Jeg har ikke selv noe forhold til TikTok, men greia er ettersom jeg forstår farlig. Hvorfor? Det har visst noe med Kina å gjøre. Tankekontroll og den typen ting. The Manchurian Candidate, for de som husker gamle filmer. Planen er visstnok å undergrave vestens politiske stabilitet gjennom å forderve ungdommen. Jeg vet ikke hvor paranoide det politiske etablissementet i Norge er i forhold til TikTok, men i USA har de definitivt utviklet noen idèer om hvordan alt henger sammen. Ihvertfall nok til at de nå har startet prosessen mot TikTok: Enten må appen kjøpes opp av amerikanske eierinteresser eller så må den fjernes fra markedet. Sikkerhetspolitikk kaller de dette. Myndighetene må ha oversikt og kontroll over hva slags media som finnes i det amerikanske samfunnet. Vi får se hvordan saken utvikler seg.
Innsamling, oppbevaring, transport og omsetning av persondata er vel hva de fleste – også jeg – er mest skeptiske til når det gjelder nettet og de som opererer der, enten de er privateide firma eller statlige aktører. Er internett et offentlig sted? Det virker som om det er litt vanskelig å regulere faenskapet. Et bra sted å begynne ville vært et generelt reklameforbud, altså rett og slett ta pengene ut av bildet, men jeg ser ikke for meg at dette noensinne vil skje — og klokken er “fem på tolv” i forhold til når avansert kunstig intelligens blir noe alle har tilgang til og kan bruke til å generere innhold på kanalen sin uten å anstrenge seg for mye på den kreative siden. Når det gjelder TikTok og hvem som eier appen er det vel å si at jeg ser liten grunn til å stole noe mer på amerikanerne enn på kineserne, eller for den saks skyld noen som driver med “investeringer”. Personlig så forstår jeg ikke hva poenget er med TikTok, men så forsto jeg heller ikke poenget med Twitter i sin tid.
Det finnes sannsynligvis et “generasjonskille” mellom de som er mest PC-orientert og de som er mest telefonorientert. Riktignok har jeg en av de smarte telefonene, men jeg bruker det bare til dumme ting. Samtaler og sånt. Jeg bruker ikke engang kamerafunksjonen særlig ofte og har nesten ingen apper installert. Bare Vipps og WhatsApp. Jeg observerer at mange rundt meg har alt mulig rart på telefonen, bruker den aktivt til hva de enn driver med på sosiale media, og i det hele tatt, men til gjengjeld sitter de med nesa nedi telefonen sin litt i overkant ofte og lenge. Pussig nok ser man ikke så ofte folk som snakker i telefonen sin, men tastefingrene er ofte forbløffende raske. Jeg har faktisk aldri “vært på nett” via telefonen. Hvorfor skal jeg det? Jeg har jo en PC. Ettersom jeg skjønner er både TikTok og Twitter (eller hva de kaller seg nå om dagen) veldig “telefonorienterte” tiltak som handler mye om hyppig og rask oppfølging av de engasjementene man har. Altså på ingen måte noe for meg. Hele grunnidèen forekommer meg å være masete og stressende. Og vi skal ikke engang snakke om Tinder og andre varianter av “sjekkeapper” som folk installerer på telefonen sin. Herregud.
Overskriften er noe som ble sagt i går av en – anonym – republikaner i den amerikanske kongressen, på forespørsel om de kommer til å jobbe for å få Donald Trump gjenvalgt som president i USA. Vi registrerer at bare omtrent halvparten av dem er “MAGA” mens de andre er noen slags tvilere som ikke desto mindre typisk stemmer med “partilinja” i oppkommende saker. Eller de avstår fra å stemme. Eller de bare trekker seg fra hele politikken, som stadig flere “normale” republikanere har gjort helt siden Trump ble en gallionsfigur for nyfascisme i USA. Det siste som har skjedd er at hans svigerdatter Lara Trump (gift med Eric) har overtatt som leder av den republikanske valgkomitèen, og sporenstreks sparket over halvparten av staben for å erstatte dem med “MAGA-lojalister” samtidig som det nå er bestemt at alle pengene valgkomitèen har skal brukes til å betale Trumps advokatregninger. Hva kan gå galt?
Jeg har jo noen amerikanske venner. Ingen av dem likte at Trump ble valgt som president. Alle – jeg selv inkludert – lurte egentlig bare på hvor galt det ville gå, siden “riktig” allerede var ute av bildet i og med at denne inkompetente overgriperen ble hyret inn for å gjøre en jobb han helt åpenbart ville komme til å føkke opp på noe slags usannsynlig vis. De mest optimistiske tenkte at han ville sikkert bli holdt i ørene av en realitetsorientert stab av profesjonelle “funksjonærer” som er vant til å håndtere den politiske hverdagen. Den gangen vitset jeg selv om Hannibal Lecter. Jeg foreslo at han sannsynligvis hadde takket nei til jobben allerede, så de var nødt til å hyre den nest verste karakteren de har der borte som ny president. Derfor måtte det bli Donald Trump. Etter den slu og machiavelliske operatøren Obama var det vel på tide å få inn et brutalt beist istedet. En stue ommøbleres jo raskest hvis man slenger inn et par håndgranater.
Det amerikanske topartisystemet er ment å skulle frembringe en likevektstilstand over tid. I praksis har vi jo noenlunde tilsvarende politiske gravitasjonskrefter i Norge og andre europèiske land også, hvor man typisk organiserer seg i to “blokker” selv om man i utgangspunktet har et dusin partier eller mer. Imidlertid forutsatte de som lagde reglene at folk senere ville være fornuftige og politisk bevisste, eller i det minste at de ville stemme ut fra “rasjonelle egeninteresser”. Men sånn er jo ikke folk og minst av alt amerikanerne. De er følsomme. De stemmer ut ifra håp – som jo i sin tid faktisk var et av Obamas slagord – om at lykken en dag skal komme til dem. Jeg husker at vi på 80-tallet pleide å si at det amerikanske topartisystemet separerer de som er onde fra de som bare er kørka. Flere alternativ har de ikke der borte. På den andre siden hadde vi den gangen Sovjetunionen, hvor man bare hadde ett parti som var både onde og kørka på èn gang. Er det noe bedre? Det beste man kunne si om sovjetsystemet var at man i det minste slapp å tvile på hvem av de to partiene som “har skylda” for de dårlige tidene og all forjævligseringa ellers. Sånn sett fortsetter Putins Russland i et gammelt og vel etablert spor: Makten og æren i all evighet, amen. I mellomtiden har de en kulturkonflikt i USA. Uenigheten står om hva og hvem “amerikanerne” er. Hvori består en “amerikansk identitet”? De to sidene har noe slags gjensidig utelukkende opplegg gående. De er ikke bare politiske motstandere, de er dødsfiender som aldri på noe grunnlag kan “samarbeide” om noe, ikke engang de fagmessige oppgavene som er tilknyttet det å styre landet.
Ikke vet jeg, for jeg er jo ikke sånn, men kanskje tiltrekningskraften til diktaturet ligger i at man slipper å forholde seg til mer enn èn stor og allmektig leder som personlig – eller gjennom sine utvalgte fullmektiger – tar hånd om alle saker. Man behøver aldri mer å føle seg forvirret fordi man må velge mellom den ene eller den andre jævelen som uansett bare lyver og prater tull. Go all in som amerikanerne sier når de satser alt de har i en runde med poker. Finn deg en herre og tjen ham lojalt til dine dagers ende. Folk har dannet seg et aldeles forbløffende sterkt emosjonelt forhold til personen Donald Trump. Vi har en personkult av samme type som fantes – og tildels fortsatt finnes – rundt sånne typer som Hitler, Napoleon og Stalin. Problemet er bare at alle de andre var kompetente folk. Onde og gale, javisst, men ikke evneveike rævklovner sånn som Trump og hele åsgårdsreia av zombier som følger ham. De har jo ingen plan, de bare hater staten og “elitene”. Det er som jeg sa ommøblering med håndgranat det de driver med. Kanskje man bør kalle dem anarkister? Rebel without a cause, for å slenge ut en tilfeldig referanse til James Dean og gullalderen i Hollywood, mens USA fortsatt hadde en noenlunde stabil identitet i verden. Siden har det gått utforbakke med hele driten. Grådighet avler mer grådighet og før man vet ordet av det har alle blitt kannibaler. Den amerikanske sosiale virkelighet handler om fettglinsende smil som fasade foran en psykopatisk kalkulerende mentalitet med fokus på profitt. Alle har det de kaller en “hustle” – et litt tvilsomt opplegg – gående for å få endene til å møtes. Opportunisme er en nødvendig egenskap for overlevelse. Man tar med seg det man kan få – ihvertfall så mye som man klarer å bære – og loven har bare veiledende kraft.
