Jeg tror ikke det er så mange som halvparten av alle som blogger på blogg.no som har matlaging som dominant tema, men man får inntrykk av at det kanskje kan være det mest populære blant “generelle emnevalg” — og hvorfor ikke? Mat er jo en populær vare. Man skal ikke gå mange dager uten før det blir alt man tenker på. Hvis du trodde rusmidler gjør folk umedgjørlige bør du prøve å snakke fornuft til en gruppe mennesker som er “veldig sultne”. Vi er ikke helt der i Norge ennå, men det kommer hvis vi ikke gjør noe.
Matvareforsyningen er et næringspolitisk problem som har visse ringvirkninger når prisene beveger seg, men det blir et sikkerhetspolitisk spørsmål så snart markedet virkelig endrer seg — vi holder i mente at omtrent halvparten av den kalorimengden som går med til å drifte den norske beholdningen dekkes gjennom import fra utlandet. Dette er ingen klok posisjon å være i når vi kan observere at deler av verdens landbruk er truet av ustabile værforhold, ikke minst på nedbørssiden. Lange tørkeperioder etterfølges av dramatiske flomhendelser. Slik har det allerede blitt og prognosene fremover indikerer at norsk matvareforsyning bør sikres med økt hjemmeproduksjon i landbruket, om så ved hjelp av subsidier for å motivere flere til å starte småskala matvareproduksjon.
Så vidt jeg forstår har matvaregigantene – en håndfull svært store aktører – noen slags “hovedforhandling” med produsenter og grossister hvert halvår, slik at i tillegg til dagens prisøkninger bør vi vente enda et påslag til sommeren. Markedsbevegelsene som kommer som en følge av krigen i Ukraina bør manifestere seg omtrent på denne tiden. Mye av det er indirekte, for eksempel i forbindelse med kunstgjødsel, slik at det kan ta et år eller to før det økte kostnadsnivået slår inn på prisnivået ut til sluttforbruker. Internasjonal handel er en rimelig stabil mekanisme for distribusjon av næringsmidler i normale tider, men vi lever ikke i normale tider. Det er ustabile værforhold og det er ustabile politiske forhold — med en viss grad av vekselvirkning. Menge har lenge spådd at vann vil komme til å bli en omtvistet ressurs ved et eller annet tidspunkt og vi har mer eller mindre kommet dit nå. Ihvertfall står vi foran en periode av geopolitisk uro basert i ustabile forhold rundt vannforsyning, som igjen medfører ustabile forhold for matvareproduksjonen i verden.
I mellomtiden må vi gjøre det vi kan med det vi har — og huske at det som skjer i år er bare en forsmak på det som kommer.
Går det an å vite at man er uvitende? Dette er et klassisk spørsmål (med sterkt varierende ordstilling) om menneskets evne til selvrefleksjon. Statistiske undersøkelser viser en klar tendens til å overvurdere sine egne evner hvis man er uvitende mens folk typisk undervurderer seg selv hvis de er kompetente. Forskjellen later til å bestå i “bevissthet om egen uvitenhet” — som er et spørsmål om hva slags horisont man befinner seg innenfor, eller rettere sagt om man har oppdaget at det finnes ting bortenfor denne horisonten. Alle vet at det finnes knapt noen mer faglig arrogante mennesker enn førsteårsstudenter, ganske komisk reflektert i Ludvig Holbergs skuespill “Erasmus Montanus”, hvor protagonisten opplever seg selv som landsbyens mest lærde mann. Siden kommer forviklingene.
Hjernevirus er hva vi kaller gal informasjon. Eller sånt som gjør sinnet sykt, om du vil. Misinformasjon, desinformasjon og malinformasjon er imidlertid tre tildels svært forskjellige ting. “Vanlige misforståelser”, fordommer og diverse folkelig overtro sprer seg som skabb og lus, altså blant primitive befolkninger med dårlig mentalhygiene. Dette er bånn i bøtta. Idiotene. De har tilgang til all verdens informasjon på nettet men de klamrer seg til – og agiterer for – utdatert tankegods som er basert i fundamentale feiltolkninger av datagrunnlaget. Desinformasjon er hva vi kaller det når noen bruker misinformasjon på strategisk vis, for eksempel i vinnings hensikt, poenget er alltid noe annet enn informasjonen i seg selv — mens malinformasjon er når man bevisst feilinformerer noen for å påføre dem tap eller skade. Det å være en vanlig dust handler med andre ord om misinformasjon, mens hvis man er en svindler benytter man seg av desinformasjon. Til den siste kategorien hører slike ting som doxing, hevnporno og alt annet som folk gjør for å såre og skade hverandre, men også kontraspionasje og annen “militær” bruk av skadelig informasjon. Det vi finner på nettet er en usalig suppe av alle typer hjernevirus (pluss naturligvis alt annet).
Men er ingen antivaxer bare fordi man selv – av “årsaker” who cares – ikke ønsker å la seg vaksinere. Det er ikke dette det handler om. En antivaxer er en som jobber for at andre ikke skal vaksinere seg, hvilket jo per definisjon gjør dem til “påvirkningsagenter”, selv om det er mindre klart hvem de egentlig jobber for, i siste instans kanskje bare til “smittsomme sykdommers frie spredning” ute blant folk, som regel basert i fagmedisinsk uvitenhet kombinert med den tidligere nevnte “mentaliteten hos en førsteårsstudent”. At man selv ikke tar slike vaksiner som helsemyndighetene anbefaler er ikke bra og det er sannsynligvis basert i gal informasjon man har plukket opp et eller annet sted, men det er først og fremst et personlig problem (så lenge man ellers følger anbefalinger om å holde avstand, og så videre). Selv tenker jeg at om det så bare bidrar med èn prosent bedre beskyttelse mot noe slags jævelskap så tar jeg alt jeg kan få. Jeg ville til og med betalt for det, men slik situasjonen er med Covid er det gratis. Jeg fikk nylig en fjerde dose. Denne gang hadde jeg ingen slags symptomer, ikke engang den følelsen av å ha blitt “slått i armen” som jeg hadde i et par dager forrige gang (vanlig reaksjon på vaksiner). Antivaxere pleier å holde agitasjonen sin i en klassisk skremmende stil, men jeg har faktisk sett et par komikere også, som ler av alle “sauene” som lar seg forføre av systemet når det kommer med sine helvetesinjeksjoner. Disse bruker den metoden hvor man later som om man vet noe ikke alle andre vet. Hvordan ting egentlig henger sammen og alt det der. Noen selger bøker og alternative medisiner også.
