Tabu er et slags forbud, en forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. I vanlig språkbruk brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral og ikke i lovverket. I tradisjonell polynesisk kultur hang tabu sammen med forestillingen om hellig makt eller kraft, kalt mana, som var iboende i alle ting. Denne kraften ble oppfattet som variabel i styrke, og den kunne også være negativ eller ond, som i demoner eller lik. Den kunne også smitte over til personer. Ting eller personer som hadde mana, var også omgitt av tabuer. De kunne ikke røres, deres navn ikke nevnes og så videre.
Poop in the punch bowl er et amerikansk uttrykk som betegner “noe som ødelegger alt sammen” — basert i den antagelse at få ville ta seg en øse med punsj ut av en bolle som alle kan se at det ligger et ekskrement og flyter oppi, selv om mye av punsjen sannsynligvis er helt grei for konsumformål innenfor en strengt “fornuftig” horisont. Alt som angår folkeskrevet – både hva man typisk finner det nede og det man typisk bruker sakene til – er å betrakte som tabu innenfor vår kulturkrets. Samtidig er det knapt noe som opptar folk mer enn funksjonene til sånt som man finner i skrevet. Selvsagt er dette forholdet skismatisk og nevrosefremkallende, med en klar tendens til “omvendt proporsjonalitet” mellom hvor “hemmelig” opptatt man er av skrevsakene og hvor hysterisk avvisende man forholder seg til deres relevanse. Vi skal ikke her og nå begi oss inn i noen psykoanalystisk drodling rundt “personlighetsutviklingens stadier” og hvordan begrepet skam brukes som våpen innenfor kulturen, fordi alle vet uansett alt om dette, og det er heller ikke det poenget vi skal belyse.
Det har i USA nylig vært arrangert en årviss CPAC – Conservative Action Political Conference – hvor man tradisjonelt og gjennom alle år har vært veldig nøye med å avvise alle kjente Ku Klux Klan medlemmer, nynazister og denslags, men ikke i år. Den svært åpne og godt kjente mediapersonligheten Nick Fuentes – som forresten var invitert som middagsgjest hos Donald Trump for ikke så lenge siden, i selskap med rapperen Kanye West – ble observert (og filmet) mens han klikket hælene sammen og gjorde “nazihilsen” med strak høyrearm til noen annen inne i konferansesenteret, men det finnes ingen lyd så man hører ikke hva de sier og det vites heller ikke hvem den andre var. Siden spaserte Fuentes bare videre for å “mingle” med de andre gjestene, og opptaket stanser der. Siden har dette filmklippet blitt vist og snakket om både i offisielle massemedia (store nyhetskanaler) og i mer private og “sosiale” mediaforetak. Ekskrement i punsjbollen er selvsagt et uttrykk som går igjen hos de fleste, siden dette er et så alminnelig uttrykk for “sosiale brølere” i USA og alle vet hva det betyr. Vi må anta at arrangørene av CPAC også vet dette, fordi de har som sagt i alle år vært nøye med å markere at de er “konservative men ikke fascister”, så det har i seg selv betydning at de denne gangen bare “lar det skje” uten å reagere mot noe som virker så provoserende på så mange.
Det er ikke urimelig å si at etter den andre verdenskrig var nazisme svært diskreditert i Europa, særlig i Tyskland, hvor man den dag i dag har et eksplisitt lovforbud mot offentlig fremsyning av typiske nazisymboler. Forholdet er imidlertid fundamentalt annerledes i USA, hvor de har noen slags kognitiv dissonans gående mellom “de originale nazistene” – som i det store og hele er utdødd nå – og deres budskap og politikk, inkludert symbolbruken, som i henhold til amerikansk høyesterettspraksis omfattes av ytringsfriheten. Det er med andre ord lov å være nazist i USA så lenge dette er noe du har funnet på ganske nylig, men det er ikke lov å ha vært medlem av NSDAP – “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” – eller å ha jobbet for eller på andre måter ha vært tilknyttet disse. Da nektes man innreise til USA. Det er et opplegg som sikkert ga mening på 50-tallet, pluss et par tiår oppå det, men det virker litt utdatert nå i dag. Men sånn er amerikanerne. Systemet deres er godt tilpasset til en verden som ikke eksisterer. Samme dag som Nick Fuentes ble filmet på CPAC hadde de en marsj i Florida, med et par hundre stykker kledt i svarte bukser, røde skjorter og svarte finlandshetter, med digre hakekorsflagg (hvite på svart bunn) vaiende i vinden der de marsjerte taust avgårde, formodentlig for å “markere synlighet” eller hva vet jeg. Det var visstnok ingen spesiell anledning og det ble heller ikke delt ut noen løpesedler eller lignende. Det var “bare” noen marsjerende nynazister, som riktignok ble møtt med mange skjellsord og hyttende langfingre fra publikum, men de gjennomførte ruta si og der endte saken. Jeg minnes det Hitler sa mens bevegelsen hans ennå var ung: “Det er ikke viktig om de hater oss, det som er viktig er at de ser oss.”
Satanisme er en betegnelse på religiøse og ikke-religiøse bevegelser som bruker Satan som positivt identitetssymbol. Satanisme er et moderne fenomen som oppsto på 1900-tallet. Få satanister tror på og enda færre «dyrker» Satan. Bevegelsen setter i stedet menneskets selv i sentrum. Satanistene er få, men det er stor intern variasjon i tro og praksis. Hovedstrømningene er fokusert på «det gode liv», motstand mot det konforme og kreativt utenforskap. En mindre gruppe er primært opptatt av opposisjon mot samfunnsordenen. Det finnes former for satanisme de fleste vil regne som religion, men den største gruppen vil ofte bli regnet som et sekulært livssyn.
Disse ordene er skrevet av Asbjørn Dyrendal, professor i religionsvitenskap. Man kan også kalle satanisme postnietzschiansk metafysikk, det vil si at man opererer ut fra den grunnforutsetning at “Gud er død” (og det var vi som drepte ham); som altså var Nietzsches analyse av menneskets forhold til religion i hans levetid, det vil si mot slutten av 1800-tallet. Satanister er pseudoreligiøse, i den forstand at mange av dem (ikke alle) bruker de psykodramatiske delene av religiøs ritualisme til å “jolte” sitt eget følelsesregister — og dette er faktisk omtrent så religiøst som noe noensinne blir for satanister. Vi snakker med andre ord om magisk praksis, hvor de teopatiske elementene av diverse religiøse tradisjoner utdestilleres fra dogmatikken og brukes for å fremkalle en “stemning” eller annen emosjonell respons. Diverse rekvisitter og mer eller mindre bisarre kostymer inngår også ofte i scenarioet, men det finnes ingen regler. Folk oppfordres til å finne frem til hva enn som virker for dem og siden jobbe med dette. Hensikten er i ethvert tilfelle intellektuell dekompresjon gjennom ritualmagi, altså i prinsippet det samme som folk typisk prøver å oppnå gjennom yoga, meditasjon og denslags. Det folk som i utgangspunktet ikke har noen peiling på disse tingene invariabelt spør om etter å ha satt seg mer inn i saken er hvorfor kalles det satanisme? Svaret på dette ble en gang oppgitt å være at “vi lever i en jødisk-kristen kultur” — underforstått at det er en stor og feit fuck you finger til “borgerskapet” og deres dyder, som riktignok er noe mindre dramatisk i det – etter måten – lite religiøse Norge enn i det hysteriske USA, men også her reagerer folk ofte med nervøse rykninger. Det hører med til bildet at den “Satan” satanister typisk liker er den man finner i det episke gudekvadet “Paradise Lost” (utgitt på norsk som “Det tapte paradiset” senest i 2005) av John Milton, fra 1667. Altså en mer “ideologisk” velformet karakter enn den jævelen man typisk hører røverhistorier om og som er alle evneveike menneskers største skrekk.
Jeg avviser kontant at det finnes bloggregler ut over de som er fastsatt av plattformen – i dette tilfelle blogg.no – og som eventuelt håndheves av den til stedet tilknyttede moderator, når dette finnes (som det ikke gjør her). Vi kan snakke om “skikk og bruk” slik dette har etablert seg gjennom “sedvanlig konsensus”, men det at “alle gjør det” har aldri vært noe godt argument for at alle ting alltid må være på denne måten. Etter min mening er det “korrekte” at alle gjør hva pokker de vil – innenfor rimelighetens grenser – så kan de som vil leke politi og regler ta seg en i ræva med det aller første. For eksempel, hvis folk ikke har lyst til å besvare kommentarer så er det uproblematisk at de lar være. Jeg skjønner egentlig ikke denne greia med å jobbe for at det skal lages gruppepress for eller mot sånt som man selv liker, men det er jo heller ikke mitt problem. Jeg bryr meg ikke om sånne ting. Det er ikke “manipulasjon og hersketeknikk” (MOH) når man henvender seg direkte til noen med en aldri så spydig kommentar, derimot er det definitivt MOH å mumle noe om at “mange mener det samme som meg” og ellers henvise til autoriteter som ikke har noe med saken å gjøre. Det finnes heller ingen regel som sier at en blogg må være noen slags nettbasert dagbok fokusert på begivenheter i livet til den som skriver bloggen – selv om dette by far er det mest vanlige – man kan like så gjerne skrive dikt, publisere egne og andres videoer, reklamere for skjønnhetsprodukter og treningstøy, eller – som meg – skrive essays om filosofi, kunst, historie og esoteriske temaer. Hva vet jeg? Som sagt tror jeg det beste er at alle lager den bloggen de har lyst til å lage, så får det gå som det går. Jeg leser ganske mye av det andre skriver men jeg kommenterer sjelden. Jeg føler sjelden at jeg “har noe å si” i forhold til det som har blitt skrevet. Mye av det føles også beklemmende “privat”. Du vet. Jeg er jo en sånn type som opplever det som mest naturlig å bruke De og Dem når jeg henvender meg til noen jeg ikke kjenner. Kanskje litt vel mye “tinnsoldat” noen ganger, men sånn er det bare. Jeg påkaller #metoo når jeg blir utsatt for uønsket – og unaturlig – intimitet fra fremmede mennesker. Hva er for eksempel greia til sånne som absolutt skal ta på folk de snakker med? Herregud noe så creepy. Men nok om “grensesetting” som ikke blir oppfattet og enda mindre respektert. Det er jo et mildt sagt slitent tema. La oss heller snakke om leserne. Jeg har sånn cirka det samme forhold til dem som jeg har til de andre kjøretøyene langs veien når jeg er ute i bil. Det vil si at de i utgangspunktet er “en del av landskapet” — og sånn sett er denne bloggen en lite trafikert – og kanskje litt kronglete – vei. Men det er mye rart å se på og musikken er fin.
