APECALYPSO

Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.

(Store norske leksikon)

Det er ikke ukorrekt å si at begrepet rasisme har blitt – og blir fortsatt – misbrukt til en slik grad at det er vanskelig å holde orden på hva ordet egentlig betyr. Imidlertid kan vi si med stor sikkerhet at man aldri bør begynne en setning med å si “jeg er ikke rasist, men”. Rasisme er ikke en identitet man kan ha eller ikke ha etter eget valg, det er et innlært atferdsmønster som for en stor del er ubevisst. Folk som selv har vært utsatt for rasisme sier typisk at det er enklere å forholde seg til de som er bent frem fiendtlige enn til sånne som “prøver å være snille” men som rett og slett ikke forstår hva det handler om. Det er jo ikke et handicap å være for eksempel pakistaner eller somalier. Bare gi dem de samme rettigheter og muligheter så klarer de å gjøre resten av jobben selv. Det samme gjelder selvsagt over hele linja. De samme lover og regler gjelder for muslimer som for kristne som for ateister. Dette er ikke noe komplisert prinsipp. For eksempel er jeg selv like intolerant for toskeskap hos alle, uansett hva som ellers måtte kjennetegne dem. Jeg ville heller ansatt en smart afghaner enn en norsk idiot hvis dette var en aktuell problemstilling i et firma hvor jeg var sjefen (noe som faktisk også har skjedd et par ganger). Fordi jeg er såpass sosiopatisk at jeg ikke bryr meg om hva andre mener om meg så bryr jeg meg heller ikke om at noen eventuelt kaller meg “rasist”. Imidlertid skjer dette aldri, uten at jeg kan forklare hvorfor. Det er bare min anekdotiske erfaring i forhold til påstanden om at “alle de svarte tror at alle de hvite alltid er rasister”. Jeg har ingen sånn erfaring, men det kan godt hende at andre opplever det slik. Spørsmålet er hvorfor.

Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å regne seg frem til den konklusjon at svarte mennesker typisk er mer rasistiske enn hvite, men jeg mistenker den der gamle greia med splinten og bjelken. (Bibelsk, tror jeg.) I utgangspunktet lønner det seg sikkert for de som i mest realistisk grad kan regne med å bli utsatt for rasisme å være litt reservert overfor hvite, middelaldrende menn. Det ville ihvertfall jeg ha vært hvis jeg var neger. Du vet. Avvente litt, liksom. Kanskje noen oppfatter dette som provoserende? Uansett handler denne historien om en amerikaner som etter alt å dømme mente dette dypt alvorlig. Svarte amerikanere, fortalte han meg, er de største rasistene i verden. Jeg bare sa javel. Oppfattet. Slik kan man sikkert også se det. Jeg kjenner ikke selv særlig mange svarte amerikanere. Færre enn ti, vil jeg si. De negrene jeg møter kommer typisk fra Afrika, eventuelt et annet europèisk land (jeg kjenner sikkert mer enn hundre svarte briter). Det som kjennetegner dem – altså de afrikanske afrikanerne – er at de er jo ofte ganske “nasjonalistiske” på en nærmest europèisk måte. Det vil si at det er viktig om man kommer fra Mali eller Burkina Faso, Kongo eller Rwanda. Altså samme gamle leksa som overalt ellers, bortsett kanskje fra USA, som per definisjon er en “nybyggerstat” hvor det ikke spiller noen rolle hvor man kommer fra, alle er uansett amerikanere når de har kommet dit for å slå seg ned. Ihvertfall er dette hva propagandaen sier. Siden tilkommer spørsmålet om rasisme i USA, som på mange måter ligner rasisme i resten av verden, men det finnes også noen avgjørende forskjeller. Historisk sett har det jo vært mer institusjonalisert i USA, særlig i sørstatene, hvor de hadde regelrett apartheidpolitikk helt til langt innpå 60-tallet, og tildels har beholdt mye av det ennå, ihvertfall “i ånden”, med såkalt kristen nasjonalisme og alt det der som er så populært blant de “konservative” i USA nå for tiden. De fikk litt blod på tann etter at Donald Trump sto frem og sa rett ut “det som alle bare tenkte” frem til da. De klassiske rasistene føler seg ihvertfall styrket, om man skal dømme etter i hvilken grad de er åpne om holdningene sine. Jeg er ikke rasist, jeg bare misliker de svarte.

Forekommer det noensinne at folk blir utsatt for diskriminering fordi de er norske? Kanskje i Sverige, hvis man er uheldig, men jeg har selv aldri opplevd det norske passet som noe annet enn en utpreget fordel å ha i et hvilket som helst “utland”. Noen påstår at man blir dårligere behandlet i selve Norge – for eksempel på NAV – hvis man er “etnisk norsk” men dette tror jeg ærlig talt ikke noe på. Imidlertid kan jeg godt forstå at en personlighetsforstyrrelse som medfører at man kommer frem til slike konklusjoner sikkert også manifesterer seg på andre måter i det samme individet, sånn at de typisk vekker “instinktiv motvilje” hos alle som må forholde seg til dem. Du vet. Den typen som forlanger å få “snakke med sjefen” når det er noe de er misfornøyd med i en servicesituasjon. Ingen liker å få sånne klienter. Dette er faktisk noe man lærer på ethvert grunnkurs i enhver typisk Harry Potter skole for anvendt hverdagsmagi: Lær deg å utnytte marginene til din fordel, sånn at du vil oppleve stang-inn oftere enn stang-ut, for å si det på fotballspråket. Hva har man å tjene på å vekke motvilje hos noen som har makt over deg i en pengesak? Herregud noe så evneveikt. Det ligner faktisk litt på flørtekunst, dette med å få det som man vil i en forhandling. Både for offensiv og for defensiv fremgangsmåte gir et dårlig resultat. Selvsagt er det problematisk å si at folk bare må “være seg selv” og ikke lyve, fordi det kan jo hende at de ikke engang liker seg selv og de har aldri prøvd noen annen metode enn bløff og fusk. Tragisk som dette lyder er “løgnens vei” vel så vanlig som det motsatte — og folk vet dette, på et eller annet nivå, slik at de lærer seg før eller siden i livet å forvente uærlighet fra andre. Dette er selvsagt urettferdig, men effektivt. Det sparer tid og irritasjon. Folk kan si hva de vil om fordommer – og det gjør de jo – men man kan ikke leve uten dem. Spørsmålet er bare om man har intelligente fordommer. Hvor har man fått dem fra? Erfaringsbasert menneskekunnskap er noe fundamentalt annet enn innlærte angstobjekter. Det viser seg til stadighet at dumme fordommer; av typen rasisme, misogyni, homofobi og så videre, typisk er noe som “går i arv”. Man lærer det i ung alder og siden danner man aldri noe erfaringsmateriale som utfordrer dette narrativet. Man kan for eksempel ha lært at “negre er de største rasistene” og siden oppfører man seg på en måte som gjør at man til stadighet opplever “bekreftelse” av dette synspunktet. Og sånn går dagene.

Skinker som lages av 100 prosent iberisk svin kalles jamón ibérico puro. Beste skinkekvalitet kalles i Spania bellota og Portugal Bolotta (eikenøtter) og krever at grisen har vært frittgående hele året rundt. Den må dessuten kun være fôret på eikenøtter, naturlige røtter og urter de tre siste månedene før slakting. Prisen per kilo (løsvekt) kan i Norge komme opp i 2 500 kroner eller mer. Den nest beste kvaliteten kalles recebo og lages av frittgående oppdrettssvin, som har beitet eikenøtter, urter og i siste fase korn eller tørrfôr. Den rimeligste kvaliteten kalles cebo eller pienso og er laget av frittgående oppdrettssvin som har blitt fôret kun på korn eller tørrfôr. Sistnevnte kvalitet lagres kun i 24 måneder.

(Wikipedia)

Her er noe å tenke på: Årsakene til at folk blir feite er ikke moralske av natur, det er heller et spørsmål om feilernæring. Problemet ligger ikke hos forbrukerne, men hos de såkalte matvaregigantene og deres opplegg for distribusjon av næringsmidler. Vi kan også godt si at det er et politisk problem uten å si noe usant. Konfliktlinjen går mellom folkehelsa og fortjenestemarginene hos matvaregigantene. Dette feltet – eller skal vi kalle det slagmarken – er preget av ekstrem korrupsjon, men ikke sånn som man umiddelbart tenker at korrupsjon foregår; dette er noe systemisk og upersonlig, men ikke desto mindre en “ordning” som er designet for å tilgodese eierklassen. Det foregår stratifikasjon av næringsmidlene, arrangert etter økonomisk rang i samfunnet. De velstående får næringsrik og “ekte” mat. De mindre velstående må klare seg med usunn industrimat som imidlertid er både billig og mettende. Dette er en tendens vi gjenfinner i alle de rike landene, men også mange av de fattige. Se bare på USA. Folk er ikke bare “normalt overvektige”, de er groteskt feite på en direkte livsfarlig måte. Kroppen er ganske robust hos et normalt friskt menneske, men den tåler ikke hva som helst heller. Hjertet må jobbe mye hardere, mens skjelettet og leddene tæres raskere fordi man bærer på så mye “daukjøtt”. Pasienten føler seg ofte sliten og uopplagt. Depresjon må påregnes. Dette er en typisk ond sirkel og en av de fremste kultursykdommene som har oppstått i kjølvannet av “fremskrittet”.

