Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner.
Noen fortalte meg en gang at Frank Zappa hadde sagt at å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, åpenbart underforstått at det å danse om arkitektur er noe urimelig eller absurd. Selve påstanden kan dermed brukes til å for eksempel avvise det en musikkritiker sier om et musikkverk, fordi dette bare er “dans om arkitektur”.
Jeg nektet å tro at Frank Zappa ville ha sagt noe så dumt, så jeg bestemte meg for å undersøke saken.
Selvfølgelig var det bare en vandrehistorie som folk trekker frem under henvisning til forskjellige musikere og andre kulturpersonligheter, som David Byrne, Laurie Anderson, Miles Davis, George Carlin, William Burroughs … men poenget er hver gang det samme, at det er ulogisk å skrive om musikk (originalsitatet fra 1918 sammenligner det med “å synge om økonomi”). Imidlertid er problemet også det samme hver gang folk trekker frem dette sitatet: Ingen kunstner av noe som helst slags format ville oppfatte det som usannsynlig at man kan lage en danseforestilling om arkitektur. Tvert imot. Det virker som er god idè. Hvorfor ikke?
Sitatet sier ingenting om forholdet mellom dans og arkitektur (eller sang og økonomi) men det sier noe om begrensningene hos den som bruker det. Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner. Den mentale labyrinten og følelsen av å “ha rett”. Det kan se ut som sitatet har oppstått som en metakritikk – kritikk av kritikken – i etterkant av noens kritiske uttalelser om musikk, som noen annen har mislikt og derfor prøvt å legge “dødt og maktesløst” gjennom å angripe selve premisset for musikkritikk: Man kan ikke skrive om musikk. Det blir som å danse om arkitektur. Eller synge om økonomi. Eller hoppe tau om fiskeripolitikken i Barentshavet. Noen har en gang vært ganske fornøyd med den metaforen de fant opp. Siden har mange andre fortsatt å bruke den, mer eller mindre justert for å passe til situasjonen.
Det første vi legger merke til er at den som ikke liker “dans om arkitektur” prøver å gjøre narr av danserne.
Klassisk argumentum ad hominem — de tar mannen, ikke ballen. Det er i virkeligheten verken urimelig eller uvanlig å skrive om musikk. Man behøver imidlerid ikke å like det som blir sagt og skrevet om musikken. Smak er som alle vet dårlig egnet som diskusjonstema. Vi kan snakke om god og dårlig smak, men ikke om korrekt smak. Folk liker det de liker, ferdig diskutert. Selvsagt finnes det uærlige kritikere, som prøver å fremstille sin egen kritikk som om dette er påstander med universell gyldighet, men dette betyr ikke at all kritikk er uærlig eller vondt ment. Det betyr ikke at kritikeren er inkompetent eller idiot. Det betyr bare at vedkommende gjør jobben sin. Kunstkritikk er ikke i seg selv mer objektiv og vitenskapelig enn kunsten den kritiserer — og kunstkritikere lider under de samme egosykdommene som kunstnere — men hvis man ikke tåler å få dårlige kritikker bør man sannsynligvis ikke stille seg opp i offentligheten og be om oppmerksomhet.
Thomas Haemerkken (1380-1471) er bedre kjent som Thomas a Kempis, forfatter av boken De Imitatione Christi fra 1418. Derfra henter vi det kjente sitatet om at “uansett hvor man går bærer man alltid på seg selv”. Temaet finnes i mange versjoner. I Norge kaller vi det av og til nissen på lasset. Det man flykter fra men som alltid følger etter. Skyggen. I populærtale snakker man om “bagasjen” som folk bærer med seg gjennom livet og som kan medføre problemer i sosiale relasjoner. Skjelettene i skapet er et annet uttrykk. Noen snakker om demoner. Ting man kjemper mot gjennom livet. Ting som nesten alltid vil blande seg inn i for eksempel romantiske affærer og bringe ulyder inn i den ellers så søte musikken. Ting som gjør det vanskelig å stole på andre mennesker. Du vet. Ting. De er mange.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en skremmende erfaring å bli født. Ingen husker noe fra sin egen fødsel men det er jo ganske dramatisk det som skjer. Ihvertfall nok til at vi bør betrakte dette som et universelt bakgrunnstraume som alltid vil foreligge i menneskesinnet. Det er av åpenbare årsaker etisk problematisk å forske på denslags, men det virker rimelig å anta at de første par timene ute i friluft, så å si, har stor betydning for individets videre psykiatriske utvikling. Hva slags følelser er man født med? Hvilke er de tidligste inntrykkene man har av omverdenen? Mange (jeg inkludert) spekulerer i at de som mener de har opplevd såkalt UFO-kidnapping – hvor de typisk oppgir at de har vært utsatt for medisinske undersøkelser og denslags – i virkeligheten har opplevd minner fra sin egen fødsel (og den umiddelbart påfølgende tiden).
