De spesielt interesserte (og engelskkyndige) kan google dead internet theory.
Vi andre fortsetter bare med den tanken at nettet ikke lenger er “levende”, det vil si befolket hovedsaklig av mennesker som surfer på nett av ymse årsaker. De sier at det ved dette tidspunkt er flere bots og alskens “algoritmer” som simulerer menneskelig aktivitet, altså at nettet i det store og hele er automatisert. Det blir mer og mer et hjernedødt underholdningsprodukt, stadig mindre det alternative forum for nyttig kontakt og informasjonsutveksling mellom likesinnede verden over som det en gang så ut som det skulle bli. Jeg er gammel nok til å huske at det var en gåte for alle hvordan man skulle kunne tjene penger på at folk var på nettet, men akkurat det problemet ser ut til å ha løst seg. Alles favoritt reklamen har rykket inn og etablert solid økonomisk motivasjon for skapende aktiviteter på nettet. Vi har fått influensere nå, og alle har en sponsor. Alle har noe å selge.
Selv er jeg litt skeptisk til tanken om at nettet allerede er “dødt”, men jeg kan se for meg at alt vil være helt annerledes før år 2030. Kunstig intelligens kan skape mer og bedre “innhold” enn innleide skribenter, og de gjør det både raskere og billigere. Vi har kommet til dette stadiet mye raskere og mer umerkelig enn noen trodde. Turingtesten er allerede knust og avlegs; vi har faktisk fått det motsatte på nesten ethvert nettsted, det vil si en funksjon som handler om å bevise at du ikke er et program via noen “tester” som typisk handler om å for eksempel merke de rutene på et bilde som inneholder trafikkskilt og den typen ting. At sånne tester er såpass vanlige er i seg selv en slags “alarmbjelle” om at noe foregår. Nettet har blitt det sted hvor folk først og fremst går for å lyve, svindle og bløffe når de har slikt ærend. Det er mange som har alle mulige slags opplegg gående på nettet. Det er store penger involvert.
Nettet er “dødt” når man ikke lenger klarer å skille mellom bots og ekte mennesker — som vel er mer eller mindre der vi befinner oss nå i dag, tidlig i 2024, med flere “store språkmodeller” som konkurrerer om hegemoniet innenfor den kommersielle enden av kunstig intelligens. Noen påstår at vi har allerede passert det punktet der et flertall av alt som noensinne er skrevet var skrevet av mennesker, men jeg vet ikke om dette er sant, som forsåvidt ikke er like essensielt for selve poenget som det at jeg tror det kan være sant. Folk har vært paranoide om disse tingene i lang tid allerede, men det er først nå vi har fått teknologi til å simulere mennesker på en troverdig måte. Kanskje ikke for de aller dypeste og mest “personlige” samtalene, men for vanlig dagligdags småprat av den typen man kanskje har med folk man ikke kjenner særlig godt er det uråd å skille menneske fra maskin. Noe annet som er uråd er åpenbart å få på plass egnede lover som regulerer det som skjer på nettet før det utvikler seg til å bli et samfunnsproblem.
Hva er det aller minste man kan forlange av noen som tar på seg en jobb? Etter min mening må det være at de “skjønner hva de driver med” allerede i utgangspunktet, det vil si at de ikke har valgt denne anledningen til å møte veggen i kompetansemessig forstand. Hvis man for eksempel stiller til valg som ordfører på et sted må man jo forstå at dette medfører visse innskrenkninger i privatlivets fred og frihet. Plutselig vet alle hvem du er. Og de har spørsmål. Det ligger i sakens natur at en politiker lever under kontinuerlig stress og press. Det er en del av jobben å takle dette, samtidig som man skal drive den enheten man har blitt leder for, enten det er en kommune eller hele staten. Det er et stort opplegg med mange detaljer som skal stemme. Samtidig er det alltid noe – et eller annet sted – som ikke stemmer og som krever at man tar tak i saken umiddelbart. Verden er et upresist sted. Justering er alltid en akutt nødvendighet. Før man vet ordet av det har man favnen full av improviserte opplegg som er “bra nok inntil videre” og stadig flere problemer tilkommer. Sånn er livet.
Jeg synes det har vært litt vel mange “uklarheter” hos norske politikere en stund nå. Har det alltid vært sånn? Inntrykket mitt kan jo skyldes større press fra media, at man nå skriver om saker som tidligere ble ignorert. Uansett, det overordnede inntrykket man sitter igjen med er “dårlig realitetssans” hos en lang rekke individer, hver på sitt vis. Privatlivets fred er en skjør tilstand hvis man er politiker på høyt nivå. Det strategisk mest fordelaktige er å oppføre seg som om alle til enhver tid kan høre alt du sier og se alt du gjør. Seriøst. Selvsagt ikke når man befinner seg bak lukket dør i hjemmet eller på kontoret, men såfremt man beveger seg i “åpent landskap” hvor man kan bli sett og hørt – inkludert ikke minst på nettet – så må man regne med at man faktisk også blir sett og hørt. Noe annet er strengt tatt uprofesjonelt, målt ut ifra stillingens karakter og “interesseprofil” i media og blant folk generelt. Er det noe vi ihvertfall ikke behøver så er det politikere med dårlig eller mangelfull realitetssans, de må jo “skjønne hva de driver med” i en grad som passer til stillingens ansvar og det ene med det andre. Sånn er ikke ting alltid i virkelighetens verden, men vi må likevel beholde dette idealet.
Det kalles vel vanligvis en belastning når man plutselig utsettes for stor oppmerksomhet fra media og andre. Det kan handle om “uflaks” hvis man for eksempel jobber i en bedrift som blir utsatt for noe skandaløst eller på andre måter sensasjonelt, da “havner man i nyhetene” enten man var forberedt på dette eller ikke, men det er jo for fanden forutsigbart at man er omgitt av “medias sirklende gribber” til enhver tid hvis man er politiker på høyt nivå. Alle ønsker å være den som kommer med den virkelig saftige historien. Helst noen sexgreier, men hvis det er usannsynlig bør man lete etter økonomisk snusk. Alle har noe. Menneskenaturen påbyr at vi skal være suspekte, korrupte, inkonsekvente, usammenhengende, uvitende og inkompetente bløffmakere mesteparten av tiden. Alle vet dette. Det er jo derfor vi sitter og venter på at en av oss skal miste maska og kollapse i et skandaløst nervesammenbrudd, helst med både rusmidler og “forbudt sex”, sånn at vi andre skal få noe å tiske og hviske om for en stund. Sånt skjer hele tiden. Det er alltid “noen” som driter på draget på noen slags aldeles mega måte, ofte ikke de man forventer heller. Såpass vet vi om menneskenaturen. Det kommer alltid en skandale.
