APECALYPSO

Kvantefeltteori (engelsk QFT, Quantum field theory) er en fysisk teori som anvender kvantemekanikk på felter. Kvantefeltteori er basisen for store deler av moderne teoretisk fysikk, spesielt innen partikkelfysikk. Kvantfeltteorien kombinerer den spesielle relativitetsteorien med kvantemekanikken, ved å tillate skapning og tilintetgjøring av partikler, dvs. overganger mellom materie (med masse) og energi. Partiklene beskrives som ladning av felter, og krefter mellom partikler beskrives som utveksling av virtuelle partikler (virtuelle vekselvirkningsbosoner). Partikkelfysikkens standardmodell er en spesiell type kvantefeltteori – en såkalt gaugeteori – som beskriver den fundamentale strukturen hos materien og dens vekselvirkninger. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

I motsetning til hva folk tror har vi ganske god peiling på hva som foregår i den virkelige verden. Det er menneskesinnet som er vanskelig å forstå, dårlig kartlagt og uråd å “forklare”. Folk forstår ikke engang seg selv. Det er svært uvanlig å møte noen som kan gjøre rede for alt som foregår med dem og som har “kontroll over livet sitt” i videre forstand. De fleste strever med diverse “ukjente størrelser” som påvirker dem i hverdagen på kompliserte måter. Alle skjønner den mest banale fysikken: Verden består av stoff og krefter som virker sammen for å skape de tingene vi observerer. Vi kan beskrive egenskaper som størrelse, hastighet, vekt, dreimoment og så videre med tall og andre symboler og dermed etablere en matematikk som grunnlag for forståelse av fysikken. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Mange klarer også å få med seg at tid og rom er koordinater i en høyere dimensjon, ikke separate fenomener i en banal “sansevirkelighet”. Men så begynner det store mørket å senke seg over hjerneland. Det er ekstremt vanskelig å “beseire” det fundamentale balletaket “sanseerfaringene” har på sinnet.

Vi sier gjerne ting som at “jeg tror på det jeg ser med mine egne øyne” uten noen kritisk refleksjon over hvor mangelfulle øynene egentlig er når det kommer til å samle inn data om “det som foregår der ute”. Det menneskelige sanseapparatet er veldig bra i forhold til et ganske begrenset sett med fysiske aktiviteter i det menneskelige livsmiljøet. Vi kaller dette banal eller naiv realisme. Man er i praksis et dyr som er fanget i “sansenes rike”, eller Samsara om du vil. På en måte er dette en uskyldstilstand (derfor ordet “naiv”) som handler om å forholde seg til kroppen og sinnet på en ureflektert måte. Eller altså den formen for “realisme” som handler om å ta “realitetene” som noe gitt. Det er ikke desto mindre svært vanlig å føle at “det er noe som ikke stemmer” med bildet. Folk sanser jo ting som ligger i grenseland av hva det er “meningen” at man skal kunne se, høre, føle og lukte som biologisk skapning. Vi har et “nytteområde” av ting som kan brukes til noe – ikke minst mat – innenfor det normale spekteret av livsaktiviteter og sansene våre er spesialisert i forhold til “det nyttige” sånn sett.

Elefanten i dette rommet er menneskesinnet. Hvorfor finnes det? Mange løser denne gåten med en walk-over; de postulerer at det er Gud som har gjort det sånn, ferdig snakket. Eventuelt kan man slenge på to halleluja og ett amen for effektens skyld. Imidlertid er ikke dette en tilfredsstillende forklaring for noe intellektuelt oppegående menneske. Det gir jo ikke i utgangspunktet noen mening at vi skal ha slik enorm kapasitet for databehandling. Selvsagt er det på mange måter en fordel, men det er også noe mistenkelig med det hele. Gitt at vi er typiske og “normale” skapninger, burde det ikke finnes tilsvarende livsformer som har utviklet seg på noenlunde lik måte over hele fjæla? Imidlertid observerer vi ingenting som tyder på noe slikt. Dette er en liten forstyrrelse. Det er nærliggende å tro at vi er spesielle. Et kosmisk unntakstilfelle. Det er også nærliggende å tro at alle mulige slags “fremmede raser” med høy IQ og avansert teknologi suser rundt der ute, hvorav noen av dem kommer hit, av ukjent formål.

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å tro på UFO, gitt at ordet UFO betyr at “de har vært her” (og er her kanskje ennå). Jeg liker ordet UFO fordi jeg tenker at det må stå for Utrolig Fjollete Overtro i forhold til interstellar romfart og andre aktuelle problemer tilknyttet tanken om at fremmede skapninger fra andre solsystemer – eventuelt “andre dimensjoner” på mer esoterisk vis – skal ha vært her på jorda, eventuelt er her ennå, eller “kommer på besøk” av og til. Det finnes mange varianter av det samme grunnprinsippet, som er at fremmede intelligenser enten samhandler med menneskeheten akkurat nå – rimeligvis på “skjulte” måter – eller har gjort det tidligere. For meg ser det ut som om folk ofte er skvetne i forhold til “grenseerfaringer” som for eksempel infralyd — som ofte kommer fra underjordiske vannløp og typisk får de som er sensitive for denne presumptivt ikke hørbare lyden til å både “se spøkelser” og det ene med det andre. Dette er jo ingen spøk for de som opplever slike ting, men de leter typisk i feil ende av problemet for å forklare – og kontekstualisere – det som hendte med dem. Vi er så vidt vi vet ikke omgitt av spøkelser, nisser, troll, utenomjordiske, underjordiske eller på andre måter “overnaturlige” skapninger. Det vi vet er imidlertid at hjernen er en kompleks affære som skaper den virkeligheten vi tror vi erfarer på måter vi ennå ikke forstår.

Det finnes tilsynelatende seriøse tiltak der ute, som for eksempel The History Channel, som jevnlig kommer med evneveike fantasier om hvordan aliens kom til jorda, bygget pyramidene samt mye annet, og så reiste de igjen. Det var det. Sånn forklarer altså de den mildt sagt krevende jobben det må ha vært å bygge mange av de mest imponerende kulturminnene vi finner spredt utover hele verden. Man behøver ikke å være ingeniør eller økonom for å forstå at hundre millioner tonn stein representerer et betydelig antall arbeidstimer for et svært stort mannskap, så man ender med spørsmålet: Hvorfor? Hva er poenget med å bygge det som i prinsippet er et kunstig fjell? Greit nok at de skal gravlegge er viktig person, men ingen er så viktige at det forsvarer å bruke den heltids arbeidsinnsatsen til “hundre tusen mann i tyve år” (som Herodot hørte i Egypt at de brukte for å bygge den store pyramiden hans Khufu). Herregud. Noen har sikkert regnet på hva det koster å arrangere innkvartering og forpleining for en sånn menneskemengde, for så helt lite er det definitivt ikke. Vi snakker jo for fanden om en middels stor by befolket bare av pyramidearbeidere som alle har normale behov for ernæring og underholdning. Dessuten skal alle oppgaver fortløpende organiseres og administreres slik at selve jobben går på skinner. Vi bør være imponerte over hva egypterne – og mange andre oldtidsfolk – fikk til med de midlene de disponerte. Dette er jo ganske formidable ting. Rundt femten millioner mennesker besøker hvert år Egypt for å se på herlighetene, mot en billettavgift, så det kaster jo litt av seg økonomisk også, den dag i dag.

Min personlige favorittepoke i Egypt er “Pyramidealderen” – også kjent som Det gamle riket – fra omtrent 2700-2200 før vår tidsregnings begynnelse, eller omtrent 4700-4200 før i dag. Vi ser en klar utvikling innenfor skikkene rundt kongegraver fra den førdynastiske epoken for 5100 år siden og gjennom både første og andre dynasti, frem til Det gamle riket begynner med det tredje dynastiet, eller mer spesifikt med at kong Djoser bygde den såkalte trappepyramiden i Sakkara, som var et aldeles uhørt byggverk for sin tid — eller for noen tid, for den saks skyld. Påfunnet tilskrives tradisjonelt arkitekten Imhotep, som senere ble dyrket som guddommelig. Det er jo ikke bare det man ser som er stort og imponerende, det er også et komplekst underjordisk anlegg tilknyttet Djosers gravsted. Man ser forsåvidt den gamle og den nye (relativt sett) tiden konvergere i dette anlegget. Gjennom et par hundre år hadde skikken vært mastaba, som er en rektangulært formet “blokk” av et gravsted med selve gravkammeret i sentrum og under jorden, men med et stort antall kammere for diverse gravgods hele veien rundt. Når de åpner mastabaer fra perioden før Det gamle riket finner de typisk tusener på tusener av krukker og flasker som må ha representert et betydelig forråd i materiell forstand. Tanken var åpenbart at den avdøde skulle ha “nok” av mat, vin og alle mulige slags husholdningsartikler til å klare seg gjennom et bra stykke tid “på den andre siden”. Helt i starten var det også menneskeofringer tilknyttet gravkulten, men dette forsvant i løpet av det andre dynastiet og ble erstattet av små statuer av det tjenerskapet som var påkrevet i henhold til personens sosiale rang.

