APECALYPSO

Alle vet hva dominoeffekt betyr. Mange har til og med selv lekt med å stille opp dominobrikker og få dem til å falle i noe slags mønster. Men få tenker særlig langt i forhold til dominoeffekten av alle ting de gjør i sine hverdagsliv. Hva er sluttproduktet av virksomheten din? Det var, hva skal man si, problematisk å forklare en person ansatt i en offentlig stilling hvorfor jeg betrakter det som fullstendig nihilistisk å ta jobb som sjåfør for et firma som fremstiller og selger såkalt leskedrikk. Skal man liksom bruke verdifull levetid på å kjøre rundt i et forurensende og livsfarlig kjøretøy med et formål som i sin mest optimale form handler om å selge kullsyret sukkervann til småunger (i alle aldre) sånn at noen få kapitaleiere skat tjene enda mere penger? Herregud. Da er det bedre å dø her og nå. Mindre grisete, alt sett under ett.

Det å tenke globalt men handle lokalt er ikke bare en frase. Det er en etisk standard. Det betyr at man forstår rekkevidden av egne valg. Det er imidlertid på ingen måte vanlig, det er ikke engang ønskelig for de fleste å utvikle denne typen “våkenhet”. Hvem er det som høster hva slags resultat av de tingene du gjør i livet ditt? En ting er hvis man går i søvne og knapt er i stand til å forme selvstendige tanker, men noe annet er når man ser og forstår at det man gjør, eller er med på, er skadelig for natur, miljø og mennesker. Da kommer etikken inn i bildet. Hva er mine standarder? Det skal ikke mye til for at etikken kommer i konflikt med økonomien innenfor dagens kulturelle forhold. Eller omvendt. Jævelskap skjer som regel fordi noen har noe å tjene på det der og da, uten å bry seg om konsekvensene. De befinner seg jo “et annet sted” i dominokjeden og er ikke et aktuelt problem her og nå.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Uti den virkelige verden – det vil si fysikken – henger alt sammen med alt annet på måter som er tildels svært vanskelig å forklare, men det er enkelt å observere. Det er også noe de fleste mentalt friske og normalt fungerende mennesker føler intuitivt. Helheten består av alle sine deler og hvis noe skjer med noen del vil helheten også påvirkes. (Dog ikke nødvendigvis på noen umiddelbart tydelig måte.) Av mange (og ikke bare gode) årsaker har vi etablert et politisk, økonomisk og sosialt system som fragmenterer menneskers virkelighetsoppfatning slik at det å leve med “skylapper” har blitt det kulturelt normale. Rasjonell egeninteresse er selve fundamentet for all virksomhet i samfunnet og ikke minst i forhold til de demokratiske prinsippene, det er bare et spørsmål om hvor langt denne “egeninteressen” rekker. Eller som folk vanligvis sier, hvor langt man er i stand til å tenke. Hva er det egentlig jeg driver med? I den praktiske verden koker det ned til et spørsmål om penger. Hvor mye hensyn har man råd til å ta? Etikken i et konkurransesamfunn vil over tid sammenfalle sånn noenlunde med lovverket. Hvis det ikke er forbudt er det tillatt. Hvis det er tillatt bør man gjøre det hvis man har noe å tjene på det. Følelsen av moralsk overlegenhet som man eventuelt får fordi man holder seg med høyere etiske standarder enn det minimum som loven krever er ikke konkurransedyktig mot viljen til å gjøre hva som enn er nødvendig for å raske til seg all tilgjengelig profitt med alle lovlige midler.

Etter min mening handler det til syvende og sist om at ting og mennesker kommer og går man skal leve med seg selv hele livet. Derfor bør man ikke handle i strid med sin egen samvittighet bare fordi dette “lønner seg” på kort sikt. Som sagt, en ting er når man ikke har noen egen bevissthet (og ikke egentlig noen fri vilje heller, man styres av “nødvendigheter”), men noe annet er når man ser og forstår sammenhengene i hele bildet. Når man kan se dominobrikkene oppstilt og forstår at å knipse i denne enden vil få hele mannskiten til å kollapse. Kort sagt, man har det ansvaret loven krever når man handler som “samfunnsmedlem” men man har det ansvaret hjertet forlanger når man handler som seg selv. Vi mangler ikke akkurat litteratur om emnet “selvsvik” og de psykologiske konsekvensene som følger.