Psykoseksuell utvikling er de sidene av den personlige utviklingen som styres av seksuelle lyster, drifter og impulser. Ifølge noen teorier (særlig de psykoanalytiske) dominerer de instinktene som styrer den psykoseksuelle utviklingen også utviklingen av hele personligheten.
I London har man noe som kalles ULEZ. Ultra low emission zones. Tanken er å forbedre den lokale luftkvaliteten for de som bor i området ved å begrense bruken av kjøretøy med høye utslippstall der. Som man kan forvente er dette et omstridt tema hvor frontene går langs det normale skillet mellom høyre og venstre. De konservative snakker om woke krefter som prøver å ødelegge livet for “motorister”, noe som er en så åpenbart usann påstand at Tory-partiet i realiteten støter fra seg moderate velgere; en prosess som har pågått en stund nå – ikke bare tilknyttet ULEZ – og som nesten helt sikkert vil medføre katastrofale tall for de konservative ved neste valg. Britenes politiske tilstand følger det generelle mønsteret i resten av “vesten” (særlig USA) som ganske lenge nå – omtrent tyve år – har hatt en prosess hvor “konservative høyrepartier” lyver stadig mer hemningsløst om alt de tror kan bidra til å skaffe dem flere velgere, men det blir etterhvert så grovt at de støter fra seg alle som synes det er viktig å forholde seg sannferdig til livets realiteter. I mellomtiden jobber Labour-partiet hardt for å tiltrekke seg vinglevelgere av den typen som er mest “konservative” av natur, men de er også seriøse mennesker som synes det er ubehagelig med løgn og grove overdrivelser. Deres nye leder Kier Starmer er like lite “en typisk Arbeiderpartimann” som Jonas Gahr Støre er her hjemme. Begge ville vært utenkelige som ledere for noen slags “arbeiderbevegelse” på 70-tallet; som sier noe om borgerliggjøringen av den politiske venstresiden både der og her. Starmers personlighet fremstår som en mer keitete utgave av det karismatiske sjarmtrollet Tony Blair, som introduserte fenomenet “New Labour” i sin tid, men som senere begikk politisk selvmord over den mildt sagt upopulære krigen i Irak. Men akkurat som Blair i sin tid er Starmer veldig nøye med å “følge amerikanerne” — så gjenstår det å se hvor han til slutt havner.
Den nyeste stormen i vannglasset handler om Lee Anderson – også kjent som the leeanderthal – som skiftet side fra Labour til Tory og som etter dette har vært noen slags politisk kanon som de konservative ruller frem for å fyre av politiske bredsider mot “venstrekreftene” og da særlig det berømte fenomenet woke, som i prinsippet burde være politisk uinteressant men som som likevel har endt som en paraplyfrase som folk bruker hver gang noen prioriterer “menneskelige hensyn” over de økonomiske, som for eksempel – for ikke å si særlig – i saker som omfatter miljøspørsmål. ULEZ er jo hjertebarnet til den svært liberale ordføreren i London, Sadiq Khan, som Lee Anderson – på åpenbart rasistisk grunnlag – nylig beskrev som en “islamist” — nærmere bestemt at både Keir Starmer og hele byen London er styrt av “islamister”, som selvsagt etterspør en bedre definisjon av hva fanden Anderson – og resten av de såkalt konservative – egentlig tror at islamister er, siden det liberale London vrimler av steder som på rutinemessig basis overskjenker folk på alkohol, det røykes hasj åpenlyst på annenhvert gatehjørne, og boligprisene har blitt så perverse at tilstandene begynner å ligne på New York, fordi “alle” briter som ønsker å leve i en stor by med liberale forhold både for forretningsførsel og livsstil søker mot London. Kommer folk til å rømme fra London på grunn av ULEZ? Neppe. Jeg vil heller tro at det motsatte skjer, fordi strategien virker jo. Tallene for forurensende elementer i luftmålingene for London har forbedret seg dramatisk etter at Sadiq Khan etablerte utslippskontrollen. Kan man argumentere med tall? Nei, ikke egentlig. Det er jo grenser for hvor dumme selv de mest evneveike blant oss klarer å bli. Derfor argumenteres det rundt “intensjoner” istedet, som for ULEZs vedkommende betyr at greia beskrives som et tyrannisk maktovergrep rettet mot frihetselskende motorister av en ordfører som styres av “islamister” (som forøvrig også gjelder resten av Arbeiderpartiet). Dette ble imidlertid for drøyt for Rishi Sunak, som ettersom jeg forstår har reagert på disse utspillene med å gi Lee Anderson sparken. Det kinky elementet i saken er at et klart politisk flertall blant Labour-velgere ønsker at det skal fremsettes noen slags offisiell protest mot det som foregår i Gaza. Ord som krigsforbrytelser og folkemord fremsettes stadig oftere og stadig mer høyrøstet blant befolkningen, og etterhvert også i media. Det er visstnok dette som styres av en konspirasjon av “islamister”.
Hvem er det som synes det ikke er et problem når fremstående politikere farer med løgn, grove beskyldninger og all annen slags falskhet? Tradisjonelt har jo det konservative Tory-partiet i Storbritannia vært det samme som partiet Høyre her hjemme; det vil si hovedsaklig de som representerer “kjøpmenn og militære”, men så har vi altså fått denne nyfascistiske bølgen som jeg vil si begynte på 80-tallet – med Thatcher, Reagan og alt det der (vi glemmer jo ikke Chile) – men som ikke ble virkelig ondartet før etter årtusenskiftet. Som forrige gang kan vi se en tydelig perversjon av Nietzsche som filosofisk grunnlag for greia: Nyliberalisme tar jo utgangspunkt i konkurranse på et fritt marked, mellom produkter og individer som “profilerer seg” i forhold til etterspørselen. Vi observerer her hvordan Nietzsches “vilje til makt” blir misforstått enten med ond vilje eller på grunn av evneveik sløvhet, slik at det ender som “vilje til profitt” innenfor en matrise hvor metermålet til enhver menneskelig virksomhet er om det “lønner seg”. Les en hvilken som helst bok som er skrevet av Friedrich Nietzsche og spør deg selv så omtrent hvor mye du tror denne forfatteren brydde seg om begrepet lønnsomhet. Nietzsche ga en lang tung beng i alt sånt. Vilje til makt må forstås i lys av hans idèer om hvordan “nymennesket” – eller overmennesket – er en moralsk kategori av “individualisme” som ligner ikke så rent lite på de klassisk greske idealer om arete, altså ære, dyd eller moral, bare i en tidsalder hvor “guder” ikke lenger er relevante som forklaringsmodeller blant seriøse mennesker. Selvsagt finnes det fortsatt både religioner og religiøsitet, men det går ikke an å si at denne delen av den menneskelige tilstand har den samme autoritet i noe samfunn som fenomenet hadde før den industrielle revolusjon, kanskje bortsett fra visse eksplisitt teokratiske stater som ikke engang deres egne innbyggere liker. Den postmoderne gudløsheten er et mindre problem for de som allerede i utgangspunktet hadde mest ateistiske tendenser, det vil si den politiske venstresiden. men det har vært bent frem katastrofalt for de konservative at kirken har mistet så mye makt. Hvor skal de nå henvende seg for å utvinne den typen argumenter som kan forklares med at “det bare er sånn”?
Partikkelakseleratoren LHC (engelsk: Large Hadron Collider) er verdens største partikkelakselerator. Den er en del av CERN, på den fransk-sveitsiske grensen nær Genève. LHC er en sirkulær akselerator som brukes til å akselerere både protoner (for partikkelfysikk) og blykjerner (for tungionefysikk). Begrepet hadron refererer til partikler som er bygget opp av kvarker.
De som er interessert i denslags kan huske at det var ganske mye sinnsforvirret støy rundt LHC-maskinen mens den ennå var langt fremme i nyhetene. Evneveike mennesker snappet opp begrepet “mikroskopisk svart hull” – noe som kan oppstå innenfor de prosedyrene opplegget er laget for – og fantaserte frem et scenario hvor dette svarte hullet angivelig skulle spise opp hele planeten og det ene med det andre, hvis de ikke heller gikk direkte til demonologisk sak og uttrykte bekymring for at LHC skulle “åpne dimensjonsporter” og slippe alle helvetes fæle makter løs på oss stakkars små. Sånt er jo komisk. Begrepet idiot er en hedersbetegnelse man ikke fortjener når man ikke engang evner å forstå at man ikke har noe greie på avansert partikkelfysikk, slik at man bør helst overlate denne jobben til ekspertene. Du vet. De som driver med mainstream vitenskap; hvor man opererer med regler, standarder og denslags og det typisk tar noen år å lære faget. Så får spørsmålet bli om det har noe med “ytringsfrihet” å gjøre når man skremmer seg selv og andre med evneveikt vås på denne måten.