Det virker som om Pyramidealderen innledet et nytt “format” i gravkulten. Hvorfor gravlegge den avdøde med alt mulig slags utstyr når man heller kan bygge et anlegg hvor folk kommer for å “yte sine bidrag” til at kongen – eller hvem det nå er – skal ha et komfortabelt liv i dødsriket gjennom mange hundre år senere? Det handler med andre ord om kollekt som man kaller det i moderne kirkelig sammenheng. Forsåvidt en stor kommersiell operasjon for det på stedet tjenestegjørende presteskap som samler inn alle offermidlene og sørger for at “de kommer dit de skal” i forhold til guder, konger, mennesker og det ene med det andre. Vi kan argumentere for at dødskulten til pyramidebyggerne pågår den dag i dag, i den forstand at folk reiser for å besøke disse stedene og betaler hard valuta for adgang, souvenirer og annet, akkurat som for fire tusen år siden. Den store pyramiden til Khufu er mest berømt, men hans far Sneferu – vi ser at navnet inneholder ordet “nefer” som betyr vakker, slik at han ville på norsk kanskje ha het kong Smukkas – var den som bygde flest av dem. “Roomservice i dødsriket” virker uansett som selve forretningsidèen bak disse prosjektene. De sluttet å bygge digre lageranlegg for gravgods – som uansett bare ble robbet så å si øyeblikkelig – og begynte i stedet å samle inn kollekt fra pilgrimene som kom for å besøke kongegraven. Man kan se for seg at dette var grunnlaget for en betydelig “presteøkonomi” tilknyttet driften av disse anleggene. Folk bringer kanskje mat og andre ressurser til “kongen” men han har jo forlengst sluttet å spise, slik at de materielle godene tilfaller de som jobber for kongen. Det er jo bare logisk. Nå i dag tilfaller offergavene formodentlig den egyptiske staten. Folk kan jo selv regne på hva femten millioner turister hvert år representerer i pengeverdi. Man bruker jo gjerne litt på å komme seg rundt og se alle tingene hvis man først besøker Egypt for å erfare kulturminnene der på kloss hold. Overalt betaler man inngangspenger, pluss at alle selvsagt skal ha både overnatting og servering i løpet av oppholdet sitt, slik at den totale turistøkonomien er “betydelig” og ikke noe som egypterne er innstilt på å miste – av noen grunn – med det aller første.

Marcus Vitruvius Pollio, oftest bare kalt Vitruvius eller Vitruv (født ca 80–70 f.Kr. – død etter ca 15 f.Kr.) var en romersk forfatter, arkitekt og ingeniør som skrev det store verket De Architectura libri decem («Ti bøker om arkitektur»). Det er det eldste bevarte verket om arkitektur og det eneste overleverte fra Romerriket. Bøkene er skrevet i tiden mellom 27 og 23 f.Kr. De architectura fikk stor betydning for renessansens gjenoppdagelse av klassisk gresk arkitektur. Den eneste bygningen som vi vet at Vitruvius har arbeidet på, var en basilika i Fanum Fortunae (dagens Fano), men bygningen er i dag forsvunnet. Vitruvius stilte tre krav til bygninger: De skulle være vakre (venustas), varige (firmitas) og nyttige (utilitas). Vitruvius gjorde også studier av menneskekroppen, og det var Vitruvius’ tanker som lå til grunn for Leonardo da Vincis Den vitruviske mann.

(Wikipedia)

Når vi snakker om brutalisme innenfor arkitekturen har det ikke noe å gjøre med personegenskapen brutalitet – at man er hensynsløs, rå, voldelig og så videre – ordet henviser til det franske konseptet beton brut – i direkte oversettelse “tørr betong” – og betyr en arkitektonisk stilretning preget av mange synlige betongflater. At betongen i seg selv er et “brutalt” bygningsmateriale som ikke typisk appellerer til den vanlige sansen for estetikk ute blant folk er et sideargument, selv om det forsåvidt er saklig nok i debatten. Problemet er at “brutalisme” er et ord som gir riktige assosiasjoner men av helt gale årsaker. Betong er jo et stygt materiale — og jeg sier dette mer på grunn av enn på tross av at jeg er murer av fag. Betong er billig og effektivt – relativt sett – men synlig bør det ikke være. Problemet er at betong er fake, på samme måte som plast. Begge disse er materialer vi må slutte å bruke, innenfor en ganske trang tidshorisont.

Vi som er mer enn vanlig opptatt av Vitruvius sine tre bud innenfor arkitekturen – vakkert, varig og nyttig – liker ikke juks, selv om det er lønnsomt på kort sikt. Eller kanskje vi heller burde si at det er problematisk når juks blir lønnsomt på grunn av at systemet er designet for at det skal være slik. Hvor mange av dagens nybygg kommer til å vare i 500 år? Et byggverk er jo ikke “varig” hvis det holder seg solid og innenfor sin strukturelle integritet i bare noen tiår. Hvis det i tillegg ikke engang er pent oppfyller jo skaberakkelet bare ett av tre krav, gitt at det i det minste er nyttig i henhold til sitt formål. Dette er ikke nok til å fremkalle menneskers respekt. Ting som bare er nyttige har jo ingen sjel. Man bruker det og kaster det med et skuldertrekk. Imidlertid føler folk respekt for sånt som de intuitivt føler er både vakkert, varig og nyttig. Det er grunn til å anta at denne mentaliteten også gjelder det ubevisste forholdet folk har til omgivelsene sine.

Selv liker jeg den typen bygninger som ser ut som om de alltid har vært der og alltid kommer til å være der, fordi de er “logiske” i forhold til resten av landskapet. Man ser på bygningen og tenker at selvfølgelig må den ligge akkurat der den ligger og se ut akkurat som den gjør. Det gir mening. Noe mer behøver jeg ikke å forstå om saken. “Estetisk vellykkethet” ligger i en slags selvbevisst selvfølgelighet som bare fremkommer når de har utnyttet potensialet i “stedets ånd” til en tilstrekkelig grad. Det er ikke noe som liksom mangler der. Bebyggelsen har en “komplett” fremtreden.  Alle tenkte sånn da de anla landsbyer og tettsteder i middelalderen. Ingen tenker sånn nå i dag. Jeg tror dette er hovedgrunnen til at så relativt mange blir så sjarmerte av gammeldags arkitektur som er tungvint på nyttesiden – for eksempel direkte ufremkommelig i bil – men ellers både vakker og varig, slik som diverse pittoreske middelalderlandsbyer i Sør-Europa. Folk sier invariabelt at sånne steder er mer “hyggelige” enn typisk moderne bystrøk med alle sine kjøpesentre og parkeringsplasser. De oppfatter jo at bebyggelsen rundt dem ble designet ut ifra en “estetisk” ånd. Selvsagt var man opptatt av at ting skulle fungere etter sitt formål også på 1500-tallet (og tidligere), hvis ikke blir jo alt meningsløst, men man var også opptatt av stil. Ting skulle “blande seg inn” — ikke “skille seg ut”. Det er i praksis ikke mulig å bygge på denne måten nå i dag, eller ihvertfall ikke lønnsomt. Det lar seg selvsagt gjennomføre på et rent teknisk grunnlag, men det vil bli jævlig dyrt og derfor velger folk typisk helt andre løsninger i dagens nybygg.

Det er ganske forbløffende hva man kan få kjøpt for en million ute i “distriktene” i Spania. Forsåvidt også i mange andre land, ikke minst i retning øst, men det er bare Spania som er aktuelt for meg slik sett. Uansett, det er selvsagt dyrt å bo i Madrid, Barcelona, Bilbao og så videre, på grunn av den vanlige “storbytariffen” som gjentar seg i alle priser, men hvis man beveger seg et stykke utenfor gravitasjonsfeltet til de store byene så dropper prisene ganske dramatisk, men til gjengjeld er man ganske fortapt hvis man ikke snakker spansk. Overalt hvor turister typisk ferdes er tendensen at ting er dyre og folk er kjipe, men hvis man reiser ut på landsbygda finner man en helt annen verden. Hver sin smak, som folk sier, men selv liker jeg “det evige Spania” som ligger liksom litt utenfor tid og rom, kanskje et sted ute i ørkenen eller oppi fjellene. Å sitte på en fortausrestaurant i Valencia og drikke sangria forekommer meg som en meningsløs aktivitet, men det er slik folk typisk liker at ferien i Spania skal være. Om ikke akkurat slik så ihvertfall noe som ligner, i den forstand at de gjør ting som er beregnet på turister og tilrettelagt i forhold deres ønske om å nyte ferien sin. Ingen kan si noe på det. Hva har de, 2-3 uker? Det er begrenset hva man rekker å se og gjøre på så kort tid. Man kan liksågodt bare slappe av og la turistmaskinen gjøre jobben sin.

Vi er alle enige om at fobi er når man er overdrevent redd eller engstelig for noe. Det kan være bortimot hva som helst, men det vanligste er tilstanden “sosial angst” som ofte består av mer enn bare èn fobi, men det er altså det som flest søker hjelp for. I min lallende naivitet gikk jeg ut ifra at det finnes en egen fobi som handler om vold, nærmest noen slags ekstrem berøringsangst — eller en etter måten urealistisk redsel for at man skal bli utsatt for vold. Det handler ikke om realistisk risokoanalyse, men om en irrasjonell følelse av at man er eksponert for en fare. Det nærmeste jeg kom var en artikkel på engelsk – “Fear of Crime” – hvor de interessant nok poengterte at det ligger i skjæringa mellom “frykt for gata” og “frykt for ungdomsgjenger”, som er i den samme retningen som jeg selv tenker. Problemet med sånne fobier er at de kan lede til at man utvikler et “funny kroppsspråk” som andre opplever som truende, eller i det minste vagt forstyrrende. Relativt sett uredde mennesker vil typisk bevege seg på en ledig måte og i den retningen de har tenkt seg, men hvis de begynner å stanse, nøle, gå i ring og så videre, vil de jo tiltrekke seg oppmerksomhet fordi det virker som de ikke vet hvor de er eller hvor de skal. Man ser ikke ut som en tilfeldig forbipasserende lenger, men som en som “tenker på noe” bare at ingen vet hva.