Det går an å skrive ganske slurvete og ustrukturert før det blir umulig å forstå hva som står der. Det er ikke nødvendig å være veldig hard på rettskrivning og grammatikalske regler verken for å uttrykke seg eller for å forstå det som blir uttrykt i en dagligdags samtale, men det er en fordel hvis poenget er å være presis. Dette er jo hva som bor i begrepet å være tydelig — at det ikke bare er enkelt å tyde hva som står skrevet men også at det kan tydes bare på èn måte: Det er èntydig. Det er ikke rimelig å klage over at folk vrir og vrenger på det jeg sier hvis det man sier kan tydes på mange forskjellige måter. Hvis man ønsker å bli forstått på en bestemt måte må man uttrykke seg slik at det ikke er egnet til å misforstås. Hvis det man sier er flertydig må man regne med at det vil bli tydet på flere forskjellige måter.

Noen ganger er det et poeng å være vag og gjøre teksten til en gjettelek i forhold til hva den betyr. Da snakker vi om underholdning eller om kunst, litt avhengig av intensjoner og kompetanse hos den aktuelle ordsmeden, men det er uansett noe annet enn instrumentell nytteverdi. Den rake motsetningen til “lek med ord” må jo være for eksempel beskjeder gitt mellom håndverkere som bygger et hus. Presisjon blir et poeng i seg selv, ikke bare fordi det materielle resulatet av arbeidet må være presist, men også fordi dette sparer tid underveis, foruten at det naturligvis ofte også er et sikkerhetsspørsmål. Imidlertid er det å blogge verken her eller der slik sett. I den grad det finnes noen regel som definerer faget må det være at en blogg er “et personlig uttrykk sammensatt av ord og/eller bilder”, noen få ganger også vagere og mer abstrakte parametre enn dette, slik at vi snakker mer om “grafisk kunst” enn om tekst og bilder.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

For ganske lenge siden – vi snakker om 70- og 80-tallet – pleide jeg å skrive for hånd i linjerte bøker av den typen som den gangen ble kalt “kinabøker” (de hadde stive, sorte permer med røde kanter rundt omtrent 50-60 linjerte blad og kom i flere formater). Riktignok var det mye mindre strukturert i form enn hva jeg skriver i bloggen – det var jo bare beregnet på mine egne øyne – men bortsett fra dette (tydeligheten) var det stort sett det samme materialet. Samme type spekulative undersøkelser av ordene og deres betydning. Jeg hadde for vane å ta notater når jeg leste (eller når jeg lyttet til noe) og siden fylle inn mine egne tankespinn rundt temaet. Dette ble etterhvert til en så innarbeidet vane at jeg ikke lenger behøvde “kinabøkene”, jeg hadde etablert mentale strukturer som tjente det samme formålet. Siden har årene gått. Nå skriver jeg på nettet. Det har jeg gjort en stund, men nesten bare på engelsk. Det er uråd å mengdebestemme det men jeg vil tro det er bedre å måle det i hyllemeter enn i sideantall. Det er en pussig ting. Skriving er enkelt for meg. Hvor tydelig jeg skriver er imidlertid et annet spørsmål. Er det et poeng? Noen ganger, men for det meste ikke. De som leser det får ta fra det hva de ønsker. Det er poenget.

Jeg tror det eneste vi kan bli enige om når det gjelder begrepet skjønnhet er at det finnes delte meninger.

Det var snakk om noen – en såkalt influenser – som bruker i snitt 25.000 i uka på diverse tiltak som har med utseendet å gjøre. Det betraktes som forretningsutgifter. Hun selger sitt image og er “kjent for å være kjent” uten at hun gjør noe i den forstand. Jeg vet ikke hvordan selve forretningen foregår. Jeg antar det handler om reklame og sponsorpenger. Det lille jeg har sett virket ikke særlig interessant. Visst er hun pen, på en slags sexdukkeaktig måte, men det skulle bare mangle når man bruker en drøy million i året på dekorasjon av kadaveret. Jeg er ikke imponert. Jeg foretrekker å la meg influere av de som har noe mer å komme med enn selvfremstillingens glansede produkt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Alle kan (og bør) pynte seg når de ferdes på offentlig sted, men det er bra å vite når det er nok. For mye pynt er nesten verre enn ingenting. Som Robert Browing sa i diktet sitt: Less is more, Lucrezia! Overpynting forteller en historie om noen som ikke vet hvordan verden virker. Men nok om det. Begrepet smak er enda dårligere egnet til å lage produktiv diskusjon enn begrepet skjønnhet. Folk liker de underligste ting og kan sjelden gjøre tydelig rede for hvorfor. Det er ikke noe poeng i å overanalysere greia. Det er hva det er. Vi er alle nødt til å leve med de egenskapene vi har, som best vi kan, så får det gå som det går. Det er ikke noe problem for meg at det finnes sexdukker som jobber med å “influere” folk på måter jeg ikke forstår, det finnes mye annet i verden jeg heller vil bruke tiden min på.

