APECALYPSO

Jomsvikingene var en gruppe vikinger som levde på 900- og 1000-tallet. Ifølge Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wolin i det nåværende Polen. Det er også usikkert hvem som grunnla Jomsborg. Noen kilder hevder at befestningen ble grunnlagt av Harald Blåtann, mens andre kilder sier den ble grunnlagt av Palnatoke. Jomsvikingenes saga forteller at i 986 angrep jomsvikingene Håkon jarl hvor de ble nedkjempet ved slaget ved Hjørungavåg. Jomsvikingene deltok også i slaget ved Svolder i år 1000. I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Omkring Norge, hvor menneskene bor, ligger det umåtelig store utlandet. Det er befolket av menneskelignende skapninger men de snakker ikke slik som oss. Vi kaller dem de fremmedspråklige. Ingen vet helt hvem de er og hva de vil, men mange sier at skapningene fra utlandet planlegger å ta over Norge og utslette alt det fine vi har. Er det ikke morsomt? Jeg merker etter bare noen få linjer at jeg ikke gidder å skrive i en parodisk stil inspirert av Snorre Sturlasson. Du vet. Kringla heimsins, sú er mannfólkit byggvir, er mjǫk vágskorin; ganga hǫf stór ór útsjánum inn í jǫrðina… og så videre. Jeg mister nesten umiddelbart grepet om selve poenget som er at jeg er drit lei av “vikinger”. Hvor stor tenker du at den relative sjansen er for at noen utlendinger du havner i samtale med vil si dette ordet rett etter at du forteller dem at du er fra Norge? Det er muligens noe med utseendet mitt også, men dette har hendt meg mer enn halvparten av alle ganger jeg har havnet i snakk med utlendinger i det store utlandet, særlig i Storbritannia. Samtidig er det jo utvilsomt sant at nordmenn typisk betrakter alle andre folkeslag som “fremmede” – i motsetning til det normale, som er å være norsk – selv når det teknisk sett er vi som besøker dem, i deres land, og der og da dermed må være for “utlendingene” å betrakte, relativt sett. “Det norske” er jo først og fremst en sinnstilstand, det er ikke noe som finnes i naturen. Jeg tror ikke det er enkelt for noen – ikke engang innfødte og hardbalne nordmenn – å bli klok på hva “det norske” egentlig består i, men det er sannsynligvis enklere å se det etter at man selv har bodd noen år i utlandet. Hvis man selv ikke har noen andre erfaringer enn dette vil man jo henfalle til “normalitetens tåke” uten evnen til å fatte hvor snåle vi egentlig er, i et globalt perspektiv.

Grovt sett går det et bredt “barskogsbelte” rundt hele kloden, fra Sibir i øst og til Canada i vest, eller hvordan det nå blir, poenget er uansett at vi lever i en klimasone befolket av russere, kanadiere, skandinaver og hva enn det er man kaller de som bor i Alaska. Nordlandene har mer eller mindre det samme opplegget hele veien rundt, med ganske mørke og brutale vintre, fulgt av “myggsommere” med midnattssol og alt det der. De største delene av verdens befolkning flokker seg imidlertid langs et varmebelte rundt jordas midje, hvor sesongene ikke er dramatiske på lignende vis. De har selvsagt sine egne greier, med regntid, tørkesesong og det ene med det andre, men lyset forandrer seg ikke så mye at noen henger seg opp i det. For oss som bor i Norge er det komisk når vi hører sånne historier som den om flyktningen fra Syria som ble nervevrak etter to år i Finnmark, slik at han heller ville ta sjansene sine i Libanon enn å forholde seg mer til sesongenes skifte fra lyst til mørkt og tilbake igjen gjennom året. Kulda kan man jo bare kle seg mot, men lyset får man ikke gjort noe med. Langs ekvator har de tolv timer av og tolv timer på gjennom hele året, siden blir det sesongmessige avviket stadig større ettersom man beveger seg lengre mot nord (eller sør). Hva folk opplever som naturlig – eller unaturlig – henger åpenbart sammen med hva slags lokale naturforhold man er vant til. Ved dette tidspunkt har vi kommet til mars måned i Østerdalen – som definitivt er taiga i klimamessig forstand – slik at det gjenstår enda en måned som har potensiale til å ramle ned mot tyve kuldegrader og mer. Dette er det vanlige. Jeg har bodd her i ti år og har aldri sett en mars som ligner så mye på april. For øyeblikket assosierer jeg del litt med kunstløp på skøyter når jeg skal krysse gårdplassen. Jeg har det normale dekket av hardpakket snø der hvor jeg typisk måker, men for øyeblikket er forholdene slik at jeg har blankis der ute, og det regner. For det meste er veiene bare, preget av rester av sand etter vinterens strøing, men her og der – la oss si der det er mest skygge – kan det ligge is på veien slik at det blir “interessant” å kjøre forbi der med mine piggfri vinterdekk. Man må bare ta det som det kommer, med ro.

Vi nærmer oss vårjevndøgn, når det også her er tolv timer av og tolv timer på. Dagen blir jo typisk fem minutter lengre hver dag frem mot midtsommer, når faenskapet snur igjen. Sånn er opplegget her. Det er for tiden “grålyst” klokken seks om morgenen og jeg sitter akkurat nå og ser på skumringen der ute, klokken ti på seks om kvelden. Langtidsvarselet sier at det skal fortsette som dette, med plussgrader på dagtid og frost om natten, men jeg nekter å ta noen sjanser. Derfor var jeg ute for å hente mere ved i dag. Totalt noe under en kubikk, pakket i femten “Biltemabagger” som hver tar seksti liter. Dermed vet jeg at jeg har tilstrekkelig til å fyre ganske hardt i noen uker, dersom dette blir nødvendig til tross for hva værvarslingen sier. Det handler om hverdagslig sjelefred gjennom speidermottoet “vær beredt”. Man har jo tynt grunnlag for å kalle seg intelligent hvis man ikke er forberedt på sånt som alle vet kan komme, og ofte gjør det. Hva tenker du? Ihvertfall er dette min posisjon i saken. Jeg hater å føle meg dum, selv om det typisk skjer mange ganger hver eneste dag. Det eneste man kan gjøre er å gjennomføre de forbedringer man må, ettersom behovet melder seg. Så får det siden gå som det går.

Engler har ikke bare vært et begrep i de religiøse skriftene og den lærde teologien, men også et yndet motiv i den levende folketroen, i litteratur, billedkunst og moderne underholdningsindustri. Det er derfor et nærmest uendelig antall fortellinger om eller henvisninger til engler. Ordet engel har formen engill på gammelnorsk og angelus på senlatin. Det stammer fra det greske angelos, «sendebud», og er i slekt med ordet evangelium. Det finnes noen tekster som har vært avgjørende for hvordan engler er blitt oppfattet og hvordan de er blitt fremstilt i kunsten. I Esekiels syn sies hver engel å ha hatt fire ansikter, menneskeansikt, løveansikt, okseansikt og ørneansikt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Alle religioner – inkludert den “ateistiske” buddhismen – opererer med overnaturlige skapninger, eller “sendebud” som bringer informasjon til ett eller flere mennesker i form av visjoner, eller altså “syner” av engler som åpenbarer seg for den eller de som Gud – forstått som “den evige universets herre” – ønsker å meddele et eller annet budskap. For eksempel ble profeten Muhammed innenfor islam presentert for deres hellige skrift via en engel, som dikterte hele teksten for ham. Angelologi – englelære – avviker litt i detaljarbeidet fra den ene religion til den neste, men selve prinsippet forblir det samme: Hvis Gud vil deg noe så sender han en engel. Profeter er de som har møtt engler. Det forekommer aldri at mennesker møter selveste Gud. Opplegget handler om “tjenestevei” — og slik sett er kristendommen egentlig blasfemisk fordi den sentrale trosbekjennelsen handler om “sønnen”, som i henhold til teologien ble “født av jomfru Maria” slik mennesker i det store og hele kommer til verden; det er bare befruktningsprosedyren som er litt uvanlig. Gud er jo ikke et dyr, eller noen annen form for “skapning” i den forstand, siden Gud per definisjon er “evig og uskapt”; den første årsak og “ubevegelig beveger” i den kosmiske dansen.

