APECALYPSO

Bildet ovenfor er knipset den 12. april 1934, da Adolf Hitler var på cruise i Sognefjorden. Det var imidlertid ingen lysttur, poenget med reisen var å gjennomføre en serie møter og forhandlinger med toppledelsen i den tyske marinen. Det handlet om både kommandostrukturer og oppbygging på materiellsiden, men detaljene fra denne turen er dårlig kjent. Det hele er litt mystisk — men vi vet jo at disse typene var veldig raseorienterte og betraktet Norge som noe slags “åndelig hjemland”, en tanke som fortsatt svever rundt i det nazistiske tankeuniverset. Man får mye gratis i slike miljøer bare fordi man er norsk, siden “alle” tenker på Norge som et veldig hvitt land, noe vi har til felles med Irland. Noe annet vi har til felles er at bortimot en fjerdedel av befolkningen i begge land utvandret til Amerika i løpet av 1800-tallet. Ingen andre land har like stor prosentvis andel av utvandrere på den tiden da det å etablere seg i USA var noe man gjorde. På den annen side hadde ingen andre europèiske land like mye fattigdom og nød på den tiden som Irland og Norge. Helt frem til det begynte å boble i oljerikdommen var vi nærmest et U-land i økonomisk forstand. En netto råvareleverandør uten selvtendig kompetanse på teknologisiden.

Gjennom årenes løp har jeg lest noen bøker om nazismen generelt og personen Adolf Hitler spesielt. Som mange har påpekt, det kunne ha vært noen annen som tok føringen over den populistiske og radikale bevegelsen som oppsto i Tyskland etter Den første verdenskrig, men dette er bare et gyldig poeng i den grad det understreker at nazismen handlet ikke bare om Hitler, “noe lignenede” ville ha oppstått også uten ham, fordi dette var noe i tiden, det handlet om hva slags fremtid folk drømte om — og til en stor grad fortsatt gjør. Nå er det imidlertid slik at Adolf Hitler ble rikskansler – hans formelle tittel – i Tyskland den 30. januar 1933. En måned senere brant Riksdagen og nazistenes kampanje for å ta til seg all makt brukte denne hendelse for alt hva den var verdt, pluss enda litt til. Problemet den gangen var det samme som det er den dag i dag. Disse typene lekte ikke butikk. Imidlertid tok ikke folk dem på alvor før det var for sent. Også i Norge. Den senere ministerpresident ved Guds nåde Vidkun Quisling var generelt sett betraktet som en litt patetisk skikkelse før krigen kom. Han var forræder til fingerspissene. Han reiste til Tyskland og ba om deres støtte til å gjennomføre statskupp i Norge, men Hitler ville ikke det. Han ønsket et nøytralt og stabilt Norge, først og fremst fordi Tyskland hentet jernmalm fra Kiruna via Narvik og ønsket ro rundt dette, men så skjedde Altmark-affæren i Jøssingfjorden og dermed skiftet Hitler mening. Han bestemte seg for å ta Norge før britene gjorde det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er vanlig – og slett ikke urimelig – å beskrive Hitler som en demonisk skikkelse. Jeg tror ikke folk typisk tenker på ham som “et vanlig menneske”. Det er noe mer. Noe annet. Var han gal? Livsstilen han hadde i Wien før han reiste til Tyskland og vervet seg til Den første verdenskrig lignet litt på det hovedpersonen i “Sult” av Knut Hamsun gikk gjennom, til og med slutten er en lignende idè. I noen år var den unge Hitler en sultende kunstnerspire som hadde problemer med å skrape sammen nok til å betale for mat og ly, intet med noen slags rimelig standard. Han var en fattig stakkar. Han ble ikke respektert, ikke engang lagt merke til. Men vi vet at han tilbrakte en god del tid på biblioteket, hvor han leste det som gikk for å være populærvitenskapelig litteratur på den tiden. Han hadde intellektuelle interesser og kunstneriske ambisjoner, men han lyktes ikke med noe av dette. Ingen muligheter åpnet seg for ham. Slik sett lignet han på gudene vet hvor mange “lidende unge kunstnere i storbyen” til alle tider (bortsett fra at han aldri rørte alkohol) helt frem til han dro i krigen. Det var da han skjønte hvor han hørte hjemme. Er det noe galt med deg hvis du ikke er redd når du er i krigen? Sannsynligvis. Du befinner deg jo i dødelig fare til enhver tid og sånt vil typisk slite på nervene hos normale folk. Men Hitler utviste visstnok eksemplarisk mot, om ikke direkte dødsforakt. Han fikk ihvertfall medalje for tapperhet. Og etter krigen ble han vervet av etterretningen for å holde et øye med “kommunister” og annet som rørte seg blant alle de tidligere soldatene og ellers i samfunnet.

Det går ikke an å si annet enn at Hitler var en helvetes dyktig politiker. Han gikk rett i strupen på folk med budskapet – i den grad det var noe slikt der – og appellerte uten skam eller blygsel til primalraseriet i folk. Altså det følelseskomplekset som når det organiserer seg spontant kan bli til for eksempel en lynsjegjeng eller en mobb som gjør skadeverk på eiendom, men som når man får den inn i marsjerende geledd blir en nærmest ustoppelig krigsmakt. Naziårene i Tyskland er et bemerkelsesverdig historisk avvik fra det normale i denne stormakten innenfor kultur og vitenskap. Folk ga rett og slett opp fornuften til fordel for et på alle måter vanvittig politisk prosjekt. Samtidig var det ikke akkurat noen mangel på folk som så hva som skjedde og sa ifra både høyt, tydelig og mange ganger, men det var jo fremgang i økonomien, gode tider for de ambisiøse og det ene med det andre, folk ønsker ikke typisk å lytte til en festbrems. Det var entusiastiske tider. Flagg og opptog, stor stas for hele befolkningen — vel, bortsett fra “de uønskede”. De smarte blant dem rømte landet, mens de mer urealistisk optimistiske prøvde å holde lav profil og vente på bedre tider, som imidlertid aldri kom. Det ble bare verre. Sett på lang avstand i tid og rom er det lett å se at hele naziprosjektet var suicidalt. Det kunne ikke ende på noen annen måte enn med fullstendig undergang. “Seier” er aldri noe aktuelt alternativ når du gjør virkeligheten til din fiende, da snakker vi bare om litt varians i graden av katastrofe. Men folk trodde på greia mens det sto på. Det gjør de ennå, mer eller mindre. Hva er nazisme? Det er når høyrefolk begår væpnet revolusjon. Og det ender alltid med at alle dør, som er hva som typisk skjer når man fornekter realitetene: Det går ikke an å styre mennesker med tvang. Man kan skremme dem for en stund, men snart venner de seg til dette også og da har man ikke noe mer å komme med. Revolusjonen spiser sine barn.

Det går an å spinne mye ull rundt definisjoner, men det gidder jeg jo ikke. Fascisme, nazisme, falangisme, peronisme — det er uansett “autoritær høyrepolitikk” vi snakker om. Nazi burde egentlig være et verb. Det er noe degenerativt som skjer med borgerklassen når de blir engstelige nok. La oss si hvis de for eksempel opplever “familiens stilling i samfunnet” som truet. Eller “retten til privat eiendom” og alt det andre som er typiske politiske kjepphester hos høyrepartier. Kommunisme var lenge et ord som skremte pisset ut av folk sånn sett. Det var imidlertid alminnelig enighet om at Sovjetunionen ikke egentlig hadde noe beundringsverdig å komme med, så dette var aldri noen realistisk trussel i Norge. Litt verre var det en stund med de som digget Kina, de var ganske ustabile, si for eksempel sånne som han Pål Steigan. Hva holder han på med nå for tiden mon tro? Sikkert noe trollete. Who cares. På den tiden jeg vokste opp var Kinakommunistene litt fryktet. De ble ikke regnet som helt i vater. Væpna revolusjon? Herregud. Nå i våre dager har vi imidlertid nazibloggere. De gjør alt de kan for å hisse opp folk. Hva kan vi skremme dem med? En av hjørnesteinene til naziene har alltid vært antimarxisme, ofte med et voldelig uttrykk. En annen hjørnestein er rasisme, tidligere i form av jødeskepsis, nå i form av islamkritikk. Det føles veldig sant! Ikke sant? Kombinasjonen av disse er “erstatningsteorien” (best formulert av Jean Renaud Camus) som kort fortalt handler om at “konspirasjonen” prøve å skifte ut den innfødte europèiske befolkninger – det vil si de hvite – med alskens svartinger som de særlig importerer fra muslimske land. Ikke særlig originalt, men det funker fortsatt på de som like å høre denslags historier. Vi andre kan bare riste på hodet. Hva skal man si?