Når det gjelder nazibloggere så er det de som jobber for nazistene, enten de vet dette eller ikke. Vanligst blant dem er islamkritikere, som ofte stiller med en liste lang som armen over “anbefalt lesning”, men vi behøver egentlig bare å stille ett spørsmål: Er det sant at det å være muslim øker sannsynligheten for at man skal være kriminell, overgriper, terrorist eller bare en verre drittsekk enn andre sånn rent generelt? Det virker som om dette er det ultimate poenget til de såkalte islamkritikerne. Muslimer er dårligere mennesker enn ikke-muslimer. Er dette en rimelig påstand? Jeg skal ikke engang besvare spørsmålet, ettersom det vil krenke min verdighet som intelligent skapning. Dessuten har jeg anekdata – det vil si anekdotisk informasjon – som består i at jeg selv kjenner ganske mange individer (kanskje hundre) som definerer seg selv som “kulturelt muslim” men ikke “religiøst troende” (selv om de følger de vanlige reglene), så dette ligner etter min mening på det antallet “kulturelt kristne” (som imidlertid ikke bekjenner seg til troen og heller ikke vanker i kristne miljøer) jeg også kjenner, i den forstand at dette er hva de ville ha skrevet i passet dersom dat var en egen rubrikk for religion, noe det heldivis ikke er. Poenget er uansett at alle disse er sindige og ikke hva jeg ville kalle “religiøse mennesker” (jeg omgår ikke med religiøse mennesker). Det er bare aldri noe tema.
Et annet poeng er at det finnes mennesker som blir kalt “innvandrere” selv om de har både tre og fire generasjoners norsk bakgrunn, så det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn rasisme. Du har jo for fanden ikke snekkerbakgrunn bare fordi far din var snekker. Vi må flytte definisjonen til et annet nivå. Det går for eksempel an å ha pakistansk kulturbakgrunn (de har jo ofte unektelig sin egen stil hjemme i stua, og så videre) og samtidig være norsk til fingerspissene (de ville definitivt bli kalt “nordmenn” dersom de reiste til Pakistan). Det er ikke engang noe uvanlig. Det er imidlertid ikke lenger slik at alle de brune er enten pakistanere eller afrikanere. Det finnes sikkert hundre varianter av “fremmed kulturbakgrunn” der ute. Hvorfor er dette et problem? Svaret er at det er politisk nyttig for nazistene å knytte folks sosiale angst opp imot noe som er rimelig lett gjenkjennelig, men som samtidig ikke enkelt lar seg forandre med konvensjonelle metoder. Noe som vil kreve “sterkere virkemidler” enn det vi kaller den normale, demokratiske samfunnsprosessen — og dermed har vi det gående.
Først tar vi de som ingen liker. Og siden vi er så godt i gang jobber vi oss like så godt gjennom de generelt upopulære også, i fallende orden. Man får jo blod på tann når man først setter i gang med en stor ryddejobb. Vi har sett dette før. Det er derfor vi har lover. Det er for eksempel ikke rimelig å nekte folk å være nazi, dersom dette er hva de ønsker, men vi kan nekte dem adgang til “maktens korridorer”, noe som bør være enkelt siden ingen nazi med selvrespekt i forhold til sin ideologi vil ha noe med “jødestaten” å gjøre. Vinn-vinn. Det aktuelle problemet på høyresiden er imidlertid ikke de som er nazi på alvor, men “alternativhøyre”, eller de postmoderne fascistene om du vil. De er ikke fascister på ideologisk grunnlag, men de liker metodene. Pietas e gravitas som de sa i Roma. Alvor og fasthet. Men samtidig fred, frihet og alt gratis på en ancap type måte – altså anarcho-capitalism (som via guddommelig komedie ligner til forveksling på ordet narkokapitalisme) – det vi si den nyliberalistiske frimarkedsideologien. Under sterk beskyttelse av en slik grad av politistat som er nødvendig for å passe på at “skadelige ideologier” (fremst av dem marxisme) ikke får bite seg fast og korrumpere folkets åndelige renhet.
Nå kan det innvendes at det virker overdrevent å advare mot “de facto nazisme” i dagens Norge — og jeg er for det meste enig. Det vi kaller naziblogging er i virkeligheten den ene komponenten av stokastisk terrorisme. Det handler om å etablere et fiendebilde, som med en viss grad av statistisk nødvendighet vil medføre at “aksjonister” før eller siden vil bli blandet inn i saken. Siden kan hva som helst skje. Det må ikke foreligge vold for at det aksjonister gjør skal ha “terroriserende effekt”. For eksempel vil spraying av hakekors på veggen av både synagoger og moskèer sannsynligvis ødelegge dagen for et antall mennesker. De vil føle frykt. Kommer det noe mer? Det handler om å helst få dem til å føle seg “vagt truet” til enhver tid. Nazibloggerne jobber med saken. Med noe regelmessighet uttrykker de hat, frykt og avsky overfor “islam” – jeg vil ikke si noe stygt om muslimer men jeg hater islam – og gir dermed sitt bidrag til terrorkulturen. Basert i alt vi vet om menneskenaturen er det rimelig å anta at muslimer oppfatter dette som skremmende – selv om de ikke viser frykt – men jeg tror ikke det motiverer særlig mange av dem til å slutte med å være muslimer, fortsatt basert i alt vi vet om menneskenaturen. Hvordan reagerer folk typisk på å vite at det er mange som hater dem på helt usaklig grunnlag? Og hvordan kan man forresten se hvem som er muslim? Nå er det jo mye bråk mellom hinduer og muslimer, men det er neppe et særlig aktuelt problem i vesten. Her er det de hvite som representerer – hvis de er uheldige – en eventuell trussel mot den personlige sikkerheten til folk som “ser muslimske ut”.
At det finnes en hatkultur på nett preget av nazibloggere som jobber med å vedlikeholde fordommene mot “islam” øker selvsagt det vanlige trusselbildet i samfunnet — rett og slett fordi grensene for hva som er “vanlig” flytter seg. Paranoide tvangstanker er noe smittsomt, særlig hvis man lever i unaturlige miljøer (byer) hvor man hver dag må forholde seg til et stort antall ukjente mennesker. Hvordan kan man vite hvem som er venn og fiende? Å tro at alle har vennlige hensikter er minst like galt som å tro at alle er dine fiender, så det gjelder å utvikle realistiske metoder for å navigere gjennom verden. I utgangspunktet kan man trygt anta at alle først og fremst bryr seg om hva som enn er deres private interesser, til helvete med resten av verden, men samtidig har jo alle alltid noe slags “ærend” ute i samfunnet. Samarbeid rundt felles målsettinger oppstår naturlig og organisk, men det samme kan vi si om grensesetting. Hvor går streken? Det er etter min mening ikke nok å henfalle til lovens bokstav, det er mer urimelig at voksne mennesker ikke har anstendighet og moral enn at man forlanger at de skal vise dette. Hvem tjener på at man øker den totale mengden hat og forakt i samfunnet? Det er naturligvis ikke galt å ha en sak som man føler engasjement for, men i så fall finnes det noe som heter “saklighet”. Det er ikke saklig å blande religion inn i bildet, uansett hva det er man prøver å formulere i tenkamentet sitt. Religion er alltid usaklig, til en minst like stor grad som hva slags seksuelle posisjoner man foretrekker. Hven behøver å vite noe om dette? Og ikke spør om “hvorfor” de behøver informasjonen fordi det finnes ingen svar man har lyst til å høre. Eller altså, ingen saklige svar.