Esekiels syn er ganske interessant innenfor en horisont av “universell synkretisme”. (Synkretisme = “sammenblanding av religioner”.) Blant annet lener new age fenomenet ufologi – læren om “sendebud” fra andre planeter, dimensjoner eller eksistensplan – seg ganske tungt mot visse detaljer rundt alt dette med “hjul som har øyne”; tolket som ufo-visjoner hos et menneske som har null forståelse for “høyteknologi”. Andre finner et egyptisk motiv hos Esekiel; hvor “de fire ansiktene” representerer henholdsvis Ptah, Sekhmet, Apis og Horus. Noen teologer studerer gamle hedenske religioner fra verden over, under den grunntanke at “det handlet alltid om engler” når folk presenterte tanker om guder som vandrer midt iblant oss, for å observere menneskers livsstil, kunst, filosofi og det ene med det andre. Hvordan forvalter vi de evnene og ressursene vi har blitt gitt? Lenge har det vært slik at menneskene oppleves som underhodningsobjekter for “gudene” og at vi egentlig lever i noen slags kosmisk dyrehage – eller et Truman Show – som bare er ganske løslig styrt av mektige vesener i en annen eller “høyere” dimensjon. Eller vi kan si at hele jorda er et vitenskapelig eksperiment, eller til og med en simulasjon om du vil. Poenget er uansett at vi er under observasjon — og noen ganger forekommer det intervensjon, blant annet i form av “budbringere”. Hvis vi tar et par skritt tilbake og betrakter alt dette som psykologi så begynner vi å bevege oss inn i studiefeltet til Carl Jung; hvor mennesket kommer til verden med en ferdig formet “kollektiv underbevissthet”, det vil si visse strukturelle forhold i sinnet som fremkaller et sett med arketyper, definert nærmest som noen slags “prismer” som vi ser verden og dens innhold – ikke minst andre mennesker – gjennom.

Tanken om at virkeligheten er organisert i et hierarki av nivåer – hvor “det normale menneskelivet” bare er ett blant mange – er hvor gammel som helst. I det aller minste kan vi si at det ligger et element av hardkokt realisme i å anerkjenne at “drømmesøvn” bringer oss til “et annet sted” hvor de normale fysiske lovene ikke lenger gjelder. Siden blir det vanskeligere å sette navn på ting. Parapsykologi er ikke et ord man hører så ofte lenger, selv om det stadig dukket opp i forbindelse med diverse journalistisk sensasjonsmakeri da jeg var ung. Det finnes lite organisert og seriøs forskning – som ikke også inkluderer “diagnostikk” – rundt mentale anomalier nå for tiden; forstått som avvik fra det normale hos ellers normale mennesker. Det vil si når de “opplever noe” som de ikke kan forklare med det språket de har. Kanskje tyr de til religiøse metaforer. Jeg så en engel. Kanskje foretrekker de å holde kjeft om saken. Uansett er det etter min mening – fordi dette er et såpass gammelt og velkjent fenomen – ikke helt på den seriøse siden å avskrive hele sulamitten som hallusinasjoner fremkalt av en akutt psykose, som senere riktignok “går over” men folk husker jo likevel det som skjedde med dem. Jeg har aldri møtt noen som ikke ønsker å forstå verden og den menneskelige tilstand, men desto flere som foretrekker å engasjere seg i så mye “aktivitet” at de slipper å tenke på disse tingene. At de glemmer dem, så å si, hvilket ikke er det samme som at de forsvinner. Angst er ikke det samme som frykt, selv om de sikkert kommer fra det samme sted. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at i den grad mennesket har den berømte “sjette sansen” så er den tilknyttet vår evne til å være “skvetten” overfor brå endringer i omgivelsene. La oss si en slags evne til å kalkulere innkommende data og syntetisere dem til et “bilde” av hva som foregår. I computerfaglige termer behandler menneskesinnet massive mengder data til enhver tid, langt hinsides noe vi vil kunne klare å etterligne med teknologiske virkemidler, ihvertfall så langt som kraftbehov angår. Det kreves jo perverse mengder strøm for å drive serverbasen til diverse store leverandører av nettjenester, mens en typisk menneskehjerne går på bare tyve watt. Effektiviteten er ikke disputabel. “Kunstig intelligens” er derfor egentlig ikke et meningsfullt begrep. Maskinkraft er noe vi får fordi mennesket tukler med naturkreftene — det er vesensforskjellig fra “livskraft”. Om maskiner kan vi ellers si at folk blir rutinemessig kvestet og drept av selv ganske små hushodningsutgaver av dem, så det finnes ingen grunn til å anta noe annet enn at de kommer til å ødelegge seg ved hjelp av kunstig intelligens også. Jeg skulle bare... Du vet hvordan folk er. De laller rundt i sin egen verden og tror at alt skal ordne seg, helt til det plutselig en dag ikke gjør det lenger. Du vet. Når engelen kommer.

Selv er jeg svak for en grunnsetning innenfor islam: Gud har skapt verden som et kunstverk, som bør “beundres” mer enn “benyttes”. Altså et estetisk gudsargument, som leder til det semantiske korollat at det er gudløst å betrakte alt rundt seg gjennom et økonomisk prisme. Det er jo dyrene som opererer på denne måten. Vi husker for eksempel “hundens lov”: Hvis det verken kan spises eller pules bør man pisse på det og bevege seg videre. Snusfornuftige og svært økonomisk orienterte mennesker lever etter hundens lov. Hvis de ikke kan bruke det eller tjene penger på det, så har det ingen verdi. Til og med “selve naturen” betraktes gjennom et prisme av nytteverdi. Turisme er den normale mentale tilstand mennesker har i forhold til naturen i vår tid. Menneskenes verden kalls typisk “sivilisasjonen” nå. Den kjennetegnes først og fremst ved å være “noe helt annet” enn naturen. Forsåvidt er det også vanlig å betrakte sivilisasjonen gjennom et teleologisk prisme; at det er “meningen” at mennesker og andre skapninger, her der og overalt i universet, skal “utvikle seg” i retning av strukturert bruk av materialer og naturkrefter med det formål å frembringe … hva? Total kontroll over alle ting, inkludert liv og død? Full forståelse av og herredømme over alle materialer og krefter som finnes i fysikken? Sivilisasjonen som fenomen har ingen fornuftig horisont. Ingen kan se for seg et scenario der “nok er nok” fordi uansett hvor man går og hva man har så vil det alltid finnes mer. Det vil si, helt til vi plutselig “møter veggen” når hele eller deler av alt jævelskapet vi har skapt eksploderer ut av kontroll. Hvordan vet jeg dette? La oss si at en engel fortalte meg det.

Trope (fra gresk tropos) i litterær betydning et felles mønster, et tema, eller et motiv i litteraturen. Tropologi er bruken av troper i tale (retorikk) eller i skrift (litteratur). Ett eksempel på litterær trope er «misforstått monster»; Frankenstein er historien som benytter denne tropen og som deretter dannet grunnlaget for tallrike tilsvarende litterære fortellinger i litteratur, tegneserier, og film. Litterære troper kan henvise til figuren (eksempelvis «den edle villmann»), handlingsforløpet (eksempelvis den intelligente rømningen fra et fengsel) eller rammen («det hjemsøkte slottet»). 

(Wikipedia)

Gjennom hele livet har jeg hørt folk si at det er vanskelig å forstå hva som skjedde i Tyskland på 30-tallet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hva er det som er vanskelig å forstå? Sånn blir det når folk mister grepet på realitetene — enten de gir det fra seg frivillig for å jage en drøm eller de lar seg true og kue av bøller til å lukke øynene og holde kjeft. Fra min synsvinkel er det fette krystallklart hva som skjedde og hvorfor “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” kom til makten. Det handler om tre forskjellige elementer som må foreligge samtidig og på det samme sted: Ideologer, opportunister og nyttige idioter. Hvis vi ser på de historiske nazistene legger alle først og fremt merke til ideologene i den indre kretsen rundt Adolf Hitler, deretter alle de karrièreorienterte opportunistene som ble med i bevegelsen fordi dette ga dem mulighet til sosial fremgang i livet som de ellers ikke ville ha fått. Du vet. Byråkrater og denslags. Adolf Eichmann. Det gikk i praksis ikke an å få “en god jobb” verken privat eller offentlig i Tyskland på 30-tallet hvis man ikke var medlem av nazipartiet, helst også SS. Sist men ikke minst har vi stemmekveget, eller de nyttige idiotene, som ikke skjønner noen ting om noe som helst, de bare stemmer “det som føles riktig” basert i gud-vet-hva, ihvertfall er det ikke den rasjonelle egeninteressen folk ser for seg som grunnlaget for et sunt demokrati.

Stemmekveg er opprinnelig en nedsettende betegnelse på velgere som ikke har noen sterkere politiske overbevisninger eller meninger, og som vanemessig og uten nærmere refleksjon stemmer på kandidatene til ett bestemt politisk parti. I denne opprinnelige betydningen er den norske betegnelsen avledet fra det amerikanske uttrykket voting cattle, som særlig brukes om konservative velgere i landbruksområdene, som har hatt en sterk tradisjon for å støtte det republikanske partiet uansett hva slags politikk det har stått for.

