundt vesentlig mer fantastiske forklaringer, si for eksempel dimensjonsporter og parallelle virkeligheter. Dermed mister man jo mange lesere. Folk liker ikke typisk sånt som gjør dem enda mer paranoide og engstelige enn de allerede er, de liker å få mistankene sine bekreftet på noenlunde rasjonelt vis. Psykopater er jo et populært tema, mens ingen liker å forholde seg til det komplett ubegripelige. Det ligner for mye på selve virkeligheten, eventuelt den mentale bakgrunnsstøyen som man allerede plages av og søker å komme bort ifra.
Konklusjonen må bli at det beste er å skrive blogg. (Kanskje også det verste, men la oss ikke være pedantiske.) Nettet er en interessant åpning for de som liker å skrive uten at de egentlig har det kommersielle talentet som behøves for å fremstille salgbare objekter innenfor litteraturen. Jeg vet fortsatt ikke mye om hvem som leser den apecalypsotiske bloggen, men det virker som om det er omtrent femti av dem. Kanskje ville det vært flere hvis jeg hadde høy profil på sosiale media og markedsførte greia mi mer intenst, men igjen, det er et spørsmål om hva slags legning man har slik sett. For mitt vedkommende oppleves det som naturlig å skrive det jeg ønsker å fremføre, poste det og siden la det seile sin egen sjø. Dette er ikke noe sosialt foretak i den forstand. Kanskje vi kan kalle det “egenterapi” og si at dets verdi ligger i at jeg organiserer mitt eget sinns bakgrunnsstøy på denne måten. Det er vanskelig å formulere seg forståelig hvis man ikke har stram disiplin over egen språkføring, samtidig som det er umulig å være interessant hvsi disiplin er alt man har.
Politisk korrekthet, etter det engelske political correctness, på norsk ofte forkortet PK, er en nedsettende betegnelse på ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan oppleves som støtende eller diskriminerende. I dag blir begrepet hovedsakelig brukt som del av en kritikk av påstått rådende venstreorienterte oppfatninger i politiske eller sosiale spørsmål. Begrepet benyttes i identitetspolitisk debatt om utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger, for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemning eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad.
Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt. I Norge er begrepet brukt i forbindelse med debatter om innvandrings- og integreringspolitikk, hvor innvandringskritiske debattanter påstår at enkelte problemstillinger ikke debatteres av frykt for stigmatisering, og at kritikk av disse forholdene kan støte de gjeldende gruppene. Debattanter som mener at frykten for å krenke minoritetsgrupper har gått for langt, bruker gjerne «politisk korrekthet» som skjellsord for det de anser som innsnevring av ytringsfrihet og villighet til å unngå at kritikkverdige forhold omtales.
Det er etter min mening ukorrekt å si at jeg er politisk korrekt, til tross for at jeg støtter det politisk korrekte budskapet, eller rettere sagt, det blir korrekt å si at jeg har sammenfallende politiske strategier med motstanderne av det politisk ukorrekte, eller skal vi si det demonstrativt provoserende, det vil si slikt som troll driver med på nettet, av hva jeg antar er “årsaker” – jeg kjenner dem ikke – som i sitt sanne vesen og i sin sanne natur neppe er så noble som at de forsvarer retten til fri ytring. Eller vi kan snu det på hodet og si at hvis jeg er politisk korrekt så er jeg det på en veldig ukorrekt måte, fordi jeg er en så kompromissløs motstander av sensur som det går an å finne, men samtidig er jeg en like kompromissløs tilhenger av standarder når det gjelder informasjonskvalitet, debattklima og intellektuell etterettelighet.
