APECALYPSO

Den største fordelen med ytringsfrihet er at det blir lettere å oppdage hvem idiotene er. Bare når folk begynner å snakke og si ting går det an å vurdere kvaliteten på tenkningen deres. Den vil i hovedsak ligne på kvaliteten i alt annet de gjør. Mule er en blogger, men vi velger å ikke oppgi hans korrekte navn av hensyn til bevisets stilling. Også fordi det ikke er viktig. Mule er bare en fugleunge som skriker etter mere mat. Som andre i hans intellektuelle vektklasse er han opptatt av demokrati (i sin sanne form, som er en annen enn hva som praktiseres noe sted i dag). Mule drives åpenbart av noen slags “visjon”. Han er knallhard i argumentene sine. Ordentlig gammeltestamentlige greier. Ingen skal behøve å dø i synd så lenge Mule har et par pekefingre og en åpen internettforbindelse.

Problemet med disse som har lav intelligens er at de ikke har intelligens nok til å oppdage problemet. De mangler det konseptuelle verktøyet man behøver for å kvalitetssikre informasjon. De motiveres av “følelsen av å ha rett” og plages sikkert mye med frustrasjon over at ikke alle andre kan se det samme som dem. På en indirekte måte har de faktisk et godt poeng, men ikke slik som de tror. De er levende bevis på at utdanningssystemet ikke fungerer, eller ihvertfall fungerte det ikke for dem. Skoleerfaringen var noe helt annet for Mule, og for han andre fjøsnissen som sprer løgner og hatpropaganda med et kokett smil. Også navnet hans er hemmelig. Vi kaller ham bare Nubby. Jeg vet ikke om de er venner men de jobber helt klart for den samme arbeidsgiveren så de er i det minste kolleger. Die bransje kameraden.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Når de begynner å snakke om folket vet du hvor det bærer. Det finnes ikke noe sånt som “folket”, det eneste vi har er Per, Pål og Espen, altså individer som kan forme grupper, danne sammenslutninger, og så videre, bimbala simson, det ene med det andre, plutselig hare vi en nasjon vi med, vi små en alen lange. Ikke engang det mest spirituelt purifiserte veganerkollektiv av stjerneøyde hippier gidder å holde på særlig lenge med allmøter om alle ting hver gang noe behøver å bli gjort. Det enkleste er å delegere diverse sett med oppgaver rundt om på enkeltindivider så sørger de for å gjøre det som er nødvendig etterhvert som det kommer. For at kollektivet skal fungere i praksis er det best om individene tar forskjellige ansvarsområder som sine, så bruker de heller allmøtene på å oppdatere de andre om fremdriften. Dette er det samme prisippet både i liten og stor skala. På samfunnsnivå har vi staten. Det totale kollektivet som representerer oss alle. I politisk forstand kan vi si at “folket”, definert som “oss alle”, ikke er tilgjengelig for kommentar – eller rettere sagt, hvor mye tid har du? – men at staten er deres advokat som vil besvare spørsmål på folkets vegne dersom det er noe du lurer på.

Staten er et gedigert jævla maskineri av individer som har sine spesielle oppgaver, mye av det veldig detajert og “fagidiotisk”, i den forstand at det vil ta deg noen måneder å lese deg opp på temaet. Det er ikke praktisk å ha det på noen annen måte. Det ikke bare går an, det er også normalt sunn fornuft å stille spørsmål til (for ikke å si ved) politikerne, men også de må forholde seg til “fagidiotene” som gjør det daglige arbeid i alle direktorater og departementer. Det er ikke bare-bare å påvirke dette skipets retning. Man tar ikke brekkslædd med en supertanker. Statens relative maktfordeling mellom politikere og byråkrater ligner den mellom kaptein og maskinsjef på et skip. Riktignok er det kapteinen som bestemmer kursen, men hvis maskinsjefen sier nei kommer han ingen vei. Og enhver mistillit mellom de to vil gjøre alle ting mye vanskeligere for alle, selv om man rent teknisk sett klarer å holde skuta gående.

Systemet drives på en spesiell måte som har blitt innarbeidet over tid. Endringer i detaljer og forflytninger av fokus skjer hele tiden. Det er mye aktivitet. Ting legges ned og nye ting oppstår. Pengene vandrer hit og dit. Ingen har full oversikt over alle detaljer innenfor statens daglige drift. Systemet fungerer bare fordi alle for det meste har tillit til alle andre, at de vet hva de driver med og får jobben gjort, eller i det minste prioriterer godt hvis nedskjæringer gjør det vanskelig å gjøre en skikkelig jobb (sånt hender). The deep state var noe de begynte å snakke om i engelskspråklige land for en stund siden. Jeg har aldri helt skjønt hva de snakker om, det vil si om det bare er byråkratiet (og i så fall, hvorfor ikke bare si “byråkratiet”), eller er det er noen slags Lovecraft-inspirert visjon av noe overnaturlig. Et vesen fra dypet. Det er jo faen ikke klokt. Nesten som å bli paranoid i forhold til supermarkedet og skrike krav og beskyldninger mot det dype firmaet og alt mistenkelig de gjør mens ingen kan se dem, fordi de ikke vet noe om logistikkjeden og verdensmarkedet for matvarehandel.

Staten er i virkeligheten en diktator, men det er ikke noe menneske. Det er heller ikke noen maskin. Det er et arrangement som virker fordi vi ønsker at det skal virke. Det går an å gjøre ting helt annerledes, men ingen har hittil demonstrert talent for å etablere noe bedre enn åpne demokratiske valg av politikerne som skal styre staten fra dag til dag. Selvfølgelig er alt et helvetes møl. Det er det alltid. Sånn er det i menneskenes verden. Hvis du vil være med på styring og stell av apparatet så værsågod, det finnes mange åpninger og muligheter, men hvis du ikke har tenkt å selv gjøre noe, vennligst hold kjeft og trå til sides slik at de som jobber kan få gjort det de skal. Å skrike om politisk misnøye er ikke hjelpsomt. Å agitere for hat og ufred plasserer deg i kategorien for de som fortjener bank. Det eneste som teller er hva du gjør og når det du først og fremst gjør er å være en idiot på nett så er dette hva som definerer deg. Selv den minste jobb i politikken på lokalnivå er er mer politisk viktig enn selv den største og best argumenterte avhandling om politikk som noen skriver på nett. Dette kalles å være realitetsorientert. Jeg anbefaler både Mule og Nubby – oppdiktede navn som gjør det umulig å identifisere dem – å sjekke ut konseptet virkelighet. Det er ikke vanskelig. Det behøver ikke engang være så kjedelig som alle sier, for det blir hva man gjør det til.