(Store norske leksikon)

Alle som klarer å se disse tingene – og mange kan – legger merke til at nazismen er tilbake i verden, denne gang først og fremst i USA og Storbritannia i noen slags “dekonstruert” og postmoderne form, men hatet som får maskinen til å gløde er det samme. Folk krever enkle løsninger på komplekse problemer så de postmoderne nazistideologene mynter det ut for dem, i form av troper om hvordan det finnes skjulte konspirasjoner som jobber for å undergrave samfunnet, kulturen og “rasen”. Alskens historiefortellere syr sammen enkle narrativer om annerledenheten hos “de andre” (som man er nødt til å fjerne for at samfunnet, kulturen og “rasen” skal kunne virkeliggjøre sitt sanne potensial). Samtidig benytter de politiske opportunistene seg av lignende – faktisk ofte akkurat de samme – virkemidler for å “vinne stemmer” nok til og komme seg i en posisjon av utøvende politisk makt, det vil si ta over statsapparatet på alle plan og innsette folk som støtter “bevegelsen” i alt fra de mest banale stillinger i byråkratiet og opp til landets høyeste administrative funksjon, inkludert ikke minst rettssystemet. De hadde stor og dramatisk fremgang i løpet av den pandemiske unntakstilstanden, da mange mistet det lille vettet de hadde — noe som fortsatt preger det offentlige debattklimaet på nettet og ellers, særlig i de engelsktalende landene men også her i Norge.

Etter min mening er det eksakt den samme årsak som ligger bak hvorfor folk “ikke skjønner hva som skjedde i Tyskland den gangen” som hvorfor de heller ikke skjønner hva som skjer nå. De ønsker rett og slett ikke å vite noe. Det er alltid bedre å late som ingenting. De vil jo ikke ha noe bråk. Blindheten er villet. Folk har alltid vært svært tolerante overfor “den urett som ikke rammer dem selv” (som Arnulf Øverland påpekte forrige gang nazismen var et aktuelt problem). Ikke fordi de synes at urett bør gå for rett, men fordi de tenker mest på hva som kan skje med dem selv hvis de stikker frem hodet. Altså klassisk feighet, men det er hva det er og bare hva man bør forvente. Og nettopp fordi folks feighet er forutsigbar lener de autoritære kreftene og deres medløpere seg tungt mot angsten som politisk virkemiddel. Da president Franklin Delano Roosevelt ble innsatt i året 1933 i USA formulerte han ordene “vi har intet å frykte bortsett fra selve frykten” (“we have nothing to fear but fear itself”) som mange har sitert ham på når de prøver å få folk til å skjerpe seg. Det er ikke i seg selv noen skam å være redd – det betyr som regel bare at man forstår situasjonens risikobilde – men det er kanskje litt skammelig å la seg kue til å gjøre noe som man egentlig ikke er komfortabel med på grunn av at man er redd. Sannheten er at alle er redde, men ikke alle mister motet av den grunn. Hvordan føles det å leve i frykt? Det går formodentlig ikke an å “frykte selve frykten” hvis man allerede er breddfull av den. Problemet er jo at disse ideologene for den postmoderne nazismen dessverre ikke er dumme. De vet hva de gjør og hvordan de skal få folk til å hoppe når de sier hopp. Det er lett nok for meg å si at “folk bør ikke la seg styre gjennom følelsene sine” men mange har jo ikke noe intellekt i den forstand. De mangler evnen til kritisk analyse og strukturert tenkning. Ingen har lært dem det — og det de husker fra folkeskolen er sannsynligvis bare en lang historie om “påtvunget kjedsomhet” midt i verste slyngelalderen, bare avbrutt av dramatiske “nederlagsopplevelser” både faglig og sosialt. Skolens funksjon er da heller ikke å lære folk selvstendig tenkning, men å “tilpasse” dem til et nyttig samfunnsliv og alt det der, altså om ikke det stikk motsatte så ihvertfall et godt stykke unna det folk virkelig behøver: En lettfattelig bruksanvisning for såvel kroppen som hjernen.

En incel (akronym for involuntary celibate), eller ufrivillig seksuelt avholdende, er medlem av en mannlig internett-subkultur kalt incels, heterofile menn som føler seg avvist fra fysisk og emosjonell kontakt med kvinner, og som tror at de derfor aldri kommer til å oppleve romantiske forhold, intimitet, sex eller det å få barn. En kjent incel trakasserte i over seks år flere hundre kvinner gjennom digitale informasjonssystemer. Mannen ble i 2018 avslørt av NRK, og forklarte da sine handlinger med at dette hadde gitt ham makt over kvinner som han vanligvis ble avvist av.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Ingen forkortelse for “ufrivillig sølibat” funker bra på norsk. Ufsøl? Det låter jo for fanden enda verre enn det er. Incel er hva vi er nødt til å bruke, ikke minst fordi dette er et internasjonalt fenomen som handler om “identitetsdannelse” gjennom påvirkning fra sosiale media og andre “digitale informasjonssystemer” (som de kaller det ovenfor). Vi snakker altså om ufrivillig seksuell avholdenhet hos (særlig) unge menn (men også mange av de noe eldre, av typen “gammel ungkar”). I utgangspunktet vil vel de fleste anta at dette dreier seg om vanlig tilbud og etterspørsel innenfor det psykologen Wilhelm Reich kalte “sexøkonomien”, hvor man altså enten må endre hva man tilbyr eller hva man etterspør hvis man opplever liten fremgang innenfor “dagens marked”. Er det et systemisk problem? Dette synes å være saken når en ungdomspolitiker på “modig” vis eksponerer seg for velfortjent latterliggjøring ved å ta opp saken. Hva skal han liksom gjøre? Det går ikke an å være så evneveik uten å glemme å puste, slik at det faktum at han ennå lever tar jeg som bevis på at dette er stemmefisking. Skal jeg eller skal jeg ikke si at det ligger en interessant “metakristelig” dimensjon i det å være en politisk menneskefisker? I så fall observerer vi jo selveste antikrist i arbeid. Så får vi vel siden se hvordan dette utvikler seg.

Begrepet “konspirasjonsteori” lider under litt mental materialtretthet fordi det misbrukes alt for ofte. “Konspirasjonstenkning” er heller ikke noe egnet psykologisk begrep. Det heter paranoia. Nærmere bestemt den alminnelige – blant incels – vrangforestilling at grunnen til deres problem ligger i “fiendtlig ideologi” — som i dette tilfelle selvsagt er feminisme; forstått som “årsaken til at kvinner ikke behøver menn slik som i de gode gamle dager”. Houston we have a problem, som amerikanerne sier om ting som befinner seg langt vekk fra jordoverflaten når ting går galt. Det er vanskelig å føre noen opplyst samtale med sånne som tror at ideologier betyr noe fra eller til. Kjenner du mange som lever “etter boka” når det kommer til idealer og de store tankene sine? Gjør du det selv? Herregud noe så evneveikt. Det er helt andre ting som motiverer mennesker. For eksempel ønsker de typisk politisk frihet, juridisk selvstendighet, økonomisk uavhengighet og en rekke andre ting langs den samme linja, enten de er kvinner, menn eller tvert imot. Dessuten foretrekker de fleste at livet skal være interessant, men ikke uforutsigbart; så kan du jo tenke litt på hvordan akkurat den gåten lar seg løse. Det er forsåvidt sant at kvinnekamp i lang tid først og fremst handlet om “likestilling” – noe den til en viss grad fortsatt gjør – men det var aldri ideologisk fundamentert, det handlet om den høyst jordiske retten til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Det er ikke i utgangspunktet noe godt sjekketriks å erklære seg som motstander av feminisme. Bare et tips. Selv tenker jeg på “kvinnesak” som noen slags syklubbgreier som kvinnfolka driver med. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Herregud. Bla bla ukeblad. Imidlertid er jeg ganske skarp på det politiske prinsipp at din kjønnsidentitet – hva den nå enn måtte være – ikke er relevant i de fleste spørsmål som angår samfunn og rettigheter. Det er en privatsak. Vi er først og fremst individer foran loven (dette inneholder en vag kulturell referanse til Franz Kafka som det er verd å sjekke ut). Følgelig ender jeg – via walk-over – på den samme politiske siden som feministene (og forsåvidt også “kjønnsavvikerne”) fordi sivile rettigheter er individuelle rettigheter, de handler ikke om rase, kjønn, klasse, religion og så videre. Altså en “progressiv” eller “liberal” posisjon innenfor sosialpolitikken om du vil.