Selv oppfatter jeg enhver form for “verdipapirhandel” som korrupt atferd, eller rettere sagt som symptom på at man har en slett karakter. Det er suspekt atferd i seg selv, uansett om alt foregår i lovlige former. Man behøver ikke å vite noe mer om den såkalte finansnæringen for å vite at det handler om å “spille på systemet” — og derfor er opplegget per definisjon uærlig. Alle skjønner dette. Alle vet at opplegget er laget for å frembringe “fortjeneste” til en gruppe mennesker som strengt tatt fortjener det minst av alle. Så vidt jeg vet er dette den innstillingen de fleste har til hele fenomenet med verdipapirhandel. Det er noen snuskete greier som er upassende for voksne menn. Egentlig bør vi avvikle hele opplegget med “begrenset ansvarsrett” og passiv deltagelse “på eiersiden” i næringsvirksomhet. Enten deltar du aktivt i den bedriften du eier eller så eier du ingen bedrift. Sånn er det for størstedelen av all norsk virksomhet i privatmarkedet. Gravitasjonssenteret ligger i det vi kaller “små og mellomstore bedrifter” (SMB), hvor eieren – eller eierne – typisk har sitt daglige arbeid der på stedet. Vi trenger mer politisk støtte til disse og mindre til diverse “internasjonale konglomerater” som kjøper opp SMBer og strømlinjeformer dem i henhold til en fastlagt lønnsomhetsstruktur — eller “slakter” dem og legger ned hvis dette ikke lar seg gjennomføre. Aksjeselskapets storhetstid var på 1800-tallet. Samfunnsmoralen har flyttet et godt stykke sørover siden den gangen. Det forekommer meg at mange er veldig naive i forhold til hva de tror går an og hva de skal få til med diverse triksing og miksing med eiendom, penger og papirer. På den annen side, hva vet jeg? Jeg kjenner jo selv mange som har tjent store penger på diverse smarte eiendomshandler. Hvor er de nå? Vel, noen bor på Granca, som de kaller det, altså Gran Canaria. Det virker som om de trives med dette. De “gjør” ikke noe i den forstand, altså de jobber ikke, de bare kjører rundt på øya og spiller tennis eller hva vet jeg. Ihvertfall har de sluttet med å kjøre gravemaskin i Norge. Det går an å tjene nok penger til at man slutter å jobbe for å leve av det man har spart opp. Det virker faktisk ganske smart å organisere seg på den måten.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at man bør velge vennene sine med omhu hvis man går inn for å bli ordfører på et småsted — og folk er typisk mest opptatt av å tilegne seg stadig mer makt og flere midler. Dermed er det forutsigbart at alt vil dreie seg om næringspolitikk først og fremst, men på en måte som “tjener bygda” gjennom å “sikre arbeidsplassene” og det ene med det andre. Man skulle kunne dikte opp noen ganske fantasifulle historier om familiedrama og andre forviklinger i småsamfunn, men virkeligheten har ofte en tendens til å sette fantasien i sjakk matt så snart merkverdige ting begynner å skje. Mange slags arrangementer som “ligner på korrupsjon” er i praksis uunngåelig når man opererer på et lite sted hvor alle kjenner alle og vet alt om alle ting som skjer. Hvem iblant oss er det som skal bli ordfører når vi alle har gått på skolen sammen og sett alle sider av hverandre helt siden vi var små — og hvordan skal dette påvirke det fremtidige forholdet mellom familiene våre? Alle lever uansett på det samme lille stedet og blod er tykkere enn vann. Mange har kanskje flere hundre år lang bakgrunnshistorie i forhold til hverandre. Alt dette betyr noe når kabalen skal legges. Har du noen gang prøvd å dikte opp en historie som handler om tre-fire forskjellige generasjoner av tre-fire forskjellige familier på et ganske lite sted? Da skjønner du hva jeg snakker om. Alt kan skje. Sannsynligvis foreligger det et par ganske komplekse krysskonflikter. Dessuten minst ett ulovlig kjærlighetsforhold som senere får noen slags tragisk utgang. Det er ganske perverst å dikte opp historier på denne måten men det er også fullstendig normalt. Hvor mange drama av det her slaget finnes det der ute? Herregud. Både sanne og oppdiktede, folk liker jo denne typen historier.
Forfattere ser sannsynligvis mer opptatt av karakterene sine enn hva levende mennesker typisk er av seg selv. Vi kan kanskje kalle det en form for narcissisme gjennom stedfortreder, hvor man må passe nøye på at de riktige kortene spilles i det rette øyeblikk, for det overordnede formål å holde selve fortellingen interessant gjennom fortløpende fremdrift på dramasiden. Bisarre ting må skje, liksom. Folk og forhold må utvikle seg, gjerne drevet fremover av “ting som skjer” og som de siden håndterer på et mindre enn optimalt intelligent vis. Mye rart oppstår når noen prøver å skjule noe, som de jo alltid gjør. Det er vel ikke så mye mer å si om han Sindre Finnes, for eksempel. Det forrige jeg hørte var at han hadde jugd på seg tittel som siviløkonom. Herregud. Det er sånt som man ser for seg at karakteren til Pernille Sørensen ville gjort, i den der serien på NRK om naboer i et villastrøk på noen slags generisk “vestkant” et sted i Norge. (Det ser ut som Tåsen eller Røa for meg men det kan like så godt være Sandefjord eller Fredrikstad. Altså et typisk villastrøk.) Der er ihvertfall Pernille Sørensen og hun kunne funnet på å si “javisst, jeg er faktisk siviløkonom jeg” uten å egentlig ha noen plan om hvor dette skal føre henne (som regel ikke til noe smart sted) eller å ha avklart på forhånd hva slags historie ektemannen hennes skal komme med. Jeg kan se for meg at dette kunne vært en av flere historielinjer i en episode av denne serien (jeg husker ikke hva den heter men det er ikke viktig). Jeg er faktisk siviløkonom. Imidlertid er det mindre morsomt at virkeligheten er som den er. Karakteren til Pernille Sørensen i den serien er bare middels avhengig av å bli tatt seriøst av folk rundt seg, mens man skulle tro sånt var svært viktig når man er gift med statsministeren. Det er vanskelig å komme opp med noen holdbar “unnskyldning” for å fare med denslags fjaseløgner. Det blir dustete uansett hvordan vi snur og vender på saken. Når man har stelt seg sånn at man blir et billig poeng i en hvilken som helst middels studentrevy så har man vanligvis ikke noe fortsatt liv innenfor politikken, men det virker som om radarparet Erna & Sindre fortsetter sin politiske fremrykningsstrategi mot statsministerstillingen uten å kommentere denne affæren – og dens konskvenser, det vil si “skarp kritikk” – noe mer enn nødvendig. Og sånn går dagene.
Musikk (gresk: musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner.
Det er en regel her i huset at det alltid skal være en sang i en bloggpost — uten at den nødvendigvis står i noen kontekstuell forbindelse med teksten. Den kan gjøre det, men minst like ofte ikke. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg. Det er noe jeg begynte med mens jeg skrev på engelsk, opprinnelig som en fleip – mer eksakt et litt useriøst veddemål om at jeg ikke kunne hundre forskjellige sanger fra året 1970 – men så ble vanen hengende fordi leserne likte de tildels fremmedartede musikalske impulsene de fikk. Saken er at jeg spiller utelukkende sånt som jeg selv liker, uten egentlig å “beregne mitt publikum” — som man forsåvidt godt kan si om resten av stilen min også. Det er veldig subjektivt. Eller kanskje vi skal si “idiosynkratisk”. Egenartet. Uansett språk er det ikke mange som skriver på denne måten. Lesere som har hengt med en stund vet sånn cirka hva de får, men det er uråd å beregne hva slags tema som kommer opp neste gang. Ikke engang jeg selv gjør det. Jeg bare setter meg ned og skriver noe. Ofte handler det om en impuls jeg fikk på nettet fem minutter i forveien, resten er bare et spørsmål om å formulere setninger. Formen er essayistisk men metoden er poetisk. Selvsagt sjekker jeg årstall og andre faste datapunkter men selve teksten blir diktet opp der og da. Altså her og nå. (Det er relativistisk.)
Det finnes ingen annen musikkpolitikk i denne bloggen enn at det skal være noe jeg selv liker — og jeg har ingen “darlings” som har særlig rang foran alle andre, en artist er bare så bra som det beste de noensinne har gjort, deretter blir de fleste “litt mer middelmådige” etterpå og holder seg omtrent der for resten av karrièren. Jeg har ingen mening om dette. Ingen “favoritter”. Det går som det går med folk. Ellers er det å si at jeg er jo så gammel at jeg kan huske 70-tallet, noe som definitivt preger musikksmaken min, men det er hva det er. Man får sine største musikalske kick i livet mens man er tenåring. Alle vet dette. Siden beveger man seg imidlertid videre i større eller mindre grad. Du vet. Gjennomgår en såkalt personlig utvikling. Det skjer med alle. Min musikalske historie er dominert av rock som sjanger, med avstikkere i retning av både jazz og elektro. Jeg har et litt mer anstrengt forhold til “pop”, i den forstand at jeg har ikke noe imot at musikken er populær men jeg er skeptisk til sånt som er veldig produsert for å appellere til massemarkedet, på bekostning av artistens kunstneriske integritet. Det er ikke alltid artisten gjør kloke kunstneriske valg, men det er alltid de som er det skapende elementet i bildet så det er de som bør bestemme rekkefølgen av hva som skal komme ut når og hvordan. For eksempel var dette premisset som Pink Floyd levde under tidlig på 70-tallet. De fikk full kunstnerisk frihet til å klusse og eksperimentere som de ville, derfor – påstår mange – klarte de å jobbe seg frem til Dark Side Of The Moon, som er et mesterverk med evig musikkhistorisk liv. Folk som påstår noe annet fortjener ikke å bli tatt alvorlig. Unge folk som hører DSOTM for første gang nå i dag blir typisk like imponerte som alle ble den gangen plata var ny, og forsåvidt også i all tid siden. I den grad man er musikkelsker kommer man ikke utenom visse ikoniske utgivelser gjennom verdenshistorien. Vi kan diskutere litt hva som bør komme med hvis man har bare, la oss si, hundre plasser som skal fylles, men hvis vi ser helt bort fra “personlig smak” og fokuserer bare på sånt som har imponert og påvirket folk – særlig andre musikere – kan alle sikkert allerede se for seg “en åpenbar liste av store navn” som typisk nevnes av både komponister, utøvere, musikkhistorikere, journalister, fans og andre “hele tiden” når de skal forklare hvorfor vi nå i dag har den musikken vi har, og ikke noe helt annet. Pink Floyd er et helt greit eksempel på denne kategorien av “store navn”.
