APECALYPSO

Mellom 15 og 20 prosent av befolkningen vil til enhver tid oppfylle de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse. Angstlidelser inkludert fobier, rusmiddelavhengighet, inkludert risikopreget alkoholbruk, og stemningslidelser (spesielt depresjoner) utgjør tallmessig de største gruppene. Psykosomatiske lidelser, panikklidelse, psykoselidelser og depresjoner er de diagnostiske kategoriene som hyppigst medfører kontakt med helsevesenet.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Som vi ser opererer fagekspertisen med ganske høye tall for hvor mange som til enhver tid går rundt med en psykisk lidelse. Jeg tror ikke antallet sykemeldinger i arbeidslivet reflekterer dette. Hva jeg derimot tror er at folk typisk ignorerer symptomer de eventuelt måtte ha og som gjør at de “oppfyller de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse” som det formuleres i sitatet ovenfor. Man skal liksom bite tenna sammen, gå på jobb, og vente på at det går over. Imidlertid er jo denne innstillingen i seg selv en psykisk sykdom, eller skal vi kanskje heller kalle det et syndrom som handler om å være flink og pliktoppfyllende. Folk snakker jo om “flink pike syndrom” eller “snill gutt syndrom” både støtt og stadig, så det finnes bevissthet om problemstillingen der ute. Spørsmålet er vel heller hvorfor vi ikke finner noen vilje til å ta tak i saken på politisk nivå, slik at vi kan etablere bedre rutiner for å håndtere psykisk helse i samfunnet.

Man skal ikke jobbe hvis man er syk. Dette er min prinsipielle posisjon i saken. Andre har sine oppfatninger, men det er vel i hovedsak sånn at såkalte arbeidsgivere foretrekker at folk skal jobbe selv om de er syke, som også later til å være NAVs holdning — foruten selvsagt den evneveike delen av det politiske miljøet; det vil si “de borgerlige” både på høyre og venstre side av spekteret. Disse henviser ofte til hvordan de selv er tapre og pliktoppfyllende selvmordskandidater her på jorda så hvorfor skal ikke alle tvinges til å være det? Og sånn går dagene. Nylig gikk det avskyelige trollet som er nestleder i Høyre ut og sa at man bør ha aldersgrenser i forhold til arbeidsuførhet, slik at man må være over tredve år gammel for å kunne være medisinsk ufør, uansett hva medisinske fagfolk mener om pasientens helsetilstand. Bortsett fra at dette lavmålet er hva man kan forvente fra de som lider av den mentale sykdommen det er å ha høyrepolitiske oppfatninger så er det også forstyrrende i forhold til selve problemets kjerne: Hvorfor blir så relativt mange arbeidsuføre i ung alder?

Det er ikke kontroversielt å si at arbeidslivet har blitt mer aggressivt og hensynsløst under den nyliberalistiske markedsideologien. Det er til enhver tid høyt stress og press i forhold til å “prestere” i jobben, nærmest uansett hva man jobber med. Riktignok finnes det visse unntak fra regelen, men i en situasjon hvor konkurranse styrer de strategiske valgene i arbeidslivet må man nødvendigvis kvesse albuene og brøyte seg frem som best man kan på sin vei gjennom labyrinten. For eksempel er “høyere utdanning” noe alle liksom skal ha i dag — og det forventes at man stiller med en hel jævla mappe over hvem man er og hvor man kommer fra om så jobbintervjuet bare er i forhold til å steke burgere på et gatekjøkken. Arbeidslivet i 2024 er et fascistbyråkrati sammenlignet med hva det var i 1980. Og så langt har vi ikke engang snakket om hva internettet gjør med folk; nærmere bestemt det faktum at nesten hele befolkningen i alle noenlunde økonomisk fungerende land går rundt med en nettportal i lomma til enhver tid. Det er ikke uvanlig å bruke opptil flere timer hver dag på ymse nettbaserte aktiviteter via det man kanskje litt misvisende fortsatt kaller telefonen. Ser du hva jeg skal frem til? Samfunnet har forandret seg, men ikke til det bedre. Nå preges jo hele mannskiten av noen slags “rastløs energi” som til syvende og sist handler om nerver.