Noe lignende fremkom i forbindelse med 5G-nettverket – altså “femte generasjon” av digital radioteknologi – hvor folks forvirrede tilstand oppi tenkamentet motiverte noen til å begå sabotasje mot anlegg og installasjoner tiknyttet 5G-teknologien, motivert enten av noen slags religiøs greie eller eventuelt sekulære konspirasjonsteorier rundt “stråling” og den typen ting. Slike aksjoner er selvsagt straffbare som skadeverk mot eiendom og infrastruktur alene – det vil si “materiell terrorisme” – men det er vanskeligere å måle hva slags mentalt skadeomfang slike paranoide vrangforestillinger trekker med seg. Som alle vet er for eksempel menneskeskapte klimaendringer noe ikke alle har evne – eller eventuelt vilje – til å ta inn over seg og forstå. Problemet er av politisk karakter, hvor “visse aktører” ser seg tjent med å skape forvirring rundt sakens konseptuelle struktur – fordi dette er til deres umiddelbare økonomiske fordel – og dermed vanskeliggjøre og/eller “utsette” jobben med å rydde opp i elendigheta. Hva kan jeg si? Det er jo mye frykt i verden, ikke alt av rasjonell karakter. Det vi si at det finnes mange gode grunner til å være redd både det ene og det andre, men det folk liker å frykte er ikke nødvendigvis det de bør frykte (og omvendt).
Det er ikke i utgangspunktet galt å være paranoid i forhold til dagens menneskelige tilstand. Det er jo sant at folk ofte går rundt og ser på hverandre som “noen de kan utnytte til sin egen fordel” og omsetter dette – bevisst eller ubevisst – til noe slags måletall for “sosial kapital”, altså i hvilken grad andre mennesker er nyttige for opplegget ditt, eller om de bare er i veien for deg. Sånn må det bli i et samfunn som har “konkurranse” som et av sine fundamentale prinsipper for økonomisk virksomhet. Når hørte du sist ordet solidaritet brukt på en fornuftig måte? Ikke engang Arbeiderpartiet har hatt dette langt fremme som politisk konsept siden på 70-tallet. Folk skjønner intuitivt at “noen er ute etter å misbruke dem” men de vet ikke hvem de er, eller engang hvor de skal lete for å finne dem, så fantasien vandrer fritt og fremkaller alle mulige slags sprø greier. Hvem skal man tro på i en verden hvor alle er villig til å lyve hvis de har noe å tjene på dette? Det er ingen enkel utfordring å forholde seg til “informasjon”. Generelt sett er folk akkurat de samme skapningene som vi var i steinalderen — og i den grad det finnes noen forskjell i intellektuell kapasitet så er de moderne mye “dummere” rett og slett fordi det ikke krever like mye kløkt og innsats for å overleve i en tid hvor man har avansert medisinsk bistand i relativ nærhet og mat typisk er noe man alltid kan finne i lokale butikker. Det er jo ikke nødvendig å ha noen plan for å overleve i vår tid. Det er nok å bare “følge strømmen” på en ganske passiv måte. Alt er ferdig tenkt, ferdig tygd og ferdig forberedt for en bekymringsløs moderne tilværelse som “konsument” — alt man behøver er penger. Det sier seg selv at dette ikke er miljøbetingelser som som krever et skarpt sinn med en sunn sans for realistiske prioriteringer.
Jeg tenker at det må være opphissende på noe slags kryptisk, psykoseksuelt vis å iscenesette seg selv som heltemodig motstandskjemper i en kontekst av farlige konspirasjoner som driver med medisinsk eksperimentering på globalt nivå med “dårlig utprøvde vaksiner” – selv om det i den hele menneskehetens historie aldri har eksistert noen mer utprøvd vaksine enn den mot covid, som jo har blitt distribuert i flere titalls milliarder doser over hele verden – og surfe på nettet i stadig jakt på flere clues i harahølet. Herregud. Det er evneveikt, men det er også noe som var – ved et kritisk tidspunkt – svært destruktivt i forhold til smittevernet, med den deprimerende forutsigbare følge at mange hundre tusen døde ut over det statistisk forventbare tallet. Ikke så mye i Norge, hvor myndighetene reagerte raskt og profesjonelt, om ikke akkurat perfekt på alle måter, men særlig i de landene hvor den politiske ledelsen ikke tok trusselen tilstrekkelig alvorlig. Disse tullebukkene er som valper som knurrer og biter på en tøffel den dag i dag, selv om verden forøvrig har bevegd seg videre. Krisen er ikke lenger akutt og derfor “pandemisk”, selv om sykdommen fortsatt rammer noen enkeltindivider svært hardt. Som alle vet er poenget med vaksiner at man skal “trene opp” immunforsvaret til å produsere antistoffer mot slik sykdom som vaksinen er designer for – eller mot? – og man valgte denne gangen en annen metodisk løsning enn den “tradisjonelle” som bruker dødt eller på annet vis uskadeliggjort virusmateriale. Jeg har selv ikke noen greie på disse tingene, men jeg oppfattet vel at det var noe med “signalproteiner” og at opplegget var mye mer spesifikt enn den mer bredspektrede innfallsvinkelen som var vanlig før man fikk bedre “genteknologi”, eller altså at man spidder jævelen med en kårde på kloss hold heller enn å skyte ham med kanon fra hundre meters avstand. Mindre stress for organismen. Siden har de også kommet opp med en lenge etterspurt vaksine mot malaria basert i den samme metoden, noe som er svært viktig for svært mange. Jeg antar at “vaksinemotstand” under og etter pandemien til syvende og sist handler om “vitenskapsskepsis”, som igjen er en konsekvens av uvitenhet. Psykologer kommer helt fette sikkert til å skrive masteroppgaver om dette emnet i mange tiår fremover. Det samme gjelder sannsynligvis alle som jobber med kommunikasjon og “public relations” både i offentlig og privat sektor.
Overbefolkning er ikke en betegnelse på antallet eller tettheten av individer, men heller antallet individer sammenlignet med ressursene de trenger for å overleve. Med andre ord er det en sammenheng mellom befolkning og ressurser. Hvis et gitt miljø har en befolkning bestående av 10 individer, men det bare finnes mat og drikkevann for 9 individer, da er det miljøet overbefolket.
(Wikipedia)
Det finnes ikke noe sted å gjemme seg når man bor på landet. Alle kan se deg. Alle vet hvem du er. Alle vet hva du driver med. Hvis man ønsker relativ anonymitet – det å “forsvinne i mengden” om du vil – må man flytte til en by; jo større jo bedre i henhold til dette formålet. Det som skjer i byen er jo at man venner seg til å overse folk man møter. Man ser dem ikke som “individer” men som en del av bakgrunnsstøyen eller “landskapet” og slik må det selvsagt være når man hele tiden forholder seg til et overveldene antall folk man ikke kjenner. Ingen som bor i et typisk bymiljø kjenner – eller engang gjenkjenner (av utseende) – alle sine naboer. Man vet ikke hvem de er og hva de driver med. Det kan være hvem som helst og hva som helst; bare fantasien setter grenser — hvilket bringer oss til problemets kjerne: Grensesnittet mellom privatliv og “offentlig selvrepresentasjon”, for eksempel når man pynter seg for å flanere gatelangs eller for å oppsøke et utested med det formål å ruse seg på alkohol. Hvis man av forskjellige årsaker ønsker å bli sett som “noe annet enn det man egentlig er” vil jeg si at man har dårlige sjanser på landet, mens dette er ganske enkelt i en by av noe størrelse så lenge man holder seg i bevegelse. Folk som ser deg hver dag vil jo etterhvert legge merke til atferdsmønstrene dine, inkludert de du ikke ønsker at noen skal se. Det fungerer svært dårlig å være “hemmelighetsfull” på landet, fordi dette vil bare stimulere nysgjerrigheten hos folk slik at du blir et samtaletema innenfor det sosiale miljøet; mest fordi det er ikke så mye som “skjer” på landet og alt som virker mystisk er derfor litt spennende.
Nylig hadde jeg et ærend i Oslo som inkluderte en del bilkjøring rundt og gjennom tett bytrafikk. Jeg merket at dette begynte å gnage på tålmodigheten min umiddelbart, selv om jeg er godt vant til variert trafikk i urbane områder – jeg har til og med kjørt lastebil i Oslo, noe som rett og slett ikke går an hvis man ikke har evnen til “iskald tålmodighet” i trafikken – men jeg tolker dette som et bra tegn, som muligens kan bety at “det normale nivået” av stresshormoner i kroppen min har falt ganske mye siden jeg flyttet ut på landet. Som alle vet er folka som bor på landet jævlig nysgjerrige på hvem man er og hvorfor man har kommet dit, når man kommer dit. Mange blir litt paranoide av dette, men ikke jeg. Jeg vet hva det handler om fordi jeg er jo født og oppvokst på landet; det er den delen av livet som jeg tilbrakte “i byen” som er det store avviket i livsstilsvalg. Landsbygdmentaliteten er en ryggmargsrefleks hos meg, inkludert det såkalte bygdedyret. Det vil si den formen for brutalitet, trangsyn og intoleranse som Tor Jonsson i sin tid satte dette navnet på — og som gjør livet bortimot uutholdelig for mange som er følsomme og “søkende” i sjelslivet sitt; som ikke orker å leve i en kultur preget av traktorprat, hjemmebrent og nevekamp. For dem er det en befrielse å flytte til et større sted hvor man – relativt sett – fremstår som mindre “unormal”. På landet har vi jo et redusert tilbud av kilder til god underholdning slik at enhver som på noe vis er “annerledes” med stor sannsynlighet vil ende som et standard mobbeobjekt av mer eller mindre hatefull karakter, særlig hvis annerledesheten handler om et kjønnsuttrykk som avviker fra det lokalt normale. Dette var aldri noe problem for meg selv, men jeg møtte forholdsvis mange “landsflyktninger” i løpet av mine tredve år i Oslo og andre byer, som opplevde det som om de “levde farlig” på sitt opprinnelige hjemsted. Mitt eget avvik handlet mer om noen slags aggressiv trang til å se og erfare ting som ikke var – og heller aldri kommer til å bli – særlig enkle å finne i andre strøk enn de urbane. Oslo er jo på mange måter både en stor og en liten by. Det man litt løslig kan betegne som “kunstmiljøet” overlapper med visse andre miljøer som er sterkt preget av innflyttere fra bygda som har kommet til byen for å “leve ut sin legning” hva nå enn dette måtte innebære.