For det første: Myten om “politisk korrekthet” som et kvelende sensurklima er noe forbanna sprøyt. At jeg – for å ta en relevant sammenligning – er tilhenger av seksuell frihet betyr ikke at jeg synes folk bør få lov til å gå rundt på offentlig sted med kuken hengende ute, mer eller mindre bokstavelig talt, og hvis noen krever at jeg må forklare og rettferdiggjøre denne … hva jeg antar er en moralsk posisjon (selv om jeg vil argumentere for at det egentlig handler om estetikk) så vil jeg avvise dem, erklære dem for å være idioter og si at hvis man behøver å få dette forklart så vil man neppe forstå forklaringen. Da er det allerede noe galt i hodet deres. De behøver å snakke med en psykiater og det er ikke meg. Jeg er filosof. De har verken råd til tiden min eller tid til rådene mine.
Standarden krever at jeg kjeppjager han som sprader rundt i nærheten av meg med kuken hengende ute og på akkurat det samme vis og av den samme årsak må jeg kjeppjage han som kommer med rasismen, homofobien eller “antifeminismen” sin hengende utenpå. Dette holder faen ikke mål. Ytring er et verb og handlinger har konsekvenser. Det er ikke ytringsfriheten din jeg angriper, din dust, det er den antisosiale psykopatien. Igjen, hvis du ikke skjønner dette trenger du å snakke med en psykiater. Ofte er det et åpent spørsmål om troll – både på nettet og ellers i livet – er sadistisk motiverte eller om det handler om penger. En trollerolle – så å si – er jo ofte en rask vei til mye oppmerksomhet, som gir mange klikk og derfor muntert klingende mynt. Sadister liker derimot å sette nedtur på folk, få dem til å føle ubehag, hisse dem opp, gjøre dem engstelige, det ene med det andre, poenget er at de liker sadistisk makt og opplever noen slags nytelse når de bruker den. Det er som å være hekta på narkotisk stoff. Alt handler om kicket, nytelsen, beruselsen, hele den pakka der. I grunnen veldig banalt.
Heller enn “politisk korrekt” tror jeg at det korrekte må bli å kalle meg en åndssnobb. Jeg driter i hvordan folk føler seg, for meg handler det om standarder. Hva vi gjør, hva vi ikke gjør, og hvorfor det må være slik. Jeg har det samme forholdet til informasjon som jeg har til håndverk (jeg er murer av fag): Hvis du ikke har tenkt å gjøre skikkelig arbeid har du ikke noe på arbeidsplassen å gjøre. Det er greit å være mindre god innenfor faget så lenge du skjønner dette selv og ikke setter i gang med noe du ikke kan fullføre, vi var alle amatører en gang. Det finnes jobber som egner seg for lærlinger og det finnes jobber som krever en mester. Det er viktig å forstå forskjellen. Kjenne sin begrensning, så å si. Etterhvert som man tilegner seg bedre fagmessige rutiner og standarder kan man ta fatt på mer krevende oppgaver.
Den eneste egentlige overraskelsen med hele denne affæren er at amerikanerne valgte Trump som president. Alle skjønte at det ville gå rett til helvete fra og med det øyeblikket, det eneste som var uklart var detaljene i reiseplanen. Noen smilte nervøst og sa at det kommer kanskje til å gå bra (selv om de visste at dette ikke var sant) mens andre tenkte at tigere er fine ridedyr og slang seg på karnevalsopptoget. Hva har dette brakt USA? Ihvertfall ikke mer respekt enn det lille de hadde. Nå har alle sett at de er troendes til å plassere gale mennesker i jobben som statsleder. Hva kan man sammenligne Trump med? Komikeren Trevor Noah – som vokste opp i Sør-Afrika – var tidlig ute med å si at Trump ligner en gjennomsnittlig afrikansk diktator, av den typen som ikke engang prøver å gjøre noe for noen andre enn seg selv.
Hvis noen i Norge noensinne – uansett av hvilken grunn – har likt Donald Trump bør de gå ut i skogen og skyte seg. Herregud. Går det an. Hva annet liker de? Fange og torturere små dyr? Mannen er jo for faen fullstendig rabiat. Skyr ingenting. Er det det som appellerer til de som synes at Trump er pokker til kar? Han har jo en nærmest evangelisk flokk av dedikerte tilhengere – det nærmeste orker man kommer på denne siden av Tolkien – som åpenbart er villige til å ofre liv, helse og frihet for “saken” uten at de engang klarer å gjøre rede for hva den består i. Make America Great Again. Hva fanden betyr det? Og hvordan går det an å bli så dust at man tror på et sånt slagord? Det er jo på barneskolenivå. Er de så fulle av cannabis alle sammen at de fullstendig har mistet grepet?