Det har etter min mening ikke noe for seg å bedrive “dommedagssurfing” på nettet – selv om nyhetene faktisk er mange og dårlige – fordi det er svært lite man som individ har makt til å gjøre særlig mye fra eller til med her i denne verden. Krigføringen i Ukraina fortsetter i det samme sporet som før, det vil si det verste vi har sett av terrorbombing rettet mot sivilbefolkningen og andre ondskapsfulle grusomheter siden Den andre verdenskrig, selv om den (relativt) nye situasjonen med organisert og overlagt folkemord i Gaza også påkaller et sett med ubehagelige assosiasjoner fra den tiden — og i bakgrunnen synger klimaet. Det er ekstremt frustrerende at myndigheter verden over og andre som kan gjøre noe rett og slett ikke gjør noe, de bare trekker på skuldrene og mumler noe om “energisikkerhet”; som om dette er et saklig argument i en krisesituasjon uten noe slags historisk sidestykke. Det er en psykisk påkjenning for alle som kan se at huset vårt står i brann at såpass mange insisterer på at “det gjør ingenting” eller at “alt ordner seg sikkert” — særlig blant de som er unge nå. Da jeg selv var i kyllingalderen hadde vi riktignok kald krig, AIDS og det ene med det andre, men det var fortsatt knyttet usikkerhet til spørsmålet om verdens undergang, mens nå for tiden virker det som om løpet er kjørt. Alle bare gønner på for å ta ut så mye fortjeneste de klarer mens leken er god. Det virker jo som en makaber vits når en satans oljebaron står som vert for årets klimatoppmøte. Hva slags signaler tror de dette sender i forhold til de klimaproblemene som allerede står i kø og truer hele livsgrunnlaget for store deler av jordas befolkning? Hva skal de som står ved starten av livet sitt tenke om dette?  Herregud. Det er jo – for å bruke et ord nesten bare jeg bruker – evneveikt.

Ian Andrew Robert Stewart (født 18. juli 1938, død 12. desember 1985) var en britisk musiker og et av de opprinnelige medlemmene i The Rolling Stones. Han spilte tangentinstrumenter i gruppa det første året. Seinere virka han som turnéleder, samtidig som han spilte piano og orgel ved plateinnspillinger. Da Brian Jones i mai 1962 hadde en annonse i Jazz News, der han søkte etter musikere til ei rhythm-and-blues-gruppe, var Stewart den første som svarte. Mick Jagger, Keith Richards og flere andre kom med i juni, og gruppa som kalte seg The Rollin’ Stones, hadde sin første opptreden 12. juli 1962 på Marquee Club. Det skulle fortsatt ta noe tid før gruppa var etablert med det mannskapet som skulle bli berømt.

(Wikipedia)

Tilknyttet en sekvens av diverse andre morsomheter ble jeg en gang spurt om jeg noensinne hadde møtt noen kongelige. Hvem jeg? Hva mener du? Jeg er jo kongelig. Jeg møter meg selv i døra hver dag. La meg si det slik: Jeg har et platonisk syn på hva begrepet “kongelig” betyr. Det handler om en form for verdighet. En holdning. La oss si en mental tilstand som må foreligge i bunnen, men det må også finnes en praktisk komponent i form av “kommando”. Hvis ikke mennesker instinktivt lytter når du snakker så har du ikke kongelige egenskaper. Det går ikke an å jukse med sånne ting. Hvis du ikke er den som alle snur seg mot “når gode råd blir dyre” så er du ikke kongen. Er vi enige så langt? Det går an å jukse med mange ting — men ikke i lengden og aldri på en “solid” måte. Sannheten kommer alltid frem.