Store navn er få, de fleste navn er små, som dikteren sier. Musikkinteresse foreligger i varierende grad hos folk, dessuten går den i ellevilt forskjellig retning så snart vi bringer smak inn i bildet. Åpenbart finnes det et massemarked for musikkprodukter som befolkes av diverse navn som nominelt sett også er “store” – de selger jo forutsigbart mange millioner plater hver gang de gir ut noe – men de behøver ikke dermed å være “kunstnerisk interessante” nok til at de vil havne på noens liste over de hundre mest betydningsfulle plateutgivelsene i musikkhistorien (når man ser bort ifra personlig smak). Jeg vet ikke hva jeg selv ville tatt med på en sånn liste og jeg gidder heller ikke å fintenke mye på saken. Det er ikke noen aktuell problemstilling i noen sammenheng, bare et retorisk poeng. Selv er jeg ganske vimsete med hva slags musikk jeg foretrekker til hvilket tidspunkt og ganske sjangermessig liberal ellers. Som vanlig kan jeg tilgi nærmest hva som helst annet så lenge det kunstneriske talentet forblir synlig. Jeg er ikke puritaner verken på denne eller på noen annen slags måte. Bortsett altså fra kravet om at ting må være kunstnerisk talentfulle, hvis ikke så gidder jeg ikke, men dette faller ikke innenfor rammene av noe vi normalt forbinder med det puritanske. Er det snobbete da? Det kan jeg ikke svare på. Sannsynligvis. Selv om smaken min ikke nødvendigvis gir noen mening for noen andre så er jeg faktisk ganske kresen innenfor mine egne rammer. Jeg presenterer aldri en sang jeg misliker på aktivt vis, eller som jeg av andre årsaker ikke “respekterer” som kunstnerisk produkt. Sånt finnes det mye av og jeg ignorerer det bare. Det er bortkastet tid å dvele ved livets irritasjonsmomenter. Som Konfucius ville sagt hvis han var en postmoderne kineser: Det er bedre å trekke ut pluggen enn å knuse radioen med øks når man hører musikk man misliker. Hva andre tenker er andres sak, mitt poeng med å alltid ta med en sang i bloggpostene er å eksponere folk for musikalske impulser de kanskje ikke ellers ville bli utsatt for. Jeg forventer på ingen måte at alle skal like alt, men noen vil like noe, så kan vi jobbe videre derfra.
De megalittiske templene er en rekke prehistoriske templer på Malta. Arkeologer tror at disse tempelkompleksene er et resultat av lokal innovasjon i prosessen av kulturell evolusjon. Dette leda til bygginga av flere templer i Ġgantijafasen (3600 til 3000 f. kr.) og kulminerte i det store tempelkomplekset i Tarxien, som blei brukt fram til 2500 f.kr. Tiden etter dette slutta man å bygge templer etter denne tradisjonen.
Det er jo problematisk at malteserne håndterte steinblokker på oppimot femti tonn da de bygde disse greiene. Hva var det de tenktre på? Herregud. En ting er at de etterhvert fant på en måte å gjøre det, en annen ting er at de overhodet kom på tanken til å begynne med. Hvem gjør sånt? Ganske mange, viser det seg. Tanken om “permanente konstruksjoner” er gammel. Hvilke er de mest imponerende arkeologiske anleggene du vet? Nesten alle blander inn pyramidene i Giza når de skal liste opp favorittene sine, hvilket er både rett og rettferdig. De er jo imponerende, dessuten har alle hørt om dem. På Malta startet de imidlertid tusen år tidligere enn i Egypt. Faktisk så var de i det store og hele ferdige med sin “storhetsfase” på Malta ved det tidspunkt da Khufu fikk bygget den største og mest berømte pyramiden. Hvem vet hva som skjedde der, hva som motiverte dem til dette “skippertaket”, som åpenbart må ha krevd enorme menger med målrettet arbeidsinnsats. Opplegget må ha vært godt organisert. Ved den samme tid bygde de også digre hauganlegg i Irland. Bru na Boinne – palasset ved Boyne (det er en elv) – inneholder ganske bemerkelsesverdig arkitektur og er også selvsagt produkter av organisert arbeid på et nivå vi ikke typisk forbinder med “steinaldermennesker” men monumentene står jo der, så får man tenke hva man vil. Spesielle bygninger er noe vi finner over hele verden og vi kan vanskelig tenke noe annet enn at de må ha vært “samfunnssymboler” for den lokale befolkningen. Forfedrene bygget disse tingene, slik at alle de som kom etterpå skulle ha en del i arven. Eller noe langs de linjene.
Hvor mye veier en stein? Alle er enige om at det er et tungt materiale som man raskt bruker opp alle kreftene sine på hvis man er nødt til å rikke, rugge, dytte, løfte, lempe, lirke og ellers håndtere på faenskapet. Man får hurtig “nok av dette” og må ta en pause i skyggen for å få igjen pusten. Ved det tidspunktet skjønner man hvorfor øl var så populært blant arbeidere i gamle tider. Det fantes en myte om at de som bygde pyramidene var slaver som jobber under umenneskelige forhold, men all forskning viser at de bodde bedre og fikk bedre mat enn hva som var normalt i Egypt. Nå tenker man at det sannsynligvis må ha blitt betraktet som ærefullt å være med på jobben med å bygge “evige monumenter” slik at dette var ettertraktede jobber. Det var aldri noe problem med rekrutteringen. Vi har ikke mye “monumentalarkeologi” i Norge. Noen hauger og bygdeborger fra bronsealder og tidlig jernalder, men ingen seks tusen år gamle tempelgravkammer og den typen ting. Fra en rent landbruksmessig nyttetenknings perspektiv er ikke Norge prima eiendom. Det er vanskelig å dyrke noe sør i landet, umulig i nord. Mye pragmatisk overlevelsesteknikk faller på “husdyrhold” og diverse fangsting, sanking og annet uti naturen. Forholdene bedrer seg imidlertid lengre sør. I Danmark begynner vi å se tilløp til megalittiske strukturer i gammel tid, men vi må egentlig ned på kontinentet for å finne de store anleggene. Det virker åpenbart at disse henger sammen med etableringen av jordbruksøkonomier. Uansett hvordan man ellers vil forklare det som foregikk aner vi konturene av en ordning med “sosiale festivaler” av en type og karakter som vi forsåvidt har ennå.
Økonomisk opplegg og kulturuttrykk varierer men folk forblir de samme overalt og til alle tider. De reiser langt for en god festival. Et sted hvor mange samler seg for å avvikle handel og andre sosiale aktiviteter. Dette med å anlegge en menneskefelle – human trap – er en gammel forretningsidè — la oss for eksempel si et vertshus. Det ligger jo det det ligger, kunsten er å tiltrekke seg kunder. Enten må man legge seg “langs veien” – der hvor folk typisk ferdes og har periodiske pausebehov – eller så må man legge seg ved noen slags attraksjon som folk uansett reiser for å besøke. Dette er gamle regler som gjelder ennå. Hvis man tenker å sette opp en liten salgsbod med noen slags salgbare greier så er det best å sette den opp på et sted som folk naturlig passerer forbi. Noen vil alltid stanse for å betrakte varene. Sånn har folk alltid vært. Vi er noen nysgjerrige tuskeslusker som alltid ser etter “ting vi har bruk for” enten behovet er ekte eller innbilt. Dessuten er vi av natur typisk både late, sure og kranglete når det er noe vi må, men som vi ikke riktig vil, slik at det er faktisk litt av en kunst å få mange mennesker til å fungere som et team som jobber mot et felles mål. Det suverent enkleste er å bare betale folk. De gjør som de blir bedt om når dette er en del av jobben. Det får jo betalt. Det er clean deal og alle kan forstå det. Det var vel Herodot som for 2500 år siden skrev at pyramidene ble bygget av slaver. Dette var noe han hørte i Egypt, men Herodot var jo der 2000 år etter pyramidetiden. Nok tid til at alle slags tullehistorier får tid til å bite seg fast. Arkeologien viser at selve fagarbeiderne på stedet der og da hadde en priviligert livsstil, relativt sett. De var ihvertfall ikke slaver, på den måten man normalt oppfatter dette ordet. De ble ikke pisket. De ble betalt. Jeg har selv ikke noensinne prøvd å tvinge noen til å gjøre noe, bare betalt noen folk for å gjøre noen jobber noen ganger, så jeg kan strengt tatt ikke uttale meg på noe autorativt eller engang anekdotisk grunnlag, men jeg innbiller meg at det er vanskelig å få noe særlig produktivt ut av folk ved å bruke tvang. Kanskje svært banale arbeidsoppgaver under stadig trussel om pryl og mishandling, men faen ikke noe fagarbeid. Det går etter min mening ikke an å forklare noe bygningsmessig storverk i oldtid med slavearbeid. Enten fikk de bra betalt eller så var det noe annet som motiverte dem til å delta på et mer frivillig grunnlag, kanskje noe religiøst.
