Når man bor i Oslo sentrum er det å eie bil et privilegium som noen ganger kommer med en bismak av galle. Ting skjer. Detaljer er ikke nødvendig, det koker uansett ned til at man bør klare å komme seg rundt ved hjelp av kollektivtrafikken, som til tross for ymse slags klager er ganske godt utbygd i Oslo, så får man heller leie en bil når det er aktuelt å dra på langtur og så videre. Det virker ikke i utgangspunktet klokt at alminnelig biltrafikk er tillatt i Oslo sentrum. Dette er noe man føler veldig sterkt hvis man bruker sykkel i området. På den annen side er det ikke fornuftig å tenke at Oslo Sporveier er et prosjekt som bør være lønnsomt heller. Faktisk så bør det være gratis. Som en tjeneste man tilbyr fordi det ikke er tillatt å kjøre bil i sentrum, men samtidig må jo folk kunne komme seg rundt.
Per dags dato er det mer enn ti år siden jeg sist bodde i Oslo og selv da var det mest som en “gjesteopptreden” på vei fra den ene til den andre versjonen av “langt ute på landet”. Etter hva jeg hører er det slutt på billige boligalternativer i Oslo. Fire-fem millioner for å kjøpe en vanlig toroms i sentrum er jo crazie, som man sier på moderne norsk. Eller tolv-femten tusen for å leie det samme. Galskap. Fette galskap. Hva er en vanlig lønn nå for tiden? Det er fristende å påstå at man må være to personer i full stilling for å ha noe komfortabelt finansielt grunnlag for å bo i en vanlig toroms leilighet i sentrum. Eller er det greit at bortimot halve lønna går med til boutgifter som aleneboende, før vi begynner å snakke om strøm? I så fall håper jeg at man får et kick ut av å bo i Oslo, og helst et som ikke i seg selv koster penger.
Det er veldig annerledes å bo i byen enn å bo på landet. Ihvertfall slik jeg bor, hvor man kan begynne å gå rett østover fra trammen og ikke se “sivilisasjonen” før man er langt inne i Sverige (etter noen dager). Skjønt man må vel krysse en riksvei eller to, når jeg tenker meg om, men poenget står. Lufta er annerledes. Lydene – som her betyr fraværet av lyder – er også noe helt annet. Riktignok finnes det en pøbb som ikke ligger urimelig langt unna, men det er ytterst sjelden jeg går dit og selv da kjøper jeg nesten alltid en kopp kaffe uansett hva de andre ved bordet sitter med. Jeg har i det store og hele mistet sansen for alkohol og “byvanking” (som i praksis betyr å gå på utesteder). Da er det ikke mye igjen som frister med å bo i et bysentrum (og drabatbyer har jeg alltid syntes var creepy). Man blir jo voksen, ikke sant? La oss håpe det.
På nettet finnes memer. Diverse morsomme småting som sirkulerer blant folk. En av disse er et kort filmklipp av den amerikanske konspiasjonsteoretikeren Alex Jones idet han utbryter noe om at til og med de jævla froskene har blitt homo og sammenhengen er at han misforstår en vitenskapelig undersøkelse rundt hvordan miljøforandringer kan endre forholdstallet mellom hvor mange jentefrosker og guttefrosker som vil fremkomme av et kull med rumpetroll. (De spesielt interesserte kan søke videre på saken selv.) Poenget her er at det er ugreit å forstå begrepet biologisk kjønn som konsept. Naturen er både slurvete og omtrentlig, mens vi mennesker liker tydelig identitet. Det er imidlertid sant at vi slipper ut miljøgifter som i noen tilfelle kan være hormonhermere som går i kroppen og medfører endringer i det eksterne kjønnsuttrykket hos individer. Noen ganger hos hele arter, som for eksempel menneskene. Særlig gjelder dette ftalater.
Ftalater er estere av ftalsyre. Ftalater brukes hovedsakelig som mykgjørere i plast (primært PVC) og finnes i mange produkter vi bruker til daglig, men er i ferd med å fases ut, da de kan være hormonhermende. Noen ftalater er klassifisert som reproduksjonsskadelige og skadelige for fosteret. Noen er også klassifisert som miljøskadelige. Nyere forskning tyder også på at barn som utsettes for husstøv med ftalater, oftere har symptomer på astma og allergi.