Måten jeg skriver – både i språklig forstand og med hensyn til temavalg – reflekterer hva slags materiale jeg selv liker å forholde meg til. Jeg synes ikke mennesker er interessante … med mindre de sier eller gjør noe interessant. Det hjelper ikke om du er Princess McBeautiful fra topp til tå hvis du ellers bare er et kjedelig hespetre som ikke vet noe om noenting. Hvem er egentlig kjernepublikummet til disse merkelige influenserne som bare snakker om skjønnhetsprodukter og shopping? De må jo utgjøre en ganske betydelig gruppe siden det går an å leve av greia. På den annen side er det sant at man kan bli milliardær av å være flink i fotball så pengehavet skvulper åpenbart både hit og dit, det vil si ikke så mye hit i betydningen “til meg”, siden det jeg sier og gjør kanskje er for de mer spesielt interesserte.

De som har lest noe av det jeg skriver vil ikke bli overrasket over å høre at jeg har mange snåle inspirasjonskilder. Tolkien er imidlertid ikke en av dem. Jeg liker ikke Tolkien og som en hovedregel liker jeg heller ikke folk som liker Tolkien (noen unntak finnes). Vi kan egentlig gå hele veien hjem med dette og si at det underliggende problemet mitt er at jeg liker ikke fantasy-genren innenfor litteraturen og jeg liker den enda dårligere innenfor politikken. Premisset mitt er litt vagt: Det føles ikke riktig. Alle argumenter ender gjerne der når man plukker dem fra hverandre for å se hvor de kommer fra. Det sitter i følsa. Imidlertid har jeg noen saklige argumenter også.

Blant fantasifortellinger jeg liker er eventyrene til Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm, HC Andersen med flere. 1001 natt. Dessuten det meste av alt annet innenfor den “klassiske” pakka … men felles for alle disse er at de stiller ikke opp en annen verden, det er fortellinger fra vår egen virkelighet, bare med endrede parametre for hva som går an å gjøre og hva slags skapninger man vil møte der ute. Men fortsatt ikke fjernere enn at alt kan forstås innenfor en ikke alt for sensasjonell psykologisk ramme. Figurene og karakterene representerer noe som er familiært for eksempel innenfor en moralfilosofisk hermeneutikk, ofte på en komisk måte. Eventyr, fabler og lignelser er designet for å være underholdende som fortellinger, men det er også meningen at man skal lære noe av dem.

En jeg kommuniserer med har gjort noen undersøkelser rundt Giorgia Meloni, den nye statsministeren i Italia. Det viser seg at hun er en stor fan av Tolkien, men ikke bare henne, dette gjelder store deler av det høyrepopulistiske komplekset i landet. De finner mening i Tolkiens mytiske univers, som for eksempel at de forskjellige kategoriene av skapninger lever adskilte og holder på med sine egne greier, det går galt når man begynner å blande dem, og så videre. Jeg hadde ingen anelse om dette, men italienske fascister har arrangert sommerleire for ungdom, med Tolkien-tematikk, siden helt tilbake på 70-tallet. Et veldig postmodernistisk påfunn, må man ha lov til å si. Tolkien? Seriøst?