Hjernen er alene som sangen sier. Den er også full av mørke kroker. Hvordan kan jeg finne ut hva som bor i meg selv når det er så mye jeg ikke kan se? Uansett, klarer man seg noenlunde helskinnet gjennom barndommen, tenårene og de første par voksenårene så har man for det meste berget seg gjennom det verste. Det selvstendige voksenlivet kan begynne nå. Egen bolig, egne penger, livet er en dans på roser. Det vil si tornefullt. Nesten alt mennesker gjør er dumt, så det er ikke egentlig noe poeng å bekymre seg for. Er jeg dum? Svar ja. Alle som er mennesker er også dumme. Nesten genialt dumme noen ganger, så flinke kan vi bli til å lure oss selv. Den eneste fordelen vi har er at vi vet vi er dumme. Dette er bra. Det er et utgangspunkt. Noe vi kan bygge på. All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Tar jeg feil? Svar ja. Du tar alltid feil. Det er ikke spørsmålet. Det interessante er på hvilken måte du tar feil og hvorfor du tar feil på akkurat denne måten. Hvorfor ikke en annen måte? Hvilke andre måter finnes? Det man forsøker å oppnå er å feile på en mindre dum måte neste gang. Til sist vil man slippe opp for alternative måter å gjøre feil. Derfra og ut er man fri til å gjøre ting riktig.
Øyenvitneskildringer i ettertid har stilt opp et grimt portrett av det som hendte. Propagandafolkene laget plakater som ble hengt opp i Kyiv den 27. september, med ordre om at alle byens jøder – det var antatt rundt to hundre tusen – skulle møte opp ved jernbanestasjonen med penger, verdisaker, identifikasjonspapirer og personlig bagasje for to dagsreiser klokken 9 om morgenen den 29. september. Det gikk rykter om at de skulle sendes til Palestina. Ukrainske jøder visste ved dette tidspunktet lite om hva som hadde skjedd i Tyskland. Derfor var selv tyskerne overrasket over at så mange kom. Antallet vet vi fordi tyskerne ofte førte nøyaktige regnskap. Mye av alt det byråkratiske papirarbeidet ble ødelagt mot slutten av krigen, men ikke alt. Uansett, de jødene som møtte opp i henhold til ordre ble deretter prompte fraktet til åstedet og drept med gevær, maskingevær og pistoler. Menn, kvinner og barn, alle 33.771 av dem.
De spesialkommandoene som utførte ugjerningen talte noe i overkant av tusen mann.
De som kan regne ser straks at det rent håndverksmessig sett var en stor drapsjobb hvor man måtte kverke minst et dusin av dem i minuttet for å rekke å bli ferdig innenfor rammen av 48 timer, gitt at man holdt på hele tiden. Det var denne praktiske erfaringen, mer enn noen annen enkeltfaktor, som gjorde at de bestemte seg for å bruke gass heller enn geværkuler under det fremtidige utryddelsesarbeidet. Det ble rett og slett en alt for stor fysisk og psykisk belastning for mannskapet. Beslutningen ble tatt på stabsnivå. Massehenrettelser ved skyting er ikke noen hensiktsmessig måte å få jobben gjort. Det blir for “personlig” og slitsomt for drapsmennene. (Les boken “Gjerningsmenn” av Harald Weltzer for detaljer.) Det er uansett ingen behagelig tjeneste, men mannskapet er mer positive til å lempe lik enn til å lage dem. Gassen skaper en mer bekvem avstand til selve drapshandlingen. Hvis man i tillegg kan sulte dem i noen måneder først, slik at kadaveret veier femti kilo heller enn åtti, og tredve heller enn femti, er dette også en logistisk fordel. De ville jo at prosjektet skulle gå på skinner så da ble det slik. Jødene måtte utryddes på den ene eller den andre måten.
Slik gikk det den gangen. Dette er allmennkunnskap nå i våre dager.
Hva har vi lært?
Ikke særlig mye. Vi har fått noen busemenn, slik at når man holder opp en swastika så hopper borgerskapet i stolen så tekoppene klirrer, men det finnes fortsatt konspirasjonsteoretikere der ute som stiller opp det samme fiendebildet som nazistene, bare at denne gangen bruker de muslimer for å skremme barna. Poenget er det samme. Finn en fiende som ikke rimeligvis kan forventes å endre sin status og identitet, anklag så denne fienden for å være den som undergraver nasjonen, kulturen og folket. Snakk mye om hvor farlig fienden er. Vis til mange bøker og andre dokumentarproduksjoner. Gjenta og gjenta hvor lumsk, urimelig og uakseptabel fienden er. Deretter gjentar du det enda en gang. Skap en følelse av at man enten er mot eller med. Enten hater man fienden med alt man er og har, eller så er man medskyldig. En del av en større konspirasjon som har til hensikt å skade nasjonen, kulturen og folket. Våre verdier og tradisjoner. Vår livsstil.
Jeg vet det høres helt evneveikt ut, men det virker. Det er sånn de gjør det.