Det neste hjørnet av nazismen er det heterofile monogamiet som institusjon. Seksuelle avvik tolereres ikke. Man får eventuelt klare seg uten og leve som enslig. De som tror noe annet har røyka sokkene sine. Det er ikke snakk om annet enn at den alliansen som er nødvendig å bygge for å vinne frem med autoritær høyrepolitikk er nødt til å inkludere “de ekstremkristne” — og de skal ikke ha noen slags homofili eller abort eller noe av denslags. De homofile som gruppe representerer ikke noe stemmetall som veier tyngre enn kristenfundamentalistenes tusener på tusener av hardbarkede moralister, derfor kan man ofre homsene for å vinne kristengunsten. Sånn er politikken. Sånn var det forresten forrige gang også. Ernst Röhm, sjefen for Sturm Abteilung (SA), som var Hitlers gatesoldater helt frem til han ble rikskansler, da ble de ikke bare overflødige men direkte brysomme, så han fikk de mye mer organiserte og disiplinerte Schutz Staffeln (SS) til å drepe alle lederne av SA og spre røkla for alle vinder — men altså, det poenget jeg skal frem til er at Röhm var homo, på en sånn der hårete mann med ridestøvler og pisk type måte. Det var faktisk påskuddet Hitler brukte til å ta dem med. Uansett, nazismen som bevegelse var mildt sagt på familiens side i den store kulturkampen. Uansett hva slags status som “gamle venner” de hadde så ble alle avvikere systematisk ryddet unna med alle midler. Ren rase, rent samfunn. Målet var alltid krystallklart. Metoden var ekstase og narkotika. Både Hitler selv og bortimot hele hæren gikk på Petrivin, det vi nå kaller metamfetamin, men den gangen var navnet Stukapiller. De holdt deg gående — og dette er hele hemmeligheten bak det umenneskelige tempoet tyskerne hadde med sin blitzkrieg type fremrykning. De sov jo ikke på ukesvis.

Hvordan kan man jobbe for nazistene nå i dag? Vel, man kan for eksempel jobbe med propaganda. Fiendebilder og slike ting. Antivitenskap. Det finnes mye å ta tak i. Poenget er å hisse opp folk og få dem til å stemme på høyrepartiene, helst de ekstreme. Det er alt. Dette er hele planen. Short and sweet. Det beste våpenet de har er “innvandrere” — som naturligvis er en meningsløs kategori, men det er det man må si hvis man ikke har lyst til å si svartinger, og det kan man jo ikke gjøre. Borgernorge har sine grenser. Men alle forstår hva som blir sagt. Så langt har det ikke vært noe særlig klima for å gå til angrep på “LHBT-personer” (eller hele “bevegelsen” som sådan) i Norge, men vi ser at dette er etablert praksis blant høyrebevegelsene i andre land, særlig i USA (som mange norske nazibloggere åpenbart henter mange ord og uttrykk fra, i tildels klein oversettelse). Det lukter litt svovel av Kristelig Folkeparti noen ganger, men de norske høyrepartiene har valgt å holde hva vi må kalle en sosialliberalistisk linje. Så langt. Så får vi se hva slags politisk hestehandling som blir nødvendig senere. Men det er liten grunn til å være optimistisk — den nyliberalistiske politikken er ikke bra for andre enn en håndfull rike mennesker og tjenerkorpset deres, men dette er en ideologi som ser fin ut på papiret — ikke minst fordi det er en salgbar form for pragmatisk antimarxisme, hvilket er et viktigere poeng både for ideologene og de nyttige idiotene deres enn om det er en økonomisk politikk som faktisk er bra for dem selv. La oss slippe markedskreftene løs! Hvor galt kan det gå?

Politisk sett tilsvarer jeg mer eller mindre en sosialdemokrat — hvilket er en merkelapp som ikke spiller noen stor rolle fra eller til, jeg har uansett aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og jeg vurderer spørsmålet om jeg burde prøve noe annet til å ligge på samme sannsynlighetsnivå som at jeg vil prøve å godta idèen om en flat jord (med osteklokke over). Med andre ord: Det er et urimelig spørsmål. Jeg ligger under for den lasten man kaller vitenskapelig tenkning og føler intet behov for konverteringsterapi. Er dette det samme som sunn fornuft? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det, eller rettere sagt, jeg tror at sunn fornuft er den grunnmur man bygger et hus av vitenskapelig tenkning oppå. Eller ikke. Noen liker å bo i telt. De er så å si jegere og samlere i det intellektuelle landskapet.

Forleden dag havnet jeg i en diskusjon (på engelsk) rundt hvorvidt Marx var tilhenger av statsmakten. Det var ikke sånn det begynte, men det var dette ja/nei-spørsmålet diskusjonen hengte seg opp i. Jeg er litt pervers noen ganger. Jeg ble værende der bare fordi jeg syntes dette var utrolig komisk. Med andre ord, jeg digget underholdningsverdien. Hvorom allting er, illustrasjonen ovenfor viser en typisk politisk diskusjon på engelsk i disse tider. De politisk utdannede vil gjenkjenne alternativet til høyre som utjamningspolitikk som så å si er hentet fra blåboka for kommunistisk teori: Fra hver etter evne til hver etter behov. Det andre alternativet er en mer naiv likhetstanke, eller spesifikt den likhetstanken – et ideal fra den franske revolusjonens dager – som Marx argumenterte mot i utgangspunktet. Det er ikke nok å gi alle det samme utgangspunkt og de samme spilleregler. Noen krever aktiv støtte og beskyttelse fra statsmaktens side for å oppnå “likhet”. Og alle trenger beskyttelse mot røvere og skruppelløse individer som ikke skyr noenting.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For en stund siden var det noen som kommenterte til noe jeg skrev og i kommentaren ble ordet rosablogger nevnt, men jeg finner ikke igjen kommentaren så jeg antar at vedkommende slettet den. Jeg har ihvertfall ikke gjort det — men det er ikke vesentlig på noe vis. Poenget er uansett det samme. Da jeg skulle besvare kommentaren måtte jeg slå opp begrepet “rosablogger” for å være sikker på at det var det jeg trodde at det var, og det var det. Jentete jenter som skriver om enda mer jentete jenteting. Totalt utenfor mitt område, både hva angår interesse og kompetanse, men det ga meg idèen til den infrarøde bloggen (som for de som har interesse av okkultisme tilsvarer fargen nigredo på den alkymistiske fargeskalaen). Det vil si en skrivestil som er litt “hinsides”. De som typisk liker det jeg produserer vil neppe også føle at rosablogger appellerer til dem (og omvendt). Jeg beskriver en tankeverden, ikke et privatliv. Det man finner her kan ikke egentlig brukes til noe, ut over kanskje det å sparke i gang en tankerekke eller to. Hvorfor jeg skriver er fordi det er noe jeg liker å gjøre, slik andre for eksempel kanskje liker å strikke, eller male akvareller. Det handler uansett om “mønstre”.

Det blir alltid feil når jeg prøver å være imøtekommende. Jeg føler meg som en løgner. Jeg er jo ikke imøtekommende, jeg er en kunstner. Det jeg lager er ting som ikke i utgangspunktet er laget for å bli populær eller vinne venner og følgere, det er estetiske stiløvelser innenfor genren etikk — basert i hva jeg selv mener er en “ganske god” forståelse av hva slags skapning mennesket er og hvorfor vi har havnet der vi er i dag, som art og som “medlemmer av kulturen”. Det har jo vært litt historie. Jeg slutter meg til Søren Kierkegaards betraktning om at livet må leves forlengs og forstås baklengs. Det som ligger foran oss ser ganske kaotisk ut med et stort antall åpne muligheter, men det som ligger bak oss har en slags nødvendighetenes logikk innbakt i seg — og dette er hva historikere søker, enten de er fagfolk eller amatører (som meg). Hvorfor ble et som det ble? Tanken er at det kanskje går an å lære noe om hva vi ikke bør gjøre når vi studerer det folk allerede har gjort. Men det er uansett et gjørmete område preget av natt og tåke. Mennesket har et dårlig rykte, selv blant sine egne. I løpet av året 2022 var det for eksempel 648 masseskyteepisoder i USA — definert i en lov fra 2013 som drap på fire personer eller mer uten at det foreligger noe klart motiv, hvilket for eksempel utelukker familiemassakrer (med eller uten selvdrap til slutt), det handler bare om den typen hendelse når noen “går berserk” med skytevåpen på offentlig sted, noe som ofte ender med at gjerningsmannen (det er nesten alltid menn) selv blir drept der på stedet. Det er prinsipielt sett den samme logikken som skaper selvmordsbombere. Hvorfor gjør de dette?