Det er ikke urimelig å si at industrikjemien har mye stygt på samvittigheten (i den grad de har noe slikt som samvittighet). Et problem ingen har lyst til å ta i er for eksempel blyforgiftning som en følge av blytilsetning i bensinen (som lenge var gjeldende standard) og hva slags langtidsskadevirkninger dette har hatt. Et symptom på blyforgiftning er jo at folk utvikler psykopatiske personlighetstrekk. Det spekuleres i om det var blyforgifting som typisk gjorde romerske aristokrater så sadistiske og dekadente, siden det jo var bare de rike som hadde råd til vannledninger av bly rett inn i hjemmet. Siden har vi den berømte løsemiddelindustrien og diverse nevrologiske skader folk har pådratt seg gjennom å inhalere diverse faenskap over tid. Nå i våre dager begynner vi å bli mer bevisste på disse tingene, men under industrialderens barndom slapp man hva som helst rett ut i naturen. Mye av det dårlig nedbrytbare stoffer som fortsatt sirkulerer rundt i miljøet.
Mange fantaserer om å bygge kolonier på andre planeter. Dette kommer naturligvis aldri til å skje, men hvis vi finansierer et program for å utvikle teknologi som beveger seg i denne retningen vil dette kaste mange muligheter av seg underveis, akkurat som Apolloprogrammet (for å lande mennesker på månen) i sin tid gjorde. Andre – som undertegnede – mener vi bør kanskje justere ambisjonsnivået vårt i retning av å beherske drift av et bærekraftig jordbruk før vi tar på oss utfordringen med å utvikle marsbruk. Inkludert jobben med å rydde opp etter all jævelskapen folk gjorde før i tiden.
En vanlig vits innenfor fysikken er den om hva som skjer når den ustoppelige bevegelsen møter den ubevegelige kraften. Jeg antar at man i en mer militær sammenheng kan spekulere rundt hva som skjer når to uovervinnelige styrker konfronterer hverandre. Spesifikt så tenker jeg på en debatt som har oppstått i et engelskspråklig forum rundt Giorgia Meloni i Italia. Er det vesentlig å forstå hvem Meloni er eller er det mer viktig å se på hva tilhengerne hennes vil? Folk må jo ha noen slags oppfatning om hva de tror (eller håper) at Melonis bevegelse skal få til innenfor politikken, ellers ville de ikke ha stemt på henne, gitt at de i utgamgspunktet er interesserte nok i politikk til å stemme ved valg.
Svaret på den gamle gåten om hva som kom først av høna og egget er at alle høner betinger at det først eksisterer egg, men ikke alle egg krever at det først eksisterer høner. Såpass bør ethvert halvfornuftig menneske klare å utlede av alminnelig evolusjonsteori. Med andre ord, egget kom før høna. Det politiske klimaet som tillater en Meloni å vinne et valg eksisterer før det kommer noen Meloni. Høner har imidlertid ikke noe annet valg enn å legge egg for å sikre sin videre eksistens. Meloni må levere i forhold til det velgerne hennes krever, hvis ikke har hun ingen fremtid i den jobben. Problemet er bare at mye av det man lover i denslags politiske bevegelser er ikke “aksjonerbart”.
Hva gjør man konkret for å stanse en bølge av flyktninger som bare vil vokse mer og mer ettersom stadig mer intense klimakonsekvenser manifesterer seg i form av uår i landbruket med påfølgende hungersnød? Hvor skal de gå som mister sitt eget hjemland til flom og tørke? Vi kan ikke “hjelpe dem der de er” når det ikke lenger finnes noe “der” fordi på det stedet kan åpenbart ingen mennesker leve. Pussig nok er de to problemene jeg hører mest om fra italiensk hold for det første at det kommer for mange flyktninger, men samtidig bor det for få mennesker i hvor mange gamle landsbyer som helst gjennom hele Italia. Javel. Hva om man … eller blir det for åpenbart? Kanskje er det bedre å vente på at det skal komme Nordeuropèere med feit lommebok og romantiske fantasier om Italia.