For ikke mange minutter siden så jeg et kort videoklipp av en politiker som sa at han ønsket seg tilbake til den tiden som var før kvinner fikk stemmerett ved politiske valg, fordi da kunne han gi dem dette. Det er så man må si … hæ? Det blir jo litt som å si at du skulle ønske at noen hadde en sykdom, fordi da kunne du gjort dem friske igjen. Herregud. Om ikke det er selveste nåden inkarnert som menneske så vet ikke jeg. Takk skal du ha, liksom. Det er godt tenkt. Kanskje ikke særlig forpliktende i forhold til noe du eventuelt faktisk kunne ha gjort i den mer praktiske virkelighetens verden – som jo er full av alle mulige slags problemer – men det er fint å vite at du ville gitt folk det de allerede har, hvis det var opp til deg. Vi kan videre anta at du også både unner dem maten og det ene med det andre. Det er raust.
Egentlig er jeg alt for gammel til å la meg forbløffe over hvor jævlig fjerne politiske uttalelser folk ofte kommer med i fullt alvor. Hvorfor tror de at det er lurt å si noe sånt? Hvem er det som har skrevet denne talen? Hvor evneveikt er det publikummet de henvender seg til? Dette er noe jeg aldri har skjønt — og fordi jeg ennå ikke skjønner det antar jeg at det aldri kommer til å skje. Hva tenker andre om saken? Noen må jo ved et tidspunkt ha tenkt noen tanker, laget noen notater, planlagt og skrevet en tale som er beregnet på å gjøre deg populær blant de som er tilstede og hører på, helst også de som ser opptaket senere. Han jeg snakker om er amerikaner og kadidat ved valget av guvernør i North Carolina til høsten. Selvsagt er han også en turbokristen abortmotstander med nulltoleranse for “avvik” av enhver type. Det som er litt perverst med dette bildet er at ingen vet om denne galningen vil bli valgt. Det er 50-50. Motstanderen er en moderat demokrat som snakker om utdanning, økonomi, levevilkår for barnefamilier og den typen ting.
Man skulle ikke tro at dette er et realistisk valg – og det er det vel strengt tatt heller ikke, slik vi for tiden definerer begrepet “realisme” – fordi man velger jo disse folka til å gjøre en jobb. De må være kompetente, motiverte, godt informerte og alt det der. Enten det handler om hvem som skal være ordfører i Skrova eller hvem som skal være guvernør i en amerikansk delstat så kommer de til stillingen fordi folk velger dem ut ufra et knippe aktuelle kandidater og gir dem sin stemme. Den som får flest stemmer er typisk den som vinner valget, uansett hva man ellers kan si om kandidatene. Selv vil jeg helst ikke vite detaljene rundt folks politiske posisjon. Hvilket parti folk “holder med” har en ekkel tendens til å ligne på årsaksforholdene rundt hvilket fotballag de foretrekker. Altså ikke saklige forhold. Dermed beveger vi oss i retning av en diskusjon om smak, det vil si noe essensielt meningsløst. Hele opplegget degenererer til skriking av skjellsord. Som atferd betraktet er dette typisk for vår art. Hvis man ikke forstår språket – det vil si hva eksakt de snakker om – så vil en hvilken som helst litt opphetet politisk debatt mellom mennesker ligne stygt på oppførselen til et par grupper med ville aper som står og skriker til hverandre. “Utviklingen” har så langt ikke hatt noe å si fra eller til for vår grunnleggende natur som biologiske skapninger.
Man skulle i utgangspuntet tro at folk velger slike politikere som søker seg mer til “jobben” enn til “stillingen” — det vil si de som har en typisk profesjonell innstilling til oppgaven; ikke de som er overdrevent opptatt av om folk er woke eller ikke. Hvem fanden bryr seg om sånt? Det alt handler om er jo om folk gjør jobben sin eller ikke, så får de ellers være så snåle de vil i privatlivet sitt. Det er som alle vet notorisk vanskelig å styre mennesker på noe særlig detaljert vis, og ingen liker de samfunnstypene som har fått det til. Da er det mye mer effektivt å bare la dem være som de er og heller konsentrere seg om å stille opp fornuftige “skillelinjer” mellom det offentlige og det private. Det vi alle ønsker er jo en verden hvor man kan navigere den delen som består av “andre mennesker” uten å havne i all slags trøbbel og konflikt hele tiden, slik at alle fornuftige mennesker aksepterer at det må være “visse omgangsformer” som regulerer disse tendensene i menneskenaturen. Siden blir det – det ligger jo i sakens natur – selvsagt litt bustekrangel om eksakt hva disse omgangsformene skal bestå i, hvordan reglene skal håndheves og så videre, men rimelighet er jo alltid det mest rimelige krav. Hvorfor skal ikke folk kunne leve som de vil så lenge de ellers ikke er – eller bør være – til hinder for andre? Og da mener jeg at de direkte og fysisk er pågående, aggressive og ubehagelige. Sånne typer finnes jo. Men de fleste er fornøyd med å la andre være i fred så lenge de selv får være i fred. Det er en rimelig posisjon. Folk passer sine egne saker og fokuserer på “business as usual”. Det er best sånn. Enklest også, for den saks skyld.
Hvis man tenker over saken vil man raskt komme frem til den erkjennelse at det først og fremst er nedverdigende for en selv å være en sånn som typisk er fordomsfull og lite verdensvant i vendinga. Det vil medføre at andre tenker – selv om de ikke sier – for en dust, mens de ellers smiler og later som ingenting. Mennesket er en art som har veldig mye variasjon på individets nivå, ikke minst innenfor psykologien. Jeg antar at en egen psykologisk kategori må være de som har noe som ser ut som alvorlige eksistensielle problemer med å akseptere at det er et så stort mangfold innenfor menneskearten. Det gir dem angst, eller noe, uansett så blir de påvirket av at det finnes slike ting som for eksempel homoseksuelle, fagforeninger og “rasemessige blandingspar”. Det finnes mange flere ord vi kan bruke om sånt som folk ikke liker, faktisk nærmest uendelig mange, fra alle kjente politiske himmelretninger, men poenget her er selve intoleransen, ikke dens prisme. Alle har noe de elsker å hate, så å si. Dette er i og for seg greit nok. Vi er tilbake ved en debatt om smak, så vi kan like så gjerne snakke om noe helt annet, som i det minste har en rimelig sjanse for å “gå noe sted” og være interessant. Det er “fair game” å argumentere for den smaken man har i enhver form for smaksspørsmål, så lenge man godtar at andre ikke liker dette. De har jo en helt annen smak. Hva mer kan man diskutere? Selveste smaksfronten går jo akkurat der verden deler seg mellom sånt man liker og sånt man ikke liker. Spørsmålet er om dette er et seriøst politisk tema. Skal folk få bestemme hva som er og ikke er lov i samfunnet basert i den jævla smaken sin? Det virker ikke som et rettferdig opplegg. I enhver moralsk forstand er det uvesentlig om folk snakker rart, ser snåle ut i klesveien, sitter, går og står på teatralske måter og det ene med det andre, men det er svært vesentlig om de snakker sant, har orden i pengesakene sine og ellers oppfører seg som folk. Man må ha prioriteringene sine i orden. For eksempel bør man stemme på sånne politikere som er hardbarkede realister og som får jobben gjort uten å prioritere sin personlige profil innenfor den politiske skjønnhetskonkurransen i media. Hva kan jeg si? Jeg ser jo at folk velger sine politikere av andre årsaker enn de rasjonelle. Da går det som det går.
Egyptisk blått eller kalsiumkobbersilikat, er et pigment benyttet av egypterene i tusenvis av år. Det regnes som det første syntetiske pigment. Pigmentet ble av romerne kalt caeruleum. Vitruvius skildrer i sitt verk De architectura hvordan det ble produsert ved å male sand, kobber og natron og varme opp blandingen, formet som små kuler, i en ovn. Man trenger dessuten kalk i produksjonen, men trolig benyttet egypterene en kalkrik sand. Etter romertiden ble ikke egyptisk blått brukt lenger og hvordan man fremstilte det ble glemt.