Normale mennesker – og da bruker vi ikke noen særlig høye standarder – vil være enige om at man har kommet ganske langt inn i galskapen når man plukker opp et skytevåpen og går løs på tilfeldige ofre (vel, mer eller mindre, noen ganger er de spesifikke med “type” men det er nesten aldri noe personlig, de kjenner ikke ofrene fra før). Dette er ikke noe som skjer over natta. “Spontane massemordere” virker ikke som et sannsynlig konsept. De må ha vært gjennom dette noen ganger i hodet før de bestemmer seg for å gjøre det i virkeligheten. Hvor kommer disse tankene fra? Når man begynner å fantasere om å myrde fremmede mennesker bør man etter min mening oppsøke psykiatrisk hjelp. Da er det noe som spiller surt et eller annet sted inni det hornorkesteret man kaller personligheten sin. Etter min mening bør man kurere voldsmenn ved hjelp av sterke hallusinogener og såkalt “extasy” — altså metyldioksymetamfetamin (MDMA). Helst før de griper til våpen, eller aller helst før de går løs på andre med tørre never, hvilket aller aller helst handler om noe i oppdragelsen, kanskje i skoleverket, om det ikke handler om en oppvekst preget av rusede og emosjonelt manipulerende foreldre som man vil “ta igjen for” ved å ta noen andre. Sånt skjer jo ganske ofte i det ellers hyggelige og velordnede borgerlandet Norge.

Marcus Porcius Cato – kjent som “den eldre” (hans oldebarn er den yngre) – ble født år 234 før vår tidsregning og døde som 85-åring i 149, altså tre år før Karthago ble ødelagt, noe som var en ganske høy alder for sin tid, men så var han da også veldig påpasselig med å holde kroppen i form, styre unna vinen og spise forsiktig — i motsetning til hva slags eksesser som var vanlig for hans samfunnsklasse den gang, men som Cato foraktet. Mest kjent i ettertid er Cato den eldre fordi han alltid avsluttet talene sine med å si ceterum censeo Carthaginem esse delendam (“forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”) men i sin samtid ble han betraktet som den fremste motstanderen av det moralske forfall man mente forelå i Roma og som Cato identifiserte som “gresk innflytelse”.

For å forstå dette i sin rette kontekst må vi ikke tenke gresk som i Hellas, men gresk som i Egypt, det vil si Alexandria, som i praksis betyr den kosmopolitiske “åndsbevegelse” vi i våre dager kaller hellenismen, og som oppstod som en følge av at Alexander Filipovic opphevet grensene mellom den greske “polis” og den persiske “kosmos”, altså sammenslåingen av fornuften og mystikken om du vil, og etablerte Alexandria som “verdens intellektuelle hovedstad”, en posisjon byen beholdt i omtrent fem hundre år. Mange har forsøkt, men vi vet med sikkerhet – det finnes hvor mange historiske bevis som helst – at det lar seg ikke gjøre å stanse idèer, og enklere har det ikke blitt etter at internettet ble populært. Ved dette tidspunkt finnes det ikke lenger noen sperrer. Alt er tilgjengelig for alle.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kanskje er det en sær idrett, men i visse miljøer er det populært å spekulere rundt hvorfor Roma gjennomgikk hva som bare kan kalles en degenerativ utvikling fra republikk til keiserrike, og en av de mest populære teoriene er “moralsk forfall”, det vil si Catos argument mot hva han observerte i sin samtid: Folk hadde blitt feite slappfisker som bare levde for nytelse, mens han selv var en romer av den gamle skolen som holdt fast ved de gamle verdiene, og så videre. Vi kjenner typen. Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Haukeaktig og streng, Cato var en alvorsmann til fingerspissene, altså det vi nå for tiden kaller et dydsmonster, men hadde han rett? Det er spørsmålet. Han hadde rett i den forstand at han spådde republikkens undergang — og det skjedde jo. Men hadde han rett i diagnosen sin? På den tiden da Octavian tok keisermakt under navnet Augustus virket dette som det eneste logiske der og da, men på Catos tid var republikken fortsatt noe robust. Imidlertid var Cato selv en av de som ble rike i kjølvannet av punerkrigene, og de forskjellene som ble etablert mens han levde var hva som senere medførte de borgerkrigslignende tilstandene mot slutten av republikken.

Dette andre argumentet kan vi av humoristiske årsaker kalle det marxistiske, altså at det var endringer i de økonomiske forholdene som bevirket skiftet i politikken. De som ble rike på grunn av punerkrigene fortsatte med å bli rikere, i praksis ved å tilegne seg stadig mer land og etablere stadig større operasjoner, samt “investere klokt” som man ville si i våre dager, altså støtte de som for det meste vinner og unngå selskap med de som holder stødig kurs andre veien. Over tid vil slikt virke sentraliserende på maktprinsippet. For digresjonens skyld kan vi nevne at det er de samfunnstypene som har lavest grad av økonomisk ulikhet i befolkningen som har høyest grad av trivsel og “tilsynelatende vellykkethet” på alle statistiske målinger av denslags. Samtidig ser vi at de samfunnstypene som har en perverst rik elite, en “slank middelklasse” og største delen av befolkningen relativt fattige forutsigbart nok har flest sosiale problemer, mest kriminalitet, flest sykdommer, det ene med det andre, det er ikke akkurat som vi ikke vet disse tingene nå. Politisk stabilitet fordrer en dominant middelklasse, som er hva “proletariatets diktatur” betyr i praksis. Demokratisk sett er et overveldende flertall av velgerne folk som tjener pengene sine på å stå i en jobb. Det er de som bestemmer, eller rettere sagt, det er resultatet av hvordan denne gruppen stemmer ved valg som avgjør hva slags regjering vi får.

Etter min mening var det prinsippløs populisme som kverket den romerske republikken. Når politikken beveger seg i retning av at alt går an, så lenge ingenting kan bevises, har vi et åpenbart problem: Spillereglene favoriserer psykopater. Ikke i noen klinisk forstand (psykopati er uansett ikke en diagnose), men hvis man ikke favoriserer etikken så mister man den. Det samfunnet vi lever i er en konstruksjon, det er ikke noe som har oppstått naturlig og den eneste årsaken til at det fortsetter å eksistere er at vi vedlikeholder faenskapet nettopp fordi at det skal fortsette å eksistere. Derfor er det ikke uvesentlig hva slags standarder vi holder oss med i det offentlige rom (mens det i praksis spiller liten rolle hva folk gjør “på privaten” så lenge det ikke er fullstendig kokkelimonke). Jeg tror det blir riktig å si at jeg lander på en “Cato light”, altså at det var i ytterste konsekvens moralen (altså mangelen på moral) som førte til republikkens fall, men ikke på den måten Cato trodde. Problemene kom fordi de rike og mektige ble alt for rike og mektige. Staten klarte ikke å kontrollere dem lenger. Det er i grunnen en litt pussig dynamikk det der, men eminent forståelig i biologiske termer, altså at jo mer de spiser jo større og mer sultne blir de. Autokratiet dette ender med etter at prosessen (fortsatt i biologiske termer) har fått gå sin gang danner fundamentet for det vi nå kaller voldsmonopolet.

Diktatur er noe folk ofte forbinder med en diktator, det vil si en person, men det kan også være et prinsipp, altså et diktat om du vil. Gjerne i form av lover som blir utarbeidet gjennom en demokratisk politisk prosess. Uten å fortape oss i detaljer rundt hva og hvordan kan vi fastslå at det er nødvendig å ha denne politiske konstruksjonen som dikterer hvor grensene går for hva folk har lov å gjøre mot hverandre, hvis ikke blir det alles kamp mot alle – med stadig mer degeneretre “regler” for det som foregår – helt til noen “vinner” — i den forstand at et nytt voldsmonopol oppstår som igjen overtar oppgaven med å diktere hva som er lov og ikke. Anarkister jeg har møtt vitser ofte om hvordan det demokratiske systemet egentlig er et demokratur, altså et flertallsdiktatur som tenderer mot å støte ut “alternativt tenkende”, men jeg ser ikke helt den, eller rettere sagt jeg forstår argumentet men jeg er ikke enig i at dette er et realistisk problem, fordi vi har etiske standarder til å ta seg av diverse variabler, selv om den mest rått populistiske utgaven av et “demokrati” vi kan fantasere frem ikke ser særlig mye bedre ut enn et klassisk personorientert diktatur. På den annen side, hvis man har sterk nok ondvilje klarer man jo å føkke opp hva som helst. Til og med en paradishage hvor det er fred, frihet og alt gratis. Riktignok er ikke Norge noen slik paradishage, ting er for eksempel på ingen måte gratis, men vi har – akkurat nå – et veldig robust demokrati hvor man skal være ganske vrang for å ikke innrømme at samfunnet for det meste fungerer som det skal. Ting er både åpne og frie. Ikke problemfrie men man har i det minste en viss klagerett. (Som benyttes flittig.)

