Det vi behøver er knekkebrød, ketchup, pizzakrydder og gulost. Du skjønner sikkert hvordan det settes sammen før det stekes med en sånn der gassbrenner som man bruker til å smelte voks inn i skiene med sånn omtrent passe lenge og spises mens det er varmt. Seriøst. De blir helt jævlige når de har blitt kalde. Prøv selv. Noen typer pizza funker også dagen etter. Ikke disse. De er ferskvare. Imidlertid er de delikate så lenge det varer. Hvis du føler noe annet kan du jo faste til du ombestemmer deg og sier takk til fars hjemmelagde pizza. Folk skal være så jævlig fine på alt nå for tiden. Enten skal de på den døgnåpne bensinstasjonen og kjøpe restaurantmat eller så skal de ha fabrikkfremstilt kunstmat fra frysedisken på superen. Hvor ble det av alle de fine husflidstradisjonene?
Ifølge min venn GeGe skyldes dette at vi oppfant redskapet sag. Forfallet begynte da vi sluttet å økse til gulvplanken. Fotbladene våre kommuniserer ikke lenger med underlaget og dette skaper en kaskade av nevrologiske effekter i kroppen som til slutt manifesterer seg som alminnelig realitetsforvirring. “Det jevne” er ikke lenger en uoppnåelig standard som vi søker etter med følsomme føtter, det er noe vi tar for gitt og forventer, selv utendørs. GeGe har mange slike tanker. Egentlig heter han Geir Geronimo og etternavnet har han fra slektsgården i Lierne kommune, helt inn mot svenskegrensa, som i sin tid ble ryddet av han gamle Geroni, men GeGe bor i Østerdalen nå, ikke så langt unna der jeg bor, og vi treffes noen ganger for å slå av en prat. Som du sikkert forstår er folk ofte nysgjerrige på hvorfor han heter Geronimo. De forbinder det typisk med en legendarisk karakter fra de amerikanske indianerkrigene på 1800-tallet. Men det er jo slik i Lierne som så mange steder i Norge at ordet mo – som kommer fra norrønt – brukes om skogsområder med tørr, sandig jord og flere gårdsnavn enn noen gidder å telle ender på mo. Det hele er elementært, som Sherlock Holmes pleide å si. Hvis du heter Geroni og rydder deg plass på en mo så blir gården selvsagt hetende Geronimo. Hvorfor het han Geroni? Det vet jeg ikke. Han kom nordfra.
Men nok pjatt om uvedkommende saker. Dette handler om pizza, eller rettere sagt pistebrød som GeGe insisterer på at det skal hete, for det er jo egentlig norsk. Italienerne bare tok det til seg som en nisse på lasset i forbindelse med tørrfiskhandel som har foregått siden hvem vet når, ihvertfall siden vikingtiden. Såkalt pinnebrød, som vi fortsatt noen ganger lager i Norge, har forresten den samme opprinnelsen. Alt dette er turmat for aktive utendørsmennesker med sans for livets goder. Ekte, tradisjonell piste skal jo påsmøres “noe” før man ruller den opp på en pinne som man holder i hånden mens den steker over et bål. Det litt revolusjonære grepet som italienerne tok med sin versjon av norsk piste var jo nettopp det å ikke rulle opp pista på pinne for å steke den men steke den liggende flatt på en varm stein istedet. Dette var et dristig grep i sin tid, men det har definitivt lønt seg for italienerne. De har høstet hele æren for en oppfinnelse som egentlig var norsk, men klager vi over dette? Neppe. Vi vet at den ypperste form for “de facto” beundring er plagiatet.
Noe annet som virker motiverende er å våkne opp til minus tredve. Det er en kuldeopplevelse av et helt annet kaliber enn de nusselige men stusselige minus ti eller hva de nå har i Oslo og omegn, men likevel sutrer som småunger over. Herregud. Det er for eksempel ikke aktuelt å gå ut annet enn i nødsfall. Hente mere ved. Sånne ting. Selv om jeg eventuelt hadde fått start på bilen så er det mishandling av maskinen å tvinge den til å fungere under sånne forhold. Du kan jo tenke deg selv hvor imponerende det er når noen som bor i Sigüenza – det er i Spania, omtrent halvveis mellom Madrid og Zaragoza – forteller meg at de har hatt nattefrost. Nå må du faen meg ta hundre meters løpefart og stupe inn i murveggen, din satans innavla sado-spanjakk. Hva faen er det du forteller meg? Nattefrost? Her har vi tredve jævla grader under null, din imbesile sommerfuglhjerne. Prøv å fatte hva ordet kulde betyr. Siden snakket vi ikke noe mer om den saken. Det er bedre å diskutere noe ukontroversielt, som politikk. Av forskjellige årsaker er man i Spania opptatt av “nyheter på spansk” som medfører et ikke ubetydelig innsig av nyheter fra Latin-Amerika, ihvertfall sammenlignet med hvor forholdsvis lite vi hører fra denne verdensdelen i Norge, og noe som er i vinden akkurat nå er dette absurde trollet de har valgt som president i Argentina.
Ikke for at jeg mener man bør “ha tro” på politikere, men de bør likevel “være troverdige”, i den forstand at de virker kompetente og fokuserte nok til å fungere i jobben. Det er jo ingen liten oppgave å styre et land. Det har ihvertfall lite å gjøre med “gode idèer” – i den grad man har noe sånt – men desto mer håndfast pragmatikk i konfrontasjon med et sett viktige avgjørelser som kommer marsjerende uten stans eller påviselig hensynstagen til nasjonens økonomiske stilling eller presidentens tidsskjema. Sånn er livet. Det eneste kjente alternativ frister ikke stort heller, så da er man som folk sier bare nødt til å brette opp skjorteermene og ta tak i jobben. Det vil si, det man har påtatt seg å gjøre, som når man er president i Argentina handler mye om å “representere landet” i diverse internasjonale sammenhenger — og det er særlig her dette med troverdighet kommer inn i bildet. Hva er det de tenker på? Det stemmer ikke at Winston Churchill en gang sa at “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutter lang samtale om politikk med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger” men det lyder forsåvidt som noe han kunne ha sagt, for eksempel like etter noe han faktisk sa om politikk og styring: “Demokrati er det verste av alle tenkelige alternativer, bortsett fra alt annet som har vært prøvd”. På den ene side er det et komisk utsagn. På den andre siden er det sant. Det er noe jævelskap hele driten. En fornærmelse mot intelligensen. Men det er det beste vi får til med det vi har. Som sagt, sånn er livet. Vi får de politikerne vi stemmer på. Siden går det som det går. Finnes det noe forutsigbart i dette bildet? Selv ville jeg si at hvis man ansetter en klovn så bør man forvente sirkus. Såpass må alle forstå.