Noe av det smarteste man kan gjøre etter å ha pådratt seg “uforutsette” (ikke totalt, men de var ikke ventet akkurat nå) fakturaer for drøyt ti tusen i løpet av en dag, må være å blåse enda et par hundre på en flaske vin. Jeg drikker veldig lite alkohol, men når det først skal være så skal det være noe som er verd å huske. Saken er at jeg har nesten fått tilbake følelsen i leppa etter å ha gjennomført en rotfylling i dag, som utgjør 4750 av de nevnte utgiftene (men det er definitivt verdt noen laks å slippe å ha tannverk). Resten er “diverse bilutgifter”. Forbløffende hva man får til i løpet av en dag når man står på litt.

Hva er den beste alkoholen? Hvis man ser profesjonelt på saken, si for eksempel hvis man har tenkt å ta livet av seg selv med alkohol men bruke litt tid på prosjektet, for å utforske torturen som ligger mellom beslutningen om å dø og selve dødsfallet, vil jeg anbefale hjemmebrent. Billig og brutalt effektivt, ren rå sprit vil få deg i grava raskere enn noen annen form for langdryg alkoholforgiftning. Jeg er ikke en gang sikker på om det går an å dø av bare vin, men man kan i det minste svekke resten av helsa såpass at man blir svak overfor alle tilfeldig forbipasserende sykdommer. Naturen (og statistikken) gjør resten.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Jeg har imidlertid ikke tenkt meg dit. En flaske vin en dag det passer slik er ikke noe problem. Hva skal man kalle det? Å skeie ut med rusgift etter en tildels irriterende dag. Altså, når det gjelder tannverk så er det jo ikke noe spørsmål. Man må bare få det gjort. Hva som enn er nødvendig, koste hva det koste vil. Sånn er det ihvertfall for meg. Jeg er ikke nødvendigvis noen pyse men jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre med tannsmerter. Det er Guds straff til menneskene. Her. Bare ta pengene mine. Ta mer enn jeg har. Jeg kan stifte gjeld. Alt som betyr noe her og nå er å bli kvitt tannverken. Hva slags forhandlingsposisjon har jeg? Ingen. Ta hva du vil, bare fiks dette.

Når det gjelder bilen så er det noe jeg må ha, akkurat som tenner. Rent teknisk sett kunne jeg kanskje ha klart meg uten, men ikke slik verden er konfigurert akkurat nå. Faenskapet trenger service. Service koster penger. Det ene med det andre. En forstilling her og en jeksel der, livet går videre. Er det noen flere som skal ha betaling før jeg stenger sjappa og går hjem? Ikke sant, dette er ikke mystisk, det handler om fortjeneste, altså det man fortjener, nærmere bestemt Caballero d’Oro rødvin fra det herrens år 2016. Men ting ennå var relativt normale. Husker du? Det var en uskyldig tid, full av håp som man kunne tro på. Jeg skåler for 2016 og klinker med brilleglasset.

De eneste instrumentene jeg egentlig følger med på når jeg kjører bil er turteller, forbruksmåler og lading. Resten er mindre viktig. Jeg er en profesjonell sjåfør. Driftsøkonomien er som regel det man orienterer seg i forhold til. Hadde jeg ikke hatt en så bra serviceavtale som jeg har ville dagens omkostninger sikkert blitt både def fire- og femdobbelte. Det er enda en grunn til å avholde en ensom privatfest sammen med meg selv og gullridderen fra Toscana. Jeg avslutter dagen med mer gjeld enn jeg hadde da jeg sto opp, men det kunne vært verre.

Det finnes en gråsone av informasjon som er litt for mye preget av rykter til at det er god fisk som nyheter. “Folkesnakk” er et ord vi ofte bruker om ting som ved det tidspunkt verken kan bekreftes eller avkreftes, og de fleste fornuftige mennesker har ganske bra peiling på hva ordet “folkesnakk” betyr. Man kan ikke verken ta det alvorlig eller ikke ta det alvorlig fra et journalistisk utgangspunkt. Ofte er det en saklig grunn til at ryktene går. Men det vet man ikke før man begynner å sjekke ting nærmere. Like ofte er det bare løgn og fantasi.

Det har skjedd mange store ting i Storbritannia denne høsten. Toryene klamrer seg fortsatt til makten gjennom sin tredje statsminister av året og nok en rokade av ministre som mest av alt er konstruert for å holde partiet samlet, mens selve det å “regjere” er sekundært. I mellomtiden bygger Labour seg opp som den fineste jenta i gata foran selveste storflørten som er neste folkeavstemming. Forutsigbart nok er britene pisse forbanna på rikets tilstand og veldig skeptiske til at milliardæren Rishi Sunak kommer til å ta de “sosialistiske” grep som er nødvendige for at ikke et stort antall mennesker skal skyves inn i betalingsudyktighet og fattigdom denne vinteren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Selv er jeg mest urolig over alt snakket om å “kutte bort EU-byråkratiet” som i praksis betyr å endre et par tusen lover som regulerer ting som industristandarder, vernetiltak og utslippsbegrensninger. Det at man fjerner seg fra det udemokratiske EU-regelverket betyr at man ikke lenger fritt kan handle med EU-land. Det største (og rikeste) eksportmarkedet i verden. Brexit-tilhengerne snakker ikke like mye om det nå i dag men det var lenge et poeng i seg selv å gå bort fra CE-merking av matvarer og annet, for å etablere en egen “UK-standard” for alle typer merking og deklarasjon, problemet er bare at dette kommer til å bli dyrt som faen og ta mange, mange år å gjennomføre i praksis. Man kan ikke bare kjøpe og selge varer over internasjonale grenser i våre dager. Det finnes alle mulige slags strenge krav til standarder og merking av alle produkter før de slipper inn. Det er derfor det finnes handelsavtaler. Britene hadde en frihandelsavtale. Nå har de ingenting.

Folk liker ikke byråkrati når de er nødt til å forholde seg til prosedyrer og standarder, men de liker det plenty godt når det beskytter dem mot svindlere og banditter som prøver å utnytte dem. Det er sant at EU-maskineriet er et gigabyråkrati av skremmende proporsjoner, men det er dette som må til for at vi skal kunne ha en frihandelssone for en milliard mennesker som er så innbyrdes kulturelt forskjellige som i Europa. Det blir veldig veldig veldig mye forhandlinger – timer, dager, uker, år – om de mest grysefullt frustrerende detaljer. Og det tar aldri slutt. Er dette frihet? Svar nei. Dette er handel. Frihet er det man bruker til å reise fritt over landegrensene og ta jobber der man vil (og kan få dem). Det finnes ikke noe sånt som “frihandel” annet enn som det praktiske resultatet av at man har blitt enige om standarder og betingelser for hva man har lov til å selge og hvordan det må produseres for å være en lovlig vare. Det er først og fremst dette som er det britiske problem.