Selv kan jeg ikke si noe om hvordan det føles å “aldri få noe” fordi jeg har aldri opplevd dette som noe problem. Selvsagt har jeg blitt avvist mange ganger når jeg har flørtet med noen, men jeg oppfattet aldri dette som “ideologisk”. De bare likte ikke trynet mitt. Vel, så får jeg finne noen som gjør det. Verden er tjokk full av “kvinner som leter etter en mann” — og de er alle forskjellige både fra hverandre og fra meg. Det er notorisk vanskelig å definere hva eksakt det er som skjer “når kjemien er der” – gudene vet hvor mange hyllemeter med drøl som er skrevet om “kjærlighetens mysterier” både i esoterisk og fysisk håndfast forstand – alt man kan si er at man merker det på at man trives i hverandres selskap, tiden går fort og det ene med det andre. Like notorisk vanskelig er det å definere hva fanden “være seg selv” betyr, men det er altså det eneste – og samtidig det eldste – saklige rådet noen kan gi i forhold til søkervirksomhet på kjærlighetsmarkedet. Vær deg selv. Ikke bløff og lyv om hvem du er, hvor du kommer fra og hva du driver med, så blir resten mye enklere. Når kvinner sier at de “bryr seg ikke så mye om det materielle” mener de at de vil heller ha en som på nøkternt vis kontrollerer en liten økonomi (som likevel er “stor nok” til at man har en relativt normal levestandard) enn en som sjonglerer med finanser for å betjene alskens lugubre gjeldsposter og andre forpliktelser slik at han kan fremstå som “suksessfull” i selskapslivet. De mener ikke at det er greit å etablere seg med noen slags slask som har både uforutsigbar og dårlig økonomi. Du vet hva jeg mener. Kvinner liker disiplinerte menn. Sånne som “har styring”. Vi vender nå tilbake til Wilhelm Reich og hans litt perverse tanke om at det finnes et “kjønnsmarked” hvor man observerer “tilbud og etterspørsel”. Det er for eksempel en typisk incel idè om at “noen få menn stikker av med alle damene” — selv om det er sant at kvinner også har sine runkefantasier om noe slags ideal som de egentlig ikke helt kan gjøre rede for, men at de “sikler over flotte menn” er ikke verre enn når det røsker i rasken hos en mann som ser på en “pornofantasi”. Jeg vil faktisk si at det er – for alle praktiske formål – akkurat det samme. Altså, folk skjønner jo også ting på en litt vag og ubevisst måte. De tenker jo for eksempel i konsepter som “hva jeg har å tilby” selv om det de tenker ikke alltid er helt realistisk.

Plottet i en film jeg nylig så gikk omtrent slik: Karakteren Tom er en småkriminell slask som liker å “henge med gutta” – en løst sammensatt gjeng av dagdrivere og døgenikter – i hva man vel nærmest må kalle klubbhuset deres, det vil si garasjen til Nick, en av de andre i gjengen som har innredet stedet som bar og mikrobryggeri. Der tilbringer de mye tid med å drikke øl, røyke hasj, sniffe kokain og alt hva man ellers kan forvente av sånne typer, inkludert planlegging av diverse “brekk” og annet som de gjør for å få inn penger. Tom er samboer med Jenny, og de har den seks år gamle datteren Estelle sammen. Vi blir tidlig presentert for en konflikt mellom Tom og Jenny. Han trives med livet sitt slik som det er, mens hun drømmer om å “reise bort herfra” og etablere seg et annet sted, for å tilby datteren bedre muigheter enn hun selv fikk og det ene med det andre. Vi forstår raskt at Tom og Jenny “alltid” har vært kjærester og at hun ikke er bedre enn Tom, hun er bare redd for at datteren skal “ende slik som henne selv” — et argument som åpenbart provoserer Tom sterkt. Etter en krangel havner han på fylla og kommer ikke hjem før flere dager senere, men da er huset tomt. Jenny har pakket sakene, tatt med seg Estelle og reist sin vei. Alt Tom finner er et kort brev hvor hun sier at hun har fått nok, hun orker ikke mer, hun må komme seg bort fra miljøet rundt Tom og “gutta”, og hun ber om at han ikke skal følge etter dem og prøve å finne dem. Så dette er selvsagt hva han gjør.

Ved dette tidspunkt har filmen brukt ganske mye tid på å etablere at Tom er “snill” av personlighet, selv om han er en slask som stjeler, lyver og ruser seg hver dag. Fordi han og Jenny har vært sammen siden ungdomsskolen har han imidlertid aldri vært selvstendig og det har aldri falt ham inn at hun faktisk mente det hun sa om å “reise bort herfra”, slik at dette er hans første egentlige livskrise som voksent menneske. Herfra og ut snur filmen og blir til noen slags “road movie” som handler om det Tom opplever mens han leter etter jentene sine, som han kaller dem. Dessverre er det også her filmen går fra å være en burlesk komedie om livet til noen småkjeltringer og “tapere” på et lite sted, som “gjør det de må for å overleve”, og til å bli en slags banal moralfortelling om hva det betyr å være en “ekte mann”. La meg si det slik, at dette er ikke akkurat regissert av David Lynch, eller engang noen som har særlig god forståele for menneskelig psykologi. Mens jeg satt og fniste av alle de dustete påfunnene til denne evneveike men sjarmerende gjengen likte jeg filmen. Den var underholdende. Imidlertid mistet jeg denne følelsen ganske tidlig i filmens moralistiske fase. Tom gikk fra å være en lurvete “friker” i stilen og til å bli edruelig, pen i tøyet og så videre litt for raskt til at jeg tror på det. Det blir aldri sagt hvor gamle noen av karakterene er, men etter alt å dømme snakker vi om “de sene tyveårene” eller muligens rundt tredve. Det er jo ikke bare-bare å legge av seg en etablert livsstil og “plutselig finne en ny side av seg selv” på denne måten. Samtidig dreier dialogen i filmen seg i retning av ubehagelig og “sexistisk” erkjennelse av at livet som enslig mann ikke er noe verdig liv, og så videre. Til overmål klippes det inn sekvenser hvor Jenny stadig utsettes for slibrige tilnærmelser fra tilfeldig forbipasserende mannfolk, selv om hun har med seg sin mindreårige datter, slik at hun “savner sin Tom” og sørger over at han ikke kunne være en “ekte mann” — som jo er hva alle kvinner behøver. Som sagt, det er ganske banalt og man skjønner hvor det bærer hen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Vel, de finner selvsagt hverandre til slutt og man får anta at “alle lever lykkelig i alle sine dager” deretter. Det vil si, bortsett fra de – det var neppe bare jeg – som trodde filmen skulle være en forviklingskomedie, men så ble det til en “moralfortelling” om kjernefamilien og diverse andre kristne verdier. Du vet. Hjemmets lune varme. Det er sannsynligvis meningen at man som publikum skal glede seg over at Tom og Jenny finner sammen igjen for å “prøve på¨nytt”, men jeg føler meg på ingen måte optimistisk. De reiser jo tilbake igjen, dit de kom fra, det vil si der hvor Jenny nettopp ikke ville være. Hva betyr det? Jeg liker ikke denne historien. Jeg føler meg lurt. Samtidig vet jeg ikke helt hva som ville vært “en bra slutt” ut fra de premissene som foreligger i historien. Hva skulle Tom ha gjort hvis han ikke skulle ha forsøkt å finne “jentene sine”? Han måtte jo bare følge etter, men det ville kanskje vært bedre hvis de hadde tatt med seg datteren og reist til et helt annet sted enn tilbake til den traurige hjemplassen hvor bare en av dem trives med miljø, omgangskrets og så videre. Saken er at jeg liker dårlig å se filmer eller lese bøker som etterpå gjør meg litt irritert fordi plottet ikke virker troverdig og karakterene er usympatiske, særlig når man på toppen av det hele må forholde seg en moralsk belærende fortellerstil. Er dette noe i tiden? Det er akkurat som jeg observerer mye snakk om alskens “politisk korrekt” samlivsproblematikk hvor svaret på alle spørsmål er familieverdier som ikke virker realistiske. Er det sant at man bare kan være en “ekte mann” hvis man også er en klassisk “familiefar”? Sikkert for noen, men det finnes jo mange som av forskjellige årsaker lever på helt andre måter. Alle har for eksempel hørt vandrehistorien om lille Per som syntes det var flaut å være den eneste i sin skoleklasse med foreldre som ikke var skilt minst èn gang. Det normale blant barn har visstnok ganske lenge vært at de forholder seg til minst to forskjellige familieopplegg. Ingen har foreldre som “alltid har vært sammen”. Sånt virker suspekt. Er det fordi de er kjedelige typer?