Hva betyr det når de lover skattelette? Det er tryllespråk som har forskjellig lyd i forskjellige ører, men noe det ihvertfall betyr er et dårligere offentlig tjenestetilbud. Saken er at vi alle har visse krav og forventninger til hva “staten” – i sin videste forstand – skal være og representere i forhold til våre respektive privatliv. Det er ikke billig å ha høy standard på infrastruktur og tjenestetilbud. Alle skjønner dette. Derfor virker det ikke som noen god forretning å sitte igjen med kanskje en tusenapp ekstra i måneden, men med et fullstendig føkka offentlig systen som ikke rekker med alt de har å gjøre fordi det finnes verken budsjett eller kvalifiserte medarbeidere. Hva hjelper det meg å ha råd til litt mer fjas og stas når skolebygningen til ungene ser ut som noen slags kulisse fra en melodramatisk film om hvor tragisk livet var under krigen? Alt er en avveining og selv om ordet “glede” ikke fremtår som et passende begrep i setningen så betaler jeg i det minste min skatt med forståelse. Eller altså, jeg skjønner jo at det er nødvendig. Det er dyrt å drive et moderne samfunn. Tredve prosent av inntekten, sånn omtrent, gi og ta litt etter individuelle forhold og avveininger. Dessuten avgifter både her og der. Formuesskatt og det ene med det andre. Det blir penger av det til slutt. Dette er statsbudjettet i all sin stråleglans. Siden kommer den berømte budsjettsplitten, det vil si hvor mye som skal brukes til hvilket formål. Mye av det folk kaller “politikken” handler om dette. Det vil si krangling om penger. Det har alltid eksistert og det kommer aldri til å ta slutt. Som vanlig må vi prioritere “nødvendighetene” foran “ønskelighetene” — uten at det dermed er gitt at alle mener det samme med de ordene. Staten er i praksis en gudsmakt som tar avgjørelser i saker som påvirker individuelle menneskeskjebner på forskjellig vis, men det er en hedensk gudsmakt. Man kan påkalle og henvende seg til den hvis man følger de korrekte ritualer og prosedyrer. Det som typisk skjer da er at gudsmakten sender sitt tjenende presteskap ut i felten for å rydde opp i saken, eventuelt avholder kontorforretning hvis dette er et aktuelt alternativ. Så skjer det ting. Etterhvert. Sånn har man drevet samfunnets organiserende prinsipp så lenge vi har hatt organiserte samfunn. Byråkratiet er hva det er, men hvem som i siste instans sitter med makten til å ta alle avgjørelser har variert mye gjennom tidens løp. For øyeblikket praktiserer vi parlamentarisk demokrati etter beste evne
Man bør være skeptisk til politikere som snakker om å “bygge ned den dype staten” og det ene med det andre. Det går ikke an å drive noe slags samfunn med noe slags politisk og økonomisk system uten å ha et godt fungerende – det vil si ikke alt for korrupt – byråkrati. Det er jo de som får tingene gjørt nede på bakkeplan. Imidlertid er de mennesker de også, så man bør ikke forvente for mye. Han nye presidenten i Argentina snakker om å legge ned store deler av statsapparatet og/eller engasjere private foretak til å utføre de samme oppgavene. Dessuten mye annet mer eller mindre forrykt, men vi behøver ikke å henge oss opp i noe av dette nå, eller noensinne. For det blir jo ikke aktuelt å ansette noen sånn type i høy stilling her i Norge, blir det vel? Tantrisk sex-guru og selger er ikke typisk sånt som man ser etter på CVen til politikere her i Norge, er det vel? Herregud. Jeg håper ikke det. Flamboyante personligheter har gode muligheter innenfor fjernsyn og underholdningsbransje. At man kan pule i tolv timer i strekk før man erfarer en timeslang orgasme er ikke sånt som man behøver å vite om verken kongen, statsministeren eller noen som jobber for dem. Det virker i beste fall distraherende. Det å være sjef er jo en rolle. Man kan ikke tolke den fritt uten at dette skaper stor uro og usikkerhet uansett hva slags tiltak eller organisasjon vi snakker om, fra og med det å organisere en vaskejobb på det lokale samfunnshuset opp til og inklusive det å være toppleder i staten. Sjefen er jo den alle flytter blikket mot hver gang det oppstår noe folk føler seg usikre på. Da forventer de en avgjørelse basert i kompetent autoritet, ikke en gal mann som bare skriker og vifter med armene. Man blir ikke mindre usikker av sånt. En uberegnelig sjef skaper suboptimale arbeidsforhold. Alle vet dette. Og fordi de vet dette bekymrer det dem når mennesker som ikke virker å være ved sine fulle fem søker politisk makt — mens andre åpenbart tror at om ikke dette løser problemene deres så vil det i det minste bli morsomt å se hva som skjer, altså noen slags humoristisk motivert nihilisme, eller hva det nå kan være som gjør at de stemmer på klovnen. Jeg vet sant å si ikke.
Det finnes både filosofiske og religiøse gudsbegreper som gjør at definisjoner av begrepet «gud» kan bli svært forskjellige. Gudsforestillingen kan være konkret, det vil si et menneske- eller dyrelignende vesen som er fysisk plassert i naturen, i verdensrommet, i tida og historien. En gud kan også være en abstraksjon, uttrykt for eksempel som «Det ene», «absolutt væren», «det nødvendige vesen», «årsakenes årsak». Kritikere mener at gud, særlig den jødiske, kristne og muslimske guddommen, ikke lar seg definere fordi denne «Gud» står over menneskets begrepsverden, er tankesprengende, uforståelig og ubeskrivelig. Gud overskrider og opphever alle bestemte forestillinger, og et forsøk på å definere en gud, er derfor det samme som å redusere guden. Siden det er umulig å si hva Gud er, må Gud derfor defineres negativt ut fra hva gud ikke er.
Dette siste er sannsynligvis beskrevet optimalt i den indiske Brihadaranyaka-Upanishad som neti neti – “verken det eller det” – om Brahmans eksistensielle tilstand, det vil utlagt si “noe som ikke kan forstås” (og man bør derfor ikke prøve). Som en noe mer lakonisk filosof vil jeg si for min egen regning at problemet ligger ikke hos Gud eller gudsnaturen, men hos mennesket og menneskenaturen. Vi simpelthen nekter å godta de privilegier og begrensninger vi er skapt med og går istedet inn for å sprenge grensene for hva som er mulig, uten å egentlig ha noen annen plan enn akkurat dette: Bevise for oss selv at vi kan, noe som er en litt passiv aggressiv form for narcissisme som – dersom Gud eksisterer – sannsynligvis må se ganske komisk ut fra Guds perspektiv. Hva er det vi “kan”? Vi kan ingenting. Vi er bare dumme aper som lever på overflaten av en ubetydelig planet som ligger litt eksentrisk orientert i en ubetydelig galakse, fortapt i en tolkning av “tid og rom” som er spesifikk for en viss gravitasjonsmessig tilstand av jordiske elementer. Når de begraver folk og sier at fra jord er du kommet og til jord skal du bli så er ikke dette ment som en metafor, det er en eksakt fysisk beskrivelse av hva som foregår. Alle de materialer vi er laget av er spesifikke for jorda. Vi er, har alltid vært og vil for alltid forbli en del av “den jordiske tilstand”.
