Begrepet karbonfotavtrykk ble ekstrapolert fra en avhandling om “økologiske fotavtrykk” publiset på 90-tallet av universitetet i British Columbia, Canada. Tanken om et personlig karbonfotavtrykk ble utviklet av reklamebyrået Ogilvy i 2005, finansiert av oljeselskapet British Petroleum (BP). De ønsket å introdusere en distraksjon i miljødebatten, så de iverksatte et propagandatiltak som var ment å ramme på flere måter og på flere ulike nivåer av debatten. Først og fremst en “anklage” rettet mot “oss alle” med moralsk oppmuntring om å bedre innsatsen på det private nivå. Kampanjen retter seg mot angst og personlig skyldfølelse hos individer. Deretter den forutsigbare tilbakeslagseffekten dette vil gi, hvor folk fil føle en form for passiv og impotent aggresjon mot hele klimadebatten, fordi man føler seg “anklaget” for å ikke “strekke til”. Du er ikke bra nok. Du må gjøre mer. Kildesortere vasket plast og rensede blikkbokser. Bytte til elektrisk bil. Slutte og spise kjøtt. Det ene med det andre, man strekker aldri helt til. Det er alltid “noe”. Folk vil alltid dømme deg.
Klimaproblemene er imidlertid en funksjon av hvordan vi driver våre samfunn. Om det noensinne har eksistert et rent politisk problem så er det dette. Det lar seg ikke løse med tiltak på forbrukernivå. Det lar seg ikke engang hjelpe i noen nevneverdig grad, annet enn som noen slags placebo-effekt hos særlig nevrotiske individer, av den typen som ikke får fred med seg selv før det vet at “de gjør alt de kan”, men disse utgjør ikke noe flertall i samfunnet, sannsynligvis ikke engang noe stort mindretall. Drastiske tiltak på høyeste nivå er hva som må til. Krigsberedskap. Gjerne øyeblikkelig. Hva tidsperspektivet angår så slapp vi opp for tid for omtrent tyve år siden, i forhold til en målsetting om relativt små konsekvenser. Slik det er i dag må vi påregne tildels store vanskeligheter med å håndtere alle de praktiske konsekvensene av et mer ustabilt og dramatisk klima, ikke minst klimaflyktninger — som vi må planlegge for økning av over de neste par tiårene. Det komiske aspektet av hele dette komplekset er naturligvis at problemet er så stort og konsekvensene er så alvorlige at folk går rett i tilt. De blir rett og slett svimle og har ikke noe annet valg enn å innta en selvforsvarsposisjon som består av fornektelse. De vil ikke forholde seg til saken på noen som helst slags måte overhodet, som er nøyaktig hva propagandamakerne hos Ogilvy ønsket å oppnå: Apati.
Det er vanskelig å forstå hva oljeselskapene tror de driver med. Hva det ligner på er at de prøver å tyne så mye de kan ut av den døende melkekua si. Flere høye lønninger og fete bonuser, det gjelder å smi mens jernet er varmt. Vi må ikke glemme at de vet hva de gjør. Det har ikke vært noen vitenskapsbasert tvil om skadevirkningene av ukontrollerte karbonutslipp siden på 60-tallet. I femti år har alt dette handlet om å vri og vrenge på ord mens man utsetter jobben som må gjøres så lenge man kan, med alle tilgjengelige midler, på en stadig råere og mer “desperat” måte, mens man samtidig tar ut så mye fortjeneste som man klarer å krafse til seg. Dette er hva det ligner på. Korrupsjon, løgner, grådighet og korporativ nihilisme. Jeg vil ikke spekulere rundt hva det er. Det er uansett ikke noe interessant spørsmål. Bryr man seg om hva vepsen vil? Dette er skadedyr som må stanses, fordi skadeverk er alt de gjør så lenge de bare får fotsette. Et bedre spørsmål er hva de folkevalgte politikerne foretar seg i forhold til det mest massive problemet “vi” noensinne har hatt på artsnivå. Styresmaktenes jobb er å styre, ikke prate. Staten er en fagforening, ikke et firma. Medlemmenes levekår har høyere prioritet enn noens økonomiske interesser.
Placebo-effekt er virkningen av et stoff eller en behandling som skyldes forventning om et heldig resultat. Motsatt av placeboeffekt er nocebo-effekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen.
(Store medisinske leksikon)
Veldig grovt sett kan vi si at nocebo er når ting går til helvete fordi man forventer at de skal gå til helvete. “Negativ tenkning” er et begrep vi kan bruke, men det er ikke noe heldekkende begrep fordi det gir inntrykk av at pasienten kan kontrollere det som skjer, mens sannheten er at vi strengt tatt ikke vet særlig mye om hvordan underbevisstheten egentlig virker, bare at den virker – på godt og vondt – som et aktivt element innenfor alle typer behandlingsopplegg, mest i psykiatrien og minst i kirurgien. Pasientens “tro” har alltid noe å si, i det minste for hvor lang rekonvalesenstid som må påregnes. De som typisk for det meste er ved godt mot og i godt humør vil statistisk sett oppleve enklere sykdomsforløp enn de som er bekymringsfulle av legning. Alle vet at såkalt selvoppfyllende profetier bare er en ting fordi underbevisstheten ikke forstår forskjellen mellom det folk begjærer og det de frykter, alt den registrerer er “interesse” for et tema, så den vil lojalt frembringe ting som er i slekt med dette temaet. Blant annet av denne årsak er legefaget minst like mye performativ kunst som nøktern vitenskap.
Menneskelige individer lever nesten aldri i virkeligheten. Det de typisk tenderer mot å ha er noe slags hjemmesnekret opplegg for å “tolke” sanseinntrykkene de mottar innenfor et sett med ontologiske rammebetingelser de har blitt trent opp til å tro på som “konstante sannheter” mens de egentlig bare er “tvungne variabler” som holdes på plass av ritualatferd. Et slags kulturbasert maskeradeball, om du vil. Men denne mentale Olabilen er det man har å jobbe med. For pasienten oppleves det som viktig om de skal si ørn ørn eller dært tut men for legen er det som teller at de styrer i riktig retning. Sånn er det å være voksenpersonen i slike situasjoner. Si det som føles riktig. Gjør hva du må. Det som teller er at pasienten beveger seg mot tilfriskning ved hjelp av hvilken som helst “positiv energi” som er tilgjengelig for tilfellet. Det vil generelt sett gå bedre når man tror at det vil gå bedre. Imidlertid er det motsatte også tilfelle. Man kan psyke seg syk, enten av egen hjelp, som regel i form av stress, bekymringer og angst, eller fordi man blir hjernevasket og mishandlet av noen andre, som påvirker pasienten i en negativ retning enten av uforstand eller av regelrett ond vilje. Sånt skjer hver dag i denne verden.