Folk liker ikke byråkratiet når det hindrer dem i å bygge på huset som de vil, men de liker det plenty godt når det hindrer naboen i å frike ut med alskens fantasifulle påbygg rett i synslinjen deres. Reglene er ikke urimelige men når de er det kan man jobbe politisk for å justere dette misforholdet. Brexit-prosjektet er et “eksperiment” i den forstand at det er første gang noen stat – i fredstid – velger å innskrenke sin egen frihet til å drive handel og samferdsel med sine nærmeste naboer og handelspartnere. Ingen vet hva dette betyr, ikke engang de selv. Brexit er et emosjonelt motivert prosjekt som er fokusert på naive fantasier om “sjølråderett” i en verden hvor nasjonalstater og grenser betyr mindre en  de noensinne har gjort. Det fungerer ikke veldig vesensforskjellig for stater enn for individer. Folk lar deg være i fred hvis dette er hva du ønsker, men hvis du skal ut og sosialisere må du tilpasse deg de sosiale kodene som gjelder. Du er ikke spesiell.

Jeg liker ikke “debatter”. Etter min mening har man hatt en god diskusjon når alle parter føler at de har lært noe idet man forlater bordet og stenger sjappa. De som tror det går an å vinne en diskusjon har feil innstilling til hele konseptet. De bør heller begynne med boksing. Der får man en klar følelse av å vinne, eventuelt det motsatte. Det er sånt man forventer i boksing, men ikke i diskusjoner.

Enda dårligere liker jeg “trolling” — som ved et tidligere tidspunkt betydde noe helt annet, men slik verden har blitt betyr uttrykket nå at man driver med agitasjon, det vil si man prøver å hisse opp folk. Dette er noe man gjør enten fordi det gir sadistisk nytelse eller fordi man tjener penger på det, kanskje også begge deler. Eller noe helt annet, hvem vet. Poenget er at vanlige folk går ikke på nett for å lage bråk. De søker ofte småprat om ikke så veldig viktige ting fordi de synes dette er trivelig, eller de søker å høre om ting, utforske ny kunnskap, finne nye idèer, diverse ting nedover den gata der, eller de bare velger å bruke litt fritid på litt formålsløs surfing hit og dit. Uansett er poenget deres aldri å oppsøke sosiale media, bloggplattformer og forum for å lage bråk. Det er spesielle typer som gjør sånt.

Nettet virker så vidt jeg kan se som et slags forstørrelsesglass, eventuelt en lydforsterker, på folks iboende galskap. Oppførsel som er helt vanlig på nettet ville få folk til å reagere med alt fra rasende fysisk konfrontasjon til å ringe politiet hvis det skjedde i det sosiale selskapslivet ute i den virkelige verden. Sånn går det ikke an å oppføre seg. Folk mister noen sperrer når det ikke kommer umiddelbare konsekvenser på det de sier og gjør. Egentlig er det litt komisk hvordan de som først kom opp med idèen til internett så for seg en katedral av kunnskap mens det vi har endt opp med er et horehus av følelser. Riktignok litt av det førstnevnte også, men det er ikke dette som dominerer nettet.

Denne bloggen er ikke særlig populær, men den har et ganske stabilt leserantall på cirka femti. På den annen side har jeg aldri gjort noe for å markedsføre meg heller, bare gitt linken til de norske som pleide å følge den engelske bloggen min før jeg bestemte meg for å slutte å skrive på engelsk. Alle andre virker som om de har både Facebook, Instagram og gud-vet-hva. Denne plattformen er sannsynligvis mest en slags parkeringsplass for skrivestykker som siden linkes på noe slags hottere type media. Jeg tror ikke folk typisk søker seg til blogg.no på jakt etter noe å lese. De som har tusenvis av lesere får dem via følgere de har på helt andre steder og disse følgerne er ikke særlig interesserte i annet enn akkurat den de følger. De klikker seg inn gjennom en link på for eksempel Twitter eller Tiktok og så klikker de seg ut igjen når de er ferdig med akkurat det de skulle lese. Plattformen blogg.no er ikke typisk et sted folk kommer for å utforske.

Konklusjonen må bli at hvis jeg vil ha flere lesere så må jeg markedsføre bloggen et par ganger rundt kvartalet. Men det gidder jeg jo ikke. Jeg hadde et stort antall lesere på engelsk men det var egentlig bare språket som føltes annerledes for meg personlig. Det var ikke mange som kommenterte da heller. Hva skal de si, liksom? Stilen min er jo å bombardere folk med data og spinne smakløse vitser rundt ting som ikke egentlig er morsomme. Det er ikke så mye å ta tak i for å åpne noen debatt, eller rettere sagt, det er alt for mye. Hvorom allting er, ting fortsetter som før. Sær humor, vitenskapsorientert åndssnobberi og grovt språk. MADS ruler. Mer av det samme. La oss heller ikke glemme sangen. Det finnes alltid en sang som reflekterer min identitet. Liker man ikke noe annet finner man kanskje noe der.

Ved dette tidspunkt har det blitt satt 12,88 milliarder doser med covid-vaksine på folk over hele verden. Det er mer en halvannen gang så mange mennesker som finnes her på jorda, men bare fem milliarder oppgis å være “fullvaksinerte” (det blir ikke spesifisert eksakt hva dette ordet betyr, men matematikken tillater ikke 2+1 så jeg antar det betyr 2, mens det overskytende antall kan bety enten 2+1 eller 1). Selv har jeg fått 2+1. Programmet pågår ennå. Målsettingen er å fullvaksinere alle mennesker, men det største hinderet for å komme i mål er ikke vanskelig logistikk i uveisomme deler av utviklingslandene, det er paranoide psykotikere i vestlige bystrøk.

Vi kan ganske forsiktig konkludere med at hvis dette er en konspirasjon som handler om å ta livet av folk så er ikke metoden deres engang i nærheten av like effektiv som evnen til å holde kjeft om saken. De som har utviklet paranoid tvangsforstyrrelse i forbindelse med pandemien oppgir ofte at sprøyteskrekken deres handler om dårlig utprøvde produkter (ofte under henvisning til at det som regel tar både ti og tyve år å utvikle en vaksine, mens covid-vaksinen ble presset gjennom systemet på under et år), men hvor “dårlig utprøvd” kan noe være når det har blitt satt på fem milliarder mennesker? Den mentale kortslutningen er forbløffende, men slik fungerer paranoid tvangsforstyrrelse. Pasienten hopper fra skanse til skanse, men passer omhyggelig på å aldri konfrontere muligheten av at de selv tar feil.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Selv tenker jeg at denne erfaringen dokumenterer skrøpelig mental helse i det vi kaller den vestlige sivilisasjon. At antivaxere klarer å spre budskapet sitt såpass effektivt er sterkt bevismateriale for hvor dårlig det står til med “det psykiske immunforsvaret” hos befolkningen, enten fordi de mangler evnen til kritisk tenkning, som er mest sannsynlig, eller fordi de har saklig grunn til å mistro de lokale helsemyndighetene, som er et argument for eksempel i USA (hvor helsevesenet drives av profittorienterte interesser) men ikke i Norge (hvor all sykdom som medfører innleggelse ved sykehus representerer et netto tap for helseforetakene) og andre land som har et offentlig helsevesen. De to-tre som med noe regelmessighet fremfører antivaxer-budskap på blogg.no tilhører alle åpenbart den lave enden av IQ-gjennomsnittet og de henter alle åpenbart informasjonen sin hovedsaklig fra engelskspråklige kilder, men virksomheten deres er likevel kriminell. Det er sant at det finnes en viss risiko forbundet med å ta en vaksine, som regel tilknyttet blodpropp eller anafylaktisk sjokk (allergi), men alle slike tilfelle blir svært nøye rapportert og dokumentert (mye av det ender da også som “bevis” hos antivaxere), men vi snakker om noe som er vesentlig mye mer statistisk usannsynlig enn at man skal havne i en trafikkulykke på en normal dag, uten selv å ha gjort noe galt.