Det fantes noe som ble kalt Combat 18 i Storbritannia. Jeg vet ikke om de eksisterer ennå. Det var en nynazistisk gategjeng som likte å dra ut for å slåss — som navnet forsåvidt antyder. Tallet 18 er kode for bokstav nummer det og det i alfabetet, som i dette tilfelle betyr AH. Adolf Hitler. Det finnes/fantes andre lignende grupper, som Zorn 88. Zorn er som alle vet tysk og betyr “primalraseri” mens HH står for Heil Hitler. Og sånn går dagene. Teller man på fingrene vil man finne ut at koden for DT er 420. Fordi D er bokstav nummer 4 og T nummer 20. Så der har vi mysteriet. President 420 og alle rushodene som liker ham. Delstaten California brukte koden 420 for kategori av forbrytelse når de arresterte noen med marijuana på seg. Senere spredte 420 seg som “intern kode” for cannabisrelaterte saker blant brukere av stoffet. Nå for tiden feirer de “420-dagen” den 20. april (skrives 4/20 på amerikansk manèr) som ironisk nok også er Hitlers fødselsdag. Derfor bør man ikke ta for gitt at alle som er ute og feirer denne dagen er lystige av den samme årsak. Misforståelser kan oppstå.
Hvorom allting er, nettet strammer seg stadig mer rundt President Promp. Selvfølgelig har han pådratt seg en saksmengde som ville ha senket et dusin mindre psykopatiske individer, men han skyr som allerede nevnt ingenting og tilhengerne hans er minst like gale (men av helt andre årsaker) så dette har fortsatt potensiale til å bli en enda styggere affære. Donald Trump kan ikke bare “skytes ned” fordi der er alt for uforutsigbart hva som vil skje hvis de bare setter ham i forvaring, det er nødvendig å demontere dette fenomenet bit for bit. Om noen uker har de valg til Senatet og Representantenes hus. Der stiller et ikke ubetydelig antall “mini-trumpere” med lovnad om at de skal avvikle demokratiet slik det har fungert der så langt. Normale folk stiller også. Det gjenstår å se hva som kommer til å skje.
Brød er et stekt eller bakt produkt med mel og vann som hovedingredienser. Brød er et av de viktigste næringsmidlene i store deler av verden. Brødets fordøyelighet og næringsverdi er avhengig av melet. Grovbrød har beholdt mest av kornets mineralstoffer og vitaminer. Som følge av et høyt konsum er brød og andre kornvarer vår viktigste kilde til energi, hovedsakelig på grunn av et høyt innhold av karbohydratet stivelse.
(Store norske leksikon)
Jeg vet ikke om dette er fakta – folk sier så mye rart – men noen fortalte meg at skrifftegnet for mat er identisk med det for ris på kinesisk, og det virker jo rimelig sett i lys av at mange språk mener “mat” i generell forstand når de sier “brød”. Den gamle historien fra revolusjonen i Frankrike forteller jo at Marie Antoinette ikke forsto hvorfor folket var i opprør. De har ikke brød var svaret hun fikk. Da kan de spise kake sa den snusfornuftige dronningen. Jeg vet ikke om det er en sann historie heller, men den er i det minste komisk. Den sier noe om alternativene hun anså som selvfølgelige innenfor sin virkelighetsforståelse, eller ihvertfall brukes historien som regel slik når den gjenfortelles, som en klassisk lignelse for skylappene man får av å være vant til en priviligert livsstil.