Spillteori er postmodernismens fremste strategiske verktøy. Lagrange-mekanikk, Bayes-statistikk og Nash-matematikk. Alt innenfor en rimelig oppdatert horisont av “det beste vi får til” med tanke på effektiv bruk av sinnets krefter — og konsistent i forhold til hvordan man trener kunstig intelligens til å fungere optimalt. “Spillerommet” er eksistensialistisk. Bare det endelige utgangsresultatet er kjent, resten påvirkes av hva som skjer i spillet. Alle aktører “vil noe” som motiverer deres bevegelser og taktiske disposisjoner. Avhengig av hva man selv vil kan de andre aktørene oppleves som med- eller motspillere, eventuelt som “en del av landskapet” hvis det de ønsker er uinteressant. Spillet bryr seg ikke om hvordan de enkelte aktørene “føler seg”, bare om hva slags materielle resultater de frembringer. Spørsmålet er alltid hva man skal gjøre, som selvsagt er et spektrum av valgmuligheter som begrenses av hva slags posisjon man har i spillet. Hva slags ressurser man har til rådighet, samt ikke minst hvor mye tid man har å bruke på hvilke prosjekter. Spillets ufrihet består i at man er en biologisk skapning med behov slik og slik, man lever i et samfunn med regler og koder sånn og sånn, og man må forholde seg til et sett andre spillere som alle har sine egne prosjekter og strategier. Det er mange “baller i lufta” å holde styr på. Spillets frihet er viljens frihet. Man kan gjøre hva man vil, men alt har konsekvenser. Noen valg vil lede til større frihet. Andre valg til større ufrihet.
En typisk posisjon mange havner i er en hverdagslig livsfølelse som domineres av “nødvendigheter” man må investere all sin energi på å så vidt klare å rekke med. Man er rett og slett strekt så langt som det går an. Man kan ikke plutselig for eksempel ta på seg ti tusen mer i faste utgifter hver måned. Da er det noe som går i stykker et eller annet sted. Folk kan snakke om “tidsklemma” men det som egentlig skjer er at all livsenergien deres blir tappet på flaske, så å si, via det økonomiske systemet vi holder oss med. Et spill i spillet, hvor formålet til enhver tid er å krafse til seg alt man kan få tak i av penger og andre ressurser, med alle de midler og metoder man rår over. Opprinnelsen til det moderne norske ordet penger er det norrøne “penning” men derfra og ut blir det dunkelt, kankje en vestgermansk applikasjon av det latinske “pannus” (tøystykke), som mer spekulativt kan være tilknyttet Juno-kulten, som også er opprinnelsen til “muneta”, senere money — en av Junos ærestitler som utsteder av valuta, en funksjon (“mynting”) man i dag har sentralbanker til — mens det tyske Geld åpenbart er etymologisk beslektet med ordet gjeld, det vil si “det vi skylder Juno” (altså sentralbanken) som jo er den rettmessige eieren av pengene, vi låner dem bare til våre egne formål for en viss tid. Musing rundt romerske guddommer til sides, det er jo sant at den pengemengden som befinner seg i dagens finansmarked for det meste er basert i gjeldsposter, kanskje så mye som 10:1 i forhold til realverdier. Alt henger i løse lufta og det fungerer bare fordi vi forventer at det skal fungere. Pengesystemets nocebo har tradisjonelt bestått i at alle plutselig vil ta alle pengene ut av banken samtidig, noe som naturligvis ikke er fysisk mulig, så slik sett er det kanskje en fordel at folk “sparer i eiendom” heller enn å sette i banken, det gjør systemet som helhet mer robust.
En spillteoretisk tolkning av tilværelsen er på mange måter hundre prosent kynisk. Det er ikke relevant hva slags motiver folk har, alt som teller er hva de gjør (og ikke gjør). Alt noen noensinne gjør er alltid hundre prosent for seg selv. I den grad noen gjør noe “for andre” så er dette motivert av noen runder gjennom den psykologiske labyrinten for identitetsdannelse, hvor man for eksempel søker å oppnå en tilfreds følelse av at “man gjør det man kan” i forhold til et idealistisk verdenssyn, slik at man kan se seg i trollspeilet og tenke at man er et bra menneske. Eller som de sier i religiøse kretser, det er avlatshandel. Postmodernister måler ikke mennesker langs en skala for hvor “bra” de er men etter hvor bevisste de er. Den høyeste verdi er å “vite hva man driver med” og den største synd er å være hengitt til falske idèer, overtro og ønsketenkning. Mesteparten av alt mennesker samler i sekkeposten for “det ondes problem” handler mest om falske idèer. En korrekt tenkende person vil ikke oppleve at selvinteressen er godt tjent med å lage kvalm for andre, det er som å pisse i buksa for å oppleve et øyeblikks varmefølelse på en kald dag. Ofte er livet “på det brede” i den forstand at man har bra slingringsmonn men noen ganger blir det trangt og man har små marginer å spille på. Skjebnens ironi – som mange har dokumentert – består ikke uofte av at man blir nødt til å innta en mer “positiv” posisjon i forhold til de man før følte lyst til å pisse på, hvis man skal klare seg uskadd gjennom de små marginenes tid. Et alltid like aktuelt spørsmål er hvor mye fremtid man planlegger å ha. Mange svarer “mest mulig” men for at dette skal være en instrumentell sannhet og ikke bare en fantasi så må man til enhver tid jobbe for å skaffe seg så bra marginer som mulig, hvilket i praksis betyr – blant mye annet – at man ikke har råd til å pådra seg fiender overalt hvor man snur seg, så den enkle regelen er “ikke vær en kødd”.