Selv tenker jeg at erfaringene med pandemien er et vardøger for hvor godt vi vil lykkes med de krisetiltakene som snart må presses gjennom for å stanse klimakatastrofen. Vi burde egentlig nådd nullutslippsmålet for tyve år siden for å ha bra spillerom for beslutningsfrihet nå og i nær fremtid, men vi har den dag i dag “klimaskeptikere” nok der ute til at ingenting skjer i praksis. Det er politisk umulig å gjennomføre helt nødvendige tiltak, i første omgang full stans i all ny utvinning av fossilt brennstoff, nedleggelse av alle anleggene og radikal økning av utsalgsprisen – minst en tidobling – ved skattlegging av de lagrene som allerede står på land. Hver eneste liter som ikke blir brent er et pluss. Men dette kommer ikke til å skje. Det vi observerer er at stor geopolitisk uro oppstår når drivstoffprisene øker. Å holde prisene lave på det som dreper oss er politisk viktigere enn å redde livet. Kutt i produksjonen av brennstoff vil med større sannsynlighet medføre militære trusler enn bifall for å ha gjort det rette. Ingen klarer å se for seg noe smertefritt program for å nå klimamålene fra 2015, eller engang noe som helst praktisk gjennomførbart program, så vi styrer med stø kurs mot “worst case scenario”. Det skjer mye bra, men ikke noe som monner. Ingen ønsker å gi opp en millimeter av privilegiene sine. Jeg har jobbet hardt for det jeg har. Og bakom synger konspirasjonsteoretikerne.

Relikvier er levninger av en hellig person, eller gjenstander som har tilhørt eller vært i fysisk kontakt med en helgen, og som er gjenstand for religiøs kult. Ulike religioner har forskjellige holdninger til relikvier. Noen avviser relikvier mer eller mindre fullstendig, for eksempel protestantisk kristendom og hinduisme. I islam finnes en mer ambivalent innstilling, mens katolsk og ortodoks kristendom og buddhisme gir relikviekult en viktig plass.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Selve ordet relikvie kommer fra latin og betyr “levning”. I praksis noe fysisk som en tidligere levende person har etterlatt seg. La oss si at et arvestykke etter en betydningsfull person i en slekt er en type relikvie de fleste støter på i sine liv. Slik sett er de fleste relikviekulter små og familieorienterte. De består dels av legender, dels av gjenstander som var i noens eie. For eksempel kan man ha et sverd hengende på veggen fordi noen slags tippe-grand-tipp-slektning var med i den eller den krigen, og bla bla. Typisk relikvie som har en spesiell mening i en spesiell sammenheng. Gjenstander etter offentlige personer – la oss si Tordenskjolds sverd, Ibsens penn eller Amundsens kikkert – er typisk sånt som enten havner på museum eller blir kjøpt opp av private samlere, tildels for ganske perverse priser. Men det er viktig å understreke at en relikvie har to komponenter. Uten legenden er det bare en død gjenstand. En kikkert er for det meste bare en kikkert, lik alle andre av sin type, men hvis den beviselig har tilhørt Roald Amundsen og var med til sydpolen den gangen, så er den definitivt en relikvie.

Nylig var det litt drama i Colombia tilknyttet sverdet til Simon Bolivar. Denne gjenstanden er ikke “bare et sverd” det er en relikvie som har stor symbolkraft i alle “de bolivariske landene” (les om det på nettet). Sverdet har også en ikke uinteressant nyere historie, men det er ikke poenget her. Vi snakker om relikviekult og hvordan man finner dette både innenfor religionen og i det “sekulære” samfunnslivet, fra det høyeste statsnivå til arvestykker i private familier. Vi ser hvordan en relikvie uten legende bare er en gjenstand, det som virkelig teller er historiene tiljnyttet relikvien, enten disse er sanne eller “overdrevne” (noen ganger er de til og med blanke løgner). Det er legenden som gir relikvien sin kraft, eller kanskje vi heller skal si viljen til å tro på det legenden forteller. Karianne fra Karmøy kan sikkert få solgt trusene sine til “spesielt interesserte” på nettet, men hvis trusa kommer med et dokument som bekrefter at de en gang var eid av Marilyn Monroe vil man sikkert kunne selge dem for flerfoldige titusener til noen slags samlere der ute. Men for en hardbarket materialist er enhver truse uansett bare et stykke tøy og kulten rundt dem, enten det er persondyrkelse eller seksuell fetisjisme, bare sentimentalt vås. Pengene folk betaler er imidlertid ekte nok. På et loppemarked på 80-tallet fant jeg en gang boka Frimureriets avsløring av Erich von Ludendorff, som ikke er verd en sur sild som akademisk arbeid, men jeg kjente til en gammelnazist – altså en som var soldat for tyskerne på østfronten under krigen – og han ga meg en flaske konjakk for boka samme dag (jeg betalte en tier). Vedkommende døde forresten ti år senere. Jeg vet ikke hva som hendte med boka etter det. Kanskje havnet den hos en konspirasjonsteoretiker. Sånn jobber jo skjebnens ironi ofte.

Fetisj betegner generelt gjenstander – særlig dyre- og menneskefigurer fra Afrika – som ifølge enkelte folkegrupper får overnaturlig kraft ved at en medisinmann har lagt magisk stoff inne i figuren. Også naturlige gjenstander som har en spesiell form eller blir tillagt en spesiell virkning, kan være fetisjer. Feitiço ble i Portugal brukt om relikvier og helgenbilder som brakte lykke og beskyttet eieren mot ondt. Portugiserne brukte det samme ordet om lignende gjenstander som de fant hos folk i Vest-Afrika. Begrepet fetisj brukes også om erotisk fetisjisme.