Overvekt og fedme handler nitti prosent om feilernæring, men det hjelper ikke å ha at “stillesittende” bevegelsesmønster heller. Imidlertid skal det være tilstrekkelig at man får litt mosjon for eksempel ved å gå på tur og lignende, det er på ingen måte sunt å anstrenge seg hardt på et treningsstudio for å “brenne kalorier” som man ikke burde ha tatt til seg i utgangspunktet. Mange som har “slanket seg” forteller om det samme problem: De føler et slags sug etter å spise usunne ting. Nærmest noe narkomanisk. Dette er ingen spøk og slett ikke noe som bare handler om “svakhet” hos de som lider under dette syndromet (det er et vanlig element i problemkomplekset at pasienten “hater seg selv” på grunn av at de ikke får til å gå ned i vekt). Den samme industrimaten – samt ikke minst diverse “snop” – som skader folk på kropp og sjel er faktisk designet for å være avhengighetsskapende. Det er jo høy fortjenestemargin på faenskapet. Brus, snacks og diverse søtsaker – alt vi typisk tenker på som “snop” – tar opp ganske mye gulvplass i et gjennomsnittlig supermarked, noe disse produktene ikke ville ha gjort hvis ikke salget forsvarte arealbruken. På den annen side er det etter måten lite “dyre” ferskvarer å finne i normale dagligvarebutikker. Det vil jo fremgå av arealbruken hva slags produkter som for det første selger best, for det andre gir best fortjenestemargin for selgeren. Det er på ingen måte tilfeldig hva slags varekategorier som er plassert hvor i supermarkedet. Dette er nøye utpønsket på bakgrunn av psykologiske undersøkelser og annet “pseudovitenskapelig” materiale som inngår på strategisiden av den evige profittjakten. Butikken kan godt si at det handler om fornøyde kunder for dem, men dette er ikke sant. Det handler alltid om fornøyde aksjonærer.

Selv er jeg en mann av dype fordommer og høye lidenskaper, som blant annet gir seg utslag i at jeg utnytter selv den minste og mest banale unnskyldning til å feire ting som går bra, eller ikke bra, eller noe helt annet. Derfor kjøpte jeg femti gram jamon iberico for 130 kroner (som gir en beskjeden kilopris på 2600), av typen bellota, samt et stykke godt modnet gouda ost (kilopris 750) og noen oliven. Dette – eller et tilsvarende opplegg med diverse “delikatesser” – fungerer som snop for meg, men det er ikke noe jeg koster på meg ofte. Kanskje en gang hver måned, og bare hvis jeg har vært særlig flink eller smart med noe. Dette er selveste Formel 1 klassen innenfor matlaging. Det er jo noen år siden første gang jeg prøvde jamon iberico og det var nærmest en religiøs opplevelse, som om noen hadde tatt tak i alle de mest irriterende problemene med spekeskinke – særlig når den er alt for salt – og fikset dem alle sammen. Herregud. Dette er perfeksjon. Dyrt som faen, men definitivt verd prisen i forhold til at dette er best i en relativ verden hvor ting kan være mer eller mindre bra. Man bør huske dette og bruke det som standarden for hvordan ting skal gjøres når de blir gjort riktig. Det er ikke umulig å lage god spekeskinke, bare dyrt. Så må spørsmålet bli: Hvorfor skal man godta lavere standarder enn dette? Et kinky problem med å lære hvor bra noe kan bli når det blir gjort riktig er at man får en lavere toleranseterskel for når ting ikke er korrekte. Det er ikke noe godt argument at ting er billige når de smaker som noe som har kommet ut av ræva — eller motsatt, når de knapt smaker noe overhodet. Den store bøygen i dette bildet er selvsagt økonomien. Folk har ikke råd til å spise bra. Og selv om de eventuelt har råd så mangler de grunnleggende kompetanse innenfor kokkefaget. De fleste henfaller til de maskinekskrementene som fremstilles av næringsmiddelindustrien, mest fordi dette er “enkelt” — som utlagt betyr at det er lagt opp til at det skal være lettvinte “forbruksvarer” som bare krever at man mikser det sammen og varmer det opp. At jævelskapen faktisk er giftig for menneskekroppen snakker vi helst ikke om. Sånt ødelegger jo bare den fine stemningen når vi skal lage så mye kos som vi kan med de evneveike midlene som vi har, så får sukkersyke og tarmkreft komme når det kommer.

Pax Britannica (latin for «Den britiske fred», avledet fra tilsvarende Pax Romana) er en betegnelse på en relativt fredfull periode i Europa (1815–1914), da det britiske imperiet var en sjømakt og kontrollerte flere av de viktigste handelsrutene oversjøisk. Begrepet hører til i en periode av den britiske imperialismen etter slaget ved Waterloo i 1815, som ledet til en epoke med britisk ekspansjon.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Som alle vet finnes det mye rart på YouTube, hvorav en god del genuint komiske ting; av det slaget som ikke i utgangspunktet var ment å være en morsomhet men som ble det likevel. Det jeg tenker på nå har noe med Brexit å gjøre. Siden på 70-tallet har jo britene vært vant til å reise fritt inn og ut av Spania og oppholde seg der som de måtte ønske, hovedsaklig for ferie og rekreasjonsformål, inkludert ikke minst en betydelig mengde pensjonister som liker å oppholde seg i et varmere klima. Dette er jo en viktig del av hele opplegget med EU. Statsborgere i de respektive landene skal fritt kunne ferdes, oppholde seg, jobbe, kjøpe fast eiendom og så videre i ethvert annet land innenfor unionen. Men da britene stemte for å melde seg ut av EU endret hele stausen seg — og siden ikke noe annet (for eksempel EFTA) var avtalt henfalt Storbritannia til kategorien for “tredjeland”, som kom til å få dramatiske konsekvenser for briters oppholdstillatelse i Spania.

Hvorom allting er, det komiske elementet i dette bildet er diverse britospanske kanaler som jeg har fulgt gjennom lang tid på YouTube. Da resultatet av avstemmingen om Brexit var klart begynte nedtellingen til den nye virkeligheten. Folk hadde egentlig mer enn god nok tid til å gjøre papirarbeidet og søke om særskilt personlig oppholdstillatelse og det ene med det andre, men folk er jo som de er så mye ble ikke gjort. Tiden gikk og sanden rant ut av timeglasset. Plutselig kom dagen da de nye reglene trådte i kraft — og et antall briter ble “tatt på senga” i forhold til sin nye juridiske status i Spania (og andre EU-land). Mange lot seg intervjue foran kamera og det var mye merkelig som fremkom. Generelt sett opplevde de fleste det som hadde skjedd med dem som “urettferdig” og mange spekulerte i om dette ikke kanskje var noen slags form for hevnlysten sadisme hos EU. Noen virket dypt rystet over tanken på at de er innvandrere nå, og mente at noe sånt ikke kan være mulig for britiske mennesker. Hvordan kan briter noensinne være “innvandrere”? Det gikk åpenbart helt i tilt oppi hodet på de stakkars folka. Som om de hadde blitt devaluert i sitt menneskeverd, eller noe. Som jeg sa, ganske komisk.