De sier at Norge tilførte det engelske språket ordet quisling i betydningen “landssviker” men jeg vet ikke om dette er noe å skryte av. Det var sannsynligvis fordi Churchill begynte å bruke dette gamle familienavnet på denne måten, men det er ikke sikkert noen ville ha ønsket å hete Quisling uansett. Finnes det folk i Tyskland som heter Hitler? Jeg tviler på det. Kanskje i Amerika, men i Tyskland er det ingen som vil bli assosiert med de greiene der. Quisling (og Hitler, for den saks skyld) var en patetisk mann. Klønete og keitete i all sin fremferd, med så mange åpenbare seksualnevroser i kroppen at han ikke engang greide å gå normalt. Hvis han var en hund ville man skutt ham.
Mennesker lærer de samme leksjonene om og om igjen. Ikke velg politiske ledere som ikke får til å danse på noen fin måte. Særlig ikke den typen som er så mandig at det ser ut som de går med et kosteskaft tredd oppi ræva til enhver tid. Alle vet jo dette her. Hvis de ikke kan danse kan de heller ikke pule og hvis de ikke kan pule kan de heller ikke elske. Dominobrikkene faller som de står. De som ikke kan elske vil opparbeide seg betydelige nevroser og andre psykopatologier. Ingen kan for eksempel se for seg Putin som en elsker – det må i så fall være noen slags kinky shit som man helst ikke vil vite noe om – mens på den annen side har en mann som Macron noe av den typen karisma. Han er definitivt ikke “mors beste barn” men han kommer i det minste ikke ubevæpnet til sjarmoffensiven.
Jeg synes ikke det er noen god idè å forlange at politiske ledere skal være kyske i sin personlige stil. De er jo for faen voksne mennesker. Vi vet alle at det foregår både det ene og det andre på privaten, så hva er greia? Ikke fordi noen ønsker å høre alle detaljer (vel, det finnes sikkert “noen”), men det er enklere å forholde seg til mennesker som er sexy, i den forstand at det ikke gjør deg kvalm eller svimmel (eller enda verre, at tanken får deg til å bryte sammen i krampelatter) å “se dem for seg” i en seksuell situasjon. Troverdighet som seksuell skapning er hva det koker ned til. Det viser seg i ganglaget. Hvis de ikke er “dansere” innenfor kjærlighetsfaget så er de kanskje av den typen som liker å marsjere. Ønsker vi politiske ledere som liker å marsjere? Det finnes en sammenheng mellom alle store og små ting. Jeg tror mange av de nevrotiske holdningene vi kan observere blant mennesker der ute handler om at de ikke “fikser det” i sine seksualliv. De enten får ikke det de behøver, eller de får noe som de ikke behøver. Hvor gammel må man være for å oppdage at sånt ikke er sunt?
Harsellering med politiske figurers imaginære seksualitet (eller mangel på dette) er ikke noe gyldig fagområde innenfor statsvitenskapen, men det er definitivt en aktuell og viktig oppgave for komikere. Folk som “fikser det” i seksuallivet gidder ikke å reagere over at noen valper prøver å gjøre narr av dem, det har ingen injurierende kraft. Derimot behøver man ikke å være Sigmund føkkings Freud for å oppdage at særlig menn som har liten troverdighet som elskere oftere henfaller til en “voldelig” personlig væremåte, hvor det å være barsk og truende er ment å erstatte den “sex appeal” som de ikke har. I den grad man opplever det som farlig å gjøre narr av noens seksuelle selvfremstilling så er ikke dette noen som bør gis politisk makt. Det vi har overfor oss da er et ustabilt individ som bærer på “eksplosive” nevroser. Det er åpenbart ikke noen god idè å gi vedkommende oppgaver som vil medføre sterkt press på psyken deres.
Bildet ovenfor er tilfeldig valgt fra nettet for å vise et interiør – selv om jeg ikke engang vet hvor det er – som kunne fungert for meg. Lange linjer, åpne rom, sparsommelig men “interessant” innredning. Ideellt sett ville jeg ha bodd i en borglignende struktur fra middelalderen, men de vokser jo ikke på trær, og i den grad de gjør må vi bare konstatere at “høyt henger de og dyre er de” så en mer realistisk innfallsvinkel er noe slags nedlagt industrianlegg (som imidlertid fortsatt bør være mer enn hundre år gammelt). Så langt fantasiene, i den virkelige verden bor jeg i en vanlig villa, eller en våning som man sier her på landet, som helt klart ble bygget før det ble vanlig å ha innlagt vann og strøm. Sånt ser man på hvor knotete løsninger de har valgt i forhold til gjeldende normalstandard for denslags nå om dagen.
For meg personlig handler dette mer enn noe annet om byggeskikk. Fordi samfunnet er som det er har alle ting blitt lagt opp til å ha så lave standarder som loven tillater at man kan slippe unna med. Man sparer penger på slikt som ingen ser, for eksempel bærende konstruksjoner, mens man kompenserer for tekniske svakheter med litt staselig pynt, gjerne av plast. Leiligheter i en typisk moderne bygård ligner mer på campingvogner enn på en gammeldags tømmerkoie i skogen. Alt er fake, inkludert de som bor der. Nesten alle norske hjem ser overfladisk like ut, i den forstand at estetikken er sams, det er svært sjelden man finner noen som er virkelig vågale i stilen — og da mener jeg ikke bare det å skille seg ut i hva slags pynt man velger, men hvordan selve boligen er strukturert. “To rom og kjøkken” er en klisjè av en grunn.
Det som skiller før fra nå er at hvilke ting som koster hvor mye penger har blitt snudd helt på hodet. I håndverkets storhetstid var arbeidstid billig og materialer dyrt. Nå har vi det motsatte forhold. Det finnes priskonkurrerende byggvarehandler i enhver avkrok, men bare prøv å få tak i en håndverker som er både kompetent og pålitelig. Alle har ordrebøkene fulle. Og når de først kommer har de med seg fakturaer som bringer frem kaldsvetten hos alle som lever under normale økonomiske betingelser. Vi kan med andre ord si at det også er finansielle vektorer som driver den typisk norske hjemme-estetikken. Vil man ha noe gjort kan man enten gjøre det selv eller betale noen andre for å få det gjort. Hvem har de høyeste timeprisene? Vi lever i en verden hvor advokater beregner seg fire-fem ganger så mye som murere, først og fremst fordi når man trenger advokat er det jo fordi at “nå er gode råd dyre” mens det sjelden haster på noen virkelig kritisk måte med å få murerjobben gjort. Imidlertid har rørleggere ofte en smule balletak på klientellet sitt sånn sett. Alt, som man sier, er relativt.