Kulturkrig, også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale og etiske verdier i et samfunn. Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter. Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper på 2000-tallet ment at «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon». Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.
(Wikipedia)
De sier at universet – i matematisk forstand – består av 17 partikler som spiller et spill med 4 regler. Alt vi kan observere (og sikkert mye mer) tar utgangspunkt i dette spillet. Mer forenklet enn dette er det for tiden ikke mulig å fremstille totaliteten av alle ting som eksisterer. Det som siden fremkommer en nærmest noen slags bølgebevegelser i denne “substansen” innenfor en matrise av alle definerbare “retninger”. Man tenkte seg lenge at universet må være mekanisk organisert; slik at man skulle i prinsippet kunne beregne på matematisk eksakt vis alle årsaker og virkninger gjennom all tid, og dermed “forstå alle ting” — men dette skjedde jo ikke. Istedet oppdaget vi at det er noe “organisk” som foregår og at det mest eksakte vi kan få til er omtrentligheter, eller “statistiske sannsynligheter” om du vil; hvor mange mulige utfall av spillet har potensiell eksistens helt frem til èn av dem aktualiseres av en “agerende vilje”, eller aktør. Men nok om det.
Poenget er at kart og terreng aldri kan være det samme. Når de avviker fra hverandre – som skjer ofte – kan man selvsagt anklage terrenget for å ta feil, men det virker mest praktisk å skylde på kartet. Man må jo uansett følge terrenget for å komme seg videre. Hva mener jeg med dette? Jeg snakker om modeller. Nærmere bestemt språkmodeller. Det var Richard Dawkins som i boka The Selfish Gene (1976) oppfant ordet meme som et navn på “det minste kvantum av informasjon som er nødvendig for å transportere en idè mellom mennesker” fordi han ville ha et begrep for mental og sosial læring som kunne brukes som kontraposisjon for gener og deres “interesser” (gener er jo strengt tatt også et kvantum informasjon, bare at de koder for fysiske egenskaper i kroppen, mens memer bare koder for det vi tenker og tror i sinnet). Vi snakker med andre ord om radarparet arv og miljø og hvordan de vekselvirker med hverandre for å drive “utviklingen” fremover langs en tidslinje. Gode gener er bra å ha, men man må også ha gode memer. Du vet. Kunnskap, holdninger, verdier og denslags.
Sjekk ut dette her: NRK.no. “70.000 unge står utenfor skole, jobb eller trygdeytelser”.
Det nevnes i denne artikkelen at “ingen riktig vet hva de driver med” — og det høres ikke trygt ut når vi snakker om unge folk. De er jo ikke generelt kjent for sine kloke valg. Mange blir sikkert “boende hjemme” på ubestemt tid, som en forlenget del av foreldrenes husholdning, men ikke alle. Noen vil invariabelt havne i “dårlig selskap” som siden kan utarte i hvilken retning som helst. Samtidig observerer vi en økning i antallet unge som blir erklært uføre, de fleste av dem på et psykiatrisk grunnlag, og tonen virker også her å være at “ingen riktig vet hvorfor”. Imidlertid kan alle fornuftige mennesker sikkert være enige om at det er tragisk å bli satt på sidelinjen av samfunnet og den aktive siden av menneskeheten mens man fortsatt er ung og sterk i kroppen. Hva er det som har sprengt sikringene deres? Spør du meg – og hvem kan du ellers spørre i min blogg? – så er alt det vi kaller “sivilisasjon” en form for sinnssykdom, noe alle er i stand til å føle på et dypt og ubevisst nivå – fordi det er jo “noe galt med bildet” ikke sant? – men det rammer mye hardere dem som ennå ikke har rukket å bygge opp noe “karakterpanser” som beskytter dem mot alle inntrykkene. Hvilket bringer oss til dagens poeng.
Alle med litt livserfaring har lagt merke til at vi mennesker har begrenset kapasitet i forhold til hvor mange “baller i lufta” vi klarer å håndtere samtidig. Både i bokstavelig forstand og som metafor. Noen ganger havner man under et arbeidspress som krever mer enn man har, men man prøver likevel å “stå han av” som best man kan, som selvsagt aldri ender bra. Folk blir sykemeldte og det ene med det andre. Du vet. Når man møter den berømte veggen. Alle godt voksne mennesker kan huske opptil flere som det “kikka for” på ymist vis underveis. Siden liksom bare forsvant de fra “den sosiale sirkelen”. Hvem vet hvor de er nå. Saken er at vi har bare så mye “oppmerksomhet” som vi kan fokusere på noen få ting vi kaller konsentrasjoner pluss et kvantum mer eller mindre kontrollerbare distraksjoner. Generelt sett vil denne kapasiteten typisk være makset ut hos folk. De er – som man sier – “travelt opptatt med livet” og har ikke mye tid og oppmerksomhet de kan avse verken på nye konsentrasjonsområder eller den typen distraksjoner som er morsomme men unyttige. Spørsmålet er hvor tidlig de blir voksne på dette viset. Hvor gammel var du da oppmerksomheten din ble makset ut? Barn lever jo typisk i en endeløs verden av fantasi og impulsive påfunn, men litt etterhvert bygger man en “stabil virkelighetsoppfatning” som ideellt sett kommer samtidig med at man former sin voksenidentitet, slik at disse sammen vil skape en følelse av “hvor man hører hjemme i denne verden”. Selv om det er sant at i teorien er alt mulig så fungerer det i praksis sånn at man bare kan konsentrere seg om noen få ting av gangen. Vi er nødt til å velge. Vi kan ikke få alt vi vil ha og gjøre alt det vi drømmer om. Og selv om vi eventuelt går inn for å “gjøre alt sammen” må vi prioritere ut en rekkefølge og stille opp en realistisk handlingsplan (inkludert budsjett!) for hvordan vi skal avvikle alle disse tingene. Det eneste som “skjer av seg selv” er forfall.
Jeg er overhodet ikke forbauset over at det finnes så mye der ute av både akutt psykiatrisk sykdom og “mentale langtidslidelser” som bryter ned folk og gjør dem funksjonsudyktige i forhold til et stadig mer “informasjonsbasert” samfunn preget av hard materiell konkurranse. Dette vil helt opplagt ramme mange mens de går gjennom sin mest mentalt sårbare fase i livet – som ironisk nok sammenfaller med den mest fysisk robuste fasen – slik at de uvegerlig havner “på sidelinjen” av det hele. Eller “ramler av lasset” om du vil. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må føles å være 17-18 år nå i dag og betrakte den verden de snart skal tre inn i for å innta sitt voksenliv. Kødder du, liksom. Alt er jo på vei rett i dass. Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til det postmoderne virkelighetsbildet? Bare ta en jobb og late som ingenting? Alt er såre vel, så sier fruen av Hel. Situasjonen er at en kontingent av folk i 50-60 års alder definerer fremtiden til de unge via de valgene som foretas nå i dag, men det virker ikke som om de forstår dette, eller hvis de forstår det så tar de ikke hensyn til det. Alle vet at hele livsgrunnlaget for menneskeheten står i fare på grunn av en stadig pågående og ganske ukritisk rasering av “den ville naturen”. Alt handler jo om profitt nå — og da mener jeg profitt nå. Vi mener ikke i morra, vi mener i dag, som pønkerne sa på 80-tallet. Eller enda tidligere, som da Jim Morrison i den der sangen sier at han vet ikke mye om hva som foregår, men han vet at kan vil ha sine kicks før hele driten brenner ned. (Sånn omtrent.) På den tiden var de unge bekymret for “atomtrusselen” og ikke minst den tilsynelatende poengløse – både den gangen og siden – krigen i Vietnam. Hvem bekymrer seg for atomkrig nå i dag? Det er fortsatt en aktuell mulighet, men den har blitt dyttet et stykke ned på lista over “de mest bekymringsverdige ting”. Det er i det hele tatt så mange mørke skyer på horisonten nå at man må være enten idiot eller noe slags umenneske for å ikke henfalle til hyppige anfall av depresjon over det hele — og da snakker jeg om de som er godt voksne, etablerte i livet og forøvrig mentalt stabile. Hvordan påvirker den nåværende menneskelige tilstand de unge? Vel, jeg ville forvente å se en skarp økning i forekomsten av psykiatrisk sykdom i denne aldersgruppen. Hva ser vi?
Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.
Det er ikke ukorrekt å si at begrepet rasisme har blitt – og blir fortsatt – misbrukt til en slik grad at det er vanskelig å holde orden på hva ordet egentlig betyr. Imidlertid kan vi si med stor sikkerhet at man aldri bør begynne en setning med å si “jeg er ikke rasist, men”. Rasisme er ikke en identitet man kan ha eller ikke ha etter eget valg, det er et innlært atferdsmønster som for en stor del er ubevisst. Folk som selv har vært utsatt for rasisme sier typisk at det er enklere å forholde seg til de som er bent frem fiendtlige enn til sånne som “prøver å være snille” men som rett og slett ikke forstår hva det handler om. Det er jo ikke et handicap å være for eksempel pakistaner eller somalier. Bare gi dem de samme rettigheter og muligheter så klarer de å gjøre resten av jobben selv. Det samme gjelder selvsagt over hele linja. De samme lover og regler gjelder for muslimer som for kristne som for ateister. Dette er ikke noe komplisert prinsipp. For eksempel er jeg selv like intolerant for toskeskap hos alle, uansett hva som ellers måtte kjennetegne dem. Jeg ville heller ansatt en smart afghaner enn en norsk idiot hvis dette var en aktuell problemstilling i et firma hvor jeg var sjefen (noe som faktisk også har skjedd et par ganger). Fordi jeg er såpass sosiopatisk at jeg ikke bryr meg om hva andre mener om meg så bryr jeg meg heller ikke om at noen eventuelt kaller meg “rasist”. Imidlertid skjer dette aldri, uten at jeg kan forklare hvorfor. Det er bare min anekdotiske erfaring i forhold til påstanden om at “alle de svarte tror at alle de hvite alltid er rasister”. Jeg har ingen sånn erfaring, men det kan godt hende at andre opplever det slik. Spørsmålet er hvorfor.
Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å regne seg frem til den konklusjon at svarte mennesker typisk er mer rasistiske enn hvite, men jeg mistenker den der gamle greia med splinten og bjelken. (Bibelsk, tror jeg.) I utgangspunktet lønner det seg sikkert for de som i mest realistisk grad kan regne med å bli utsatt for rasisme å være litt reservert overfor hvite, middelaldrende menn. Det ville ihvertfall jeg ha vært hvis jeg var neger. Du vet. Avvente litt, liksom. Kanskje noen oppfatter dette som provoserende? Uansett handler denne historien om en amerikaner som etter alt å dømme mente dette dypt alvorlig. Svarte amerikanere, fortalte han meg, er de største rasistene i verden. Jeg bare sa javel. Oppfattet. Slik kan man sikkert også se det. Jeg kjenner ikke selv særlig mange svarte amerikanere. Færre enn ti, vil jeg si. De negrene jeg møter kommer typisk fra Afrika, eventuelt et annet europèisk land (jeg kjenner sikkert mer enn hundre svarte briter). Det som kjennetegner dem – altså de afrikanske afrikanerne – er at de er jo ofte ganske “nasjonalistiske” på en nærmest europèisk måte. Det vil si at det er viktig om man kommer fra Mali eller Burkina Faso, Kongo eller Rwanda. Altså samme gamle leksa som overalt ellers, bortsett kanskje fra USA, som per definisjon er en “nybyggerstat” hvor det ikke spiller noen rolle hvor man kommer fra, alle er uansett amerikanere når de har kommet dit for å slå seg ned. Ihvertfall er dette hva propagandaen sier. Siden tilkommer spørsmålet om rasisme i USA, som på mange måter ligner rasisme i resten av verden, men det finnes også noen avgjørende forskjeller. Historisk sett har det jo vært mer institusjonalisert i USA, særlig i sørstatene, hvor de hadde regelrett apartheidpolitikk helt til langt innpå 60-tallet, og tildels har beholdt mye av det ennå, ihvertfall “i ånden”, med såkalt kristen nasjonalisme og alt det der som er så populært blant de “konservative” i USA nå for tiden. De fikk litt blod på tann etter at Donald Trump sto frem og sa rett ut “det som alle bare tenkte” frem til da. De klassiske rasistene føler seg ihvertfall styrket, om man skal dømme etter i hvilken grad de er åpne om holdningene sine. Jeg er ikke rasist, jeg bare misliker de svarte.
Forekommer det noensinne at folk blir utsatt for diskriminering fordi de er norske? Kanskje i Sverige, hvis man er uheldig, men jeg har selv aldri opplevd det norske passet som noe annet enn en utpreget fordel å ha i et hvilket som helst “utland”. Noen påstår at man blir dårligere behandlet i selve Norge – for eksempel på NAV – hvis man er “etnisk norsk” men dette tror jeg ærlig talt ikke noe på. Imidlertid kan jeg godt forstå at en personlighetsforstyrrelse som medfører at man kommer frem til slike konklusjoner sikkert også manifesterer seg på andre måter i det samme individet, sånn at de typisk vekker “instinktiv motvilje” hos alle som må forholde seg til dem. Du vet. Den typen som forlanger å få “snakke med sjefen” når det er noe de er misfornøyd med i en servicesituasjon. Ingen liker å få sånne klienter. Dette er faktisk noe man lærer på ethvert grunnkurs i enhver typisk Harry Potter skole for anvendt hverdagsmagi: Lær deg å utnytte marginene til din fordel, sånn at du vil oppleve stang-inn oftere enn stang-ut, for å si det på fotballspråket. Hva har man å tjene på å vekke motvilje hos noen som har makt over deg i en pengesak? Herregud noe så evneveikt. Det ligner faktisk litt på flørtekunst, dette med å få det som man vil i en forhandling. Både for offensiv og for defensiv fremgangsmåte gir et dårlig resultat. Selvsagt er det problematisk å si at folk bare må “være seg selv” og ikke lyve, fordi det kan jo hende at de ikke engang liker seg selv og de har aldri prøvd noen annen metode enn bløff og fusk. Tragisk som dette lyder er “løgnens vei” vel så vanlig som det motsatte — og folk vet dette, på et eller annet nivå, slik at de lærer seg før eller siden i livet å forvente uærlighet fra andre. Dette er selvsagt urettferdig, men effektivt. Det sparer tid og irritasjon. Folk kan si hva de vil om fordommer – og det gjør de jo – men man kan ikke leve uten dem. Spørsmålet er bare om man har intelligente fordommer. Hvor har man fått dem fra? Erfaringsbasert menneskekunnskap er noe fundamentalt annet enn innlærte angstobjekter. Det viser seg til stadighet at dumme fordommer; av typen rasisme, misogyni, homofobi og så videre, typisk er noe som “går i arv”. Man lærer det i ung alder og siden danner man aldri noe erfaringsmateriale som utfordrer dette narrativet. Man kan for eksempel ha lært at “negre er de største rasistene” og siden oppfører man seg på en måte som gjør at man til stadighet opplever “bekreftelse” av dette synspunktet. Og sånn går dagene.
Skinker som lages av 100 prosent iberisk svin kalles jamón ibérico puro. Beste skinkekvalitet kalles i Spania bellota og Portugal Bolotta (eikenøtter) og krever at grisen har vært frittgående hele året rundt. Den må dessuten kun være fôret på eikenøtter, naturlige røtter og urter de tre siste månedene før slakting. Prisen per kilo (løsvekt) kan i Norge komme opp i 2 500 kroner eller mer. Den nest beste kvaliteten kalles recebo og lages av frittgående oppdrettssvin, som har beitet eikenøtter, urter og i siste fase korn eller tørrfôr. Den rimeligste kvaliteten kalles cebo eller pienso og er laget av frittgående oppdrettssvin som har blitt fôret kun på korn eller tørrfôr. Sistnevnte kvalitet lagres kun i 24 måneder.