Til syvende og sist er problemet jeg har med nazister det samme som det alltid har vært: De gir hvite mennesker et dårligere rykte enn vi fortjener. Vennligst hold kjeft. Gå hjem og puss bajonettsamlingen eller noe sånt. Skaff deg et bedre språk. Jeg er heller ikke utpreget begeistret for islam, siden det jo er en religion og jeg er tildels ganske intolerant mot religioner — fordi jeg er filosof og jeg liker ikke dårlig håndverk i metafysiske spørsmål. Ta for eksempel dette med boken. Hvis jeg har forstått dette korrekt er det jo koranen som er Guds gave til verden, det vil si den posisjonen personen Jesus har innenfor kristendommen — slik at karakteren Muhammed får omtrent den samme stillingen som den hellige madonna har for katolikkene. Noe deromkring. I så fall vil jeg (riktignok på et noe sviktende teologisk grunnlag) si at denne boken kan ikke være noe fysisk, eller altså en fysisk bok er bare et bilde av den sanne boken, som må eksistere i sjelen som en form for “lyd” for at man skal kunne si at budskapet har nådd frem. Men som sagt, jeg er mildt sagt ingen ekspert. Heller ikke på kristendom, hvor det virker litt “tynt” hvis man ikke engang avlegger trosbekjennelse og tar imot sakramentet, basert i intet annet enn mine egne fordommer. Hvor lite praktiserende religiøs kan man være før man i praksis er ikke-religiøs? Om man “tror på Gud” har fette fint lite å si, siden ordet Gud kan bety hva som helst, noe det jo faktisk også gjør, siden det i det aller minste betyr alle tings substans og årsak, hvis ikke gidder jeg ikke å diskutere. Eller for å si det på en annen måte, Gud er ikke i en sånn stilling at han behøver å ta hensyn til hva folk tror og ikke tror. Det er sannsynlig at han allerede har sett det meste. Denne diskusjonen kommer uansett til å føre til spørsmålet om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, men vi kan godt legge motivet for hvorfor vi bør praktisere vanlig menneskelig anstendighet hos Gud, det vil si vi kan for eksempel påstå at det er hans vilje at vi alle er som vi er, så problemet handler åpenbart om hvordan vi kan leve med hverandre, nesten som om det er en slags spøk fra Guds side, siden nesten ingen av oss tåler trynet på hverandre.
Definisjoner er noe jævelskap. Hvordan kan vi vite at vi snakker om det samme? Når vi henger endingen isme på et ord betyr dette i utgangspunktet at vi snakker om “et teoretisk system”. For eksempel kan vi godt si om en bok, en bygning eller et maleri at det er postmoderne i uttrykket, ut fra de kriteriene som gjelder, men ingen av disse uttrykksformene er i seg selv “postmoderne medier”. Uansett hva slags postmodernistisk teori man fyller den med så er ikke det å skrive en bok i seg selv noen postmodernistisk handling. Fenomenet er kjent siden antikken. Derimot er “det å være på nett” en tilstand som ikke har noen historisk presedens. Så her er vi.
Akkurat her og nå skal vi tenke at modernismen var et system for distribusjon av idèer som kom inn i verden med boktrykkerkunsten og dermed på fundamentalt vis endret hvordan menneskene typisk utvekslet informasjon med hverandre. Postmodernismen kommer inn i verden fordi dette forholdet endrer seg på en like dyp og grunnleggende måte nå som elektronisk informasjonsutveksling er den nye normalen. Vi kan snakke om andre aspekter av åndslivet; stilretninger innenfor kunst, arkitektur og industridesign, det ene med det andre, men akkurat som “skriften” ble et popularisert fenomen da massedistribusjon av trykksaker ble billig og enkelt utover 1500-tallet, har vi nå en situasjon som på like radikalt vis endrer spillereglene for hva slags informasjon som er hvor raskt tilgjengelig for hvem.
Av bekvemmeligetshensyn sier vi at modernismen kom i år 1500 og postmodernismen i år 2000. De som ønsker mer komplisert matematikk kan sikkert få til å stille opp noe, men det er ikke viktig. Poenget er at vi har havnet der hvor vi er — så dette er realitetene. Vi har fått en helt ny måte å kommunisere med “menneskeheten” både på sosialt og konseptuelt nivå. Jeg ser ikke for meg at det å selge leksikon på papir er særlig aktuelt som næringsvirksomhet lenger. Folk fisker frem telefonen når det blir spørsmål om ting. Et øyeblikk så skal jeg google det. Vi støter ikke på de samme barrièrene for informasjonsinnsamling på de samme tidlige tidspunktene nå. Alle har et leksikon i lomma. Foruten en lang liste med andre applikasjoner, naturligvis, at det også er en “telefon” (hvis man skulle behøve noe slikt) er nærmest en utilsiktet bivirkning av tradisjonelle oppfatninger om hva dette instrumentet er i sin sanne natur — det beste er sannsynligvis å beskrive det som en personlig nettportal. Instrumentet som forbinder oss med en dimensjon av hyperrealisme som vi med vår vanlige morbide sans for humor kaller The Matrix. Vi er imidlertid ikke tvangsoppkoblet for å tjene maskinherrenes formål, vi går dit frivillig fordi vi liker det.
Alle vet at det er en annen type problem å kjøre bil i hundre enn i tyve, så menneskers typiske problemer med informasjonshåndtering er ikke på noen måte “nye” — de bare kommer imot deg i et høyere tempo, slik ting oppleves fra ditt perspektiv, slik at å kalle det en “motorvei for informasjon” var slett ingen dum tanke, for det er mange ting som beveger seg raskt på nettet. Tungtrafikken er som vanlig de man bør være mest forsiktig med. Det finnes store udyr på nettet som kan kjøre over deg uten å oppleve deg som noe mer enn en ujevnhet i veibanen. At du “er noen” i din private psykologi – la oss si for eksempel en samfunnsborger som har visse rettigheter – anerkjennes ikke som virkelog av tungtrafikken. For dem er du bare en simulasjon. Det finnes jo teknisk sett ingen “personer” på nettet, bare programmer, som ikke uofte kan være direkte misvisende i forhold til det man karakteriserer som “personegenskaper” i den biologiske verden. Og selv der henger svaret på spørsmålet om “hvem du er” mye på hvem man spør.
Hva er verdens beste forretning? Å kjøpe en høyremann for det han er verdt og selge ham for det han tror han er verdt. Norsk veikhet, i den grad det finnes, ligger i det at vi er alle borgere nå, bortskjemte og selvtilfredse. Norge er faktisk verdens beste land å leve i. Som de rike ofte gjør henfaller vi til “veldedighetstenkning”. Vi må hjelpe de underpriviligerte. Men samtidig må vi passe butikken. Er det ikke derfor en rent ut sagt genial løsning dersom vi gir dem en jobb? Menneskets lykke ligger jo i å føle at de er til nytte. Gagnlig arbeid medfører egne penger som siden kan brukes på å forbedre egen tilværelse. Slik er livets sirkel. Hakuna matata og takk for maten.