Hvis folk ikke er redde (gitt at de ellers ikke er sadister) vil de ikke gjøre grusomme ting. Derfor må de skremmes.
Det mest dustete av alt er at tekstmaterialet som dagens alternativ-høyre bruker kunne like så godt ha vært skrevet om jøder før og under Den andre verdenskrig, bare at de bruker ordene “islam” og “muslimer” denne gangen. Ord for ord – bortsett fra denne detaljen – er det akkurat samme ulla, men like fordømt lar folk seg lure på akkurat det samme vis og av akkurat de samme årsaker denne gangen også. Ganske forbløffende, egentlig. Men er det overraskende? Jeg synes ikke det. Mennesker er ikke smarte dyr. Derfor går det som det går.
Jeg skriver mer enn jeg leser. Jeg leser mer enn jeg kommenterer. Sånn er reglene. Jeg gjør ikke noe for å bli populær og “etablere meg” på plattformen. Den største rockeren i Kautokeino er en ærestittel med begrenset bruksområde. Jeg sammenligner meg ikke med ti på topp på blogg.no, jeg sammenligner meg med Platon og Oscar Wilde. Noen ganger Knut Hamsun. Denne lange stien over torget og inn på pøbben, hvem har laget den? For øyeblikket er jeg ikke engang blant de hundre mest populære her. Jeg vet lite om de som leser det jeg skriver og bryr meg egentlig ikke mye om det heller. Noen ganger er det noen som kommenterer. Som regel ikke. Begge deler er greit for meg.
I utgangspunktet vet jeg hva slags mennesketype som liker det jeg skriver og jeg vet også hvorfor. De har den samme sykdommen som meg. De liker ord og språk. Gjerne også idèer, men det er ikke egentlig intellektuelt, det er først og fremst et kunstsyn. Jeg er ikke her for å debattere med idioter om idiotiske ting. Jeg representerer ikke noe mer eller noe annet enn meg selv. Det er ikke mitt ansvar å lære voksne mennesker om alminnelig folkeskikk. Kanskje jeg gjør det, kanskje ikke, men når og hvis det skjer handler det om at jeg er inspirert i den retningen der og da, som regel av noe som ikke har noe med bloggen å gjøre. Det tar ikke lang tid å oppdage hvem trollene er og sjalte dem ut fra leselisten. Å lage bråk er enkelt. Selv en tenåring får til å være provoserende. Skal det bety noe?
Standarder er greit å ha. Etter min mening er en forfatters fremste oppgave å være interessant. Det må finnes noen slags substans i det som blir presentert. Man må strekke seg etter noe. Peke i en retning. Har man ikke “innhold” hjelper det lite om formen er aldri så stilig. Jeg vil heller ha et stygt glass fullt av vin enn et veldig fint glass som er tomt. Såpass næringsvett forventer jeg også fra leserne. Hvis du ikke liker apecalypso bør du finne en dans som du liker og heller vie deg til denne. Her er det bare MADS. Mer av det samme. Stemmen min er ferdig formet. Det vil ikke bli noen “utvikling” i den forstand, bare typisk apecalypso med sparsommelig bruk av fancy fotarbeid og større vekt på flyt over langen. Det handler ikke om å danse bra èn gang for alle, men om å holde rytmen gjennom hele aftenen.
Derfor spør jeg aldri om hva leserne ønsker. Jeg presenterer istedet det jeg har — så får leserne mene hva de vil om dette.
Det finnes diverse typer talentkonkurranser. Ofte handler det om å synge. Mange er svært dyktige og nivået kan bli forbløffende bra hos de som vinner. Hvorfor er ikke denne utøveren allerede verdenskjent? Konklusjonen må ofte bli at det er ikke de beste som havner på toppen av listene, det er de mest salgbare. Dessuten må de ha flaks. Men når det er sagt så må det legges til at talentet er det viktigste. Har de ikke talent for sang så kan de fortsatt synge når de dusjer, eller hva vet jeg, men de har ikke noe i musikkindustrien å gjøre. Uansett hvor striglet og produsert en artist fremstår så går det ikke an å slå gjennom på høyt nivå hvis man ikke har talent. Ren vilje er ikke nok.
De talentkonkurransene som går har ofte mange tusen søkere. De fleste er “middelmådige” og sikkert mer enn gode nok til å for eksempel synge i et band som spiller til dans på lokalet, men det er ikke disse man leter etter. Det er sjeldenhetene. Best fjernsyn blir det når de finner noen som har en fascinerende historie, et sjeldent talent, og det ene med det andre. Alle vet hva jeg mener. Ting som imponerer. Det er jo dette som er poenget med denne typen show. Man leter i blinde etter “noe” og spenningen for publikum består ofte i at de håper å bli vitne til at noe helt usannsynlig skjer rett foran øynene deres. Et magisk øyeblikk i showbizhistorien. Når en stjerne blir født.