Søk etter fagmessige begreper på norsk ledet meg bare til diverse tiltak mot vold i nære relasjoner og denslags, foruten et antall ressurser og “kriseløsninger” for voldsofre, samtalegrupper, støttekontakter, og selvsagt politiets hjemmesider med alle relevante telefonnummer, men ingen leksikondefinisjon for “voldsfobi”. Jeg kan bare konkludere med at det ikke er en egen kategori i den diagnostiske manualen, men at det sorterer under “sosial angst” mer generelt sett. Hyggelig er det jo ikke, men en voldelig situasjon er vel per definisjon “sosial” i sitt vesen. Man er ikke alene på stedet, for å si det sånn. Fra en terapeutisk synsvinkel vil man vel sannsynligvis jobbe med å kartlegge årsakene til at “frykt for å bli utsatt for vold” legger begrensninger på pasientens sosiale frihetsfølelse. Posttraumatisk stress lyder som en rimelig arbeidsteori. De har en forventning om å bli utsatt for vold fordi de har en erfaring  (eller flere) som tilsier at dette er et aktuelt alternativ. Det sitter i kroppen, så å si. Brent barn skyr ilden og det ene med det andre. Om det er aldri så irrasjonelt og urealistisk så oppleves det ikke slik for pasienten. De vet jo det de vet, eller tror de vet, eller “føler”, eller hvordan det nå folder seg ut. Poenget er at de opplever en “følelse av fare” som de ikke bare kan riste av seg eller ignorere. Dette er ingen spøk for pasienten. Angsten deres er jo høyst virkelig. Spørsmålet er bare om de skjønner at det ligger hos dem selv eller om de skylder på “noe der ute”, for eksempel de tidligere nevnte ungdomsgjengene.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det finnes vel ingen mer klassisk paranoid vrangforestilling enn den om at “noen er ute etter meg” selv om det ikke finnes noe som kan tyde på dette. For eksempel at man er overvåket av PST, CIA, FSB, Mossad eller noe, selv om man etter alle objektive standarder er en håpløst uinteressant person som aldri gjør verken rett eller galt. Man sitter jo bare der hjemme og fantaserer om hvor galt alt kan gå “i verste fall”. Kanskje man har preppet litt, kanskje ikke, man går uansett rundt med en følelse av at alt kan (og vil) gå til helvete hvilken dag som helst. Jeg kjenner folk som har vært sånn i tyve år og mer. De er klare for hva som helst, men strengt tatt ikke forberedt på noe. Alt som skjer i livet deres er ting som “andre” kontrollerer. Deres eget sosiale ansvar begrenser seg til å være “klar” den dagen noe skjer, slik at de endelig får det store påskuddet for å stikke til skogs og bo i en barhytte eller noe. I mellomtiden røyker de noen aldeles imponerende mengder cannabis mens de “forsker” på det ene og det andre vanvittige opplegget på nettet — og sånn har livsstilen deres vært siden de ble trygdet en gang på 90-tallet. Jeg tenker farlige tanker tenker de om seg selv. Har du sett dette klippet fra Joe Rogan? Jeg gidder ikke å diskutere. Innenfor min virkelighetsoppfatning spiller det jo liten rolle hva folk tenker så lenge de aldri gjør noe, og da mener jeg ikke “informasjonsdeling i sosiale media”. At du vet hvem som drepte Kennedy? Herregud. Ingen bryr seg om hvem som drepte Kennedy. Vi har andre problemer nå.

Bubnovy Valet – “Ruterknekt” – var som alle vet en sammenslutning av russiske avantgarde-kunstnere som eksisterte for omtrent hundre år siden — en ganske trøblete tid i Russland. Ovenfor ser vi verket “Selvportrett” fra 1912, av Pjotr Konsjalovskij, som var et ledende medlem av gruppen. Nordmannen Christian Krohn tilbrakte et tiår sammen med dem, og opplevde en viss suksess som kunstmaler, men han vendte tilbake til Norge da ting begynte å komme ut av kontroll for alvor i 1917. Det har vært litt interesse rundt Krohn i den senere tid; derfor plukket jeg opp denne tråden. Ruterknekt forsvant jo i dragsuget da revolusjonen kom, men i utgangspunktet var de en forening av unge og “moderne” kunstnere med sterk interesse for sin samtids grensesprengende tendenser, som vi forsåvidt også kan si at godt kjente navn som Edvard Munch og Pablo Picasso var en del av dersom vi betrakter det som en større “tidsånd”.

En annen del av den samme zeitgeist – tidsånd – var det ødeleggelsesprosjektet vi i dag kjenner som Den første verdenskrig (VK1). Det er ikke enkelt for folk som lever i dag å forstå verken hvorfor VK1 var “nødvendig” eller hvem som vant krigen (amerikanerne kom slik sett best ut av opplegget), men det er ihvertfall sikkert at det snudde opp og ned på “det politiske sjakkbrettet” i Europa for all fremtid, eller ihvertfall så langt vi kjenner den. De fleste tenkere nå for tiden er ganske enige om at Den andre verdenskrigen (VK2) var en logisk følge av VK1, eller i det minste at det ikke ble tatt nødvendige grep for å eliminere denne faren. Aggresjonen forsvant jo ikke selv om våpnene ble lagt ned for en stund. Det var for eksempel en dårlig idè å prøve å “knuse” Tyskland med sanksjoner og reparasjoner, fordi dette ga de autoritære kreftene lett spill med å overbevise folk om at “alle prøver å ta rotta på oss” … men Hitler har en plan. Siden gikk det jo som det gikk.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Vi kaller det “ytterste høyre fløy” og vi assosierer høyresiden med “konservatisme” men Hitlers nasjonalsosialisme var en revolusjonær idè. Dramatisk omforming av så å si alle samfunnsforhold var definitivt planen helt fra dag èn. Det eneste konservative trekk hos nazistene var at de planla å overta og fortsette å bruke de allerede etablerte maktstrukturene i samfunnet, bare legge til noen helt nye oppå der igjen, mens for eksempel kommunistene planla full utrenskning av alt det gamle til fordel for noe slags “proletariatets diktatur” som ikke hadde noen plass for gamle aristokrater, handelsstandsforeninger og denslags. Weimarrepublikken i Tyskland – som fulgte umiddelbart etter VK1 – var en temmelig ustabil greie, selv om de forsåvidt gjorde så godt de kunne med det de hadde. Økonomien var aldri bra selv om de hadde stor sosial frihet i en mer “moralsk” forstand. Det er noe omdiskutert hvor dekadent Weimarrepublikken egentlig var. Jeg antar dette koker ned til individuell varians i synet på hva “samfunnsmoral” består i. Berlin på 1920-tallet er jo nærmest et stereotypisk eksempel på seksuelle avvik og narkotika i frislipp, med “negermusikk” og det ene med det andre. Samtidig var Tyskland fortsatt verdensledende innenfor både vitenskap og kultur. Altså hadde de en sterk kreativ energi i bunnen av samfunnsmaskinen, men “utgangseffekten” av det hele var “plombert” av de harde fredsvilkårene etter VK1. Det var – mildt sagt – mye misnøye i mellomkrigstidens Tyskland. Du vet. Vanskelige tider.

Filosofen Leonard Peikoff publiserte i 1982 boka The Ominous Parallels: The End Of Freedom In America, som så vidt jeg vet aldri har foreligget i norsk oversettelse. Det er forsåvidt heller ingen god bok. Om Peikoff er det å si at han er arvingen til Ayn Rand, slik at det blir vanskelig å karakterisere ham som noe annet enn en hardkokt konservativ amerikaner av klassisk merke, men han gikk altså ut på banen i 1982 og hevdet at han så nazisme på horisonten i USA ved et tidspunkt da Ronald Reagan hadde funnet seg godt til rette i presidentstolen. Dette begrunnet han med at de moderne amerikanske livsomstendighetene – altså tidsånden om du vil – slik Peikoff så dem den gangen, lignet på Weimarrepublikkens vinglete kurs mot undergangen. Førti år senere klarer alle å se det, for nå er det i ferd med å skje. Eller rettere sagt, nå har ting blitt synlige på en helt ny måte. Nazistene i USA befinner seg ikke i undergrunnen lenger. “Deres folk” har kommet seg inn i politiske maktposisjoner både her og der mens fenomenet “trumpisme” blir stadig mindre avhengig av personen Donald Trump for å leve sitt eget liv som politisk bevegelse. De er nokså tydelige på hva de representerer: Hvit, kristen nasjonalisme. De jobber for at det amerikanske samfunnet skal styres av en oppnevnt elite av rike forretningsfolk som også er “gode kristne” med familieverdier og alt det der, men først og fremst hvite menn med innflytelse og en “visjon” om amerikansk storhet og verdensdominans både økonomisk, kulturelt og militært. Selvsagt er opplegget akkurat like evneveikt som alle andre prosjekter av den samme type som noensinne har vært lansert, og like selvsagt vil det ende på den samme måten: Alle dør i siste akt av dette skuespillet.

Det jeg personlig ofte klør meg i skjegget over er spørsmålet om når nok er nok for folk. Det ligger jo et element av vanvidd i dette med å stadig ville ha mer, mer og mer. Jeg tenker på eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, nærmere bestemt han der som var så ille “kjøttsulten” at han godt kunne steke og spise hele fjøset i løpet av en dag og en natt. Altså en parodi på fenomenet grådighet. Et normalt og mentalt friskt menneske vil typisk ha visse “ambisjoner” for seg selv, men de færreste opplever dette som noen slags manisk besettelse som de bare må bruke all sin tid og all sin energi på (det er jo dette som anbefales hvis man ønsker å bli rik og mektig). Det er bra nok hvis de kan skaffe seg en bra inntekt som grunnlag for å finansiere et økonomisk komfortabelt men fortsatt “normalt” liv, det vil si de synes det er viktig å også ha “fritid” som de kan bruke på diverse sosiale aktiviteter sammen med familie, venner og så videre. Jobben er ikke uviktig, men den er heller ikke “det viktigste”. Det må den være hvis man ønsker å spille ball i de høyere divisjonene av penger og makt. Hvis ikke man er villig til å gjøre jobben til det viktigste i livet, ihvertfall for en periode, bør man ikke søke seg til sånne jobber som statsminister, eller forsåvidt alt man kan jobbe med på regjeringsnivå, inkludert de tilhørende departementer og direktorater med alle sine “funksjonærer”. På kommunenivå er det sikkert vanlig å være deltidspolitiker, men hvis man er involvert i statens daglige drift på høyeste nivå bør man ikke ha for mange distraksjoner i livet mens man står i jobben. Noe jeg kanskje savner i norsk politikk er en tydelig regel om at ingen kan sitte mer en åtte år tilsammen som statsminister, enten det skjer i en eller flere “bolker”. Folk tar skade på sjelen av å ha mye makt i lang tid. Dette vet vi forsåvidt fra historien, men selv om vi ikke visste det kan vi se det skje i praksis rundt oss hver dag. De blir ikke bedre ledere med tiden, hovedregelen – skal vi si det statistisk mest sannsynlige – er snarere tvert imot. Dette er ikke den typen jobb folk bør “venne seg til”. En av hjørnesteinsidèene i et demokratisk styresett er jo at det foregår relativt hyppige utskiftninger av toppledelsen. Hele poenget med dette er å få dem ut av jobben igjen før de blir alt for komfortable med å ha og bruke makt.