Det norske boligmarkedet er ganske interessant. Det virker som man må ganske langt utenfor allfarvei før man finner noen gjennomsnittlig familiebolig for under en million. Når det gjelder de sentrale bystrøkene vet jeg ikke om det engang er mulig å finne noe til under millionen, det må i så fall være et ombygd bøttekott på ti kvadrat med et stearinlys til oppvarming og do på gangen. Det går bra inntil videre. Det er jo i byen man finner de store pengene. Kanskje slår man seg sammen med fire-fem andre og leier noe til tyve tusen i måneden. Man kan jo ikke uten videre regne med å få lån heller. Men etter noen år i leiemarkedet har man kanskje samlet opp litt egenkapital slik at tiden har kommet for å investere klokt — og innenfor horisonten av konvensjonell visdom er intet klokere enn å investere i egen fast eiendom.
Jobbmarked og boligmarked tenderer mot omvendt proporsjonalitet. Der man typisk finner billige boliger finner man ikke typisk gode jobber, og omvendt. Kanskje vi kan si ganske løslig at det balanserer seg ut i en “sone” fra halvannen til to millioner, som en “grei” pris på en ikke alt for staselig bolig på et ikke alt for spennende sted (men sikkert jevnt over det dobbelte i “hotte” områder), som imidlertid er i bra bruksstand, slik at det vil gå noen år før man pådrar seg vesentlige vedlikeholdsprosjekter. Det er sant at man kan finne mange “oppussingsobjekter” til rundt fem-syv hundre tusen — men hva beryr det hvis man må investere et tilsvarende beløp på oppgraderinger? (Og selv da forutsetter dette at man vet hva man driver med, hvilket de fleste ikke gjør, når det kommer til den biten man “gjør selv”.) Man ender uansett med å investere la oss si to millioner i den første boligen man kjøper, som med vanlig låneavtale lander på rundt det dobbelte av den opprinnelige kjøpesummen når alt er oppgjort og betalt, mens verdispørsmålet forblir åpent. Foreløpig er det stigning i boligmarkedet, som det vel har vært de siste tyve år eller deromkring. Folketallet øker etter hva jeg forstår hurtigere enn boligbyggingen, så matematikken der virker banal.
Man skulle tro at stigende boligpriser ville medføre økt boligbygging. Det er jo penger å tjene på å selge boliger. Imidlertid jevner det seg ut ved et punkt, når det blir usikkert om man kan oppnå de prisene markedet tilsynelatende tilbyr. Renteøkning og inflasjon har stor innvirkning på alle budsjett- og finansieringsspørsmål. Dessuten regnes allerede store segmenter av det potensielle lånemarkedet som “tvilsomme klienter” i forhold til betalingsdyktighet. Dårlig jobbsikkerhet og denslags. Det blir bare tvangssalg og alskens andre ubehageligheter når folk overvurderer sitt eget økonomiske potensiale. Ingen liker dette — annet enn de som eventuelt opererer som haier i markedet for raske prosjekter av typen “kjøpe-fikse-selge”. Veni vidi vici videci som Julius Cæsar ville ha sagt. Jeg har til og med hatt fingrene litt inni denne typen virksomhet selv ved et par anledninger. En gruppe kompetente håndverkere rekker å påføre en eiendom ganske betydelig påslag i pris i løpet av ganske kort tid. Ikke akkurat noen revolusjonerende forretningsidè, men den virker. Imidlertid er den arbeidskrevende og marginene er så små at man ikke har råd til å gjøre noen feil. Så … tenk to ganger før du begynner.
Så hva med leiemarkedet? Det beskrives best med adjektivet dyrt. Herregud. Ihvertfall hvis man tenker at man skal være eneboende i for eksempel en vanlig toroms i Oslo. Gang-kjøkken-bad-stue-soverom. Ingen luksus, helt vanlig. Øynene mine blør. Tjener folk virkelig så bra at de har råd til dette? På grunn av “folk jeg kjenner” og det ene med det andre ville jeg sikkert greid å grave meg frem til et leieobjekt til en fornuftig pris i Oslo, men det ville ikke vært enkelt. Dessuten har jeg ikke lyst til å bo i Oslo. Eller råd, for den saks skyld, basert i hva man kan finne på finn.no. For å finansiere det måtte jeg hatt ikke bare en vanlig lønnet stilling men også drevet noen slags tuskhandel og svartarbeid på fritiden, slik at jeg ikke ville bli deprimert fordi halve lønna og vel så det gikk med til å betale for boligen. Hvilket bare støtter den alminnelige hypotesen blant folk langt ute på landet, der jeg bor: Alle Oslofolk er kjeltringer. Det må de jo være for å overleve.
For millioner af år siden hærgede ‘terror’-fugle i Sydamerika. Med kraniets hjælp svingede de deres krogede næb ned i byttet. Fortidsfuglen Andalgalornis steulleti havde et 37 cm langt kranie. Ved hjælp af bevægelser frem og tilbage blev det til et frygtindgydende mordvåben.
Så … det vi snakker om er altså en slags tobeint, tre meter høy og hurtigløpende ørnestruts på steroider som jakter på hest og andre dyr på den størrelsen. Genialt. Like greit at udyrene hadde vært utdødd i noen millioner år før mennesket kom inn på arenaen. Hvis folk før i tiden fant sånne skaller som den på bildet over må de jo ha tenkt “noe” — si for eksempel at ingen kan overleve å bli angrepet av en ørn som er så stor som nebbet antyder, men samtidig har ingen noengang sett noe sånt. Hva er det? Vi vet ikke til hvilken grad gamle sagn om drager og andre kryptider har sammenheng med knokkelfunn i fortid, men vi kan jo tenke det som er nærliggende å tenke.
Det vil sikkert ikke overraske noen av alle de ti-tolv som leser det jeg skriver å høre at jeg tidlig fattet interesse for arkeologi, fossiler og slike ting. Videre at det er en interesse som aldri forsvant. Jeg har ingen faglig trening på området men jeg følger litt med fra et hobbyperspektiv. Siden nettet kom har alle som er interessert i nesten hva det skal være blitt bortskjemt med hva som ser ut som endeløse mengder innhold av variabel kvalitet, ikke minst innenfor emneområdet forhistorie — hvilket bringer meg til poenget: Folk som levde for noen hundre år siden og mer fant jo også ruiner, fossiler og det ene med det andre, og de skrev ned hva de tenkte om saken, som imidlertid ikke alltid var like stødig sett ut ifra dagens vitenskapskrav. Kort sagt, det har vært mye vill spekulasjon — og det er det ennå.
Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor langt vekk fra fakta og sunn fornuft folk er villige til å gå for å forfølge fantasiene sine. Eller la oss si “så langt som beina kan bære dem” inn i galskapen. Av årsaker jeg aldri har forstått finnes det en seiglivet myte om at det har eksistert en eller flere gamle sivilisasjoner som gikk under og/eller ble delvis utryddet i en eller flere naturkatastrofer mot slutten av siste istid. Denne fantasien finnes enten alene eller i kombinasjon med en konspirasjonsteori om at “skolevitenskapen holder dette skjult for folket” (men de tapre innholdsprodusentene på Tik Tok står på krava og forlanger at bevismaterialet blir fremlagt). Jeg kan som vanlig ikke gjøre annet enn å legge ansiktet i hendene og knurre. Herregud. Og det er ikke engang de galeste blant dem. Folk har definitivt tanker der ute. Jeg så en som var sur for at de bløffer om Tartaria. Du vet. Det gamle riket som de holder hemmelig. Uavhengige forskere har imidlertid funnet gamle kart som påviser eksistensen av et stort territorium kalt Store Tartaria og mener at dette dokumenterer eksistensen av et glemt imperium, eller rettere sagt, et som blir hemmeligholdt. Folk som lager innhold om dette har millioner av følgere.
Imidlertid er jo ikke dette akkurat noe mysterium. Hele den regionen vi i dag kaller Sentralasia – en håndfull land som ender på “stan” – pluss Mongolia, Nord-Kina, hele Sibir fra og med Uralfjellene og østover, i det hele tatt ganske mye land; alt dette ble betraktet som “der tartarene kommer fra” – Tartaria – uten at navnet i seg selv betydde noe mer enn at Afrika er “der afrikanerne kommer fra”. Se ellers det historiebøker sier om “Den gylne horde” og alt det der. Disse regionene var dårlig utforsket på den tiden disse kartmakerne jobbet. Som hovedregel er det dessuten ingen god idè å stole mer på folk som skrev bøker på 1700-tallet enn all den akademiske forskningen som har skjedd siden. Jeg forstår ikke hvorfor folk gjør dette. Jeg velger å tro at de rett og slett er smittet av den type “eventyrets ånd” som gamle tiders skattejegere og fribyttere presenterte så propagandistisk og sensasjonalistisk som mulig, fordi de ønsket å reise penger til neste eventyr. Sånn sett fremfører de forretningen, fordi de som har en million følgere på YouTube tjener godt i overkant av en vanlig arbeidslønn bare på reklamepengene, de fleste har i tillegg også ordninger for å “tipse” dem og ellers donere penger på annet vis. Du vet. En hundrelapp her og en hundrelapp der. Sånn fungerer denne jobben. Når det gjelder seriøse arkeologer og historikere så er de lite begeistret for disse bløffmakerne, og ikke bare fordi de fusker i faget, men også fordi det er provoserende at sjarlataner lever høyt på svindelopplegget sitt mens de selv må jobbe hardt for å skaffe finansiering til både feltoperasjoner og senere analysearbeid.
Hvis vi er så positive som det går an å være overfor pseudovitenskap kan vi velge å betrakte det som “underholdning” — men jeg må selv si at jeg faller ned blant dem som synes det er ugreit å fare med løgn og løse rykter om emneområder som allerede er vage og vanskelige å sette seg inn i. Dessuten er det provoserende at de tjener så mye penger på denne måten. Ordet Atlantis har for eksempel et ganske mye høyere antall søk enn ord som Egypt, Babylon, eller engang føkkings Stonehenge. Hva er det folk tror de skal finne? Hvorfor skal det ligge ute på nettet hvis det er en hemmelighet som en mektig konspirasjon beskytter? Det er så mange løse deler i dette maskineriet. Enden på visa blir at jeg tror folk søker billig spenning gjennom å fantasere og fabulere om alt mulig guggel som de finner på nettet. Kanskje leter de seg frem til et sosialt nettverk hvor interessante typer sier interessante ting og alt er veldig spennende. Sånn er inntrykket jeg får. Hva skal man tenke? Det er jo komisk. I mellomtiden går “skolevitenskapen” sin gang, med alle sine kjedelige beviskrav og langtekkelige prosedyrer. Da er det mye bedre å følge noen slags trailer trash utgave av Indiana Jones mens han vandrer gjennom gamle ruiner og forteller skrøner. Herregud. Men som sagt, dette handler om underholdning. Folk vil ha sensasjonelle og fantasifulle ting. Dette betaler de for.
Karakteren til høyre i bildet bærer den form for antrekk jeg foretrekker når jeg skal til landsbyen for å proviantere. Ekte mannfolk bør ha sko som kan sparke hull i bensintanken på en Land-Rover. Man vet aldri når det kan komme til nytte. En mektig ulveskinnspels er også hva man kaller klassisk eleganse her i Østerdalen. Får i ulveklær sier vi til hverandre, med kledelig påssmodernistisk ironi. Hvordan får du det i dag? Haha. Bare et tips til turister: Ikke snakk om ulv når du ferdes gjennom Østerdalen. Det ender aldri bra.
Men seriøst, kvesset vernetupp var en del av standardutrustningen til en ridder i middelalderen. Tanken var at man skulle kunne sparke ihjel en hest. Eller i det minste en mann. Sånn var omgangstonen mellom folk den gangen. I våre dager føkker vi hverandre på mindre direkte vis. Som regel involverer det manipulasjoner med penger og/eller eiendom, noe det forsåvidt gjorde den gangen også, men å slåss om ting har gått litt ut av repertoaret av akseptable metoder i dagens samfunn.
Samtidig har begrepet ære mistet sin sosiale verdi, annet enn i noen ganske spesielle miljøer. Hvis man for eksempel sier om noen at “han er en mann av ære” så vet ikke folk hvordan de skal forholde seg til denne informasjonen. Betyr det at han for det meste holder hva han lover? Det er jo i så fall bra, men det kan like så godt bety at han er en hårsår type som stadig føler seg æreskrenket av ting som strengt tatt ikke har noe med ham å gjøre. Å stille med ære i dagens sosiale marked ligner på å prøve å betale regninger med riksdaler. Denne valutaen har gått ut av bruk. Ingen forstår hvordan den skal måles mot slikt som brukes nå i dag, som for eksempel “popularitet”. Ingen seriøse aktører innenfor politikk eller media bryr seg om ære. Det å ha ære ligner på det å sprade rundt i en statselig uniform med gullknapper når det man egentlig trenger er en skuddsikker vest.
På den lyse siden, der man ikke har noen ære har man heller ingen skam. De løst organiserte samfunnstypene – hvor statsmakten er svak, korrupt eller fraværende – bruker ære og skam, gjerne i kombinasjon med religion, til å regulere folks atferd, men dette er eksplosive saker, som vi blant annet kan lese fra de norrøne sagafortellingene om blodige ættefeider og hevndrap som varte over generasjoner. Hva vi typisk finner i stedet for skam hos bedre organiserte samfunn er skyld. Skamvett er ikke noe man typisk finner hos moderne, liberale, ofte også høyt utdannede mennesker, men skyldfølelsen er noe som sitter tildels ganske løst, både som personlig nevrose og som angrepsvåpen. Vi bruker mye tid og ressurser på å utrede “hvem sin skyld” det var når noe skjer — og vi er som regel fornøyd når og hvis noen “tar det fulle ansvar” selv om alle forstår at det ikke var bare deres skyld. Bukk fra oven og bukk fra bunnen stangedes i den samme stunden, som han Peer Gynt sa i Ibsens episke dikt: Syndebukken er en virkelig ting. Rituell ofring av en gild bukk fjerner skammen fra alle de andre.