Ordet jobbing betyr egentlig anstrengelse og det kan ikke understrekes ofte nok at det opprinnelig hadde en nedsettende betydning, kanskje litt som hvordan vi nå bruker ord som bolighai eller aksjespekulant, det vil si slike som driver med ting som teknisk sett er lovlige men som er preget av lave moralske standarder. Ordet arbeid betyr imidlertid “noe man gjør”, som regel tilknyttet materielle forhold. Samtidig som prisen for materialer og arbeidstid har byttet plass har også respekten for arbeid og jobb byttet plass. Folk er mer åndelige nå enn de pleide å være (hvilket i denne sammenheng betyr “upraktiske” i all sin saklige kompetanse). Selv synes jeg dette er interessant på en “hegeliansk” måte (se forrige post i denne bloggen), selv om ingen egentlig hadde forutsett noen “åndens revolusjon” i form av sosiale media på nettet, som nå i dag angivelig er den fremste imformasjonskilden i et flertall av alle – hele verden – menneskers daglige liv. Men slik er realitetene. Det vi utsetter oss for er det vi blir påvirket av, som igjen preger hva vi “jobber” for i denne verden, det vil si hva slags resultater anstrengelsene våre bringer i den fysiske og materielle virkeligheten (som ikke alltid er hva vi “mente” men sånn ble det). Jeg opplever det ikke som meningsfullt å ha noen mening om hva andre gjør og ikke gjør, for å si det med en salto, men det er likevel ubehagelig å befinne seg i det samme rom som onde individer, det vil si slike som jobber for å skade og drepe andre ved å initialisere, medvirke til eller passivt samtykke til et variabelt utvalg av slikt som vi vet vil medføre at mennesker blir skadet og drept.
To konkrete ting som er aktuelle i denne (blogg) konteksten: Antivaxer-virksomhet og hatefull agitasjon rettet mot samfunnsgrupper. Det er tydelige statistiske bevis for at folks “politiske” holdninger til covidsykdommen og vaksinekampanjene har medført forutsigbart høyere morbiditet – alvorlig symptomforløp og død – hos samfunnsgrupper som identifiserer seg som “konservative” (et ord som snart har mistet all sin opprinnlige betydning ettersom folk blir stadig mer radikale der ute). Tallene sier det de sier, mens vi som er vant til å si “hva var det jeg sa?” ikke orker å gjøre stort mer enn å stønne. Det er for dumt. Men gjort er gjort og spist er spist. Nå må vi fokusere på å utarbeide en bedre plan for å håndtere de praktiske problemene neste gang det kommer en pandemi, hvilket kan blir raskere enn noen ønsker. Problemet er de stadig større kontaktflatene mellom populasjoner av ville dyr og menneskelige populasjoner. “Zoonotiske virus” hopper fra ville dyr til mennesker oftere enn før, samtidig som flere reiser både oftere og lengre enn noensinne før. Man behøver ikke å være Nostradamus for å spå om hva dette vil medføre. Mens vi snakker om spådomskunst kan vi forresten ta med stokastisk terrorisme som er statistisk forutsigbar trakassering av, og i noen fall vold rettet mot, samfunnsgrupper som noen har jobbet for å demonisere, for eksempel homofile, muslimer og andre typiske mål for de med fascistiske tendenser, som det agiteres tildels svært hatefullt mot på nettet og ellers. Vi kaller det stokastisk terrorisme fordi det er forutsigbart at det kommer til å skje, men vi kan ikke si når, hvor, hvem og hvordan. Folk ser det skje men de sier ingenting. De gjør enda mindre. Alle er helt apatiske i forhold til disse mekanismene, som selvsagt går på steroider i sosiale media. Noen kaller det “ytringsfrihet” når folk går berserk med alle disse fjollete følelsene sine på nettet. Jeg kaller det sinnssykdom, eller kanskje til og med noen slags form for emosjonell funksjonshemning. Uansett en konsekvens av at folk “lever oppi hodet” og har dårlig forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden. Og sånn går dagene.
Det er ikke noe bra sted å begynne, men en eller annen gang må alle som studerer filosofi – om enn bare som hobbyinteresse – konfrontere hovedverket (ihvertfall etter min mening) til Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Phänomenologie des Geistes (Åndens fenomenologi) fra 1807. Her vil man blant annet finne dialektikken i sin spedbarnsform. Du vet. Tese, antitese, syntese. Inkludert dialektikken mellom slavementalitet og herskermentalitet, slik den fremkommer som dynamisk samfunnskraft, eller med andre ord det som via noen krokveier skulle utvikle seg til å bli marxisme, som i tur og orden frembrakte både det ene og det andre, ikke minst fascisme, som er best forstått som en reaksjon mot marxismen og som ikke gir noen mening “på egne ben”. Hvis det ikke finnes noe element av antimarxisme i opplegget man observerer så er det ikke fascisme man er konfrontert med — og det må følgelig forklares på en annen måte.
Bonapartisme er fortsatt en ting, ikke minst i visse poilitiske miljøer i Frankrike, men de som liker å tenke at dette er forløperen for fascisme bør merke seg at Hegel selv var en beundrer av Napoleon. Slaget ved Jena i 1806 medførte jo at Hegel og Napoleon ved et tidspunkt var på “øyenkontakts avstand” til hverandre, og Hegel skriver senere i et brev til Ritter von Niethammer at “det var en vidunderlig følelse å se denne store verdenssjelen på sin hest” … så vi kan i det minste fastslå at personkult som lederfilosofi ikke var noe fremmed konsept for Hegel, som også senere hegelianere påpeker: Dette ble skrevet etter at han hadde fullført de delene av verket som beskriver Tyskland som “revolusjonens hjemland” – men på en åndelig (eller mental) måte – sett mot bakteppet av Den franske revolusjon som begynte i 1789 og strakk seg helt frem til Napoleons statskupp i 1799. Åndens revolusjon var tenkt fundamentert i vitenskapen og skulle bæres frem mer av ingeniører enn av soldater. Marx var jo student av Hegel, så han fremførte “vitenskapspositivismen” og det er ikke urimelig å si at hele greia til Marx er en historie som utspinner seg i en maskinbasert (og/eller “industriell”) virkelighet. Han var jo ikke særlig positivt innstilt til bønder.