Mot er en persons eller gruppes evne til å være modig, uredd og våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser angst, frykt, smerte, risiko, usikkerhet eller intimidering. Begrepet knyttes til selvtillit og en evne til å vise djervhet. Mot blir vanligvis betraktet som en dyd, men dersom motet tjener et uverdig mål, betegnes det ofte som overmot og lettsinn. En handling som krever mot, er ikke nødvendigvis farlig. Den som har sperrer, som ved en fobi, og utfordrer seg selv, viser også mot. Den som ikke har angst for en farlig situasjon kan være dumdristig eller naiv (dersom vedkommende kjenner faren). Likevel kan vedkommende bli omtalt som modig. Mot må ikke forveksles med tapperhet, som er evnen til å holde ut i vanskelige situasjoner. Andre synonymer er blant annet heroisme, dristighet, fasthet, dødsforakt og kampmoral. Det motsatte av å være modig er å være engstelig eller feig.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Frykt er en fornuftig egenskap å ha hvis man ellers ikke er særlig smart, fordi frykt vil for det meste holde folk unna farlige situasjoner. Det er jo de tingene folk ikke er redde for som tar kverken på dem, ofte fordi de ikke forstår hva slags risiko de utsetter seg for. Det så trygt ut ved første øyekast og flere blikk ble aldri kastet i den retningen før man satte igang med noe slags galimatias. Denne historien gjentar seg – med små variasjoner – på sykehusenes akuttavdeling. Jeg skulle bare... Enda bedre enn frykt er “analytisk risikobevissthet”. Det vil si at man er klar over hva man driver med og at virksomheten inneholder farlige elementer, men man reduserer risikoen for “uhell” gjennom å være våken og bevisst på alle detaljer mens man gjennomfører den risikable prosedyren. Ting går som regel bra når folk er fokuserte. Jeg vet ikke hvor relevant det egentlig er å være “modig” når man for eksempel jobber med motorsag, men jeg vet med sikkerhet at det lønner seg å bruke slikt verneutstyr som blir anbefalt og ellers konsentrere seg om det man holder på med.

Mot regnes tradisjonelt som en maskulin dyd, det vil si at “mannen” er den som går ut i felten og konfronterer det farlige mens det forventes av “kvinnen” at hun skal vise tapperhet og “holde fortet”, gjete barna og så videre. Så langt kjønnsroller slik de fremkommer i gud alene vet hvor mange fortellinger både fra virkeligheten og folkefantasien (ofte en blanding av de to). Selvsagt fungerer ikke ting slik i praksis, men alle har hørt diverse heltefortellinger som følger dette mønsteret, ihvertfall i en tilstrekkelig grad til at feighet oppfattes som umandig, selv i de mest progressive kretser. “Fryktløshet” er ikke nødvendigvis noen god egenskap for generell overlevelse, men det er heller ikke bra å bli “paralysert av frykt” i situasjoner hvor man må tenke fort og handle enda raskere. En som aldri føler frykt er teknisk sett heller aldri modig, fordi mot er jo navnet på “evnen til å trosse sin egen frykt” og gjøre det som er nødvendig selv om man skjelver i buksa. Alle som har overvunnet sin egen frykt i en eller flere livsomstendigheter vil kunne fortelle deg at det er ganske fælt til å begynne med, men etterhvert blir det en vane: Man normaliserer sitt eget forhold til de tingene som man i utgangspunktet var redd for.

Som jeg pleier å si: Det èn mann kan gjøre, kan alle menn gjøre; og det alle menn kan gjøre, kan også jeg gjøre. Dette er en sannhet med visse modifikasjoner når det kommer til evner og personegenskaper – det finnes jo for eksempel mange ting som noen helt fint får til, men som er fysisk umulig for andre – men i prinsippet er det et gyldig utsagn. Skilnaden ligger generelt sett i om man har mot til å sette i gang med noe som man frykter men likevel lyster etter. Spørsmålet må alltid være hvorfor du ikke skal få til det andre klarer. Finnes det noen saklig grunn eller handler det bare om vegring? Et gammelt ordtak sier at den modige dør bare èn gang, mens den feige dør mange ganger hver eneste dag. Selve ordet feig betyr at man er “dødsmerket” — eller mer spesifikt at man tilhører Fegden, som er en gammel mytologisk figur fra norsk folketro. Det er han som kommer for å hente deg når det blir “din tur”. Det å være feig betyr bokstavelig talt at man kan høre Fegden ule bak horisonten hver gang man er konfrontert med noe fryktinngytende; og effekten er i praksis at man “frykter selve frykten” mer enn de spesifikt farlige tingene – virkelig eller innbilt – som man står overfor. Det ligner litt på det å “forelske seg i å være forelsket” bare at nå handler det om frykt. Eller for å si det på en annen måte: Morbide fantasier er bare den onde vrangsiden av romantisk svermeri. Det finnes jo mange som bent frem dyrker frykten og bruker den som stimulans. Alt fra de som driver med særlig farlig “ekstremsport” til de som liker å bli skremt litt av en god skrekkfilm. Nytelsen de får fra dette ligner på den narcissistiske ekstasen hos flørtejesus og alle hans disipler når de opplever suksess på sjekkemarkedet. Er ikke psykologi et interessant fag, dere?

Ved dette tidspunkt har jeg glemt hvorfor jeg begynte å skrive om mot, men det var ihvertfall ikke et poeng som krever en sånn avhandling for å synliggjøres. Det var nærmest i en bisetning, men fordi jeg bestemte meg for å lete opp en “offisiell definisjon” av mot – selv om jeg vet godt hva ordet betyr – endte jeg med å gjøre dette til selve subjektet. Jeg opplever ofte at jeg ikke er helt “enig” med det de påstår i det ene eller det andre leksikon, men jeg bøyer alltid unna for “akademisk autoritet” – med mindre det blir helt på trynet – fordi det ender sjelden bra når man beveger seg for langt unna hovedstrømmen av menneskelige idèer uten å ha ankerfeste i noe annet enn “sine egne følelser og intuisjoner” som sjelden er særlig presise i objektiv forstand uansett hvor viktige de måtte være for meg personlig. Mye “harmløs galskap” fremkommer jo hos individer som har tatt dette med å tenke selv noen hakk for langt, slik at de har utviklet alle mulige slags sære – altså det som på fagsjargongen kalles “alternative” – idèer om tingene i verden og sin egen rolle i det hele. De lever i noen slags fantasi, men de er ikke farlige eller utagerende – bare brysomme – så man lar dem for det meste være i fred med opplegget sitt. Det er lenge siden “det å tenke galt” var regnet som en akseptabel standard for psykiatriske diagnoser, selv om man sikkert får klistret på seg merkelappen “paranoide vrangforestillinger” som underlagsforklaring hvis man ellers skulle frike ut og gå i psykose av andre årsaker. Etter at vi fikk nettet med alle sine sosiale media har det blitt ganske synlig hvor kørka folk egentlig er der ute, samt ikke minst hvor sadistiske de er i de svarte, små hjertene sine. Det er ikke måte på hva slags ulykker de ønsker at andre skal bli rammet av — eller ihvertfall er villige til å bare trekke på skuldrene av når slikt skjer. Jeg føler ingenting. Bare et snev av ond skadefryd.

Revolusjon er en endringsprosess som er grunnleggende og foregår i løpet av meget kort tid. Uttrykket brukes særlig om politiske, sosiale og økonomiske omveltninger, som den franske revolusjonen i 1789. Av og til brukes revolusjon også om omveltninger i intellektuelle systemer. Man kan for eksempel snakke om vitenskapelige og kulturelle revolusjoner. Siden «grunnleggende endring» og «kort tid» er upresise begreper, kan det være vanskelig å gi «revolusjon» en klar avgrensning. Det synes å være en tendens til at kriteriene blir stadig mindre strenge. Selv omskiftninger som er nokså «overfladiske», for eksempel statskupp, hvor det stort sett dreier seg om skifte av makthavere, eller endringsprosesser som er raske, men kontinuerlige, som for eksempel utviklingen i synet på sex, kalles ofte revolusjonære. En så vid bruk av uttrykket revolusjon er ofte ikke ment å være beskrivende, men skal gjerne tjene et rettferdiggjørende eller dramatiserende formål.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

For å bedre forstå utviklingen i nyere tid kan det være en fordel å dele opp tidsepoken i et antall “blokker” av for eksempel tiårsperioder. Den viktigste uttalt historiske begivenheten vi alle er knyttet til er utvilsomt “verdensfreden” – veldig relativt sett – som fulgte etter slutten av Den andre verdenskrig, da meningen var å “forene nasjonene” blant annet gjennom tiltaket Forente Nasjoner (FN) i et felles prosjekt for å rydde opp og konfrontere menneskehetens fremtid på en bedre måte enn gjennom fiendskap, konkurranse og gjensidig utnyttelse. Jeg ber forsåvidt aldri noen om unnskyldning for at jeg er eurosentrisk til beinmargen, ofte på en sjåvinistisk og fordomsfull måte, men det er etter min mening selvinnlysende at “fred i Europa” er elefanten i rommet når vi diskuterer et tema som verdensfred. De europèiske nasjonene ligger langt foran alle andre i alt som teller innenfor emneområdet “menneskelighet”, særlig innenfor spesialområdet ondskap. Mange har prøvd å markere seg på ymse vis med alskens uhyrlig bestialitet både før, under og etter Europas storhetstid, og selv om vi ser alle disse og ikke mener å si noe til deres forkleinelse eller mangel på fullkommenhet er det likevel en udiskutabel sannhet at alle verdensrekordene for menneskelig ondskap tilhører Europa. Vi er best på å være verst. Vår vei er den kortest mulige vei til helvete.