(Store norske leksikon)

Fetisjisme er et interessant fenomen. En jaktkniv er bare en kniv med mindre den har tilhørt for eksempel Josef Stalin. Da er den plutselig en fetisj. Vi kan si at gjenstanden “har en historie” men det som egentlig foregår er at selve historien har et tilstrekkelig antall disipler til at gjenstanden får magisk verdi innenfor denne kulten. En kniv man selv har kjøpt på A/S Jakt & Fritid er bare en kniv, men hvis man har en kniv som en gang tilhørte Stalin – forutsatt at dette kan sannsynliggjøres på rimelig vis – eier man “et stykke verdenshistorie” som føles som mye mer enn en kniv. Og der har vi selve poenget. Gjenstandens magiske kraft ligger i at den fremkaller en følelse hos sin eier, som kan være (og som regel er) noe så enkelt som personlig tilfredsstillelse over å eie noe unikt. Vi skal imidlertid bemerke at personkulten rundt Stalin er hva som gir gjenstander som har vært i hans personlige eie verdi som relikvier, mens knivfetisjisme er dyrkelse av egenskapene til kniven som verktøy og våpen – særlig våpen – hvilket bringer oss til dyrkelse av form. Selve ordet fetisj kommer som nevnt ovenfor fra det portugisiske feitico (jevnfør fransk fetiche) som betyr “magisk kraft” (eller “trolldom”) men som er opprinnlig avledet fra det latinske ordet facticius, som betyr “kunstig” (i betydningen “noe som er en representasjon av noe annet”), slik at en fetisj er ikke “tingen i seg selv” men et bilde av tingen, som i dette tilfelle betyr at enhver fysisk kniv må forstås som en avbildning av den abstrakte idèen “kniv”, eller rettere sagt knivens bruksegenskaper slik de fremstår i fantasien hos en knivfetisjist, som er det virkelige objektet for dyrkelse. Våpenfetisjisme kan ellers handle om hvilke slags våpen som helst, men felles for dem alle er rusfølelsen man får av “makten til å drepe” som ligger kodet inn i vedkommende gjenstands form (i platonisk forstand). Enten vi snakker om enhånds skytevåpen (pistol, revolver) eller store militærparader med kanoner og raketter (og gudene vet hva annet man har å vise frem) så handler det til syvende og sist om fetisjert drapsmakt. Det må betraktes som en rusgift og overdreven trang til å “vise frem” drapskapasiteten må betraktes som noe patologisk (som rusavhengighet).

Hvis vi ser på fetisjering av bøker begynner ting å bli interessante. Førsteutgaver, eksemplarer som er signert av forfatteren og den typen ting er bare èn kategori av ting folk samler på. Da fokuserer man på bøker som objekter i seg selv og det oppstår et forsåvidt streit og forutsigbart marked med tilbud og etterspørsel. Jeg antar for eksempel – uten at jeg har sjekket saken – at førsteutgaver av Ibsen er dyre og at bøker han har signert (i den grad de finnes) er enda dyrere. Men hvis man fetisjerer selve teksten og ikke bryr seg om hva slags utgave den kommer i, gjerne som billig pocketbok, betyr utsagnet “jeg samler på Ibsens bøker” noe helt annet. Det kan handle om at man som en stor elsker av teaterkunsten ønsker å ha enkelt tilgjengelig diverse relevante bøker, men det kan også handle om at man er forfengelig og ønsker at gjester man mottar skal se at man har både Ibsen og det ene med det andre stående fremme i bokhylla. Uansett blir poenget at Ibsen er et mektig navn i visse kretser. Det samme kan man si om Ludendorff, som imidlertid viste større militært enn litterært talent. Jeg vet ikke hvem som eventuelt har noen interesse av Frimureriets avsløring ute i dagens bokmarked. Kanskje den er verd en hundrelapp eller to blant slike som av ymse årsaker samler på memorabilia fra Den andre verdenskrig. Det vet jeg ikke noe om. Jeg er ikke selv interessert i frimureri, verken dets avsløring eller noe annet, og selv om det er litt avstand mellom Ludendorff og Hitler er det ingen trygg avstand, så det er bare marginalt mer suspekt å eie et eksemplar av Mein Kampf enn boka hans Ludendorff. Historikere og filosofer kan ha respektable årsaker til særstudier av nazilitteratur, men ingen “vanlige mennesker” kjøper sånt og setter det i bokylla, langt mindre leser det.

Etter min egen mening snakker jeg engelsk tålelig bra. Det er slik jeg pleier å ordlegge meg om norsken også. Språket mitt er greit nok. Jeg opplever det ikke som problematisk verken å formulere setninger med tydelig meningsinnhold eller forstå hva som blir sagt. Det går, som man sier, på flytende vis. Tysken og spansken min er mer hakka-gakka stotre og stamme for å få det frem, med hyppig bruk av ordbok og parlører, mens fransken egentlig bare er til nødsbruk. Flere språk har jeg ikke greie på, selv om jeg kan noen ord og idiomatiske uttrykk herfra og derfra rundt om i verden. Man lærer mens man lever. Nå er jeg jo født og oppvokst som trønder og har derfor ikke noe problem med å forstå den inntrønderske dialekten, men jeg hører at dette er gresk for mange. De skjønner rett og slett ikke hva som blir sagt, selv om de kan høre at det er noen slags variant av norsk som blir snakket. Jeg har opplevd noe lignende selv da jeg bodde i Telemark og noen ganger støtte på – særlig blant de eldre – individer med bortimot ubegripelig dialekt. Det er jo en veldig interessant følelse når språket rent teknisk sett er et du selv føler at du behersker tålelig bra. Det bare fremføres med rytme og tonefall som er helt fremmedartet. Det samme gjelder forsåvidt mange nordmenn og dansk, som skrives nesten identisk likt som norsk men lyder helt annerledes. Det er en fæl dialekt.