Man kan spekulere i fascistenes tendenser til å være antivitenskapelige (sist sett nå i forbindelse med antivaxer-bevegelsen) men etter min mening grunner dette seg i at de assosierer høyere utdannelse med marxisme, selv om dette er en klassisk “post hoc ergo propter hoc” type tankefeil (som ikke desto mindre appellerer sterkt til de mindre begavede “stormtroppene” fascistene jo behøver for å eksistere). Alt som lukter av skolelærdom vil typisk betraktes vekselvis med forakt og mistenksomhet hos slike som ikke forstår poenget med å søke kunnskap som ikke umiddelbart lar seg omsette til materiell og sosial fremgang — og som derfor vil henfalle til tanken om at “det foregår noe skjult bak kulissene”. Fantasien deres klarer jo ikke å fremstille noe annet verdensbilde enn det som preges av “konkurranse” og transaksjonell atferd. Dette medfører at når de ikke umiddelbart kan se “hvem som tjener på det” så må spørsmålet tilligge en skjult virkelighet. En hemmelig konspirasjon, om du vil. For hundre år siden var dette jødisk verdensbolsjevisme. Nå i dag er det kulturmarxistisk globalisme. Samme greia, bare med forskjellig arrangement av virusets genetiske struktur, så å si. (Jevnfør Richard Dawkins bok fra 1976 “The Selfish Gene” hvor han postulerer begrepet meme som anslag til en slags “åndens genetikk” – en meme er definert som det minste kvantum av ord og/eller andre informasjonsbærende symboler som kreves for å transportere en idè mellom to individer – hvor tanken er at kunnskap har sin egen form for evolusjonær dynamikk, hvilket jo var selve grunntanken hos Hegel.)
Vi kan foreslå at en fremtidsrettet form for utdanning bør ta utgangspunkt i “kunsten å tenke” — siden alt annet begynner der. Altså rett og slett det å håndtere informasjon på en intelligent måte. Her har vi alle faktisk mye å lære fra problematikken rundt det å trene kunstig intelligens til å “tenke riktig”. Hvorfor er det prinsipielle forskjeller mellom feilkommandoer hos kunstig intelligens og feilkommandoer hos menneskelige individer? I begge tilfeller ender det med uønsket atferd innenfor en “sosiologisk” horisont. Det snakkes mye om farene med å skape kunstig intelligens som på grunn av “dype feilkommandoer” kan utvikle antimenneskelige tendenser i detaljarbeidet på det praktiske nivå, hvis man for eksempel programmerer supermaskinen til å “rydde opp i miljøproblemene” uten å ta høyde for at man selv kanskje er ett av dem, om ikke det fremste blant dem alle. Dette er etter min mening et uttrykk for det paranoide problemkomplekset som ligger i at det alle mennesker frykter mest av alt – og med god grunn, må vi nesten legge til – er “andre mennesker”. Spørsmålet er ikke om man har denne frykten i seg, spørsmålet er hva man gjør med den. Det er en grov feilvurdering av menneskenaturen å tro at vi er rasjonelle skapninger først og fremst. Rasjonalisme er definitivt et kulturprodukt — og ikke engang et særlig solid sådan. Rasjonalismen har en tendens til å kollapse ved den minste lille bevegelse i det emosjonelle apparatet. Rasjonaliteten foreslår ting, men følelsene virker.
Minus femogtyve er dæven døtte meg kaldt nok. Men som man sier, vanter venter vinter, alt handler om hansker, lue og skjerf. Selv om jeg bare skal ut på gårdsplassen for å hente ved. Hvorfor fryse når man kan fyre? Ekstra tusen watt kommer på toppen av det hele. Det nytter lite å engste seg for at lover både ti og tyve kroner i strømpris “fordi det er kaldt” — og noe med tilbud og etterspørsel, skulle man tro, det er uansett ikke aktuelt å senke temperaturen så langt at jeg må bruke skuterdress innendørs. Så vi fyrer med freidig mot.
Krympflasjon er årets ord på norsk … men hva betyr det? Vi bruker det når merkevaren selges til samme pris, men i mindre pakning. Som de sier i matematikken, faktorenes orden er likegyldig, det koker uansett ned til at produktet er dyrere nå. Men hvorfor bruke mere penger når man kan løse problemet med å spise mindre? Det er noen slags versjon av denne tankegangen jeg kjører i forhold til veden. Det går fort nedover på beholdningen når det blir nødvendig å holde ovnen i gang døgnet igjennom, mot bare å fyre to-tre ganger om dagen hvis det er en mer moderat form for vinterkulde, la oss si minus fem eller deromkring. Det lageret jeg har skal vare resten av vinteren.
Samtidig blir det også litt som med tannverk. Hvem bryr seg om hva det koster, det som teller er å lindre smerten, det er ikke bra for helsa å “knyte seg” fordi man har vondt eller fryser, eller for den saks skyld er sulten. Det er jo snart jul. Kos er viktig, her definert som “fravær av akutt lidelse” gjennom de nødtørftige tiltak som fortløpende påkommer, eksakt tilpasset problemets størrelse og art. “Renormalisering” som man sier innenrfor fysikken — det er når man luker ut alle ubekvemmelige “uendeligheter” fra regnestykket, slik at man kan fortsette den matematiske prosedyren innenfor rammene av det normale. Altså det som går an, hvilket i mitt tilfelle ikke er å sløse med pengene, jeg må passe på at budsjettet går i null. Jeg kunne sikkert få all mulig slags “kreditt” men dette flytter bare problemet. Dette er jo den fortiden jeg kommer til å huske når jeg en gang i fremtiden er glad for at jeg slipper å holde på å betale for ting jeg gjør nå.
De fleste av “barndomsheltene” mine var menn, men blant kvinnene jeg beundret (og forsåvidt fortsatt gjør, selv om jeg forstår dem bedre som mennesker nå) var Simone de Beauvoir og Hannah Arendt (1906-1975). Hva kan jeg si? Jeg var et snålt barn som foretrakk “voksne” temaer. Som Arendts idèer om ondskapens banalitet (se linken ovenfor). Den korte forklaringen av hva dette betyr er at onde mennesker som regel handler på en måte de selv oppfatter som normal. Det er ytterst sjelden man blir konfrontert med de “monstre” man ser for seg når folk diskuterer onde mennesker og onde gjerninger (litt glidende overganger der noen ganger). Av naturlige årsaker var hun mest opptatt av nazismen, men hun hadde ingen illusjoner om de andre autoritære og/eller totalitære politiske ideologienes etikk heller.