Dette er en komedienes uke og vi har allerede kommet til mandag. Hvem ler sist? Det vet vi ikke ennå, men til å begynne med ler vi av den typen mannfolk som klager på ting. Næmen stakkars lille bamsemums! Har du vondt i fitta di? Det er så mye lyd og så lite bevegelse i deg. Ta deg er par valium og en kopp te med hasj så går alt over. Se litt på fjernsyn, sprett opp en pose med potetgull. Utnytt samfunnsgodene. Eller gå på nett. Finn andre som har det som deg og gjør felles sak med dem. Finn ut hvem som har skylda for de dårlige tidene. Det er helt sikkert kvinnenes feil at du ikke får pult. Kvinnene har feil innstilling. De kritiserer deg hele tiden og kommer med urimelige krav. Det ville ikke vært slik hvis det ikke var for påssmodernismen. De prøver å feminisere menn og ta fra dem deres naturlig brunstvrinskende maskulinitet.
Ordet gripe betyr influensa på spansk, men på norsk betyr det å ta tak i noe. Håndgrep. Det er også en svært vanlig metafor vi bruker om det å fokusere på en sak, eller et forhold, noe som må gjøre; vi “tar tak i saken” eller “vi tar grep”, særlig når det handler om å rette opp noe slags misforhold som vi har tenkt å gjøre noe konkret med (uten å være spesifikk med detaljene). Vi kunne også sagt noe slikt som at “vi skal se på saken” men alle vet at det å se på en jobb ikke er det samme som å gjøre den, så det å “ta grep” lyder mer lovende. Da er man liksom litt igang allerede. Imidlertid er dette neppe et uttrykk man føler seg komfortabel med å bruke hvis man ikke har armer.
Det er ikke korrekt å påstå at jeg er en såkalt politisk korrekt type som er svært nøye med å ikke “tråkke i salaten” i forhold til andre folks følelser og det ene med det andre, men selv jeg forstår at hvis man ikke har armer har man heller ikke hender og hvis man ikke har hender mangler man slike griperedskap som andre tar for gitt. Det er ikke det at man er negativ og ikke vil “ta grep”, det handler om at man ikke har armer. Ting må løses på andre måter. Ville man bedt en blind person om å “se på saken”? Skroll ned til bunnen av siden og klikk tilbake til forrige bloggpost for konteksten her, men det handler kort fortalt om gårsdagens sterkeste søknad om medlemskap i dusteforbundet. Noen påpeker at det finnes deltagere uten armer i langrennsløp for handicappede, som svar på at forbundet krever bruk av skistaver. Lederen svarer med å si at de har tatt grep. Hvilket jo er en ting folk sier, men kanskje ikke når sammenhengen er ting folk uten armer ikke kan gjøre.
Hvis man har sans for humor er livet en komedie. Og hvis ikke? Det er tragisk når mennesker mangler humoristisk sans. Ikke minst fordi humor etter min mening (og sikkert mange andres også) er et tegn på “aktiv intelligens” — og at vedkommende har en personlighetstype som er både leken og forskende samtidig. Dessuten er det nødvendig å ha (eller utvikle) en robust sans for (svart) humor hvis man av noen som helst grunn er nødt til å forholde seg til livets grimme realiteter. Når man klarer å se det komiske i alle ting, ikke minst seg selv, har man kommet til en posisjon av “overskudd” og man føler seg sterkere enn man gjorde mens alt bare var smerte, avsky og usikkerhet. Som jeg stadig sier, på en delt førsteplass over de dummeste ting man kan gjøre med sine egne følelser er det å fornekte dem og det å la seg kontrollere av dem, noe som sikkert på et annet plan utgjør den samme type strategi. Man føler det man føler. Dette er ikke noe man kan styre. Der man bør sette inn viljen er i forhold til hva man gjør. Som alle vet er for eksempel det å “holde kjeft” nesten aldri det dummeste man kan gjøre i en situasjon. Dessuten bør man bruke litt tid på å trene opp evnen til å skjule latteren som gråt. En som bryter ut i hulking fremkaller andre reaksjoner i omgivelsene enn en som bryter ut i latter. Elementær skuespillertrening. Glimrende overlevelsesteknikk. Dessuten lønner det seg å drive med både sang og dans. Det gir frihetsfølelse i kroppen, hvis man synes man trenger det til noe. Selv er jeg hedonistisk orientert. Poenget er “velvære”. Eventuelt evnen til å føle uten at følelsene styrer. Kjært barn har mange navn.
Sannheten er at jeg kan ikke engang forestille meg hvordan livet mitt ville vært hvis jeg ikke hadde hatt armer. Den filosofiske siden av meg ville sikkert klart seg minst like bra, mens jeg ville jo definitivt ikke ha vært håndverker. Den tuklete siden av meg ville måtte ha funnet en annen type utløp. Fotmaleri? Noe i den gata. Jeg har ikke lyst til å fantasere om det — jeg vil heller fokusere på å gjøre det jeg kan med det jeg har. Mer kan ingen av oss gjøre, uansett hva slags begrensninger man er nødt til å leve med. Det å begripe noe er en form for grep som alle kan ta. Pågrep, angrep og overgrep er imidlertid mindre hyggelige ting. Bruker man ikke også begrepet forgripelse? Man kan forgripe seg i forhold til noe eller noen? Jeg tror det noen ganger er synonymt med overgrep, som i prinsippet definitivt er en form for “angrep”. Jeg er imidlertid usikker på ordsammensetningene omgrep og misgrep. De lyder som “brukbare” ord, jeg kan bare ikke huske å ha sett dem noe sted. Det er uansett slik at språket inneholder mange referanser til bruk av hendene. Det er jo ikke først og fremst hjernen som har gjort mennesket til en sær skapning i det store bildet, det er alt vi tukler med.
På 80-tallet hadde vi et galgenhumoristisk utsagn: Ingen armer ingen kake. Poenget var når at noen stilte krav det var fysisk umulig å etterkomme sa man dette, særlig om sammenhenger når det offentlige insisterer på at “regelverket er likt for alle” selv om ikke alle har de samme ressurser og den samme grad av bevegelighet i kropp og sinn. De setter et stykke kake foran en mann som ikke har armer og sier vennligst ingen albuer på bordet. Når han sier han vil behøve noen til å holde skjeen for seg svarer de ingen armer ingen kake. Eller altså, sånt skjer neppe i praksis, men det er en metafor for en bestemt type “offentlig uforstand” (som selvsagt også dukker opp i det private, men der er man som regel mer spontant løsningsorientert, siden ikke alt må “godkjennes av noen på høyere hold”).