Hvorfor finnes det fascistiske bevegelser på så mange steder akkurat nå? Det korte svaret er fordi folk har mistet respekten for “normale politikere”, først og fremst fordi det har blitt vanskelig å se hvor politikken slutter og de private næringsinteressene begynner. Det handler kort og godt om “den daglige korrupsjon” som alle kan se. Gutteklubben Grei som man sa i gamle dager, men nå er alt kvotert slik at det ikke lenger er rimelig å snakke om noen “gutteklubb”, det er nå den politiske klubben (hvori opptatt næringsinteressene). Det er et problem at en karrière innenfor politikken og en karrière innenfor det private næringsliv ikke lenger er gjensidig utelukkende størrelser. Folk går fra det ene til det andre, ofte også tilbake igjen – et trinn hit og et trinn dit (og no kjæm det je itte kan) – med den største selvfølgelighet, åpenbart uforstående om at bare mistanken om at det kan foreligge sammenblandede interesser er et alvorlig politisk integritetsproblem.
Hvis ikke belønningen for å være statstjenestemann ligger i selve tjenesten og tilfredsstillelsen av å gjøre en skikkelig jobb, har vi et alvorlig problem. Hvis lønna eller den personlige ærens sosiale stråleglans er viktigere enn plikten er man ikke noen troverdig statstjenestemann. Av alle mulige forklaringer på hvorfor vi nå erfarer et globalt fascistproblem velger jeg denne: Når man prostituerer politikken bør man ikke blir forbauset over at den snart bare er befolket av horer og halliker. Det ene følger det andre, som høner og egg.
Det virker underlig å avvise konseptet stokastisk terrorisme i den norske samfunnsdebatten så lenge et av skoleeksemplene på fenomenet er en urnorsk nordmann som planla og gjennomførste ugjeringene sine i Norge. Men jeg antar dette er det eneste realistiske valget man har når man på den ene side ikke ønsker å bli assosiert med Anders Behring Breivik mens man på den annen side ønsker å fortsette med den virksomheten som fremkalte terrorhandlingene i 2011. Dersom stokastisk terrorisme er en virkelig ting vil jo alle som deltar i denne formen for agitasjon være delskyldige i det som skjer når noe til sist skjer. Det ønsker de jo ikke å være. De ønsker jo bare å benytte seg av sin ytringsfrihet til å gi uttrykk for sine sosiale frustrasjoner.
Argumentet mot å snakke om stokastisk terrorisme er at dette kan brukes som et argument for å delegitimere enhver ytring som man ikke liker. Hvilket forsåvidt er en sann observasjon, men den kommer fra et sted som ønsker friheten til å normalisere forkastelige holdninger men ikke ansvaret for det som skjer når forkastelige holdninger blir normaliserte. Hvem eier Anders Behring Breivik? Hvem jobbet han for? Per i dag sitter han i forvaring og vil sannsynligvis bli sittende der resten av sitt liv, siden et av kravene til prøveløslatelse er at dette ikke skal skje når det kan medføre at vedkommende vil vli utsatt for hevn og represalier fra ofre, deres pårørende eller “andre”. Akkurat dette regnestykket går ikke opp siden det er vanskelig å se for seg hvilket lokalmiljø i Norge som ville ønske ham velkommen.
Da saken var fersk for elleve år siden snakket man knapt om noe annet i ukesvis. Bortsett fra det å bringe klarhet i hva som faktisk hadde skjedd var det nest mest reiste spørsmålet hvorfor. Hva var det han ønsket å oppnå med dette? Var han bare en sinnssyk person som levde i noen slags seriemorder-univers av “alternativ realisme”? Etter noe om og men kom retten frem til at han ikke var å betrakte som utilregnelig i juridisk forstand, men at det foreligger visse kognitive funksjonshemninger. Aspbergers syndrom ble trukket frem. Samtidig virker det ikke rimelig å legge skylden for det som skjedde på en forholdsvis normal nevrologisk atypi som Aspbergers syndrom, siden de fleste som lever med dette aldri gjør noe kriminelt, langt mindre terrorisme og massemord. Vi blir nødt til å se på gjerningsmannens egen forklaring, inkludert den skriftsamlingen han mente å etterlate seg som “forklarende materiale” dersom han ikke overlevde dagen.