Et bedre spørsmål er hvor idèene kommer fra. Det er jo som regel der folk føkker det til for seg. Jeg mener, fysikken er hva den er, den har sin virkning som vi kan forstå eller ikke forstå, alt ettersom, men eksakt ingen har noen gang erfart at de har noen annen påvirkningskraft på materielle forhold enn gjennom mekanikken, det vil si “ting vi gjør”. Uansett hvor intenst man ønsker seg en kopp kaffe der man sitter ved sitt skrivebord om morgenen så vil ingen kaffekopp manifestere seg uten at man selv – eller noen andre – går ut på kjøkkenet og gjør jobben. Dette er en universell erfaring av den menneskelige tilstand (selv om vi ikke alltid har hatt kaffe) som er gyldig overalt og til alle tider. Folk kaster rett og slett tiden sin bort på fjas hvis de går inn for å “manifestere positive energier” og tror at dette gjør så mye som et fittehår av forskjell. Vil du ha kaffe? Da må du lage kaffe. Og sånn fungerer det stort sett med alt annet også. Humøret kan være her eller der og tankene kan fly, men jobben forblir den samme: For å oppnå et spesifikt materielt resultat må vi utføre en spesifikk sekvens av mekaniske handlinger. Sånn er det med den saken. Vil du blande Gud inn i bildet? Det er ikke sånn ting fungerer. Er det virkelig ingen som har fortalt deg at om du vil ha noe gjort så må du gjøre det selv? Jeg har inntrykk av at nesten alle voksne mennesker, til og med mange barn, tidlig danner seg en god forståelse av dette. Du kan selvsagt velge å “sette bort jobben” til noen andre. Du kan for eksempel betale dem, tvinge, lokke eller forføre dem, men mennesker er late og vimsete. De kan bli distrahert av nærmest hva som helst. Det at noen sier “jeg skal gjøre det” betyr ikke nødvendigvis at de faktisk kommer til å gjøre det, ihvertfall ikke i noen større grad enn når man tenker at man selv bør få noen ting gjort, men av “årsaker” – hvem vet, det skjer jo så mye hele tiden – likevel ikke gjør dem.
En kontorforretning kan for eksempel være når en dommer – med partenes samtykke – fatter vedtak i en domssak uten å iverksette noen formell rettssak, som jo er en dyr og omstendelig affære, slik at dette kan presumptivt medføre “velvilje” hos vedkommende dommer, noe som er aksentuert på sitt sterkeste i de amerikanske “plea bargains” – som vi kan oversette med “tilståelsesdom” – hvor man har forhandlet seg frem til et opplegg som handler om at den tiltalte aksepterer skyld for punktene A, B og C sånn og slik, så setter vi en strek over resten og sier at jobben er gjort — og alle er så fornøyde som situasjonens grimhet vil tillate. Værsågod neste. Dette er kanskje ikke “rettferdighet” i sin mest storslagne forstand – med pauker, basuner og englekor – men det er effektivt. Det får saksmengden unna. Et annet eksempel kan være noe hos plan- og bygningsetaten, hvor man godtar vedtak i en eiendomssak basert på kartlinjer, altså uten å kreve grenseoppgang ute i selve terrenget, noe som er ganske vanlig men jeg vet ikke om man sparer noe på avgifter og denslags. (Det virker kanskje rimelig at man gjør det?) Poenget er uansett at partene godtar vedtak gjennom kontorforretning. Om ikke annet, så sparer man i det minste tid på å gjøre det slik. Alt kan selvsagt diskuteres, som vi ofte legger merke til, men det ser for meg ut som om tid er vår mest dyrebare ressurs uansett fra hvilken vinkel man ser på saken. Eller om det ikke er noen “ressurs” i den forstand at man kan akkumulere den som eiendom, så er tiden i det minste et eksistensielt templat; en bakgrunn som “aktivitetene” utspiller seg mot. Jeg mener, hvis det ikke er noe galt med dem så kan alle voksne og rimelig oppvakte mennesker sette seg ned med et papir og tegne opp en tidslinje fra sin fødsel og frem til nåtiden, som de senere mer eller mindre nøyaktig kan plotte inn alle sine livserfaringer mot. Altså den typen “bakgrunn”. Vi opplever tingene som skjer men vi opplever ikke egentlig “tiden i seg selv”. Ingen kan se timeviseren på klokka bevege seg selv om alle vet at den gjør det. Vel, la gå, kanskje en eller anne psyko kan sitte og stirre på en klokke og få noe ut av dette, men det er ikke sånt som normale folk gjør. Vi er stort sett koblet opp mot minuttviseren når det kommer til hva vi oppfatter som relevant der og da.
Hvis du virkelig tenker gjennom saken så må du erkjenne at denne gale verden ville ha vært mange ganger galere hvis det virkelig gikk an å henvende seg til Gud med direkte petisjon, det vil si alskens bønn, offer, “titt for tatt” type forhandlinger eller hva det nå skal være. Folk er jo som de er. Det er ikke klokt, alt det vi tenker og ønsker oss i øyeblikket. Konsekvensanalysen er ofte så som så. Opplever vi kanskje ikke dette hele tiden? Verden er full av “uforutsette ting” som vi er nødt til å hanskes med på strak arm. Der Mensch Tracht Un Gott Lacht som det jiddiske ordtaket sier: Gud ler av menneskenes planer. Vi vet jo nesten ingen ting om noe som helst. Vi er – og oppfører oss som – dumme dyr. Både du og jeg og Titten Tei. Visste du at analåpningen er den første del av menneskekroppen som blir skapt? Det skjer eksakt der hvor farens sædcelle penetrerer morens eggcelle. Hele resten av bøtteballetten blir spunnet rundt dette punktet i henhold til den genetiske koden. Dette er så å si “utgangen” som hele livet handler om. Som alle vet, hvls rævhølet nekter å samarbeide så har man et stort problem. Visste du at det produktet vi nå kjenner som Kellog’s Corn Flakes ble oppfunnet av en mann som lette etter noe “lettfordøyelig” men tilstrekkelig næringsrikt fordi han opplevde intense smerter under avføringsprosedyren? Sånt kan være veldig motiverende. Han kom fra en svært from bakgrunn av kristne predikanter og det ene med det andre, så vi må anta at han ba noen bønner først. Siden kom han vel frem til at Gud fatter sine vedtak gjennom kontorforretning og at ordet fanger eller hva man skal si, slik at hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv, med de evner og ressurser – eller mangel på slike – som man har. Det å ha vondt i ræva, tannverk, migrene eller andre sånne hverdagslige men likevel forferdelige ting lar seg jo ikke fjerne verken gjennom bønn eller “positiv tenkning”. Man blir nødt til å ta grep og gjøre noe. Så får man heller være glad til hvis man i det hele tatt kan gjøre noe med elendigheta.
Det måtte jo skje før sller siden. Det er ikke første gang dette året, men første gang denne vinteren. Værmeldingen trøster med at det skal bli hva vi her i traktene kaller mildvær på torsdag, det vil si bare mellom minus fem og ti, muligens med noe snø. Er det ikke det ene så er det det andre, som folk sier. I mellomtiden er det bare å fyre som fanden på flatmark og vente på at det skal gi seg. Herregud. Hva skal man der ute å gjøre når det er så latterlig kaldt? Hente mere ved, så klart. Hvis jeg lar ovnen slukne så tar det toppen to timer før jeg kan se pusten min, og det skal man jo helst ikke kunne innendørs. Det virker som om internettgudene har lagt merke til temperaturene her, for de har brått begynt å reklamere med “billige reiser til Gran Canaria” og den typen ting, men uten at jeg selv har googlet noe som tyder på at jeg hadde sånne planer. På den annen side er det sikkert vanlig å ta romjulsuka i syden. Jeg pleide jo å gjøre det selv i mange år, men i år er ikke det noe aktuelt alternativ. Jeg må bli her hjemme og “stå han av”. Sånn er det med den saken.