Det finnes et uttrykk som heter å seile på historienes hav. Det henviser som regel til noen som ar avdød og som derfor ikke selv lenger kan gjøre noe fra eller til med sitt rykte, men noen ganger snakker folk om “været” der ute – altså på historienes hav – når det er noe som er på vandring. Det behøver ikke å være sant, bare et tydelig rykte som lar seg spore sånn noenlunde tilbake til en spesifikk opprinnelse, som i dette tilfelle er den gamle britiske politikeren William Gladstone (1809-1898). Det viser seg at Gladstone ved en anledning finleste den enda eldre greske forfatteren Homer på jakt etter hva slags ord for farger Homer brukte og i hva slags sammenhenger. Siden skrev han en tre binds avhandling om saken. På noe slags vis fikk Gladstone det visstnok til at de gamle grekerne led av noen slags forstyrrelse som gjorde at de ikke kunne se fargen blå. Jeg har ikke selv lest dette bokverket – det faller liksom litt utenfor grensene for hva selv jeg synes jeg bør sette meg inn i – så jeg kan ikke si noe om hva Gladstone tenkte på, men jeg kan imidlertid si at spørsmålet om blåfarge som ikke finnes plutselig dukket opp som en snakkis på nettet, eller altså en lokal storm på historienes hav.
Jeg vet ikke hva slags fantasi man må ha for å få denne matematikken til å stemme, men premisset er altså at oldtidens mennesker ikke kunne se fargen blå fordi det snakkes så lite om den. Dette stemmer selvsagt ikke, det vil si jeg tror sikkert det er sant at folk har telt ord og kommet frem til at det ikke snakkes nok om blåfarger, men det finnes definitivt mye blått innenfor kunsten både her, der og overalt, siden minst fem tusen år siden, da de fant opp egyptisk blått og siden brukte det ganske hemningsløst som malingsfarge. Det er ikke vanskelig å bla seg gjennom litt egyptisk kunsthistorie og se med sine egne øyne at blått ikke brukes som om det er et fargestoff de har lite av, snarere tvert imot. Saken handler om at ordet for blått var det samme som ordet for halvedelstenen lapis lazuli, noe som var vanlig i hele regionen, ikke bare Egypt, slik at det gammelhebraiske ordet for blått – safir – endte med å bli navnet på en helt annen edelsten, selv om det teknisk sett også var navnet på lapis lazuli. Via noen (greske) omveier endte faktisk det hetittiske ordet for lapis som cyan, som er en av fargene i dagens blåspekter. Alle som vet noe om farger vet at det finnes ingen skarpe skiller mellom de forskjellige fargene. Overgangen mellom rødt, oransje og gult er “frynsete”. Finnes det for eksempel noe som heter rødoransje? De fleste kan sikkert se noe omtrentlig for seg når de hører dette ordet, men det er ikke i utgangspunktet krystallklart hva folk mener. Hvis vi derimot sier himmelblå så bør de fleste ha et rimelig bra felles referansepunkt; nok til at alle aksepterer det som en egen distinkt farge. Hva slags farger man separerer ut og gir et eget navn er en kulturell konvensjon. Visse basisfarger skiller seg selvsagt ut fordi de har så sterke referanser i den naturlige verden. Grønn er åpenbart en av disse. Det skal også mye til for at folk som har et språk ikke danner et eget ord for “himmelens farge”. Diverse røde jord og plantefarger har vært i bruk hvor lenge som helst, åpenbart assosiert med “livets farge” fordi blod er rødt. For eksempel har rødt okerpulver blitt strødd over den døde i forbindelse med gravferdsritualer like lenge som “mennesker” – ikke bare homo sapiens – har eksistert. Dessuten har folk holdt på og kline med maling like lenge som vi har gått oppreist. Det er uråd å si noe om hva som ble malt hvor ute i åpent terreng, men fordi det skjer så lite med vær og vind inni huler og andre “stillestående” miljøer vet vi at folk har vært ganske kompetente kunstnere i svært lang tid, minst 40.50.000 år i Europa og enda mye lenger andre steder, særlig Afrika.
Når man skal forholde seg til oldtiden må man ta utgangspunkt i at de hadde like gode – eller bedre – intellektuelle egenskaper som oss. Vi som lever nå har jo brukt noen tusen år på å “gjøre livet enklere” slik at vi ikke behøver å være rask i oppfattelsen og sikker i fotarbeidet. Folk klarer helt fint å overleve uten store anstrengelser bare hvis de “følger strømmen” i en moderne velferdsstat. Litt individuell varans er det jo, men i utgangspunktet er systemet lagt opp til at man skal kunne få seg en jobb, stifte famile, leve et produktivt liv og så videre. Det er ikke vanskelig, på den samme måten som livet var vanskelig for de som levde i steinalderen, eller egentlig når som helst før vi fikk moderne medisin og bedre forståelse for hygiene og ernæring. For eksempel har vi bare hatt antibiotika i hundre år — og ingen som lever nå, ihvertfall ikke i de “utviklede” landene, ville akseptert de tallene for dødelighet forbundet med fødsler – altså for både moren og barnet – som var regnet som helt normale langt inn i den moderne tid, og tildels fortsatt er det i visse fattige deler av verden. Vaksineteknologi – som ikke er perfekt verken i idè eller utførelse – har på det nærmeste utryddet de typiske “barnesykdommene”. Difteri, kikhoste, kusma, røde hunder, kikhoste og føkkings meslinger – en av de mest smittsomme sykdommene vi kjenner – skal i utgangspunktet ikke være noe man er nødt til å erfare og overleve for å danne antistoffer mot patogenet. Vaksinen kan gjøre jobben. Ville du reist på oppdagelsesferie til indre Amazonas uten å vaksinere deg mot slik “jungelfeber” som turguiden anbefaler? Det er i så fall bra fette dumt. Likevel er det noen som velger å gjøre det, i overført betydning, mot sine egne barn; slik at vi har nå – akkurat nå, altså den 6. mars 2024 – et lokalt utbrudd av meslinger i Florida, USA. Der hersker den store høvdingen Ron De Santis, og hans håndplukkede heksedoktor er Joseph Ladapo. Det som kjennetegner Ron De Santis er at han profilerte seg som “til høyre for Trump” men samtidig som “det noe mindre sinnssyke alternativet” som ikke desto mindre utnyttet covidpandemien til å profilere seg. Derfor behøvde han en “alternativ” doktor som leder for delstatene helsemyndighet. Og Ladapo har hele veien vært en støttespiller for De Santis sånn sett, uten hensyn til hva “skolemedisinen” – som Ladapo per definisjon er en del av – måtte mene om saken, som stort sett er noe alle vet: Ta vaksinene, følg rådene fra helsemyndighetene, og ikke ta unødig risiko. Hvilket bringer oss til dagens situasjon med meslinger i Florida. Sånt har ingen sett der siden på 80-tallet. Ladapo vil likevel ikke verken anbefale noen å vaksinere seg eller engang å holde seg hjemme hvis de er smittet. Foreldrene har jo all makt over sine egne barn.
Hele karnevalsopplegget er noen katolske greier som selvsagt har enda eldre røtter i diverse førkristne festivaler, greia er uansett at de kaller det feite tirsdag – mardi gras – fordi det er den siste dagen før askeonsdag, når fasten begynner, så altså siste sjanse til å spise feit mat og drikke vin på en stund. Derfor er det mye aktivitet rundt dette temaet på denne dagen. Folk er folk, som de vise sier. De liker å ha noen festdager. Et annet element ved disse tradisjonelle festlighetene er at det går med ganske imponerende mengder alkohol. Alle kraner er vid åpne, så å si. Sånn som i Norge på 17. mai — eller kanskje når det er noen slags lokal markedsdag med fullt sirkus og stor ståhei. Anledningene er mange men produktet forblir det samme. Fest uten alkohol er møte. Dette var et t-skortebudskap fra cirka år 1980. Det var ikke ironisk ment. Hva tenker man om en lang fridag med mye folk og masse som skjer, med markedsboder, matservering, sang og dans, som varer ut i de små timer når det skal være konsert? Man kommer seg gjennom opplegget edru også, men det er et mye større kick hvis man drikker. Det er vanskelig å “finne formen” uten et par hylere av hva man enn foretrekker å drikke. Sånn er det jo.
Uansett hva man ellers måtte mene om alkohol så er det et formidabelt sosialt smøringsmiddel. Metaforen et lystig lag er jo godt kjent og hardt brukt for å beskrive “positiv alkoholbruk” i festlig sammenheng. Man ruser seg sammen fordi da føler man seg frigjort i et fellesskap, og når alle gjør det samtidig som det er mye latter, musikk og folk i bevegelse, ja da er det pinadø fest. Enten må man være med eller så må man gå hjem. Folk liker ikke når det kommer en “festbrems” som drar ned stemningen. Alle vet dette. Det er dyrt som faen å drikke i Norge, slik at man ønsker jo å få mest mulig pang per peng. Poenget er lystighet. Nedturen tar vi senere. Alle vet jo hva som skjer når man drikker seg omtrent så dritings som det går an å bli. Da kommer bakrusen. Den kan bli ganske psykedelisk noen ganger. Interessant nok virker det som om dette også var poenget i de riktig gamle dager, eller altså slik er det jo hos “primitive” – lite siviliserte – folkeslag. Først drikker de til de stuper, bokstavelig talt, så “nyter” de selve rusen når de våkner igjen. Den fordreide virkelighetsoppfatningen man oppnår regnes som nyttig innsikt i en annen verden. Man legger merke til helt andre ting, ikke sant. Man erfarer tingene rundt seg på alternativt vis. Det hele blir liksom smått psykotisk og sanseapparatet blir helt fordreid. Da gjelder det å følge med på hva som skjer og huske det til senere.