Det er nesten enklere å forholde seg til språk man overhodet ikke forventer å forstå noe av. Tyrkisk og sånne høkk-gøkk-lydende språk, for eksempel. Ingen ord er kjente og setningsstrukturen er sikkert også helt på jordet. Eller russisk. Hasjni-krasjni-kalabasjni. Hvem fanden vet hva de sier. Det er ubegripelig. Derfor er det også lettere å forestille seg at de tenker helt annerledes, altså at de er fremmedkulturelle i ordets egentlige forstand. Fra det motsatte ståsted er det imidlertid slik at nesten ingen forstår norsk. Det er et ganske eksotisk språk som man ikke har særlig mye å tjene på å lære seg, hvis man ikke ellers har tenkt å bo og oppholde seg i Norge. Det norske språket åpner ingen dører på viktige steder rundt om i verden. Ikke engang i Norge er det strengt tatt nødvendig å kunne norsk, siden de fleste kan engelsk, mange også enda et språk eller to. Tysk, fransk og spansk er vanlige språk å kunne. Ikke alle nordmenn er like reiselystne, men det er i det minste ganske vanlig å ha vært på noen pakketurer her og der til typiske “ferieland”, kanskje også på shoppingtur i London, slike ting. (Å ha vært i Sverige og Danmark teller ikke.) Selv har jeg reist mer enn hva som er gjennomsnittlig vanlig, men mindre enn de mest bereiste. Jeg har imidlertid aldri vært i Kina og føler heller ingen lyst til å reise dit. Riktignok har de mye fin natur og interessante kulturelle ting, både nytt og gammelt, men de politiske forholdene er av en slik karakter at jeg føler meg frastøtt. Det er akkurat det samme som jeg føler om USA, med den vesentlige forskjell at jeg kan språket i USA. Jeg klarer meg til og med i forhold til de som bare snakker spansk (ganske mange) eller fransk (noe færre, men de finnes). Hvilket bringer meg til bildet ovenfor.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Du vet det er en fremmed kultur når noen betrakter det som en legitim politisk markering å angripe en åttiåring, i sitt eget hjem, med et dødelig slagvåpen. Så mange har snakket så lenge om å “ta” Nancy Pelosi og hele familien hennes . her representert ved ektemannen Paul Pelosi – at det bare var et tidsspørsmål før noen med reduserte personlige sperrer og mye glitter i tenkamentet ville gjøre et forsøk. Noen må gjøre noe med saken. Vi vet hvordan mennesker virker. Dette er ikke mystisk. Dagens situasjon i USA er at politikere på det de av uklare grunner kaller venstresiden – det finnes i virkeligheten ingen venstreside i USA – lever med daglige trusler om vold eller verre. Hatet er både intenst og kraftig uttrykt i en befolkning som vi vet også er tungt bevæpnet. Realiteten i bildet er at konflikten står mellom de konvensjonelt virkelighetsorienterte og de som lever i en fantasi. Det er i utgangspunktet mer psykiatrisk enn politisk, men det blir gjort til politikk av et propagandaapparat som ikke tar hensyn til noe annet enn hvor mange stemmer de kan sanke, uansett hva slags galskap de er nødt til å appellere til, uansett hva slags klovnerier de må si og gjøre i det offentlige rom. Ved dette tidspunkt vet de neppe lenger hva ordet “sak” betyr, alt handler om følelser. De har ikke engang vage saker, de har bare hva det enn er nødvendig å si og gjøre for å vinne stemmer hos en befolkning som løper hysteriske rundt og skriker, med håret i brann. Det at så mange nordmenn snakker ganske bra engelsk skaper en falsk følelse av “familiaritet” i forhold til engelskspråklige land. Vi tror vi forstår hva de snakker om. Men det å teknisk sett forstå språket er ikke det samme som å kjenne språket. Vi opplever det jo ikke som rimelig hvis noen sier at de kjenner Norge bare fordi de har lært seg å snakke norsk. Man bør helst ha hatt oppveksten sin i et land for å kjenne det, eller ihverfall ha tilbrakt tyve år av voksenlivet sitt der og regne det som sitt egentlige hjem. Og selv da vil man stadig bli overrasket over “nye” detaljer i kulturen som man finner på sin vei.

Den mest ubegripelige engelsken jeg har truffet på er glaswegian – dialekten de snakker i Glasgow, hvor man finner – så langt jeg vet – de eneste andre wegianere enn oss, altså norwegianerne. Glaswegians and Norwegians. Det er jo en interessant lingvistisk pussighet. Men engelsken de snakker er altså ubegripelig når de “snakker naturlig”, man er nødt til å be dem snakke langsomt og uten snåle dialektord. Et annet pussig forhold er at Glasgow historisk sett regnes som en svært brutal by. For eksempel betyr uttrykket “glasgowkyss” å nikke ned en annen person. Det er altså ikke noe man vil ha fra noen. Noen ganger er det bedre å forbli ukysset. Glasgow har også en gjenghistorie som er på nivå med det verste man kan finne på noe sted og til noen tid i hele verden. De er litt stolte av dette, ihvertfall oppfattet jeg det slik da jeg var der. Litt som hvordan nordmenn – eller islendinger, for den saks skyld – er litt stolte av vikingenes brutaliteter. En gang for lenge siden var jo kulturen slik i Norge at man måtte eie og vise frem adekvate våpen ved våpentinget for å bli tatt seriøst som fri og selveiende mann (det var andre regler for kvinner). Man måtte både ville og kunne forsvare eget liv og eiendom med våpenmakt. Senere har vi innført andre ordninger. Amerikanerne virker imidlertid noen ganger som de er litt på nivå med våpentinget i vikingtiden. Alle driver og vifter med våpen mens de snakker om frihet og sjølråderett som om dette er noe noen prøver å ta fra dem. Det blir liksom litt overtydelig at de kommer til å skyte hele verden i fillebiter med AG3 hvis noen kommer her og kommer her. Hva skal man si til sånt? Det er jo patologisk. Det er bedre å holde litt avstand til hele USA enn å kaste bort tid og energi på å “mene” noe om noe de har borti galehuset sitt. Man må være ganske kørka for å ikke forstå at når mange er bevæpnede og opphissede så vil stygge ting skje. Jeg begriper ikke hva slags regnestykke de setter opp over voldsproblematikken sin for å komme frem til at “flere våpen” er et sant svar. Det virker fornuftsstridig. Selv om jeg forstår engelsk.

Som alle vet finnes det to relativitetsteorier, den spesielle fra 1905 og den generelle som kom ti år senere. Ved det tidspunktet var imidlertid Den første verdenskrig hva de fleste var opptatte av så det var dårlig stemning i forholdet mellom Storbritannia og Tyskland, med den følge at “tysk vitenskap” ble betraktet med en viss mistenksomhet. Ikke desto mindre var den generelle relativitetsteorien en stor nyhet innenfor alle seriøse vitenskapsmiljøer, så Arthur Eddington skrev en serie artikter det han introduserte GTOR (standardforkortelsen) for det britiske publikum av spesielt interesserte, med den følge at det var ham journalister henvendte seg til med spørsmålene sine.

Per i dag har det gått drøyt hundre år siden den generelle relativitetsteorien – GTOR – ble introdusert, så materialet burde være velkjent av alle, siden GTOR er så fundamental innenfor fysikken, men slik er det jo ikke. Formelen E=mc^2 fra Den spesielle relativitetsteorien av 1905 er riktignok et kulturelt ikon av den typen folk går med på t-skjortene sine, men den tanken at gravitasjon er noe vi opplever fordi universet krummer seg rundt massive objekter er konseptuelt sett såpass langt unna hva vi erfarer med kroppen i den fysiske verden at det blir drøy kost for mange, selv hundre år senere, så hvor mye drøyere var det ikke da nyheten var rykende fersk? En avis sendte noen for å intervjue Arthur Eddington og journalisten stilte da det berømte spørsmålet: Er det sant at det finnes bare tre mennesker i verden som forstår hva dette betyr? Eddington skal visstnok ha sittet stille og sett ut i luften en stund før han sa: “Jeg lurer på hvem den tredje personen er.”

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Av årsaker jeg ikke forstår har tiden forandret seg nå. Eller rettere sagt, jeg forstår konseptet sommertid og opplever det ikke som særlig vanskelig å forholde meg til det, men jeg forstår ikke hvorfor vi praktiserer det. Jeg kjenner ingen som liker at de må stille om klokka (og med den selve tidsfølelsen) to ganger i året. Mange synes til og med det er vanskelig å forstå hvilken retning de skal stille klokka, er det frem eller tilbake? Svaret er at man alltid stiller klokka “i retning av midsommers”, så tilbake om høsten og frem om våren. Elementært. Hvor mange klokker har man i huset sitt? Selv har jeg bare to batteridrevne veggur som må stilles for hånd, alle andre apparater gjør dette selv. I prinsippet burde vi beholde denne ordningen bare fordi det er komisk å se på hvor frustrerte folk blir på grunn av noe så smått. Det er jo en gyllen anledning for alle som har noen slags form for intelligens til å reflektere litt rundt sine egne følelser. Hvorfor er det så provoserende å måtte stille klokka frem eller tilbake? Hva sier dette om menneskene?