Som filosofisk konsept er “den noble løgnen” noe svært gammelt. Folk behøver noe å tro på. Enten kan man gi dem løgner som er designet for å styrke troen deres på det som partiet står for eller så vil de finne opp noe selv, og gudene vet hva slags faenskap som vil komme opp når folk skal dikte sine egne guder og konstruere sin egen moral. Derfor “den noble løgnen” som politisk verktøy. Et budskap som selger. En myte som forener og motiverer folket. Gjerne noe religiøst, men det må fremstå som oppnåelig. Noe man kan bli en del av. Dette har vært vanlig praksis innenfor politikken så lenge det har eksistert politikk. Løgnene er nødvendige for å være politisk troverdig, ironisk nok. Folk vil ikke ha sannheten. De vil ha noe oppløftende, noe gøy, noe som får dem til å glemme den menneskelige tilstandens absurde banalitet.

Jeg opplever ikke høyre/venstre-skillet innenfor politikken som en meningsfull distinksjon. Jeg foretrekker å skille mellom de som opererer i den virkelige verden og de som selger fantasier. Det ene er rett mens det andre er galt. I den virkelige verden er utdanning og opplysning det eneste kjente middel med dokumentert virkning mot overtro og løgner. Man har ikke gjort noe med det grunnleggende problemet når alt man gjør er å erstatte èn løgn med en annen. Vi kan stille opp et argument som handler om at jo mer korrupt og løgnaktig et samfunn er, jo flere fantasier om konspirasjon og hemmelig kunnskap vil fremkomme i dette samfunnets befolkning. Når man ikke vet eksakt hva som foregår, man vet bare at det er noe som hviskes på bakrommene og arrangeres under bordet, vil man automatisk tro det verste og henfalle til de mest paranoide fantasiene som ser ut til å stemme med de få fakta man mener at man kan se. For eksempel en som tror at partneren er utro og leter etter “tegn” på at dette er en korrekt hypotese. Mistenksomhet fungerer på det samme vis på alle nivåer, uansett sak. Det går en klar linje fra amerikansk falskhet og skrytementalitet til de mildt sagt bisarre konspirasjonsteoriene som utgjør Qanon-bevegelsen.

For det meste forteller jeg alle utlendinger jeg kjenner at det norske samfunnet er fornuftsorientert. For det meste er dette sant. Vi er ikke et folkeferd som typisk verdsetter bløffmakere og skrytepaver (selv om vi godtar litt av hvert hos de som er flinke til å fortelle underholdende historier). Jeg pleier å si at norsk nøkternhet er en naturlig konsekvens av å leve med vinteren. Alle ting må forstås innenfor en ramme som handler om at ene halve året brukes til å gjøre det som er nødvendig for å overleve andre halve året. Ihvertfall tradisjonelt sett, men selv de “moderne” legger merke til vinteren. Alt blir helt annerledes. Temperatur og dagslys skifter. Annerledes humør blant folk. Interessante forhold i trafikken. Den typen ting. Polare forhold er litt bipolare.

Hvis livet ikke gjør vondt gjør du det ikke riktig.

Hvordan skal man forholde seg til folk som mister vettet på nettet?

Det må innrømmes at de par-tre tilfellene jeg kjenner personlig var litt ute av vater allerede i utgangspunktet, så det er ikke sjokkerende men det er allikevel ubehagelig å forholde seg til. Jeg har ingen utpreget lang tålmodighet med reinspikka vås. Samtidig får jeg noe av den samme følelsen som jeg fikk i forhold til folk som utviklet heroinavhengighet på 80- og 90-tallet og som etterhvert døde av det. Det virker veldig håpløst når vedkommende selv nekter å innse at de har et problem. Fra mitt perspektiv kan jeg se hvordan det går nedover med dem fra uke til uke, men jeg vet ingenting om hvordan ting ser ut fra deres perspektiv. Jeg vil ikke høre om det. Det er for dumt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Selv har jeg vært tungt inne i filosofi og vitenskapsteori siden sent på 70-tallet og jeg har “sett det meste” av den mest avanserte mentale akrobatikken mennesker har produsert i løpet av de siste par-tre tusen årene, så du bør helst være på professornivå for å vippe meg av pinnen med fancy fotarbeid innenfor kritisk teori og filosofisk spekulasjon, men selv jeg har problemer med å henge på i alle svingene når en 24 karats konspirasjonsteoretiker stiller opp det store verdenssystemet sitt (mest egentlig fordi det er vanskelig å forstå den indre logiske konsistensen i det hele). Det beste er å bare skjære tvers igjennom og innse at vedkommende presenterer bare psykotisk vrøvl. Det er ikke engang meningen at det skal henge sammen, opplegget er snekret til for å tilfredsstille et emosjonelt behov.