Hvis du lurer på hva du skal kalle meg så er det korrekte navnet en etiker — hvis vi definerer etikk mer som “atferdsteori” enn refleksjon over moralen, slik den fremkommer (eller ikke). I tillegg kan du krydre med slike adjektiver som du synes kler meg. Det er likegyldig. Jeg blir ikke påvirket av hva folk mener om meg verken i positiv eller negativ retning. Jeg forstår ikke engang konseptet med å la seg følelsesmessig opprøre av hva fremmede mennesker eventuelt tenker og tror, men jeg legger merke til at mange er veldig hårsåre slik sett. Hvilket er litt interessant, under en akademisk synsvinkel som handler om å observere menneskelig atferd, men det er også noe patologisk.

Meninger er i beste fall verdiløse, men som regel direkte skadelige. De hemmer individets intellektuelle utvikling og de leder til konflikter i sosiale sammenhenger. Se deg rundt. Det er alltid de minst kompetente som har flest “meninger” om ting, men det finnes ingen substans i den ekle emosjonelle grauten deres. De har ingen plan, ingen strategi, bare følelser som vaier i vinden. Hva har de tenkt å gjøre? Dette er alt som betyr noe. Imidlertid ser det nesten alltid ut til at alt de tenker å gjøre er å sitte der og skrike. Så da så. Det er den samme gamle leksa som alltid, en fundamental misforståelse av forholdet melleom selvet og verden (som jeg pleier å kalle “sinnssykdom”).

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Altså, hvis man er normalt mentalt sunn er man senteret for sin egen verdenserfaring og bedømmer alle relasjonelle forhold ut fra dette prinsippet, men man er aldri “verdens sentrum” for noen andre enn seg selv, muligens noen få andre som digger selskapet ditt, mens de fleste andre i verden neppe engang aner at du sksisterer, langt mindre bryr seg om hva du mener om det ene eller andre. Har man en “sak” kan man konstruere et argument og fremføre dette i slike forum som er etablert for å høre argumenter, men de må jo være saklige i sin form, slik at de kan brukes til noe og ikke bare “tas til etterretning” — eller for å si det med andre ord, det er et stykke vei å gå fra noe er “en privat mening” (basert i hva man føler eller hvor det nå kommer fra) til det kan presenteres som “et objektivt argument” (som bør være strategisk orientert, det vil si fokusert på “noe vi kan gjøre” og ikke bare “noe både Knut og Kari og jeg føler” som ikke egentlig er relevant informasjon for noen andre enn dem selv). Mangelen på elementær mental disiplin ute i befolkningen er ofte direkte forbløffende. Etter min mening skyldes dette manglende utdanning. Skoleverket har ikke noe strategisk program for å lære folk kritisk tenkning og god mentalhygiene.

Sosial sadisme er et etisk interessant fenomen som henger nøye sammen med folks frivole forhold til hva “meningene” deres betyr. Hvis man for eksempel føler skadefryd når folk man ikke liker opplever ulike former for vanskeligheter og ulykke (som er veldig vanlig) er dette nesten alltid et symptom på at man ikke forstår forholdet mellom selvet og verden, hvilket ikke bare medfører at man blir en litt ubehagelig person å forholde seg til, men også at man kaster bort verdifull tid og energi – altså det stoffet som livet er laget av – på ting man vanskelig kan påvirke i noen som helst slags retning. Her kan man trekke inn den dypere meningen av et vanlig buddhistisk konsept, nemlig at hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg, så er det tingene som eier deg. Du føler deg kanskje som kongen på haugen, men alt du bruker all din tid og energi på å forsvare er bare søppel. Du er kongen på søppelhaugen. Gratulerer. La oss se hvor langt du har kommet om tyve år. Hvis du jobber hardt nok vil du kanskje få beholde haugen din ganske uforandret. Det er jo noe.

Det juridiske systemet i Norge er fundamentalt upersonlig i sitt vesen. Si at du for eksempel underslår penger på jobben og siden blir dømt for dette, la oss si til to års fengsel (jeg vet ikke hva som er vanlig). Ved dette tidspunkt spiller det liten rolle hva annet du eventuelt måtte være og mene, kanskje er du verdens største kjernekar, men nå er du bare en som skal sone en dom. Dette er hva som definerer deg for så lenge som dommen varer. Det har ikke noe å si om du brukte pengene på “fornuftig” vis eller om du brant alt på hotellrom og ville fester, det er ikke dette som er poenget. Saken handler om at du tok penger som ikke var dine. Retten som institusjon kan aldri ha noe syn på hvordan du bruker penger som er i din besittelse, bare på om de har kommet i din besittelse på lovlig vis. “Folkemeningen” vil sannsynligvis skille skarpt mellom han som bruker pengene på fritidsaktiviteter for barna og han som bruker pengene på narkotika, men for retten er dette et usaklig spørsmål. Deres jobb er ikke å straffe individer for syndene deres, men å forvare grensene for hva slags atferd som er tillatt i vårt samfunn. En lignende grunnholdning er hva man etterstreber som etiker, bortsett fra at man studerer et dypere årsaksbilde enn jussen.

Som individ kan man aldri regne med å bli “sett og forstått” av andre mennesker. Alt de kan gjøre er å tenke i “kategorier” og man kan til en viss grad – men bare til en viss grad – påvirke hva slags kategori folk skal plassere deg i. I utgangspunktet opererer de fleste med en enkel ja/nei-formel, hvor man enten kan bli tiltrukket eller frastøtt av det berømte førsteinntrykket — men dette blir veldig mye mer komplisert veldig raskt så snart man begynner å få inn flere data om vedkommende som man betrakter. Nesten ingen er bare tiltalende eller frastøtende, de har alle en usalig blanding av personegenskaper som man liker, pluss de andre som man i varierende grad “kan leve med” ut fra hvor alvorlig det vanemessige synderegisteret til vedkommende person oppleves for deg (som igjen naturligvis henger på hva slags menneske du er). Selv er jeg “en mann av mange fordommer” slik sett og det finnes mange jeg holder avstand til rett og slett fordi jeg synes de er så kørka at det ikke går an å føre noen meningsfull samtale med dem, langt mindre stole på dem i noen slags jobbsammenheng eller andre forhold hvor man er avhengig av tillit og noen grad av underforstått kommunikasjon. Imidlertid mener jeg ikke noe om dette. Hva raker det vel meg om folk er idioter? Det er ikke – og jeg nekter å gjøre det til – mitt problem.

Det påstås at en fremtid uten fossilt brennstoff betinger atomkraft dersom dagens energibehov skal kunne fremføres. Ellers vil man rett og slett ikke kunne levere de massive mengdene elektrisitet som kreves for å engang drifte en “forventet normal levestandard” hos de som har dette nå i dag, i de rike deler av menneskeheten, langt mindre alle de som venter på å bli løftet ut av fattigdom og inn i den vidunderlige nye verden av mekaniserte hjelpemidler. Det finnes imidlertid visse politiske problemer med atomkraft. Folk er redde for jævelskapen.