Her er noe å tenke på: Årsakene til at folk blir feite er ikke moralske av natur, det er heller et spørsmål om feilernæring. Problemet ligger ikke hos forbrukerne, men hos de såkalte matvaregigantene og deres opplegg for distribusjon av næringsmidler. Vi kan også godt si at det er et politisk problem uten å si noe usant. Konfliktlinjen går mellom folkehelsa og fortjenestemarginene hos matvaregigantene. Dette feltet – eller skal vi kalle det slagmarken – er preget av ekstrem korrupsjon, men ikke sånn som man umiddelbart tenker at korrupsjon foregår; dette er noe systemisk og upersonlig, men ikke desto mindre en “ordning” som er designet for å tilgodese eierklassen. Det foregår stratifikasjon av næringsmidlene, arrangert etter økonomisk rang i samfunnet. De velstående får næringsrik og “ekte” mat. De mindre velstående må klare seg med usunn industrimat som imidlertid er både billig og mettende. Dette er en tendens vi gjenfinner i alle de rike landene, men også mange av de fattige. Se bare på USA. Folk er ikke bare “normalt overvektige”, de er groteskt feite på en direkte livsfarlig måte. Kroppen er ganske robust hos et normalt friskt menneske, men den tåler ikke hva som helst heller. Hjertet må jobbe mye hardere, mens skjelettet og leddene tæres raskere fordi man bærer på så mye “daukjøtt”. Pasienten føler seg ofte sliten og uopplagt. Depresjon må påregnes. Dette er en typisk ond sirkel og en av de fremste kultursykdommene som har oppstått i kjølvannet av “fremskrittet”.
Overvekt og fedme handler nitti prosent om feilernæring, men det hjelper ikke å ha at “stillesittende” bevegelsesmønster heller. Imidlertid skal det være tilstrekkelig at man får litt mosjon for eksempel ved å gå på tur og lignende, det er på ingen måte sunt å anstrenge seg hardt på et treningsstudio for å “brenne kalorier” som man ikke burde ha tatt til seg i utgangspunktet. Mange som har “slanket seg” forteller om det samme problem: De føler et slags sug etter å spise usunne ting. Nærmest noe narkomanisk. Dette er ingen spøk og slett ikke noe som bare handler om “svakhet” hos de som lider under dette syndromet (det er et vanlig element i problemkomplekset at pasienten “hater seg selv” på grunn av at de ikke får til å gå ned i vekt). Den samme industrimaten – samt ikke minst diverse “snop” – som skader folk på kropp og sjel er faktisk designet for å være avhengighetsskapende. Det er jo høy fortjenestemargin på faenskapet. Brus, snacks og diverse søtsaker – alt vi typisk tenker på som “snop” – tar opp ganske mye gulvplass i et gjennomsnittlig supermarked, noe disse produktene ikke ville ha gjort hvis ikke salget forsvarte arealbruken. På den annen side er det etter måten lite “dyre” ferskvarer å finne i normale dagligvarebutikker. Det vil jo fremgå av arealbruken hva slags produkter som for det første selger best, for det andre gir best fortjenestemargin for selgeren. Det er på ingen måte tilfeldig hva slags varekategorier som er plassert hvor i supermarkedet. Dette er nøye utpønsket på bakgrunn av psykologiske undersøkelser og annet “pseudovitenskapelig” materiale som inngår på strategisiden av den evige profittjakten. Butikken kan godt si at det handler om fornøyde kunder for dem, men dette er ikke sant. Det handler alltid om fornøyde aksjonærer.
Selv er jeg en mann av dype fordommer og høye lidenskaper, som blant annet gir seg utslag i at jeg utnytter selv den minste og mest banale unnskyldning til å feire ting som går bra, eller ikke bra, eller noe helt annet. Derfor kjøpte jeg femti gram jamon iberico for 130 kroner (som gir en beskjeden kilopris på 2600), av typen bellota, samt et stykke godt modnet gouda ost (kilopris 750) og noen oliven. Dette – eller et tilsvarende opplegg med diverse “delikatesser” – fungerer som snop for meg, men det er ikke noe jeg koster på meg ofte. Kanskje en gang hver måned, og bare hvis jeg har vært særlig flink eller smart med noe. Dette er selveste Formel 1 klassen innenfor matlaging. Det er jo noen år siden første gang jeg prøvde jamon iberico og det var nærmest en religiøs opplevelse, som om noen hadde tatt tak i alle de mest irriterende problemene med spekeskinke – særlig når den er alt for salt – og fikset dem alle sammen. Herregud. Dette er perfeksjon. Dyrt som faen, men definitivt verd prisen i forhold til at dette er best i en relativ verden hvor ting kan være mer eller mindre bra. Man bør huske dette og bruke det som standarden for hvordan ting skal gjøres når de blir gjort riktig. Det er ikke umulig å lage god spekeskinke, bare dyrt. Så må spørsmålet bli: Hvorfor skal man godta lavere standarder enn dette? Et kinky problem med å lære hvor bra noe kan bli når det blir gjort riktig er at man får en lavere toleranseterskel for når ting ikke er korrekte. Det er ikke noe godt argument at ting er billige når de smaker som noe som har kommet ut av ræva — eller motsatt, når de knapt smaker noe overhodet. Den store bøygen i dette bildet er selvsagt økonomien. Folk har ikke råd til å spise bra. Og selv om de eventuelt har råd så mangler de grunnleggende kompetanse innenfor kokkefaget. De fleste henfaller til de maskinekskrementene som fremstilles av næringsmiddelindustrien, mest fordi dette er “enkelt” — som utlagt betyr at det er lagt opp til at det skal være lettvinte “forbruksvarer” som bare krever at man mikser det sammen og varmer det opp. At jævelskapen faktisk er giftig for menneskekroppen snakker vi helst ikke om. Sånt ødelegger jo bare den fine stemningen når vi skal lage så mye kos som vi kan med de evneveike midlene som vi har, så får sukkersyke og tarmkreft komme når det kommer.
Pax Britannica (latin for «Den britiske fred», avledet fra tilsvarende Pax Romana) er en betegnelse på en relativt fredfull periode i Europa (1815–1914), da det britiske imperiet var en sjømakt og kontrollerte flere av de viktigste handelsrutene oversjøisk. Begrepet hører til i en periode av den britiske imperialismen etter slaget ved Waterloo i 1815, som ledet til en epoke med britisk ekspansjon.
Som alle vet finnes det mye rart på YouTube, hvorav en god del genuint komiske ting; av det slaget som ikke i utgangspunktet var ment å være en morsomhet men som ble det likevel. Det jeg tenker på nå har noe med Brexit å gjøre. Siden på 70-tallet har jo britene vært vant til å reise fritt inn og ut av Spania og oppholde seg der som de måtte ønske, hovedsaklig for ferie og rekreasjonsformål, inkludert ikke minst en betydelig mengde pensjonister som liker å oppholde seg i et varmere klima. Dette er jo en viktig del av hele opplegget med EU. Statsborgere i de respektive landene skal fritt kunne ferdes, oppholde seg, jobbe, kjøpe fast eiendom og så videre i ethvert annet land innenfor unionen. Men da britene stemte for å melde seg ut av EU endret hele stausen seg — og siden ikke noe annet (for eksempel EFTA) var avtalt henfalt Storbritannia til kategorien for “tredjeland”, som kom til å få dramatiske konsekvenser for briters oppholdstillatelse i Spania.
Hvorom allting er, det komiske elementet i dette bildet er diverse britospanske kanaler som jeg har fulgt gjennom lang tid på YouTube. Da resultatet av avstemmingen om Brexit var klart begynte nedtellingen til den nye virkeligheten. Folk hadde egentlig mer enn god nok tid til å gjøre papirarbeidet og søke om særskilt personlig oppholdstillatelse og det ene med det andre, men folk er jo som de er så mye ble ikke gjort. Tiden gikk og sanden rant ut av timeglasset. Plutselig kom dagen da de nye reglene trådte i kraft — og et antall briter ble “tatt på senga” i forhold til sin nye juridiske status i Spania (og andre EU-land). Mange lot seg intervjue foran kamera og det var mye merkelig som fremkom. Generelt sett opplevde de fleste det som hadde skjedd med dem som “urettferdig” og mange spekulerte i om dette ikke kanskje var noen slags form for hevnlysten sadisme hos EU. Noen virket dypt rystet over tanken på at de er innvandrere nå, og mente at noe sånt ikke kan være mulig for britiske mennesker. Hvordan kan briter noensinne være “innvandrere”? Det gikk åpenbart helt i tilt oppi hodet på de stakkars folka. Som om de hadde blitt devaluert i sitt menneskeverd, eller noe. Som jeg sa, ganske komisk.