Kunstens verden har mange bløffmakere, men den er likevel en moralsk høyborg i forhold til politikkens verden. I disse postmoderne dager strides folk om hva selve virkeligheten består av. Er det for eksempel folkemord når de man dreper bare er noen skitne arabere – som for godt mål sikkert også er muslimer – som alle vet uansett bare kommer til å vokse opp til å bli terrorister? Man skjenker dem jo evig nåde når man tar dem ut. De er verdige brennoffer i den hellige sak. Historien vil huske dem med den samme religiøse respekt som vi hver dag viser fyllmassene vi bruker som grunnlag for våre veier. De bringer oss dit vi skal. Det vil si til en bedre verden. Noe vi kan være stolte av å etterlate til våre barn. Dette er vår arv til deg! Dette er vår visjon! Vi gjorde så godt vi kunne med det vi hadde mens vi var i denne verden. Vi var aldri alene. Gud var med oss hele tiden og viste oss den sanne veien til nattens ende.

Selv oppdaget jeg musikkorkesteret Rolling Stones i 1978, med utgivelsen “Some Girls” som jeg den gangen da – og fortsatt denne gangen nå – syntes var en ganske imponerende plate. Jeg hadde ikke noe forhold til dem før dette. Selvsagt hadde jeg hørt alle radiosangene som var på listetoppen og det ene med det andre, men jeg etablerte ikke noen personlig relasjon før jeg kjøpte dette albumet en vakker dag i en plateforretning i Oslo bare på grunn av at omslaget var så sært og “pønka” i stilen. Hva kan jeg si? Dagens iterasjon av meg er jo som alle vet “totalt dust” men jeg var enda verre da jeg var bare tenåring. Til og meg nåtidens versjon av meg synes at jeg var en uvitende tosk den gangen. Imidlertid hadde jeg god smak. Det skal jeg ha. Egentlig tenkte jeg ved dette tidspunktet at Rolling Stones var et 60-talls band på samme måte som Beatles, Beach Boys, og så videre, og derfor ikke noe vi som var moderne i 1978 burde bry oss om, men det går jo som alle vet ikke an å argumentere mot genuint talent. Saken med dette bandet er at de er bra og sånn har det alltid vært. Det er kanskje litt på den uklare siden hva Rolling Stones er og representerer nå i 2024 . kanskje evig liv innenfor rocken? – fordi de holder jo på ennå. Men den ganger var de verken her eller der i forhold til en tenåring som hadde fått sine største musikalske kick fra “pønken”.

Samme året kjøpte jeg albumet “Sticky Fingers” og senere har jeg aldri hatt noe annet forhold til Rolling Stones enn at de er “en av gutta” i enhver kulturell forstand. Samtidig var det jo musikalsk sett mye annet som foregikk i 1978. Alt dette virker fjernt og rart nå, men det var faktisk veldig intenst den gangen. Vi hadde ikke så mange “media” da. “Utlandet” var mye lengre unna da enn nå. Jeg vet ikke om det er noe enklere for en smart person å forestille seg hvordan det er å være dum enn det motsatte, men fordi jeg selv alltid har vært både vakker og klok, og ikke minst beskjeden, så kan jeg hermed bekrefte at det å ha en “lengsel etter noe høyere” – som i utgangspunktet betraktes av de fleste som noe religiøst – oppfyller mange av mysteriekultenes komponentskrav og må dermed være å betrakte som filosofiske objekter man bør studere og skrive komparative hovedoppgaver om. Det kommer imidlertid ikke jeg til å gjøre. Jeg bare fotfølger Nietzsches tanke om at musikken må fylle det hulrommet Gud etterlot seg da han forlot oss.