Når det gjelder dette med å brenne kull, olje og gass så er vi minst tyve år på overtid, slik at hvert døgn vi fortsetter å la det brenne vil måtte betales med noe slikt som ti år med lidelse i andre enden, dersom noen i det hele tatt overlever skadeverket som pågår. Vi vet allerede at vi ikke vil klare 1,5-gradersmålet, prognosen ligger nærmere opp mot det dobbelte. Det går for tregt. Folk skjønner ikke alvoret i situasjonen, selv når de står til knes i vann og gråter over skadene på hus og hjem, mens skogbranner raser på den andre siden av fjellet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mens dette skrives pågår World Economic Forum (WEF) i Davos, Sveits. Jeg så at den amerikanske politikeren John Kerry under sin tale sa det er bra at de er samlet slik, så de kan ta tak i klimaproblematikken. Han brukte ordene “redde verden”. Ja særlig. De sier det samme hver gang, uansett hvilken bokstavklubb som holder møte. COP, WEF, WTO, hva har du. De vil gjerne, men det er “en prosess”. Hva kan man si? Ja selvsagt. Alt som inkluderer et antall mennesker er som å gjete katter. Alle går sine egne veier, både metaforisk og bokstavelig. Ingen vil gi fra seg noen av de fordelene og fine tingene som de etter sin egen mening har jobbet hardt for å oppnå. Ikke der, ikke her, ikke noe sted. Folk vil ha mer og mer, ikke mindre. Dette gjelder enten de er fattige eller rike (men særlig hvis de allerede er rike).

I mellomtiden brennes fossile stoffer på full blås. Så å si alt vi kjøper er pakket inn i opptil flere lag med plast. Bare harde politiske tiltak med skatt og subsidier kan motivere endringer i denne atferden, men ingen tør å gjøre det som er nødvendig fordi da vil folk stemme dem ut ved neste valg. Situasjonen blir heller ikke bedre av at det finnes et ganske betydelig antall mennesker som fornekter hele klimaproblematikken og istedet går inn for å åpne både nye kullgruver og oljefelter, slik at vi får mer fart i økonomien. Organiserte desinformasjonskampanjer foregår under dekke av ytringsfrihetsprinsippet. De bryr seg lite om hva som er sant og usant, de vil ha penger og fordeler med alle midler, mest mulig og raskest mulig. Det finnes ingen regler. Alt som finnes er det du vil ha og de som står i veien for deg. Det du vil ha er per definisjon “fremskritt” og gode ting, mens det de andre vil ha er marxistiske transvestitter som driver organisk landbruk med solcellepaneler.

Så — det er liten grunn til optimisme. Hvilket imidlertid ikke betyr at vi bør gi opp og sette oss ned for å vente på døden, vi kan bare ikke regne med at det kommer til å eksistere noen stabil samfunnsorden på globalt nivå om 10-20 år. Det første og mest nærliggende problem er en kollaps i matvarehandelen. Norge er ikke godt posisjonert for å stå av dette. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av befolkningens kaloribehov gjennom import, mens hva vi bare må karakterisere som en systematisk nedbygging av norsk landbruk fortsatt går for fulle seil, både på arealsiden og ikke minst på kompetansesiden. Ved dette tidspunkt bor godt over åtti prosent av Norges befolkning i byer — og de fleste av dem duger ikke til noe som helst. De jobber i servicenæringen alle sammen og er hjelpeløse som fugleunger i det praktiske liv. Et program for støtte til nyetableringer av små landbruksprosjekter ville vært ønskelig og et godt tidspunkt å starte er nå, mens vi har ganske godt pusterom. På den annen side, det er jo typisk menneskelig å vente til omstendighetene tvinger frem nødvendige handlinger.

Referanseartikkel: NRK.no

Mannen er tiltalt for å ha hetset et homofilt par i Bodø og hatefulle ytringer av rasistisk karakter. I dag startet rettssaken. Han erklærte seg ikke skyldig i tiltalen og årsaken var at han ikke husket hendelsene. – Jeg var full og sint, sier han.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg tror ikke det at man var dritings blir regnet som noen god forsvarsstrategi uansett hva man står tiltalt for. Hva andre tenker kan ikke jeg svare for, men hva jeg tenker er at det eventuelt må virke skjerpende på straffeutmålingen at man hadde drukket alkohold før det skjedde, aldri formildende. Alle vet at det går an å bli dust i fylla, men det er ikke forbudt å drikke alkohol. Det er ikke engang forbudt å være dust. Denne grensen går ved trakassering av andre, som i henhold til all statistikk har større grunn til å føle seg truet av fulle folk enn de som holder seg edru, slik at fylleaggresjon bør straffes hardere enn hatytringer fra et edru utgangspunkt.

Noe annet som fremstår som skjerpende i denne konkrete saken er at den tiltalte har en stilling i utdanningssektoren og derfor, presumptivt sett, et større samfunnsansvar enn noen som har mindre påvirkningskraft i sin daglige gjerning. Kan vi bare godta at lærere går rundt med åpne nazisympatier? (Det finnes faktisk en viss tradisjon for dette i Norge, men det er en annen historie som vi må ta en annen gang.) Man er jo – fortsatt etter min mening – en tvilsom type i utgangspunktet hvis man ikke ser det problematiske i å være beruset og utagerende på offentlig sted hvor det er stor sannsynlighet at individer man har et “utdanningsforhold” til kan komme til å bevitne dette. Visse yrker kommer med en form for tillitsbasert autoritet som selve jobben krever og lærergjerningen er en av disse. Man er “eksponert” på en måte som ikke tillater noen stor grad av frihet til å være “snål” før det får konsekvenser for troverdigheten. Vi behøver ikke å like at det er slik, men vi er nødt til å anerkjenne den realiteten at “folkesnakk” og ditt gode navn og rykte er viktigere i noen jobber enn i andre.

Det finnes imidlertid flere forhold å ta tak i her. Når skal vi begynne å tilføye punktet stokastisk terrorisme i tiltalene som blir reist mot de som praktiserer hatytringer rettet mot kategorier av mennesker på denne måten? Vold mot utsatte grupper finnes i både teori og praksis, men vi kan si at praksisen blir mindre “sjokkerende” når teorien er normalisert som “bare en mening” som folk bør ha frihet til å ytre slik som de finner passende, uansett hva andre eventuelt synes er upassende. Misogyni, homofobi og rasisme er alle eksemåpler på ting som “bare handler om meninger” helt til det smeller — og vi vet at det kommer til å smelle. Slag og spark eller det som verre er kommer til å inntreffe så lenge det oppfattes som “normalt” å hetse kategorier av mennesker på fullstendig usaklig vis. Det stokastiske elementet ligger i at vi ikke kan forutse hvem, hva, hvor, når og hvordan, men vi kan med kategorisk sikkerhet fastslå at “noe kommer til å skje”. Selv om bare en av tusen mennesker griper til vold en av tusen ganger har vi et problem når et stort antall mennesker begynner å skrike slagord. Du vet at det finnes der ute og at det er tilfeldighetene som rår, for oddsen for at vold skal inntreffe øker med graden av opphisselse.

Det skal ganske mye til før jeg kaller noen verdiløs. Dette er et kompliment ikke mange fortjener. Folk er stort sett bare skadedyr og intet annet. De etterlater seg bare ekskrementer, heslighet, gift og ødeleggelser. For å bli verdiløs må man være netto nøytral slik sett, men det er svært vanskelig å komme dit. Færre enn èn av tusen oppnår verdinøytralitet i dette livet. De fleste ender som netto skadedyr. Sånn er det bare. Slik er den menneskelige tilstand. Men hvorfor? Hva er det som gjør oss slik?

Alle arter av levende skapninger har en dominant livsstrategi. Menneskets er kleptoparasittisme. Det vil si at vi baserer oss på å stjele fra andre skapninger; planter, dyr og annet, inkludert “oss selv” — vi tar det andre har hvis dette fremstår som lønnsomt der og da, vurdert ut fra innsats, risiko og så videre. Våre tidligste forfedre var åtseletere som fulgte etter diverse store rovdyr for å stjele byttene deres. Siden utviklet vi våre egne jaktmetoder, men instinktene bestod. Smør på noen lag intellektuelt matfett og primitiv kleptoparasittisme utvikler seg til å bli moderne eiendomsfølelse. Legg så til nok “komplisert psykologi” til et hele bildet blir bortimot ubegripelig — og vi ender mer eller mindre der vi er i dag: Alle ikke-psykopater kan føle at “det er noe alvorlig galt” men ingen vet riktig hva, langt mindre hvordan ting kan forbedres.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hva betyr ordet arbeid? Innenfor fysikken, grovt sett “det å tilføre energi til et system” (og dermed endre systemets parametre), men i den mer folkelige parlans betyr det “ting som behøver å bli gjort” og/eller det å gjøre disse tingene. Formålstjenelig aktivitet. Ordet (eller rettere sagt konseptet) er hvor gammelt som helst. Det vi må gjøre for å fremstille de resulatene vi ønsker er “arbeid”. Hus, klær, mat, og så videre, alt vi behøver er produkter av arbeid. Er det noe poeng i å harpe videre på denne definisjonen? Jeg tror ikke det. Poenget er uansett bare å etablere distinksjonen mellom arbeid og jobb. Det å jobbe betød i utgangspunktet – den gangen ordet var nytt – å trikse og mikse med aksjer og forretninger for å utnytte “bevegelser i økonomien” til å hente ut fortjeneste uten å levere noen form for arbeid. Kanskje noenlunde det samme som hva vi i våre dager ville kalle en “finansakrobat”. Å kalle noen en jobber var i utgangspunktet et skjellsord. De er snyltere. De misbruker såkalte smutthull i lovverket slik at de kan tilgne seg tildels ganske store rikdommer uten å levere noe av verdi i bytte.