Virkelighetsoppfatning er ikke noe bastant. Det finnes ikke noe sånt som en “objektiv virkelighet”, bare de kulturelle referanserammene som eksisterer i form av alminnelig konsensus: Ting er slik fordi vi er enige om at ting er slik. Jeg vedder støvlene, underbuksa og hatten min på at jeg ser en totalt annen virkelighet enn deg, selv om vi betrakter den samme verden med det samme optiske utstyr. Forskjellen ligger jo et helt annet sted, nemlig i hvordan vi “redigerer” sanseinntrykkene. Hva forventer du å se det ute? Eller kanskje vi heller burde bruke et ord som “ønske”. Folk ser det de ønsker å se. Det finnes hvor mange gamle ordtak som helst som gir uttrykk for dette prinsippet. Folk som har mangelfull eller til og med ingen selvdisiplin – det vi gjerne kaller “dårlig impulskontroll” – opplever ofte at de lever “midt i et drama” hvor det man liksom gjør er å iscenesette seg selv som en dramatisk karakter, eller aktør, i dette “narrativet”. Fra mitt personlige perspektiv er det mest komiske elementet i “den britiske virkelighetsopptaningen” at hele sulamitten ble designet av John Dee (hofftrollmann for dronning Elizabeth den første) som begynte å snakke om et britisk imperium på en tid da ingen brukte ordet “brite”. Det vi først og fremst legger merke til når vi ser på historien er at grovt regnet foregikk det en fem hundre år lang krig mellom “England” og “Frankrike” fra år 1066 og helt til langt inn på 1500-tallet, når ting snudde og merkantilismen kom inn i verden. Den første skapelsen – fra året 1555 – het Moskvakompaniet, og eksisterer ennå (selv om det ble omgjort til en veldedig stiftelse i 1920). Deretter kom noen flere greier som fikk mindre betydning over langen – annet enn å inspirere til lignende tiltak også i andre land – før Østindiakompaniet ble formelt stiftet den 31. desember i år 1600, groteskt nok samtidig med at de brant opprørsmunken Giordano Brono på Campo dei Fiori – blomterplassen – i Roma.
Siden har det jo gått 400 år, med mye skriking og psykotisk fremferd underveis, sånn som er typisk for arten vår. Mange fremhever den økonomiske utviklingen tilknyttet prinsippet om “selskaper med begneset ansvarsrett” – basert i omsettelige verdipapirer – som et vesentlig element innenfor den moderne virkelighetsdefinisjonen, om ikke selveste bærebjelken i det hele. Eller sagt på en annen måte, det mest moderne av alle moderne ting er å ha et abstrakt forhold til eiendomsbegrepet. Man kan like så gjerne – noe da også mange gjør – kalle det en “pengeplassering” som et “eiendomsforhold”. Tingenes verdi er som konsept knyttet til deres omsettelighet. Hvis det ikke går an å kjøpe og selge en ting kan man heller ikke på noe saklig grunnlag si at man “eier” den. Tenk et par ganger gjennom dette. Det er viktig for å forstå det kulturfenomenet vi kaller postmodernismen. Grovt sett er pomo akkurat det samme som momo, folk er bare ikke like stjerneøyde og optimistisk sprudlende i forhold til hvor bra alt en gang skal bli, når vi bare får modernisert og automatisert alle de vanskelige tingene. Det man kanskje kan se for seg som “kulturell begeistring” i for eksempel typisk sovjetpropaganda fra gamle dager, med “arbeiderparadiset” og alt det der, hvor folk ser ut til å ha fått i seg litt for mye Møtters tran. Mange sier at postmodernismen er en konsekvens av verdenskrigene på 1900-tallet. Det er et element av tvil – og noen ganger regelrett paranoia – som har festet seg i “folkebevisstheten” etter alle de uhyrlige grusomhetene som ble nærmest industrialisert på grunn av de sterkt forbedrede kommunikasjonsmidlene og rasjonaliseringen av arbeidslivet. Selv vil jeg legge til at narkotika spilte en avgjørende rolle i begge verdenskrigene. Kokain og morfin i den første, amfetamin og heroin i den andre, henholdsvis. Noe som forsåvidt illustrerer “ånden” i dem begge ganske godt.
Britene gjennomlever akkurat nå det man der på stedet kaller en hangover, etter at Brexit viste seg å være noe mindre og vanskeligere enn det de hadde håpet på. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å se noe annet rasjonelt argument for Brexit enn at “noen” satset på et dette ville fremkalle en kjederaksjon av ytterligere utmeldinger fra EU, men det motsatte skjedde jo. Brexit virket styrkende på EU. Dermed ble britene sittende med Svateper, som ikke vil virke til deres fordel når de en gang i fremtiden igjen vil søke om nytt medlemsskap. Det eneste de har gående for seg nå er “det oversjøiske samlebåndet” for hvitvasking av internasjonal svartkapital gjennom “the City of London”, men dette blir en stadig mindre attraktiv greie å sitte med etterhvert som postmodernismens tvil manifesterer seg som regulative kontrollbehov. Det vi først og fremst må anerkjenne er at merkantilismen er død, både som nasjonalt og (særlig) globalt fenomen. Vi behøver ikke mer handel og flere selskaper med begrenset ansvarsrett, kompliserte labyrinter av “strukturerte eiendomsforhold” og alt det der. Opplegget har jo for fanden kjørt oss alle rett i dass. Sykdommen i kulturen vår stammer fra en misforståelse av hva slags skapninger vi er og hvor grensene går for hva som er og ikke er menneskelig mulig. Hva skal man tenke om dette? Jeg vet ikke. Gjør hva du vil.
Kjetter er et uttrykk som opprinnelig ble brukt om medlemmer av en religiøs bevegelse, katarene, som på 1100-tallet ble forfulgt av paven. Ordet ble senere brukt om en person som bevisst hyller og søker å utbre en lære som avviker fra den offisielle kirkens, særlig på viktige punkter, og som standhaftig holder fast på sitt avvik, det vil si vranglærer. Kjetter brukes også om en person med meninger som avviker fra vedtatte (særlig religiøse) oppfatninger, og som i alminnelighet ansees som forargelige.
Alle har selvsagt fått med seg Paulus første brev til korinterne, hvor frasen størst av alt er kjærligheten har blitt hentet fra. Imidlertid tror jeg de som mest av alt lovpriser kjærligheten er de som ikke har den. Folk som er vant til å være i romantiske forhold snakker om kjærlighet slik rike mennesker snakker om penger. Det er bra å ha, men ikke det viktigste i et forhold. Uansett, poenget her og nå er at jeg hørte en eller annen nordlending på radioen som hadde laget en sang basert på observasjonen at “den aller største del av ordet kjærlighet er ærlighet”, som jo er en ikke helt ueffen tekstlinje for visesangere. Det funker sannsynligvis dårligere hvis man jobber med svartmetall. Selvsagt, jeg er som jeg er, så på stående fot kom jeg opp med at “den aller største del av ordet kjetterforskning er etterforskning” — og som alle vet handler etterforskning om å samle bevismateriale, stille opp persongalleri, etablere kronologi for handlingsforløpet og så videre. Kort sagt jobbe seg frem til en sannferdig representasjon av noe som har skjedd.
Ordene kjetter og kjetteri som i hovedsak er hva vi bruker på norsk er egentlig litt uheldige fordi de har en så begrenset opprinnelse, slik at mange foretrekker å heller snakke om heresi og heretikere, som opprinnelig kommer fra gresk og betyr “å velge” (underforstått; noe annet enn kirkens offisielle dogmatikk). Heresi er åpenbart et relativt begrep som ikke kan komme til anvendelse før man allerede har etablert noe man forfekter som “sannheten”. De som fraviker dette dogmet er følgelig å betrakte som heretikere (jeg skal imidlertid bruke ordet kjetter herfra og ut, fordi dette er så innarbeidet i det norske språket at bare “tekniske årsaker” som ikke er relevante her og nå forsvarer bruken av ordet heretiker istedet). Hvordan de som forvalter sannheten forholder seg til kjettere varierer med tid, sted og omstendigheter ellers. Det mest vanlige har vært å bortvise dem fra byen, landet, stammen eller hva det nå måtte være – grove overgrep har forekommet ofte, men ikke alltid – slik at man blir kvitt problemet uten å samtidig etablere noe saklig grunnlag for en fremtidig hevnsyklus. Å utrydde en idè gjennom å drepe alle som bærer på den viser seg jo til stadighet å være lite effektivt. Konsekvensene er i beste fall uoversiktelige.