Virkelighetsoppfatning er ikke noe bastant. Det finnes ikke noe sånt som en “objektiv virkelighet”, bare de kulturelle referanserammene som eksisterer i form av alminnelig konsensus: Ting er slik fordi vi er enige om at ting er slik. Jeg vedder støvlene, underbuksa og hatten min på at jeg ser en totalt annen virkelighet enn deg, selv om vi betrakter den samme verden med det samme optiske utstyr. Forskjellen ligger jo et helt annet sted, nemlig i hvordan vi “redigerer” sanseinntrykkene. Hva forventer du å se det ute? Eller kanskje vi heller burde bruke et ord som “ønske”. Folk ser det de ønsker å se. Det finnes hvor mange gamle ordtak som helst som gir uttrykk for dette prinsippet. Folk som har mangelfull eller til og med ingen selvdisiplin – det vi gjerne kaller “dårlig impulskontroll” – opplever ofte at de lever “midt i et drama” hvor det man liksom gjør er å iscenesette seg selv som en dramatisk karakter, eller aktør, i dette “narrativet”. Fra mitt personlige perspektiv er det mest komiske elementet i “den britiske virkelighetsopptaningen” at hele sulamitten ble designet av John Dee (hofftrollmann for dronning Elizabeth den første) som begynte å snakke om et britisk imperium på en tid da ingen brukte ordet “brite”. Det vi først og fremst legger merke til når vi ser på historien er at grovt regnet foregikk det en fem hundre år lang krig mellom “England” og “Frankrike” fra år 1066 og helt til langt inn på 1500-tallet, når ting snudde og merkantilismen kom inn i verden. Den første skapelsen – fra året 1555 – het Moskvakompaniet, og eksisterer ennå (selv om det ble omgjort til en veldedig stiftelse i 1920). Deretter kom noen flere greier som fikk mindre betydning over langen – annet enn å inspirere til lignende tiltak også i andre land – før Østindiakompaniet ble formelt stiftet den 31. desember i år 1600, groteskt nok samtidig med at de brant opprørsmunken Giordano Brono på Campo dei Fiori – blomterplassen – i Roma.

Siden har det jo gått 400 år, med mye skriking og psykotisk fremferd underveis, sånn som er typisk for arten vår. Mange fremhever den økonomiske utviklingen tilknyttet prinsippet om “selskaper med begneset ansvarsrett” – basert i omsettelige verdipapirer – som et vesentlig element innenfor den moderne virkelighetsdefinisjonen, om ikke selveste bærebjelken i det hele. Eller sagt på en annen måte, det mest moderne av alle moderne ting er å ha et abstrakt forhold til eiendomsbegrepet. Man kan like så gjerne – noe da også mange gjør – kalle det en “pengeplassering” som et “eiendomsforhold”. Tingenes verdi er som konsept knyttet til deres omsettelighet. Hvis det ikke går an å kjøpe og selge en ting kan man heller ikke på noe saklig grunnlag si at man “eier” den. Tenk et par ganger gjennom dette. Det er viktig for å forstå det kulturfenomenet vi kaller postmodernismen. Grovt sett er pomo akkurat det samme som momo, folk er bare ikke like stjerneøyde og optimistisk sprudlende i forhold til hvor bra alt en gang skal bli, når vi bare får modernisert og automatisert alle de vanskelige tingene. Det man kanskje kan se for seg som “kulturell begeistring” i for eksempel typisk sovjetpropaganda fra gamle dager, med “arbeiderparadiset” og alt det der, hvor folk ser ut til å ha fått i seg litt for mye Møtters tran. Mange sier at postmodernismen er en konsekvens av verdenskrigene på 1900-tallet. Det er et element av tvil – og noen ganger regelrett paranoia – som har festet seg i “folkebevisstheten” etter alle de uhyrlige grusomhetene som ble nærmest industrialisert på grunn av de sterkt forbedrede kommunikasjonsmidlene og rasjonaliseringen av arbeidslivet. Selv vil jeg legge til at narkotika spilte en avgjørende rolle i begge verdenskrigene. Kokain og morfin i den første, amfetamin og heroin i den andre, henholdsvis. Noe som forsåvidt illustrerer “ånden” i dem begge ganske godt.

Britene gjennomlever akkurat nå det man der på stedet kaller en hangover, etter at Brexit viste seg å være noe mindre og vanskeligere enn det de hadde håpet på. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å se noe annet rasjonelt argument for Brexit enn at “noen” satset på et dette ville fremkalle en kjederaksjon av ytterligere utmeldinger fra EU, men det motsatte skjedde jo. Brexit virket styrkende på EU. Dermed ble britene sittende med Svateper, som ikke vil virke til deres fordel når de en gang i fremtiden igjen vil søke om nytt medlemsskap. Det eneste de har gående for seg nå er “det oversjøiske samlebåndet” for hvitvasking av internasjonal svartkapital gjennom “the City of London”, men dette blir en stadig mindre attraktiv greie å sitte med etterhvert som postmodernismens tvil manifesterer seg som regulative kontrollbehov. Det vi først og fremst må anerkjenne er at merkantilismen er død, både som nasjonalt og (særlig) globalt fenomen. Vi behøver ikke mer handel og flere selskaper med begrenset ansvarsrett, kompliserte labyrinter av “strukturerte eiendomsforhold” og alt det der. Opplegget har jo for fanden kjørt oss alle rett i dass. Sykdommen i kulturen vår stammer fra en misforståelse av hva slags skapninger vi er og hvor grensene går for hva som er og ikke er menneskelig mulig. Hva skal man tenke om dette? Jeg vet ikke. Gjør hva du vil.

Kjetter er et uttrykk som opprinnelig ble brukt om medlemmer av en religiøs bevegelse, katarene, som på 1100-tallet ble forfulgt av paven. Ordet ble senere brukt om en person som bevisst hyller og søker å utbre en lære som avviker fra den offisielle kirkens, særlig på viktige punkter, og som standhaftig holder fast på sitt avvik, det vil si vranglærer. Kjetter brukes også om en person med meninger som avviker fra vedtatte (særlig religiøse) oppfatninger, og som i alminnelighet ansees som forargelige.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Alle har selvsagt fått med seg Paulus første brev til korinterne, hvor frasen størst av alt er kjærligheten har blitt hentet fra. Imidlertid tror jeg de som mest av alt lovpriser kjærligheten er de som ikke har den. Folk som er vant til å være i romantiske forhold snakker om kjærlighet slik rike mennesker snakker om penger. Det er bra å ha, men ikke det viktigste i et forhold. Uansett, poenget her og nå er at jeg hørte en eller annen nordlending på radioen som hadde laget en sang basert på observasjonen at “den aller største del av ordet kjærlighet er ærlighet”, som jo er en ikke helt ueffen tekstlinje for visesangere. Det funker sannsynligvis dårligere hvis man jobber med svartmetall. Selvsagt, jeg er som jeg er, så på stående fot kom jeg opp med at “den aller største del av ordet kjetterforskning er etterforskning” — og som alle vet handler etterforskning om å samle bevismateriale, stille opp persongalleri, etablere kronologi for handlingsforløpet og så videre. Kort sagt jobbe seg frem til en sannferdig representasjon av noe som har skjedd.

Ordene kjetter og kjetteri som i hovedsak er hva vi bruker på norsk er egentlig litt uheldige fordi de har en så begrenset opprinnelse, slik at mange foretrekker å heller snakke om heresi og heretikere, som opprinnelig kommer fra gresk og betyr “å velge” (underforstått; noe annet enn kirkens offisielle dogmatikk). Heresi er åpenbart et relativt begrep som ikke kan komme til anvendelse før man allerede har etablert noe man forfekter som “sannheten”. De som fraviker dette dogmet er følgelig å betrakte som heretikere (jeg skal imidlertid bruke ordet kjetter herfra og ut, fordi dette er så innarbeidet i det norske språket at bare “tekniske årsaker” som ikke er relevante her og nå forsvarer bruken av ordet heretiker istedet). Hvordan de som forvalter sannheten forholder seg til kjettere varierer med tid, sted og omstendigheter ellers. Det mest vanlige har vært å bortvise dem fra byen, landet, stammen eller hva det nå måtte være – grove overgrep har forekommet ofte, men ikke alltid – slik at man blir kvitt problemet uten å samtidig etablere noe saklig grunnlag for en fremtidig hevnsyklus. Å utrydde en idè gjennom å drepe alle som bærer på den viser seg jo til stadighet å være lite effektivt. Konsekvensene er i beste fall uoversiktelige.

Religiøs tro er bare en liten del av fenomenet tro. Mange går rundt og skryter av hvor lite religiøse de er, men spiller det egentlig noen rolle når de til gjengjeld er tjokk fulle av sekulær tro (og overtro)? Med andre ord, dogmatikk defineres i akademisk forstand som en teologisk disiplin med det formål å gi en systematisk fremstilling av troens innhold, men det er en alminnelig observasjon at folk kan være – og er ofte – “dogmatiske” også innenfor andre sammenhenger enn de religiøse. Det finnes for eksempel dogmatiske tilhengere av Platons idèlære, som Platon selv neppe ville satt særlig stor pris på, men de føler veldig sterkt at de “har rett” – det vil si at Platon hadde rett – så da så. Behøver vi også å snakke om dogmatiske marxister eller dogmatiske tilhengere av nyliberalismen etter Friedrich Hayek, Ludwig Mises med flere? Jeg tror ikke det. Poenget er etablert. Dogmatikernes forhold til begrepet sannhet er fetisjistisk, men det er også et uttrykk for hybris, det vil si “ekstrem stolthet eller selvtillit som går ut over de menneskelige mål” og ofte det som typisk driver handlingsforløpet fremover i en klassisk tragedie, altså når protagonisten i historien prøver å spille ball på nivå med guder og skjebnemakter, som invariabelt “rundspiller” alle som prøver seg mot dem, ikke uten sadisme underveis og helst med en “kunstnerisk fullkommen” ydmykelse som konklusjon på det hele. Som en hovedregel kan vi si at jo mer arrogant man prøver å drible mot guder og skjebnemakter, jo verre vil de behandle deg.