Hundre år etter den siste “jobbetiden” i Norge har det imidlerid blitt vanlig å beskrive alt som jobbing, enten det handler om formålstjenelig aktivitet eller “noe annet”. Det er ikke vanlig å jobbe på akkord, de fleste forholder seg til “arbeidstiden” og tenker på dette som “når de er på jobb” — i praksis den del av livet ditt som ikke tilhører deg selv, du er der for å utføre slike arbeidsoppgaver som tilligger den under kontrakt avtalte “stillingen” du har i forhold til arbeidsgiveren, som i sin tur ikke har noe personlig ansvar (de fleste arbeidsgivere er jo teknisk sett ikke engang mennesker, men “juridiske personer” som kan være registrert som ymse slags “enheter” i Brønnøysundregisteret) for sine ansattes ve og vel, ut over kontraktsbetingelsene spesielt og samfunnets lovverk generelt. Slik ting har blitt strukturerte i samfunnet vårt måles en arbeidsgivers overlevelsesdyktighet i det private næringsliv bare etter økonomiske parametre. De fremstiller penger først og fremst. Lønnsomhet. Alle andre produksjonsforhold må nødvendigvis bli sekundære hensyn. Blant annet prinsippet om formålstjenelighet, dersom vedkommende “formål” er noe mer eller noe annet enn det å tjene penger. “Markedskreftene” tillater ikke annet.

Det har vært litt bevegelse innenfor menneskehetens såkalte utvikling (selv om det strengt tatt heller bør kalles innvikling) over de siste par tusen år, de fleste vil hevde til det bedre. Ting er bedre nå enn de var for 2000 år siden, ihvertfall de tingene vi typisk måler når vi skal bedømme hvor bra materiell levestandard vi har — uten at vi kan kalle dette “materialisme”, vi snakker bare om saklige fakta furbundet med det å ha og drifte en kropp. Naturligvis er det mulig å fortape seg i en i ytterste konsekvens formålsløs jakt på fine blanke ting og sånt som får folk til å gispe av beundring, men de fleste velger ikke dette alternativet. De fleste velger å være det Marx kalte proletarer, altså at de lever av å selge arbeidstid, de har ikke noen form for selvstendig produksjon av omsettelige verdier. Altså i praksis slaver, fordi jobben kaster sjelden nok av seg til at man for eksempel kan spare i ti år før man legger opp og lever av denne formuen — slik folk jo gjorde i Roma, de gikk inn i en slavekontrakt som ofte handlet om å levere ti års “forefallende arbeid” (etter nærmere avtale) i bytte for det beløp og de andre former for støtte som de trengte for å etablere seg på selvstendig grunnlag. Romerske tanker om frihet var ikke avanserte. Man er ikke fri hvis man jobber for andre. Fra et romersk perspektiv ville det vi kaller fremskritt bare bestå i at vi nå praktiserer deltidsslaveri. Halve dagen er man fri til å gjøre nokså som man vil, men det er ikke den beste halvdelen. Jobben har en tendens til å dominere livet.

Staten var noe helt annet i romersk tid, både under republikken og i den senere keisertiden. Den var i aller høyeste grad det instrumentet Marx beskrev som “en innretning beregnet på å beskytte eierklassens interesser” og fint lite annet. Siden har dette i hovedsak vært den rollen som tradisjonelt sett forbindes med konservative politiske holdninger. Proletarer var den gangen et navn man brukte på de som i det daværende samfunnet ikke produserte noe annet enn proler, det vil si barn. Nye mennesker. Til tross for de ganske brutale forholdene i Roma ble mennesker alltid betraktet som den mest verdifulle av alle ressurser. Vi behøver alltid flere mennesker, slik at vi kan få gjort mere arbeid. Sånn var det den gangen. Ikke så mye “respekt for livet” som respekt for inntjeningspotensialet. Roma var en rovdyrstat. Opplegget deres var å ta land og skattlegge befolkningen. Metoden var tvang og trusler. Godene var “beskyttelse”, pluss at du fikk lov til å føle deg stolt av å tilhøre Roma. Vifte med noen symboler og si hurra hver gang de staselig utseende soldatene kom marsjerende forbi.

Ein parasitt (eller snyltar) er ein organisme som lever på eller i ein annan levande organisme (vert) og utnyttar denne i eit samliv kalla parasittisme. Parasitten ernærer seg på verten og har difor fordel av samlivet, medan verten tek meir eller mindre skade av utnyttinga.

(Store norske leksikon)

Det finnes noen komiske meningsforskjeller rundt hvem som snylter på hvem i det norske samfunnet, og hvordan dette foregår i praksis. I en naturrettslig forstand tilhører arbeidets produkt den som utfører arbeidet, men vi lever ikke i naturen. Kulturen vår påbyr at den som eier produksjonsmidlene – inkludert tiden og stedet hvor produksjon foregår – også eier produktene. Den som utfører arbeidet eier ikke annet enn sin egen tid og den har de jo solgt for en allerede fastsatt sum. Penger som tjenes inn “i andre enden” av produksjonslinja vedkommer ikke de som utfører lokale arbeidsoppgaver forbundet med fremstillingen av salgbare verdier. Systemet er rigget slik at alle vil prøve å stikke av med en så stor andel som mulig av sluttsummen, definert som “sistesalget” til forbrukerleddet. For eksempel koster det neppe mer enn femti øre å produsere en halv liter med kulørt sukkerdrikk som de kan selge for oppimot femti kroner på bensinstasjoner. Hvem får mesteparten av pengene? Ihvertfall ikke de som kjører rundt og leverer pallevis av jævelskapet til forskjellige slags utsalgssteder. Generelt sett havner alle prispåslag til slutt i kvartalsregnskapet til noe slags stort firma, som viderebefordrer pengene som “utbytte til eierne” (etter å ha høvlet bort en passende uanstendig mengde bonuspåskjønnelser til driverne).

Hvis – som de sier – alle veier leder til Roma, så må jo det bety at alle veier også kommer fra Roma. Tenk litt på det, du.

En rasende ridder på sin spastiske kjepphest sa en gang at vi må forby alle religiøse symboler i det offentlige rom — kanskje var det meg selv, jeg er ikke helt god noen ganger. Hva kan jeg si? Man hisser seg jo opp over hva som bare kan beskrives som “utidig trakassering” av folk som ikke har bedt om noen oppmerksomhet fra disse typene. Vil du høre om Jesus? Nei takk. Bang. Ferdig diskutert. Jeg vil ikke høre om Krishna eller Muhammed heller. Bare gå vekk. La meg være i fred. Jo forresten, vennligst ta med dere alt sånt som minner meg på at på toppen av alt det andre drølet vi må slite med i dette livet så finnes også sånne typer som dere. Guds tillegsstraff, så å si. Takkskarruha.

Det er en del av patologien hos sånne som meg at vi har litt “religionsallergi”. Imidlertid må dette forstås som overflatespenningen til et mye dypere kompleks som er sentrert rundt dumme ting som mennesker gjør og man skulle i prinsippet tro at det bare er å flytte blikket, fokusere på noe annet enn slikt som fremkaller ergrelse, men hvor fanden man enn snur seg er det samme gamle apedansen å se overalt. Etter min mening (som jeg kanskje har en tendens til å favorisere litt) handler menneskenes problemer om noen få, men svært fundamentale feiltrinn vi begår med en viss grad av deprimerende forutsigbarhet, blant annet dette med at vi så ofte overvurderer hvor flinke og smarte vi er.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ipso calypso, det går kanskje til helvete men det skjer på en optimistisk måte. Vi er bare turister med paraplydrinker og orkesteret fortsetter å spille mens skipet synker. Spørsmålet er ikke hva som er ønskelig men hva som er mulig. Konsekvensene av modernisering har vist seg å være av en slik karakter at de til en stor grad begrenser de valgmulighetene vi har fremover. Vi behøver kalde, kloke hoder i lederstillinger og minst mulig “tro” som en del av pakkeløsningen. Personlig skulle jeg ønske at de religiøse holdt mer kjeft, eller kanskje at de fokuserte mer på Gud og mindre på sin egen metafysiske angst, hvilket jo også er et poeng innenfor de fleste religioner – hvorfor tror du at du er i stand til å forstå hva Gud vil? – altrå at man forholder seg til skaperverket, mysteriene og alt det der på en litt ydmyk måte, ikke som om man har et svar som alle andre trenger å høre alt om, sporenstreks, gjerne på Facebook. Herregud. Mer eller mindre bokstavelig talt.