Amerikanerne startet i utgangspunktet opplegget sitt i opposisjon til det typiske europèiske opplegget på den tiden, med “opplyst enevelde” som en ustabil politisk konspirasjon etter freden i Westfalia, organisert rundt et klassesystem hvor såvel privilegiene var arvelige som deres motsetning fattigdommen. Det var viktig for det unge USA å markere seg som “noe helt annet” (de kulturelt opplyste kan tenke på Monty Python og deres linje and now for something completely different) enn “den gamle verden” med all sin dekadanse og grusomhet. Senere har årene gått og ting har blitt annerledes. Amerika har begynt å gjøre krav på verdensrekorder både som global maktfaktor og som noe slags narcissistisk selvforherligende opplegg for “nasjonal inspirasjon” som går langt hinsides alle andre i både symbolbruk og psykotisk “begeistring” for greia. Dette er ikke noe nytt fenomen i USA; det startet umiddelbart etter frigjøringskrigen mot Storbritannia på 1770-tallet og fortsatte gjennom Monroedoktrinen av 1823 da den daværende presidenten James Monroe utformulerte et strategisk opplegg for å motvirke “europèisk kolonialisme” innenfor hele den amerikanske interessesfære, som den gangen ble forstått som kontinental, det vil si det omfattet både nord, mellom og sør – samt den karibiske regionen – så langt som “Amerika” angår. Senere har årene gått og ting har blitt annerledes, ikke minst fordi USA gjennom sin rolle som “verdenspoliti” selv har blitt en de facto kolonimakt, noe som ikke minst ble gjort obskønt tydelig i form av Vietnamkrigen, som bringer oss til dagens tema: Den britiske invasjonen.

USA har aldri stått så sterkt i verden som i årene umiddelbart etter Den andre verdenskrig — og ingen steder så sterkt som hos britene, som jo var (og er) forent i språk og det ene med det andre. 50-tallet var et “gjenoppbyggingens” tiår for alle som ble rammet av krigen 1939-1945 og finansiell bistand fra USA var svært viktig for svært mange. Det var slik amerikanerne etablerte seg som supermakt. Dette samlebåndet av økonomisk velvilje var hva som etablerte “amerikansk kultur” – sang, dans, musikk, “showbiz” – som dominant i de (relativt sett) nye mediene fjernsyn og radio. Det er vanskelig å forklare fenomenet rock’n’roll uten å snakke om Bell Labs og deres 1956 nobelpris for transistoren, som på kort sikt gjorde det kostnadsmessig forsvarlig for flere å eksperimentere med “elektriske uttrykk” innenfor kunsten. Uansett var britene “sultne” i forhold til den moderne verden, slik dette begrepet ble tolket av amerikanerne. Britene sugde kulturuttrykkene fra USA til seg og omfortolket dem innenfor en “britisk” sosial virkelighet, som ennå på den tiden var mer klasseorientert enn den amerikanske. De nye musikkuttrykkene ble definert som revolusjonære og et uttrykk for “opprør mot det bestående” over stort sett hele verden, slik at når vi kommer til 60-tallet har vi essensielt sett en hel generasjon som har “vokst opp i skyggen av Den andre verdenskrig” og som lengter etter noe annet enn det som gjorde de to generasjonene umiddelbart før dem så fullstendig fette sinnssyke. Tid, sted og omstendigheter forøvrig konvergerer i samlingspunktet “den nye musikken” som har blitt muliggjort av “den nye teknikken”.

På slutten av 50-tallet var det ingen som trodde at rock’n’roll noensinne ville bli noe annet enn en forbipasserende musikalsk trend på linje med foxtrot og charleston, men de undervurderte de større livsomstendighetene rundt seg og deres kraft til å påvirke kunsten (og forsåvidt andre veien også). Den andre verdenskrig var først og fremst en svært horribel og traumatiserende ting som har satt dype spor etter seg på måter vi ennå ikke helt forstår rekkevidden av (selv om vi forsåvidt kan observere konsekvenser etter Den andre verdenskrig utspille seg på bakkenivå den dag i dag). “Den britiske invasjonen” – (første bølge) – handler om et amerikansk kulturuttrykk som ble oppfanget og destillert av briter som siden gjeneksporterte varen tilbake til USA i form av The Beatles, The Kinks, The Animals, The Who, The Rolling Stones, med flere. Dette var selve “det swingende 60-tallet” hvor intet sted i universet var mer hipt enn London. Det er bare et tiår i tid som skiller Elvis i 1958 fra Led Zeppelin i 1968, men det er et lysår innenfor studioteknikk og lett tilgjengelige produksjonsmidler for musikkutrrykk. Det kan ikke engang sammenlignes på noe rettferdig realitetsgrunnlag. “Den andre bølgen” av britisk rock kan sammenfattes som “Deep Black Zeppelin” og den gjorde et minst like kraftig inntrykk på sitt amerikanske publikum. Siden har det såvidt meg bekjent ikke vært noen tredje bølge, men det er heller ikke nødvendig. De skjønner poenget nå. Dette er musikk men det handler ikke bare om musikk. Det er en revolusjon på det kulturelle nivå som drives mer av hva som er teknisk mulig enn hva som er estetisk ønskelig. Ved dette tidspunkt stanger vi mot grensene av hvor fort, hardt og intenst det går an å spille musikk. Hvem som helst som har tilgang til en PC har i realiteten tilgang til studioteknikk som ville krevd millioninvesteringer på 60-tallet.

Stort sett har ikke Big Pharma mer interesse av å skade pasientene enn det en stor gatekjøkkenkjede har av å matforgifte kundene sine. Sånt er jo utrolig dårlig PR som kan skade selskapets forretningsinteresser både på kort og lang sikt. Ikke engang en “gatepusher” som driver med heroin og denslags har noen interesse av å lure folk og levere dårlige varer. Det er rett og slett dødelig farlig for et firma som driver med salg å få rykte på seg for å være uhederlige, useriøse eller hva som helst annet som gjør kundebasen skeptiske. Ethvert salg av den typen som knuser kundens tillit er potensielt et “opphørssalg” innenfor det aktuelle markedet. Du er jo ferdig hvis du stiller deg sånn at ingen stoler på deg lenger. Ihvertfall så lenge det finnes kompetente konkurrenter som ennå ikke har fått ødelagt ryktet sitt.

Flyprodusenten Boeing har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet i det siste. Du vet. Fly som styrter – eller bare forsvinner – og denslags. Fly som mister dører, hjul, hydraulikkvæske og det ene med det andre. Typisk sånt som folk ikke liker når de skal ut og fly. Det har ikke hjulpet at en høyt profilert “varsler” – tidligere ansatt som ingeniør hos Boeing – nå ser ut til å ha blitt myrdet. Det kommer uansett frem i lyset at selskapet Boeing gjennom lang tid nå har vært svært aggressive med å betale ut aksjeutbytte — på bekostning av alle de vanlige tingene som nedskjæringer her, innskrenkniger der, kutt i alt som kuttes kan, inkludert kvalitetskontroll og sikkerhetsrutiner. Det er kanskje en subtil forskjell, men vet et tidspunkt gikk Boeing fra å være “et selskap som bygger fly” til å være “en pengemaskin for eierne sine”. Det handler om prioriteringer. Valg som har blitt fattet på ledelsesnivå, og deres konsekvenser.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Et kinky element i Boeingaffæren er at oppimot halvparten av omsetningen deres kommer fra kontrakter med staten, om levering av diverse militært materiell. Det er foreløpig ukjent om det finnes noen politisk interesse for å ta tak i saken og blåse den opp til en skandale, men den har potensiale slik sett. Narrativet er jo veldig salgbart: Grådige forretningsfolk går over lik – bokstavelig talt – for å maksimere profitten sin. Det er en ideologisk fundamentert fantasi – noen ganger også en paranoid vrangforestilling – at “private næringsinteresser” noensinne kan gjøre noe som helst bedre enn offentlig sektor. De er jo først og fremt opptatt av at ting skal være lønnsomme, som verken er her eller der i forhold til hvor nødvendige de er. Tenk selv. Finnes det ting i dette livet som er “nødvendige” uten å være “lønnsomme”? Vi har for eksempel gående en debatt i Norge – ihvertfall hver vinter de par seneste årene – om levering av strøm (en nødvendighet for de fleste) og hva det skal koste. Folk utvikler seg typisk til “sosialister” når dette er i deres direkte økonomiske interesse, slik at de fleste er vel enige om at det bør – på grunn av klimaet og så videre – fattes politisk vedtak om noen slags “privat normalkvote” (under leveringsplikt) som folk får kjøpe til fastpris, så kan heller ytterligere “overforbruk” være gjenstand for markedspris, som i praksis ligner på dagens ordning med strømstøtte, men det må da være lettere å administrere et “fast” opplegg.