Man skal ikke bevege seg langt inn i denne materien før man oppdager at de som eier Anders Behring Breivik er alle fra den vemmelige lille nazipølsa som blogger om sitt hat for muslimer, til den verdensfjerne tåkefyrsten som konstruerer storslåtte fantasier om hva som egentlig foregår der ute. Det var dem han jobbet for. Altså “ytre høyre”, eller alternativ-høyre, med alle sine medlemmer og alt sitt tankegods. Det finnes ikke lenger noen vanntette skott mellom det tradisjonelle borgerhøyre og fascistene. Den selvnytende rusen som ligger i å bli hyllet – for ikke å si heilet – av en gruppe fanatiske tilhengere av politisk tvang og sosiale utrenskninger i samfunnet utgjør en alt for stor fristelse for såkalt normale politikere. Dessuten behøver de den politiske kjøttvekta som ligger i denne gruppen av stemmeberettigede. Erna Solberg krysset denne artsgrensen allerede før alt blodet var vasket bort fra Utøya. Å ta et oppgjør med disse kreftene i samfunnet var åpenbart av mindre betydning enn å oppnå regjeringsmakt. Derfor har vi i dag en situasjon hvor “såkalt stokastisk terrorisme” betviles som virkelig fenomen av alle som ønsker politisk makt for den blåbrune koalisjonen som nå i dag utgjør den ene blokken i norsk politikk.
Giorgia Melonis valgseier i Italia hylles over hele verden som en stor seier for de konservative. Middelhavs-høyre, så å si, definert som de som verken er fascister eller sosialister, eksisterer i praksis ikke lenger i dagens politiske klima. Vil du være med så heng på, som de sier i eventyret. Det kommer ikke til å ende bra for noen, men det er i det minste et betydelig skritt bort fra det kjedsommelig normale drøvet hvor man føler seg både kraftløs og ubetydelig i den store sammenhengen. Nå finnes det både en vekkelse og en bevegelse som lover å ta et oppgjør med alt det som propagandaens fotsoldater på høyresiden frykter og hater. Alt det de skriker om hver eneste dag skal endelig få sin forløsning. Det skal komme en frelser. Mitt eget farvel til sosiale media kom som en følge av terrorhandlingene i 2011, eller rettere sagt den debatten som kom etterpå. Jeg hadde ikke hjerte og fordøyelse til å se flere individer i min vage omgangskrets erklære at de var enige med Breivik i sak, men ikke i metode. Herregud. Hvordan er det mulig å ikke se den åpenbare sammenhengen?
Stokastikk er et matematisk begrep fra statistisk sannsynlighetsberegning. I denne sammengeng betyr det at når mange nok snakker lenge nok om en ting, så beveger sannsynligheten for at tingen skal skje seg i retning av 100%. Det er “tilfeldig” eller “kaotisk” bare i den forstand at man ikke kan forutsi hvem, hva, hvor og når, alt man kan si med sikkerhet er at agitasjon virker. Propaganda flytter grensene for hva vi oppfatter som normalt i retning av det propagandaen agiterer for. Alle som bidrar til den alminnelige muslimhetsen er delskyldige i det som skjer når noen for eksempel bestemmer seg for å gå til aksjon og sprenge en moskè (eller bare banke opp en “svarting” på gata). Det de som agiterer til fordel for hat og frykt vanligvis forsvarer seg med, at de bare benytter seg av sin ytringsfrihet til å påpeke ting de mener er problematiske i samfunnet, er ikke en holdbar forklaring i lengden. Den ensomme ulven som tar ting alt for langt er en forutsigbar konsekvens av at mange småtroll hyler lenge nok om noe de frykter og hater men ikke vet hvordan de skal håndtere på det praktiske plan.
En av de verste ur-tullingene verden noensinne har sett, Jair Bolsonaro, stiller til gjenvalg om få dager. Hans utfordrer er Luiz Lula da Silva, som ligger nokså stabilt ti prosent foran på meningsmålingene. Men Bolsonaro har våpen. Og fanatiske tilhengere, som har blitt det vanlige på den politiske høyresiden verden over, også i Norge (det var nylig “vekkelsesstemning” da Erna Solberg ankom et møte). Det virker nokså opplagt hva som vil skje: Lula kommer til å vinne valget, men så bestemmer hæren seg for å gripe inn fordi Bolsonaro er “deres mann”.
Dette kunne vært bare en historie om skittent politisk spill men det er dessverre mye mer enn det. Amazonas-regnskogen ligger i Brasil. Det er ikke engang en hemmelighet at Bolsonaro driter i alt som blir sagt og spytter snørra si på vitenskapen, han vil bare ha penger og makt. Jo mer jo bedre. Hvem som må drepes og hva som må ødelegges for at Bolsonaro (med familie) skal få det han vil ha er ham likegyldig. Slike ledere liker jo folk. Sterke menn som får tingene gjort uten å bry seg om hva som er politisk korrekt. Sånne som bare ler av pysene som er redde for konsekvenser. Hahaha. Jævla femi venstresidenisser. Ut og brenne regnskog. Tjene noen tusen.