Kjæresten min heter Tatiana og bor i Colombia, som ligger i en helt annen tidssone, dessuten også svært nær ekvator, hvor man alltid har tolv timer av og tolv timer på i forhold til dagslyset, uten sesongmessig varians, så for henne er norsk sommertid noe absurd, men hun forstår jo poenget med flere timer opplevd dagslys i løpet av det normale timeplanen og det ene med det andre. Tiltaket er fornuftig i en imaginær verden hvor mennesker er fornuftsskapninger, men slik er jo ikke den virkeligheten vi lever i. Folk styres av følelser og klarer typisk ikke å forholde seg til ting på intellektuelt vis. Min vanlige telefontid med kjæresten er hva som for henne er sent utpå ettermiddagen og hva som for meg er tidlig om morgenen (mange vil si midt på natten). Det fungerer best sånn. Hun er ferdig med arbeidsdagen og stort sett også dagens sosiale liv, mens jeg ennå ikke har startet dagen i min ende. Tenk på det som en formell erklæring av at vinteren begynner og slutter er hva jeg sier til henne, men hun har jo ikke noe forhold til begrepet “vinter”. Det finnes noen fjell i Colombia som er så høye at det legger seg snø der, men dit er det typisk ingen som reiser. Høydesyken kommer lenge før man ser snøen. Følgelig har de ingen slags “vintersport” i den forstand. Man går ikke på ski i Colombia.

Jeg har signert noen internasjonale aksjoner som handler om tid og tidsregning. En av disse er at vi bør kalle dette året nummer 12.022 av den antropocene tidsalder (fordi tidsregningen vi benytter er veldig urealistisk) og en annen er at vi bør ha universaltid på nettet, det vil si at klokka alltid er det samme på internett, uansett hva den er lokalt der hvor man befinner seg. Konvensjonen vi bruker i forhold til dagens ordning med tidssoner handler jo ikke om annet enn at man fastsetter klokken tolv middag til det tidspunktet når solen står høyest på himmelen der hvor man befinner seg, noe som var mer aktuelt i en tidsalder da de fleste drev med jordbruk men som spiller liten praktisk rolle nå i dag. Imidlertid er det jo slik at de fleste mennesker ikke egentlig har noen hjerne. Alt de har er en følse som man kan si er halvt villdyr, halvt maskin, og den bruker de når de skal fatte sine emosjonelt begrunnede beslutninger. Det kommer ikke til å bli noen universaltid fordi ingen vil godta noe annet enn at “klokka er tolv når den er tolv” akkurat der de selv befinner seg. Folk vil heller ha krig og terrorisme enn endringer i den vanemessige tenkemåten sin. Det er en ganske bisarr situasjon men slik er det. Jeg har en ennå ikke ferdig formuleret teori som handler om at mange mistet troen på vitenskapen – alt handler om tro for disse primitive typene – da Pluto ble degradert fra sin status som en av planetene i 2006. Det var forbløffende mye støy rundt saken. Rent praktisk sett handlet det om problemet med at man stadig fant flere transneptunske objekter og sto foran en situasjon med kanskje tyve-tredve nye planeter i solsystemet hvis man ikke gjorde noe med definisjonsgrunnlaget, derfor la man til kravet om at en planet må utgjøre mesteparten av all masse i omløpsbanen sin, som endte med at vi nå har åtte planeter, fire mineralbaserte “terraforme” objekter og fire gasskjemper. Hvilket altså er totalt uakseptabelt for alle de som veldig sterkt føler at Pluto er (eller bør være) en av planetene, fordi dette er hva de selv er vant til. Vi legger som vanlig merke til at hver gang dette er et aktuelt alternativ foretrekker folk å være idioter. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det. Derfor er vår verden som den er.

Det er meningsløst å snakke om opprinnelsen til den moderne Halloween-feiringen, for det finnes hvor mange slike opplegg som helst i all folklore over hele verden, det vil si spesielle dager, eller tider av året, når “grensene mellom verdenene” blir utydelige og all mulig slags skjemt og skrømt kommer sigende inn i menneskenes verden, fra “et sted bortenfor virkeligheten”. De som er særlig interesserte i dette studieområdet henvises til Renè Girards arbeider om “volden og det hellige”. Her og nå skal vi bare bemerke at grensene mellom drøm og virkelighet er verken faste eller sterke. Alle vet dette. Derfor gir det mening å dedikere en spesiell dag, eller festival, til alt sånt som gir oss angst og mareritt, for det er jo tross alt en ikke ubetydelig samling av ting.

Man legger merke til at mange synes Hallowewen er dumt, unødvendig eller til og med – gud forby! – fremmedkulturelt i Norge. Men det er jo bare kostymelek, fest og karneval, man bør ikke ta det alt for alvorlig. Eller rettere sagt, hvis man skal ta det alvorlig bør man ha noe mer å komme med enn bare private følelser om hva andre bør og ikke bør gjøre. Det er ingen som tvinger noen til å gjøre eller være med på noe de ikke har lyst til. Om man ikke liker feiringen av Halloween er det ingen stor – beklager – heksekunst å holde seg unna der det foregår, men folk liker jo å klage og sutre så da blir det som det blir. Et saklig klagemål som kan reises er imidlertid hvor kommersialisert hele pakka er, med all slags skrot og fjas som er verken pent, nyttig eller billig i fullt salg hos alle butikker gjennom hele oktober måned. Sånn sett ligner det denne sesongens andre store hendelse, som er den mildt sagt overdrevne julefeiringen, før ting normaliserer seg utpå nyåret.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Det etter min mening mest humoristiske aspektet med Halloween er de småbarna som tar rollen sin som pengeutpressende småjævler dypt alvorlig. De skjønner jo intuitivt at dette ikke er “riktig” men de nyter den lille makten de har mens de har den. Knask eller knep er en litt klein norsk oversettelse som mangler de dobbeltbunnede betydningene av “trick or treat”. De kunne like gjerne sagt penga eller livet for det som foregår er jo et ran, eller skal vi si en symbolsk prosess som handler om å blidgjøre alle åndene for de små problemer som man plages med gjennom året. Hvis du betaler oss skal vi gå vår vei, men hvis ikke vil vi plage deg. Dette var forresten forretningsidèen til vikingene som holdt på i Frankrike på 800-tallet også. Det samme elementære utpressingsopplegget er normalt hos mange kriminelle den dag i dag. Å betale folk for å fjerne seg fra stedet virker mer fornuftig enn å engasjere seg i risikabel konflikt som uansett sannsynligvis ender med at de tar pengene, pluss at man får bank, ihvertfall så lenge man kan være rimelig sikker på at det er en stund til neste gang de kommer. Hvis penger kan løse problemer og man har penger virker det opplagt hva man bør gjøre. Alt dette er det egentlige meningsinnholdet i ritualet som handler om å gå fra dør til dør og gi beskjed om hva slags betingelser som gjelder nå i dag.