Jeg har ikke selv noen mening om hva som er “korrekt” når det kommer til kjønnsidentitet, samlivsproblematikk og alt det der. Det virker rimelig å anta at det folk synes er riktig for dem faktisk er riktig for dem, selv om valgene deres ikke ser kloke ut for mine øyne. Om emnet moral bør det så tidlig som mulig sies at det handler om deg selv. Meninger om egen atferd er moral. Meninger om andres atferd er imidlertid noe helt annet. Det heter moralisme. Det ironiske med dette er at det er strengt tatt umoralsk å være moralist. Man kan selvsagt mene hva man vil om andres valg av livsstil og opplegg forøvrig, men hvis meningen din ikke er etterspurt bør du heller ikke tilby den til noen. Det er bare en gradforskjell mellom sånne som kommer med “velmente råd” som ingen har bedt om og sånne som skriker skjellsord. Prinsippet er det samme. Man blander seg borti noe som man ikke har noe med. På hvilken måte er det god moral? Man må bare bakke unna så lenge folk ikke gjør noe ulovlig, selv om man ikke er “enig” med det de gjør, uansett hvor provosert man eventuelt måtte føle seg. Så får man vel heller koke sammen noen slags fantasifulle konspirasjonsteorier om hvordan “de umoralske” undergraver samfunnet, og så videre. Kall det gjerne en ideologi for å få en litt snasen akademisk vinkel på det evneveike våset ditt. For eksempel så jeg nylig en ganske deprimerende video på YouTube hvor de snakket om LGBTQ-ideologien og hvordan den truer eksistensgrunnlaget for den amerikanske kjernefamilien. Eller rettere sagt, jeg så ikke selve produktet, jeg så bare noen som harselerte med det, men jeg skjønte jo tegninga. Folk som får sparken fra jobben fordi de henger opp et regnbueflagg og den typen ting. Ordet “pedofil” brukes helt spinnvilt utenfor sin kontekst, som et skjellsord på linje med “marxist”, som de også bruker, selv om vedkommende verken er pedofil eller marxist, bare “kjønnsliberal” i den forstand at de mener at alt sånt er typisk private spørsmål som ikke hører hjemme i noen slags saklig offentlig debatt. Følgelig støtter de på prinsipielt grunnlag LGBTQ-menneskers rett til å leve slik de ønsker, noe som altså motiverer visse hysteriske nettroll til å kalle dem “pedofile”. Hvor bra er det beste noe sånt kan ende? Jeg er ikke optimistisk, for å si det slik.

Doxa (noen ganger stavet «doksa») kommer fra et gammelgresk uttrykk som betyr mening, antagelse eller tro. Hos filosofer som Platon uttrykker det en subjektiv overbevisning basert på sanseerfaring, og står i motsetning til sikker viten (episteme). Den franske sosiologen Pierre Bourdieu brukte begrepet doxa eller «det doksiske felt» for å beskrive de sidene ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt. Dette er ting som de fleste ikke finner grunn til å stille spørsmål ved. Ifølge Bourdieu kan slike doksiske antagelser ofte tjene til å opprettholde eksisterende sosiale strukturer og maktforhold.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Som alle vet finnes det mye rart innenfor kategorien “subjektiv overbevisning” — og intet av det er respektabelt. Det er bare evneveikt møl. Det lengste vi med god samvittighet kan gå er å respektere folks rett til å være en klovn. Man behøver ikke å være seriøs, kompetent og alt det der. Vi lever jo i et demokrati. Alle er like og alt er like gyldig. Min mening, din mening, finnes det egentlig noen mening? Når vi snakker om “det bestående” mener vi akkurat det Bourdieu henviste til med begrepet doksiske felt; altså et idèkompleks som ligger tett opptil eller som utgjør fundamentet til folks virkelighetsoppfatning. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med doxa. Mesteparten av alt vi gjør i livet er jo basert i “mening, antagelse eller tro”, mens epistemene – altså “sikker viten” eller “faktabaserte holdepunkter” – nærmest koker bort i kålen. Det gale består i å ikke forstå forskjellen mellom tro og viten, enten fordi man bare er en idiot eller fordi man bevisst blander sammen likt og ulikt på dette viset som ledd i en manipulativ strategi, for eksempel et politisk program.

Mange forbinder det med mot når noen “våger å ha sine egne meninger” på kryss og tvers av det bestående, mens sånne som meg ikke anerkjenner det som modig før folk våger å stille spørsmål ved sin egen evne til å forstå tingene i verden. Det er jo en selvfølge at man skal stille seg kritisk til “det bestående”, men kanskje noe mindre opplagt at man bør rydde opp i sitt eget private kaos før man går løs på de store verdensproblemene som man kan observere “der ute”. Selvkritikk er det eneste mentalt sunne grunnlaget for samfunnskritikk. Da mener jeg ikke narcissistiske runkefantasier som “skyldfølelse” og alt det der – som fortsatt plasserer deg i sentrum av begivenhetene, bare på en negativ måte – men sunn skepsis til egne evner og ferdigheter før man gir seg til å takle komplekse oppgaver, basert i det statistiske forhold at man kommer til å ta feil om nesten alt man tror man forstår ved første øyekast. Eller for å si det på en annen måte: Fordommene dine jobber ikke ved noe tidspunkt for deg, men for den som ga deg disse idèene i utgangspunktet. Du er bare en agent som viderebefordrer et budskap du har “lært utenat” – altså et doksisk felt – fordi det på subjektivt grunnlag oppleves som meningsfullt i forhold til dine egne følelser om noe. Når jeg bruker ordet evneveik mener jeg nesten alltid “fravær av evnen til kritisk selvinnsikt”. Nesten uansett hvordan man ønsker å definere ordet “smart” må alle medgå at det ihvertfall inkluderer god forståelse for egne evner og begrensninger.

Som mange andre liker jeg diverse talentkonkurranser med sang, dans og denslags. Som alle andre forbløffes jeg over sånne som typisk alltid dukker opp ved sånne anledninger, med selvsikker fremferd og et ego som fyller hele horisonten, men når de skal vise hva de er gode for så beveger de seg klumpete, synger falskt og det ene med det andre. De er rett og slett talentløse innenfor en strengt “faglig” horisont, men de kommer likevel til slike konkurranser fordi de lever i en fantasi om sine egne stjernekvaliteter. Hva skal man tenke om dette? Det må jo være noe psykiatrisk som foregår med dem. På en måte er dette komisk og bra fjernsyn, men på en annen måte er det veldig cringe, som amerikanerne sier. Hvorfor har ingen stanset dem før det gikk så langt at de dreit på draget foran gud vet hvor mange tilskuere? Herregud og takke faen for at man ikke er gift med en sånn karakter, eller hva? “Høy kølleføring” er klysete nok når det er svært talentfulle individer som på grunn av sine overlegne evner “har rett” til å være breiale. Greit nok. Det må man bare godta. Hvis en gjennomtrent sirkusakrobat kaller deg “bevegelseshemmet” så ser man jo bare på det de gjør og sier ja i forhold til deg så, mens man kanskje er mindre villig til å ta imot sånt fra en feit sofapotet som bare sitter der med fjernkontroll og potetgull mens de feller dom over andre. Som alle skjønner er dette en metafor som handler om diskusjoner på nettet og ellers, hvor “alt er like gyldig” og enhver mening har den samme vekt og verdi, til pokker med kompetanse, ekspertise og alt annet som kjennetegner det de evneveike kaller eliten. Jeg vet ikke når eller hvorfor det ble sånn, men det er definitivt sånn i dagens politiske virkelighet. Det kommer ikke til å ende bra.

«Ingenting forfalskes så meget som safran» skrev Plinius d.e. omkring 70 e. Kr. Slikt fusk ble strengt straffet. Det var gjerne gurkemeie eller saflor man benyttet for å narre folk. Første gang safran nevnes er på sumeriske leirtavler fra 4000 f.Kr. Man tror at safranblomsten kommer fra Asia, men en del historikere tror den kommer fra Hellas. Etter Romerrikets fall forsvant safranen fra Europa. Men den vendte tilbake i korsfarertiden, da korsridderne stiftet bekjentskap med det arabiske kjøkken. Til Norge kom safran trolig på 1600-tallet.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det høres jo ut som en narkohandel når man sier det som i overskriften her, men alle vet at dette er litt i underkant av halv pris for safran og jeg bruker det med noe regelmessighet fordi det funker godt sammen med bønner, som utgjør omtrent en tredjedel av kostholdet mitt. Jeg har for eksempel en variant med røkt skinkeknoke og limabønner (“butter beans” på engelsk) i krydret tomatsaus; som blir ekstra god med safran. Problemet er bare at safran er så dyrt – faktisk verdens dyreste krydder – at jeg kan ikke bruke så mye av det som jeg vil, det er nødt til å bli en “leilighetsvis” affære. Forøvrig passer jeg jo på å benytte meg av alle slags tilbud som dukker opp, slik at jeg har en frossen røkt skinkeknoke som jeg kjøpte en gang de var satt ned til tredve kroner kiloen (de veier typisk rundt èn kilo), jeg må bare få skaffet en halvkilo tørkede bønner neste gang jeg er i “tyrkerbutikken” (som ligger ganske langt unna).