Det brasilianske demokratiet fikk sin grunnlov i 1988, hundre år etter at de som det siste land i verden avskaffet slaveriet. Militærdiktaturet er fortsatt noe som mange husker veldig godt. Spørsmålet nå er om det kommer tilbake. Bolsonaro har allerede sagt at han ikke kommer til å anerkjenne valget som lovlig med mindre han selv får 60% av stemmene eller mer, hvilket alle meningsmålinger antyder er noe som ikke kommer til å skje, så da er det formodentlig helt åpent hva som skjer med Brasil. Galskapen har bitt seg godt fast der, ikke minst hjulpet av det vanlige våset om at covid-pandemien ikke var noe virkelig. Våpenlovene har blitt slakket betraktelig (mot flertallets ønske) så flere har mer våpen enn noensinne tidligere og terskelen virker lav for å bruke dem. Jeg antar vi får se hva som skjer.
Planen var egentlig bare å dra på en fest på Frogner i Oslo. Du vet. En sånn der bohemsk greie befolket av kunstnere, teaterfolk og resten av røkla. Journalister og rockere. Oslo er ingen stor by. Alle kjenner alle de andre byvankerne. Ihvertfall var det slik den gangen, det vil si lenge før noen hadde hørt om internett. Saken er at det finnes alltid mange som vil fortsette festen ut i de små timer, lenge etter at klubbene har stengt. Men så kommer jo den beryktede “dagen derpå”. Da havner man på cafè med en halvliter og lurer på hva meningen med det hele egentlig er. La oss dra til Paris var det noen som sa. Jeg husker ikke hvem. Det kan ha vært meg. Men de andre to var av den samme ulla så hvem vet. Jeg hadde storsjekker den gangen. Samme som vanlig sjekkhefte, bare lengre, bredere og høyere, dessuten femti sjekker i hver bok mot de vanlige ti. Firmakonto. Say no more. Jeg gikk i banken min og tok ut femti tusen i kontanter. Vi var på vei.
Etter litt knot & taxi med å finne passene og kjøpe billettene i et reisebyrå (som var vanlig den gangen) havnet vi omsider på Fornebu. Der hadde de selvfølgelig en dyr men elskverdig forsyningsordning for mer alkohol, som man vel fortsatt har på flyplasser. Dette var jo lenge før disiplinen ble stram så kravet var at du måtte kunne gå noenlunde rett og ellers ikke være frekk mot noen, så kom du med flyet. Ikke lenge etter at vi hadde landet kom vi kontakt med noen norske modeller som han ene kjente og ble med dem på fest i et rikt strøk. Det jeg husker best fra kvelden er at jeg fikk svingt i taklampa, som var en krystallkrone av imponerende størrelse. Festet dens holdt, men selv datt jeg ned oppå spisebordet. Det holdt mindre godt. Ikke lenge etter kom noen gendarmer og hentet oss. Vi ble imidlertid ikke arrestert, noe jeg den dag i dag hevder er fordi jeg sang en ganske bra fremføring av La Marseillaise da de spurte om noen av oss snakket fransk. Sangstemmen min er ikke på noe profesjonelt nivå men den er ikke “dårlig”. Og franskmenn er jo sentimentale. De kjørte oss til Gare d’Austerlitz. Så lenge vi forlot Paris var vi ikke lenger deres problem, må være hva de tenkte. Slik havnet vi i Bordeaux. Der driver de med vin.
Det hjelper nesten alltid at man er kledt i dress, men på den tredje dagen begynner alle å stinke og se fussete ut. Dessuten har som alle vet den tredje dagen på fylla en mye “mørkere” stemning enn de to første. Man begynner å bli grimt realitetsorientert. Det eneste man kan gjøre hvis man ikke kan gjøre noe annet enn å fortsette felttoget er imidlertid å skaffe mer alkohol. Vi gjorde det nødvendige og så bestemte oss for å ta toget videre til Lisboa, for der kjente vi noen. På veien havnet vi imidlertid i trøbbel med togpersonalet fordi de mente at vi ikke hadde riktig billett. De hadde sannsynligvis rett men vi var jo allerede på super-express-nattoget så hva kunne de gjøre? Stanse toget og kaste oss av, viste det seg. Midt på den spanske høysletta klokken tre om natta, under oppsyn av Guardia Civil. Der måtte vi vente i fem timer inntil det skranglete “krøttertoget” som stanser på alle stasjoner kom og tok oss med. Tre sjuskete unge menn som sitter og drikker billig vin rett fra flaska er ikke noe folk typisk har lyst til å forholde seg til så etter at konduktøren hadde sjekket billetene vare var det ingen som tok noen slags form for kontakt og etter langt om lenge havnet vi i Lisboa. Der ble vi i noen uker inntil vi fikk organisert en flyreise tilbake til Oslo. Der havnet vi nok en gang på den samme gamle nattklubben hvor ingen hadde sett oss på noen uker. Hvor vi har vært? Bare en tur ute på landsbygda. Ikke noe å snakke om. Hvem sin tur er det til å betale for neste runde?