Jeg gjentar meg selv ganske ofte fordi jeg tror ikke at jeg har mange lesere, ihvertfall ikke mange som bryr seg om hva jeg sier, men det er ganske begrenset – ikke minst i tid – hva vi klarer å få til ved hjelp av tvang. Det kommer alltid et opprør når urimelige tiltak vedvarer og stadig flere mennesker kjenner på stadig flere frustrasjoner i sine dagligliv. Det behøver ikke å være noe voldelig, det kan for eksempel være et omslag innenfor kulturen i retning av mer utagerende festing og den typen ting, altså nesten som når barn reagerer mot strenghet i foreldrenes oppdragelsesmetoder med å være “slemme”, sånt er (eller bør være) forutsigbart. Slik jeg ser det dekker religion i prinsippet det samme behovet som rusmidler, bare at det har som regel ikke noe kjemisk komponent. Heroinister er kjent for “å jage dragen” mens de som søker innenfor religioner jager “godfølelsen” som kommer gjennom ritualer og teologisk fordypning. Ingen av dem kommer til å forsvinne selv om det de “gjør” blir (eller allerede er, i heroinistens tilfelle) forbudt. Har du møtt mennesker noen gang? De er ikke begeistrede for å bli “nekta” når det er noe de har lyst til å gjøre. Da hisser de seg opp og henter frem de store ordene. Siden blir det bare verre.

Et generelt religionsforbud – hvordan man nå enn skulle formulere dette – vil uten tvil virke mot sin hensikt. De kristne forsvant ikke fra Roma fordi myndighetene gikk inn for å “fjerne” dem på ymse vis. Her i Norge har vi enfoldige fjøsnisser som lar seg forarge av muslimer og andre svartinger som de observerer rundt seg. Det knirker og piper noe aldeles grassalt i det femtitallsmoderne tenkamentet deres når de prøver å få det de ser til å stemme med det underbevisstheten sier om Ola-Ola og livet i Hakkebakkeskogen, Marve Fleksnes og Pompel & Pilt. Hva må til for å være norsk? Først og fremst at man bor i Norge, snakker språket og deltar i samfunnslivet. Betaler skatt. Sånne ting. Jeg tror ikke noen som flytter hit fra for eksempel Tyrkia noensinne kan bli “norsk” i noen større grad enn jeg ville blitt “spansk” dersom jeg bosatte meg permanent der, men vi ville begge tilpasset oss den lokale kulturen i større eller mindre grad, mens vi beholdt den identiteten vi dannet i løpet av oppveksten. Barna våre ville imidlertid bli preget av sitt oppvekstmiljø, språket og kulturen forøvrig, så de ville utvilsomt føle seg mer hjemmehørende der de er født enn der foreldrene deres kommer fra, men samtidig også preget av foreldrenes “stil” — noe som vil avta mer og mer ettersom generasjonene tilkommer. Hvem tenker særlig ofte over hva oldeforeldrene deres hadde å stri med?

Fjersynskomikeren Johan Golden fortalte en gang en historie om hvordan han og en adoptert jentre fra Korea ble betraktet som “pakkisene” på den skolen der de gikk, siden de var de eneste åpenbart ikke-norske av utseende, på den måten at de andre barna trodde at Golden og hun koreanerjenta hadde mer kompetanse om eller bedre forståelse for diverse problematikk rundt “innvandrerspørsmål”, men det hadde han jo ikke, og har fortsatt ikke, ihvertfall ikke noe mer enn andre nordmenn, han har bare et mer humoristisk perspektiv på saken basert i sine egne erfaringer. Man har jo ikke innvandrerbakgrunn hvis man er født og oppvokst i Norge. Foreldrene har, eller besteforeldrene, slik at man hører sikkert mange historier, men den virkeligheten man lever i er norsk. Kanskje behersker man både to og tre andre språk, men det meste av alt man snakker om (eller overhører tilfeldig, som “bakgrunnsstøy”) foregår på norsk. Man blir jo preget av sånt. Det å være norsk er ikke et rasespørsmål. Det er noe kulturelt. Dessuten er det noe robust, det er ikke som en dånende overklassefrue som har fått for mye valium og sherry i løpet av formiddagen, det er en føkkings viking på fleinsopp, for fanden. Med en øks i hver hånd. Var det noe?

Jeg har aldri et sekund følt meg “kulturelt truet” av noen utlending, innflytter, immigrant, whatever — jeg forstår ikke engang hva det er de er redde for, disse som engster seg for “innvandrergjenger” og hva vet jeg, det er jo komisk, men det er også dødelig farlig. Paranoide vrangforestillinger kan manifestere seg i psykotisk utagerende vold, ofte innenfor en indirekte årsaksrekke. Uansett hvordan de kommer til Norge og hvorfor de ender her, innvandrere er ikke mektige skapninger med store trollkrefter, de er nervøse nybegynnere i et samfunn de ikke kjenner. Hvorfor det er nødvendig å mobbe dem i tanker, ord og gjerninger er ikke til å begripe, men sånt agiteres det for, tilsynelatende i fullt alvor. Vær varsom med svartingene for de er farlige. Deretter presenterer man kanskje noen slags tall og statistikker som noen har fremtilt til støtte for agendaen (selv om man aldri ellers godtar noe som “såkalte eksperter” sier). Poenget er imidlertid ikke å jobbe for noe spesifikt resultat, ihverfall ikke noe som er “aksjonerbart” med konvensjonelle (demokratiske) virkemidler. Poenget er å skremme og hisse opp folk, helt til de begynner å drepe hverandre, som folk stadig gjør når de blir skremte og opphissede.

Humor betyr evne til å oppfatte det morsomme i en situasjon eller sans for det komiske. I England ble ordet humor på 1600-tallet brukt om lunefullhet. Vår moderne betydning går tilbake til tysk og engelsk på 1700-tallet. Flere språk bruker samme ord om humor og humør. Ordet humør kommer fra det franske ordet humeur, som kom inn i nordisk på 1600-tallet. Svart humor er humor med en dyster og tragisk tone, det er absurd og makaber humor.

(Store norske leksikon)

Egentlig betyr ordet humor væske – særlig kroppsvæske – som jo noen ganger kan være komisk, andre ganger mindre så — men tanken kommer fra antikkens medisin hvor man teoretiserte at menneskenes varierende stemninger handlet om blandingsforhold mellom visse essensielle væsker i kroppen, slik at diagnose handlet om å bestemme hva slags misforhold man hadde foran seg og de aktuelle tiltakene var rettet mot det å gjenopprette den korrekte balansen. Som så ofte er tilfelle, det var ikke dumt tenkt men det var galt.

Humor som fenomen kan defineres, om enn på omtrentlig vis, men det er vanskelig å sette fingeren på hva “sans for humor” består i. Folk vil allikevel typisk si at sans for humor er en viktig personegenskap, eller ihvertfall at livet blir vanskeligere enn det behøver å være hvis man ikke evner å spøke med alvorlige ting. Humoristisk sans virker i så måte å være forbundet med “vital optimisme” ettersom det er vanskelig å være deprimert over noe mens man samtidig ler av det. Det er ikke engang sikkert at denne mytiske “sansen” er bare èn ting, det kan også være en emergent egenskap, en kombinasjon av flere forskjellige ting, slik at “mangel på humoristisk sans” kan skyldes mangel på en eller flere av disse komponentene, men ikke alltid den samme kombinasjonen hos forskjellige humørløse individer.

En ting folk ofte snakker om er utbrenthet, tretthet, mangel på overskudd. Sånt sliter på humøret. Egentlig vil man jo bare sove, men diverse ting gjør at man ikke får det som man vil. Småbarnsforeldre har for eksempel ofte noen historier å fortelle. I forhold til definisjonen ovenfor havner de nesten av naturnødvendighet i kategorien for “svart humor”. Det er en overlevelsesstrategi. Nødvendigheter sliter på humøret, som svarer med å flire av nødvendighetene. Siden går det rundt og rundt i noen år, helt til barna blir tenåringer. Da blir det endelig fred å få.