Selv har jeg ikke noe problem med å fordøye bønner på udramatisk vis, men mange opplever at de blir fisfulle av belgfrukter, slik at de vil helst unngå for mye, for ofte og i det hele tatt hele spekteret av usexy problemer med tarmgass. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke om dette er en sak som handler om ulik tarmflora, men det er vel saklig grunn til å mistenke at forskjellig evne til å fordøye forskjellig mat henger nøye sammen med hvilke bakterier, sopp og andre mikroroganismer som befolker tarmen din. Dette henger forresten også svært nøye sammen med immunforsvarets individuelle “kvalitet” hos folk, manifestert på den negative siden som diverse syndromer, allergi og autoimmune sykdommer som leddgikt og lupus. Nyere forskning har også påvist sammenhenger mellom folks følelsesliv og tarmfloraen deres, uten at jeg har satt meg nøye inn i saken. Det virker jo for eksempel selvinnlysende at “fordøyelsesproblemer” aldri gjør folk lystige. Men nok om det. Jeg kan ikke si annet enn at folk må selv vurdere hvor godt de tåler bønner, linser og erter. De er uansett førsteklasses næringsmidler.

Safran har ellers fått navnet sitt fra det arabiske ordet zafaran som betyr “gul”. Det har ingen etymologisk sammenheng med Afrodite, det vil si den greske kjærlighetsgudinnen som afrodisaka – diverse sånt som virker stimulerende på sexlysten – har fått navnet sitt etter. Og mens vi er inne på det, så har det heller ikke noe med Afrika å gjøre, selv om det gammelgreske ordet afrike betyr “uten kulde”. Afrodite fikk navn etter et annet gresk ord, afros, som betyr “skum”. Som alle vet oppsto jo Afrodite fra det hvite bølgeskummet som først oppsto i havet fordi den uskikkelige Kronus – altså ikke Kronos som er en annen gresk gud – røsket ballene av far sin, Uranus, og slang dem til sjøs. Det høres jo ikke trygt ut. Er det altså derfor kjærligheten finnes? Herregud. Ikke rart opplegget er vanskelig å mestre og umulig å forstå, men likevel noe som “alle vil ha”. I sakens anledning regnes et assortert utvalg av alskens remedier som “afrodisaka”, blant annet safran. Jeg har selv imidlertid aldri opplevd noen slags ekstra seksuell inspirasjon etter å ha spist for eksempel paella, som krever safran for å få det korrekte kicket rent smaksmessig. På den annen side vet jo alle at placeboeffekt er en høyst virkelig ting, slik at hvis man forventer at noe skal virke på en bestemt måte så blir det jo ofte slik. Er det derfor ingenting “biter” på meg? Jeg tror jo ikke på noe av dette våset. Poenget med å bruke safran handler for meg ikke om noe mer – eller mindre – viktig enn smaken.

Alessandro di Mariano di Vanni Filipepi (1445-1510) – bedre kjent som Botticelli (“den lille tønna”) – var en italiensk maler i den tidlige renessansen. Han tilhørte den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de Medici, en bevegelse som Giorgio Vasari kom til å karakterisere mindre enn hundre år senere som en «gullalder». Blant hans mest kjente verker er Venus’ fødsel og La Primavera («Våren»). Den gruppen som Botticelli kan plasseres i, sammen med Fra Angelico og Lucas Cranach, avviste på ingen måte perspektivet, naturalismen og anatomiens betydning, men vektla større trekk som eleganse i holdningen, drapering og farge for å få fram en mer bastant gjengivelse av den fysiske virkelighet.

(Sitat fra Wikipedia, noe moderert av undertegnede)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Som alle kan se er det mye som foregår i Botticellis mesterverk “Våren” (La Primavera), som han malte i året 1480. Jeg vet ikke hva folk typisk assosierer med Italia – sikkert noe med vinsmaking i Toscana, sightseeing i Roma, det vakre Napoli og det ene med det andre – men det er uansett veldig mye fjell i Italia. (Det samme gjelder forsåvidt hele Sør-Europa, noe som skyldes at “den afrikanske platen” i geologisk forstand beveger seg nordover på en subduktiv måte, det vil si at den presses innunder “den europèiske platen”, noe som får fjellandskap – med diverse vulkanisme – til å oppstå på overflaten.) Om romerne vet vi blant annet at de ikke likte fjell. Deres estetikk handlet om frodige enger og vakker kyst. Fjellet er – bokstavelig talt – en overnaturlig verden; den ligger jo “over” dalstrøk og kystområder, hvor det er godt å leve, og det finnes ingen gode grunner – fra et romersk perspektiv – til å ferdes rundt i økonomisk unyttige fjellandskap. Gudene bor der, men også alskens troll og styggedom. Hvorfor skal man oppsøke denslags?

Om høyfjellet vet vi at det er som regel kaldt og forblåst der oppe, slik at på den samme dag når folk i lavereliggende områder klager over at det er for varmt til å jobbe, det er best å dra på stranda, kan det absolutt være nødvendig med både genser, anorakk og hele sulamitten (ikke minst gode sko) for å ha det bekvemt med værforholdene i høyden. Slik er det i Norge. Slik er det også i Italia. Det kan komme ganske dramatiske mengder snø noen ganger, motsatt alt vi her i nord typisk forbinder med “syden”. Til og med visse tropiske land, som Ecuador – det ligger jo litt i navnet at landet ligger på ekvatorlinjen – Uganda, med flere, har såpass høye fjell at på dager som er uutholdelig varme i lavlandet vil man likevel finne et behagelig temperert klima når man beveger seg oppover i landskapet. Og i et land som Spania kan man typisk ha 45 grader varme i Sevilla og omegn, men samtidig kanskje bare 10 grader oppi den cantabriske fjellkjeden i nord. Det er jo en grunn til at innfødte spanjoler helst henlegger sommerferien sin til nordkysten. Hva kan man liksom gjøre der det er 45 grader varmt? Det er jo for fanden livsfarlig. Menneskekroppen går i tilt ved “våtpære 32”; det vil si når man har hundre prosent metningsgrad i luftfuktighet mens det er 32 grader varmt (eller mer). Kjølesystemet vårt fungerer ikke under slike forhold, slik at man vil krepere etter bare noen få timer. Det skal imidlertid litt til å få så høy luftfuktighet, men det behøver man heller ikke for å oppnå “våtpære 32” fordi høyere temperatur betinger lavere fuktighet for at effekten skal bli den samme. Når man beveger seg i varmt vær reagerer kroppen med å svette. Når svetten fordamper fra huden fungerer dette som en varmeveksler som “suger” temperaturen ut av kroppen, men hvis det samtidig er veldig fuktig vil jo ikke svetten fordampe og man opplever noen slags klam og klissete, sannsynligvis også “tungpustet” følelse. Du vet. Tropevarme.

Værvarslinga sier at nå skal det komme noen uker med det jeg tenker på som “aprilvær” – typisk at det er frost om natten men kanskje rundt fem grader varmt på dagtid – selv om vi faktisk ennå ikke har kommet til mars måned. Riktignok har vi ekstra lang februar i år, mens det samtidig har vært en uvanlig kald vinter – jeg klokket inn 36 kuldegrader på det meste, dessuten under tredve mange dager i strekk flere ganger, som ikke er helt vanlig – slik at det føles ikke helt klokt å klage på at denne verstingvinteren nå ser ut til å ha brølt av seg det verste raseriet sitt. Det handler om værfenomenet El Niño – barnet, eller egentlig “gutten” – som skulle medføre en kaldere og mer snørik vinter her i Norge; via den store sirkelstrømmen i havet, en “slappere” arktisk jetstrøm og alt det der, som jo også er hva vi har observert. Som alle vet er jo vær noe helt annet enn klima, selv om det ene selvsagt er betinget av det andre. “Klimaendringene” som alle snakker om handler først og fremst om mer fuktighet i lufta over hele verden – riktignok med stor lokal varians – som manifesterer seg som “mer dramatisk vær” over hele linja. Mer regn og vind der dette er aktuelt, mer tørke og varme der dette er mest typisk. Og nå kommer La Niña – “jenta” – som er den vanlige tilbakeslagseffekten når det har vært en sterk “gutt” i forkant. Følgelig kan vi regne med en vår som er både tidlig og varm, mens den påfølgende sommeren vil ha minst ett tilfelle av “ekstremvær” av samme kategori som fjorårets Hans. Jeg tipper uansett “mye regn”. De sier at på lengre sikt vil vi oppleve en vinter som kommer en måned senere enn “vanlig” og som går en måned tidligere. Er dette bra? Svaret er at ingen kjenner svaret. Klimamodellene gir imidlertid liten grunn til optimisme. Så gjenstår det å se hvordan ting vil spille seg ut.