Noen ganger får vi også det stikk motsatte. Folk som har hvor mye selvtillit som helst, men åpenbart ingen kritisk sans til sine egne evner, eller rettere sagt mangelen på dem. Herregud hva er det som er galt med deg? Talentkonkurranse eller ikke, det er underholdning og derfor blir det bra fjernsyn av å vise frem noen anti-talenter også. Den typen som virker fullstendig ute av stand til å forstå hva det handler om. De ankommer, presenterer seg, og erklærer at de opplever seg selv som en stjerne i verdensklasse, bare vent og se. Men når de begynner å synge er det så man må klype seg i armen. Hæ? Kødder du med meg? Er dette virkelig alt du har? Det oppstår liksom et filosofisk øyeblikk når man må spekulere i hva begrepet virkelighet betyr for folk der ute og hvor feil det er mulig å ta om hvem man er og hva man kan.
Det viser seg at dette fenomenet er en statistisk forutsigbar psykologisk tendens i mennesker. De minst kompetente blant oss overvurderer sine egne evner mens de mest kompetente også er de mest beskjedne og de som føler mest tvil i forhold til om de er bra nok. Dette er et mønster som gjentar seg gang etter gang, på alle måter og i alle livets arenaer. Visse individuelle unntak finnes, men tendensen er klar som krystall på statistisk nivå. Dette er typisk menneskelig atferd. I de blindes rike er den enøyde konge. Det er som barn og bursdager. For en femåring er ett år en imponerende mengde tid, men for de på femti er det mest bare et skuldertrekk. Jo eldre man blir jo mindre grunn synes man at man har for å feire denne dagen. Men mens man er liten oppleves det som veldig spesielt og hvorfor skulle man synes noe annet? Man har jo ingen referanseramme man kan bruke til å forstå at et år er en mengde tid som vil føles annerledes senere i livet.
Hvilket nok en gang bringer meg til idiotene blant oss. Det vil si de som tror at de vet noe på samme måte som anti-talentene tror at de kan synge. Ofte blir de pisse fornærma når noen sier hør her, det der holder ikke mål. De kan jo føle at de er talentfulle, kunnskapsrike, det ene med det andre. Dette er bare en av mange grunner til at man bør lære folk kritisk tenkning på et så tidlig tidspunkt som mulig. For at de ikke skal gjøre seg selv til klovn og narr på denne måten, uten engang å forstå hva som skjer. Det er underholdende, men samtidig er det pinlig. Det blir så man føler seg ille berørt på vedkommendes vegne, som åpenbart selv mangler skamvett nok til å oppdage at man er på tynn is.
Bykomplekset Catalhöyük i Tyrkia – at navn som betyr gaffelhaugen på norsk – ble påbegynt for 9500 år siden og var bebodd i omtrent tusen år, med et gjennomsnittlig folketall estimert til rundt syv tusen, noen ganger flere, andre ganger færre. Mye kan skje på tusen år. Folk kommer og går. Som alltid har det vært mye spekulasjon rundt hva som foregikk på stedet, men gaffelhaugen var allerede lenge forlatt og glemt før noen begynte å skrive språk og føre regnskap. Derfor vet vi ikke annet enn hva vi kan tyde ut av ruinene, som først ble utgravd tidlig på 60-tallet. Noen ganger finner vi vage legender om “noe” fra lenge siden blant lokalbefolkningen, som muligens kan knyttes til de som bygde og bodde i ruiner som senere blir gravd frem, men intet slikt finnes i tilknything til Catalhöyük. Det er rett og slett alt for gammelt.
Kulturelt sett virker stedet egalitært. De har ikke funnet noe som tyder på at det fantes noe økonomisk eller religiøst aristokrati. Husene er for det meste ganske like i sin struktur og er bygd inntil hverandre (tildels oppå hverandre) uten gater eller smug innimellom, så all ferdsel må ha skjedd over hustakene, slik at alle har i praksis måtte klatre ned i huset sitt når de kom hjem fra hva de enn drev med utenfor. Det finnes noen tegn på jordbruk og husdyrhold men det ser ut som jakt og sanking av viltvoksende ressurser forøvrig har vært hva de for det meste levde av. Så langt, så vel, men hva levde de for? Generelt sett har gaffelhaugkulturen brukt mye tid på å dekorere husene og inntrykket av hele komplekset er at alt var nærmest unaturlig rent og ryddig til enhver tid. Alt avfall fra den alminnelige livsførsel ble brakt til deponier godt utenfor beboelsesområdet. De døde ble gravlagt under gulvene inni husene. Hva betyr alt dette?