Begrepet overbefolkning virker lite relevant i det strøket hvor jeg bor, eller egentlig hele strekningen mellom Elverum og Trondheim. Jeg vet ikke om alle tettstedene langs denne linja typisk regnes som fraflyttingsstrøk, men ihvertfall gjelder det for en god del av dem. Man kan se det på eiendomsprisene. Der man kan få kjøpt en normal “familievilla” for en million er det lav etterspørsel. Hva får man for en million i Oslo? Et bøttekott? Saken er jo at folk trenger en inntekt, som i de fleste tilfeller betyr at de trenger en jobb, og det er vanskelig å finne jobber på landet, eller rettere sagt man må ta det man får. Det er vanskelig å være kresen sånn sett når man bor på landet. Håndverkere – som meg selv – har det riktignok enklere enn de fleste andre, men også de må leve med endrede økonomiske forhold. Engasjementene er færre og de er typisk dårligere betalt fordi de lokale konkurranseforholdene presser ned prisene mot et minimum av hva som er akseptabelt. I Oslo kan man – relativt sett – “tjene seg rik” på litt smart manøvrering innenfor håndverksfagene, men sånne muligheter finnes ikke på småsteder. Her må man ta det man får, altså det man kaller “kjøpers marked”. Man får oppdrag, men man får sjelden det vi kaller “kremjobber”. I motsetning til hva man skulle tro er det ikke særlig mange bønder på landet – i den forstand at de driver profesjonelt innenfor landbruket – men det er desto flere som er “altmuligmenn” med base i et nedlagt småbruk, og disse betraktes vel også som “bønder” fra et bymessig perspektiv, som er mest aktuelt på hyttemarkedet, som hovedsaklig befolkes av byboere med ferie på landet. Sånn sett har vi jo nettopp hatt vinterferie, som typisk trekker med seg tre-fire ganger så mye trafikk i denne regionen, med dramatisk mye lengre kø på supermarkedet og det ene med det andre. Du vet. Folk i sportsklær og skistøvler som går og dytter på handlevogner stappfulle av alle mulige ting. Dessuten er det komisk hvordan alt som vanligvis er “dagens tilbud” eller “ukas kampanje” og sånne ting totalt forsvinner når feriefolket ankommer. Da ligger alle på lur som krokodiller i den elva sebraene må passere for å komme til beitemarken. Den norske turismen topper seg typisk i påsken, mens det er tyskere i bobiler som dominerer bildet i sommermånedene.
Folk som har regnet på sakene sier at hvis alle mennesker som lever på jorda nå i dag skulle hatt en typisk “vestlig” livsstil så ville vi behøvd ressursene til fem planeter som denne. Hva skal man tenke om dette? Er jorda overbefolket? Mange “føler” at det må være slik, men de som har regnet på sakene sier jo også at hvis man fjerner hele den “fattigste” halvdelen av jordas befolkning så ville dette utgjøre eksakt null og niks forskjell i forhold til ressursutarming og miljøproblematikk. Jorda kan faktisk bære mer enn dobbelt så mange mennesker som i dag med en klokere administrasjon av ressursgrunnlaget, så hva er det egentlige problemet? Det kan enkelt oppsummeres som “rovkapitalisme” men ikke alle forstår sammenhengen mellom sin egen priviligerte livsstil og – det overlagte – drapet på naturen. Selv den notorisk ville naturen i Norge gjennomgår i disse tider en lingchi – “death by a thousand cuts” – som var en særlig sadistisk form for dødsstraff som ble praktisert i KIna helt frem til tidlig på 1900-tallet. Det finnes fortsatt uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i en og samme retning uten å støte på noen menneskeskapte strukturer, men mestepaten av Norge er typisk gjennomskåret av veier, kraftlinjer og denslags. Det er lett å gå seg vill på ukjent sted, men det skal godt gjøres å gå seg totalt vill, i en sånn forstand at man ikke finner noe man kan følge for å komme til befolkede strøk. Konsesjoner og løyver sitter løst hos norske kommunestyrer når de fristes med økonomiske muligheter og ikke minst de magiske “arbeidsplassene” som behøves for å opprettholde skattegrunnlaget. Av denne grunn foregår det en “snikindustrialisering” av norsk natur — et fenomen som NRK nylig har tatt opp som sak og fortsatt skriver historier om på nettsiden sin, men fordi alle hensikter er gode og lokalmiljøene trenger pengene så går det som det går. Kampen mot vindmøllene er et – litt ufrivillig quixotisk – symptom på hva jeg tror er en mye dypere form for uro over “sivilisasjonens fremskritt” ute i den norske befolkningen. De er jo store og godt synlige menneskeskapte strukturer, som i tillegg krever en subsidiær infrastruktur for konstruksjon og vedlikeholdsformål, samt selvsagt utgående kraftlinjer for den strømmen de produserer. Alt handler som alltid om alle slags gode hensikter og det er vanskelig å argumentere mot “det grønne skiftet” og hele den pakka, selv om jeg vil si at hovedproblemet handler om nedleggelse av små og spredte driftsenheter til fordel for store sentraliserte industrianlegg som forsyner bymessige strøk med både næringsmidler strøm og alt hva de ellers behøver og begjærer.
Bruk av cannabis i vestlig kultur i nyere tid begynte med hippiekulturen i 1960-årene, og er fremdeles utbredt, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer. Hallusinasjoner er ikke typisk for cannabisrus, men de kan forekomme ved intensiv bruk. Ofte oppfatter brukeren at hallusinasjonene er fremkalt av cannabis. Da er det ikke brist på virkelighetsoppfatningen. Imidlertid kan virkelighetsforståelsen svekkes ved intensiv bruk, eller hos personer med en spesifikk disposisjon, og dermed resultere i en cannabisutløst psykose. Symptomene på en slik psykose ligner det vi ser ved andre rusutløste psykoser og ved akutt schizofreni, men cannabispsykosen går over etter kort tid ved avholdenhet.
(Store medisinske leksikon)
Tyskerne har visstnok bestemt seg for å legalisere cannabis i noen grad, men jeg har ikke satt meg nøye inn i saken. Inntrykket så langt er at det snakkes om en slags “spansk” modell; hvor moderat bruk av cannabis blir betraktet som en privatsak, men det er fortsatt ikke tillatt å omsette stoffet, eller oppbevare “betydelige mengder” – mer enn hundre gram – selv om det er til egen bruk. De har med andre ord ikke tenkt å begynne verken med “coffee shops” (som i Nederland) eller andre former for åpne utsalg. Hvor det er meningen at folk skal få den lovlige cannabisen sin fra er noe uklart, men “hjemmedyrking til egen bruk” blir nevnt som et alternativ — kanskje litt som hvordan folk brygger sitt eget øl noen ganger, eller legger sin egen vin – med varierende resultater – men dette vet jeg ikke noe om. Det eneste som synes sikkert med saken er at “prinsippet om legalisering” har passert gjennom det politiske systemet og pådratt seg et flertall, men hvordan ting skal skje i praksis gjenstår ennå å se. Det er et problem at “cannabisøkonomien” for tiden er dominert av alskens kriminelle aktører som ikke har noen interesse av at stoffet skal bli legalisert. Det har jo ikke de noe å tjene på. Hva kommer de til å gjøre for å kompensere for tapet sitt?
Jeg er ikke selv særlig begeistret for det jeg kaller “hasjrøykere” og som på engelsk kalles stoners. Det er en egen “alternativ” kultur som er veldig preget av hva vi sannsynligvis må kalle cannabisideologi, i den forstand at de enten ikke skjønner eller ikke vil akseptere at det dreier seg om et rusmiddel som sliter på helsa – både fysisk og (særlig) mentalt – når forbruket blir noe slags daglig ritual litt på samme måte som den berømte “morrakaffen” som så mange oppgir at de behøver for å komme i gang med dagen sin. Stoffet er så vidt jeg vet ikke noe man blir avhengig av på samme måte som heroin, kokain og så videre, men det finnes definitivt “storforbrukere” som er veldig preget av denne vanen sin. Imidlertid er cannabis – relativt sett – “bedre” enn for eksempel alkohol, når det først skal være rusmisbruk. Hasjrøykere er jo ikke typisk farlige mennesker, ihvertfall ikke for noen andre enn seg selv, bare nærmest uutholdelig fjollete og useriøse mange ganger. De som er “harde på flaska” utvikler på sin side nesten alltid sosiopatiske trekk, med lav terskel for vold og annen ubehagelig atferd overfor andre, slik at hvis vi klarer å få alkoholikerne til å heller bli hasjrøykere så har vi oppnådd et positivt politisk resultat. Hva kan jeg si? Vi lever jo ikke i en perfekt verden. Hvis en eller annen middels kødd heller sitter i garasjen sin og fniser av det morsomme mønsteret i veggpanelet enn å drikke seg dritings og banke opp kjerring og unger, så er jo dette en liten forbedring av verdens tilstand. Synes du ikke? Jeg tror ikke forbruket av cannabis kommer til å øke i Tyskland – eller noe annet land, for den saks skyld – på grunn av legaliseringen. Mitt inntrykk er at stoffet allerede er så vanlig der ute at “pushere” henvender seg også til folk de ikke kjenner med tilbud om å kjøpe hasj. Dette har skjedd meg mange ganger i visse deler av Oslo, selv om jeg bare har vært på vei forbi stedet til fots, altså uten å signalisere at jeg “ser etter noe”. Jeg vet ikke hva de tenker på – eller med – fordi av utseende ligner jeg jo mye mer på politi enn på røver, men hva vet jeg? Det sies at politiet også i Norge helst overser de typiske “brukerne” av stoff, så dette omfatter kanskje også “småselgere” på gateplan.