Alt er relativt, men jeg har inntrykk av at det er “ganske kaldt” i hele Sør-Norge. Av denne grunn fyrer mange mye hardere med strøm, slik at prisene stiger og det ene med det andre, men hva faen skal man ellers gjøre? Ikke alle har vedovn, ihvertfall ikke i byene. Er det engang lov til å fyre med ved for eksempel i Oslo? Jeg er neimen ikke sikker. Det er jo ganske forurensende. Man kan lukte røyken på mange hundre meters hold, og uten at jeg rent konkret vet noe om dette ser jeg for meg at det finnes et partikkelproblem tilknyttet denne varmekilden. Jeg skal imidlertid ikke google faenskapet her og nå. Ting er deprimerende nok allerede. Jeg kan enten fyre hardt med strøm – sånn som før om årene – og dermed pådra meg fakturaer langt hinsides hva jeg har råd til, eller jeg kan fyre med ved som er ferdig oppgjort og betalt for. Det er ikke noe realistisk valg. Man får kjøpt vedovner som er mer rentbrennende enn den gamle Jøtulen min, men også dette koster idiotiske beløp. Det er i det hele tatt jævlig dyrt med alle sånne tiltak som kan bidra til å få ned den samlede forurensningen på landsnivå, så jeg antar det er meningen at man skal sette seg i gjeld for å levere sin del av den innsatsen som må til.
Teknisk sett befinner jeg meg under EUs fattigdomsgrense – som er relativ og avstemt i forhold til det normale lønnsnivået i landet – med omtrent to hundre tusen netto utbetalt i året, og det jeg legger merke til er det som alle sier: Det er dyrt å være fattig. Man betaler jevnt over full pris for alle ting fordi det er vanskelig å bedrive finansakrobatikk i trange rom. Det er som en brytekamp i en telefonkiosk. Full kontakt til enhver tid. Det jeg har er allerede strekt så langt det går så det finnes ikke plass til å ta opp noe lån og så videre. Glem det. Imidlertid venner man seg til alt mulig, det er ihvertfall sikkert. Hacemos lo que podemos con lo que tenemos som man sier på spansk. Vi gjør det vi kan med det vi har. Sånn er menneskets lodd. Imidlertid er det lov å legge til et ay coño caramba og vifte litt med armene. Det er jo gratis. Og hvis man ikke snakker spansk så finnes det mye fint man kan si på norsk også.
Problemet med en protestbevegelse er at den mister sin raison d’etre – årsak til å eksistere – så snart “protestobjektet” forsvinner. Det man står igjen med da er det samme gamle spørsmålet: Hva gjør vi nå? Det er jo som å spørre noen om hva de har lyst til å gjøre og så får til svar en liste med noen punkter over ting de ikke vil gjøre, som forsåvidt har noe informasionsverdi i seg selv men det er ikke noe svar som fungerer i forhold til de normale verdensproblemene, som handler mer om hva vi skal enn hva vi ikke skal gjøre. Ta for eksempel britene og deres Brexit. Premisset var at de ikke vil bli styrt fra Brussel. De vil lage sine egne regler. I prinsippet samme argument som den norske nei-siden brukte i sin kampanje. Problemet er bare at de ikke har forstått problemet. Handel og samvirke krever noen grad av “tilpasning” som for Norges vedkommende har endt med en EØS-avtale som i praksis gjør oss til EU-medlemmer på alle andre måter enn det å ha norske representanter i EU-parlamentet. Ikke akkurat noe diplomatisk knallresultat, men det fungerer greit nok — slik at jeg er blant dem som ikke synes det er noe poeng i å uroe akkurat dette vepsebolet. Vi har mange enfoldige fjols i Norge og de har alle veldig sterke følelser sånn at de kommer bare til å fly rundt og skrike at “tyskerne kommer” eller hva vet jeg. Ørnen tæk ikkje onga. For øyeblikket har vi ikke noe aktivt “EU-spørsmål” i norsk politikk og det er sannsynligvis best slik.
Britene har imidlertid et helt annet problem enn oss. Det har vært ganske tragisk – og litt uvirkelig – å følge denne saken helt siden de vedtok å arrangere folkeavstemming første gang, som etter mye surrealistisk om og men endte med det verst tenkelige resultat; at de trådte ut av EU uten å ha noen ferdig utarbeidet ny avtale for handel og samvirke på bordet, som selvsagt har mange praktiske konsekvenser på den ubehagelige siden for alle bevegelser av varer og personer over grensen mellom EU og det som nå er et såkalt “tredjeland” uten noen forpliktelser overfor EU, men også uten noen rettigheter. Dette har allerede hatt alvorlige økonomiske konsekvenser for Storbritannia, og verre skal det bli. Det er jo ganske mye treghet i det kolossale systemet som styrer med internasjonal handel, samferdsel og sikkerhet. Det er mange små deler som må omdirigeres og koordineres i forhold til den nye situasjonen, som overhodet ikke ble hjulpet av at vi nettopp hadde et pandemisk utbrudd av et nytt og hittil ukjent virus som angriper menneskekroppen på måter vi ennå ikke helt forstår, samtidig som de skulle navigere seg gjennom den svært komplekse Brexit-saken. Det ville vært vanskelig selv for kompetente og motiverte mennesker å styre skuta gjennom denslags farvann. At britene har vært styrt av evneveike internettroll de siste fem årene har medført at de nå står med pikken i postkassen, men de har ingen nøkkel så der må de stå inntil videre. Det er som sagt vanskelig å forstå hva de tenkte på da de iverksatte kampanjen for utmelding av EU. Det er jo ikke slik at de kan heise anker og seile hele landet sitt til noen annen slags plassering i geografien, så de er nødt til å forholde seg til alle deres mest åpenbare handelspartnere står i EU og forhandler som en “blokk” heller enn som frie og selvstendige stater — som imidlertid har kriget mot hverandre – ganske intenst til tider – i to tusen år før noen endelig reiste spørsmålet om man kanskje ikke burde prøve noe annet. Derfor eksisterer EU. Det er først og fremst et fredsprosjekt.
På et dypere nivå tror jeg dette handler om “folkelig hat mot byråkrati” som muligens er fundamentert i noen slags “naiv anarkisme” av det samme slaget som motiverer tenåringsopprør eller som når femåringen skal flytte hjemmefra men alt dette betyr i praksis er at de vil bo i et telt i hagen og “bestemme over seg selv”. Hva skal man si? Man står jo der med en opprørsk protestbevegelse som ikke har den minste fette peiling på noe som helst annet enn at “de vil ikke bli styrt”. Men det er det jo ingen som vil. Likevel er vi nødt til å ha noe slags opplegg for hvordan vi skal omgås hverandre i den praktiske hverdagen. Hvordan skal vi løse dette dilemmaet? Din frihet stanser jo der min frihet begynner, og omvendt. Har du prøvd å bo sammen med andre folk? Det lar seg ikke gjøre uten at man har utformet et avtaleverk som alle respekterer, og selv da vil det oppstå alskens urimeligheter og konflikt. Det går i praksis ikke an å drifte en moderne stat uten et omfangsrikt byråkrati med fullmakter nok til å være effektive i jobben. Det er ikke et saklig argument at byråkratene ikke er “folkevalgte”. De har uansett ikke den typen mandatområde, de er bare saksbehandlere som flytter papir i en allerede ferdig bygget labyrint. Det spiller ingen praktisk rolle i dagens samfunn om byråkratene sitter i Brussel eller i Kautokeino. De har uansett ingen selvstendig beslutningsmyndighet, de jobber i henhold til direktiver som er fastsatt gjennom den parlamentariske prosessen. I prinsippet kunne en kunstig intelligens gjort mesteparten av alt byråkratisk arbeid, men jeg tror ikke dette alternativet fremstår som særlig fristende for de mentalt kastrerte åndsamøbene som vil ha noen slags “nasjonal samling” til forsvar mot globaliseringa og “den internasjonale jøden” (som i våre dager imidlertid kalles migranter, falske flyktninger og mye annet). Altså, saken er at dette er såkalt “enkle mennesker” som er mer eller mindre vettskremt av propagandaen som kommer gjallende fra svære megafoner døgnet rundt. De er ikke sofistikerte. De har ingen selvstendig forstand. De har ingen forutsetninger for å kunne “sette seg inn i sakene” noe mer enn bikkja di kan lære å spille sjakk. Alt de har er frykt. Og stemmerett.