Religiøs tro er bare en liten del av fenomenet tro. Mange går rundt og skryter av hvor lite religiøse de er, men spiller det egentlig noen rolle når de til gjengjeld er tjokk fulle av sekulær tro (og overtro)? Med andre ord, dogmatikk defineres i akademisk forstand som en teologisk disiplin med det formål å gi en systematisk fremstilling av troens innhold, men det er en alminnelig observasjon at folk kan være – og er ofte – “dogmatiske” også innenfor andre sammenhenger enn de religiøse. Det finnes for eksempel dogmatiske tilhengere av Platons idèlære, som Platon selv neppe ville satt særlig stor pris på, men de føler veldig sterkt at de “har rett” – det vil si at Platon hadde rett – så da så. Behøver vi også å snakke om dogmatiske marxister eller dogmatiske tilhengere av nyliberalismen etter Friedrich Hayek, Ludwig Mises med flere? Jeg tror ikke det. Poenget er etablert. Dogmatikernes forhold til begrepet sannhet er fetisjistisk, men det er også et uttrykk for hybris, det vil si “ekstrem stolthet eller selvtillit som går ut over de menneskelige mål” og ofte det som typisk driver handlingsforløpet fremover i en klassisk tragedie, altså når protagonisten i historien prøver å spille ball på nivå med guder og skjebnemakter, som invariabelt “rundspiller” alle som prøver seg mot dem, ikke uten sadisme underveis og helst med en “kunstnerisk fullkommen” ydmykelse som konklusjon på det hele. Som en hovedregel kan vi si at jo mer arrogant man prøver å drible mot guder og skjebnemakter, jo verre vil de behandle deg.
Problemet med oss mennesker er at vi er fra naturens hånd bare evneveike aper, men vi ser så mye mer enn dette i trollspeilet vårt. For eksempel innbiller vi oss at vi har tilstrekkelige åndsevner til å oppfatte, assimilere og forvalte “sannheten” om ting. Dette er uten tvil den vanligste formen for overtro der ute — og den behøver på ingen måte å være religiøs i sitt fundamentale vesen. Når noen sier slike ting som at “det og det er vitenskapelig bevist” (som dokumenterer at vedkommende ikke har noen som helst slags fette peiling på hva vitenskap er og hvordan vitenskapsfolk jobber) mener de jo å si at noe er sant på en måte som er hevet over enhver rimelig tvil (som ironisk nok er en grov løgn). Dette er i virkeligheten en vanlig tankefeil som kalles appellasjon til autoritet og det er alltid et symptom på at vedkommende er en evneveik fjott. Hele universet er jo en eneste stor usikkerhetsrelasjon som vi kan vite svært lite om med rimelig sikkerhet, og intet på noe absolutt sikkert vis. Det virker ikke som noen urimelig påstand at dogmatikk = ondskap. Det er når man tar noe menneskelig og hever det opp til noen slags guddommelig status. Det er når man er fette overbevist om at man “har rett” i hva det nå enn er man tror på. Alle våre problemer som art her på jorda kan spores tilbake til misoppfatninger av hvor smarte vi egentlig er, omsatt i dogmatiske mønstre som grunnlag for handlingsplaner. Jeg kunne skrevet en lang avhandling om katarer og arven etter katarene – det kommer jeg sikkert også til å gjøre en vakker dag – men nå er klokka faktisk snart ni og jeg har noe arbeid som må gjøres, så tjo hei. Vi slutter her for denne gang.
Raga Rockers is a Norwegian rock band. The band was formed in 1982 in Oslo by vocalist Michael Krohn, bassist Livio Aiello, guitarist Bruno Hovden and drummer Jan Arne Kristiansen. Raga Rocker’s musical style has evolved throughout the years and is often characterized as melodic rock with dark and satirical lyrics. Raga Rockers is considered one of the “big four” Norwegian bands who popularized modern rock with Norwegian lyrics in the 1980s alongside Jokke & Valentinerne, DeLillos and DumDum Boys. The band has released twelve studio albums, four live albums and two compilation albums.
Jeg har vært fan av Raga Rockers siden de begynte — og minst femti prosent av årsaken til dette er Michael Krohn og hans nådegave for å skrive stor poesi. Selv uten musikken ville tekstene hans stått stødig på sine egne bein, men når man legger til det late, tunge, groovy og nærmest nonsjalante rock’n’roll kompet ender vi med et uttrykk som dessverre aldri kommer til å slå gjennom internasjonalt – fordi de synger på norsk og musikken alene er for generisk til å være interessant på verdensmarkedet – men vi skal være glade for at de finnes og for at de har fortsatt med rimelig stø kurs gjennom alle disse årene. Det er lenge siden jeg har sett bandet live nå, men gjennom 80 og 90-tallet var jeg på “et betydelig antall” konserter med dem litt sånn her og der i Oslo, pluss at jeg kjøpte alle platene etterhvert som de kom ut. Siden da har vi jo alle blitt eldre og prioriteringene har forandret seg.
Det er litt uklart for meg hva eksakt han Per Willy Amundsen har sagt og/eller gjort, men han er jo med i Fremskrittspartiet så allerede der har vi dokumentasjon på at mannen er evneveik. Det jeg har oppfattet er at han først har rusa seg på alkohol og deretter har han funnet “sin indre manndom” eller noe sånt. Hva skal man tenke? Han kom ut av skapet og våget å “være seg selv” på en helt vanlig kveld i mars. Vel, som man sier: morn du, din fettetosk. Karrièren er død men det går sikkert an å få betalte talerjobber for noen nynazister og denslags. De vil jo høre mer om all problematikken med kvinnene og de svarte. Resten av oss har en følelse av at dette er øredøvende kjedsommelig. Er det noen som hadde forventet noe annet av denne gjengen med rævklovner? Herregud. Fremskrittspartiet er som en spesialklasse for alle barna med “særlige oppfølgingsbehov” og hvis man lar dem holde på uten tilsyn av ansvarlige voksenpersoner kommer det invariabelt frem sånne dusteting som Amundsens kjeftskrevende oralorgasme i offentlig påsyn på Facebook, eller hvor det nå var.
Er det for mye forlangt å be om kompetente poitikere? Det er på ingen måte urimelig å forvente mer av folk som jobber på høyt politisk nivå enn fra han vanlige Per Willy som sitter i kassa på supermarkedet og som har sterke meninger om somaliere og det ene med det andre. Vi har ennå ikke fått noe monster i den samme kategorien som Donald Trump her i Norge, men i den grad vi har noe som ligner så befinner de seg alle som en i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, eller i tett operativ kontakt med dem. Jeg mener, folk bør ikke prøve så hardt å fremstå som noe de ikke er — gitt at de – som Amundsen – virkelig og oppriktig ikke er anstendige mennesker, men bare evneveike drittsekker med et undertrykt behov for å uttrykke seg negativt om “visse grupper” som de ikke klarer å forholde seg normalt til. Det er greit. Bare få det ut. Ras ifra deg du, men gjør det på et annet sted enn i rikspolitikken, mange tusen takk. Det er en jævlig dårlig idè å etterspørre “engasjerte og folkelige” politikere. Det vi trenger er kalde hoder som fokuserer på budsjettbalansen og det internasjonale avtaleverket vi må få på plass for å – kanskje – få til å jobbe oss ut av klima-apokalypsen som blir stadig mer merkbar for stadig flere i sin vanlige hverdag.
Arnolfinis bryllup er et maleri fra 1434 av maleren Jan van Eyck. Det er kjent som et periodedefinerende bilde fra renessansen eller tidlig nederlandsk maleri med flere originale stilistiske grep. Bildet trekkes ofte fram for sine realistiske trekk, likevel kombinert med mange symbolske elementer; og for sin kompositoriske kompleksitet, med bruken av speil på bakveggen for å synliggjøre virkeligheten utenfor billedrammen, et grep som senere ble brukt av Diego Velasquez i maleriet Las Meninas (1656). I tillegg til å synliggjøre at det finnes flere personer i rommet, er speilingen også med på å understreke betrakterens posisjon i forhold til de øvrige personene i bildet, og dermed på å trekke betrakterposisjonen inn som en del av motivets verden.