Finnes det hemmelig viten blant mennesker? Tja. Det henger på hvordan man ser det. For eksempel er ikke det å oppnå filosofisk innsikt noe som er hemmelig verken i metode eller innhold, men det er ikke “noe som bare kommer” heller. Man må jobbe tildels veldig hardt for å tilegne seg selve substansen i et filosofisk studium, selv om alle kan lære litt idèhistorie og noen Nietzsche-sitater. Først og fremst skyldes dette at det er vanskelig å gi slipp på alt man trodde man visste om verden og den menneskelige tilstand. Uten at dette er deres egen skyld blir mennesker typisk trent opp til å være idioter som tror på idiotiske ting i løpet av de omtrent tolv årene som man tilbringer på skolen. Men man trenger ikke mer enn dette for å fungere i samfunnet, få seg en jobb og stifte famlie, hele den pakka der. Det er ikke engang vanlig å føle behov for “noe mer” (selv om det finnes mye mer). Nesten alle man spør er først og fremt motivert av vage fjaseting som for eksempel å “finne lykken” eller “realisere seg selv”, typiske ting som ikke betyr noe som helst, det er bare tomprat om tomme fraser.

Det er imidlertid korrekt å si at jeg er en fæl faen som gir en lang, brun beng i hva folk “føler” om det ene eller det andre Så vidt jeg kan se har en gjennomsnittlig menneskehjerne omtrent like mye bruksverdi som en bøtte med bæsj. Folk blir typisk fornærmet når jeg forteller dem dette. De opplever jo seg selv som unike og uendelig verdifulle skapninger. Alle deres følelser er en del av det store kosmiske vidunderet og menneskeheten er noe nærmest guddommelig vakkert som en gang skal befolke hele universet. Hvilket i mine øyne bare er en psykotisk vrangforestilling som er blitt påført dem dels av velmenende men inkompetente foreldre, dels av et utdanningssystem som tar sikte på å fremstille produksjonsarbeidere til samfunnsmaskineriet heller enn selvstendig tenkende individer. Det er ikke galt å tenke at “de føkker jo for faen bare med meg” men det er kritisk galt å tro at dette er et forhold man kan endre i nevneverdig grad bare ved å følge lenkene man finner på Facebook. Alt man finner der er andre mennesker som føkker med deg av alternative årsaker. At noe blir mer komplisert betyr ikke at det blir smartere, den filosofiske hovedregelen er at man forenkler det man vil forstå mens man kompliserer det man vil kontrollere.

Den forrige store informasjonsrevolusjonen i menneskehetens historie var boktrykkerfaget. Plutselig kunne alle som behersket kunsten å lese få tak i hvor mye trykt materiale som helst. Bøker, pamfletter, tidsskrifter. Det var 1500-tallets store greie. Selvsagt var det ingen mangel på advarsler om konsekvensene av å utsette sitt jomfruelige sinn for all den skadelige innflytelsen som lå i bøker og det finnes den dag i dag politiske bevegelser som oppnår noen slags ekstase når de brenner slike ting som de mener at mennesker vil ta skade på sin sjel av å lese. Vi må beskytte de unge mot tidens skadelige innflytelser. Slik jeg ser det er internettets skadelige innflytelse en virkelig ting som det er poengløst å benekte, men jeg vil imidlertid si at skadevirkningene først og fremst rammer de som kom fra en posisjon av “uskyld”, la oss si de som kan huske 80-tallet (eller enda lengre bakover. poenget er at de vokste opp uten noe internett). De som er fjortiser nå i dag har ingen illusjoner om hva nettet egentlig “er”, det er bare noe de forholder seg til som en eksistensiell selvfølgelighet, kanskje likt hvordan vi alle en gang betraktet radio (og i noe mindre grad fjernsynet) som et element innenfor kulturen som i seg selv er verken positivt eller negativt. Det er innholdet som bestemmer hva slags kvaliteter produktet har. På 1500-tallet var man imponert av boktrykking og det var sikkert stor stas å være den som hadde bygdas første trykte bok, men etterhvert balanserte dette seg ut.