Jeg kan ikke tidfeste når jeg ble interessert i historie, jeg kan ikke engang nevne noen særlig inspirerende bøker eller oppdagelsesreisende som har påvirket meg på noen avgjørende måte. Det føles som noe som “alltid” har vært der. Siden jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av videregående i 1981 er det imidlertid rimelig å anta at de tidligste historiebøkene jeg leste for det meste var fra 50- og 60-tallet, av den typen som hadde mer tekst enn billedmateriale, ofte preget av enten håndtegnede illustrasjoner eller kornete svart/hvitt-fotos. De gildt fargelagte billedbøkene var noe som kom senere og egentlig alt for sent til å dominere historieinteressen min. Jeg vet ikke om dette betyr noe. Kanskje, kanskje ikke. Det er fristende å begynne å google opp historien om populærhistoriske verk trykket på høyglanset papir men det er en avsporing så det skal jeg ikke gjøre. Bare nevne at nå lever vi i en tid hvor det å være godt informert uten å noensinne ha åpnet og lest en bok er en plausibel mulighet. Det var annerledes på 70-tallet. Bokens tidsalder var ennå ikke slutt.
Catalhöyük og Lepenski Vir (i Serbia) er steder som tidlig fanget interessen min, først og fremst fordi “bildet var galt”. Det har foregått noe spesielt i forhold til folks virkelighetsoppfatning og forestillingeverden på begge disse stedene, men ingen av dem har hatt noe åpenbart “prosjekt” av den typen vi forbinder med sivilisasjoner. Store bygninger, hierarkiske samfunn, imperiebygging og den typen ting. Det er vondt å forstå hvorfor de har vært så jævlig nøye med noen få, tildels ubegripelige ting. Vi forstår poenget med pyramider. Det lyser all slags makt av dem lange veier. Men hvorfor anlegge hva som i prinsippet er en drabantby midt i ødemarka og fortsette med en tilsynelatende uforandret livsstil i tusen år? Man lærer jo først og fremst om menneskenes krigshistorie på skolen, ihvertfall var det slik på 70-tallet. Et historiesyn som handlet om hvordan den ene tok rotta på den andre i en lang prosess som etterhvert ledet frem til vår egen tid var hva vi ble innprentet. Da virker det “galt” når en distinkt kultur oppstår og senere forsvinner, tilsynelatende uten at det har vært vold og erobring inne i bildet.
Man skulle ikke tro det, men historie som fag er noe ganske nytt. Kritisk tenkning kom imidlertid for sent inn på banen til å innta en dominant stilling i den folkelige oppfatningen av hva historie betyr. Århundrer preget av vill spekulasjon og tvilsom bevisførsel har satt spor etter seg. Den dag i dag er “historie” noe folk helst ikke vil høre snakk om hvis den ikke støtter oppfatningen deres om at de selv er de beste og mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Den mest vanlige oppfatningen er at menneskeheten har gjennomgått en utvikling, gjennom en rekke “stadier”, fra en primitiv livsstil, via mange krokveier preget av konflikt og oppdagelser, frem til vår egen tid, som er fasiten, så å si, for hvordan en korrekt menneskehet skal se ut og oppføre seg. Før var vi ganske gale, men vi har kontroll nå. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om saken. La oss bare si at jeg deler ikke denne oppfatningen. Det virker som de fleste lyver om det meste, som regel fordi de ikke vet bedre, men ikke uofte av politiske propagandaårsaker. Den sittende regjeringen er alltid den beste regjeringen noensinne. De andre var bare noen slags amatører som riktignok gjorde sitt beste, men de visste ikke det vi vet i dag. Og så videre.
Begrepet sivilisasjon er også et litt frynsete og ikke egentlig noe vakkert dyr. Det er for de fleste formål bedre å snakke om “kulturer” og ikke binde seg til noen fantasier om hvordan ting må være organisert og hva slags sjekkpunkter som må krysses av på lista før vi tar et oldtidsfolk seriøst. For eksempel liker jeg ikke tanken på at det må foreligge hierarkiske sosiale maktstrukturer og politisk krigføring, eller i det minste aktiv handel og noe slags religiøst (ofte morderisk) vanvidd, for at vi skal gidde å skrive noen historie om oldtidskulturene. Hvem som erobret hva er etter min mening ikke engang interessant (selv om mange liker denne typen fortellinger). “Store personer” er bare store rasshøl med dyktige PR-agenter. Helt ærlig, det eneste som interesserer meg er kunsten, filosofien og hvordan de løste diverse praktiske problemer i sin hverdag. Hva de spiste (og gjerne også hvordan de tilberedte maten) er mer interessant enn hvem de kranglet med og hvorfor. Mennesker finner alltid noe å krangle om men de har ikke alltid gode oppskrifter.
Siden de legaliserte marijuana i Canada har økonomiske stjernetydere anslått at industrien representerer en økning i bruttonasjonalprodukt på omtrent 50 milliarder canadiske dollar, så noe under 400 milliarder kroner. Kanskje ikke like mye som jordbruk og skogbruk, kanskje ikke engang like mye som øl, men 400 milliarder er jo penger det også. Staten finner sikkert noe de kan bruke dem på. Da er bare den mest direkte vinning regnet inn, de har ikke tatt med hva systemet sparer på å ikke ha det på kriminalstatistikken. På gatenivå registrerer man ingen forandring. Det har ikke blitt flere brukere, bare flere som gjør det åpenlyst. Så … de tjener penger i den ene enden samtidig som de sparer penger i den andre, mens brukermønsteret forblir uforandret. Hva er det vi ikke forstår i Norge?