Problemet med oss mennesker er at vi er fra naturens hånd bare evneveike aper, men vi ser så mye mer enn dette i trollspeilet vårt. For eksempel innbiller vi oss at vi har tilstrekkelige åndsevner til å oppfatte, assimilere og forvalte “sannheten” om ting. Dette er uten tvil den vanligste formen for overtro der ute — og den behøver på ingen måte å være religiøs i sitt fundamentale vesen. Når noen sier slike ting som at “det og det er vitenskapelig bevist” (som dokumenterer at vedkommende ikke har noen som helst slags fette peiling på hva vitenskap er og hvordan vitenskapsfolk jobber) mener de jo å si at noe er sant på en måte som er hevet over enhver rimelig tvil (som ironisk nok er en grov løgn). Dette er i virkeligheten en vanlig tankefeil som kalles appellasjon til autoritet og det er alltid et symptom på at vedkommende er en evneveik fjott. Hele universet er jo en eneste stor usikkerhetsrelasjon som vi kan vite svært lite om med rimelig sikkerhet, og intet på noe absolutt sikkert vis. Det virker ikke som noen urimelig påstand at dogmatikk = ondskap. Det er når man tar noe menneskelig og hever det opp til noen slags guddommelig status. Det er når man er fette overbevist om at man “har rett” i hva det nå enn er man tror på. Alle våre problemer som art her på jorda kan spores tilbake til misoppfatninger av hvor smarte vi egentlig er, omsatt i dogmatiske mønstre som grunnlag for handlingsplaner. Jeg kunne skrevet en lang avhandling om katarer og arven etter katarene – det kommer jeg sikkert også til å gjøre en vakker dag – men nå er klokka faktisk snart ni og jeg har noe arbeid som må gjøres, så tjo hei. Vi slutter her for denne gang.

Raga Rockers is a Norwegian rock band. The band was formed in 1982 in Oslo by vocalist Michael Krohn, bassist Livio Aiello, guitarist Bruno Hovden and drummer Jan Arne Kristiansen. Raga Rocker’s musical style has evolved throughout the years and is often characterized as melodic rock with dark and satirical lyrics. Raga Rockers is considered one of the “big four” Norwegian bands who popularized modern rock with Norwegian lyrics in the 1980s alongside Jokke & Valentinerne, DeLillos and DumDum Boys. The band has released twelve studio albums, four live albums and two compilation albums.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Jeg har vært fan av Raga Rockers siden de begynte — og minst femti prosent av årsaken til dette er Michael Krohn og hans nådegave for å skrive stor poesi. Selv uten musikken ville tekstene hans stått stødig på sine egne bein, men når man legger til det late, tunge, groovy og nærmest nonsjalante rock’n’roll kompet ender vi med et uttrykk som dessverre aldri kommer til å slå gjennom internasjonalt – fordi de synger på norsk og musikken alene er for generisk til å være interessant på verdensmarkedet – men vi skal være glade for at de finnes og for at de har fortsatt med rimelig stø kurs gjennom alle disse årene. Det er lenge siden jeg har sett bandet live nå, men gjennom 80 og 90-tallet var jeg på “et betydelig antall” konserter med dem litt sånn her og der i Oslo, pluss at jeg kjøpte alle platene etterhvert som de kom ut. Siden da har vi jo alle blitt eldre og prioriteringene har forandret seg.

Det er litt uklart for meg hva eksakt han Per Willy Amundsen har sagt og/eller gjort, men han er jo med i Fremskrittspartiet så allerede der har vi dokumentasjon på at mannen er evneveik. Det jeg har oppfattet er at han først har rusa seg på alkohol og deretter har han funnet “sin indre manndom” eller noe sånt. Hva skal man tenke? Han kom ut av skapet og våget å “være seg selv” på en helt vanlig kveld i mars. Vel, som man sier: morn du, din fettetosk. Karrièren er død men det går sikkert an å få betalte talerjobber for noen nynazister og denslags. De vil jo høre mer om all problematikken med kvinnene og de svarte. Resten av oss har en følelse av at dette er øredøvende kjedsommelig. Er det noen som hadde forventet noe annet av denne gjengen med rævklovner? Herregud. Fremskrittspartiet er som en spesialklasse for alle barna med “særlige oppfølgingsbehov” og hvis man lar dem holde på uten tilsyn av ansvarlige voksenpersoner kommer det invariabelt frem sånne dusteting som Amundsens kjeftskrevende oralorgasme i offentlig påsyn på Facebook, eller hvor det nå var.

Er det for mye forlangt å be om kompetente poitikere? Det er på ingen måte urimelig å forvente mer av folk som jobber på høyt politisk nivå enn fra han vanlige Per Willy som sitter i kassa på supermarkedet og som har sterke meninger om somaliere og det ene med det andre. Vi har ennå ikke fått noe monster i den samme kategorien som Donald Trump her i Norge, men i den grad vi har noe som ligner så befinner de seg alle som en i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, eller i tett operativ kontakt med dem. Jeg mener, folk bør ikke prøve så hardt å fremstå som noe de ikke er — gitt at de – som Amundsen – virkelig og oppriktig ikke er anstendige mennesker, men bare evneveike drittsekker med et undertrykt behov for å uttrykke seg negativt om “visse grupper” som de ikke klarer å forholde seg normalt til. Det er greit. Bare få det ut. Ras ifra deg du, men gjør det på et annet sted enn i rikspolitikken, mange tusen takk. Det er en jævlig dårlig idè å etterspørre “engasjerte og folkelige” politikere. Det vi trenger er kalde hoder som fokuserer på budsjettbalansen og det internasjonale avtaleverket vi må få på plass for å – kanskje – få til å jobbe oss ut av klima-apokalypsen som blir stadig mer merkbar for stadig flere i sin vanlige hverdag.

Arnolfinis bryllup er et maleri fra 1434 av maleren Jan van Eyck. Det er kjent som et periodedefinerende bilde fra renessansen eller tidlig nederlandsk maleri med flere originale stilistiske grep. Bildet trekkes ofte fram for sine realistiske trekk, likevel kombinert med mange symbolske elementer; og for sin kompositoriske kompleksitet, med bruken av speil på bakveggen for å synliggjøre virkeligheten utenfor billedrammen, et grep som senere ble brukt av Diego Velasquez i maleriet Las Meninas (1656). I tillegg til å synliggjøre at det finnes flere personer i rommet, er speilingen også med på å understreke betrakterens posisjon i forhold til de øvrige personene i bildet, og dermed på å trekke betrakterposisjonen inn som en del av motivets verden. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Mange husker sikkert diktanalyse fra norskundervisningen på skolen. Det har vært litt fremme men kanskje litt uti sidevingen av media nylig fordi det har vært en diminuitiv debatt om “nytteverdien” av de enkelte elementer innenfor språkfagene, uten at jeg selv har noen mening om dette annet enn at skolen rent generelt er litt for ambisiøs i forhold til å utøve makt mot barna og litt for lite ambisiøs i forhold til å faktisk lære dem noe. De sier at hunder kan lukte folks frykt og at de ofte reagerer på dette med å bjeffe mot den fryktsomme, som dermed blir enda mer redd, og så videre — men bare de som selv har prøvd å være lærer for en typisk skoleklasse vet at barn også har slike egenskaper. Om det ikke akkurat handler om lukten, så sanser de ihvertfall raskt om vedkommende lærer har nerver overfor oppgaven, og så har vi det gående. Alle vet at barna helst vil løpe fritt rundt og leke Fluenes Herre hvis de får gjøre akkurat som de vil, så vi må aldri glemme at de sitter ikke der på skolebenken sin frivillig. De har blitt beordret dit av autoritetene i sitt liv. Dette forholdet dikterer den spillteoretiske grunnposisjonen deres. Barn er ikke “trassige av natur” men de er samtidig typiske mennesker, som reagerer med trass og protest når de havner under tvang, slik at dette opprøret – i den grad det foreligger – er definitivt både banalt og forutsigbart.