Hvis det hadde vært mulig å avskaffe bruk – og misbruk – av rusmidler gjennom å forby faenskapet så ville dette ha skjedd for lenge siden. Det er vanskelig å finne noen tall for hvor mye ressurser som har vært slengt inn i det svarte hullet vi kaller “narkotikapolitikk” men det mest nærliggende målbare resultatet er at den globale narkoøkonomien – som per definisjon er kriminell – har vokst seg til pervers størrelse. For eksempel snakkes det om en kokaintsunami som flommer fra Sør-Amerika til Europa, som i nyere tid har utviklet seg i retning av å bli et mer attraktivt marked enn den tradisjonelle ruta til Nord-Amerika, og da særlig USA. Folk som har bedre greie på disse tingene enn meg påstår at et gram kokain koster omtrent en “høvding” (tusenlapp) og er det man typisk bruker opp i løpet av en normal tur på byen, så da blir det jo fort mengder av det. Og ikke minst penger. Det har vært litt omdiskutert om de enorme beslagene av kokain i banankasser fra Ecuador som ble gjort i fjor egentlig var ment for et annet marked enn det norske, men det blir bare spekulasjon. Det interessante spørsmålet er etter min mening hva slags kommersiell operasjon som har råd til å tape to milliarder kroner uten å gå under. Vi snakker jo ikke akkurat om noen “kjøpmann på hjørnet” her. Det må antas at alt som ikke blir beslaglagt representerer en så stor verdi at tapene blir “akseptable” som the cost of doing business, så kan kløktige økonomer regne seg frem til hva slags finansstruktur som må foreligge for at denne modellen skal gi tilstrekkelig lønnsomhet. Det er vanskelig å fatte hvor stor den kriminelle narkoøkonomien egentlig er på verdensbasis. Det ligger jo i sakens natur at det ikke finnes noen “offisielle” tall, men det blir sagt at narkobransjen omsetter like mye som transportbransjen og hotellnæringen sammenlagt — slik at man må jo lure på hvor alle disse svarte pengene havner. Beløpene er så idiotisk store at de har nasjonaløkonomiske konsekvenser både her og der. Man kan se for seg en “internasjonal narkobaron” som noen med villa i Marbella og leilighet i Dubai; med dyre merkeklær, gullkjeder, sportsbiler og det ene med det andre, men sannheten er at det er så mye penger i narkoøkonomien at det går ikke an å bare bruke det opp, det må nødvendigvis “investeres” på noe slags vis, i håndfaste men også omsettelige verdier. Beatpoeten William Burroughs – han som oppfant begrepet heavy metal som navn på en imaginær musikksjanger tyve år før noe sånt eksisterte – sa allerede på 50-tallet at “innenfor et kapitalistisk system er heroin det perfekte produkt”. Han var selv heroinist og derfor sannsynligvis litt “partisk” med valg av stoff for å illustrere poenget sitt, for jeg synes at kokain er et mye bedre eksempel. Kokainister er jo vesentlig mye mer “dynamiske og utagerende” som typer enn heroinister, som virker mer sløve og zombieaktige i stilen sin.
Hvorom allting er, alle sier at cannabis er – “far and away” – det største produktet innenfor narkoøkonomien, både her i Norge og i resten av verden. Det eneste jeg kan tenke om denne påstanden er at det sannsynligvis foregår mye mer hasjrøyking der ute enn jeg tror, og jeg er ganske illusjonsløs i forhold til fenomenet. Jeg tenker det samme om folks rusvaner som deres sexvaner, religiøse idèer med videre, at det raker ikke meg hva de driver med på privaten — og jeg vil helst slippe å høre noe om det. Jeg klarer ikke å se for meg noen slags situasjon hvor det er passende å snakke om private emner, bortsett fra private samtaler. Folk er riktignok ikke særlig opptatt av etikette nå for tiden og de beskriver det ofte på nedlatende vis som “politisk korrekthet” når etiske standarder fremholdes som essensielt i sosiale sammenhenger, men det regnes tradisjonelt sett som “udannet” når man privatiserer en samtale og plasserer seg selv i sentrum av narrativet, gjerne ved å fremholde hva slags “offer” man er for andre menneskers onde vilje og det ene med det andre. Jeg tar den meningsløse bablingen hos en typisk hasjrøyker mye heller enn den krenkede offermentaliteten hos det selvmedlidende borgerskapet. Herregud for noen evneveike fjols. Uansett, “et narkofritt samfunn” er ikke noe aktuelt alternativ. Dette vet vi. Det er etter min mening bra at de legaliserer cannabis, mest fordi det undergraver folks alminnelige respekt for loven når man prøver å forby ting som folk uansett kommer til å gjøre. Jeg ser som sagt ikke på det som positivt at folk bruker cannabis, men det er et vesentlig mye større onde når man straffeforfølger dem på grunn av noe som i utgangspunktet er et helsemessig spørsmål – vel så mye psykiatrisk som somatisk – motivert av moralistiske holdninger som harmonerer dårlig med sakens realiteter. Det finnes en narkoøkonomi fordi det finnes etterspørsel etter stoff. Ferdig diskutert. Det finnes ingen ond konspirasjon av pushere som frister folk inn i synd, bare “markedskrefter” som reagerer slik de skal innenfor en kapitalistisk horisont når det dukker opp etterspørsel etter noe. Det eneste realistiske spørsmålet er hvem som skal kontrollere pengene. Det er et politisk valg at vi skal ha livsfarlige gangstere og narkobaroner som styrer en økonomi på størrelse med statsbudsjettet i et middels stort europèisk land. Må det være slik? Det er et lite skritt i nominelt bedre retning å legalisere cannabis. Noen fortalte meg at det til enhver tid har vært lovlig å kjøpe cannabisfrø via postordre fra blant annet Nederland, men jeg vet ikke om dette er sant. Det høres jo helt evneveikt ut, men forklaringen skal visstnok være at det er juridisk komplisert å forby frøene. Internasjonal frøhandel er jo et tema i seg selv, men saken er uansett at folk bør tillates å dyrke sin egen cannabis, dersom dette er noe de ønsker og evner å få til. Hvor vanskelig kan det være? Fra min kyniske synsvinkel er dette noe som kanskje vil bidra til å undergrave kapitalkreftene innenfor narkoøkonomien, som åpenbart ikke vil la seg regulere på noe annet vis enn gjennom å redusere den internasjonale etterspørselen etter produktene deres.
Ptah er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en skapergud, og en skytsgud for kunstnere, håndverkere og arkitekter. I den guddommelige triaden i Memfis var han gemalen til løvegudinnen Sekhmet og far til den vakre lotusguden Nefertum. Det norske og vesteuropeiske navnet Egypt er avledet av det gammelegyptiske stedsnavnet Hikuptah, som grekerne kalte Memfis, Betydningen av Hikuptah er «Hjem/tempel for sjelen til Ptah». Det gikk inn i antikkens gresk som Aiguptos, og som ble videreført til latin som Ægyptus, noe som i moderne vestlige språk har blitt til Egypt. Det opprinnelige egyptiske navnet for Egypt var Kemet, «det svarte landet».
(Wikipedia)
En litt pussig ting med min yrkesaktive karrière er at ingen i Norge, når de hører ordet murer, tenker på noe annet enn sånne som driver med muring, flislegging, murpuss og så videre – i en håndverksmessig forstand – mens man på engelsk er nødt til å presisere når man sier ordet mason at man ikke mener “frimurer” men heller en sånn som er ute i felten og jobber med murverk. Ordet bricklayer blir faktisk oftere brukt – ihvertfall i Storbritannia, min detaljkunnskap om USA er begrenset – om de som står på stedet og lager muren, mens for eksempel en “stone mason” henviser til noe som ligner mer på en “skulptør” i forhold til gravsteiner, monumenter og denslags. Det er litt omdiskutert når eksakt frimureriet oppsto som fenomen – blant annet er det noen uregelmessigheter rundt Rosslynkapellet i Skottland og det ene med det andre – men de fleste seriøse studenter av historie vil si “i løpet av 1600-tallet” og med dette antyde at det det foreligger en utvikling over tid fra de første løslige sammenkomstene av “frie og uavhengige murere” og frem mot dagens situasjon hvor opplegget er godt organisert. Jeg har ikke selv noe forhold til frimurere. Jeg oppfatter dem som en bande borgerlige tullebukker som driver med cosplay; altså diverse rollespill og psykodrama som er basert i kostymer og rekvisitter, både fysiske og “åndelige”. Det er forsåvidt litt irriterende at de kaller seg “murere” men det er ikke verre enn at det går an å leve med det. Mer presist ville det vært hvis de kalte seg “byggherrer” siden dette teknisk sett er navnet på den som bestiller og betaler byggverket, men det har ingenting å gjøre med de håndverkerne som faktisk utfører jobben.
Jeg oppfatter hele opplegget til frimurerne som en “moderne mysteriereligion” basert på en serie med innvielser i et sett med stadig dypere “hemmeligheter” som angivelig blir beskyttet og viderebefordret gjennom organisasjonen deres. Greia er klassisk. Dypest sett handler hele hemmeligheten om at det ikke egentlig finnes noen hemmelighet, men i løpet av de tyve årene eller hva det nå tar å jobbe seg frem til denne siste erkjennelsen så er man en villig disippel og “søkende” innenfor tradisjonen, som i praksis betyr at man står til logistisk disposisjon for å utøve diverse “tjenester” for de andre medlemmene av kulten, særlig de som innehar en høyere grad og derfor høyere autoritet. Innenfor svindlerfaget er dette hva man kaller en long con, det vil si noe som gir uttelling over langen, selv om det er “kostbart” her og nå. Har jeg ellers noen mening om frimurerne? Nei. Det er hva det er. Folk liker jo sånne greier. Du vet. Ritualer og samhold; en følelse av delt skjebne og “mening”. Når man selv siden kommer frem til det punktet hvorfra man kan se at alt bare var luft og rollespill vil man typisk ha jobbet seg frem til en respektert posisjon som mange ser opp til og forventer ledelse fra, så man kan like så godt trekke på skuldrene og ta de godene som følger med stillingen. The show must go on. Sånn fungerer ting i praksis innenfor kirken også, eller rettere sagt innenfor alle religioner, eller skal vi kanskje si hele det aspektet av menneskenaturen som søker etter noe; kanskje “sannheten”, kanskje bare en “mening med det hele”, saken er uansett at vi dypest sett ikke har tilgang til den kategorien av informasjon som vi kan kalle “sikker viten”. Dette er jævlig frustrerende for alle som føler at de har “rett til å vite” og at dette er noe som nektes dem av mektige sammenslutninger av “eliter” både i økonomisk og politisk forstand. Problemet er bare at disse såkalte elitene er like evneveike som alle andre, de er bare sleipere i forhold til hvordan de har posisjonert seg innenfor “systemet”. Er det komisk? Ja. Er det tragisk? Også ja.