De har fått for mye Møllers Tran. Enkelte reklamestrofer er poetisk geniale. For vårt formål her og nå betyr det at hard alkoholbruk vil gjøre folk mer og mer manifest psykotiske over tid. Det sliter på nervene, som man sier. Vendepunktet har kommet når man må ha en liten hyler om morgenen for å “finne roen” og komme i gang med dagen, og slik har det vært hver morgen en stund. Senere justerer man mer. Først til lunsj, så til middag. Deretter følger nattens fristelser. Jeg tror ikke det finnes noen krystallklar definisjon av en alkoholiker. Sannsynligvis har de et sett med “diagnostiske kriterier” hvor et visst antall av dem må foreligge, men det behøver ikke å være alle. Et minimum er vel at man føler seg “avhengig” og bare må ha det, slik at man både bevisst og ubevisst styrer i retning av neste drink. Selv vil jeg si at hvis man drikker hver dag på vanemessig grunnlag – selv om det er lite hver gang og man aldri blir “full” – så har man etablert et avhengighetsmønster. For mange oppleves det som normalt å drikke øl gjennom dagen. Det var da faktisk også det normale i svært lang tid. På 1600-tallet hadde en typisk bygningsarbeider en normal kvote på oppimot ti liter øl om dagen. Sånn var tariffen. De som bygde gamlebyen i Fredrikstad hadde enda mer. Seksten liter for en fagarbeider, tolv for en hjelpemann. Arbeidsdagene den gangen varte sikkert typisk 10-12 timer, men herregud likevel. Det er nok øl, liksom, gitt at det har “pilsenerstyrke” på omtrent 5% alkohol. Hvis det er enda sterkere — vel, du kan selv gjøre det regnestykket. Det er bare styrkende for effektiviteten i den forstand at folk nekter å jobbe uten. Sånn har det vært siden pyramidene ble bygd, som altså er “for lenge siden”. Sånn var det til langt inn i moderne tid. Egentlig er det et postmoderne påfunn at man ikke skal drikke på jobb. Hele sivilisasjonen vår er jo fundamentert på hemningsløs alkoholbruk. Sånn har det alltid vært.
Denne dagen heter 3. mars. Det er en såkalt supertirsdag i den amerikanske valgkampen. Det skal jo velges president i november og ved dette tidspunkt handler det om å innhente mandatstøtte til sitt kandidatur fra delstatene. Det forventes at Nikki Haley vil bli parkert av Donald Trump, mens Joe Biden vil spasere rolig gjennom hele greia så å si uten motstand, slik at “Biden mot Trump” er det alle forventer å se også til dette valget, som i 2020. Tirsdagen er super fordi på denne dagen blir det som regel klart hvem de to kanidatene er. Dette året er den noe mindre super fordi det skal mye til for at ikke en av dem blir Donald Trump. Hvilket er galskap og hele den tenkende verden biter negler ved tanken på hvor galt det kan gå hvis denne karakteren kommer tilbake til presidentstillingen, denne gangen uten de hemningene han tross alt hadde forrige gang. Jeg tror ikke Trump vil bli folkevalgt, men jeg ser likevel en “teknisk” vei frem for ham. Hvis det blir noe slags kluss med selve valgopplegget så har USA en ordning hvor delstatene har èn stemme hver. Siden et flertall av statene har republikansk styre vil de dermed velge den republikanske kandidaten. Høyesterett kan komme inn i bildet, men det virker som om de foretrekker Trump. Han støttes jo av et overlegent flertall av de republikanske velgerne, så da så. Man kan ihvertfall være helt fette sikker på at det kommer ikke til å gå rolig og verdig for seg. De er ennå ikke ferdig med å jobbe seg gjennom alle straffesakene mot de som stormet kongressen etter forrige valg – eller “gislene” som Trump kaller dem – og alle sakene mot Trump selv blir “forsinket” med alle midler mens valgkampen hardner til. Han sier fortsatt at han vant en “overlegen valgseier” i 2020 men at “den kriminelle familien Biden” stjal hans rettmessige presidentstilling fra ham ved hjelp av organisert valgfusk. Det er lenge siden dette toget forlot virkelighetens stasjon, for å si det slik. Hvor vil det stanse neste gang?
Votivgave (votiv av latin votivus, et høytidelig avgitt løfte) er en gave til Gud eller til det guddommelige, gitt etter et foregående løfte. Når en person lider av en sykdom, er i livsfare eller har noen ønsker, kan vedkommende prøve å oppnå helbredelse, frelse eller innfrielse av sitt ønske ved å love Gud en gave. Skikken finnes i kulturer over hele kloden, den var utbredt i den europeiske antikken og ble overført til kristendommen. Det var for eksempel vanlig å gi en gave til Asklepios etter at en var blitt helbredet i en helligdom viet guden, og det er funnet og bevart en mengde legemsdeler i terrakotta.
Det trynet man ser ovenfor – utført i gull med innlagte edelstener – er dødsmasken til Tut-ankh-Amon og et egyptisk ikon, som i dag står på permanent utstilling i det egyptiske nasjonamuseum i Kairo. Som alle vet er KV 62 i Kongenes Dal det siste hvilestedet til denne ubetydelige barnekongen og den eneste intakte kongegraven vi har funnet i Egypt, fordi inngangen ble dekket over av et stort jordskred som gikk der i oldtid, sannsynligvis på grunn av en hendelse med regn og flom. (Det vanlige var at kongegravene ble robbet for alle verdisaker og ellers herpesert stygt i løpet av kort tid etter gravferden.) Arkeologen Howard Carter – finansiert av en viss lord Carnarvon – fant uansett frem til KV 62 i 1922 og det han fant skapte en massiv sensasjon over hele verden. Imidlertid oppsto det ganske raskt derpå rykter om er forbannelse, fordi flere av Carter-ekspedisjonens medlemmer visstnok hadde blitt utsatt for uforklarlige ulykker; ikke minst pengesekken selv, den foran nevnte lord Carnarvon, som pådro seg en infeksjon som raskt utviklet seg til blodforgiftning med dødelig utgang. “Faraos forbannelse” ble til en snakkis som fenget like mange – om ikke enda flere – enn selve historien om kong Tuts gravkammer.
Selvsagt var det bare vås og fantasering. Ikke engang teksten til selve forbannelsen – som så mange kan gjengi ordrett den dag i dag – er å finne på selve åstedet, altså inni KV 62; det er rett og slett oppdiktet alt sammen. Eller rettere sagt: Det henviser til den samme formen for vage advarsler mot å forstyrre faraos siste hvilested som man finner i alle egyptiske kongegraver — som imidlertid noen i media på den tiden bestemte seg for å utbrodere på kunstferdig vis, av hensyn til løssalget eller hva vet jeg, det er jo ikke noe nytt fenomen at folk fantaserer og lyver om ting. Hvis man kan selge flere blekker ved å bløffe littegrann, så kan du ta deg bra mye faen på at dette kommer til å skje. Sånn har folk alltid vært og de kommer neppe til å forandre seg med det første. Hvilket bringer oss til dagens poeng: Falske rykter og løgnhistorier er ikke noe som oppsto med dagens “sosiale media”. Det er bedre å si at fenomenet ble demokratisert ved hjelp av internettet, slik at nå er det fritt frem for enhver Per og Kari å skrive sine egne sensasjonelle “nyhetsartikler” om alt mellom himmel og jord, og vel så det. Hvor mange lesere og følgere de får handler ikke – noe det heller aldri har gjort – om journalistisk integritet og edruelig omgang med fakta. Alle visste jo lenge før nettet kom at fake news var helt vanlig i den skruppelløse enden av pressen. Folk vil alltid heller ha “gode historier” enn “sanne historier”. Gjerne elleville spekulasjoner om hva som “kan” ha hendt, av typen koke suppe på en spiker. Engasjerte lesere kjøper flere aviser og tidsskrifter enn hvis man får dem til å kjede seg med dølle faktapunkter som ikke vekker noen følelser i dem. Slik oppsto faraos forbannelse. Det var ikke sant da åpningen av KV 62 var en nyhet for hundre år siden, og det har ikke blitt noe sannere siden, men det er en spennende historie som inneholder både grøss, mystikk, “det overnaturlige” og gud vet hva. Altså selger det.