Som alle kan se viser bildet ovenfor et detalj fra Nattevakten av Rembrandt, malt på 1640-tallet: en tid mens folk ennå hadde sans for stilige antrekk. Nåtidens vektere har en litt annen fremtoning. Du vet. Uniformskrav. Smarte vaktselskap velger et uttrykk som sier “service” mens rasshøla etterligner politiet og de militære. Alle vektere er alltid og overalt hunder. Sånn er jo jobben. Spørsmålet er bare hva slags hunder de er. Smarte vaktselskap tenker at de bør være gjeterhunder mens de evneveike går for pilbull, dobermann og denslags. Vaktas jobb er jo å “veilede” folk i henhold til gjeldende reglement, ikke å skremme dem til lydighet basert i “personlig autoritet”. For publikum skal vakthold føles betryggende, ikke truende. Sånn sett finnes det personlighetstyper som helt fette opplagt ikke passer til denne typen jobb selv om de sikkert føler seg tiltrukket av oppgaven — og alle vet hva jeg mener med dette. Pitbull. Dobermann.

Poenget med et skjenkested er skjenking. Folk går dit for å ruse seg. Dette ender – forutsigbart – “ikke bra” for mange. Tap av selvkontroll og utagerende atferd er normale konsekvenser av alkoholrus. Faktisk er det mange som hevder at dette er jo hele poenget med å ruse seg på alkohol; at man skal så å si “løsne på slipset”, slå ut håret, senke skuldrene og det ene med det andre. Ha det gøy. Alkoholrusen er som et livets friminutt når man kan leve ut den indre bajasen som går og bygger opp utålmodighet i forhold til plikt og rutiner. Å si at alkohol er en del av vår kultur er underkommunikasjon. Det er en hjørnestein av den, i den forstand at hvis man fjerner alkoholen så faller hele skithuset sammen. Selvsagt er det både direkte og indirekte er svært farlig stoff som har enorme skadevirkninger både på individet og samfunnet, men det lar seg ikke avskaffe, bare “gjete” på en måte som tar sikte på å begrense skadevirkningene. Det samme kan vi si – og de sier jeg jo også med jevne mellomrom – om diverse rusmidler som for tiden er ulovlige: Hvis det hadde gått an å bli kvitt dem så ville de vært borte for lenge siden. Gudene vet hvor mange ressurser som er kastet bort på “pitbullmentalitet” i denne sammenhengen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er bedre å ha en ordensvakt som man ikke behøver enn å behøve en ordensvakt som man ikke har. Alle som noensinne har jobbet på et skjenkested vil sannsynligvis skrive under på dette. Det er jo i utgangspunktet ikke tillatt å overskjenke folk, men samtidig vanskelig å unngå hvis man står bak bardisken og er travelt opptatt med å lange ut halvlitere til en endeløs strøm av tørste gjester. Man ser det ikke før man ser det — men når man ser det så plikter man å nekte vedkommende servering. Sånt blir ikke alltid godtatt uten diskusjon. Hvem skal de ta den diskusjonen med? Gjeterhund eller dobermann? Servitøren har allerede felt dom i saken. Den neste de kan anke til er vakta, men jeg har aldri hørt om noen vakt som har insistert på at folk må få mer servering etter at servitørene har sagt nei. Det skulle tatt seg ut. Om gjesten siden hever stemmen, nekter å forlate stedet og alt det der, så skal politiet tilkalles. Ordensvakter har selvsagt rett til å forsvare seg med alle rimelige midler hvis de blir fysisk angrepet, men de kan ikke selv ta initiativ til å starte noe håndgemeng. Imidlertid er det aldri bra for et skjenkested når de må tilkalle politiet mer enn en sjelden gang innimellom. Tråden som bevillingen henger i blir jo tynnere og skjørere hvis det stadig “spretter opp flagg” i forhold til skjenkestedet. Alle kjenner opplegget. Folk drikker seg dritings, engasjerer seg i dustespill og vinner dustepremier. Den egentlige jobben er som sagt å begrense skadevirkningene gjennom fornuftig gjeting av denne flokken med troll. Ideellt sett er ordensvakten en profesjonell yrkesutøver som forhandler folk hit og dit ved hjelp av “overbevisning” og sånn går skiftet. Alt som “skjer” ut over dette betyr bare mer bry, mer jobb, flere komplikasjoner og generelt sett dårlige livskvalitet for alle de involverte.