Luksus er overdådighet; forbruk ut over det rimelige og nødvendige.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Egentlig flytter jo denne definisjonen bare spørsmålet over til hva som er rimelig og nødvendig. Jeg har hørt forskjellige idèer om dette. De fleste ønsker at de hadde bedre råd slik at de kunne heve standarden over hele linja. Jeg kjenner ingen som for det meste synes de har nok penger, selv om de strengt tatt aldri noensinne lider noen form for nød. Det er like forbannet alltid noe de synes de er nødt til å ofre på den fornuftige budsjettdisiplinens alter. Noe de ville ha kjøpt, eller gjort, “hvis de hadde råd til det”.

En jeg kjenner kjøpte seg nylig en BMW 635CSi, som jeg vet han har ønsket seg siden 80-tallet (la oss si det har blitt nevnt noen ganger). Han vil ikke si hva han betalte men jeg vil tippe omtrent to hundre tusen. Den ser fin ut på bilder og jeg vet de ligger høyt i pris. På en måte er det bra at folk endelig får gjort noe de har hatt lyst til i førti år, på en annen måte er det litt patetisk. En 635 er jo hva det er, men den har ikke samme magiske aura i 2022 som i 1982 og det er vanskelig å si at dette var “rimelig og nødvendig” når han allerede har en helt grei Mercedes som er under ti år gammel. Dette er heller ikke gode tider for å kjøre søndagstur med et bensinsluk. Men hva kan man si? Jeg måtte jo bare gratulere. Det er ikke min sak hva folk bruker pengene sine på.

Jeg vet ikke om det finnes noe sånt som “en typisk norsk livsstil” men jeg vet at EU definerer fattigdomsgrensen som seksti prosent av den lokale gjennomsnittsinntekten, hvilket i Norge betyr at om du etter skatt sitter igjen med 247.000 eller mindre befinner du deg under denne grensen, og hvis du har vært der i tre år eller mer defineres du som fattig i mer permanent forstand, altså en del av denne samfunnsklassen enten du føler deg slik eller ikke. Selv har jeg noe over 180.000 etter skatt men jeg opplever ikke dette som noe problem annet enn når det oppstår “uforutsette” ting som tannlegeregninger, service på bilen og annet som havner i mangetusenklassen uten å være fast utgift. Som de fleste andre har jeg opplevd strømregningene i 2022 som tildels ganske skremmende, men alt er som alltid et spørsmål om budsjettering. Hva som er “rimelig og nødvendig” handler jo først og fremst om hva man har råd til. Nicht was? Er kaffe nødvendig? Nei. Er det likevel rimelig å ønske seg kaffe hver dag? Ja. Nesten hele den voksne befolkningen i Norge drikker kaffe. Men er det teknisk sett en luksus? I en større historisk og verdenspolitisk sammenheng, ja definitivt. Det er jo ikke noe man bare kan dyrke i kjøkkenhagen.

Hvor ofte bør man inkludere frasen “etter min mening” i det man sier? Det er jo i utgangspunktet åpenbart at den som snakker nødvendigvis må snakke ut ifra seg selv og det er således umulig å komme med annet enn “sin egen mening” med mindre man eksplisitt siterer det noen andre har sagt (som i så fall er deres mening, som du har gjort til din, ergo “din mening” i alle fulle fall). Jeg bruker denne frasen ganske ofte selv, fordi det er en vanlig konvensjon å overbetone det selvfølgelige for å dermed signalisere at man er mentalt frisk.

Imidlertid er det – etter min mening – mer enn 99,99% sannsynlig at et hvilket som helst tilfeldig utvalgt menneskelig individ fra hvor som helst i verden er råtten inn til beinet i tenkamentet sitt. Normaltilstanden i vår art er å være mentalt syk. Sinnet utsettes for aggressive infeksjoner fra psykiske patogener overalt og til enhver tid. Det finnes ikke noe annet generelt program for mental helsepleie enn et system av mer eller mindre uformelle kulturelle konvensjoner som vi kaller “det normale” og som nesten ingen noensinne er godt synkronisert med.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Noe som alltid er like komisk er når diverse alternativ medisin snakker om at det eller det remediet “styrker immunforsvaret”. Du har ikke lyst på et styrket immunforsvar. Et annet ord for dette er allergi. Det du behøver er et balansert immunforsvar, som i somatisk forstand best kan oppnås gjennom et balansert kosthold (som ikke gjør kroppen til en slagmark mellom giftstoffer, slik at mye energi kontinuerlig må brukes på å gjenopprette normaltilstanden). Imidlertid er jeg definitivt en tilhenger av alt som styrker det mentale immunforsvaret, særlig når det gjelder kvalitetssikring av informasjon, i praksis et bedre system for å bedømme troverdighet enn det man får på “naturlig” vis.