Tredve år før Carter og kong Tut inntraff imidlertid en bisarr hendelse som via mange omveier ender i noen slags “poetisk justis” til slutt, idet man i året 1890 i byen Liverpool i England auksjonerte bort en samling på 180.000 kattemumier som ble funnet i Egypt to år tidligere. Hele ladningen veide tyve tonn og gikk for ti tusen kroner til en bonde som kvernet alt sammen opp og gjødslet jordene sine med det. Jeg vet ikke noe om hva han dyrket der siden, men hvis man har sånn legning som meg er det vanskelig å ikke reflektere over saken og søke etter mer informasjon om hva slags kontekst man bør forstå noe sånt innenfor. Mange har sikkert hørt noe om at katter var hellige dyr i Egypt og det ene med det andre, men det færre har hørt er at katter var offerdyr. Det er derfor vi finner så absurd mange kattemumier. Nylig grov de opp enda noen tusen eksemplarer ved Sakkara. (Foruten katter finnes det også mange milliontall andre dyr som har blitt mumifisert og ofret til den eller den guden i det eller det tempelet.) Det bildet som avtegner seg er at oppdrett av katter med det formål å kverke dem og lage små “dukker” av dem som offergaver i tempelet må ha vært big business i Egypt. Det er ganske perverst, men sånn er det altså. Etter at vi har fått bedre genteknologi har man testet mange av disse kattemumiene og funnet ut at de var sterkt innavlede og hovedsaklig svært unge dyr som umulig kunne ha hatt noe slags “normalt katteliv” hva nå enn det betyr. Det å ofre en katt må ha vært svært vanlig svært lenge, som man må sammenholde med det faktum at folk var like sleipe og griske den gangen som de er nå, så kan du gjøre resten av matematikken selv. Det er uansett ikke noe vakkert bilde vi ser på. Da er det bedre at disse uverdige skapningene som aldri hadde noe liv å bli hentet opp fra det mørke hullet folk stæsjet dem nedi den gangen, kverne dem opp og gjødsle noen slags levende planter med dem, så kommer de i det minste tilbake inn i “livets kretsløp” på et vis, selv om det er usselt.
Black metal, også kjent som svartmetall eller satanrock, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte knyttet opp mot myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangeren oppsto omkring 1980, men det var på slutten av dette tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band. I løpet av 1980-tallet la tidlige «sataniske ekstremmetal» band grunnlaget for hvordan moderne black metal skulle bli. Denne såkalte «første bølgen» av black metal besto av band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen» oppsto på begynnelsen av 1990-tallet og besto av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.
Eller altså, noen ga meg en “demotape” spilt inn av Mayhem i 1986, som var mer eller mindre identisk med den første plata deres, men jeg oppfattet det mest som en kuriositet. Veldig støyende og “pønkete” med en aldeles ræva produksjon i teknisk forstand, men ekstremt var det jo, og dessuten også “ukommersielt” nok til at jeg ikke festet meg noe særlig ved det. Fra før visste jeg forsåvidt om Venom, Bathory og så videre – folk tenkte typisk på dem som “enda mer rølpete enn Motorhead” – men jeg kan ikke huske at noen begynte å snakke om svartmetall som en egen sjanger før tidlig på 90-tallet, da de til gjengjeld snakket alt for mye om det. Satanpanikken var heller ingen ny greie, det hadde jo startet allerede med bokverket “Michelle Remembers” i 1980 og spredt seg som den proverbiale ilden i tørt gress langt inn i den delen av musikklivet som på vanemessig basis pyntet seg med alskens “satansymboler”, det vil si rocken generelt og særlig heavy metal. Sånt var like mye en snakkis blant de evneveike den gangen som transer og vaksiner er nå i dag. Hysteriet hadde noe uvirkelig over seg, men de var likevel ikke helt på bærtur i feil kålåker, for det var faktisk til en viss grad meningen at disse musikkuttrykkene skulle være “skremmende”, slik at det foregikk litt konkurranse mellom bandene i forhold til estetikk og symbolbruk. Venom – som i 1982 ga ut plata “Black Metal” – ble en stund regnet som vinnerne sånn sett. De gikk “all in” både estetisk og lyrisk, men de beholdt samtidig en “ironisk distanse” til materialet som var helt fraværende hos den første norske bølgen. De mente blodig alvor.
Selv oppfattet jeg Darkthrone som et viktigere band for sjangerdannelsen enn Mayhem (selv om de startet tidligere), ikke minst på grunn av at de hadde en tilnærmelsesmåte som minnet meg om Lars Von Trier og “Dogmefilm” — det vil si at de kan “bedre” men de velger å bruke “primitive virkemidler” av kunstneriske årsaker. Alt dette tøvet med å etablere seg som “bad boys” hadde jeg imidlertid mindre sans for, men det var vel forsåvidt mye “tenåringsangst” i miljøet, som etterhvert endte med at den motbydelige “Greven” fikk livstidsdom for drap. Hvem har bruk for sånt? Uansett, sjangerhistorikken er som den er. Gjort er gjort, spist er spist, og det ene med det andre, men tredve år senere er det fortsatt band som lager svartmetallisk “dogmemusikk” med så lave tekniske produksjonsverdier som talentet deres tillater. Det skal låte som om det er tatt opp på en gammel kassettspiller inni en blikkboks, men det skal også være “bra låtskriving”. Idèen er prinsipielt den samme som for all annen primitivistisk kunst: Alt kan tilgis så lenge talentet forblir synlig. Etter min mening var den første norske bølgen av svartmetall vesentlig mye mer inspirert av mentaliteten hos norske pønkere på den tiden en selve sjangeren heavy metal, bortsett fra det med skrekkfilm-elementene. Ting har seg jo slik at dette var hele forretningsidèen i utgangspunktet, da Ozzy Osbourne entusiastisk snudde seg mot resten av det bandet som inntil da hadde het Earth – som spilte “bluesrock” – og lurte på om det ikke gikk an å lage musikk som appellerer til de samme delene av følelseslivet som skrekkfilmer. Konsekvensen av dette spørsmålet den gangen ble at de jammet frem en låt basert på “tritonen” fra det symfoniske verket Mars av Gustav Holst, som de kalte “Black Sabbath” og senere tok navnet sitt etter. Det er stor enighet blant musikkjennere om at dette også var selve stiftelsesøyeblikket til hele sjangeren heavy metal. Det var alltid meningen at det skulle være teatralt og det skulle fremkalle “skrekkfilmfølelser” hos folk. Senere gjenfinner vi denne innstillingen hos hvor mange musikere som helst både innenfor svartmetall og heavy metal mer generelt, at alt handler om å “skape en stemning” i psykodramatisk forstand.
Til sist en “klassisk stiløvelse” som ble sluppet for bare noen dager siden:
Fordi den mest utbredte antakelsen er at ondskap handler om et intensjonelt ønske om å skade andre, er det vanskelig å frita mordere og overgripere fra å bli karakterisert som ”onde”. Et vesentlig spørsmål i denne sammenhengen er om patologi og ondskap nødvendigvis er motsetninger. I litteraturen på området er det en tendens til å sette ondskap og galskap opp mot hverandre. Enten er man gal og ikke ansvarlig for sine handlinger, eller så er man tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger og dermed ond. Den vanligste konklusjonen på dette dilemma er at mordere er onde, og psykopatologi er en faktor som avskrives i rettslig sammenheng. Morderen kan ha en personlighetsforstyrrelse, men denne typen mentale lidelser fritar ikke for ansvar. Slik er praksis i rettsvesenet, og sannsynligvis den mest utbredte holdingen i befolkningen for øvrig.
En klassisk problemstilling er om det onde er noe man er eller noe man gjør, mer eller mindre tilfeldig og situasjonsbetinget. Som alle kan se er dette en debatt om høner og egg. Man må jo “være” noe for å kunne “gjøre” noe. Ekspresjon betinger eksistens. Selv er jeg enig med Carl Jung: Det onde er et talent som bor i oss alle — og vi er nødt til å eie vår egen “skygge” for å ikke henfalle til ondskap, som jo ofte tar utgangspunkt i ondskap vi mener å observere hos andre, eller i verden mer generelt sett. Hvis vi ser på historien legger vi merke til at det er ikke sånne som har lagt ivei med onde intensjoner som forårsaket mest skade, lidelse og destruksjon; det er tvert imot de som tenker at de skal utrydde “det ondes kilde” som ender som de verste jævlene blant oss. Inkvisisjon, forfølgelse, tortur, heksebrenning. De som gjorde disse tingene var fromme og dypt gudstroende menn som var skrekkslagne over “djevelens makt i verden”. Det forekom sikkert både lokal korrupsjon og sadisme, men selve prosjektet var i utgangspunktet “godt ment” og verken verre eller bedre enn alle de andre bisarre tingene folk har funnet på i religionens navn helt siden “tidenes morgen”.