Ingen gjenomsnittlig borger av kongeriket Norge som lever nå i dag har noensinne opplevd sult, i betydningen seriøs hungersnød som går på livet løs, eller engang så dårlige tider at de har tapt noen særlig mengde kroppsmasse på grunn av redusert næringsopptak over tid. Jeg sier ikke at ingen har opplevd dette – det vet jeg jo ikke noe om – men i den grad det forekommer regnes det som svært uvanlig, kanskje noe tilknyttet mental helse. Normalt sett er de fleste norskinger bra ernært og vel så det. Jeg antar at de fleste – også jeg – ville føle seg nærmest provosert hvis vi hadde hørt om noen som faktisk sultet i nabolaget der vi bor. Et sted må grensen gå. Norge er et rikt samfunn, kanskje det rikeste av dem alle, relativt sett og målt i forhold til et globalt gjennomsnitt, og derfor blir det for drøyt når noens nød blir så til de grader oversett at det medfører et helseproblem.
De som har normalt stabil helse og er normalt velfødde vil fint klare et par uker uten mat. Det vil selvsagt være ubehagelig men man vil ikke dø av det. Si for eksempel hvis man er skipbrudden i en livbåt langt til havs. Sånt har skjedd. Imidlertid vil man ikke klare mer enn et par dager uten vann før det får store konsekvenser for kropp og sinn. Jeg tror ikke man regner vann som et næringsmiddel i den forstand, men det er uten tvil den viktigste ressurs mennesker behøver for sin daglige overlevelse. Også der er vi godt vant i Norge. Vi har riktignok hatt noen tørkesommere og det snakkes om lite vann i magasinene, det ene med det andre, men det virker ikke sannsynlig at det skal bli noen alvorlig vannmangel noe sted her i landet. “Problemer med vann” betyr som regel at man får for mye av det. Ørkendannelse virker ikke som noe aktuelt problem som noe kommunestyre vil få på pulten sin med det første.
Lengre sør observerer vi imidlertid noen foruroligende signaler. Elver og vannreservoarer tørker ut, eller rettere sagt nivået på vannspeilet faller så lavt at det skaper alle mulige slags problemer, samtidig som vann overforbrukes innenfor et alt for intensivt og monokulturelt drevet landbruk. Steder Norge baserer seg på å importere matvarer fra kan snart oppleve at det blir vanskelig å levere slik som før, ihvertfall til den prisen som var før — og det er bare begynnelsen på en serie svært forutsigbare problemer tilknyttet endrede klimaforhold. På noe lengre sikt må vi påregne en stor omlegging av hele den økonomiske modellen vi lever med nå. Selvbergingsjordbruk vil komme tilbake, samtidig som matvarer fremstilt for salg vil komme fra mindre enheter (og med høyere priser) enn vi har i dag. For meg personlig er det poengløst å spekulere rundt hvordan samfunnet vil se ut om femti år, men for de som er unge nå er dette et meget aktuelt spørsmål. Det kommer helt sikkert til å være helt annerledes, men spørsmålet er om det skal være proaktivt styrt i slik retning eller om “det blir hva det blir”.
Jeg er et fritt menneske. Jeg kan føle hva jeg vil. Imidlertid kan jeg ikke gjøre hva jeg vil. Jeg kan ikke engang si hva jeg vil. Det er til enhver tid nødvendig å faktorere inn hvor jeg er og hvem som hører det jeg sier. Det virker ikke rimelig å påstå at “fritt ord” betyr at man bare skal prate rett fra levra på noen slags inspirert måte, uten å tenke gjennom ordene man velger og formuleringene man konstruerer. Jeg vet ikke om det er noen som lever slik, det vil si rett fra levra til munnen uten å ta omveien om hjernen, men det er ihvertfall ikke meg. Fordi jeg ikke i utgangspunktet antar at jeg automatisk vil bli forstått – eller engang oppfattet likt – av alle, opererer jeg med en selvsensur som i høy grad er publikumsorientert. For å ta et banalt eksempel: Jeg snakker ikke om “voksenting” når det er barn i rommet.