Det store skillet mellom offentlige og private interesser går ved hva slags tidshorisont man jobber innenfor. Skoler, sykehus og andre tydelig offentlige foretak eksisterer jo i prinsippet “til evig tid” uten at nedleggelse på grunn av “ulønnsomhet” noensinne er et aktuelt alternativ. Det handler ikke om hva det koster men om at det er nødvendig. Selvsagt må det være økonomisk styring, men ikke av den typen som kutter i kostnadene for å øke aksjeutbyttet. Et privat foretak planlegger sjelden for mer enn noen få år om gangen, med sterk fokus på resultattallene i neste kvartalsregnskap til enhver tid. Sånn må det være når “lønnsomhet” er selve hovedpoenget med foretaket. Dette er en mentalitet som passer best til å drive med sånt som har begrenset holdbarhetstid og som derfor ikke bør havne i noen slags situasjonsmessig parentes på grunn av byråkratisk ubesluttsomhet, la oss si ferskvarer av alle slag, som bare eksisterer innenfor en kort tidshorisont. Jo mer effektivt man flytter varene mellom produsent og sluttbruker, jo bedre. Det er ingen grunn til å tro at det offentlige kan gjøre sånt bedre enn det private, om de i det hele tatt får det til. Et annet forhold er mest politisk av natur, men ikke desto mindre et viktig poeng: Hvordan ting “ser ut” er ofte vel så viktig som hvordan de faktisk er. Det ser for eksempel ikke bra ut når private næringsinteresser tjener penger på folks sykdom og andre lidelser, slik at av denne grunn alene bør helsevesenet alltid være et offentlig foretak — med åpning for “private sanatorier” og denslags som man typisk finner mer ute i periferien av det medisinske fagområdet, la oss si der hvor Venn-diagrammet for helse møter det for velvære i en gråsone vi kan kalle “terapi”, men alt vi med rimelighet kan kalle akuttmedisin bør ligge under det offentlige. Det er jo provoserende når “den enes død er den andres brød” på en så direkte og tydelig måte. Vi vil ikke vite hva det koster, vi vil bare ha jobben gjort. Det er nødvendig å ha tilstrekkelige ressurser innenfor helsesektoren, derfor er det egentlig en perversjon å begynne å mase om prisen. De som er ute i felten og gjør jobben vet hva som behøves, så får det heller koste hva det koster. Jobben må uansett gjøres.

Amerikanere har – med gode grunner – et helt annet og mye mer paranoid forhold til “helsevesenet” enn vi typisk har i Norge. Det er jo et faktum at klinikkene drives for profitt, organisert i form av “forsikringsselskaper” som praktiserer streng kostnadskontroll ut ifra det prinsipp at jo mer de betaler for din sykehusbehandling, jo mindre aksjeutbytte blir det på eierne. “Det store bildet” er ganske uskjønt. Sannheten er at de som selger helsetjenester tjener mest på at man har mange helseproblemer og spiser mange piller. Dette er en logisk konsekvens av at helsevesenet er styrt av private næringsinteresser. I Norge er det så å si stikk motsatt; at det er et netto tap for staten at folk har problemer med helsa, slik at de vil helst at vi alle skal leve med en sunnere livsstil og alt det der, mens i USA er man “fri til å spise seg ihjel” på alskens mettet fett, sukkerprodukter og tvilsomme tilsetningsstoffer. Det beste er – fra big pharma sin synsvinkel – hvis hele befolkningen hver dag går på et titall forskjellige piller som de kjøper på fast basis hver måned eller noe. Det betyr stabil innkomst av deilig cashish i maskinen som sier ka-ching, altså alle private næringsinteressers ypperste guddom og mest hellige gral. Når valget står mellom å gi en eller annen gamling kreftbehandling eller nytt påbygg på hytta i Hafjell sier det seg selv at hytta må prioriteres. Sånn er forholdet i USA. Derfor hater folk de som selger piller og dyre behandlingsformer. Det går an å få til en lignende ordning i Norge også, men er det hva folk vil ha? Sånn som tingene er organisert i dag mangler vi jo selve hovedargumentet for å innta en fiendtlig innstilling til helsevesen og legemiddelindustri: Det er ingen som har noe å tjene på at folk blir mer syke og mindre arbeidsdyktige. Det ender jo som en netto tapspost på statsbudsjettet. Bortsett fra den vanlige prosentandelen av privat motivert snusk, fusk og snyteri som man typisk finner overalt i samfunnet så fungerer jo opplegget ganske bra. Vi har ingen strukturell ordning som på noe rimelig grunnlag kan tolkes til å være korrupt i sitt prinsipielle vesen.

Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er litt uheldig at ordet for “en litterær kanon” er identisk med ordet for det man skyter spurver til jorden med, men når vi snakker om den typen referanseverk man bruker dette ordet om skal det uttales kanån (og burde kanskje egentlig også skrives slik). På engelsk er dette løst ved at man kaller det ene canon og det andre cannon. Er det viktig? Herregud nei. Bør vi bare komme oss videre? La oss si det. Saken er at det er vanskelig å utformulere en allmengyldig kanon for kunstverk på grunn av “smaksproblemet”. Folk liker jo forskjellige ting. Ikke desto mindre finnes det et utvalg kanoner der ute – la oss for å være morsomme kalle dem mange løse kanoner på dekk – som blant annet fremkommer gjennom hvilke bøker som blir mest lest innenfor norskfaget, hvilke filmer som blir hyppigst studert på filmskoler, og så videre. Det er en pragmatisk nødvendighet at det blir sånn. Noe skal man jo lese, studere og senere skrive oppgaver om. Det betyr at “noen” må utformulere et pensum for studiet, som på en og samme tid både betyr at de følger kanonen og at de er med på å skape den.

Siden har vi det berømte smakspolitiet. Inkludert “smaksanarkistene” som mener at alt går, det må bli et personlig valg. Finnes det noe sånt som “god smak” og i så fall, hvordan måler man den? Selv skiller jeg vel egentlig mest mellom de som har noen slags smak (det behøver ikke å være det jeg oppfatter som “god smak” men det må inneholde et bevisst og distinkt stilvalg) og de som er “smakløse”, eller vanilje om du vil. De gjør ikke noe spesielt for å være “stilige” annet enn å kopiere ting de ser rundt seg. Man kan si de er mer fokusert på inntrykket de gjør enn på uttrykket de representerer. Det er med andre ord ikke kreativt, det er manipulativt. Hele forskjellen ligger i fokuset. Kreative individer er de “danserne” Nietzsche snakker om i sitatet “danserne ser ut som galninger for de som ikke kan høre musikken”. Det er noe som kommer ut av dem, noe de skaper, en personlig stil som de vokser inn i over tid — og som “kler dem” fordi det er autentisk. Du skjønner hva jeg mener. Dette er stilskaperne blant oss. Fra et kunstnerisk perspektiv er det vanskelig å se hvordan man kan jobbe på noen annen måte: Identifisere og utvikle det talentet man har i retning av det beste uttrykket man klarer å få til. Så får det siden gå som det går.

Jeg antar uten videre at alle har et personlig utvalg av filmer, bøker, musikk og annet som de vil anbefale til alle som ber om deres råd. Et knippe med favoritter, om du vil. Det er særlig her “smaksproblemet” kommer inn. Hva slags opplevelse er det folk søker når de henvender seg til et kunstverk? Sikkert minst halvparten av alt som noensinne har vært produsert fokuserer på “underholdning” – som sier noe om hva slags etterspørsel som finnes der ute – mens de som typisk utarbeider kanoner ser etter helt andre kvaliteter. Du vet. “Store spørsmål” og den typen ting. Interessante problemstillinger. Sterke opplevelser. Jeg tror de fleste kunstnere – uansett formspråk og sjanger forøvrig – vil oppfatte det som et stort kompliment dersom publikum “får noe ut av det” på en tommel opp måte. Det verste er jo sånt som man bare må trekke på skuldrene av. Verken her eller der. Ikke god og ikke ond. Vanilje. Visst er det “pent” men det sier jo ingenting. Meningene er delte men selv tilhører jeg den flokken som mener at kunst er noe fundamentalt annet enn dekorasjon. Det ene utelukker selvsagt ikke det andre, men det er viktigere at verket “sier noe” enn at det bare er pent å se på, punktum.

Om dokumentarfilmer er det å si at de noen ganger er interessante, andre ganger ikke, men jeg forventer uansett at de i det minste prøver å være “informative” på en saklig måte. Ikke fortell en historie, liksom, bare presenter saken. Det er forsåvidt aldri noe problem når fiksjoner sklir over i det dokumentariske — men det er et alvorlig feilgrep å introdusere fabel og fantasi i et saksorientert verk, med mindre fabel og fantasi er selve saken, som jo hender noen ganger. Det er i utgangspunktet underforstått at vi som publikum vil bli presentert en oppdiktet historie – altså teknisk sett en løgn – når vi går på kino for å se en spillefilm, sånn at sannheten forstyrrer ikke løgnen hvis den dukker opp som dokumentarisk element midt i en dramatisk fantasifortelling, men det motsatte er problematisk på en helt annen måte. Det ligger jo litt i navnet at en dokumentarfilm går inn for å “dokumentere” noe som har med virkeligheten å gjøre. Hva pleier vi typisk å tenke når vi plutselig skjønner at noen lyver til oss? Jeg kan ikke svare for noen andre, men selv reagerer jeg med å innta et mye mer kritisk forhold til alt denne personen kommer med etterpå. Kort sagt, det bryter tilliten. Altså, i utgangspunktet forventer man jo at en dokumentarfilm i det minste skal snakke sant, selv om den kanskje ikke lykkes med å være interessant ellers. Bare en ganske liten løgn ødelegger sannhetsverdien til hele verket. Det jeg vil frem til med denne tiraden er at jeg irriteres av “dramatisert dokumentar” som når de for eksempel bruker et raust antall skuespillere (statister?) i mer eller mindre tidsriktige kostymer til å illustrere en slagscene fra middelalderen og den typen ting. Det beste jeg kan si om det er at man i det minste er tydelig om hva som er sant og usant i hva kameraet til den angivelige dokumentaristen viser når man klipper inn “dramatiserte scener” for … effektens skyld? Jeg forstår ikke engang hvorfor de gjør det.