Hvorom allting er, vi skal imidlertid ikke snakke om diktanalyse, men om “malerianalyse” – som så vidt jeg vet ikke er noe fag i skolen – hvor motivet ovenfor må være et av de aller mest gjennomanalyserte malerier gjennom den hele verdenshistorie. Hva mente Jan van Eyck med alle de mystiske elementene man finner i dette bildet? Allting har en mening og allting har en plan, som sangen sier. Kanskje det finnes de malere som ikke “mener noe” med alt det de putter inn i billedkomposisjonen sin – de bare “maler noen ting” – men dette var definitivt ikke det vanlige i renessansen, verken den italienske eller den nederlandske. De hadde alltid mytologiske fortolkningsrom tilknyttet alt man kan se i bildet og det innbyrdes forholdet mellom tingene. Blant annet derfor har akkurat dette motivet – Arnolfinis bryllup – vært så omdiskutert helt siden det var flunkende nytt. Verket forteller en historie, men det varierer sterkt hva eksakt folk tror at de ser der inne. De fleste kobler sammen tittel og motiv slik at de bare observerer et par keitete individer som poserer foran maleren i sin fineste stas, fordi de er nygift og det ene med det andre — ser ikke fruen faktisk litt gravid ut (eller egentlig veldig gravid)? Hva er det han mener med den håndbevegelsen han gjør? Hvorfor er hunden deres med i motivet? Alt dette er spørsmål som må etterforskes når man analyserer maleriet.

En av de eldste og mest seiglivede teoriene er at dette bildet er “til minne om” avdøde fru Arnolfini og slett ikke noe bryllupsmotiv. (Tittelen er ikke van Eycks egen, men noe som har tilkommet senere. Maleriet er i utgangspunktet “uten tittel”, noe det er verd å merke seg.) Blant mye annet tolkes motivet slik fordi det brenner et lys i krona over herr Arnolfini, men ikke fruen. Den godt synlige graviditeten betyr kanskje at hun døde i barsel, som var vanlig på den tiden. Siden får man jo se hvor godt komposisjonen forsvarer en slik tolkning; altså at det er et bilde av døden, ikke livet, og at bildet ble bestilt av en sørgende enkemann som ikke desto mindre hadde økonomi til å betale for et slikt verk, som normalt – eller skal vi kanskje heller si tradisjonelt – var et privilegioum som bare den høyeste samfunnsklassen hadde råd til. Det korte svaret er at vi vet ikke. Alt vi har er selve bildet, som rett nok “forteller en historie” men det er ikke åpenbart hva den handler om. Vi har ingen faktura, brev eller annet skriftlig materiale som støtter den ene forklaringen over den andre. Vi legger merke til at bildet ble malt i året 1434, derfor muligens kommisjonert et år eller to i forveien (Jan van Eyck hadde alltid mer enn nok arbeid), det er uansett veldig tidlig for stor rikdom blant det nederlandske borgerskap. De store handelskompaniene – altså den “merkantilismens tidsalder” som gjorde så mange så perverst rike – ligger ennå hundre år frem i tid. Imidlertid ser vi jo at navnet Arnolfini er italiensk og vi vet at han var en tekstilhandler. Vi vet også at han kom fra den gamle handelsbyen Lucca og at hans hustru Constanza Trenta døde i 1432, slik at vi finner støtte for teorien om at bildet er et “dødsportrett” i de materielle omstendighetene i livet til Giovanni di Nicolao Arnolfini ved akkurat den tiden. Hunder, når de ble avbildet i renessansemalerier, var et symbol på “trofasthet” slik at den tolkningen vi kommer ut med er at Arnolfini ønsket å markere “evig troskap” mot sin nylig avdøde hustru, derfor bestilte han dette bildet fra mestermaleren Jan van Eyck.

Nå i helgen opplevde jeg et “dødsfall i nær familie” – det blir jo mer av sånt når man selv kommer i sekstiårene – som bare plutselig skjedde, selv om den det gjelder var over åtti år gammel og ganske skral i kroppen slik at jeg vet ikke hvor “uventet” man kan si at det var. Imidlertid var det ikke noe sykdom, slag eller annet, det var bare enda en av de som forlater oss om natten, mens de sover. Sånt er jo dritskummelt. Merker de noe? Var de midt inne i noen slags mystisk drøm som utartet og endte med opphør av kroppens livsfunksjoner? Det er vanskelig å si noe om sånne ting. Alle vet at de selv skal dø en dag, fordi sånn er reglene. Folk kommer og går. Filosofisk sett kan vi faktisk anføre dødsbevissthet som den eneste sikre viten et individ kan ha om sitt liv i denne verden. Resten foregår jo innenfor et spillerom av “skiftende omstendigheter” hvor hva som helst kan skje, ofte på kort varsel. De kreftene som styrer verden – jeg tenker nå mer på fysikken enn på teologien – er notorisk uberegnelige ut over en ganske kort og nær tidshorisont, og selv da kan vi bare snakke om “statistisk sannsynlighet”. Hvor gammel kan man regne med å bli? Da jeg var tenåring pleide jeg å si ihvertfall ikke eldre enn tredve, men det er altså over tredve år siden jeg fylte tredve år, så der kan man si at jeg tok grundig feil. Følgelig skal jeg ikke si noe om fremtiden slik sett, men det virker ikke helt realistisk å planlegge for særlig mye mer enn tyve år til.

Forsåvidt kan jeg “si hva jeg vil” men det er ekstremt sjelden at jeg gjør det. Jeg er jo nødt til å oversette det som foregår oppi knotten min til et språk som mennesker forstår, for eksempel norsk, uten at dette nødvendigvis hjelper. Jeg blir uansett ikke forstått. Situasjonen min for øyeblikket er at omtrent femti personer leser denne bloggen noenlunde regelmessig – som er en dramatisk nedgang i forhold til hvor mange som leste meg på engelsk – men dette passer meg egentlig bra. Saken er at jeg har sluttet med engelsk, eller rettere sagt sånne som for det meste snakker engelsk. Jeg holder avstand til dem. Eller vi kan også si at jeg har kansellert hele det engelske språket, om du vil. Det høres jo mye finere ut når man sier det på den måten. Det er slutt mellom oss. Jeg følger fortsatt “litt” med på det som skjer i de delene av verden hvor man hovedsaklig snakker engelsk, men ikke engang i nærheten av like aktivt som mens jeg selv skrev på dette språket. Du kan si det var omtrent samme “stil” som jeg nå kjører på norsk; med hovedtyngden sentrert rundt emneområdet filosofi. Hyppighet av posting var også mer eller mindre den samme, med en til to, noen ganger tre avhandlinger om dagen.

Som så mange andre tenker jeg nå typisk at det eksisterte en verden før pandemien, men vi kom ut av denne erfaringen med en helt annen og mindre presis virkelighet. Ting har blitt litt fordreid. Under de første månedene av covidaffæren var jeg fortsatt “engelskspråklig”, men alt endret seg så snart ting begynte å bli politiske. Komisk nok kan vi si at også jeg ble radikalisert av pandemien, men ikke på samme måten som de evneveike. Det mest forbløffende var det intense hatet mot helsepersonell, som på ingen måte levde “herrens glade dager” ved noe tidspunkt av pandemien, men som hadde noen virkelig surrealistiske arbeidsforhold i løpet av de første månedene, mens ingen visste noe om noe og alt handlet om “krisehåndtering” uten kart og kompass. Utover høsten 2020 dannet det seg et distinkt “konspirasjonsmiljø” med helt andre idèer om covidsykdommen – corona virus disease – enn hos “skolemedisinen”, som forsåvidt overlappet med de allerede godt etablerte “alternative” kretsene, men som også introduserte en høyreradikal fraksjon basert i generell vitenskapsskepsis som var (og er) ikke minst forbundet med “klimadebatten” og den tanken at det finnes en elite som bløffer om vitenskap mens de egentlig søker kontroll over alt og alle i denne verden. Sånn som for eksempel den tøysete naziskrulla som blogger på denne plattformen og som stadig bringer “nyheter” om covidvaksinen, innimellom all agitasjonen til forden for borgerkrig i Norge. Herregud for et vemmelig avskum. En ondskapsfull liten jævel er han også – ingen med tresifret IQ kan si noe annet – men ikke verre (eller bedre) enn alle de andre som etablerte seg som høyreradikale kulturpersonligheter under pandemien, særlig altså i den engelskspråklige sektoren.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Ta for eksempel den tidligere eiendomsmegleren Chaya Raichik – bedre kjent som Libs of TikTok – som etter eget utsagn “begynte å legge merke til ting” på grunn av pandemitiltakene og det anslaget mot individets personlige frihet som dette representerte for henne. Folk er ennå sure fordi de ikke kunne gå ut og spise på restaurant sånn som før, fordi man ble tvunget til å gå med ansiktsmaske i visse butikker, og det ene med det andre. Seriøst. De klarer bare ikke å komme over dette. For mange var dette det verste de noensinne hadde opplevd i forhold til “myndigheters maktmisbruk” — og her bør vel kanskje alarmklokkene begynne å kime, fordi da har man faen flette meg ikke mye erfaring fra den store stygge verden. Det ble for eksempel uttalt at masketvang var – så å si – det samme som da jøder ble tvunget til å gå med gule stjerner på klærne sine i Tyskland på 30-tallet. Hva skal man svare til sånt? Det er jo mildt sagt noe helt annet, men det virker kanskje litt håpløst i utgangspunktet å ha noen saklig diskusjon med sånne som iscenesetter seg selv som forfulgte ofte for tyranni til en slik grad at de føler seg som en Anne Frank på flukt fra Gestapo. Chaya Raichik startet som “covidskeptiker” men har siden etablert seg som en av de mest virulente fiendene av “LGBTQ-mennesker” og den ideologien som de visstnok representerer i det amerikanske samfunnet. Hun er blant dem som ikke blir fornøyd før alle med “avvikende kjønnsidentitet” enten er utryddet, sitter i fengsel eller lever så skjult at ingen noensinne kan se dem. Jeg vet ikke hva de tenker at de skal oppnå med dette, men motstandskampen går sin gang. Det finnes et helt eget “økosystem” for denne typen agitasjon, som mer eller mindre støtter hverandre og “gjenposter” hverandres greier over hele nettet. Litt løslig sett kan vi si at denne typen “influensere” har sånn cirka tidoblet sitt nærvær på nettet etter pandemien. De skriker og de skriker, som et helt jævla fjell av nevrotiske måser. Slik har verden blitt. Det handler om følelser, ikke saker.