De som noen gang har reist med fly har sett personalet gå gjennom sikkerhetsinformasjonen. Nødutganger, redningsvester og denslags. En av tingene de alltid nevner er at når oksygenmasken slippes må man umiddelbart ta den på, men de sier også alltid at man må ta på seg sin egen maske før man begynner å hjelpe noen annen. Dette er en god metafor for mental helse. Hvis man ikke selv er i likevekt er det ikke mye man kan gjøre for andre, om man aldri så mye ønsker å hjelpe. Man kan jo ikke bringe noe annet inn i situasjonen enn det man faktisk har og hvis det man har er tvangsatferd basert i et assortert utvalg av vrangforestillinger så er det ikke hjelp man bringer til bords, det er mer skade. Kan man ikke engang hjelpe seg selv – ta på din egen oksygenmaske først – så kan man ihvertfall ikke hjelpe noen andre.

Et mentalt sunt individ vil oppleve seg selv som liten og ubetydelig mens verden er stor og for det meste ubegripelig. Dette er en ganske bra beskrivelse av de objektive forhold. Samtidig forstår de mentalt friske at de må vedlikeholde seg selv før de starter noe prosjekt for å gripe inn i noe annet menneskes mentale liv. Derfor er “det viktigste mennesket i verden” alltid dem selv. Det er jo der alt begynner og slutter. Om man har kapasitet til overs etter å ha korrigert sin egen sinnssykdom kan man eventuelt påta seg noe ansvar for en eller to andre, kanskje både tre og fire hvis man er eksepsjonelt sterk som individ, men ingen kan “redde verden” slik sett, og i den grad man virkelig tror dette så må det tolkes som et symptom på vrangforestillingslidelse. Altså gale idèer om forholdet mellom selvet og verden.

Problemet med mentale prosesser er at man kan ikke se dem (hvis man ikke vet hva man skal se etter) så i utgangspunktet fremstår alle mennesker som like (eller like lite) troverdige. Hvis man for eksempel hadde meldt seg på et kurs (og betalt en betydelig sum penger for det) for å bli orientert om ernæringsfysiologi og hverdagslige treningsrutiner for bra vedlikehold av kroppen ville man sannsynligvis føle seg både snytt og provosert hvis kurslederen var en svært overvektig persom med pustevansker som svettet mye og hadde problemer med å gjøre seg forstått med ord. Troverdighetsproblemet er åpenbart. Imidlertid er det mindre åpenbart når gale mennesker snakker om mental helse, som regel under henvisning til de tidligere nevnte kulturelle konvensjonene. At noe er normalt betyr ikke automatisk at det er sunt. På det individuelle nivå er det nesten ingen som er “normale”. Det finnes ingen universell likevektstilstand. Alle har forskjellig bakgrunn og forskjellig erfaringsmateriale, men de kan jo ikke jobbe med noe annet enn det de har, derfor blir alle løsninger unike løsninger.

De 10 personlighetstypene er de som kan binære tall og de som ikke kan det.

Bildet ovenfor, derimot, er fra en nettartikkel innenfor kategorien populærpsykologi som fikk meg til å løfte et øyenbryn. Og det var før jeg hadde lest den. Vedkommende som har skrevet den har kanskje googlet navnet Machiavelli, men også kanskje ikke. De kan imidlertid umulig ha lest Machiavelli (som vanligvis betyr å ha lest boka “Fyrsten”) fordi det virker ikke som om de forstår at Machiavelli skrev om en svært rå og “kynisk” form for maktpolitikk, han var ikke den som fant opp faenskapet.

Machiavellisme refererer til bruken av sluhet og falskhet innen politikk eller i generell oppførsel, samt en politisk skruppelløshet. Begrepet kommer av renessansens italienske politisk rådgiver og forfatter Niccolò Machiavelli (1469-1527), forfatter av blant annet Fyrsten. Innen moderne psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i Den mørke triaden, karakterisert av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst.