Min forrige bloggpost berørte kynismen som filosofisk tradisjon. En avlegger var stoa – det vi nå kaller “stoisismen” – og deres høyeste ideal var apati, som betyr fullstendig uavhengighet fra den materielle tilstand. Er det ikke vakkert? Kynisme og apati ble tidligere oppfattet som svært ettertraktede “åndstilstander” som folk jobbet hardt for å oppnå i sitt liv. Siden har de jo fått et litt mer tvilsomt rykte. Folk er vel fortsatt slik at de typisk blir sjokkerte men også fascinerte når de møter “skandaløse” individer som blankt avviser alt de holder hellig, i den forstand at de bruker store deler av sin totale “livsenergi” på å opprettholde denne eksistensielle tilstanden av “mening og normalitet”, mens de samtidig typisk føler seg utilstrekkelige og imperfekte overfor “det hellige” og derfor bygger opp skjult aggresjon — som kan trigges i mange forskjellige retninger når de møter en katalysator, altså et individ som provoserer dem til å agere utenfor sin normaltilstand. For eksempel virker det svært provoserende på sånne som jakter på rikdom og lykke når det plutselig kommer noen som ler av dem og pisser på idealene deres. Det var i hovedsak derfor de korsfestet Jesus — og vil gjøre akkurat det samme – litt justert for endringer innenfor vanlig teknologisk praksis i tiden – hvis han kommer tilbake igjen, eller egentlig hvis noen som helst gir seg til å “disse” rikdom og materielle verdier sånn som Jesus gjorde. Du vet hvordan folk er. De liker de fine tingene sine. De liker den følelsen de får når de sammenligner seg med noe eller noen og kommer ut av det som bedre enn andre. Når man bare må strekke armene mot himmelen og juble fordi man vant. Det jeg ønsker å si er at sånt får meg til å gå inn i en tilstand av palmefjes, altså det man på engelsk kaller facepalm, som typisk er når man legger ansiktet i hendene og stønner fordi alt er så jævlig dumt, fordi dette er virkelig og fette oppriktig evneveikt. Jeg vet at jeg bruker dette ordet frivolt og det er på alle måter meningen at det skal være som et intellektuelt ballespark, men å postulere at konkurranse er menneskets dypeste naturtilstand – slik Friedrich Hayek, Margaret Thatcher og “nyliberalismen” gjør – er virkelig organisk tilbakestående på et så dypt vis at bare Liz Truss har klart å oppnå “satori” innenfor tradisjonen i det moderne Storbritannia, og hun fikk bare 44 dager i jobben. Altså, selvsagt er det all mulig slags “konkurranse” mellom mennesker, men dette er typisk den formen for knurrende småkrangling som man henfaller til når man ellers har gjort alt nødvendig arbeid og føler på hva man skal bruke “fritiden” til. Det naturlige innenfor vår art er å søke sammen i “samfunn” av samarbeidende individer som lever i komplekse og interaktive sosiale grupper. Det går åpenbart ikke an å “bygge noe” på et grunnlag som ikke er stabilt, som det jo per definisjon ikke er når gruppens medlemmer konkurrerer mot hverandre.
Naiv betyr troskyldig, enfoldig, godtroende eller barnlig. Innen kunst og litteratur brukes naiv om noe som er usøkt, umiddelbart, naturlig eller enkelt. Naivisme er i videste mening en kunstoppfatning som bevisst griper tilbake til naiv kunst, barnekunst og naturfolkenes kunst idet den prøver å tolke virkeligheten så umiddelbart og ureflektert som mulig for derved å styrke det følelsesmessige uttrykket.
Nevrologer og andre “hjerneforskere” snakker ofte om eksekutivfunksjonen, som kan forstås som en indre “sensor” og den delen av selvet som analyserer informasjon og fatter beslutninger. Man “holder dommedag over seg selv” som Ibsen formulerte det. Sammenlign det med regjeringen. Høres det fornuftig ut med en politisk ledelse som er troskyldig og impulsiv? Selvsagt ikke. Det vi vil ha er kalkulerende folk som tenker gjennom alle saker både to og tre ganger før de gjør noe som vil få konsekvenser for oss alle. Det forventes forsåvidt av alle voksne og ansvarlige individer at de skal ha god selvkontroll og rimelig oversikt over “tingene i verden” men alt sånt blir mange ganger viktigere hvis vi snakker om noen som har lederansvar, enten dette betyr i politisk forstand eller det bare er noe i det private næringslivet. Norge hadde i årene 1965-1971 en borgerlig regjering under ledelse av Per Borten fra Senterpartiet. Han var definitivt naiv da han en vakker og ikke minst varm dag i august 1969 valgte å møte Dagbladet til et intervju – med bilder – kledt bare i underbuksa, åpenbart uten å ha beregnet hvordan dette ville se ut på trykk. Han var forsåvidt en jovial “folkets mann” som var godt likt for sin uformelle og direkte stil, men denne affæren med underbuksa ble en politisk belastning både for Per Borten og regjeringen hans. Nåtidens politikere har sannsynligvis et helt team med alle mulige slags mediakonsulenter og denslags som passer på at “budskapet” til enhver tid er strømlinjeformet, men noe sånt ville formodentlig vært lite forenelig med Bortens personlige stil ellers. Han var jo ingen kynisk mann. Eller var han det likevel?
Kynisme er i dag en betegnelse for oppfattelsen hos de som hevder at den grunnleggende intensjon bak alle menneskelige handlinger er egen vinning, og som derfor ikke er villige til å akseptere oppriktighet, dyder eller altruisme (motsatt av egoisme) som motivasjon. Kynisme i sin opprinnelige form var en gresk filosofisk skole fra antikken og ble grunnlagt av den greske filosofen Antisthenes. Kynikernes filosofi hevdet at målet med livet var å leve et dydig liv i overensstemmelse med naturen. Det innebar å avvise alle konvensjonelle begjær og streben etter rikdom, helse, og berømmelse, og leve et enkelt liv fritt for tyngende eiendeler.
(Wikipedia)
Et kynisk syn på såkalte altruister er at de gjør det for sitt eget speilbildes skyld. “Belønningen” de oppnår er en varm og koselig følelse av at de er snille mennesker som er opptatt av å gjøre gode ting i “fellesskapets” beste interesse. Et kynisk syn på denne strategien er at det er noe alvorlig galt med sånne som virker overdrevent opptatt av å være positiv, hjelpsom og “god” til enhver tid. Hva slags skjeletter har de i skapet sitt? Hvorfor oppfører de seg sånn? I den grad man overhodet har noen bevissthet er man jo et “agerende subjekt” som eksisterer innenfor en biologisk horisont hvor den mentale eksekutivfunksjonen forholder seg til et “grensesnitt” mellom selvet og verden, og hvor man ved viljens hjelp skaper den virkelighet som man forholder seg til. Vi kan si det er et interaktivt spill om “selvrealisering” om du vil. Det går per definisjon ikke an å handle i noen annen interesse enn egeninteressen, med mindre man er psykotisk eller bevisstløs på annet vis. At egeninteressen siden består i å for eksempel “være nyttig innenfor samfunnet” betyr verken mer eller mindre enn at man vurderer dette til å være sin beste strategi for overlevelse i en farlig verden. Mer edelt enn dette blir ting dessverre ikke innenfor en kynisk horisont. Saken er jo at mennesker fra naturens hånd er onde skapninger, selv om “dumme” er et mer teknisk korrekt begrep. Problemet er at vi er dumme – og ikke noe mer eller mindre enn dette – bare i den grad vi også er late og unyttige. Så snart vi begynner å bli geskjeftige aktualiseres de onde sidene våre, og siden går alt – forutsigbart – enten rett til helvete med èn gang, eller via mange kryptiske og omstendelige krokveier til den samme adresse ved et senere tidspunkt. Hvis du tror noe annet bør du studere litt historie. De beste blant oss er sånne som lever enkelt og som ikke “gjør mange ting” — mens de verste invariabelt er ambisiøse typer som “søker makt” og det ene med det andre.