Dagens gladnyhet – det er ironisk ment – fra USA er at deres Høyesterett nå har bestemt seg for å ta en sak som handler om at byråkrati er grunnlovsstridig, eller mer spesifikt at deres “finanstilsyn” – som kalles “the securities and exchange commission” – ikke har noe lovlig grunnlag for å stille seg i veien for diverse “privat initiativ” i forretningslivet. Det bærer i retning av at Kongressen – som mer eller mindre er det samme som vårt Storting – må fatte alle avgjørelser i alle saker som berører finansforhold, uten å “automatisere” noe av det gjennom et forutsigbart lovverk som regulerer markedsforholdene. Markedet skal jo være “fritt” i henhold til saksøkers påstand. Etter deres mening er alle saker unike, fordi alle mennesker unike, og det ene med det andre. Selvsagt er dette så fornuftsstridig at alle med to aktive hjerneceller får vondt i hodet av å tenke på det, men amerikanerne er veldig følelsesmessig engasjert i “rettighetene” sine, slik at det er forholdsvis enkelt å vinne frem med politiske saker som er vinklet i retning av frihet fra statlig styring og direktiver som er vanskelige å forstå. Samtidig har de såkalt konservative lyktes med å plassere ideologisk blinde – og helt latterlig korrupte – dommere i Høyesterett, som så langt blant annet har rukket å fjerne kvinners føderalt lovfestede rett til selvbestemt abort. Det er nå opp til de enkelte delstatene å bestemme hva slags regler som gjelder og opptil flere av dem ønsker å sidestille abort med overlagt drap i sine lovverk. Det er ingen ovedrivelse å si at de ikke forstår problemstillingen — men det er heller ingen overdrivelse å si at dette er noe de har kjempet for i femti år, med metoder som ikke ligner grisen. Det er noe religiøst og slik sett er det på linje med hva man kan forvente fra mullaher i Iran snarere enn opplyste mennesker i et moderne demokrati. Mange kommentatorer har sagt at den nye “abortsituasjonen” ligner på det som skjer når en hund har jaget etter en bil i lang tid og så endelig får tak i bilen. Hva skal den gjøre nå? En ekte hund ville sannsynligvis snust litt her og der før den til slutt pisset på bilen og gikk sin vei, som om dette var planen dens hele tiden, men mennesker er mye mer kompliserte enn som så. De som noen gang har lurt på hvordan det var mulig for en bande gangstere som nazistene å overta makten i Tyskland og kjøre hele driten rett til helvete kan bare følge med på det som skjer både i USA og Storbritannia. De har kursen ferdig staket ut.
Gradestokken – et av de der klassiske vindustermometerne på kjøkkenet – sier at det er minus 24 der ute, mens yr.no påstår at det er minus 23 men at det føles som minus 28. Jeg har uansett rullet ut skjøteledning og satt på motorvarmer med tanke på “skånsom start” om et par timer. Saken er at jeg kjøpte en 2006-modell VW Passat 1,9tdi i august, men da var det jo varmt så jeg reflekterte ikke over at bilen virket litt tung å starte. Det jeg hang meg opp i var at den var EU-godkjent med null anmerkninger bare fjorten dager tidligere. Dessuten var den pen innvendig og alle dippeduttene virket, servicehistorikken virket velordnet og det ene med det andre. Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe en Volvo XC90, men den befant seg litt for nær den økonomiske smertegrensen og så dessuten ut som en offentlig dass innvendig, så da denne dukket opp som et aktuelt alternativ slo jeg til øyeblikkelig. Imidlertid måtte jeg ha den på verksted for å få utredet dette med tenninga, som etter litt om og men kom på et beløp som brakte den opp på nivå med XCen, så da så. For de spesielt interesserte kan det nevnes at det var en sekvensfeil i tenningsprosedyren på grunn av feil i en sensor på kamakselen. Dessuten var batteriet veldig dårlig. Ikke akkurat sånt som man kan “fikse selv” ute i vinterkulda, men nå virker alt som det skal, bortsett fra at budsjettet mitt fikk seg et ballespark. Herregud. Alt man må gjøre for å holde seg flytende på dette urolige verdenshavet.
Som sikkert vil forbause eksakt ingen som leser denne bloggen så googlet jeg litt i forhold til denne VW-modellen. Ifølge ekspertisen så er selve motoren blant de beste dieselmotorer som noensinne er laget – “tysk evighetsmaskin” var et begrep som ble brukt – slik at det er ikke motorhavari som er årsaken til at biler av denne typen må sendes til høggeren, det er snarere store rustangrep i kombinasjon med diverse vakkel i elektronikken, men det er altså (ennå) ikke noe problem med denne velholdte bilen. Det som imidlertid forførte meg til slutt var det ekstraordinært lave forbruket i forhold til ytelse. Nettopp hva jeg så etter. “Billig i drift” er et tungt argument innenfor min økonomiske realisme — selv om jeg allerede har punget ut for helt nye vinterdekk og nå sist denne tenningsaffæren. Den forrige bilen jeg hadde var jo en Saab 9-5 som begynte å bli så hardt angrepet av rust at jeg ikke engang gadd prøve å sende den på EU-kontroll. Dessuten var vel stereoen den eneste elektronikken i bilen som fungerte tilfredsstillende, men man kan leve lenge på bare det. Poenget er uansett at Passaten har mindre forbruk enn 9-5en. Betydelig mye mindre, faktisk. Dessuten er forsikringen av årsaker jeg ikke forstår også ganske mye lavere. Alt i alt er det en investering som avskrivningsmessig sett bør gå i null i løpet av tiden frem til neste EU-kontroll, forutsatt at ingen flere kostbare reparasjoner påløper i mellomtiden. Men det tror jeg ikke. Bilen maler som en fornøyd katt når man først har fått den i gang og jeg merker ingen “tekniske særheter” i forhold til hvordan man forventer at den skal oppføre seg. Konklusjonen må bli at jeg er fornøyd, alt sett under ett. Dette er faktisk min første Volkswagen – selv om jeg liker å si at VW nå betyr “Verbreckerwagen” etter dette jukset med avgassmålinger som fremkom for ti år siden – siden jeg kjøpte en Caravelle av typen “brødboks” i 1983. Siden den gangen har det for det meste gått i enten Volvo eller Mercedes, helt til jeg fikk “Alex” som jeg døpte Saaben. (De som lurer på hvorfor kan google Alex Saab.)
Og dermed sier vi takk til dagens gjesteopptreden fra den imaginære bilbloggeren Vroom. Nå setter vi over til Patrick Boyle, en vlogger som jeg følger på YouTube, mest fordi han er hysterisk vittig på en veldig tørr måte. Hans jobb i dag består i å med bedre ord – riktignok på engelsk – forklare hva jeg mente med det jeg skrev om Elon Musk i går. Det ser jo ikke bra ut.