(Wikipedia)

Det er sant at ordet machiavellisme betyr noe, men det har ikke noe mer med Niccolo Machiavelli å gjøre enn sadisme beskriver personen Alphonse Donatien de Sade. Ordet marxisme er forresten ikke noe dekkende begrep for selveste Karl Marx heller. Vi kan si at alle disse begrepene er blitt syntetisert ut fra bøkene de skrev, men på en tendensiøs måte, fordi betydningen av ordene machiavellisme, sadisme og marxisme slik vi nå oppfatter dem er ikke den eneste betydningen det er mulig å hente ut av de respektive tekstene. Dette er viktig å huske. I den grad noen ønsker å gjøre sin egen research gjøres dette best ved å lese Fyrsten, Kapitalen og noe av de Sade, la oss si Justine (som er lett å få tak i på norsk). Da har man selv sjekket ut kildene og har derfor et bedre grunnlag for å forstå hva folk som mener noe om de respektive “ismene” prøver å si. Noen ganger sier de noe forfatteren åpenbart ikke har ment … og da har vi – ikke uten en viss grad av ironi – en machiavellisk bruk av kildematerialet. Man tar ikke hensyn til intensjonene med boka. Man tar ting ut av sin sammenheng og fremstiller slike løsrevne sitater til støtte for et poeng som aldri var forfatterens eget.

Der to mennesker er samlet vil du finne minst tre innbyrdes motstridende meninger.

Dersom verden plutselig begynner å oppføre seg rart og nærmest overnaturlig langs kantene er den mest rasjonelle forklaringen at det har skjedd noe med hjernen din. Det du registrerer er symptomer men du opplever det som “ting som skjer i verden”. Du vet. Når fargene blir svakt annerledes og skygger flyr rundt ute i sidesynet og gjør deg skvetten. Eller når du husker ting du vet ikke kan ha skjedd.

Noen hadde skrevet noe om parallelle verdener som berører vår egen og fremkaller alternativ virkelighet i kortere eller lengre tid, i form av uvanlige hendelser, sanseopplevelser som henger dårlig sammen med det man observerer, “falske minner” og en hel rekke andre ting som skjer med dem. For meg høres det imidlertid mer ut som en liten, lokal blødning inni hjernen. Eller en annen mekanisk anomali, muligens et symptom på noen slags forgiftning. Det finnes så mye slags jævelskap ute i sirkulasjon.

Poenget er at det er mer sannsynlig at det skal ha skjedd noe med deg enn at det skal ha skjedd noe med hele verden.

Menneskesinnet er ikke noe robust system. Faktisk kan vi godt si at noe av poenget med sinnet er at det skal være følsomt og heller gi for mange varsler enn for få, gitt at vi lever i en farlig verden som til sist kommer til å ta livet av oss, om ikke annet så med tid og atter tid. Hver dag er like farlig, eller rettere sagt vi er biologisk utrustet for å sanse farer og endringer i omgivelsene men kulturelt tilpasset en virkelighet hvor vi ikke har bruk for skarpe sanser og årvåkenhet. Tenk over saken. Vi har en evig indre konflikt allerede der.

Å si at samfunnslivet sannsynligvis vil medføre angstlidelse er som å si at ekteskapet sannsynligvis vil medføre uenighet. Det er en åpenbar selvfølgelighet. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til det. Hva gjør vi med galskapen vår? Miljøet de fleste av oss lever i gjør at mange opplever det som “god justering” når de drar ut i naturen og tilbringer litt tid der. Man får liksom en annen pusterytme for en stund. Ro i sjelen, som noen sier. Det kan ikke finnes noen rimelig tvil om at den virkeligheten rike mennesker i “vesten” lever med hver dag er enormt stressende for sanseapparatet og tenkningen. Det skjer rett og slett alt for mye, overalt og samtidig. Den naturlige reaksjonen på dette er at man lever med “spenninger” som går i kroppen like mye som i sinnet. En frihåndsmetode for å pleie egen mental helse kan for eksempel være såkalt egenmedisinering. Man tar en drink eller to utpå ettermiddagen, for å roe seg ned. Kanskje noen piller. Eller en pipe hasj. Det finnes mange metoder. Poenget er uansett at det er en ad hoc måte å håndtere egne nevroser. En samfunns- og livsstilssykdom.