Formelt sett var det kanskje Antisthenes som grunnla den kyniske skolen i Athen for 2500 år siden, men det var Diogenes som ble den store rockestjerna som alle husker, noe som faktisk startet umiddelbart. Athenerne pleide gjerne å oppgi både Sokrates og Diogenes som selve gullstandarden for hva det betyr å være “en vis mann”. De spesielt interesserte kan utforske saken selv, men legenden sier om Diogenes at Alexander den store en dag oppsøkte ham fordi han hadde hørt om Diogenes – den private huslæreren til kongssønnen Alexander var jo Aristoteles, som selv er et av de store navnene i denne sammenhengen – og på forespørsel om det var noe Alexander kunne bidra med eller gjøre for Diogenes, skal han visstnok ha svart at det ville være fint om Alexander flyttet seg litt sidelengs slik at han ikke skygger for solen på en slik kald dag. Noe mer hadde han ikke bruk for. Det vites ikke hva Alexander svarte, eller engang om han ga noe svar, men han fulgte sannsynligvis bare den umiddelbare oppfordringen og slo seg ellers til ro med at Diogenes var en mann uten ønsker og ambisjoner. Ordet kynisme kommer fra kynos, som vel fortsatt er det greske ordet for hund. Gå til hunden og bli vis. I en høyere dimensjon legger vi merke til at naivisme og kynisme har et felles opphav og ideal i “det naturlige”; de bare ankommer dit langs forskjelligartede veier. Det antas at poenget med å stille opp hundens typiske livsstil som “åndelig ideal” – det finnes jo for eksempel ikke noe sånt som en snobbete hund, de er alle griser (så å si) – handlet om å markere en bestemt type holdning overfor “livsnødvendighetene”. Det er sant at mennesker er svært komplekse skapninger, men vi må ikke nødvendigvis komplisere alle ting i livet vårt til en sånn grad at vi typisk mister oversikten over hva som er opp og ned både i etisk og ontologisk forstand. Et komisk element i dette bildet er jo at de som ikke jakter på lykken oftere seg ut til å “ha lykken med seg” enn de som jager hvileløst etter forbedringer i den eller den forstand; som regel bare drøm og fantasering, men folk gjør typisk mye stygt – mot andre, men også mot seg selv, og ikke minst “mot planeten” – når de er ute og jager sommerfugler på dette viset.
Gematri er en hermeneutisk teknikk hvor man tilskriver bokstaver sifferverdier og bruker verdiene til å tolke teksten ved hjelp av tallsymbolikk. Grunnlaget for dette er at i noen skriftspråk hadde man ikke egne tall, men ga bokstavene sifferverdier og brukte dem som tall, jfr. romernes tallsystem. Andre eksempler er gresk, hebraisk og futharken. Gematri er vanlig innen jødisk og islamsk mystikk og til tider innen noen kristne kretser.
Det går an å forsvinne så dypt ned i harahølet at man rent glemmer tingene rundt seg, særlig når man begynner å grave i alle de mystiske tingene som skjedde i England – det het jo ikke Storbritannia før i 1707 – i årene mellom 1580 og 1620; som de rimelig godt informerte kan se handler om sen elizabethansk og tidlig jakobinsk periode, det vil si på den tiden da William Shakespeare “egenhendig” utvidet hele det engelske språket i mange slags retninger samtidig. Litt av en type, ikke sant? Fabelaktig hva de fikk til på den tiden, selv om de ikke hadde verken elektrisitet eller forbrenningsmotorer. Som jeg har sagt – og alltid kommer til å si – hver gang jeg har berørt dette temaet så virker det i utgangspunktet fjollete å stille spørsmål ved forfatterskapet til Shakespeare, fordi alle vet jo at det finnes hvor mange gale mennesker som helst i denne verden som kommer opp med “alternative idèer” om hva som egentlig hendte med det ene og det andre emnet fra historien, men det er nesten alltid bare evneveikt vrøvl som begynner å slite på tålmodigheten etter få setninger.
Det er ikke en konspirasjonsteori at det finnes så mye underlig i Shakespeares sonetter i utgaven fra 1609 – og enda mye mer i den første folioutgaven av Shakespeares skuespill fra 1623 – at man ikke bare klarer å late som ingenting når man først har blitt gjort oppmerksom på det. Dette er observasjoner. Hvordan man siden velger å “forklare” det man ser er imidlertid en annen sak. Det må jo nødvendigvis omfatte noe slags skjult komplott med mange aktører, som vanskelig lar seg forene med den “offisielle” historien om hvem William Shakespeare var og hvordan – samt ikke minst når – de samlede verkene hans ble til. Problemet med dette er at det selvsagt finnes en stor og svært lukrativ kommersiell operasjon tilknyttet Shakespeare, med turisme, souvenirer og det ene med det andre. De folka blir eitrendes illsinte når noen ymter frempå med noe om at det kanskje er mer ved denne greia enn hva som er offentlig kjent og akseptert som “den sanne historien” om Shakespeares liv og virke. Derfor reagerer disse – de såkalte Stratfordianerne – typisk med å latterliggjøre og hetse alle som ikke uten videre godtar det som står skrevet om saken i alle offisielle lærebøker. Sånn sett har vi en “konspirasjon” allerede der, fordi såpass mange har en interesse av at legenden forblir som den er. De har jo investert både tid, penger og prestisje i prosjektet. Man vet hva man har men ikke hva man får, som folk sier. Hvis noen har et opplegg gående som de tjener gode penger på, så pleier de ikke typisk å bli blide når noen andre kommer og stikker kjepper i hjulene for dem, uansett hva som eventuelt motiverer disse andre.
Mye kan skje på førti år. Husker du året 1984? I februar det året døde Jurij Vladimirovitsj Andropov, kjent som den fjerde generalsekretær av det sovjetiske kommunistpartiet – etter Stalin, Krutsjov og Bretsjnev – også kjent som “Slakteren fra Budapest” for sin rolle under opprøret i Ungarn i 1956 – mens han var ambassadør for Sovjetunionen på stedet – men den viktigste nøkkelrollen han har i forhold til dagens kleine situasjon i Russland er at han var en visjonær leder av KGB ved et tidspunkt. Han ville ha flere egenter av “amerikansk” type, det vil si typisk folk som blir rekruttert fra høyskoler og universiteter, heller enn at de starter som militære offiserer, som inntil da var gjeldende standard for en karrière i KGB. Han ville altså ha mer utpreget “intellektuelle” agenter — og en av dem han rekrutterte er dagens president i Russland, Vladimir Vladimirovitsj Putin, som jo har “mange tanker om ting”, hvorav ikke alt virker å være helt i vater. Andropov hadde bare toppjobben i Sovjetunionen i 15 måneder, før han døde ganske brått av “leversvikt” – hva nå enn det betyr – og det viktigste han gjorde på kort sikt var å trekke Mikhail Gorbatsjov inn i toppledersjiktet, også som et ledd i “intellektualiseringen” av landet. Andropov var jo ingen tosk. Han så at det var nødvendig med dramatiske grep for å redde hele Sovjetprosjektet fra å selvdø i et dragsug av korrupsjon og ineffektivitet. Selv husker jeg året 1984 godt. Jeg fylte 21 det året og det fantes noen slags abstrakt forventning ute blant folk om at det ville skje noe betydningsfullt, på grunn av den jævla boka som het 1984 og som var kjent for å være dystopisk og fæl — opplegget var kanskje litt som hvordan folk hadde de merkeligste fantasier om hva som skulle skje i 2012, på grunn av Mayakalenderen og alt det der. Du vet. Dommedagsfantasier. Ingen kunne gjøre helt rede for de eksakte mekanismene som liksom skulle frembringe “noe” men selv ellers ganske oppvakte folk hadde tilløp til hysteri fordi “nå har året 1984 kommet” slik at hva? Storebror ser deg? Herregud. Det er bare et tall, din dølle dust. Imidlertid hadde folk begynt å få øynene åpnet i forhold til AIDS på denne tiden, og det skjedde jo ikke uten støy. Jeg vet ikke hvordan dagens publikum ville ha reagert på det som først ble kjent som homokreft, men det hadde sikkert gått en kule varmt og vel så det på sosiale media. Folk har jo så mange slags interessante reaksjoner på “nye og ukjente sykdommer” og hva dette betyr.
AIDS var vel en så stor irrasjonell trussel som den noensinne ble rundt årene 83-84-85, før man begynte å få bedre oversikt over hvordan folk blir smittet, og ikke minst hvordan man ikke blir smittet. Du vet hvordan folk er. Det jeg kaller “Børre på Facebook” er jo noe som alltid har eksistert, det vil si et kvantum informasjon som har tvilsom provenans, men det føles sant og riktig der og da, uansett hvem som bringer deg ryktet. “Folkesnakk” har blitt digitalisert, men noe nytt fenomen er det mildt sagt ikke. Fetteren til Pelle gikk i klassen til en som opplevde akkurat det der. Og så setter man i gang med å male fanden på veggen. Vi har mange gode grunner til å tro at ting har foregått på denne måten like lenge som menneskene har hatt et språk. Jeg mener, folk snakket om “den store verdenskonspirasjonen” i året 1984 også, med intens fokus på enhver symbolikk man mente å kunne observere rundt seg. Kommunistene var i høyeste grad en aktuell trussel både her og der, av den typen som må være slik at hvis man ikke kan se noe der så betyr det bare at det er godt skjult. Man vet jo at de pønsker på noe slags jævelskap. For å si det slik: Da jeg var i de tidlige tyveårene regnet vi det som 50-50 at det når som helst kunne bryte ut en atomkrig mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Hvorfor driver de ellers og bygger opp sånne våpenarsenaler? Ingen tenkte på dette som “pessimisme”, snarere som en aktuell militær realitet. Det kan skje, og når det først skjer så vil mye skje veldig fort. Vi som har vokst opp i kjølvannet av verdenkrigsepoken 1914-1945 er de første menneskene som har levd med mulighetene for “total utslettelse” – på grunn av ting vi selv har laget – som materielle realiteter, men langt fra de første – eller siste – som har hatt paranoide fantasier om verdens undergang. Sånt er jo slitsomt for psyken, både på kollektivt og på individuelt nivå. Dagens situasjon er jo ikke akkurat noen solskinnshistorie heller. Ikke bare har vi gale mennesker som fører krig på bestialsk vis – i tillegg til en nyfunnet vaktsomhet overfor “den neste pandemien” – vi har også et assortert utvalg miljøproblemer som er i eller svært nær sin kritiske fase, altså når det blir “do or die” som man sier på engelsk. Hva skal man tenke om dette? Som jeg alltid sier: Håp er ubrukelig. Det folk trenger er mot til å bare leve videre og ta det som det kommer. Man kan være bra fette sikker på at all mulig slags jævelskap kommer til å skje, men sånn har verden alltid vært. Folk er ikke verre nå enn de var før, de har bare mye mer fancy utstyr slik at de får gjørt større skade på kortere tid. Det er alt. Det er viktig å se realitetene i hvitøyet hvis man skal kunne få gjort noe med situasjonen. Fortvilelse er om mulig enda dummere enn håp. Stram deg opp, din slappfisk. Det kommer til å bli arbeidssomt å legge om livsstil og økonomiske systemer, men det kommer også til å bli nødvendig.