Det kan godt hende at man har en vanlig tendens til å glorifisere sin egen barndom og fnyse foraktelig av det de har nå for tiden, men det er et faktum at jeg tilbrakte barndommen min på 60-tallet i Norge, som på mange måter var en helt annen verden og kanskje litt som hvordan man ser for seg livet på landsbygda i Dagestan eller Mozambique (litt justert for vær og føre). Jeg tror for eksempel ikke at det var normalt å henge opp julepynt før langt uti desember — og selv da var det for det meste sånne greier som man klipper til og limer sammen selv, det var jo ingen som syntes at de hadde råd til gullglitrende glamour fra Amerika. Så vidt jeg kan huske holdt ting seg like stusselige gjennom hele 70-tallet, med hard alkoholisme, mishandlig og overgrep som typiske elementer i den såkalte julehyggen, før oljepengene begynte å merkes utover på 80-tallet og det skjedde en bevegelse i retning av mer kommersielt orienterte festligheter.
Teknisk sett skiller man mellom naturalhusholdning og pengeøkonomi men det bør etter min mening finnes en tredje tilstand som er noen slags hybrid mellom de to, det vil si at pengene blir oppfattet som en vare, altså en “ting” som eksisterer fysisk og som lar seg både påvise og kvantifisere, si for eksempel i form av “kistegull” eller “penger i madrassen” som man sparer på for å ha til senere bruk, som om det var en stabel med fyringsved eller noen glass med syltet kål; man oppfatter verdien av de bortgjemte pengene som en selvfølgelig ressurs som kan hentes ut og “brukes opp” etterhvert som behovet oppstår. Vi kan si at hybridmodellen foreligger når penger inngår som et element i husholdningsøkonomien men den overordnede tenkningen orienterer seg mot naturalier og varebytte. Økonomiske transaksjoner befinner seg typisk bare èn grad av separasjon unna steinaldermetodene som kommer til anvendelse når man for eksempel “gjør opp privat” gjennom å bytte et lår av en elg mot service på bilen og den typen ting som blir mindre aktuelt jo mer urbant organisert livsstil man har. Det nyeste tallet jeg finner gjennom et raskt søk er at 82% av Norges befolkning nå bor i “bymessige strøk”, det vil si enten det vi umiddelbart oppfatter som en by eller i det minste i et tettsted hvor fasilitetene befinner seg innenfor rimelig gangavstand.
Hvorom allting er, poenget jeg skal frem til er at pengeøkonomien ble formelt sett innført i Norge rundt midten av 1800-tallet, men føltes ikke som en realitet for flertallet av befolkningen før drøyt hundre år senere — og det er fortsatt ganske vanlig å ha et fetisjistisk forhold til det som strengt tatt bare er symboler for penger – vi kan si at en pengeseddel er et gjeldsbrev som går fra hånd til hånd (men som aldri innfris); som en representasjon av verdien på en uspesifisert vare – slik at man får den mentaliteten som handler om å “spare på skillingen men la daleren gå” som folk sier. Penger eksisterer jo strengt tatt ikke på noe fysisk plan. Penger er – svært bokstavelig talt – det guddommelige elementet i et globalt trossamfunn, og de er svært lite begeistret for kjettere, som for eksempel marxister og andre som stiller spørsmål ved den sentrale teologien i pengekulten, altså at “de rike må bli rikere” fordi de i kraft av sin hellige fromhet viser alle oss andre hva slags offer og meditasjon som kreves for at pengeguden skal se på deg i nåde. Materialisme er jo en vanhellig vederstyggelighet. Alle er enige i dette. Derfor handler det om å ha – eller utvikle – de korrekte holdningene. Jo mer kjøpekraft man akkumulerer, jo helligere blir man. De aller helligste er sånne som kom fra små kår men som bygget seg opp til å bli milliardærer i kraft av sin egen fromhet. Disse er pengekultens helgener, som viser oss i kraft av sitt eksempel at nåden er tilgjengelig for alle som er villige til å ofre all lyst og glede til fordel for en asketisk livsstil preget av hardt arbeid og nøysomhet, slik som for eksempel Olav Thon gjorde. Halleluja. Det er i grunnen påfallende hvordan pengekultrns helgener fremholder nøysomhet og flid som noen slags kapitalismens mystisisme mens de samtidig poengterer at “det handler ikke om penger” mens alle kan se at det handler definitivt om penger. Ihvertfall så lenge man lider under “pengelengsel” her i Samsara, sansenes rike, hvor man hører om folk som må velge mellom å spise – ihvertfall “spise bra” så langt som sunn mat angår – og å fryse på seg urinveisinfeksjon og det som verre er fordi man ikke lenger har råd til å fyre så mye som man bør i løpet av den kalde sesongen.
Men fra det ene til det andre, desember handler selvsagt om juleforberedelser. Vi kaller det adventstiden men det er litt ambivalent hva det egentlig er man venter på, gitt at ordet er hentet fra det latinske adventus domini, som betyr “herrens komme”, det vil si noe sånt som “den måneden da vi venter på kristi nåde” men som i praksis betyr den måneden da vi venter på at jævelskapen skal ta slutt sånn at vi kan bli frigjort fra julebord og kjøpefest til fordel for den vanligvis mer normale og edru januar måned, som også er mer optimistisk i den forstand at nå er man “på vei ut av vinteren” fordi sola har snudd og det ene med det andre. Hva skal man si? Juleopplegget er jo noen slags vanhellig sammenblanding av alskens metafysisk ovetro og jordisk grådighet, men de fleste er enige om at vi får alle prøve å ha det så koselig som situasjonen tillater og unngå så langt vi makter å fornærme hverandres romantiske fantasier om hvor fint alt skal bli. Jeg har lagt merke til – via noe en annen blogger skrev – at den evneveike fjøsnissen Nicolai Tangen – som sannsynligvis betrakter seg selv som en pengekultens helgen, eller kanskje heller yppersteprest – oppfatter dette som en passende tid å ytre noen formanende ord om at penger og lykke eksisterer kausalt uavhengig av hverandre, hvilket man kanskje må tolke som at han føler seg ulykkelig selv om han er perverst rik, hvilket er ham vel unt, det første mer enn det siste, men det er uansett visdom som er ubegripelig hos de som lider av pengelengsel — selv om man sikkert teologisk sett kan disputere om ikke deres egentlige lengsel går i kretsløp rundt “følelsen av å ikke strekke til”, det vil si at de lider under kapitalistisk impotens som imidlertid lar seg behandle med ymse kjemikalier som fjerner følelsen av at dette er noe viktig. I mellomtiden tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede.
Enkelte filosofer, så som Gottlob Frege og Ludwig Wittgenstein, har hevdet at sannhet er et primitivt begrep og derfor noe som ikke kan analyseres eller gjøres nærmere rede for. Snarere er sannhet et begrep som må forutsettes i enhver redegjørelse. Sannhetsteoriene som forsøker å definere og belyse sannhet ytterligere har derfor misforstått begrepets status som primitiv.