Alt har ikke gått smertefritt etter at FIS overtok ansvaret for paralangrenn. Da forbundet krevde at utøverne skulle stake ut på sprinten, ble de vennlig påminnet om at ikke alle har armer. Ingressen i artikkelen på NRK.no oppsummerer hele problemet: Det internasjonale skiforbundet, som naturligvis er tilpasset de som konkurrerer med alle fysiske forutsetninger intakte, og vel så det, hadde ikke reflektert over at den såkalte handicapidretten krever “spesiell tilrettelegging”, hvilket forsåvidt ligger litt i navnet. Men greit nok, dette var en blemme av det slaget folk typisk gjør. Verden flyter jo til en stor del på “antagelser”. Men så kommer kommentaren:
Utviklingssjef for paralangrenn i FIS, Dimitrije Lazarovski, sier han ikke kjenner til at det ble krevd staking fra samtlige utøvere under verdenscuprennet. Lazarovski sier det er vanskelig å akseptere påstander om at FIS har trøblet etter overtakelsen av paralangrenn, og at de har tatt flere grep for å sikre en god utvikling videre. Ta-da. Der har du det Nav ville ha sagt dersom det ble gjort kjent om de forlanger at folk uten armer må bruke skje når de spiser kake. “De har tatt flere grep” er en genial kommentar i sammenhengen som perfekt illustrerer problemet. Man kan bare ønske dem lykke til med den gode utviklingen videre.
Rashomon-effekten er et psykologisk fenomen som er oppkalt etter en japansk film fra 1950, regissert av Akira Kurosawa (alminnelig kjent som en av gigantene innenfor klassisk filmkunst). Det handler kort fortalt om hvordan (og hvorfor) øyenvitneskildringer er noe bortimot verdiløse som datagrunnlag for å etablere en saks fakta. Folk ser forskjellige ting selv om de ser det samme. Selve objektet som betraktes forblir naturligvis uten varians, men “øynene som ser” sitter på mennesker som kan være tildels svært forskjellige. Det er som om det sitter et slags filter i personligheten som fjerner uønskede elementer og ellers “photoshopper” bildet i tråd med forventninger, preferanser og annet som styrer individets virkelighetsoppfatning. Konklusjonen blir at “det noen har sett” ikke nødvendigvis er “det som faktisk skjedde”.
For å kunne bevege seg rundt i verden og delta i det som skjer må man utvikle metoder for å “lese omgivelsene” — men folk har forskjellige ambisjonsnivåer for hvilken grad av forståelse de søker. Flertallet er opptatt av ting som er praktisk nyttige i forhold til slikt næringsvett som de har innenfor sin interessehorisont og trekker på skuldrene av om det eventuelt finnes “noe mer der ute”. Hvorfor skulle de bekymre seg om slikt? De har nok å stri med som de har. Jobb, familie, pengesorger, hele pakka. Imidlertid finnes det et ganske stort mindretall som har en dragning mot “det okkulte” — et begrep som i direkte oversettelse betyr det som er skjult men som folk ofte assossierer med overtro og mer eller mindre corny mysteriekulter, med alle sine kostymer og sære ritualer. Frimurere og ritualmagikere. Sånne typer.
Skal vi gå løs på saken med ostehøvel kan vi for eksempel poengtere at en okkultist ikke er det samme som en esoteriker (selv om de mer eller mindre forholder seg på den samme måte til de samme tingene). Magisk realisme er noe annet enn transcendental mystikk. Vi kan i grunnen si at det finnes både en materialistisk og en spirituell tradisjon innenfor dette emneområdet. En abstrakt og en konkret vei, men de leder begge til det samme målet: Å flytte sin personlige informasjonshorisont et stykke inn i det landskapet vi kaller “det ukjente”. Altså lære å lese omgivelsene på en mer detaljert måte enn det man får som fabrikkinnstillinger, så å si. Legge merke til andre ting på en annen måte. Alle har jo i utgangspunktet fått tildelt en kropp de kan bruke (eller ikke) etter eget forgodtbefinnende samt et hode som i større eller mindre grad samarbeider med denne kroppen. Tut og kjør. Livet er åpent. Siden tilkommer det vi plukker opp underveis. Læring, som det heter, selv om mye av det er ganske vrangt og propagandistisk av natur. Ingen styrer sine oppvekstforhold, men etterhvert som vi når voksen alder og tar styringen over eget liv har vi selv ansvaret for etablering og vedlikehold av den programvaren vi bruker til å forme virkelighetsbildet vårt.
Filosofer vil under normale forhold ikke berøre emnene okkultisme og esoterika med ildtang. Det siste de behøver er å bli assossiert med disse narkoinspirert dansende hippiene i indianerkostymer med rangler, krystaller og gud-vet-hva under merkelappen sjaman. Herregud. Man har da orden på sysakene. Vi studerer kunsten å tenke, vi driver ikke med teater. Problemet er bare at menneskesinnet ikke er noen rasjonell maskin. Elefanten i dette rommet er naturligvis “den biologiske komponenten” som for eksempel kunstig intelligens ikke behøver å ta med i beregningen. Vi er til syvende og sist mye mer tukleaper enn åndsvesener. Vi er ikke betraktere, vi er reparatører — riktignok mer som Pompel & Pilt enn som noen seriøs vedlikeholdstjeneste. Vi liker å justere ting i omgivelsene våre, men vi har som regel ikke noen stor plan med det hele, vi tar ting slik som de faller seg og det forekommer ofte stor varians i hvilke ting vi er opptatt av ettersom årene går. Om vi ikke er ekstremt disiplinerte – eller holder oss i konstant bevegelse – vil omgivelsene våre etterhvert fylles opp av uferdige arbeidsoppgaver og “ting som det er kjekt å ha”. Sånn fungerer menneskene, til arkeologers store tilfredsstillelse.