Hvis vi gjør et gedankeneksperiment rundt hva slags utested man hypotetisk sett kunne tenkt seg å jobbe for, så sier jeg umiddelbart “ikke faen” til et sted som tror de kan drive med skjenking av alkohol uten å ha et tilstrekkelig antall fysisk kompetente ordensvakter tilstede for å legge en demper på folks entusiastiske utøvelse av alkoholforsterket idioti. Jeg mener, jeg vet jo det jeg vet. Jeg har sett mange ting. Min nesten kjemiske mangel på tro på “menneskets gode egenskaper” kommer fra erfaring, ikke ideologisk misantropi. Det ville vært bra hvis vi virkelig var slike edle og intelligente skapninger som de evneveike fantaserer om, men sannheten er at vi er demente terroraper. Hvis man samler noen hundre mennesker på et avgrenset sted og skjenker dem opp på alkohol til de blir flirfulle og fjollete så kan du ta deg bra mye faen på at noe stygt kommer til å skje i løpet av kvelden, direkte eller indirekte assosiert med alkoholrusen. Siden kan man sikkert sminke og bortforklare saken med mange søte ord, peking og vifting med hendene, det ene med det andre, men alle vet hva som gjelder. Når man skjenker folk til de mister grepet så er det bare flaks hvis det ikke skjer noe faenskap.

Projeksjon kan bety en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi hvor en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og dermed benekter hos seg selv. Dette er et begrep som benyttes innen psykodynamiske behandlingsformer. Et eksempel kan være at egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever andre som truende og blir redd.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Et hvilket som helst normalt gjennomsnittsmenneske vil mer og mer ligne et medisinsk katastrofeområde jo nøyere man studerer dem, både i kroppslig og mental forstand. Vi er alle temmelig psyke for å si det sånn — og den verden vi bebor preges nå i så stor grad av hvordan mennesker oppfører seg at vi kaller dette “den antropocene tidsalder”. Kommer vi til å overleve som art særlig mye lenger? Det store bildet er jo ganske dystopisk. Miljøkatastrofe i Danmark kunne man lese på NRK.no i dag tidlig. “Jord fra Norge” truer med å begrave en dansk småby noen mil nord for Århus, kan man lese videre. Det er så man må riste på hodet og spille en liten trall på slurva for å hente seg inn i forhold til sakens realiteter. Herregud. Åpenbart har “noen” – på noe slags vis – klart å få til et opplegg hvor de tjener penger på å flytte skip lastet med forurensede jordmasser fra Norge sørover til Danmark. Hvordan får man til sånt? Hvem betaler for operasjonen? Dette er bare retoriske spørsmål. Jeg klarer fint å pønske ut en rimelig sannsynlig sammenheng av årsaker og virkninger; basert i prinsippet om at noen i den ene enden alltid må tjene penger på kommunale arbeidskontrakter – doktrinen om anbudsutsetting – samtidig som de i andre enden tjener penger på å senke standardene for kontroll og sikkerhetsrutiner ned til minste tillatte målekvantum. Det må jo gå galt. Og nå har de altså en situasjon der på stedet hvor alle disse forurensede jordmassene har begynt å sige.