Tyskerne – som skriver datoer på samme måte som oss – har noe de kaller skjebnedagen (“Shicksalstag”) den 9/11 – altså 9. november – som for eksempel i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1938, da de hadde “Krystallnatten”. Den sistnevnte var som alle vet den gangen da tyske myndigheter “så en annen vei” mens diverse militante grupper men også mange “vanlige folk” gikk løs på jødiske eiendommer og individer med vold og hva de selv oppfattet som rettmessig harme — fordi jødene hadde jo lenge vært utpekt som “de skyldige”, både direkte og indirekte, for størstedelen av alle samfunnsproblemer i Tyskland. På den tiden og det stedet var det vanlig å tenke at man på en eller annen måte måtte få jødene ut av Tyskland, eller i det minste få dem til å føle seg lite velkomne der. I ettertid ser man jo at de gjorde klokt i å forlate landet, de som gjorde dette, for det gikk ikke bra med de som satset på at ting ville “ordne seg”.
I den praktiske verden er det ikke særlig fruktbart å snakke om “skyld” siden det viktigste jo alltid er å komme seg videre i livet, men vi gjør det likevel når særlig grove ting har skjedd fordi vi ønsker å forstå. Vi ønsker å etablere en ramme, eller en kontekst, for å se hva som har skjedd, hvilke krefter som virket på hvilken måte for å frembringe det resultatet vi kan observere. Nazistene gikk amok under Krystallnatten er riktignok noe vi kan si, og det vil ikke være en usann påstand, men det er ingen forklaring på det som skjedde. Disse hutsi-tutsi-greiene som skjedde i Rwanda på 90-tallet var ikke spontane handlinger – for å ta et sideblikk i tid og rom, mot noe som ligner i prinsipp – de hadde brukt lang tid og mange ressurser på å bygge opp mot det som skjedde. Ting blir aldri “bra” igjen etter at noe slikt har skjedd, men i den praktiske verden må man komme seg videre i livet. Hannah Arendt snakket om ondskapens banalitet som et fenomen basert i systematisk “normalisering” gjennom lang tid. Hvem har skylden for at noe er normalt?
Hvem hadde “mest” skyld i det som hendte på Schicksalstag i 1938? Jussen sier at han som knuser vinduet har skylden for at vinduet ble knust, men han som brakte steinen “medvirket hertil” (som de sier) og han som skrek knus vinduet!! er heller ikke uten skyld. Det begynner å ligne på det man kaller en kriminell konspirasjon (på norsk sier man riktignok “organisert kriminalitet” men poenget er uansett det samme), det vil si at flere har vært med på det. Hvor mye skyld hadde alle de som aldri var voldelige, de bare snakket dritt om jøder og ville helst “bli kvitt dem” men de gjorde aldri selv noe mot dem eller eiendommene deres? Det var mange sånne. Det er det nødt til å være for at det skal oppfattes som normalt å hate en hel samfunnsgruppe. Folk må ha snakket sammen. Ryktene må ha gått. Det finnes jo alltid voldsmenn, det vil si sånne som har få eller ingen “sperrer” i den retningen, så noen må ha sørget for at disse etterhvert fikk beskjed om at det er greit å gi seg løs på “akkurat de der”. Fritt vilt, som man sier. Skuddpremie skulle det etterhvert bli også. Man fikk cred for å banke jøder.
Spørsmålet vi må stille er om vi lærte noe av det som skjedde den gangen. Siden jeg nevnte Rwanda er det åpenbart at min mening er nei, men det er ikke sikkert jeg har rett. Eller la oss si at jeg håper jeg tar feil. Imidlertid er min oppfatning at menneskenaturen er noe vanskelig styrbar jævelskap. Etter hva jeg kan observere er det vanskelig å styre seg selv men umulig å styre andre, slik at for å holde ambisjonene noenlunde realistiske bør vi sannsynligvis hver og en fokusere på å styre oss selv, som jeg i min fossiliserte alder mener å kunne huske at man nærmest forlangte av folk “i gamle dager”, for at man overhodet skulle ta dem alvorlig. Personlig tror jeg dette handler om at vi har mer eller mindre sluppet opp for levende mennesker som kunne huske Den andre verdenskrig (samt de umiddelbare etterkrigsårene) og vi har derfor ikke lenger noen “levende følelse” for sakens alvor. Vi er for mette og tilfredse, alt for godt vant til å forstå hva som skjer før det er for sent. Glemt er gårsdagens sorger. Vi er rike nå. Vi eier vår egen bolig og det er god fart i økonomien.
For lenge, lenge siden, mens jeg var ganske liten, leste jeg en bok om “Marco Polos eventyr” (jeg tror den var skrevet av ham selv), som kort fortalt var en handelsreisende fra Venezia som mellom årene 1270 og 1290 reiste til Kina og etablerte kontakt med datidens mongolkeiser Kublai Khan. Sistnevnte ble stadig beskrevet som storkhanen og jeg oppfattet dette konsekvent som stork-hanen, fordi jeg ikke lenge før hadde lest noen slags billedbok om kinesisk folketro hvor reven, hanen, grisen, storken og et utvalg andre dyr representerer diverse sjelsegenskaper i mennesket. Det skulle naturligvis være “den store khanen” men jeg visste da for fanden ikke hva en khan var, dessuten er kineserne snåle. Senere i livet gjorde jeg den motsatte feil med den svenske skuespilleren Peter Stormare. Jeg leste navnet hans “på norsk” slik at det ble stor-mare. Hva kan jeg si? Jeg vet da ikke hva en mare er, dessuten er svenskene snåle. Aha-opplevelsen kom da jeg hørte navnet uttalt på svensk. Ting går seg ofte til etterhvert.