Til kjæresten min sier jeg ofte eres una chica tropical, no puedes entender la palabra frio. “Du er en tropisk dame, du kan ikke forstå ordet kaldt.” Samtidig har se acerca la primavera – “våren nærmer seg” – blitt et internt “meme” mellom oss. Jeg forteller henne at alle nordmenn klager over vinteren, bortsett fra de mest perverse vintersportsentusiastene. Er det ikke det ene så er det det andre. For mye snø, for lite snø, for kaldt, ikke kaldt nok. Du har sikkert selv hørt alle variantene i løpet av disse vintermånedene. Livet er som alle vet ingen perfekt eksistensiell tilstand, men det eneste kjente alternativet frister heller ikke. Nordmenn oppfatter ikke vinteren i seg selv som dramatisk; vi er jo vant til faenskapet og vi vet at vinteren kommer hvert år, med alle sine giktsmerter og høye fyringsutgifter. Det er som regel litt støy i løpet av de første ordentlige vinterdagene, men så snart kulda og snøen har etablert seg begynner et “utholdenhetsløp” mot mai måned, som er de fleste nordmenns favorittmåned, for da kommer de som kåte krøtter ut fra vinterfjøset sitt for å bykse og geberde seg i vårens milde varme. Senere på sommeren begynner folk typisk å stønne over varmen, regnet, eller hva det nå er som irriterer dem, men man hører sjelden noen klage over våren, hvis den ikke er utpreget kald og regntung. Våren er optimismens tid i Norge — og hvis vi skulle hatt noe karneval – sånn som katolske land typisk feirer i februar – så måtte det henlegges til mai måned. (Forsåvidt er opplegget rundt 17. mai litt “karnevaleskt”, i den forstand at folk typisk pynter seg med kostymer og rekvisitter de ikke ellers ville brukt, og “flatfyll” er noe alle regner med å se.) Der jeg bor hadde vi tredve kuldegrader i mars måned senest i år 2018, slik at bare en tosk ville ta noen sjanser med lageret av fyringsved før langt uti april, men det ser ikke ut til at det skal bli særlig kaldt i mars 2024. Altså “ikke noe stress” sånn sett, men det kommer jo også med en distinkt aura av for godt til å være sant, som gir meg noen paranoide rykninger i tenkamentet. Du vet hvordan det er. Når alt ser ut til å gå på skinner er det som regel fordi det er noe man har oversett, som senere kommer til å eksplodere rett i trynet ditt.

Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken. I avhørene etter fengslingen i januar 1977, tilstod hun at hun hadde vært i tjeneste for KGB, etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Ifølge Utenriksdepartementets vurdering hadde Haavik i mange år hatt adgang til høyt graderte opplysninger. Hennes virksomhet hadde således sannsynligvis voldt betydelige skader for Norge.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Haaviksaken er den første spionaffæren jeg selv kan huske her i Norge. Jeg var fjorten år i 1977 og om ikke akkurat “politisk bevisst” ved den alderen så i det minste interessert i historie, kultur og denslags. Samtidig var jeg dypt bekymret over såvel “atomtrusselen” som det vi vel fortsatt kaller “miljøproblematikken”. Et av de store spørsmålene var hvorfor det ikke gikk an å ha et normalt forhold til russerne. Jeg hørte på argumentene men jeg fattet det bare ikke. Hva eksakt er trusselen fra det som den gangen het Sovjetunionen? Ikke fordi jeg hadde selv det minste fnugg av sympati for “kommunister” verken den gangen eller senere – jeg er sosialdemokrat til fingerspissene – men fordi det virket ikke realistisk å holde noen skarpt aggressiv linje mot russerne. Hvis de hadde ønsket å ta Norge så ville de gjort det mot slutten av Den andre verdenskrig, men det de faktisk gjorde var jo å jage ut tyskerne og deretter trekke seg tilbake igjen — i motsetning til det som lenge var den såkalte Østblokken langt der nede i sør, hvor de rett og slett ble stående etter at krigen var slutt. Helt kynisk sett er det en mye større fordel for russerne å ha et smått identitetsforvirret NATO-land som Norge mellom seg selv og “vesten” heller enn en lang og åpen Atlanterhavskyst som det i praksis er umulig å forsvare mot småskala aksjoner med formål spionasje og sabotasje.

Det føltes lenge der og da fordi det skjedde så mye i mitt eget liv mellom året 1977 og året 1984, men teknisk sett er det jo bare syv år, som på ingen måte imponerer meg nå i dag. Hvorom allting er, den neste store spionaffæren i Norge handlet om Arne Treholt. Det var ganske dramatisk – ihvertfall i nyhetsbildet – da han ble arrestert og det viste seg at han hadde hatt samme føringsoffiser – Gennadij Titov – som hun der Haavik i 1977, mens norsk etterretning etter sigende visste at det måtte finnes minst èn annen spion på toppnivå enn henne; og dette viste seg altså å være en av “de unge lovende” innenfor Arbeiderpartiet. (Jeg har forsåvidt aldri skjønt hva greia var med den irakiske del av virksomheten til Treholt, men det virker jo som om han forsvant inn i en stor fantasi om seg selv i rollen som betydelig fredsmegler mellom nasjonene; han glemte bare å dokumentere alt han gjorde og ellers klarere ting ad normal tjenestevei.) Problemet synes å være det samme i begge disse tilfellene av spionasjesaker, at man kunne argumentere for noen slags alternativ virkelighetsoppfatning hos disse individene, som ga dem en følelse av å “ha rett” i forhold til det de valgte å gjøre. Haavik var uten tvil den mest tragiske av de to – jeg velger å tenke at hun døde av hjertesorg der i Drammen Kretsfengsel – slik at vi vet strengt tatt ikke så mye om henne, men Treholt hevdet jo helt frem til han døde i fjor at han var “uskyldig”, til tross for at det var grundig bevist at han faktisk var “skyldig etter tiltalen”, det vil si at det han gjorde var ulovlig og straffbart uansett hva intensjonene hans eventuelt må ha vært. Jeg tviler ikke på at Arne Treholt “mente det godt” men samtidig tviler jeg heller ikke på at han var en naiv tosk. Jeg tenker forsåvidt det samme om Gunvor Galtung Haavik.

Egentlig er det litt komisk når folk ikke skjønner hvor grensene går. Det ville for eksempel neppe ha vært noe problem for Treholt å fortsette sin “dialog” med russerne – og hvem ellers det nå måtte være – hvis han hadde gått inn i et normalt etterretningsprogram for briefing og debriefing under norske myndigheters kontroll og oppfølging, men han valgte altså et sololøp som plasserte ham på den gale siden av loven i en kontekst hvor “russerfrykt” fortsatt handlet om at Sovjetunionen skulle komme og ta rumpa vår. Siden gikk det som det gikk. Det er ikke korrekt å tro at dette med “forbrytelse og straff” noensinne er et enkelt spørsmål hvor grensene er lettfattelige og alle er enige om hvor de går. For eksempel er det jo slik at spionasje ikke bare handler om å innhente og viderebefordre sensitiv informasjon, det er også et spørsmål om “påvirkning” gjennom diverse fantasifulle programmer som er ment å appellere til folks følelsesliv. Av denne grunn er det en vanlig vits i etteretningsmiljøer at et hvilket som helst lands kulturattachè sannsynligvis er den største spionen av dem alle. Politikk handler selvsagt mest om å “få ting gjort” — men det nest viktigste vil til enhver tid være å “vinne folks hjerter” slik at man har støtte og sympati for det man planlegger å gjøre fremover. Hvem vet hvorfor folk blir spioner til fordel for en fremmed makt, men det skader ihvertfall ikke – fra denne fremmede maktens synsvinkel – hvis man kan engasjere et lands sivilister med interessante kulturelementer som fostrer sympati for det man har å selge. Objektivt sett er det jo ingen tvil om at Russland har en interessant historie og en svært rik kultur som ikke fortjener å bli brukt til politiske formål, men i en verden hvor “alt er politikk” – særlig i dagens Russland – er også alle virkemidler politiske virkemidler. Av denne årsak er det klokt å stille seg avvisende til alt som virker “russisk” nå for tiden, selv om man åpenbart ikke bør kaste alle russiske bøker og filmer av den grunn – det finnes jo fortsatt ingen større forfatter enn Fjodor Dostojevskij – bare forholde seg litt skeptisk til sånt som kan oppfattes som “russervennlig” hverdagspolitikk i en situasjon hvor Russland er engasjert i en destruktiv angrepskrig mot et naboland. Norge er jo også et naboland med en grense som riktignok er kort men også viktig langt der i nord.