Man trenger bare å si ett ord til de som hevder at kunst ikke er viktig for mennesker: Musikk.
Skal man si flere enn bare ett ord kan man for eksempel begynne med å påpeke at kunst var et godt etablert fenomen lenge før handel var noe mennesker typisk drev med i sin hverdag. Det irrasjonelle og kreative – det dionysiske – er en sterk drift i vår art. Vi vil ha fest for faen! Vi vil ha pumpende rytmer og staselig dekorasjon, rusmidler og vind i håret. Kanskje er vi bare aper men vi skjønner oss på festivaler.
Når jeg skal forklare min egen musikksmak pleier jeg å begynne med å si at jeg liker Frank Zappa. Ikke alle tar den med en gang, men de som gjør det forstår at dette kan bety hva som helst. Hvem kan genrebestemme Frank Zappa? Det går ikke an. Han har vært overalt og på alle steder, gjerne samtidig. De som ikke liker Zappa er de som ikke egentlig liker musikk, de bare bruker det som et element i festen sin, hvilket er helt okay. Det går an å like Tiedemann & Gude uten å ha sansen for Pablo Picasso.
Vi vet med rimelig sikkerhet at neandertalere drev med musikk, fordi vi har funnet fløyter. Noen slags tromme får man alltids arrangert og hvis vi legger til synging har vi en greie gående. Folk lager musikk med enkle midler den dag i dag. Vi snakker om en kunstform som er mange hundre tusen år gammel. Det er vanskelig å peke på noen entydig biologisk eller psykologisk årsak til at mennesker liker musikk, så vi må slå oss til tåls med at nytelse/tilfredsstillelse er en tilstrekkelig forklaring. Det behøver ikke ha noen utilitær funksjon. Det “betyr” ikke noe mer enn at folk liker å ha det gøy. Riktignok kommer det ganske jevnlig papirer som foreslår ting som at “allsang styrker samholdet i grupper av jeger/samlere” men det blir strengt tatt en høne-og-egg-debatt. Det er aldri enkelt å forklare det mennesker gjør. Jeg er minst like interessert i vitenskapssladder som alle andre – hvorfor synger Jeppe? – men noen ganger er svaret “bare fordi”.
De som leser denne bloggen oftere enn “aldri” vil ha lagt merke til at jeg nesten alltid henger på en sang til slutt. Det er også “bare fordi”. En vane som ikke behøver noen forklaring. Jeg finner det vanskelig å tro at mennesker som ikke liker musikk vil like min skrivestil. Jeg er for det meste fornuftig, men jeg er ikke snusfornuftig. Det er tildels mye subjektiv “gonzo” og nonlineær spekulasjon i denne bloggen. Gitarsoloer, kan du si. Sånn er det, sånn har det alltid vært og sånn vil det forbli. Dersom jeg selv kunne velge mitt publikum ville jeg si at jeg antagelig passer best for de som har sansen for kunst, vitenskap og underforstått humor. Avanti popolo.
Det ser ut som om Giorgia Meloni blir Italias neste statsminister. Første kvinne i jobben og første ytre-høyre-leder siden Mussolini, smakfullt nok eksakt 100 år siden Il Duce lovet å frelse Italia. (Vel, det er et par ukers forskjell men la oss ikke være pedantiske.) Det vil selvfølgelig gå minst like galt denne gangen. Ytre-høyre-partier kommer til politisk makt i dårlige tider fordi de lover alt mulig til alle og fremstår som “et alternativ til de andre partiene” som – fordi de er forpliktet til å være ansvarlige – ikke kan love særlig mye til noen. Senere oppdager folk at det de trodde var et friskt pust i virkeligheten var trykkluft fra ræva.