Mange husker sikkert diktanalyse fra norskundervisningen på skolen. Det har vært litt fremme men kanskje litt uti sidevingen av media nylig fordi det har vært en diminuitiv debatt om “nytteverdien” av de enkelte elementer innenfor språkfagene, uten at jeg selv har noen mening om dette annet enn at skolen rent generelt er litt for ambisiøs i forhold til å utøve makt mot barna og litt for lite ambisiøs i forhold til å faktisk lære dem noe. De sier at hunder kan lukte folks frykt og at de ofte reagerer på dette med å bjeffe mot den fryktsomme, som dermed blir enda mer redd, og så videre — men bare de som selv har prøvd å være lærer for en typisk skoleklasse vet at barn også har slike egenskaper. Om det ikke akkurat handler om lukten, så sanser de ihvertfall raskt om vedkommende lærer har nerver overfor oppgaven, og så har vi det gående. Alle vet at barna helst vil løpe fritt rundt og leke Fluenes Herre hvis de får gjøre akkurat som de vil, så vi må aldri glemme at de sitter ikke der på skolebenken sin frivillig. De har blitt beordret dit av autoritetene i sitt liv. Dette forholdet dikterer den spillteoretiske grunnposisjonen deres. Barn er ikke “trassige av natur” men de er samtidig typiske mennesker, som reagerer med trass og protest når de havner under tvang, slik at dette opprøret – i den grad det foreligger – er definitivt både banalt og forutsigbart.
Hvorom allting er, vi skal imidlertid ikke snakke om diktanalyse, men om “malerianalyse” – som så vidt jeg vet ikke er noe fag i skolen – hvor motivet ovenfor må være et av de aller mest gjennomanalyserte malerier gjennom den hele verdenshistorie. Hva mente Jan van Eyck med alle de mystiske elementene man finner i dette bildet? Allting har en mening og allting har en plan, som sangen sier. Kanskje det finnes de malere som ikke “mener noe” med alt det de putter inn i billedkomposisjonen sin – de bare “maler noen ting” – men dette var definitivt ikke det vanlige i renessansen, verken den italienske eller den nederlandske. De hadde alltid mytologiske fortolkningsrom tilknyttet alt man kan se i bildet og det innbyrdes forholdet mellom tingene. Blant annet derfor har akkurat dette motivet – Arnolfinis bryllup – vært så omdiskutert helt siden det var flunkende nytt. Verket forteller en historie, men det varierer sterkt hva eksakt folk tror at de ser der inne. De fleste kobler sammen tittel og motiv slik at de bare observerer et par keitete individer som poserer foran maleren i sin fineste stas, fordi de er nygift og det ene med det andre — ser ikke fruen faktisk litt gravid ut (eller egentlig veldig gravid)? Hva er det han mener med den håndbevegelsen han gjør? Hvorfor er hunden deres med i motivet? Alt dette er spørsmål som må etterforskes når man analyserer maleriet.
En av de eldste og mest seiglivede teoriene er at dette bildet er “til minne om” avdøde fru Arnolfini og slett ikke noe bryllupsmotiv. (Tittelen er ikke van Eycks egen, men noe som har tilkommet senere. Maleriet er i utgangspunktet “uten tittel”, noe det er verd å merke seg.) Blant mye annet tolkes motivet slik fordi det brenner et lys i krona over herr Arnolfini, men ikke fruen. Den godt synlige graviditeten betyr kanskje at hun døde i barsel, som var vanlig på den tiden. Siden får man jo se hvor godt komposisjonen forsvarer en slik tolkning; altså at det er et bilde av døden, ikke livet, og at bildet ble bestilt av en sørgende enkemann som ikke desto mindre hadde økonomi til å betale for et slikt verk, som normalt – eller skal vi kanskje heller si tradisjonelt – var et privilegioum som bare den høyeste samfunnsklassen hadde råd til. Det korte svaret er at vi vet ikke. Alt vi har er selve bildet, som rett nok “forteller en historie” men det er ikke åpenbart hva den handler om. Vi har ingen faktura, brev eller annet skriftlig materiale som støtter den ene forklaringen over den andre. Vi legger merke til at bildet ble malt i året 1434, derfor muligens kommisjonert et år eller to i forveien (Jan van Eyck hadde alltid mer enn nok arbeid), det er uansett veldig tidlig for stor rikdom blant det nederlandske borgerskap. De store handelskompaniene – altså den “merkantilismens tidsalder” som gjorde så mange så perverst rike – ligger ennå hundre år frem i tid. Imidlertid ser vi jo at navnet Arnolfini er italiensk og vi vet at han var en tekstilhandler. Vi vet også at han kom fra den gamle handelsbyen Lucca og at hans hustru Constanza Trenta døde i 1432, slik at vi finner støtte for teorien om at bildet er et “dødsportrett” i de materielle omstendighetene i livet til Giovanni di Nicolao Arnolfini ved akkurat den tiden. Hunder, når de ble avbildet i renessansemalerier, var et symbol på “trofasthet” slik at den tolkningen vi kommer ut med er at Arnolfini ønsket å markere “evig troskap” mot sin nylig avdøde hustru, derfor bestilte han dette bildet fra mestermaleren Jan van Eyck.
Nå i helgen opplevde jeg et “dødsfall i nær familie” – det blir jo mer av sånt når man selv kommer i sekstiårene – som bare plutselig skjedde, selv om den det gjelder var over åtti år gammel og ganske skral i kroppen slik at jeg vet ikke hvor “uventet” man kan si at det var. Imidlertid var det ikke noe sykdom, slag eller annet, det var bare enda en av de som forlater oss om natten, mens de sover. Sånt er jo dritskummelt. Merker de noe? Var de midt inne i noen slags mystisk drøm som utartet og endte med opphør av kroppens livsfunksjoner? Det er vanskelig å si noe om sånne ting. Alle vet at de selv skal dø en dag, fordi sånn er reglene. Folk kommer og går. Filosofisk sett kan vi faktisk anføre dødsbevissthet som den eneste sikre viten et individ kan ha om sitt liv i denne verden. Resten foregår jo innenfor et spillerom av “skiftende omstendigheter” hvor hva som helst kan skje, ofte på kort varsel. De kreftene som styrer verden – jeg tenker nå mer på fysikken enn på teologien – er notorisk uberegnelige ut over en ganske kort og nær tidshorisont, og selv da kan vi bare snakke om “statistisk sannsynlighet”. Hvor gammel kan man regne med å bli? Da jeg var tenåring pleide jeg å si ihvertfall ikke eldre enn tredve, men det er altså over tredve år siden jeg fylte tredve år, så der kan man si at jeg tok grundig feil. Følgelig skal jeg ikke si noe om fremtiden slik sett, men det virker ikke helt realistisk å planlegge for særlig mye mer enn tyve år til.
Forsåvidt kan jeg “si hva jeg vil” men det er ekstremt sjelden at jeg gjør det. Jeg er jo nødt til å oversette det som foregår oppi knotten min til et språk som mennesker forstår, for eksempel norsk, uten at dette nødvendigvis hjelper. Jeg blir uansett ikke forstått. Situasjonen min for øyeblikket er at omtrent femti personer leser denne bloggen noenlunde regelmessig – som er en dramatisk nedgang i forhold til hvor mange som leste meg på engelsk – men dette passer meg egentlig bra. Saken er at jeg har sluttet med engelsk, eller rettere sagt sånne som for det meste snakker engelsk. Jeg holder avstand til dem. Eller vi kan også si at jeg har kansellert hele det engelske språket, om du vil. Det høres jo mye finere ut når man sier det på den måten. Det er slutt mellom oss. Jeg følger fortsatt “litt” med på det som skjer i de delene av verden hvor man hovedsaklig snakker engelsk, men ikke engang i nærheten av like aktivt som mens jeg selv skrev på dette språket. Du kan si det var omtrent samme “stil” som jeg nå kjører på norsk; med hovedtyngden sentrert rundt emneområdet filosofi. Hyppighet av posting var også mer eller mindre den samme, med en til to, noen ganger tre avhandlinger om dagen.