Selv bor jeg såpass avsides til at det er ekstremt usannsynlig (men ikke umulig) at noen skal komme på døra her noen gang, for noen grunn, uten at de vet hvor de skal og har meldt sin ankomst i god tid. Dessuten ser dette stedet mer ut som en permanent åpning mot “en annen verden” enn et vanlig borgerhjem som har tatt på seg et kostyme. Selv de som eventuelt finner veien hit ved et usannsynlig tilfelle vil ta en titt på både bygninger og omgivelser før de tenker nei. Dette ser ikke trygt ut. Det er ikke vanskelig å skremme folk og det suverent mest effektive er å henvende seg til underbevisstheten deres, der selveste primalskrekken bor. Noe man slett ikke forstår men som ser dritfarlig ut er mer effektivt enn en trussel folk allerede kjenner. Det handler jo om scenografi og kulissearbeid som er designet for å skape “en mørk og truende stemning” som fremkaller et slags systemisk innflammatorisk responssyndrom (SIRS) – også kjent som cytokinstorm – fra et sted mellom fjerde og femte gjellebue, nærmere bestemt der vagusnerven begynner, når fantasien deres spinner ut av kontroll. Angst er ikke bare psykologi, det er også en instinktiv biologisk respons som er like nervemessig forutsigbar som at folk vil rykke til hvis man stikker dem med en nål, og den følger en bredspektret mekanisk henvendense til de delene av menneskesinnet der fryktresponsen sitter.

Det er uansett høst og tiden for fallende bjørkeløv her på stedet. Same procedure as last year, miss Sophie. Det er borte nesten alt sammen nå. Særlig mer direkte og bokstavelig årsakskjede for å demonstrere prinsippet “komme fra jord og gå til jord” er det vanskelig å få til. Det ser ut som om løvet skal rekke å bli sleip gjørme før snøen kommer i år. Det hender den kommer allerede i oktober men nå er jo oktober nesten slutt så det skjer definitivt ikke i år. Får jeg velge vil jeg helst ha snø uten en lang periode med barfrost først — og definitivt uten en lang og kald vår med mye is i andre enden. Men det spiller liten rolle hva jeg ønsker, de gammeldagse vintrene forsvant samtidig med de gammeldagse kjøretøyene, som for eksempel hest og vogn. Nå lever vi i forvandlingenes tid. Menneskeheten har tuklet med kjemisettet. Trollmannens læregutt har laget ablegøyer på laboratoriet. Det vil bli konsekvenser. Detaljene er vanskelig å si noe om på forhånd, men vi kan regne med stadig flere “interessante værhendelser”, men det er jo bare det synlige og mest dramatiske delen av problemkomplekset. Vi har også sanering av giftstoffer, opprydding av diverse estetisk forsøpling og en total omlegging av alle prinsipper for matvareforsyning som aktuelle utfordringer i den nære fremtid. Kort sagt, det meste av alt som har blitt gjort i den menneskelige geskjeftighetens ånd. Vi er ikke trygge skapninger sånn sett. Vi gjør flere gale ting enn smarte ting. Summen av alle de gale tingene begynner å bli en tung bør.

Det er et lurespørsmål. Vi kunne liksågodt ha spurt hvorfor de har to armer. Svaret er at de er mennesker. Statistisk sett vil mennesker typisk ha to armer i de fleste tilfeller. Og i den grad de snakker, er det overveldende sannsynlig at mennesker lyver. Ikke fordi de mener å lyve men fordi de har dårlige standarder for kvalitetssikring av informasjon og enda dårligere standarder for selvkritikk. Når det er sagt må det imidlertid tillegges at politiet i nesten samtlige tilfeller har vesentlig mye bedre rutiner for informasjonsbehandling enn vanlige sivilister fordi de er trent opp til å sikre spor og bevismaterialer før de begynner å trekke noen konklusjoner rundt “hva som har skjedd” (når dette er ukjent). Etterforskning er aldri enkelt og det hjelper ikke å være “kreativ” hvis man ikke også er metodisk og lidenskapsløs overfor oppgaven.

Problemet med mennesker et at du kan plukke en hvilken som helst tilfeldig utvalgt person “på gata” (eller hvor som helst ellers) og det vil være ekstremt usannsynlig at du ikke i løpet av få minutter kan avsløre hvordan de er fulle av løgn, bløff, usammenhengende idèer, overtro og psykotiske tvangsforestillinger. Nesten ingen – og da mener jeg definitivt færre enn èn av tusen – har gjort noen egentlig innsats for å bringe orden inn i tenkamentet sitt. De fleste nøyer seg med pynt. Hva som er sant er mindre viktig enn hva som er effektivt. Vi er sosiale skapninger av natur, mens det å være en ansvarlig samfunnsborger er et kulturelt valg vi må fatte med viljens hjelp, som regel på tross av hva naturen vår vil, hvert minutt av hvert døgn, hele livet. Bare de mest disiplinerte blant oss klarer dette. Det “vanlige” er å ha et lurvete og slurvete forhold til systematikk, standarder og regelverk, ofte med ad hoc fokus på å løse problemer her og nå, ved hjelp av improviserte opplegg og MacGyver-metoder, slik at maskineriet holder seg gående ihvertfall ut dagen.

Å føle seg sikker på noe er ikke det samme som å vite det. De fleste store feil mennesker begår i livene sine begynner med at de føler seg sikre på noe. Det er derfor kritisk tenkning er så viktig, særlig skarp selvkritikk. Hvis noe virker opplagt er det sannsynligvis noe du har oversett eller misforstått. Det er alltid mest sannsynlig at vi misforstår noe hver gang vi har såkalte aha-opplevelser. Av alle dusteting folk tror på i denne verden er det å “tro på seg selv” uten tvil det dummeste man kan velge. Det er en rekursiv – slå opp ordet – misoppfatning av forholdet mellom selvet og verden. Alle rimelig ærlige og realitetsorienterte mennesker vet når de har gjort skikkelig arbeid … og det var aldri fordi de “trodde på seg selv”, snarere det motsatte, fordi de var ekstra nøye og dobbelsjekket alle ting. Entusiasme er sikkert bra for noe, men hvis det man lager er noe som er nødt til å holde mål i den virkelige verden så er kvalitetssikring den eneste profesjonelt forsvarlige fokus som har lengre holdbarhetstid enn fersk melk. Til syvende og sist handler dette om gode vaner, hvilket igjen er et spørsmål om trening. Norsk folkeskole har som målsetting å sikre at de som har gjennomgått prosessen har blitt eksponert for et kvantum informasjon fastsatt i læreplanen, men skolen gjør lite til ingenting for å lære folk å tenke. Dette må man finne ut av på egen hånd.