Jeg kaller egentlig hele driten bare for nazibloggere. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå dem hinsides det punktet når de bestemmer seg for å bli folkefiender. Hele bølingen presenterer seg typisk som forurettede, krenkede, “rettmessig harme” og fremfor alt vanlige folk, som blir undertrykt og mishandlet av “eliten” — men sannheten er at de er jo ikke vanlige. De er revolusjonære. Enten det er eksplisitt uttalt eller bare en underforstått logisk konsekvens av hvordan de argumenterer, det handler alltid om konflikt. Alle skjønner for eksempel at det aldri vil bli noe lovforbud mot å være muslim, slik at når de krever at “islam må forbys” så krever de egentlig en politistat av et tilstrekkelig kaliber til å håndheve et slikt forbud, som i praksis betyr borgerkrig. Eller når man forlanger at seksuell omgang mellom likekjønnede skal bli straffbart, sånn som i “de gode gamle dager” da menn var menn, kvinner var kvinner og sex var enten en ekteskapelig plikt eller rettighet, alt ettersom hvordan man posisjonerte seg — men det er jo allment kjent at “LGBTQ-mennesker” alltid har eksistert (det dreier seg om noen få prosent av enhver befolkning) og alltid kommer til å eksistere, slik at det å fjerne dem fra offentligheten er ikke det samme som å fjerne dem fra enhver form for eksistens, punktum, men snarere å skyve dem tilbake ut i det mørke, skjulte og hemmelige livet som de kom fra til å begynne med. Cui bono? Hvem har noe å tjene på dette? Saken er at når man stiller så urimelige krav til andre at alle bør skjønne at dette ikke kan gjennomføres uten ganske liberal bruk av vold så er det ikke lenger “harmløs fremføring av private synspunkter” men stokastisk terrorisme av et slag som vi allerede har sett mer enn nok av i Norge. Det som skjer når man normaliserer naziargumenter er at man også normaliserer den graden av vold som kreves for å få gjennomført disse fantasiprogrammene. Av de to store terrorangrepene i Norge i nyere tid oppfatter jeg det ene – Utøyamassakren – som rettet mot både “staten” og Arbeiderpartiet; mens det andre virket å være rettet mot hele idèen med en Prideparade (og alle tilhørende festligheter). Ingen av dem kunne ha skjedd uten at gjerningsmannen hadde blitt radikalisert av diverse materiale de fant på nettet. Eller altså, de “kunne” sikkert ha skjedd, men saken er at de ikke gjorde det. De skjedde på den måten de skjedde fordi terroristen – i begge tilfeller – regnet med å oppnå evig liv på nettet som noen slags helteskikkelse i sine miljøer.

Det går an å si om meg at jeg skriver skarpere og mer aggressivt enn de fleste, men jeg er mer “i trynet personlig” mot alle, jeg har ingen favoritt som jeg liker å dunke på. Jeg tror ikke det går an å si at jeg hetser noen spesifikk gruppe, bortsett fra nazistene – i min verden betyr det alt som befinner seg til høyre for partiet Høyre – som jeg pleier å si “fortjener å få bank hver dag” men så tilkommer siden dette med at folk sjelden får det de fortjener og jeg er ikke “personlig engasjert” nok til å drive med aktivisme, jeg er bare en filosof. Det er ikke min jobb å få folk til å skjerpe seg — men jeg tror at vi kanskje har et problem med “ytringsfriheten” her i vesten. Jeg er skeptisk til diskusjoner som ikke har en ordstyrer eller bloggplattformer som ikke har en moderator. Det viser seg gang etter gang at folk rett og slett ikke klarer å håndtere frihet uten at det utarter til noe slags jævelskap. “Grenseoverskridelser” er en implisitt egenskap hos vår art. Det er forutsigbart at folk kommer til å ta ting så langt som det går an, deretter enda litt til. Og så videre. Det er ikke naturlig for mennesker å begrense seg, snarere tvert imot. Derfor utfordres ytringsfriheten på ganske regelmessig basis av radikalere på nettet og ellers. Hvor langt kan man gå før man møter veggen? Kanskje kan vi litt humoristisk si at det var derfor internettet ble oppfunnet. Det er et sted hvor man kan utforske grensene for språkets bærekraft. Så får hver og en ta til seg slik lærdom som de synes at de behøver.

De spesielt interesserte (og engelskkyndige) kan google dead internet theory.

Vi andre fortsetter bare med den tanken at nettet ikke lenger er “levende”, det vil si befolket hovedsaklig av mennesker som surfer på nett av ymse årsaker. De sier at det ved dette tidspunkt er flere bots og alskens “algoritmer” som simulerer menneskelig aktivitet, altså at nettet i det store og hele er automatisert. Det blir mer og mer et hjernedødt underholdningsprodukt, stadig mindre det alternative forum for nyttig kontakt og informasjonsutveksling mellom likesinnede verden over som det en gang så ut som det skulle bli. Jeg er gammel nok til å huske at det var en gåte for alle hvordan man skulle kunne tjene penger på at folk var på nettet, men akkurat det problemet ser ut til å ha løst seg. Alles favoritt reklamen har rykket inn og etablert solid økonomisk motivasjon for skapende aktiviteter på nettet. Vi har fått influensere nå, og alle har en sponsor. Alle har noe å selge.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Selv er jeg litt skeptisk til tanken om at nettet allerede er “dødt”, men jeg kan se for meg at alt vil være helt annerledes før år 2030. Kunstig intelligens kan skape mer og bedre “innhold” enn innleide skribenter, og de gjør det både raskere og billigere. Vi har kommet til dette stadiet mye raskere og mer umerkelig enn noen trodde. Turingtesten er allerede knust og avlegs; vi har faktisk fått det motsatte på nesten ethvert nettsted, det vil si en funksjon som handler om å bevise at du ikke er et program via noen “tester” som typisk handler om å for eksempel merke de rutene på et bilde som inneholder trafikkskilt og den typen ting. At sånne tester er såpass vanlige er i seg selv en slags “alarmbjelle” om at noe foregår. Nettet har blitt det sted hvor folk først og fremst går for å lyve, svindle og bløffe når de har slikt ærend. Det er mange som har alle mulige slags opplegg gående på nettet. Det er store penger involvert.

Nettet er “dødt” når man ikke lenger klarer å skille mellom bots og ekte mennesker — som vel er mer eller mindre der vi befinner oss nå i dag, tidlig i 2024, med flere “store språkmodeller” som konkurrerer om hegemoniet innenfor den kommersielle enden av kunstig intelligens. Noen påstår at vi har allerede passert det punktet der et flertall av alt som noensinne er skrevet var skrevet av mennesker, men jeg vet ikke om dette er sant, som forsåvidt ikke er like essensielt for selve poenget som det at jeg tror det kan være sant. Folk har vært paranoide om disse tingene i lang tid allerede, men det er først nå vi har fått teknologi til å simulere mennesker på en troverdig måte. Kanskje ikke for de aller dypeste og mest “personlige” samtalene, men for vanlig dagligdags småprat av den typen man kanskje har med folk man ikke kjenner særlig godt er det uråd å skille menneske fra maskin. Noe annet som er uråd er åpenbart å få på plass egnede lover som regulerer det som skjer på nettet før det utvikler seg til å bli et samfunnsproblem.