Det ligger mye rart skjult i språket. Vi sier jo at man tar feil, mens man har rett. Tenker vi ofte over hvordan vi bruker småordene og hvordan ting totalt kan endre betydning med veldig små grep? Det høres ikke riktig ut hvis vi sier “han tok rett” så det er noe som foregår her, på et underbevisst plan i språket, i forhold til hvilke ikke-materielle ting det går an å eie og hvordan man skaffer seg noe man ikke kan ha. Man kan jo ikke ha feil, hele tiden, da blir man jo i så fall gal (i motsetning til rett, som er “naturtilstanden”). Noe som av og til skjer med folk er at de havner litt på forskudd, både i forbruksmønsteret sitt og i konklusjonene de former (vi snakker om antagelser på bakgrunn av mangelfulle data og hastverksarbeid i tenkamentet) med den ganske åpenbare følge at de havner på etterskudd både med betalingsplanene og alle de fortløpende feil som må korrigeres — kort sagt et nevrosedannende atferdskompleks av typen “ond sirkel”. Veldig stressende saker, men også veldig vanlig i de travle samfunnstypene. Før man vet ordet av det består mesteparten av livet av kompensering, korrigering og fortløpende krisehåndtering på alle plan. Sånn er det å havne på etterskudd.
Jeg har ikke noen misjon med denne bloggen, jeg skriver mest fordi det er noe jeg liker å gjøre på hobbymessig vis. Jeg gjør forsåvidt diverse håndarbeider av typen “hobby” også, men det er ikke relevant her. Det nevnes bare fordi det er en del av et mønster. Jeg liker å lage ting. Alt fra gartnerarbeid i vekstsesongen til diverse “oppfinnelser” av både nyttig og unyttig karakter, hvorav det å skrive essayistiske tekster om gud-vet-hva (det oppstår som regel “av seg selv” mens jeg skriver, jeg har nesten aldri noen plan på forhånd) tilhører den mindre nyttige siden av ting. Jeg kan ikke engang gjøre rede for hvorfor jeg synes det er artig å skrive, det bare er sånn, men vi kan i det minste fastslå at det ikke er noen økonomisk motivert aktivitet, så jeg tror vi bare skal holde oss til begrepet hobby. Unyttig og tildels veldig irriterende fikkel for noen, men en passe tilfredsstillende fornøyelse i hverdagen for andre. Folk har forskjellig legning slik sett. Herregud, hvem har ikke sett “Norge Rundt” når det kommer til avdelingen for sære ting folk driver med som hobby? Det å skrive er ikke engang særlig eksotisk i internettets tidsalder — hvilket er litt her og der når det kommer til emnevalg og presentasjonsform. For å være helt ærlig (og det bør man jo) så tror jeg de fleste er best tjent med å holde seg til enkle tema. Mat og klær og fornøyelser og sånt. Dessuten er komedie alltid noe positivt. Altså gode historier som ikke har et “offer” (eller som krever at man må “tro” det ene eller det andre).
Som jeg stadig nevner er jeg en typisk åndssnobb. Det skal mye til for å imponere meg på hjernefronten, men ikke fullt så mye for å få meg til å le. Livet er jo først og fremst komisk. Noen skrev noe her om dagen. De var kritiske til at ikke Den norske forfatterforening tar opp som medlemmer slike ganske imponerende produktive forfattere som Margit Sandemo eller Frid Ingulstad. Begge har skrevet et stort antall bøker som også har solgt i store antall. Men det er jo ikke litteratur og det er latterlig å påstå at det fjasete slarvet de to har skrevet er fagmessig sammenlignbart med det som kreves for å bli “godtatt” som aequalis inter pares i kunstmiljøene (“likeverdig blant likeverdige”). Sånn er det. Samme greia gjelder for dans, musikk og maleri. Det er høye standarder. Alle kunstnere er håndverkere, men ikke alle håndverkere er kunstnere. Man må ha noe mer å komme med enn det som alle kan få til med litt øvelse og disiplin. Ta for eksempel film eller musikk. Det er mye “hederlig håndverk” men det er ikke de som vinner prisene. Det er heller ikke -nødvendigvis- de som selger mest, men det alltid noen som har levert “en bedre jobb” eller eventuelt “et mer interessant resultat” enn de fleste andre. Det er hyggelig å få publikumspriser men det er best når man blir prisbelønt av de andre som jobber på samme måte med de samme tingene innenfor det samme faget.
Er det galt at det finnes åndssnobberi? Jeg synes ikke det — men på den annen side så er jo jeg en av klysene. Jeg er kritisk av natur og ikke spesielt tålmodig med de som er trege i oppfattelsen. Imidlertid er det aldri noe personlig. Det handler om budskapet, eller om måten budskapet blir fremført (altså form og/eller innhold). Som regel foretrekker jeg derimot å ikke si noe. Av årsaker jeg ikke forstår reagerer folk typisk med “følelser” selv om de ikke befinner seg i en kontekst hvor følelser er relevante. De føler seg ofte “angrepet” og reagerer følgelig aggressivt. Man ser veldig mye av dette på nettet. Ordet ungdomsskolenivå er ofte fristende å bruke, men samtidig er dette fenomenet på en pervers måte veldig antropologisk interessant. Folk flyr helt av skaftet uten engang å forstå at de har mistet vettet. Ute i “den virkelige verden” finnes alskens modererende krefter som gjør at folk for det meste får til å oppføre seg som folk, men på nettet finnes ingen slike grenser. Derfor vinner jeg i den olympiske disiplinen hundre meter moralsk hinderløp fordi det er bedre å være åndssnobb enn å ikke ha noen standarder for estetisk selvfremstilling. Slik det fremstår for meg har samfunnsgrensene blitt flyttet. Det er mye lettere å skrive noe i et kommentarfelt på nettet enn å reise seg i en forsamling og avgi en uttalelse. Det å skrive befinner seg nærmere det å tenke enn det å snakke, slik at mange ender med å “tenke høyt” på nett (uten at begrepet “tenke” egentlig hører hjemme i den setningen).