Dette er selvsagt bare et eksempel som presenterte seg til morgenkaffen min i dag tidlig. Faktisk så er det et typisk eksempel på hvordan vi mennesker håndterer problematiske miljøsaker i praksis. Jeg vedder hele tolvfingertarmen min på at papirarbeidet tilknyttet den skandalen i Danmark inneholder frasen “godkjent deponi” i den norske enden. Disse trylleordene inneholder det juridiske sikkerhetsnettet for de som har stelt i stand denne elendigheta. Det er noen andre som eier søplemassene nå. Det godkjente deponiet har fått betaling for å overta ansvaret for den videre skjebnen til disse jordmassene, med alt sitt kjente og ukjente innhold. I mellomtiden har selvsagt firmaet Nordic Waste som drev det danske deponiet gått konkurs, slik at ansvaret nå ligger hos kommunen. Quelle surprise som franskene sier. Alle pengene er borte og de ansvarlige har blåst bort som røykdotter i vinden, konkursboet er verdiløst og det eneste som gjenstår er å utarbeide en realistisk plan for videre håndtering av situasjonen, men den må skattebetalerne finansiere. For de som er “nerd” nok til å huske den første episoden av fjernsynsserien Sopranos betyr begrepet “waste management” en forretningssvindel som lokale forbrytere tjener enorme penger på over hele verden. De setter opp et firma som leier en industritomt, så fyller de stedet med et par meter assortert avfall over hele området, før firmaet slås konkurs og alle forsvinner. Alt som blir igjen er et berg av søppel. Er man frekk nok kan man jo gå inn med et nytt firma og få kontrakt på flytting av de problematiske massene til “et annet sted” – man antar fortsatt at ordene godkjent deponi nevnes i kontrakten – og siden gjentar historien seg hvor mange ganger som helst. De eneste som er seriøse aktører i avfallsbransjen er de offentlige myndighetene som burde ha gjort hele jobben selv helt fra starten av. Hvor lenge varer et typisk firma? Vel, kommunen varer i tusen år og det samme gjør søpla, så hvem er best skikket til å håndtere sikkerhetsproblematikken rundt avfall? Ihvertfall ikke de som lusker rundt og leter etter åpninger for å rykke inn og ta ut fortjeneste, som i hovedsak er hva all privat næringsvirksomhet handler om. Hvis de ikke tjener penger er det jo noe galt med forretningsidèen deres — og de bør se på andre måter å vinkle sakene. Det offentlige lever ikke under denne typen press. De har en helt annen tidshorisont for sine resultatutmålinger. Til gjengjeld er det – eller bør ihvertfall være – mye lavere toleranse for å ta snarveier og gjøre feil innenfor offentlige opplegg. Til sist litt dansemusikk for morgengymnastikken:

Sokrates mente at de enkelte, skjønne ting som finnes i vår hverdagsverden, og de enkelte handlinger som enkeltmennesket utfører, alltid er flyktige, men har del i en tidløs essens og er uforgjengelige idealer med en selvstendig eksistens. Platon tok opp denne tenkningen, som egentlig inneholdt en teori om moralen og verdienes vesen, og generaliserte den til en teori om hele virkeligheten. Han betraktet absolutt alt i vår verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av noe hvis ideale form har en evig og uforgjengelig eksistens hinsides tid og rom.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Filosofi oppsto i utgangspunktet som en kritisk analyse av mysteriereligionenes teoretiske meningsgrunnlag. Kontinuiteten i fenomenet er åpenbar hvis man betrakter det gjennom denne prismen. Folk har jo typisk visse spørsmål i forhold til hva verden består av, hvorfor det finnes bevissthet og hva det er meningen at man skal gjøre med disse tingene. Dette var ikke noe som plutselig bare dukket opp rundt år 600 før vår tidsregnings begynnelse; i form av noen særlig glupe enkeltindivider i datidens Hellas. Det har jo vært en klar tendens i et par millioner år innenfor den eksistensielle blodlinjen som vi alle kommer fra at folk blir tildelt større hjernekapasitet enn de strengt tatt har bruk for. Det man typisk gjør med dette overskuddet er å investere det i spekulasjon rundt “hvordan ting henger sammen” på en måte som ikke nødvendigvis begrenser seg til ting som lar seg bevise, kategorisere, forstå og ellers behandles som “intellektuelle objekter” på en ryddig måte. Samtidig har vi dette evige problemet med politikk – som er det tekniske navnet på alt arbeid med å organisere og drive små og store samfunn av mennesker – og hvordan “makten og æren” appellerer til den typen evneveike hanekyllinger som liker å spankulere rundt, bruse med fjøra og føle seg betydningsfulle – han er en ekte betydningsfugl – blant de andre demente apekattene innenfor konteksten av dette groteske skuespillet som vi kaller “menneskenes verden” — enten jobben rent konkret er som leder i det lokale nabolagets velforening eller som president for en supermakt av tilbakestående fjols som imidlertid er tungt bevæpnede. Alle vet at det er en bestemt mennesketype som søker seg til politiske maktstillinger, og det er dessverre ikke “de beste blant oss”; snarere de mest ambisiøse.