Når det er sagt så oppfordrer jeg alle til å utfordre meg på hvor amerikavennlig jeg er, siden enhver idiot kan tråle alt jeg har skrevet og selv se at jeg oppfatter USA som noe bortimot “siste reis” innenfor øvelsen menneskelig dekadanse. Herregud for et evneveikt fitteland. Saken er at jeg er strengt (og litt sjåvinistisk) europèisk av legning. Jeg har selvsagt ingen motforestillinger mot Russland i seg selv, jeg bare liker ikke det Vladimir Vladimirovitsj Putin driver med — og inntil dette er brakt til opphør bør alle stille seg avvisende til alt “russisk”. Det samme gjelder forsåvidt alt “israelsk” – så lenge de forblir en “etnostat” med apartheidpolitikk mot sine okkuperte soner – men dette er ikke et realistisk krav. Folk tror jo at dette handler om “jøder”, inkludert betydelige deler av det israelske samfunnet. Og mye av spionasjen dreier seg fortsatt om “påvirkning” med den hensikt å “vinne folks hjerter” slik at de på mystisk vis ikke klarer å se klare brudd på folkeretten og det ene med det andre. Det er underlig med det. Hvor går grensen mellom rett og galt? Er dette egentlig et følelsesmessig spørsmål? Jeg tror ikke at vi her i Norge vil få de samme tilstandene som de sliter med i dagens USA – eller engang dagens Storbritannia – men det finnes tendenser også her. Folk er late, evneveike og dekadente. De flyr rundt med “håret i brann” og bare skriker psykotisk, ute av stand til å tenke klart. Sånn sett er de ikke direkte engasjert i bevisst virksomhet til fordel for en fremmed stat, men de er definitivt “nyttige idioter” av den samme grunn.

Pizza er et flatt brød av gjærdeig som tradisjonelt dekkes av tomatsaus, ost og eventuelt grønnsaker, kjøtt eller sjømat, og stekes i ovn. Pizza finnes i dag i alle verdenshjørner, men kommer opprinnelig fra Napoli i Italia. I 2017 ble napolitansk pizza ført opp på UNESCOs verdensarvliste.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er ukjent hvor uttrykket opprinnelig kommer fra, men de gustibus non dispotandum var et etablert ordtak allerede i romertiden, og betyr i oversettelse at “smak lar seg ikke diskutere”. Hvis jeg selv liker pizza og noen annen ikke gjør det så er det ingen av oss som “har rett” i noen objektiv forstand, så det er ikke noe poeng i å diskutere saken. Hva skulle eventuelt enighet bestå i? Når det er sagt så er det etter min mening ikke “ordentlig pizza” når man har tykk bunn og steker den i form med opptil flere centimeter tykt fyll, toppet av hva man bare må kalle “ostelokk” (som selvsagt gjør pizzasausen idiotisk varm i alt for lang tid etterpå). Jeg liker tynn pizzabunn med ikke alt for mye fyll strødd oppå. Du vet. Det man ofte kaller “italiensk pizza”. Mamma mia. Det der andre er jo strengt tatt en pai som ligner pizza bare i den forstand at man går for en ganske lik smaksopplevelse, så får det heller være hva det er. Saken er uansett at når man skal lage sin egen pizza i sitt eget hjem så finnes det noe varianse i hva slags produkt som fremkommer. Stort sett er vel ikke dette mer komplisert enn at folk lager slik pizza som de selv liker, eventuelt det beste de klarer å få til i samme retning, hvor mye selvsagt henger på at man klarer å få til en bra deig, eventuelt at man kjøper en ferdiglaget pizzabunn. Dette siste har jeg selv bare dårlige erfaringer med, men verden er jo full av kokker som er vesentlig mye flinkere enn meg, så det kan godt skyldes min egen inkompetanse.

Uansett har det blitt slik at jeg noen ganger lager “tortilla-pizza” fordi dette går raskt og bunnen er minst så tynn som jeg liker den. På det lokale supermarkedet fører de både varemerkene Santa Maria og Old El Paso innenfor det typiske “Tex-Mex” produktsortimentet. Begge disse varemerkene selger i hovedsak de samme tingene, men av ukjente årsaker forlanger Santa Maria bare 22 kroner for en pakke med seks store hvetetortillas, mens Old El Paso forlanger 36 kroner for hva som ser ut som akkurat det samme. Hva er det jeg ikke forstår i dette bildet? Imidlertid er det ikke verd å kaste bort noe tid på å fintenke over saken, så jeg arkiverer den bare sammen med alt annet som jeg er for evneveik til å forstå i dette universet og går for det billigste alternativet. Siden smører jeg bare litt pizzasaus på¨tortillaen og strør over med ost, løk jalapeños og oppkappet chorizo. Ti minutter senere er den serveringsklar. Jeg har prøvd diverse varianter av frossenpizza, men har endt med å konkludere at jeg kan lage bedre mat enn dette med ræva. Det går like raskt å lage tortilla-pizza og resultatet blir vesentlig mye bedre. Dette opplegget er noe jeg fant på av meg selv en vakker dag da jeg sto med en hvetetortilla i hånden og tenkte hmmm. Det er “egentlig” meningen at man skal bruke dem til å lage wraps – som jeg også gjør noen ganger – men hvorfor ikke eksperimentere litt? Siden har jeg oppdaget at ikke bare var idèen min dypt uoriginal, det er også vanlig å lage tynn pizza med hvetetortillas og annet som brukes til å lage wraps, kebab og denslags. Herregud. Det er sjelden noen god grunn til å føle seg smart, særlig ikke innenfor emneområdet matlaging, hvor det meste allerede har vært prøvd. Hvorfor skal man tro noe annet? Dette med mat er jo noe folk har holdt på med hvor lenge som helst. Til og med dyrene har såpass næringsvett. Kosthold er definitivt det dynamiske grunnlaget for alt annet i livet. Hvis man lar være å spise i et par dager ankommer man raskt et slags “stadium” som er litt delirisk, når alt man kan tenke på og fantasere om er mat. Siden blir det verre, men det er ikke noe vi skal fokusere på her og nå.

Folk i dag går bare på nettet for å finne oppskrifter og annen relevant informasjon om mat, men sånn har det ikke alltid vært. På 80-tallet samlet jeg av en eller annen grunn på kokebøker, særlig av den typen man må henvende seg til antikvariater for å finne, slik at man kan trygt si at jeg en stund hadde “ganske mye rart” innenfor sjangeren. Jeg husker ennå hvor oppstemt jeg ble den dagen jeg fant en bok som heter Bordets Glæder, skrevet av Kitty Wentzel og Øvre Richter Frich, utgitt i 1925. Sistnevnte er som alle vet forfatter av bokserien om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld, som mildt sagt fremstår som “litt politisk ukorrekt” per i dag, men det blir en digresjon. På 1920-tallet i Norge var det ingen som reagerte på formuleringer som det forbandede lille jødekræk og mye annet i samme gate. Det man kan kalle “høyborgerskapet” – som begge de nevnte forfatterne tilhørte – var ganske nedlatende og fæle mot alle andre på den tiden. Forsåvidt kan man hevde at mentaliteten består den dag i dag, men ordbruken er i det minste annerledes, poenget er uansett at Bordets Glæder er ganske fresk i frasparket og kvass i formuleringene sine, men likevel morsom på en litt pervers måte. Blant annet lanseres begrepet “sinnets vitaminer” som beskrivelse på den formen for personlig velvære som man opplever når maten er god og stemningen ellers er bra. Det var jo på den tiden boka kom vanlig med alle slags “sanatorium” og kursteder – i praksis datidens spa – som alle hadde diverse tabeller for matens næringsinnhold og det ene med det andre, men forfatterne fnyste av dette og påsto istedet at det viktigste er – som tittelen sier – gleden man opplever ved matbordet. Selv vil jeg imidlertid snu konseptet og innta en negativ fokus gjennom å si at det verste i dette bildet er den formen for misfornøyd skuffelse som man noen ganger opplever over maten selv om man personlig har kontrollert alle ledd i tillagingsprosessen (som meg selv og den tidligere nevnte frossenpizza). Hvem skal man liksom skylde på da? Det er ikke engang “velment eksperimentering” som kom ut litt galt – noe som jeg må innrømme skjer med meg av og til på kjøkkenet – det er heller produktet av at man tenkte det skulle være “lettvint”. Du vet. Spare seg for arbeid og alt det der. Sånt ender sjelden bra.