(Store norske leksikon)
Som alle selvsagt vet er sannhet et svært problematisk begrep innenfor filosofien. Det kan alltid reises innvendinger mot enhver form for definisjon man så langt har klart å stille opp, så det virker rimelig å avskrive begrepet som naivt — eller “primitivt” som Frege og Wittgenstein formulerte det. Det mest åpenbare problemet er at det ikke finnes noen garanti for at den som observerer noe er i stand til å vurdere om det er sant eller usant – ihvertfall ikke på noen “sann” måte – så vi henfaller til en rekursiv loop av stadig tilbakevendende spørsmålstegn og må bare gi opp prosjektet. Det er ikke mulig for mennesker å “kjenne sannheten” hinsides enhver rimelig tvil. Her kan vi si: Så lenge det er liv er det tvil. Derom kan det ikke herske noen tvil.
Dersom man tror at det noensinne er “åpenbart” hva som er sant så skyldes dette at man er naiv, eller “primitiv” om man foretrekker det ordet istedet. Naiv realisme er jo grunnet i troen på at man har god vurderingsevne, som imidlertid ingen noensinne har, selv ikke de som er eksperter med mange års trening innenfor et fag eller emneområde. Dette er FTF-regelen: Folk tar feil. De tror de har rett men de tar alltid feil. Sånn er det uansett, overalt og til enhver tid. Vi kan si at dette er sannheten om du vil, basert i den såkalte korrespondanseteorien, etter Aristoteles med flere, som sier at når noe stemmer overens med virkeligheten så er det sant, for i virkeligheten er det jo slik at folk typisk ikke forstår hvor naivt uvitende de er før de på noe slags vis får et oversiktsbilde over situasjonen og dermed erfarer at uvitenheten deres er evig og uendelig på en måte som ikke bare preller av mot det teflonbelagte egoet.
Konklusjonen blir at vi må bruke andre ord enn “sannhet” for å beskrive det vi prøver å si. Nøyaktighet er ganske bra, hvis man for eksempel skal få noe beskrevet eller forklart men vil unngå spørsmålet “er dette sant?” fordi da kan man jobbe med “nøyaktigheten” som alltid kan bli bedre mens “sannheten” på en måte setter punktum for videre utvikling av samtalen. Problemet er jo at folk som regel ikke er bevisste løgnere men at de “tror” på både det ene og det andre på ganske uetterrettelig vis — og de er vant til å tenke på dette som “sant”, slik at hvis man konfronterer dem rundt logiske brister og den typen ting går de øyeblikkelig i forsvarsposisjon og dialogen stanser der. Som han Albert Einstein pleide å si, man skal respektere de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Til syvende og sist har ikke vi mennesker noe annet enn historier – eller “narrativer” – som vi forteller hverandre fordi vi liker å prate og gode historier støtter dette formålet selv om de ikke alltid er sanne. Da blir det som det blir.
En mindre nyhetshistorie på NRK.no handler om en svensk skiløper som forfrøs pikken under et verdenscuprenn i Ruka (som jeg tror er i Finland, men jeg er ikke sikker). Det gjorde jævlig vondt sa han i en kommentar hvor han også etterlyste en høyere nedre grense for når man anser at det er for kaldt til å sende skiløpere ut i løypa. Herregud, tenker jeg. Man får som man fortjener. Selv opplevde jeg at det var tungt å starte bilen i dag tidlig, noe som fant sin forklaring da den endelig tente og jeg kunne lese av termometeret at det var 23 kalde. Som alle vet begynner jo dieselmotorer å oppføre seg uregelmentert sånn omtrent ved minus tyve, men jeg har nettopp fått – ikke helt det korrekte ordet – nytt batteri så det bør gå bra ut denne sesongen. Imidlertid har jeg ingen sympati for folk som driver med sport og spill ute i kulda og kommer til skade av denne grunn. Er de fullstendig fette sinnssyke? Hvis du er så evneveik at du ikke helt av deg selv forstår at du ikke skal ut og fly på ski i minus tyve så er det egentlig like greit om du ikke får til å formere deg som en følge av toskeskapet. Selv “måtte” jeg i butikken fordi det var noe jeg manglet, men jeg ville foretrukket å holde meg hjemme og vente på mildere vær.
Det er greit at man er nordmann – eventuelt svenske, finne eller russer – som har vært ute en vinternatt før og det ene med det andre, men man skal faen ikke kødde med kulda. Det er mer enn dieselmotorer som begynner å oppføre seg hikkete og hakkete når tempen faller lavere enn minus tyve. Menneskekroppen er ikke laget for ekstrem kulde, ihvertfall ikke hvis en kondomtrang skidrakt er det eneste som skiller huden fra lufta. Men om man kler på seg gode klær i mange lag så begynner vi å snakke om noe, som imidlertid ikke er hvordan folk oppfører seg innenfor konkurranseidrettene, hvor de bokstavelig talt risikerer liv og lemmer for et konsept jeg ikke engang forstår. Ta for eksempel dette såkalte Birkebeinerløpet som hvert år går over fjellet mellom Rena og Lillehammer, til minne om noen vikingsaker. Var det ikke noe med å stappe en kongssønn under frakken og så flykte over fjellet for å redde livet til krabaten? Jeg gidder ikke å google det akkurat her og nå. Det er ikke vesentlig for poenget, som er at selv om jeg kan se at det er en fin – men kanskje litt vel lang – dagstur på ski, så blir jo alt ødelagt av at det er opptil flere tusen andre som puster, peser, sikler og driter seg gjennom den samme løypa på den samme dagen. Er det noe trivelig da? Herregud. Jeg prøver å forstå, men jeg klarer bare ikke å se hva som er så gildt med å delta i denslags arrangementer. Hele opplegget ser bare perverst ut i mine øyne. Imidlertid skjønner jeg at det er mange penger inne i bildet og derfor must the show go on, som man sier. Det er viktig for turistnæringen, eller noe. Folk konfronterer og overvinner sine egne begrensninger og så videre. Kanskje man til og med blir fanget opp av et fjernsynskamera. Det er stor stas og mye ståhei. En tradisjonsrik greie, nesten som en Holmenkollsøndag, bortsett fra at det er i Østerdalen, hvor man typisk ser flere ulver enn konger (selv om man strengt tatt ikke ser ulven heller, med mindre den ønsker å bli sett). Er det viktig for meg? Neppe. Jeg setter det på kontoen for alle bisarre ting som mennesker gjør, mot seg selv og mot andre. Det er en stor konto.
Som en hovedregel bryr jeg meg ikke særlig mye om “snøen som falt i fjor” her på min egen blogg. Det jeg skrev forrige uke og forrige år er lite interessant for meg. Kanskje for de som liker å lese skrivestykker som er fremført på den måten jeg typisk gjør, men ikke for meg selv. Selvsagt kan jeg huske at jeg har skrevet det og det, men jeg anser meg som ferdig med saken. Min fokus ligger på det jeg skriver her og nå. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en øyeblikkets mann. Jeg lever ikke i morgen. Jeg lever ikke i går. Jeg lever nå. Alt for mange har alt for mye usunn interesse investert i sin egen fortid eller fremtid, mens de fremstår som lite bevisste i nåtid. Jeg forstår ikke sånt. Hvor eksakt tror du energien din er på sitt mest nyttige? Et hode som er fullt av tanker om i går og tanker om i morgen er et hode fullt av søppel. Det er jo bare her og nå det går an å handle. “Tidsforskyvning” i bevisstheten er etter min mening en farlig sinnssykdom. Man mister grepet, henfaller til overtenkning og rekker ikke å handle før øyeblikket er over. Muligheten kom og gikk — og nå er det for sent.