Cannabisbatten i Norge ligner Putins felttog i Ukraina. Det går til helvete men de klarer ikke å bare slutte og være idioter. Alt det ansiktet de har og hele deres sosiale posisjon fryktes å gå tapt dersom de må gi seg, eller enda verre, innrømme at de tar feil. Det er ikke intelligent men det er menneskelig. Vi styres av ideologer som driter i hva terrenget sier, for de har jo et perfekt kart. Hvis noe ikke stemmer er det terrenget som tar feil. Sånn har det vært siden bestefar var ung og bestefar blir veldig engstelig når han tenker på forandringer. Alt må forbli slik det alltid har vært, helt siden de feilfrie menneskene som bygget landet stilte opp reglene for hvordan vi alle skal leve i all fremtid.
Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke Norge gjør som Canada gjennom noe annet prisme enn det moralistiske. Folk klarer ikke å slippe den forargede tanken på at det finnes noen som ikke gjør som de får beskjed om. Vi har hatt allmøte. Vi har vedtatt at narkotika er ugreit. Er det siden noe mer å snakke om? Er det noe som virkelig provoserer oss så er det tanken på at noen nyter sånt som vi har sagt er ugreit, uten engang å skamme seg for dette. Vi kan godta narkomani som en lidelse men det blir for drøyt når folk gjør det for moro skyld. Da er det noe som klikker inni oss og vi blir fylt av de lovlydiges raseri. Rettmessig harme! Borgervern! Reglene er der for din egen beskyttelse. Du aner ikke engang hvor galt alt kommer til å gå når folk begynner å bryte reglene. Hva blir det neste? Gruppesex og kannibalisme?
Som alltid kan vi le eller gråte av menneskene, for eksakt de samme årsaker. Denne tragedien er en komedie, og omvendt. Det betyr slett ingenting for meg personlig om cannabis blir legalisert eller ikke og det betyr om mulig enda mindre om folk liker å “røyke rev”, det som teller er at vi forholder oss realistisk til realitetene uten å hengi oss til ynkelig føleri om hvordan verden “burde ha vært”. Det er som det er. Vi har et gigantisk cannabismarked som styres av kriminelle organisasjoner. Eller kanskje de har blitt så store nå at de bør kalles “utenomstatlige aktører” med økonomiske midler til å utgjøre en reell gravitasjonskraft i resten av markedet. Men ikke engang det er det viktigste elementet i dette bildet, det som virkelig tipper vektskålen er at industriell bruk av hamp er vanskelig-til-umulig på grunn av det moralistiske regimet som fordømmer alt som har med planten cannabis sativa å gjøre. Vi snakker om en nyttevekst som er like gammel som selve jordbruket. At den har en bivirkning som rusmiddel er relativt sett noe helt ubetydelig. Så vidt jeg kan se blir de “steine” noen ganger ulidelig fjollete men det virker ikke som det gjør dem voldelige og ukontrollerbare sånn som alkohol. Uten at jeg vet alt om alle, men sånn ser det ut.
Jeg opplever ofte å være i utakt med tidens trender. På den ene side kan vi si det blir helt feil når en mann i sekstiårsalderen er “trendy” men på den annen må vi faktorere inn at det har jeg egentlig aldri vært. Det er ikke noe som har kommet med alderen. Det å være utrendy er et talent jeg har hatt siden jeg var liten. Mest – tror jeg – fordi det er noe som ikke klikker helt med den økonomiske sansen min når folk betaler dobbelt så mye og vel så det for “merkevarer” mens man kan få ting med teknisk bedre kvalitet (men uten logo) til en vesentlig lavere pris. Det er noe der. Noe jeg ikke forstår. Noe religiøst? Jeg vet ikke. Men det må jo være noe som motiverer folk til å kjøpe ting de egentlig ikke har råd til for å late som om de har penger de egentlig ikke har. Men hva vet jeg. Vi mennesker er veldig tenkende skapninger.
Noen dager senere begynner det å komme inn mer detaljerte rapporter etter orkanen Ian som nylig traff Florida. Store materielle skader på alle typer menneskeskapte strukturer, som var å forvente, men det virker som om evakueringsprogrammet har fungert bra. Det er ikke så mange døde, ihvertfall ser det ikke slik ut. Imidlertid ser det ut som om dette blir en dyr erfaring for Florida. Noen steder kommer man ikke engang frem til fots, så mye skrot og vrakrester som ligger sammenfiltret der hvor det tidligere var et stort nabolag med hus og mennesker. De sender inn droner for å hente ut bilder av situasjonen. Det er så man må lure på hvor de skal gjøre av alt skrotet. Kommer de til å bygge alt på nytt? Det kan bli et problem både med finansiering og forsikringsordninger. Men foreløbig er det mest et opprydningsproblem.