Naturen har gjort meg både hissig og viljesterk. Dette er personegenskaper som kan bringe deg mye trøbbel hvis du ikke samtidig har godt utviklet selvbeherskelse. Jeg har ikke alltid vært helt i vater sånn sett men jeg har for det meste vært voksen siden jeg ble voksen. Jeg tror ikke at “alt handler om meg”, snarere tvert imot. Det er i utgangspunktet ingenting som handler om meg, men jeg kan velge å blande meg inn i ting som foregår og dermed introdusere Le Moi som element i saken. Derfra og ut er det “min sak” fordi jeg har gjort det slik. Dermed inviterer jeg naturligvis samtidig til kritikk av “min rolle i saken” fra alle andre som oppfatter seg som involverte. Slik virker virkeligheten.
Folk snakker om tilgivelse men jeg er ikke sikker på om jeg engang forstår konseptet. Er det noe emosjonelt? Jeg pleier ikke å blande meg inn i mine egne følelser. De får lov til å flyte fritt. De fremstår uansett ikke som kontrollerbare så hvorfor forsøke? Alt jeg kan kontrollere er hva jeg gjør og ikke gjør, inkludert hva jeg sier. For eksempel ser jeg ikke noe poeng i å vise følelser og jeg har liten tålmodighet med de som opererer på denne måten. Når folk ikke selv kontrollerer sin egen atferd ender det som regel med at noen andre må “moderere” dem. Jeg har rett og slett ingenting til overs for “spontanitet” diktert av tilfeldig forbipasserende følelser. Det er et minimumskrav for å bli respektert som voksent og selvstendig individ at du klarer å kontrollere din egen galskap.
Jeg forstår ikke engang hva som gjør mennesker indignerte og fornærmede. Når de klager over at det smerter så fælt i følsa deres er det mest så jeg ikke klarer å ta dem alvorlig. Er du klar over at du er en skapning som har kommet til jorda for å dø? Skjerp deg. Ingen har tid til noe tull og drama som stjeler energi fra viktigere ting. Jeg antar det er noe der. Folk klarer ikke å slippe taket i unyttige følelser som de i sitt enfold forbinder med mennesker og situasjoner mens de egentlig ikke er forbundet med noe annet enn dem selv. Dette er komisk men det er også tragisk. Levetiden kommer ikke tilbake. Hvert minutt man bruker på unyttige ting er et minutt man kunne brukt på nyttige ting. Og før man vet ordet av det slipper man opp for minutter. Selvfølgelig er det til enhver tid mange utrolig irriterende ting i vår verden, men “positiv fokus” betyr etter min mening å ha oppmerksomheten festet på de tingene man kan påvirke og avstå fra å engasjere seg i alt det andre. La oss kalle det distraksjonene i livet. Sånt som flytter oppmerksomheten bort fra praktiske ting man er nødt til å forholde seg til.
Som enhver god freudianer vil si: Nevroser er en kultursykdom som er like forutsigbar som forkjølelse. Det er “noe som går”. Det man føler kommer i strid med hvordan man lever. Sånt skjer og det går som regel raskt over, men hvis man lever med indre strid over langen blir man nevrotisk. Det er en naturlig konsekvens av disharmonisk livsførsel. Like naturlig er trangen til å “kompensere” med noen slags eksesser, for eksempel bruk av rusmidler, engasjement i forskjellige typer risikoatferd, “selvoffer” i form av hengivenhet til en sak, eller en trosretning, det finnes så mye man kan gjøre, men alt er distraksjoner som er designet for å oppveie for andre distraksjoner. Kort sagt, nevrotisk atferd. Og psykosen kommer når man lar fantasien konstruere storslagne “forklaringer” rundt hva som foregår og hvem som har skylda for det som skjer. I prinsippet burde psykiatrien være mer etterspurt enn somatikken, men folk er nesten like skamfulle for hjernen sin som de er for kjønnsorganene. Og ofte like forvirrede og/eller ukritiske til hvordan den skal brukes og hva den egentlig vil med dem.