Når det snakkes om å “bearbeide psykologisk materiale” handler det ikke om å flytte oppmerksomhet over på ting som skjedde i fortid, men tvert imot om å “ta tilbake” oppmerksomhet som har blitt hengende fast i alskens traumatiske erfaringer i fortiden – ofte til en sånn grad at det har dannet tvangsmønstre både i tenkning og atferd – slik at man kan “komme til sans og samling” igjen, bli hel igjen, altså “helet” om du vil. Folk som er vel balanserte på denne måten kan sanse når andre har noen slags “greie” gående på slikt vis. Noe som krever litt i overkant mye fokus i forhold til sin relative nytteverdi. Vi kaller det å være “opphengt” i noe. Som en hundevalp som har fått tak i en tøffel og nå har noe stordramatisk gående, med knurring og rasende gnageri som ikke leder til noe nyttig resultat for noen. Hvordan skal man forholde seg til sånne ting? Både i andre og i seg selv. Det er spørsmålet. Det å “komme seg videre i livet” handler jo om å slippe taket i ting man opplever det som vanskelig å slippe taket i fordi de “føles viktige”, samtidig som man på et annet plan godt vet at de er ikke viktige, ihvertfall ikke innenfor et hierarki av prioriteringer som holder sunn fokus på hva man har og ikke har makt til å gjøre noe med.
Som alle andre antar jeg i utgangspunktet at de som har bygget opp en stor pengebinge i forretningslivet har “spesielle personegenskaper”, blant annet at de er særlig handlekraftige og hensynsløse, at de reagerer raskt når de “ser muligheter” og det ene med det andre. Sjelden tenker vi at det er flaks som har frembrakt superrike individer som Elon Musk. Det må jo være noen slags form for talent, dyktighet eller begavelse som ligger i bunnen av enhver forretningsmessig suksesshistorie? Går det an å lære noe av vedkommende? Meningene til en som har bygget opp en formue på mange hundre milliarder har jo en annen form for gravitas enn meningene til en hvilken som helst jokum som man finner på gata. Det virker åpenbart at det eksisterer noen slags personkult rundt Elon Musk, først og fremst representert av ymse personer som drømmer om å selv bli rike, men det finnes også – og mindre åpenbart – en flokk med postmoderne nynazister som beundrer denne underlige typen av årsaker jeg ennå ikke helt har fått kartlagt. Da Musk kjøpte Twitter skrev jeg om saken at dette teller som bevis på at han ikke er det geniet alle skal ha det til at han er. Det er noe sykelig over hele greia som kommer til å slå negativt ut for hans øvrige virksomheter. Det er ikke økonomisk rasjonelt å kjøpe Twitter og betale noe som sannsynligvis er ti ganger markedsverdien av faenskapet. Jeg tok litt forbehold for at det kunne foregå ting bak kulissene som ville fremkomme “etterhvert” men nå har det gått så lang tid at det toget forlengst har forlatt perrongen. Uansett hva slags fantasi Elon Musk hadde da han kjøpte Twitter så har alt forlengst landet på trynet i den møkkbefengte og lite samarbeidsvillige virkeligheten. Kort sagt, prosjektet møtte veggen.
Ironisk nok så slang jeg meg på Facebook-bølgen i sin tid fordi jeg var litt lei av “tonen” på bloggplattformen som jeg brukte den gangen – tanken var at når alle kan se trynet ditt så vil folk moderere seg litt – men jeg meldte meg ut igjen et par år senere, ganske desillusjonert av debatten som kom i etterkant av Utøyamassakren og alle de som sa at de var “enige i sak men ikke i metode” — som om det går an å dele opp denne ulykksalige hendelsen i mange små biter som bare har “gjerningsmannen” til felles, slik at hvis vi fjerner ham fra bildet så vil resten oppløse seg i løse bruddstykker av normalitet uten noen indre logikk eller forbindelse. Sånn vasker man sine hender rene for enhver skyld. Jeg hater også AUF men jeg ønsker ikke livet av dem. Mange var veldig indignerte. Ikke fordi en gal mann drepte et stort antall barn og tenåringer motivert av fantasier om “hvordan ting henger sammen” men fordi de bekymret seg for om dette ville ha noe å si i forhold til deres egen ytringsfrihet rundt den samme tematikken. Skal vi alle bringes til taushet nå? Isolert sett byr dette sakskomplekset på mye interessant psykologi, men vi står igjen med det faktum at paranoide tvangsforstyrrelser er en svært alminnelig form for sinnssykdom som gir forskjellig utslag hos forskjellige individer. Det finnes selvsagt ikke noe organisert program for å avskaffe “den hvite rasen” og erstatte dem med mer politisk samarbeidsvillige innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika, under ledelse av “World Economic Forum” og jødene, og med logistisk såvel som ideologisk support fra “den liberale venstresiden” og kulturmarxistene, EU og “LHBT-bevegelsen”. Det er jo faen ikke klokt noe av det, men dette våset går altså voksne folk rundt og tror på. Og noen av dem har skytevåpen.
Foran åpent kamera uttalte Elon Musk nylig at annonsørene kan bare dra til helvete med disse utpressingsforsøkene sine. Det han konkret sikter til er at stadig flere selskaper med store annonsebudsjetter trekker seg unna Twitter – eller X som det bare heter nå – fordi de ikke er komfortable med “den nye stilen” på nettstedet etter at Musk kjøpte det opp. Etter hans mening er dette et angrep på ytringsfriheten, mens de fleste ville si at det er det stikk motsatte. Ingen har noen plikt til å annonsere på Twitter, eller hvor som helst ellers. Det må selvsagt oppleves som frustrerende å eie et 400 milliarders nettsted som ikke “verdsettes” tilstrekkelig ute i markedet, men til gjengjeld har han jo blitt alle nynazisters darling. Du vet. Sånne som virkelig setter pris på ytringsfriheten sin og praktiserer den med stor entusiasme. I mellomtiden skygger sånne tiltak som Nike og Disney banen fordi det å få en god klem av en nazi i manges påsyn og på offentlig sted ikke kommer til å forbedre din sosiale stilling i sin alminnelighet. Det virker litt evneveikt at Musk ikke forstår dette. Men der er vi altså. Det mange kaller “verdens rikeste mann” – selv om mange, meg inkludert, tviler på substansen i dette ryktet – har brukt perverst mye penger på å kjøpe opp og gjøre om en populær sosial plattform til en frisone for ekskrementer, for å parafrasere den postmoderne naziorganisatoren Steve Bannon. Han sa jo at en av bevegelsens strategier er å oversvømme sonen – “flood the zone” – med ekskrementer, hvilket utlagt betyr å forgifte og forpeste debatten til en slik grad at alle anstendige mennesker flykter til fjells. De gjør det med vilje. Det er meningen at folk skal utvikle avsky for selve konseptet med å være på nett og delta i debatter. Når folk gruer seg til å åpne en nettside har de oppnådd sitt mål. Litt som hvordan mange gruet seg for å gå ut på gata i tredvetallets Berlin, men på en postmoderne måte, med mye tøys og ironi, alskens “kosedyr” og andre surrealistiske virkemidler. Hvis man overhodet skal tilskrive den talentfulle herr Musk noen form for intelligens overhodet, så går det ikke an å tro at han ikke forstår hva som foregår. Likevel er det akkurat som om han er helt blank. Fullstendig fette idiot i forhold til hva slags risiko han tar med hva slags betydelig pengesum. Det er ikke til å bli klok på.