Hva er det aller minste man kan forlange av noen som tar på seg en jobb? Etter min mening må det være at de “skjønner hva de driver med” allerede i utgangspunktet, det vil si at de ikke har valgt denne anledningen til å møte veggen i kompetansemessig forstand. Hvis man for eksempel stiller til valg som ordfører på et sted må man jo forstå at dette medfører visse innskrenkninger i privatlivets fred og frihet. Plutselig vet alle hvem du er. Og de har spørsmål. Det ligger i sakens natur at en politiker lever under kontinuerlig stress og press. Det er en del av jobben å takle dette, samtidig som man skal drive den enheten man har blitt leder for, enten det er en kommune eller hele staten. Det er et stort opplegg med mange detaljer som skal stemme. Samtidig er det alltid noe – et eller annet sted – som ikke stemmer og som krever at man tar tak i saken umiddelbart. Verden er et upresist sted. Justering er alltid en akutt nødvendighet. Før man vet ordet av det har man favnen full av improviserte opplegg som er “bra nok inntil videre” og stadig flere problemer tilkommer. Sånn er livet.

Jeg synes det har vært litt vel mange “uklarheter” hos norske politikere en stund nå. Har det alltid vært sånn? Inntrykket mitt kan jo skyldes større press fra media, at man nå skriver om saker som tidligere ble ignorert. Uansett, det overordnede inntrykket man sitter igjen med er “dårlig realitetssans” hos en lang rekke individer, hver på sitt vis. Privatlivets fred er en skjør tilstand hvis man er politiker på høyt nivå. Det strategisk mest fordelaktige er å oppføre seg som om alle til enhver tid kan høre alt du sier og se alt du gjør. Seriøst. Selvsagt ikke når man befinner seg bak lukket dør i hjemmet eller på kontoret, men såfremt man beveger seg i “åpent landskap” hvor man kan bli sett og hørt – inkludert ikke minst på nettet – så må man regne med at man faktisk også blir sett og hørt. Noe annet er strengt tatt uprofesjonelt, målt ut ifra stillingens karakter og “interesseprofil” i media og blant folk generelt. Er det noe vi ihvertfall ikke behøver så er det politikere med dårlig eller mangelfull realitetssans, de må jo “skjønne hva de driver med” i en grad som passer til stillingens ansvar og det ene med det andre. Sånn er ikke ting alltid i virkelighetens verden, men vi må likevel beholde dette idealet.

Det kalles vel vanligvis en belastning når man plutselig utsettes for stor oppmerksomhet fra media og andre. Det kan handle om “uflaks” hvis man for eksempel jobber i en bedrift som blir utsatt for noe skandaløst eller på andre måter sensasjonelt, da “havner man i nyhetene” enten man var forberedt på dette eller ikke, men det er jo for fanden forutsigbart at man er omgitt av “medias sirklende gribber” til enhver tid hvis man er politiker på høyt nivå. Alle ønsker å være den som kommer med den virkelig saftige historien. Helst noen sexgreier, men hvis det er usannsynlig bør man lete etter økonomisk snusk. Alle har noe. Menneskenaturen påbyr at vi skal være suspekte, korrupte, inkonsekvente, usammenhengende, uvitende og inkompetente bløffmakere mesteparten av tiden. Alle vet dette. Det er jo derfor vi sitter og venter på at en av oss skal miste maska og kollapse i et skandaløst nervesammenbrudd, helst med både rusmidler og “forbudt sex”, sånn at vi andre skal få noe å tiske og hviske om for en stund. Sånt skjer hele tiden. Det er alltid “noen” som driter på draget på noen slags aldeles mega måte, ofte ikke de man forventer heller. Såpass vet vi om menneskenaturen. Det kommer alltid en skandale.

Selv oppfatter jeg enhver form for “verdipapirhandel” som korrupt atferd, eller rettere sagt som symptom på at man har en slett karakter. Det er suspekt atferd i seg selv, uansett om alt foregår i lovlige former. Man behøver ikke å vite noe mer om den såkalte finansnæringen for å vite at det handler om å “spille på systemet” — og derfor er opplegget per definisjon uærlig. Alle skjønner dette. Alle vet at opplegget er laget for å frembringe “fortjeneste” til en gruppe mennesker som strengt tatt fortjener det minst av alle. Så vidt jeg vet er dette den innstillingen de fleste har til hele fenomenet med verdipapirhandel. Det er noen snuskete greier som er upassende for voksne menn. Egentlig bør vi avvikle hele opplegget med “begrenset ansvarsrett” og passiv deltagelse “på eiersiden” i næringsvirksomhet. Enten deltar du aktivt i den bedriften du eier eller så eier du ingen bedrift. Sånn er det for størstedelen av all norsk virksomhet i privatmarkedet. Gravitasjonssenteret ligger i det vi kaller “små og mellomstore bedrifter” (SMB), hvor eieren – eller eierne – typisk har sitt daglige arbeid der på stedet. Vi trenger mer politisk støtte til disse og mindre til diverse “internasjonale konglomerater” som kjøper opp SMBer og strømlinjeformer dem i henhold til en fastlagt lønnsomhetsstruktur — eller “slakter” dem og legger ned hvis dette ikke lar seg gjennomføre. Aksjeselskapets storhetstid var på 1800-tallet. Samfunnsmoralen har flyttet et godt stykke sørover siden den gangen. Det forekommer meg at mange er veldig naive i forhold til hva de tror går an og hva de skal få til med diverse triksing og miksing med eiendom, penger og papirer. På den annen side, hva vet jeg? Jeg kjenner jo selv mange som har tjent store penger på diverse smarte eiendomshandler. Hvor er de nå? Vel, noen bor på Granca, som de kaller det, altså Gran Canaria. Det virker som om de trives med dette. De “gjør” ikke noe i den forstand, altså de jobber ikke, de bare kjører rundt på øya og spiller tennis eller hva vet jeg. Ihvertfall har de sluttet med å kjøre gravemaskin i Norge. Det går an å tjene nok penger til at man slutter å jobbe for å leve av det man har spart opp. Det virker faktisk ganske smart å organisere seg på den måten.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at man bør velge vennene sine med omhu hvis man går inn for å bli ordfører på et småsted — og folk er typisk mest opptatt av å tilegne seg stadig mer makt og flere midler. Dermed er det forutsigbart at alt vil dreie seg om næringspolitikk først og fremst, men på en måte som “tjener bygda” gjennom å “sikre arbeidsplassene” og det ene med det andre. Man skulle kunne dikte opp noen ganske fantasifulle historier om familiedrama og andre forviklinger i småsamfunn, men virkeligheten har ofte en tendens til å sette fantasien i sjakk matt så snart merkverdige ting begynner å skje. Mange slags arrangementer som “ligner på korrupsjon” er i praksis uunngåelig når man opererer på et lite sted hvor alle kjenner alle og vet alt om alle ting som skjer. Hvem iblant oss er det som skal bli ordfører når vi alle har gått på skolen sammen og sett alle sider av hverandre helt siden vi var små — og hvordan skal dette påvirke det fremtidige forholdet mellom familiene våre? Alle lever uansett på det samme lille stedet og blod er tykkere enn vann. Mange har kanskje flere hundre år lang bakgrunnshistorie i forhold til hverandre. Alt dette betyr noe når kabalen skal legges. Har du noen gang prøvd å dikte opp en historie som handler om tre-fire forskjellige generasjoner av tre-fire forskjellige familier på et ganske lite sted? Da skjønner du hva jeg snakker om. Alt kan skje. Sannsynligvis foreligger det et par ganske komplekse krysskonflikter. Dessuten minst ett ulovlig kjærlighetsforhold som senere får noen slags tragisk utgang. Det er ganske perverst å dikte opp historier på denne måten men det er også fullstendig normalt. Hvor mange drama av det her slaget finnes det der ute? Herregud. Både sanne og oppdiktede, folk liker jo denne typen historier.