Det er vanskelig å forholde seg til de som ikke har gnist — eller altså, de har vanskelig for å “ta poenget” uten noen runder med forklaringer som ender med å suge humoren ut av hele greia. Handler det om intelligens? Jeg tror ikke det. Jeg kjenner noen svært intelligente individer som ikke er humoristiske av seg og den sosiale atferden deres er omtrent like festlig som en kanyle, så slik sett ligner selskapelig humor kanskje mest på det å synge. Om sangen har harmonier som appellerer og en ikke alt for komplisert struktur vil de fleste kunne “falle inn” i en allsang, man sier at de “finner melodien” ganske raskt, men det finnes også noen som bare ikke klarer det. De føler ikke musikken, de har ikke sangstemme, det ene med det andre, det ender uansett med at det ikke passer for dem. Vil ikke, kan ikke, får ikke til. Humor som fenomen ligner litt på det. Det handler ikke om “mestring”, det er en tangential egenskap om man har anlegg for å tøyse og vitse eller ikke.

Fra min synsvinkel virker det ikke urimelig å foreslå at depresjon er det motsatte av å ha en sunn sans for humor, i det minste i tilfeller hvor pasienten tidligere viste slike anlegg, men senere “mistet” dem. Vi kommer her tilbake til den tidligere nevnte “vitale optimisme”. Det hender ting i folks liv som kanskje får dem til å miste motet, lysten, håpet, eller hva man skal kalle det, “mangel på inspirasjon” dekker ikke helt den graden av alvor vi ofte snakker om i slike tilfeller, men samtidig er jo dette hva det dypest sett handler om. Hvis livet ikke er inspirerende har man helt klart et problem, men ikke et som det finnes piller mot. Alle var jo vet et eller annet tidspunkt håpefulle på den måten barn er, altså helt uten kynisme (men forsåvidt også helt uten kunnskap), slik at man har denne egenskapen i seg et eller annet sted. Alle har det.

Visse psykologer snakker om et “såret barn” i personligheten, som folk gjemmer i et skap ikke ulikt hvordan noen fornekter de seksuelle impulsene sine. Folk sliter med slike ting. De har idealer men det er vanskelig å leve opp til dem. Etter min mening handler “ensomhet” som folk opplever i sine liv mer om at de har lukkede dører i selvet enn om at de “behøver noen” — denne andre som de projiserer ensomheten sin på skal liksom løse problemet, men sjansen er stor for at de kommer fra motsatt side med samme sak. Det kommer ikke til å fungere. Først må de “komme til seg selv”. Siden kan de henvende seg til andre. Det er sikkert ikke vondt ment men det er ikke desto mindre uærlig å prøve å være noe man ikke er. Det er ikke et tegn på styrke at man har et såret barn sperret inne bak en panserdør i kjelleren av den litt sinte personligheten sin. Broen til frihet i så måte består i å slippe fangen fri. Det er ikke farlig. Finnes det noe som er for alvorlig til å vitses om? Dette er et klassisk spørsmål. Svaret bør helst ikke være at man selv er for alvorlig til å vitses med, men sjansen er bitte litt større enn bitte liten for at dette er problemets rot. Mine følelser og min identitet er for alvorlige til å vitses med. 

Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.

(Lovdata.no)

Som alle vet er mørkekjøring med mye snø i lufta noe jævelskap. Lyset treffer alle snøfnuggene, det er vanskelig å se langt fremover, det ene med det andre, jeg kjørte på noen bakfra en gang for mange år siden. Min unnskyldning var at de sto stille midt på riksveien, alt jeg så var baklysene og jeg trodde de var i bevegelse helt til jeg var kommet så nær at jeg ikke rakk å bremse helt ned i tide, så bilen foran fikk noen materielle skader mens jeg selv knuste ene frontlykta. Det ville ikke vært noe problem hvis alt som skjedde var at vi fylte ut vanlig skademelding og ellers fortsatte hver vår vei, men politiet må ha vært bare hundre meter bak meg, for de sto plutselig på stedet. Du vet jo hvordan politiet er. Så fort de blander seg inn i noe blir alt mye verre. De ga meg et forenklet forelegg på 6000 kroner som jeg først sa jeg kom til å nekte å betale, dette var jo ingen sånn sak, det var bare et av mange uhell på grunn av dårlig vær, gi meg en pause.

Politijuristen ringte meg og sa at det ikke ville lønne seg å nekte. Hvis de måtte gå til retten ville de bruke paragraf tre og når noen blir tiltalt etter paragraf tre blir det alltid dom, som i praksis betyr at jeg vil få saksopmkostninger på toppen av boten. At jeg kjørte på noen bakfra er i seg selv et bevis på at jeg ikke hadde den nødvendige beredskap ut fra de lokale vær- og føreforholdene. Jamen de sto jo stille. Det ville jeg ha sett på mange hundre meters hold hvis det var klarvær og bremset ned i tide, svarte de. Jeg hadde ingen flere argumenter. Jeg betalte boten. Slik endte den historien (bortsett fra en kjedelig sidefortelling om bilverksteder og kostnader). En nordmann skylder aldri på dårlig vær. Det er hva man kaller en tynn unnskyldning. Været kommer og går, intelligensen består (eller ikke). Hvordan klarer man å overleve inn i voksen alder hvis man ikke bare tar været på strak arm og tilåasser seg ettersom det skifter? Det er jo for fanden både femti og seksti grader varians i temperaturforholdene i løpet av et normalt år mange steder i Norge, for eksempel der jeg bor.

Det nytter lite å ha en mening om været. Skrike og slå i rattet fordi det snør, liksom. Hva er poenget? Hvis man er så følsom for varians i været bør man holde seg hjemme når det er nedbør, mye vind eller hva vet jeg, det finnes jo tiltak man kan ta for å ikke oppleve akkurat det været som frustrerer. For eksempel kan man planlegge turen ut fra hva værmeldingen sier. Selv avviser jeg kategorisk å legge ut på noen langtur med bil når det er “stor fare for mye snø”. Glem det. Jeg er resultatorientert. Jeg venter til jeg føler meg ganske sikker på at jeg kan garantere resultatet, som for en bilturs vedkommende er å komme seg fra A til B på en ikke alt for “interessant” måte. Jeg har aldri opplevd noen bilulykke som har vært alvorlig nok til at kjøretøyet ble totalskadet, men det har blitt noen bulker noen ganger, oftere fordi jeg har blitt påkjørt av andre enn fordi jeg, som i historien ovenfor, var uoppmerksom eller fordi jeg “antok” ting (jeg trodde bilen foran var i fart) og så videre. Grovt sett vil jeg si at to av tre småskade type uhell jeg har vært innblandet i har vært den andre partens feil på forsikringgsoppgjøret. Jeg er en ganske forsiktig sjåfør, man ikke av den “engstelige” typen, jeg følger trafikken på normalt vis.

Trond Berg Eriksen er professor i idèhistorie ved universitetet i Oslo. Han har skrevet noen bøker som jeg liker. Det var fra ham jeg fikk tanken om å sammenligne menneskelig samhandling i samfunnet med trafikkatferd: Det fungerer bare fordi de fleste for det meste følger trafikkreglene. Selv om etikken i det hele kanskje går dem over hodet forstår de fleste intuitivt at det vil bli mye bulking hvis alle bare gjør som de vil i trafikken. De reglene vi har om fartsgrenser, vikeplikt, og så videre, er ikke laget for å undertrykke individets frihet til å fremme sitt syn på trafikksaker, eller hevde sin forkjørsrett, men for å få trafikken til å flyte. Det er mange som er ute på veien og alle har en plan. De fleste av oss er mest interesserte i å passere hverandre i trafikken. Kollisjoner er på alle måter brysomme tildragelser. “Trafikken” som helhet er en flytsone som på ingen måte er uten alskens “episoder” men de fleste får gjort det de skal uten noe drama. Det ville vært toppers dersom man fikk til å overføre normal trafikkatferd også til resten av samfunnet, det vil si tanken om samhandling som grunnlag for flyt, la oss si i økonomiske saker. Men istedet har vi satset på prinsippet om “konkurranse”. Bulkingen dette medfører er riktignok ikke fysisk og målbar, slik det ville vært hvis trafikken handlet om å komme først til mølla, tut og kjør, men det skapes mye frustrasjon og psykisk lidelse ute i befolkningen på grunn av alle mikrokonfliktene som oppstår naturlig i et konkurransesamfunn.