Mindre naturlig er opprydningsproblemet i Ukraina. Eller kanskje vi bør si at det er mer direkte menneskeskapt. De som har vært litt sånn heia Putin i flere år nå snakker ikke like høyt lenger. Det er ikke enkelt å forklare det som skjer. Det virker ikke nødvendig uten at man stiller opp premisser som befinner seg tildels langt inni koko-labyrinten. Når var det sist en angreprskrig som handlet om å ta land? Det virker som om prosjektet først var en USA-modellert aksjon for “raskt regimeskifte i vår egen bakgård” men siden har alt endret karakter og blitt noe mye mørkere. Russland har allerede tapt denne krigen, uansett hva som skjer fremover. De politiske skadevirkningene oppveies ikke av noe det er mulig å oppnå med felttoget i Ukraina — og verre blir det for hver dag som går. Derfor er russerne de som er mest bekymret for hvor dette skal ende, noe som vanligvis ikke virker styrkende på verken pågangsmot eller gjennomføringsevne. For dem er alle valg dårlige valg.
Det har blitt trendy å slenge rundt seg med slagord “til støtte for Ukraina” eller i det minste ha et flagg som profilbilde. Slike ting. Det betyr selvfølgelig ikke et milligram med mannskit for selve situasjonen men det får de nevrotisk maktesløse til å føle seg bedre. Nå er de deltagere i noe stort og meningsfullt. En folkeaksjon! For noe jævla sludder. For et år siden visste de knapt at Ukraina eksisterte og nå er de plutselig deres beste venner. Det ville vært bedre å ta all denne situasjonsmessige godviljen og kjøre den i en hurtigmikser helt til den blir en glatt emulsjon som man kan smøre utover hele året i form av vanlig menneskelig anstendighet som man praktiserer hver dag, ikke bare som et skippertak når krisa kommer.
Gresk mytologi ligner den typen mat som vokser mens man tygger. Det blir bare mer og mer av det jo mer man svelger unna. Nymfene var en type kvinnelige naturånder, kanskje beslektet med de norrøne disene, kanskje ikke. Det er vanskelig å si, men det virker i utgangspunktet som noenlunde den samme idè. På bildet ovenfor ser vi pleiadene, malt av Elihu Vedder, som sammen med sine syv søstre hyadene ble kalt atlantidene, døtre av Atlas og voktere av solnedgangen. Imidlertid blir hesperidene også kalt atlantider, så hvem vet. Atlas hadde noen jern i ilden både her og der. “De magiske øyene i vest” er en gammel legende som dukker opp i mange kulturer (og som har appellert til mange slags fantasier) og hesperidene sies å være der, voktende over gulleplene som virker foryngende på kjødet.
Vi gjenkjenner umiddelbart Idun med gulleplene, hun som var gift med Brage og som noen ganger er en Frøya-lignende skikkelse i mytene, som har (eller tar) ansvar for “fruktbarhet” både i ekteskapelig sammenheng og innenfor jordbruket, noen ganger personlig og andre ganger gjennom disene. I den greske myten finnes Idafjellet og i den norrøne har vi Idavollen. Noen varianter av hesperidenes myte har dem boende i Kolkis, det gamle landet som ligger helt øst i Svartehavet og grenser til dagens Georgia (som imidlertid het Iberia den gangen), og de driver med sauer som har gylne skinn, ikke gullepler. Jason og Argonautene handler om dette, hvilket bringer oss til Medea, en annen av mange grufulle historier, og hvordan hun til slutt ender i Iran og dermed gir navn til folkeslaget mederne, nabofolket til perserne, som fikk slikt navn etter Persevs, som forøvrig også grunnla Mykene og var den som hugget hodet av gorgonen Medusa. Men nok digresjon.
For å “forstå” mytene kan vi ikke bruke forstanden. Den virker ikke på denslags materiale, som er halvt drøm, halvt virkelig. Vi kan analysere form og struktur, språklige grep og etymologi, men vi vil ikke forstå innholdet av mytene dersom vi studerer dem med mikroskop. Myter er elefantiske av natur, det vil si vi må komme oss på en viss avstand for å få det rette perspektivet på ting. Myter er esoteriske av natur. Det finnes et innhold, men det er dårlig egnet til å fanges med språket. Å gripe myters innhold med språk er som å fange røyk med fiskegarn. Vi er nødt til å tilnærme oss materialet på en annen måte. Tenke med en helt annen del av sinnet. Gullepler er innenfor en fortolkningsmodell et gammelt navn for appelsiner (på tysk “apfelsin”), et ord som bokstavelig betyr kina-eple, men som også er kjent som “vestfrukt” og i den greske kultursonen portokal etter landet Portugal. Vi finner mer øst/vest-forvirring. Dessuten er det ofte uklart om de mener appelsiner eller sitroner, sistnevnte det hemmelige middelet mot skjørbuk (C-vitaminmangel) som gjorde at britene den dag i dag blir kalt limeys.