Forfattere ser sannsynligvis mer opptatt av karakterene sine enn hva levende mennesker typisk er av seg selv. Vi kan kanskje kalle det en form for narcissisme gjennom stedfortreder, hvor man må passe nøye på at de riktige kortene spilles i det rette øyeblikk, for det overordnede formål å holde selve fortellingen interessant gjennom fortløpende fremdrift på dramasiden. Bisarre ting må skje, liksom. Folk og forhold må utvikle seg, gjerne drevet fremover av “ting som skjer” og som de siden håndterer på et mindre enn optimalt intelligent vis. Mye rart oppstår når noen prøver å skjule noe, som de jo alltid gjør. Det er vel ikke så mye mer å si om han Sindre Finnes, for eksempel. Det forrige jeg hørte var at han hadde jugd på seg tittel som siviløkonom. Herregud. Det er sånt som man ser for seg at karakteren til Pernille Sørensen ville gjort, i den der serien på NRK om naboer i et villastrøk på noen slags generisk “vestkant” et sted i Norge. (Det ser ut som Tåsen eller Røa for meg men det kan like så godt være Sandefjord eller Fredrikstad. Altså et typisk villastrøk.) Der er ihvertfall Pernille Sørensen og hun kunne funnet på å si “javisst, jeg er faktisk siviløkonom jeg” uten å egentlig ha noen plan om hvor dette skal føre henne (som regel ikke til noe smart sted) eller å ha avklart på forhånd hva slags historie ektemannen hennes skal komme med. Jeg kan se for meg at dette kunne vært en av flere historielinjer i en episode av denne serien (jeg husker ikke hva den heter men det er ikke viktig). Jeg er faktisk siviløkonom. Imidlertid er det mindre morsomt at virkeligheten er som den er. Karakteren til Pernille Sørensen i den serien er bare middels avhengig av å bli tatt seriøst av folk rundt seg, mens man skulle tro sånt var svært viktig når man er gift med statsministeren. Det er vanskelig å komme opp med noen holdbar “unnskyldning” for å fare med denslags fjaseløgner. Det blir dustete uansett hvordan vi snur og vender på saken. Når man har stelt seg sånn at man blir et billig poeng i en hvilken som helst middels studentrevy så har man vanligvis ikke noe fortsatt liv innenfor politikken, men det virker som om radarparet Erna & Sindre fortsetter sin politiske fremrykningsstrategi mot statsministerstillingen uten å kommentere denne affæren – og dens konskvenser, det vil si “skarp kritikk” – noe mer enn nødvendig. Og sånn går dagene.

Musikk (gresk: musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Det er en regel her i huset at det alltid skal være en sang i en bloggpost — uten at den nødvendigvis står i noen kontekstuell forbindelse med teksten. Den kan gjøre det, men minst like ofte ikke. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg. Det er noe jeg begynte med mens jeg skrev på engelsk, opprinnelig som en fleip – mer eksakt et litt useriøst veddemål om at jeg ikke kunne hundre forskjellige sanger fra året 1970 – men så ble vanen hengende fordi leserne likte de tildels fremmedartede musikalske impulsene de fikk. Saken er at jeg spiller utelukkende sånt som jeg selv liker, uten egentlig å “beregne mitt publikum” — som man forsåvidt godt kan si om resten av stilen min også. Det er veldig subjektivt. Eller kanskje vi skal si “idiosynkratisk”. Egenartet. Uansett språk er det ikke mange som skriver på denne måten. Lesere som har hengt med en stund vet sånn cirka hva de får, men det er uråd å beregne hva slags tema som kommer opp neste gang. Ikke engang jeg selv gjør det. Jeg bare setter meg ned og skriver noe. Ofte handler det om en impuls jeg fikk på nettet fem minutter i forveien, resten er bare et spørsmål om å formulere setninger. Formen er essayistisk men metoden er poetisk. Selvsagt sjekker jeg årstall og andre faste datapunkter men selve teksten blir diktet opp der og da. Altså her og nå. (Det er relativistisk.)

Det finnes ingen annen musikkpolitikk i denne bloggen enn at det skal være noe jeg selv liker — og jeg har ingen “darlings” som har særlig rang foran alle andre, en artist er bare så bra som det beste de noensinne har gjort, deretter blir de fleste “litt mer middelmådige” etterpå og holder seg omtrent der for resten av karrièren. Jeg har ingen mening om dette. Ingen “favoritter”. Det går som det går med folk. Ellers er det å si at jeg er jo så gammel at jeg kan huske 70-tallet, noe som definitivt preger musikksmaken min, men det er hva det er. Man får sine største musikalske kick i livet mens man er tenåring. Alle vet dette. Siden beveger man seg imidlertid videre i større eller mindre grad. Du vet. Gjennomgår en såkalt personlig utvikling. Det skjer med alle. Min musikalske historie er dominert av rock som sjanger, med avstikkere i retning av både jazz og elektro. Jeg har et litt mer anstrengt forhold til “pop”, i den forstand at jeg har ikke noe imot at musikken er populær men jeg er skeptisk til sånt som er veldig produsert for å appellere til massemarkedet, på bekostning av artistens kunstneriske integritet. Det er ikke alltid artisten gjør kloke kunstneriske valg, men det er alltid de som er det skapende elementet i bildet så det er de som bør bestemme rekkefølgen av hva som skal komme ut når og hvordan. For eksempel var dette premisset som Pink Floyd levde under tidlig på 70-tallet. De fikk full kunstnerisk frihet til å klusse og eksperimentere som de ville, derfor – påstår mange – klarte de å jobbe seg frem til Dark Side Of The Moon, som er et mesterverk med evig musikkhistorisk liv. Folk som påstår noe annet fortjener ikke å bli tatt alvorlig. Unge folk som hører DSOTM for første gang nå i dag blir typisk like imponerte som alle ble den gangen plata var ny, og forsåvidt også i all tid siden. I den grad man er musikkelsker kommer man ikke utenom visse ikoniske utgivelser gjennom verdenshistorien. Vi kan diskutere litt hva som bør komme med hvis man har bare, la oss si, hundre plasser som skal fylles, men hvis vi ser helt bort fra “personlig smak” og fokuserer bare på sånt som har imponert og påvirket folk – særlig andre musikere – kan alle sikkert allerede se for seg “en åpenbar liste av store navn” som typisk nevnes av både komponister, utøvere, musikkhistorikere, journalister, fans og andre “hele tiden” når de skal forklare hvorfor vi nå i dag har den musikken vi har, og ikke noe helt annet. Pink Floyd er et helt greit eksempel på denne kategorien av “store navn”.

Store navn er få, de fleste navn er små, som dikteren sier. Musikkinteresse foreligger i varierende grad hos folk, dessuten går den i ellevilt forskjellig retning så snart vi bringer smak inn i bildet. Åpenbart finnes det et massemarked for musikkprodukter som befolkes av diverse navn som nominelt sett også er “store” – de selger jo forutsigbart mange millioner plater hver gang de gir ut noe – men de behøver ikke dermed å være “kunstnerisk interessante” nok til at de vil havne på noens liste over de hundre mest betydningsfulle plateutgivelsene i musikkhistorien (når man ser bort ifra personlig smak). Jeg vet ikke hva jeg selv ville tatt med på en sånn liste og jeg gidder heller ikke å fintenke mye på saken. Det er ikke noen aktuell problemstilling i noen sammenheng, bare et retorisk poeng. Selv er jeg ganske vimsete med hva slags musikk jeg foretrekker til hvilket tidspunkt og ganske sjangermessig liberal ellers. Som vanlig kan jeg tilgi nærmest hva som helst annet så lenge det kunstneriske talentet forblir synlig. Jeg er ikke puritaner verken på denne eller på noen annen slags måte. Bortsett altså fra kravet om at ting må være kunstnerisk talentfulle, hvis ikke så gidder jeg ikke, men dette faller ikke innenfor rammene av noe vi normalt forbinder med det puritanske. Er det snobbete da? Det kan jeg ikke svare på. Sannsynligvis. Selv om smaken min ikke nødvendigvis gir noen mening for noen andre så er jeg faktisk ganske kresen innenfor mine egne rammer. Jeg presenterer aldri en sang jeg misliker på aktivt vis, eller som jeg av andre årsaker ikke “respekterer” som kunstnerisk produkt. Sånt finnes det mye av og jeg ignorerer det bare. Det er bortkastet tid å dvele ved livets irritasjonsmomenter. Som Konfucius ville sagt hvis han var en postmoderne kineser: Det er bedre å trekke ut pluggen enn å knuse radioen med øks når man hører musikk man misliker. Hva andre tenker er andres sak, mitt poeng med å alltid ta med en sang i bloggpostene er å eksponere folk for musikalske impulser de kanskje ikke ellers ville bli utsatt for. Jeg forventer på ingen måte at alle skal like alt, men noen vil like noe, så kan vi jobbe videre derfra.