Det ondes problem aktualiseres i det øyeblikk man definerer seg selv som god. Dette er en fundamental løgn. Det finnes ikke noe sånt som “gode mennesker”. Vi er alle verken mer eller mindre enn dyr, og vi oppfører oss i det store og hele deretter. Nietzsche la ned ganske mye arbeid i å utdefinere sin moralens genealogi, hvor begrepsparet “god og ond” bare kan foreligge i tenkningen hos mennesker som opplever seg selv som slaver, mens et fritt sinn vil mer typisk operere med konseptene “behagelig og ubehagelig”. Følgelig avviser han hele “det ondes problem” – forstått som den kognitive dissonansen hos en god og allmektig guddom som likevel tillater det onde å skje – som en form for meningsløst vrøvl hos “slavemennesker”, altså alle som føler seg fanget i et kosmisk spill de ikke kan forstå, langt mindre kontrollere. Nietzsches svar på dette spørsmålet var “vilje til makt” – å ta styringen over sitt eget liv – og “overmennesket”; som stiller seg ovenfor eller utenfor enhver form for “moralsk spill”. Inspirert av Plotin og andre gnostiske mystikere fra den hellenistiske epoken postulerte kirkefaderen Augustin at ondskap må være “et fravær av noe” – det som senere tiders rettspsykiatere karakteriserte som “svekkede sjelsevner” – og hvis vi flytter blikket frem til de beryktede nazistene – som alle typisk gjør når de skal definere ondskap – kan vi betrakte det Hannah Arendt kalte ondskapens banalitet, det vil si når folk “bare følger ordre” uten å oppleve noen personlig plikt til å ta ansvar eller forholde seg til de videre konsekvensene av det de gjør. Dette er en skremmende vanlig holdning hos enhver typisk sivilbefolkning — og vi kan faktisk se tilbake på Nietzsches slavemennesker som føler at de må følge ordre, fordi noe annet er direkte i strid med slavens virkelighetsoppfatning.
Det skal i virkeligheten mye til å bli erklært som utilregnelig i juridisk forstand. Det er jo strengt tatt ikke noe “forsvar” – ingen tjener noe på at noens status endres fra “siktet i en straffesak” til “psykiatrisk pasient på ubestemt tid” – men snarere en avvisning av hele sakens grunnlag, forstått som en normal prosedyre blant mennesker når vi skal rydde opp i kriminalitet og andre misforhold. Dersom den tiltalte verken forstår hva de har gjort, eller engang at de har gjort noe galt, eller at det som skjer med dem nå er en konsekvens av noe de har gjort, virker det jo ikke klokt å “ta vedkommende på alvor” som juridisk tilregnelig og ansvarlig. De som studerer “det ondes fenomenologi” opererer gjerne med en egen kategori for dum ondskap; som ofte foreligger blant diverse mobbere, overgripere, voldsmenn og andre som lever i noen slags åndsformørket tilstand av uvitenhet og mangelfulle “sosiale antenner”, og som ofte selv har en bakgrunn som offer. Vi kan si at dette grenser opp mot det jeg kaller ondskapens arbeiderklasse, det vil si alle de som aldri selv gjør noe ondt storverk, men de leverer likevel hver dag et lite kvantum ondskap til verden gjennom å for eksempel glede seg over andres ulykke, gjøre små ekle ting av sadistisk skadefryd, og så videre, du skjønner tegninga. Så langt som folk flest tar det når vi snakker om ondskap. De ville for eksempel aldri selv kunnet torturere og drepe noen, eller engang gjøre noe aktivt for å fremkalle noens lidelse på annet vis, men de har ikke noe imot at folk de misliker opplever sorg og ulykke. Den typen ting. De klarer helt fint å føle glede når noen de hater har det vondt. Litt som “hevnens logikk” kan du si. Sånt er helt vanlig. Hvis ikke ondskapens arbeiderklasse hadde eksistert ville ikke “det ondes problem” kunne eksistere i den form det gjør.
Mens jeg var i min unge slyngelalder – og aldeles usannsynlig “tjukk i huet” mesteparten av tiden – leste jeg alle de norrøne sagaene. Noe som forundret meg var når noen ble karakterisert som ond. Han var en ond mann. Og det var det, liksom. Ingen forklaring, ingen analyse. Det er åpenbart meningen at alle uten videre skal forstå hva dette innebærer. Ikke noe dramatisk, bare en saksopplysning på linje med å være tykk, tynn, høy, skoleflink, eller hva det nå måtte være. For å sette ting i kontekst måtte jeg sammenligne med det lille jeg visste om verden og dens befolkning. Jeg visste jo allerede om mange “onde menn”, i den forstand at de var ekle, kranglete og kjipe typer som man ihvertfall ikke burde henvende seg til for å få hjelp eller noe. Er ikke verden full av sånne? Jeg vedder hva som helst på at alle har minst èn person som bor ikke så langt unna og som de håper vil flytte til et annet sted, værsåsnill, fordi vedkommende er bare en drittsekk og slyngel som skaper trøbbel og tiltrekker seg enda flere av det samme slaget, kanskje til og med politiet på en ekstra dårlig dag. Nabolaget ville blitt et bedre sted uten dem. Sånt er pragmatisk livsproblematikk – i kategorien for “vedvarende irritasjonsmomenter” – i manges liv. Du vet. Den dårlige naboen. Kanskje du er en selv? Jeg er ihvertfall nærmere “han som irriterer” enn han som lar seg irritere, selv om dette også hender av og til. Særlig i forhold til “folk som er rusa”, altså når vi snakker om nabolagets narkoreir hvor det flyr folk på døra til alle døgnes tider, og ikke akkurat på noen lydløs måte heller. Det finnes ikke noe sånt der jeg bor nå, men det var standard vare overalt hvor jeg bodde i løpet av min periode i Oslo. Det går ikke på noe rimelig vis an å si at det var derfor jeg opplevde brekk i boligen min opptil flere ganger, Oslo er hva det er, men man blir jo ikke noe vennligere innstilt til sentrale samlingspunkter for lyssky individer etterpå. Imidlertid opplevde jeg at denne saken løste seg til min tilfredsstillelse når jeg flyttet ut på landet. Her har vi nesten det motsatte problem. Folk låser ikke dørene og de bare går rett inn uten å banke på hos hverandre. Hvis det ikke er noen der akkurat da tar de seg kanskje til rette med å lage kaffe og det ene med det andre. Vente på at folk skal komme hjem. Sånt no hakke vi i byen, som sangen sier. Dette er ikke normal atferd i tettbygde strøk. Folk går ikke hjemmefra uten å låse døra, selv om de bor i små tullebyer som Drammen, Kristiansand eller Ålesund. Røvere trekker jo mot de stedene hvor det er enklest å gjemme seg, det vil si der det er mye folk. Til og med den lokale verdensmeteropolen her – Elverum – har det man kaller “et kriminelt miljø”. Man låser bilen når man går inn på kjøpesenteret, for å si det slik.
Jeg tror ikke selv at det ondes problem er noe metafysisk. Jeg heller mer mot posisjonen til Augustin, eller altså Plotin (som han hentet argumentet sitt fra). Ondskap er en mental mangelsykdom, det er ikke “en ting i seg selv” eller et aktivt prinsipp. Hva eksakt det består i kan ikke jeg si noe om, men onde mennesker mangler definitivt noe. Sjelsevner? Det ene ordet er ikke verre enn det andre. Når det kommer til ondskap i sine mer hverdagslige – og/eller “banale” – manifestasjoner må vi henvende oss til Carl Jung og skyggen. Det man projiserer på omverdenen. Den ondskap man ser i andre er den ondskap man bærer i seg selv. Dette er ikke akkurat rakettfysikk. Alle bør forstå hvordan denne mekanismen fungerer. Eller hvis man ikke gjør det bør man kanskje lese seg litt opp på saken. Det er i virkeligheten svært enkelt å forklare menneskets angivelige ondskap når man ser på hva slags biologisk art vi er. Det er en grov misforståelse å tenke at vi “stammer ikke fra dyrene” når vi vanskelig kan forklare den menneskelige tilstand med noe annet enn at vi er dyr. At vi kan tenke er verken her eller der. Noen ganger er det nyttig. Andre ganger fører det oss opp i problemer. Mennesket har en mange millioner år lang utviklingshistorie som opportunistiske åtseletere og rovdyr, med de instinkter og drifter som følger naturlig med den typen livsstil. Imidlertid kan vi tenke, og vi forlanger av våre medmennesker at de skal praktisere denne egenskapen — helst uten å tenke på seg sinnssykdom.