Ny tid, nye medier. Om femti år – dersom samfunnet fortsatt består – vil det bare finnes et fåtall levende mennesker som kan huske hvordan verden var før vi fikk nettet. Det vi være litt som hvordan det en gang var fascinerende at det fantes folk som husket 1800-tallet, det vil si før vi fikk biler, strøm og så videre. Hvis samfunnet fortsatt består om femti år kommer det til å være bortimot ugjenkjennelig i forhold til hvordan ting er organsiert nå i dag. Og hvis ikke? Det vet jeg ikke. Menneskeheten vil bestå i noen slags form, det er jeg ganske sikker på, men det kan hende vi bare sprer oss utover på en “vill” måte – altså lovløst og disorganisert – sånn som mayaene gjorde da opplegget deres kollapset og gikk under. Så får de som lever da se hva de gjør (og ikke gjør) med saken. Nettet er et nytt medium som allerede dominerer de fleste menneskers tidsforbruk per kommunikasjonskanal. Fjernsyn finnes forsåvidt ennå, men også her er det vanlig med hybridapparater som har en nettfunksjon – i det minste som åpen mulighet – i tillegg til de tradisjonelle kanalvalgene. Det er nå minst like vanlig å innhente nyhetene sine fra sosiale media og nettverk som noen annen kilde til informasjon. Samtidig er det lite kostbart å etablere sin egen private kanal for nyheter og annen agitasjon, det vil si dårlig tilslørt politisk propaganda – som fremkommer bevisst eller ubevisst – i en verden hvor mange “føler veldig sterkt” at de har rett, de har sett lyset, og det ene med det andre. De er uansett veldig flittige med å fremstille innhold i kanalene sine — og et betydelig antall av dem “skyr ingenting” når det gjelder sannhet og løgn, de bryr seg bare om hvor mange følgere de har og at disse følgerne skal hylle dem fordi de er festlige, hyggelige, kreative, intelligente eller hva det nå måtte være som trigger forfengeligheten deres. Det er kort og godt ikke realistisk å forvente sannferdighet, moderasjon og selvkritikk hos de som fremstiller innhold på nettet, som jo selvsagt inkluderer denne plattformen. Man er nødt til å selv utvikle evnen til kritisk tenkning. Du vet. Sette seg grundig inn i saker, tenke seg om to ganger (forsåvidt gjerne flere), og så videre. Mange vet ikke bedre. De bare våser rundt i sin egen fantasiverden. Men mange er også faktisk ondsinnede i sine hensikter — og det lønner seg å forstå forskjellen mellom de to (kritisk bør man imidlertid uansett være til alt sånt som “katten drar med seg hjem” fra nettet).

Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, og har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper. Begrepet ble popularisert i 1879 av den tyske journalisten og agitatoren Wilhelm Marr (1819–1904). Innenfor forskningen anvendes begrepet antisemittisme i dag på litt forskjellige måter. Enkelte forskere bruker betegnelsen inkluderende, det vil si om alle former for jødefiendtlighet fra antikken og frem til vår egen tid. Andre anvender begrepet mer spesifikt, om den moderne, raseideologiske jødefiendtligheten som vokste frem i det 19. århundret. Blant de sistnevnte avgrenses gjerne antisemittismen fra den religiøst begrunnede antijudaismen, som var dominerende frem til 1800-tallet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Kall meg fantasiløs om du må, men jeg klarer ikke å se for meg noen annen – ihvertfall ingen bedre – måte å organsiere et moderne samfunn enn det opplegget vi har; med en statsmakt, et rettsapparat og så videre. Altså det sosiologen Max Weber kalte et voldsmonopol. Bare de lovlige myndighetene kan bruke vold eller tvang, og selv de bare i den grad de absolutt må. Enhver form for “privat initiativ” som inkluderer bruk av fysisk makt er i utgangspunktet et kriminelt forhold. Dette gjelder også private vaktselskap og andre som er leid inn for eksempel for å passe på kjøpesentere og denslags. I den grad noen må pågripes eller på andre måter “håndteres” så skal politiet tilkalles. Dette er et av hjørnesteinsprinsippene i selve samfunnskontrakten: Ingen kan på noe lovlig vis bruke vold mot hverandre. Eller altså, man kan selvsagt ta rimelige skritt for å forsvare seg hvis man selv blir fysisk angrepet, men dette inkluderer aldri mer enn bare hva som må til for å stanse de fiendtlige handlingene der og da. Hvis man for eksempel kan komme ut av situasjonen ved å bare gå sin vei er dette hva man plikter å gjøre, selv om det eventuelt “føles ydmykende”, så får man heller tilkalle politiet for å “rydde opp”. Norge er ikke Amerika. Man kan ikke bare skyte en innbruddstyv og den typen ting uansett hvor truet man måtte føle seg. Det korrekte er å trekke seg unna trusselen og ringe politiet. Hva man enn har “sett på film” eller fantasert om: Hvis man selv tar initiativ til voldelig konfrontasjon med en inntrenger på eiendommen sin er det ikke usannsynlig at man pådrar seg en fengselsdom for vold mens den vinningskriminelle bare får et slapt dask på lanken. Dette kan nok oppleves som “urettferdig” blant de korttenkte, men sånn må nesten ting være for at vi skal kunne opprettholde freden.

Det er på ingen måte krystallklart hva folk legger i begrepet borgerlig – eller for den saks skyld begrepet konservativ – men man bør i det minste være en samfunnsmessig insitusjonalist, det vil si at man gir sin politiske støtte til samfunnets eksisterende “ordninger” mens man forholder seg skeptisk – og/eller “agnostisk” – til den mer revolusjonære viljen til å iverksette store samfunnsforandringer. Sånn sett er sannsynligvis Arbeiderpartiet bortimot det mest borgerlig-konservative alternativet vi har i dagens Norge. Imidlertid er det partiet Høyre som tradisjonelt har hatt monopol på definisjonsmakten for hva som er og ikke er borgerlig i det norske samfunnet. Det betyr først og fremst dem selv, men i senere tid også Fremskrittspartiet – det mest radikale og revolusjonære partiet vi har – pluss noen små tullepartier i “det politiske sentrum”, hvor vi forresten også tradisjonelt pleide å finne Senterpartiet. (Folk pleide typisk å vingle litt mellom Høyre og Senterpartiet i gamle dager, mens nå vingler de mellom Høyre og Fremskrittspartiet.) Det het vel forsåvidt Bondepartiet den gangen, men vi merker oss at det politiske tiltaket som senere ble kjent som Nasjonal Samling utgikk fra Senterpartimiljøet. Sånn sett er det mye som har blitt omkalfatret i norsk politikk siden 1945, men bare i den forstand at forskjellige hjertesaker har blitt rokert litt hit og dit mellom partiene, men selve de grunnleggende forholdene forblir de samme. For eksempel har vi omtrent like mange fascister nå i dag som vi noensinne har hatt, målt i prosent av befolkningen, men de flokker seg til andre partier nå enn på 30-tallet. Det fantes jo ikke noe dedikert naziparti i Norge før Anders Lange kom på banen med opplegget sitt i 1973. Hvem skulle de liksom ellers stemme på? Siden overtok Carl I. Hagen stafettpinnen og han skiftet liksågodt navn på hele opplegget – inspirert av danskene – slik at det har hett Fremskrittspartiet siden 1977. Helt frem til nå har dette partiet typisk fremstilt representanter som “forsnakker seg” med rasisme, kvinneforakt og det ene med det andre. De klarer liksom bare ikke å ta på seg en profesjonell maske og være nøye med hva slags setninger de slipper ut av kjeften. Dette er et komisk trekk ved partiet, men det er aldri forbausende. Sånn er jo legningen deres. Man kan være skapnazi på en så dyp måte at man ikke klarer å erkjenne disse sidene av seg selv. De forblir “begravet” dypt nede i underbevisstheten, hvorfra de sender ut sine impulsive lynstråler som får Fremskrittspartiets representanter til å med noe regelmessighet “drite på draget” i sosiale media og ellers.

Fra den senere tid har jeg lagt merke til to ting ved selveste naziprinsessa – Sylvi Listhaug – og de er henholdvis det at hun åpenbart beveger seg rundt på gateplan uten eskorte noen ganger, samt at hun observerer jødehat i Norge. Om det første: Herregud. Er hun helt fette gal? Hun er jo en kontroversiell politiker i en verden befolket av mennesker med dårlig impulskontroll, noe hun ikke minst bør gjenkjenne fra sitt eget parti. Ifølge den siste overskriften jeg så er PST nå satt på saken. Man får håpe at de tar en “voksenprat” med henne. Du vet. Litt om personlig sikkerhet, realistiske trusselvurderinger og denslags. Hun bør definitivt ha med seg minst èn kompetent livvakt hvis hun skal ut og spasere gatelangs i Oslo. Om det andre er det å si at ordvalget er interessant. Det går an å si “antisemittisme” og mene noe av det samme, men når man sier “jødehat” finnes det intet slingringsmonn. Da snakker man om jøder, punktum, og man kobler det forsåvidt opp mot alle andre forekomster av jødehat oppigjennom historien, ikke bare den mer “tekniske” antisemittismen i moderne tid, som handler om såvel konspirasjonsteorier som rasisme, og som er vel så mye passiv-aggressivt nedlatende som aktivistisk basert. “Jødehat” lyder mye mer primitivt og direkte forankret i noe dypt og navnløst i sjelen. Man behøver liksom ingen intellektuell komponent for å hate. Men behøver vel strengt tatt ingen grunn i det hele tatt, det er bare å følge, lytte til og hente sin inspirasjon fra “de hatefulle”. Særlig de som mener at de har funnet “de som har skylda” for diverse gale ting som alle kan se og som alle typisk føler angst og stress i forhold til. Sånn sett kan vi si at det var antisemittisme når folk skrev bøker om “den jødiske trusselen” og alt det der, men jødehat når de vandaliserte jødiske butikker og banket opp innehaveren. Vi som lever nå kan jo himle med øynene og lure på om folk var helt evneveike i Tyskland på 30-tallet. Hvordan kunne de tro på alt det antisemttistiske våset? Vel, vi kan bare se på det de kaller “islamkritikk” nå for tiden for å gjenkjenne det samme mønsteret. Det handler om å hetse og angripe en minoritetsgruppe så ofte og gjennom så lang tid at man etablerer et stabilt fiendebilde. Det var normalt å skylde på jødene den gangen i Tyskland. Mange “normale tyskere” var pissredde for jøder. De ble jo bombardert med historier om hvor farlig “verdensjødedommen” er og hvordan de må holde avstand til dem. Nazistene var – og er – flinke med propaganda. Det skal de ha.