Om hundre år er allting glemt sa Knut Hamsun. Vi noterer oss at poenget hans fortsatt er gyldig.
Italienerne har riktignok hatt noen tvilsomme statssjefer siden Den andre verdenskrig. Deres “Trump” var Silvio Berlusconi. Hva kan man si? Det samme gamle spørsmålet er hvordan og hvorfor trodde noen at det kom til å ende godt. Hva tenker de på? Sannsynligvis er alle så drit lei av den samme gamle leksa at selvmordet fremstår som et mer fristende alternativ enn “mer av det samme”. Korrupsjon og kriminalitet ser ut til å være verre i Italia enn i de fleste andre europèiske land, og det har vært sånn ganske lenge. Nå har de åpenbart bestemt seg for å gå i en retning som tar av nitti grader i forhold til alle andre kjente retninger innenfor politikken. Spørsmålert er ikke om det kommer til å gå bra. Det vil det ikke. Spørsmålet er hvor galt det kommer til å bli.
Heldigvis har ikke Italia sin egen valuta, ellers ville denne ha falt gjennom gulvet nå. Man kan ikke både ha store forandringer over hele linja og stabile forhold i økonomien. Det klassiske programmet (i den grad de har noe) til ytre-høyre-partier er ikke gjennomførbart i den praktiske verden, som styres av lovmessigheter innenfor fysikken uten hensyn til at noen har lyst til å fly. Det ville vært knasende kjekt å kunne sveve bare med viljestyrken, særlig når man allerede har hoppet fra tiende etasje, men det virker som om folk er nødt til å lære alle de samme gamle tingene omatt og omattatt, gjerne på en smertefull måte. Er masochisme egentlig et avvikende element i menneskelig atferd? Jeg tror ikke det. Ihvertfall ikke hvis jeg skal dømme ut fra egen anekdotisk erfaring og alt hva jeg ellers kan observere.
Men nok om det. For øyeblikket er det ikke annet å gjøre enn “vente og se”.
Det finnes så mange slags dalere. Gudbrandsdalere, numisdalere, hemsedalere. Til og med neanderdalere (som er det norske navnet på bitcoin). Hva vi skal se på her og nå er imidlertid joakimsdalerne, som er hva vi mener når vi sier en daler og mener en myntenhet som har gått ut av bruk i Norge men som folk (selvfølgelig) fortsatt samler på. Som alle vet hadde man i Spania en såkalt reconquista i året 1492, som blant annet ble feiret ved å utruste og finansiere den oppdagelsesreisende portugiseren Cristobal Colon, som de engelske ofte kaller Columbus. Men det var jo ikke alt som skjedde det året.
Det har i alle år vært vanlig blant mennesker å feire særlige begivenheter med diverse kunstuttrykk, fra gilde frihåndsmotiver utført i olje på lerret, til flamboyante klesmoter, til strengt formell heraldikk beregnet til myntbruk. Slik ble det vi nå kaller “dollartegnet” $ (men med to loddrette streker, som computeren min av en eller annen grunn ikke vet) oppfunnet. For å markere at nå var Atlassøylene – det vil si begge sider av Gibraltarstredet – igjen under kontroll av den spanske kronen. Det aktuelle heraldiske symbolet viser Atlassøylene forbundet med et symbolsk silkebånd. slik at det ser ut som bokstaven S med to loddrette streker trukket gjennom seg. Joakimsdalere var den store greia innenfor (antatt) stabil valuta på den tiden og slik gikk det til at dollartegnet ble oppfunnet.
Gibraltar er som alle vet det eneste sted i Europa hvor det lever ville aper. Etter hva jeg hører kan de være ganske frekke, men sånn er jo aper. Også menneskene. Klippen, som Gibraltar ofte bare blir kalt, fikk navnet sitt etter Tarik ibn Siyad – Gabar al-Tarik som det heter på arabisk, Tariks klippe – er en av de siste britiske koloniene i verden. Det var også her den siste neandertaleren døde for omtrent 25.000 år siden. På den tiden lå havets overflate omtrent hundre meter lavere enn nå, slik at kystlandskapet var helt annerledes stort sett over hele verden. Det er ugreit å bedrive arkeologi hundre meter under vann, ellers ville vi sikkert funnet flere spor etter oldtidsmenneskene. Dersom (eller rettere sagt når) all havis og alle isbreer smelter, på Grønlant, Sydpolen og ellers, vil havet stige enda omtrent sytti meter, hvilket vil føre til at kystlandskapene blir helt annerledes stort sett over hele verden.