Jeg husker ikke hvem det var, men noen sa en gang at en filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøst pratmakeri — og dette er vel hvordan mange typisk oppfatter filosofien: Store ord, men hva skal vi bruke dem til? Etter min mening lever vi nå i en tidsalder hvor det er viktig å reflektere over begrepet informasjonskvalitet. Filosofer har nå holdt på i flere tusen år med å piske skiten ut av hverandre med kritikk av informasjonskvaliteten, så det kan være verdt bryet å investere litt tid i å se på hva som har foregått på den fronten. Det finnes opptil flere bøker der ute som tar for seg filosofiens historie, både i Europa og ellers. Før man gir seg i kast med å lese Heidegger, Hegel og Kant bør man sannsynligvis ha lest seg opp på når og hvorfor filosofien oppsto som eget emneområde, samt hva som har skjedd siden. “Studiet av kunsten å tenke” har i løpet av disse to og et halvt tusen årene fått med seg de fleste variabler menneskesinnet er i stand til å frembringe, men på en edru måte. Man vil ikke finne noen form for “okkultisme” som ikke allerede er overdekket av for eksempel metafysikken til Plotinus, bare for å ta èn ting (det finnes mange). Forskjellen består bare i at filosofien ikke lover deg noen rosenhage, som uttrykket sier. Filosofer tilbyr ingen frelse, og heller ingen svar, bare bedre formulerte spørsmål. Bedre informasjonskvalitet. Og det er jo “noe”.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvem foreldrene deres er? Svar: Hver gang genealogi er et aktuelt tema. Hvilket er så å si aldri i noen normal sosial sammenheng blant nålevende mennesker, men det var regnet som normal høflighet å “presentere familie” for ikke særlig lenge siden, noe det fortsatt er i visse kretser (vi kommer tilbake til dette senere), men det ville sannsynligvis bli oppfattet som et litt utidig forsøk på å “flyte på familiens rykte” hvis man introduserte seg for et fremmed menneske i dagens Norge med en kortfattet avhandling om sine slektningers mange bragder. Jeg tror ikke det ville etterlate et fordelaktig førsteinntrykk. I beste fall et spørsmålstegn. Hva fanden var det de prøvde å si med det der? Vi lever i individets tidsalder nå. Folk vil vite hvem du er, ikke hvem og hvor du stammer fra.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvor de kommer fra? Det er et mer interessant tema, som henger mye på hva det er man tror man kan lære av dette. Sent på 80-tallet gikk jeg et år på kokkeskole. En av klassekameratene het Kumar. Familien hans flyttet fra Sri Lanka til Norge mens han var et spedbarn og hadde aldri siden besøkt sitt opprinnelsesland, uten at jeg vet noe om hvorfor. Uansett, Kumar hadde et typisk sørindisk eller tamilsk utseende. Kortvokst og liten, veldig mørk i huden men uten de typiske “negroide” ansiktstrekkene. Språket hans var imidlertid veldig norsk, preget av den tidens drabantbyslang. En dag tidlig i semesteret hadde en av faglærerne en presentasjonsrunde med sine nye elever. Han henvendte seg til Kumar: Og du, hvor kommer du fra? “Haugerud”, svarte Kumar. Læreren ristet på hodet. Nei, jeg mener ikke hvor du bor nå men hvor du egentlig kommer fra. Da sa Kumar “Drammen”. Det var jo det første stedet han kunne huske.
Rasist er hva man er hvis man legger merke til rasen før man ser mennesket, fordi man har forskjellige standarder for hvordan man skal forholde seg til folk basert i idèeer man har om de forskjellige rasenes medfødte egenskaper, eventuelt den “kulturelle bagasje” men tror tilligger de regionene vedkommende stammer fra. Afrikansk kultur er så fargerik. Begrepet rasisme er i seg selv alt for vagt og mangetydig til at det er noe poeng i å stille opp en strikt definisjon, men vi kan i det minste fastslå at en rasist oppfatter rase som en meningsfull kategori for klassifisering av individer innenfor en kvalitativ matrise: Om man er neger, hvit eller “asiatisk” betyr i seg selv noe for hva slags anlegg og evner man har for læring og samfunnstilpasning. Favorittbegrepet til en typisk rasist er integrering — uten at de noensinne spør om de selv er godt integrerte, noe de selvsagt ikke er, de er jo rasister. Følgelig er de per definisjon ikke integrerte i noe samfunn som inneholder mer enn èn kategori av raser. Imidlertid handler ikke problemet egentlig om integrering, men om “rang”. Man forlanger og forventer at “svartingene” skal vise ydmykhet og takknemlighet overfor herrefolket — det vil si de som eier landet. Men det kommer aldri til å bli “godt nok”. Annerledesheten er en permanent tilstand som man aldri kan jobbe seg ut av. En gang neger, alltid neger.
Livet er enklere for oss misantroper. Jeg gir i utgangspunktet fem forskjellige slags lang faen i rase, religion, kjønn, seksualitet og alt det der, jeg antar automatisk at folk er idioter, noe som nesten aldri slår feil. Selvsagt har jeg favoritter. Familie, venner, diverse folk jeg av forskjellige årsaker synes om. Det vanlige. Typiske egenskaper hos mennesker jeg liker bedre enn de andre er at de har “sin egen stil” men ikke på noen høytidelig måte; de bryr seg lite om hva “de andre” mener, men de respekterer at folk er forskjellige; de er nysgjerrige og lekelystne i forhold til livet og tingene i verden, men de skjønner hvor grensene går; og så videre, poenget er ikke å ramse opp hva jeg eventuelt ville ha skrevet i en kontaktannonse, men at de egenskapene jeg sorterer mennesker ut ifra handler om “personlighet” og ikke noe man kan se ved første øyekast (selv om det å ha “en interessant personlig stil” naturligvis alltid vil fremkomme på et synlig plan). Er jeg selv rasist? Jeg tror ikke det. Etter min mening trumfer min dype menneskeforakt alle andre og mer detaljerte hensyn som eventuelt ville spilt inn. Det finnes etter min mening ikke noe slikt som “gode mennesker”. Vi er alle stupide og brutale dyr, forskjellene ligger bare i hva som trigger oss. Det jeg mer enn noe annet sorterer mennesker ut ifra er om de kjenner og forstår sin egen ondskap eller om de later som ingenting.
Som jeg stadig gjentar, ingen kommer “innenfor” hos meg før jeg vet hvor de får pengene sine fra og hva de gjør med galskapen sin. Alle som er “utenfor” vil sannsynligvis oppleve meg som høflig og samarbeidsvillig, men samtidig kjølig og distansert. Ihvertfall hvis de ser meg slik jeg ønsker at de skal se meg. Det fungerer dårlig i praksis nå for tiden å si De til folk, men du kan ta deg bra mye faen på at jeg var blant de aller siste som sluttet med dette. Jeg er k-o-n-s-e-r-v-a-t-i-v på alle måter, bortsett fra i politisk forstand. Der er jeg sosialdemokrat, hvilket vi kan argumentere for som den mest konservative politiske posisjon det er mulig å ha i Norge, men det er ikke slik ordet blir brukt der ute. Alt står jo for faen på hodet i den påssmoderne verden. De romlingene som kaller seg konservative nå i dag er jo beinharde revolusjonister som blir aldeles ville i blikket når de snakker om idealsamfunnet sitt — mens jeg er fornøyd så lenge ting er rimelig stabile i maskineriet. Det vi fremfor alt burde vite ut ifra et forsiktig studium av menneskehetens historie er at de “forandringene” folk prøver å skape ikke ofte er de forandringene vi ser i praksis. “Tilpasning” er en bedre (og ikke minst mer økonomisk) strategi enn “design”. Når naturen selv forlanger at vi gjør forandringer bør vi gjøre forandringer, men ellers handler alle levende skapningers liv på denne kloden om å tilpasse seg naturen, på en mer eller mindre smart måte. Til de som fantaserer om å utnytte kosmiske kraftressurser kan jeg bare si at jeg skal høre på dem når de viser meg hvordan man henger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd. Herregud. Vi er små skapninger, men store tanker skal vi ha.
(PS — dette skrivestykket er inspirert av “den sene Martin Heidegger” sin filosofi om teknologien og poesien som motstridende grunnsyn i hvordan individet forholder seg til livet.)