Man vil åpenbart fremstå som mer ung hvis man ikke har skjørbuk. Sykdommen fører blant annet til at tannkjøttet begynner å blø og tenner faller ut. Det finnes mange underhånds referanser til skjørbuk i eldre litteratur, inklusive alskens råd for å kurere lidelsen, som har vart helt inn i moderne tid i kulturer som har liten eller ingen tilgang på fersk frukt og grønnsaker. Navnet kommer forresten fra det norrøne skýrbjugr, som betyr noe slikt som “ødem forårsaket av skyr” (det moderne melkeproduktet skyr har lite mer enn navnet til felles med de gamle tiders heksebrygg). Det vil ta omtrent et års tid for et individ som har normalt kosthold ved dette tidspunkt å utvikle symptomer på skjørbuk dersom de slutter å ta til seg C-vitamin. De vil tilsynelatende “eldes” mye raskere enn alle andre rundt seg og tilstanden kan bli dødelig for noen etter kort tid med fullt symptomregister, men for alle etterhvert. Tilfriskning vil imidlertid skje så snart man begynner å få i seg C-vitaminen igjen, for eksempel ved å spise gullepler. Eller hvorfor ikke jordepler? “Pommes du terre” på fransk, som vi gjenfinner i pommes frites, eller påmfri som noen sier nå. Poteten ble jo raskt den største C-vitaminkilden ute blant folk da den kom fra Søramerika på 1500-tallet. Slik sett fant de jo disse “magiske øyene i vest” til slutt, og brakte hjem igjen jordisk gull som den dag i dag er en hjørnestein innenfor landbruket.
De eldste lovtekster vi kjenner til ble formulert av Hammurabi, den sjette amorittiske kongen av Babylon.
Historiene folk forteller om ham er sikkert overdrevne og propagandiserte både her og der, men ryktet sier uansett at Hammurabi var både klok og rettferdig, derfor er det nesten like sannsynlig at man vil finne et Hammurabi-portrett som en statue av den blinde gudinnen med sine vektskåler og sitt sverd, i tinghus og rettssaler rundt om i verden. Som et idol. Klokskap og rettferdighet er jo ikke noe alle opplever som realiteter i sine liv, enten de er utøvere eller mottakere i denne transaksjonen. Eller bare publikum, for den saks skyld.
Vi vet uansett at han i det minste forsøkte å være tydelig som lovgiver, mot for eksempel den lunefulle vilkårligheten hos en Caligula eller en Stalin, som folk i ettertid snakker om med mindre entusiasme og beundring. Det er jo noe. Et slags utkast til en idè. Siden har det gått snart fire tusen år og vi strever fortsatt med de samme gamle greiene. Hvem har rett til å bestemme over andre? Dersom vi hadde levd for lenge siden kunne vi kanskje ha vandret ut i verden og fortsatt å gå helt til vi fant et sted vi kunne kalle vårt eget, langt borte fra alt annet, og der kunne vi gjøre som vi ville og lage våre egne lover, men dette er ikke lenger noe aktuelt alternativ. Alt beboelig jordisk territorium er – i det minste i navnet – kontrollert av nasjonalstater som regulerer folks atferd gjennom sin politiske prosess, enten den er demokratisk eller “alternativ”.
En av de viktigste postmoderne erkjennelsene er at det finnes ikke noe statsløst alternativ. Det vil alltid komme en “regjering” enten denne blir innsatt og avsatt gjennom demokratiske valg, regulert av lov, eller om den består av rene gangstere som styrer slik de føler for der og da, gjennom vold og trusler. Vi kan ha enten hammurabisme eller caligulisme. Det vi derimot ikke kan ha er anarkisme. Den eneste kjente form for maktvakuum som finnes blant mennesker er den urgamle tilstand av lovøshet og borgerkrig, alles kamp mot alle, hvor terror vil styre dagen for folk, helt til det kommer noen som etablerer en ny statsmakt, det vil si et voldsmonopol, som umiddelbart utsteder et nytt lovverk. Eller kanskje de innsetter en diktator. Hvem vet. Begge deler forekommer. Vi må uansett ha “noe” selv om vi bare har dårlige alternativer å velge mellom, så vi velger det minst jævlige systemet blant de som har blitt prøvd gjennom tidens løp, derfor har vi demokrati. Det er både dumt og tregt, designet for å moderere folks initiativ og entusiasme, men dette er nødvendig for å styre mennesker. Poenget med den byråkratiske labyrinten er at det finnes en byråkratisk labyrint. Det skal ikke være enkelt. Det enkle tiltrekker seg både Caligula og Stalin og det som verre er, og snart blir de verste de første og de fleste de siste. Forsto Hammurabi dette? Det er vanskelig å si noe om. Men vi forstår det nå.