Tyskland er ute av VM men de henger med i demokratidansen. Helgen har vært interessant slik sett. De såkalte Reichsbürgern – riksborgerne – har blitt konfrontert i stor stil, anklaget for å drive undergravende virksomhet rettet mot statsforfatningen, hvilket bør være enkelt å bevise siden hele opplegget deres er basert på at de ikke anerkjenner den tyske staten, de ønsker et “fjerde rike” og utgjør slik sett det samme i forhold til dagens tyske forbundsrepublikk som nazistpartiet var i forhold til datidens Weimarrepublikk. Hva lærte Tyskland av hele balubaen for snart hundre år siden? Den andre verdenskrig var noen stusselige greier, ikke minst for “vanlige tyskere”. Hele landet lå mildt sagt i ruiner i 1945 og en hel generasjon av menn var døde. Man kan knapt klandre tyskerne for at de har vært veldig hårsåre i forhold til alt som ligner på “nazivirksomhet” i årene som har vært siden de måtte bygge opp alt helt på nytt.
Det er ukjent fort meg om vi har noe som ligner på “riksborgerne” i Norge, det vil si individer og sammenslutninger som ikke anerkjenner den norske staten, men det ville forbause meg om det ikke var noe i noenlunde samme gata der ute, gitt at vi sikkert har den samme prosentvise andel av vanvittige mennesker som de har i Tyskland, men det virker ikke som det er noe organisert nettverk av folk som aktivt jobber med å undergrave statsforfatningen — hvilket teknisk sett er høyforræderi som omfattes av Staffelovens kapitel 17, men lista ligger ganske høyt for at man skal pådra seg noen slik anklage, ihvertfall fra seriøst hold. Vi har imidlertid en ikke ubetydelig mengde stokastiske terrorister, det vil si individer og sammenslutninger som agiterer hatefullt og dermed skaper en “normalisert” stemning rundt det å hate og mobbe visse samfunnsgrupper, som for eksempel “fremmedkulturelle” eller homofile, slik at når noen til sist går over streken med vold (i større eller mindre grad) og skadeverk så fremstår ikke dette som uventet, fordi praten har gått i lang tid.
Skadefryd er det man føler når noen man hater opplever motgang og vanskeligheter. Det er svært vanlig å glede seg over andres ulykke. Vi kan si at dette er dårlig moral, tegn på en umoden personlighet, et frastøtende karaktertrekk, i det hele tatt mange slike ting, men det er ikke ulovlig. Imidlertid beveger vi oss inn i et litt tvilsomt landskap av grå og mistenkelig mentalitet når man lenge har snakket høyt om at man skulle ønske at person eller gruppe så og så vil “få så hatten passer” og så skjer det plutselig. Noen blir banket opp eller drept. Steder blir bombet og vandalisert. Har man vært med på dette hvis man har vært en agitator? Det er ikke urimelig å snakke om “moralsk ansvar” selv om det ikke finnes noen juridisk mekanisme hinsides det å ha vært med på å planlegge selve handlingen som kan benyttes for å trekke disse svinepelsene for retten. Alle vet at hvis man er uheldig med tid, sted og selskap kan det være direkte livsfarlig å være “synlig homofil” (enten man faktisk er homofil eller ikke) og det samme gjelder hvis man er “synlig neger” (som imidlertid er mye vanskeligere å skjule). I begge disse tilfeller må man sannsynligvis til enhver tid være forberedt på umotivert sjikane fra fremmede mennesker, hvilket ikke burde være noe normalt, men sånn blir det når rasisme og homofobi normaliseres blant et tilstrekkelig antall mennesker.
Man har observert et antall individer som mener at islamkritikk er et spørsmål om ytringsfrihet. Dette er komisk. Det er jo ikke islamkritikk de driver med, det er hatpropaganda rettet mot muslimer, hvilket – som vi vet – utgjør “pratekomponenten” innenfor stokastisk terrorisme. Om vi for eksempel fremsa ordet kristenkritikk så ville vi rimeligvis forvente noen slags teologisk debatt, eventuelt en saklig analyse av kristendom som kulturkraft, med eksempler, argumenter, og så videre, ikke at noen avholder en demonstrasjon hvor de brenner bibelen og skriker slagord. Det er vanskelig å forholde seg til slike metoder på noen konstruktiv måte. Man kan egentlig bare vente til de er ferdige med dramaet sitt, før man rydder opp og fortsetter med livet sitt som vanlig. Et annet (og bedre) spørsmål er hvorfor fanden man skal bruke verdifull levetid på å agitere mot folks religiøse overbevisninger, som tradisjonelt sett bare har vist tendenser til å styrke seg når de møter motstand. Dessuten tilkommer det faktum at både folks religiøsitet (eller mangel på dette) og deres seksualitet (inkludert kjønnsidentitet) er privatsaker som ikke har noe i den offentlige debatten å gjøre.
Selv er jeg ikke begeistret for den kunstige dikotomien mellom politikkens “høyre og venstre”. De har aldri vært intelligente kategorier av mening, men siden internettet virkelig etablerte seg som markedsplass for meninger har de blitt direkte latterlige. Som moralfilosof følger jeg kategoriene “rett og galt” — og da, for å være veldig tydelig, mener jeg i forhold til alminnelig menneskelig anstendighet. Det virker som et alminnelig mønster blant mennesker at rettsfølelsen, forstått som deres vilje til å gjøre det rette, topper seg på et “vanlig” økonomisk nivå, det vil si blant mennesker som lever stabile og trygge liv med tilstrekkelig kjøpekraft som kompensasjon for en normal arbeidsuke. De som blir rike senker standardene for hva de synes er akseptabelt innenfor samfunnet og sosiologien. Interessant nok er dette et statistisk forhold som vi gjenfinner innenfor det såkalte “ytre høyre”. Det består typisk av en litt selvmotsigende sammensetning av lavt utdannede mennesker med dårlig råd og et segment svært ressurssterke individer med dårlig moral. Dessuten har de alltid noen som de “ser ned på”. Det er mye forakt ute på den brune fronten. Alle har noen de ønsker å “ta” litt ekstra hardt. Vi kan (og bør) kalle dette sosial sadisme og avvise det som den perversjonen det er. Det finnes ingen analyser som påviser noe annet enn at den samfunnstypen vi kaller “nordisk sosialdemokrati” (eller i et større bilde, klassisk europèisk liberalisme) er den mest vellykkede i forhold til både økonomiske resultater og alminnelig trivsel blant befolkningen. Det finnes intet magisk komponent i dette bildet, alt handler om å etablere høye standarder og deretter holde seg til disse. Det vi alle ønsker er fred og velstand, derfor er dette hva vi jobber for, til enhver tid, med alle midler og på ethvert nivå.