Som så mange andre tenker jeg nå typisk at det eksisterte en verden før pandemien, men vi kom ut av denne erfaringen med en helt annen og mindre presis virkelighet. Ting har blitt litt fordreid. Under de første månedene av covidaffæren var jeg fortsatt “engelskspråklig”, men alt endret seg så snart ting begynte å bli politiske. Komisk nok kan vi si at også jeg ble radikalisert av pandemien, men ikke på samme måten som de evneveike. Det mest forbløffende var det intense hatet mot helsepersonell, som på ingen måte levde “herrens glade dager” ved noe tidspunkt av pandemien, men som hadde noen virkelig surrealistiske arbeidsforhold i løpet av de første månedene, mens ingen visste noe om noe og alt handlet om “krisehåndtering” uten kart og kompass. Utover høsten 2020 dannet det seg et distinkt “konspirasjonsmiljø” med helt andre idèer om covidsykdommen – corona virus disease – enn hos “skolemedisinen”, som forsåvidt overlappet med de allerede godt etablerte “alternative” kretsene, men som også introduserte en høyreradikal fraksjon basert i generell vitenskapsskepsis som var (og er) ikke minst forbundet med “klimadebatten” og den tanken at det finnes en elite som bløffer om vitenskap mens de egentlig søker kontroll over alt og alle i denne verden. Sånn som for eksempel den tøysete naziskrulla som blogger på denne plattformen og som stadig bringer “nyheter” om covidvaksinen, innimellom all agitasjonen til forden for borgerkrig i Norge. Herregud for et vemmelig avskum. En ondskapsfull liten jævel er han også – ingen med tresifret IQ kan si noe annet – men ikke verre (eller bedre) enn alle de andre som etablerte seg som høyreradikale kulturpersonligheter under pandemien, særlig altså i den engelskspråklige sektoren.
Ta for eksempel den tidligere eiendomsmegleren Chaya Raichik – bedre kjent som Libs of TikTok – som etter eget utsagn “begynte å legge merke til ting” på grunn av pandemitiltakene og det anslaget mot individets personlige frihet som dette representerte for henne. Folk er ennå sure fordi de ikke kunne gå ut og spise på restaurant sånn som før, fordi man ble tvunget til å gå med ansiktsmaske i visse butikker, og det ene med det andre. Seriøst. De klarer bare ikke å komme over dette. For mange var dette det verste de noensinne hadde opplevd i forhold til “myndigheters maktmisbruk” — og her bør vel kanskje alarmklokkene begynne å kime, fordi da har man faen flette meg ikke mye erfaring fra den store stygge verden. Det ble for eksempel uttalt at masketvang var – så å si – det samme som da jøder ble tvunget til å gå med gule stjerner på klærne sine i Tyskland på 30-tallet. Hva skal man svare til sånt? Det er jo mildt sagt noe helt annet, men det virker kanskje litt håpløst i utgangspunktet å ha noen saklig diskusjon med sånne som iscenesetter seg selv som forfulgte ofte for tyranni til en slik grad at de føler seg som en Anne Frank på flukt fra Gestapo. Chaya Raichik startet som “covidskeptiker” men har siden etablert seg som en av de mest virulente fiendene av “LGBTQ-mennesker” og den ideologien som de visstnok representerer i det amerikanske samfunnet. Hun er blant dem som ikke blir fornøyd før alle med “avvikende kjønnsidentitet” enten er utryddet, sitter i fengsel eller lever så skjult at ingen noensinne kan se dem. Jeg vet ikke hva de tenker at de skal oppnå med dette, men motstandskampen går sin gang. Det finnes et helt eget “økosystem” for denne typen agitasjon, som mer eller mindre støtter hverandre og “gjenposter” hverandres greier over hele nettet. Litt løslig sett kan vi si at denne typen “influensere” har sånn cirka tidoblet sitt nærvær på nettet etter pandemien. De skriker og de skriker, som et helt jævla fjell av nevrotiske måser. Slik har verden blitt. Det handler om følelser, ikke saker.
Jeg kaller egentlig hele driten bare for nazibloggere. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå dem hinsides det punktet når de bestemmer seg for å bli folkefiender. Hele bølingen presenterer seg typisk som forurettede, krenkede, “rettmessig harme” og fremfor alt vanlige folk, som blir undertrykt og mishandlet av “eliten” — men sannheten er at de er jo ikke vanlige. De er revolusjonære. Enten det er eksplisitt uttalt eller bare en underforstått logisk konsekvens av hvordan de argumenterer, det handler alltid om konflikt. Alle skjønner for eksempel at det aldri vil bli noe lovforbud mot å være muslim, slik at når de krever at “islam må forbys” så krever de egentlig en politistat av et tilstrekkelig kaliber til å håndheve et slikt forbud, som i praksis betyr borgerkrig. Eller når man forlanger at seksuell omgang mellom likekjønnede skal bli straffbart, sånn som i “de gode gamle dager” da menn var menn, kvinner var kvinner og sex var enten en ekteskapelig plikt eller rettighet, alt ettersom hvordan man posisjonerte seg — men det er jo allment kjent at “LGBTQ-mennesker” alltid har eksistert (det dreier seg om noen få prosent av enhver befolkning) og alltid kommer til å eksistere, slik at det å fjerne dem fra offentligheten er ikke det samme som å fjerne dem fra enhver form for eksistens, punktum, men snarere å skyve dem tilbake ut i det mørke, skjulte og hemmelige livet som de kom fra til å begynne med. Cui bono? Hvem har noe å tjene på dette? Saken er at når man stiller så urimelige krav til andre at alle bør skjønne at dette ikke kan gjennomføres uten ganske liberal bruk av vold så er det ikke lenger “harmløs fremføring av private synspunkter” men stokastisk terrorisme av et slag som vi allerede har sett mer enn nok av i Norge. Det som skjer når man normaliserer naziargumenter er at man også normaliserer den graden av vold som kreves for å få gjennomført disse fantasiprogrammene. Av de to store terrorangrepene i Norge i nyere tid oppfatter jeg det ene – Utøyamassakren – som rettet mot både “staten” og Arbeiderpartiet; mens det andre virket å være rettet mot hele idèen med en Prideparade (og alle tilhørende festligheter). Ingen av dem kunne ha skjedd uten at gjerningsmannen hadde blitt radikalisert av diverse materiale de fant på nettet. Eller altså, de “kunne” sikkert ha skjedd, men saken er at de ikke gjorde det. De skjedde på den måten de skjedde fordi terroristen – i begge tilfeller – regnet med å oppnå evig liv på nettet som noen slags helteskikkelse i sine miljøer.
Det går an å si om meg at jeg skriver skarpere og mer aggressivt enn de fleste, men jeg er mer “i trynet personlig” mot alle, jeg har ingen favoritt som jeg liker å dunke på. Jeg tror ikke det går an å si at jeg hetser noen spesifikk gruppe, bortsett fra nazistene – i min verden betyr det alt som befinner seg til høyre for partiet Høyre – som jeg pleier å si “fortjener å få bank hver dag” men så tilkommer siden dette med at folk sjelden får det de fortjener og jeg er ikke “personlig engasjert” nok til å drive med aktivisme, jeg er bare en filosof. Det er ikke min jobb å få folk til å skjerpe seg — men jeg tror at vi kanskje har et problem med “ytringsfriheten” her i vesten. Jeg er skeptisk til diskusjoner som ikke har en ordstyrer eller bloggplattformer som ikke har en moderator. Det viser seg gang etter gang at folk rett og slett ikke klarer å håndtere frihet uten at det utarter til noe slags jævelskap. “Grenseoverskridelser” er en implisitt egenskap hos vår art. Det er forutsigbart at folk kommer til å ta ting så langt som det går an, deretter enda litt til. Og så videre. Det er ikke naturlig for mennesker å begrense seg, snarere tvert imot. Derfor utfordres ytringsfriheten på ganske regelmessig basis av radikalere på nettet og ellers. Hvor langt kan man gå før man møter veggen? Kanskje kan vi litt humoristisk si at det var derfor internettet ble oppfunnet. Det er et sted hvor man kan utforske grensene for språkets bærekraft. Så får hver og en ta til seg slik lærdom som de synes at de behøver.