Ser man på et varmekart over verden vil man oppdage den nordatlantiske kaldflekken, også kjent som “bobla”. Det er en anomali som kommer av at kaldt smeltevann fra den grønlandske innlandsisen samler seg der. På noe sikt, kanskje hundre år, vil mekanismen som driver Golfstrømmen – kjent som “Grønlandspumpa” – slutte å virke fordi det ikke lenger finnes noen innlandsis på Grønland. Dermed vil gjennomsnittstemperaturen langs den europèiske kysten mot Atlanterhavet falle med fra seks til ti grader, noe som med stor sannsynlighet vil medføre en ny istid (dette defineres som når snøen som falt i fjor ikke lenger smelter i løpet av sommeren, men sakte bygger seg opp til isbreer og etterhvert èn eneste stor innlandsis, slik som forrige gamg dette skjedde, for omtrent 150.000 år siden). Tider skal henrulle.
I mellomtiden går dagene. Menneskelivet er kort. Vi ser bare det vi ser. Eller det vi ønsker å se.
Som alle vet er det blant mennesker populært å gå fra vettet for kortere eller lengre tid. Metodene varierer men prinsippet er det samme: Den virkeligheten vi alle kjenner og forholder oss til er ikke interessant nok. Det må være noe mer, noe annet, en høyere form for sannhet. En hemmelig form for viten som eksisterer utenfor og bortenfor “skoleforklaringene” … noe transvitenskapelig om du vil. Mange tilbringer lange kvelder foran dataskjermen. De etterforsker tingene i verden. Jo mer de søker jo mer finner de. På engelsk kaller de dette “å krabbe ned i kaninhull” (etter Alice i Eventyrland) men jeg vet ikke hva vi kaller det på norsk. Å grave seg ned i materien?
Nylig oppdaget jeg at det finnes noe som heter transvestigasjon.
Øvelsen består kort fortalt i å kjønnsbestemme personer som av ulike årsaker har høy profil i media, under det premisset at alle lyver om sitt egentlige kjønn. Jeg har imidlertid ikke helt forstått hvorfor transvestigatørene tror det er slik, men en medvirkende årsak later til å være at dette kreves av folk for at de skal kunne oppnå rikdom og berømmelse. Det er en transaksjon. Den hemmelige sammensvergelsen som styrer alle pengene forlanger kjønnssvik som pant når de innvilger en søknad om suksess. Om jeg har forstått det korrekt er det Satan som står bak det hele, men det pågår øyensynlig en høne-og-egg-debatt rundt tingenes rekkefølge i praksis.
Sigmund Freud kunne sikkert ha danset en lang wienervals med dette opplegget, men selv er jeg (nok en gang) forbløffet over hva slags vrøvl mennesker tar så dypt alvorlig at de investerer betydelige mengder verdifull levetid i å utrede saken. Teorien bak kjønnssvik kan bli hvor komplisert som helst, med side opp og side ned med tabeller og sjekkpunkter. Det er så man rent blir nostalgisk i forhold til den sunne fornuften hos gamle tiders frenologer med sine hodeskalletabeller og opprinnelsesmysterier. Dette er helt klart et høyere nivå av “noe”. Det ordet som ligger fremst på tungen er vanvidd. Imidlertid legger jeg merke til at disse teoriene tillater den tanke at når folk aldri lykkes med noe så er dette et bevis på at de er, respektive, “ekte menn og kvinner”. Satan tillater ikke at sannkjønnede mennesker får rikdom og makt.
Selv er jeg som en hovedregel lite interessert i å høre folks livshistorier. Det er akkurat det samme for meg om de er kvinner, menn eller tvert imot. Hvordan de enn ønsker å bli tiltalt, dette er ikke vesentlig for noe. Alle menneskers psykologi er uansett både komplisert og, i siste instans, ubegripelig, så hvorfor skal jeg holde på å gnukke med detaljene i folks privatliv når det ikke angår meg på noe vis? Med mindre det er aktuelt – noe det aldri er – å ha kjønnslig omgang med noen så er ikke kjønnet deres noe relevant faktapunkt … og enda mindre noe jeg ønsker å spekulere rundt. Herregud. Hvor kokt i pæra er det egentlig mulig å bli??