Den pågående situasjonen i Gaza er selvsagt opprørende for ethvert anstendig menneske. Det er ikke jødehat å påpeke at israelerne ser ut til å ha fått i seg litt vel mye Møllers tran der nede, for å si det omtrent så forsiktig som det går an. Derimot er det hersketeknikk av verste slag når man setter likhetstegn mellom kritikk av Israels metoder for øyeblikket – og deres politikk i forhold til palestinerne mer generelt sett – og “antisemittisme”. Vi skal også merke oss at det finnes en ganske stor opinion blant jøder verden over – også i Israel – som på ingen måte bifaller det som skjer i Gaza akkurat nå, eller den noe nær rettighetsløse livssituasjonen mange palestinere har levd under i alle år. Det skal jo ingen stor intellektuell kapasitet til for å se at urett alltid er urett, uansett hvem som utsetter hvem for hva. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en “Israelvenn” men jeg er på ingen måte noen fiende av Israel heller. Jeg vil helst ikke ha noe med dem å gjøre, er vel hva det koker ned til. Jeg er nøytral i saken, bortsett fra at jeg er en samfunnsmessig institusjonalist som på prinsipielt grunnlag tar avstand fra vold som den typen frivolt virkemiddel folk bruker “fordi de kan”, ofte uten noen klar fremdriftsplan hinsides det å “utslette fienden” på kort sikt. Følgelig har jeg heller ingen mening om hva de burde gjøre for å få orden på sakene i regionen, men jeg ser ikke realismen i det de kaller en territorialbasert tostatsløsning. Det virker jo som om det er fritt frem for “bosettere” å bare slå seg ned i erklært palestinske områder, som allerede er fragmenterte til en slik grad at det blir absurd å snakke om territorial integritet som grunnlag for en eventuell palestinsk stat. Jeg kan egentlig bare si det samme som jeg sier om krigen i Ukraina: Jeg er glad det ikke er min jobb å rydde opp i jævelskapen. Forøvrig er det å si at jeg tror ikke det finnes mye jødehat i Norge. Sikkert noe – av typen “George Soros styrer verden” – men de fleste er sannsynligvis ganske uinteresserte. Hvilken rolle spiller liksom deres mening fra eller til? Jeg skjønner selv ikke engang hvilken innfallsvinkel jeg eventuelt skulle ta for å bevege meg inn i noen slags form for “Israeldebatt”. Herregud. Kanskje noe med Zohar og kabbala? Jeg kan jo snakke lengre enn de fleste om “Salomos Tempel” og den typen ting, men jeg er lite interessert i regionens problematikk hinsides år 500 eller deromkring. De har helt klart et problem i Midt-Østen, men det er ikke mitt problem. Jeg er norsk nordmann fra Norge som ikke har noe engasjement i utlandet ut over visse spansktalende land. Det er alt. Jeg håper de finner en løsning der nede, men jeg er ikke optimistisk.

Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at kjønnet en ble tildelt ved fødsel ikke samsvarer med kjønnet man selv opplever å være. Personer med kjønnsinkongruens kalles ofte for transpersoner, men ikke alle som opplever kjønnsinkongruens, definerer seg om transpersoner. Kjønnsinkongruens er også en diagnose som erstatter alle diagnoser som tidligere begynte med «trans»- og forklares som manglende samsvar mellom opplevd kjønn og det kjønnet man ble tildelt ved fødsel.

(bufdir.no)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Minimumsstandarden for å forstå disse tingene består av en sosiologisk og en etisk komponent. For det første, anerkjennelsen av at det finnes både “maskuline kvinner” og “feminine menn” der ute. Det er vanskelig for meg å se hvordan noen kan ha oppnådd voksen og det vi kaller kjønnsmoden alder uten å noensinne ha lagt merke til dette. Den andre komponenten – som er etisk – består i å akseptere at “det bare er sånn”. For disse individene oppleves det som naturlig å “oppføre seg som det motsatte kjønn”. Det er ikke noe galt med dem, ihvertfall ikke i noen større grad enn at det er noe galt med oss alle. Den menneskelige tilstand er i seg selv ganske skeiv i forhold til “det naturlige” for skapninger av vår kategori. Nesten ingen nålevende mennesker er villmarkshelter av typen Lars Monsen. De fleste ville oppleve det som ekstremt utfordrende å overleve utenfor sivilisasjonens rammebetingelser. Vi forholder oss typisk til kulturen vi lever i, mens den naturen vi lever av betraktes som noe suspekt, om ikke direkte fiendtlig. Det er for ethvert seriøst formål absurd å snakke om hva som er “naturlig” for mennesket som art. Vi er jo kulturskapninger. Riktignok fascineres folk ofte av “naturen” og liker sånne ting som fjellklatring, brevandring og fisketur på vidda, men når dette skjer er vi definitivt “på besøk”. Ytterst få opplever for eksempel skogen som sitt rette element. Uansett hvor godt de måtte like seg når de er ute på tur så har de jo tenkt seg hjem igjen senere. Du vet. “Tilbake til sivilisasjonen.”

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor så mange har så opprørte følelser rundt dette med kjønn og karakter. Med mindre man skal ha kjønnslig omgang med noen er det jo ikke særlig relevant for noe hva slags kjønnsidentitet og ytre uttrykk de har. Herregud, bli voksen. De som går rundt og bekymrer seg for andre menneskers seksualitet vil neppe erfare sin egen som særlig vellykket. Hvis jeg har oppfattet tallene riktig så er det under èn prosent av alle mennesker i et samfunn som opplever seg som transkjønnede, mens noe rundt ti prosent totalt plasserer seg selv “et eller annet sted på LHBT-spekteret” men de fleste av dem er ciskjønnede i teknisk forstand (om enn noe “grenseforskyvende” til tider). Disse tallene er relativt konstante, statistisk sett. Hvor synlig dette er ute i samfunnet er imidlertid et helt annet spørsmål, som ofte koker ned til et spørsmål om personlig sikkerhet. Det kan være forbundet med regelrett livsfare å være så uheldig at man støter på en gjeng med pøbel som leter etter noen de kan banke opp ute på byen, hvis man har et personlig uttrykk som ikke er helt A4. Dette er en trussel som aldri helt forsvinner for visse minoritetsgrupper i samfunnet. Hvordan påvirker dette psyken deres? Ihvertfall ikke på noe utpreget positivt vis. Det gjentas jo inntil det kjedsommelige – fra alle hold – at deres eksistens er uønsket. Enten må de forandre seg eller så må de forsvinne. Det er perverst fascinerende hvor intenst hatet mot de transkjønnede fremstår, satt opp mot hvor relativt få det er av dem. Jeg kan vanskelig tolke dette som noe annet enn et utslag av alminnelig seksualangst – se Freud med flere – hvor man formodentlig opplever det som truende mot sin egen identitet dersom den bastante statusen som “enten mann eller kvinne” – med alle de mytologiske fantasiene dette trekker med seg – blir gjenstand for alminnelig skepsis. Dersom kjønn er noe som kan endre seg betyr jo dette at deres eget kjønn heller ikke er noen “bastant biologisk sannhet” (som er de evneveikes mest vanlige argument i denne saken).

Selvsagt er det et utslag av sekulær øvertro når folk hevder at biologisk kjønn defineres av de ytre organer, eventuelt av kromosomene, for alle som gidder å bruke noen timer på å sette seg inn i saken vil oppdage at naturen er en grisete og upresis affære som ikke bryr seg om menneskenes idèer. Hovedtendensen er imidlertid at noe rundt 80-90 prosent av alle mennesker er nokså rettviklet heteroseksuelle i all sin stil, slik at ingen behøver å bekymre seg for at menneskeheten kommer til å dø ut fordi alle blir homotranser eller noe sånt. “Det samme gamle” er og forblir det mest populære alternativet innenfor kategorien kjønnsuttrykk. Sikkert oppimot halvparten av alle mennesker har ikke engang noe forhold til “alternative kjønnsuttrykk” annet enn at de vet det eksisterer men har ellers ingen mening om saken. De føler ikke at det angår dem, som jo er den korrekte holdning å innta i en verden full av praktiske livsproblemer hvor man har begrenset med tid og energi til rådighet. Ikke desto mindre føler et lite mindretall av “antitransaktivister” at dette er litt av en veps i soveposen for dem. De klarer ikke å slippe taket i tøyset sitt, men radikaliseres i en stadig tiltagende grad gjennom sosiale media og andre kommunikasjonskanaler ettersom de møter motstand og må “forsvare seg”. På dette viset har blant andre den kjente britiske forfatteren J.K. Rowling – som er særlig berømt for barnebøkene om Harry Potter – endt opp som noen slags gallionsfigur for denne sørgelige gjengen av evneveike troll. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke om dette, men det spiller liten rolle for meg personlig. Jeg likte uansett aldri Harry Potter. Imidlertid har jeg fått forståelse for at mange “skeive” folk har opplevd denne bokserien som meningsfull metafor for deres egen følelse av å ikke “passe inn” i forhold til det normale i samfunnet. Disse har reagert tildels svært sterkt på at det som var favorittforfatteren deres nå åpenbart ønsker livet av dem. Det er en debatt – i den grad opplegget fortjener noe slikt navn – med steile fronter, preget av den formen for “krigståke” som får folk til å lyve om historiske fakta, vri og vrenge på alt som blir sagt, og ellers oppføre seg evneveikt og useriøst. Det er lett å forstå hva “transaktivister” ønsker å oppnå. De vil jo bare være i fred. Vanskeligere er det å skjønne hvor Rowling og resten av banden har tenkt seg med greia si. Hva vil være et tilfredsstillende resultat for dem? Ser de for seg noen slags sivil terapi mot “slike tendenser” eller går fantasiene deres mer i retning av “internering i dertil egnet leir” — med eller uten gasskammer? Det ser uansett ikke bra ut når Holocaustrevisjonisme plutselig blir et element i opplegget. Når man havner på parti med nazistene har man sannsynligvis gjort noen gale veivalg.