Operant betinging er en form for læring der individets atferd endres som en følge av de konsekvensene atferden har hatt. Hvis konsekvensene av en atferdsform gjør at denne øker, kalles dette forsterkning. Hvis konsekvensene gjør at atferden minker, kalles det reduksjon eller straff. Disse definisjonene er «empiriske» – man må se hvordan konsekvenser faktisk virker før man kan avgjøre om forsterkning foreligger.
Jeg tilhører den fløyen av tenkere som mener at et individs grunnleggende atferdsmønster er ferdig innlært før språkutviklingen begynner. Som en ikke helt korrekt men likevel veiledende pekepinn kan vi si at foreldrenes fundamentale livsstrategier “går i arv” på en ubevisst måte, eventuelt vil andre “foreldrefigurer” som håndterer barnet under den førspråklige fasen ha den samme funksjonelle rolle i forhold til de aller tidligste livserfaringer et individ opplever. Det typiske er at foreldrene føler veldig sterk omsorg for den lille. De vil beskytte barnet hinsides sine egne behov for komfort og sikkerhet. Sannsynligvis er dette instinktiv atferd, fordi vi gjenfinner den i noen slags versjon hos alle de dyr vi beskriver som “høyerestående”. Imidlertid er dette en standard som har visse avvik. Enkelte individer vil oppleve traumatiserende ting – vi behøver ikke her å spesifisere nærmere – på et stadium som ligger “dypere” enn den mentale faseforskyvningen som inntreffer når de lærer å kommunisere med språk. De opplever aldri den trygghet som ligger i å automatisk søke seg til trøstende og beskyttende rollefigurer i sitt liv og vil av denne grunn senere i livet oppleve diverse “komplikasjoner” i sin evne til å forme normale relasjoner med andre.
Sannsynligvis er det ikke så rent få arbeidstimer innenfor det terapeutiske psykologifaget som går med til å utrede slike problemstillinger. Senere i livet er det vanlig å “glemme” alt man opplevde i livet før man utviklet en selvstendig følelse av å “være noen” som har frihet til å velge hva man skal og ikke skal gjøre. Den berømte virkelighetsoppfatningen har jo sin grunnmur i denne delen av personligheten. Når et individ for eksempel gjentatte ganger havner i “dårlige forhold” med andre vil årsaken til dette sannsynligvis ha sammenheng med hva de opplever som “ekte” på et dypere plan enn hva man umiddelbart kan observere hos folk. Vi alle blir jo preget ganske kraftig av inntrykkene som kommer til oss i løpet av våre første uker i dette livet. Alt er nytt. Alt er dramatisk. Alt skjer for første gang. Senere i livet utvikler vi et “filter” – det vi kaller personligheten (eller selvet) – som sorterer og kategoriserer inntrykkene våre, men før dette skjer har vi ingen “sperrer” som kvalifiserer erfaringene våre for eksempel som “gode eller dårlige” og selvsagt heller ingen forutsetninger for å forstå noe som helst. Vi bare registrerer verden på en direkte og ubevisst måte. Det foregår hjerneaktivitet hos barn også før de blir født – som i seg selv må være en ganske traumatiserende opplevelse – men det er naturligvis uråd å si noe om hva eksakt som foregår; sannsynligvis ligner det en drøm. Vi kan si noen få og vage ting om responser hos ennå ufødte barn; blant annet virker det som om de blir stresset av støy, slik at hvis man ønsker å “feile på den trygge siden av ting” er det sannsynligvis klokt hvis en kvinne henlegger sin gravide periode til et miljø som er preget av stabil ro og forutsigbarhet — som siden fremføres inn i barnets tidlige fase av livet. Etterhvert som de vokser til blir barna stadig mer robuste og “selvstendige” i forhold til livets mange inntrykk, inntil vi alle ved voksen alder som en hovedregel blir nærmest helt avstumpet i forhold til “det magiske mysteriet” vi opplevde i vår barndomsfase. Bortsett altså fra når vi “trigges” av en stimulans som gjenoppvekker hukommelsesmateriale fra vår førspråklige fase av livet, for eksempel en lukt eller en lyd som vi “forbinder med noe” men vi kan ikke gjøre rede for hva eller hvorfor. Vi bare reagerer “instinktivt” og ikke minst “irrasjonelt” på dette inntrykket.
Innenfor fysikken snakker vi om “faser” – eller aggregattilstander – som har et sett med bestemte “overganger” – eller forskyvninger – la oss for eksempel si når vann fryser til is og dermed går fra flytende til fast form; og dette er etter min mening også en meningsfull metafor for det som skjer når menneskesinnet skifter fra “direkte observasjon” uten noe filter, og over til den formen for databehandling som karakteriserer nyttetenkningen hos et “jeg” som prøver å orientere seg i en verden av behagelige og ubehagelige erfaringer, altså det vi kaller “betinget læring” (gjennom prøving og feiling) eller operant betinging, som tilhører den “empiriske” delen av psykologifaget. Vi kan jo observere at at karakteristisk atferdsmønster etablerer seg i løpet av barnets oppvekstår, inntil de ved omtrent 6-7 års alder typisk har dannet en ganske klar oppfattelse om “hvem de er” i forhold til seg selv og sine jevnaldrende. Siden kan vi diskutere hvorfor et individ velger det ene heller enn det andre, og utvikler seg i den ene retningen fremfor den andre, men da beveger vi oss inn i et landskap av “synsing”. Ikke desto mindre er dette et relevant emneområde innenfor samfunnsfagene, ikke minst i forhold til den “terapeutiske” delen av psykologifaget. For å etablere et utgangspunkt kan vi postulere at man kan ikke jobbe med noe man ikke har, slik at man må se på “den ubevisste historikken” hvis man støter på noe som ikke gir rasjonell mening i et individs atferdsmønster, la oss si for eksempel “selvsabotasje” i romantiske relasjoner, som når man er så sjalu, paranoid og mistenksom at man blir bent frem uutholdelig å være sammen med — og gjennom dette selvoppfyllende profetiet får man “bekreftet noe” selv om man ikke vet eksakt hva det er eller hvorfor man bærer på denne følelsen. Fundamental utrygghet kan ha blitt etablert i individet i løpet av den førspråklige fasen. Det kan selvsagt også være andre årsaker, men i parsimoniens navn velger vi den som virker mest opplagt og som ikke krever alt for mange akrobatiske rundspring i tenkamentet. Begrepet tillit er noe man lærer å bruke – og misbruke – lenge før man vet hva det betyr, gjennom prøving og feiling. Det er noe omdiskutert om man kommer til verden med noen slags ferdig formede “tanker” men de fleste tror vi alle starter med blanke ark. Personligheten formes gjennom erfaringen, selvsagt også inkludert de ubevisste delene av selvet; som innlæres gjennom en prosess av betinget respons av typen “brent barn skyr ilden” og som starter lenge før man har noen selvstendig følelse av å “være noen”.
Et interessant filosofisk studieområde er løgnens fysiognomi, eller altså hvorfor folk lyver, sett i relasjon til deres oppvekstvilkår. Det er jo strengt tatt ikke rasjonell atferd. Vi kan anta at dette handler om “operant betinging” hvor individet har opplevd at denne strategien har vært til deres operative fordel allerede fra et tidlig stadium. Typisk at man lærer å “si det folk ønsker å høre” heller enn det som er sant. Siden baller det på seg ettersom livet blir stadig mer komplekst. Det er en svært vanskelig del av foreldrekunsten å moderere barnas naturlige tendens til å fantasere langt uti det ville om tingene i verden og deres årsaksforhold — særlig hvis man selv har et svakt grep på livets realiteter. Det såkalte ungdomsopprøret er typisk den fasen av livet hvor det brister eller bærer i forhold til om man senere “tilpasser seg” i forhold til livets mange bekvemmelighetsløgner eller om man møter sin personlige undergang i løpet av en håpløs jakt på “sannheten” – la oss si et nervesammenbrudd, eller en fase preget av utagerende rusbruk og uansvarlig atferd som ikke tar slutt før man “møter veggen” på det ene eller det andre viset – slik at man blir nødt til å “bygge seg opp på nytt” hvis man overhodet overlever. Uansett vil alle til slutt måtte konfrontere sakens fakta: Sannhet er et moralsk begrep, ikke en egen kategori av informasjon. “Sannferdighet” er det operative begrep i bildet, forstått som en moralsk holdning som man velger å innta, eller eventuelt ikke. Kanskje man har grunn til å anta at “sannferdighet” ikke er noe som lønner seg i lengden. Det er bedre å tilpasse farten etter forholdene, så å si, og være mer strategisk i forhold til hva man sier til hvem. Det handler jo om hva slags resultat man ønsker seg og innenfor hva slags tidshorisont. Er det kanskje ikke greit å lyve til noen som man uansett ikke skal ha noe personlig forhold til og sannsynligvis heller aldri se igjen? Mange synes det. Imidlertid bør de kanskje tenke på hva dette gjør med dem selv over langen heller enn hva slags fordeler det eventuelt gir her og nå. Karaktersvakhet er jo først og fremst ens eget problem. Har kanskje ikke Gud gitt deg en fullt fungerende forfengelighet? Vel, da bør du bruke den for alt hva den er verd og tenke på det som “stygt” å lyve. Du blir stygg av det. Du vet. Feit og full av rynker. Kostbare skjønnhetsprodukter og staselige antrekk hjelper ikke mye når styggheten kommer innenfra. Det er dårlig mentalhygiene å lyve, fuske og bedra folk.