Spørsmålet som danner tittel for denne bloggposten burde i prinsippet være absurd. Riktignok har det vært mye grums og griseri gjennom den politiske verdenshistorien, men en straffedømt statsleder i en moderne og demokratisk rettsstat? Dette gir ingen mening innenfor en rasjonell horisont og vi må følgelig betrakte det som et utslag av noen slags irrasjonelle drifter uti det såkalte folketypet når en velkjent løgner og svindler som Donald Trump klarer å krafse til seg såpass mye politisk makt i USA. Hva er det de ser i denne patetiske skikkelsen? Mange har tatt dette opp til vurdering og det finnes allerede mange hyllemeter med bøker om saken, men ikke desto mindre gjenstår problemets kjerne: Det er ved dette tidspunkt ikke umulig – selv om det er usannsynlig – at Trump kan gjenvelges som president, til tross for at han åpenbart befinner seg et godt stykke utenfor en normal og fornuftsbasert virkelighetsoppfatning. Hva betyr dette? Mannen har jo demoniske kvaliteter av et slag som vanligvis diskvalifiserer folk fra enhver form for ansvarsfull stilling både innenfor politikk, næringsliv og i grunnen alt annet som ikke handler om organisert kriminalitet. Historisk sett kan vi kanskje gi The Donald mer kredibilitet enn han fortjener ved å sammenligne ham med brødrene Tiberius og Gaius Gracchus og deres “pøbelbaserte maktgrunnlag” på en tid da den romerske republikken var i ferd med å gå opp i liminga for alvor (verd å sjekke ut for de spesielt interesserte). Uansett hva man ellers måtte mene om saken har Trump som politisk fenomen vært svært ødeleggende for USAs kredibilitet på det politiske verdensmarkedet. Ved dette tidspunkt vet jo alle at de er i stand til å utpeke en president som er minst like gal som en Saddam Hussein eller en Idi Amin — slik at man kan faktisk ikke lenger behandle USA som en sikkerhetspolitisk stabil partner når det kommer til internasjonale affærer. Man er nødt til å ta visse forbehold. De fant jo for eksempel høyeste kategori av hemmelighetsstemplede dokumenter på dassen av denne mystiske nattklubben i Florida hvor Trump bor; noe han tydeligvis hadde rasket med seg fra kontoret i Det hvite hus da han flyttet ut i 2021 og senere hensatt til lagring blant diverse personlige eiendeler, uten at noen så langt vet hvorfor han gjorde dette — som er bare ett av nærmere hundre straffbare forhold som han står under tiltale for, enten føderalt eller på lokalt delstatsnivå i USA. Det er mildt sagt en spesiell situasjon.

Enhver politisk maktstilling har to dominante aspekter. Det ene er posisjonen og det andre er jobben. Eller makten, æren, jubelbruset, oppmerksomheten og smiskingen på den ene siden og alle de praktiske problemene på den andre siden, om du vil. Det vi typisk søker i en moderne stat er kompetente folk som fokuserer på jobben mer enn på posisjonen, så får den eventuelle personlige tilfredsstillelsen som de måtte føle i forhold til posisjonen bare være med som en personlig karaktersvakhet som de behersker i større eller mindre grad. Man bør jo helst ikke vise sånt offentlig, men beholde en aura av kontrollert sinnsro som passer seg i forhold til det enorme ansvaret man tross alt har når man befinner seg i en høy politisk maktstilling. Ellers uavhengig av hva slags samfunnsordning man har hatt observerer vi at det gjennom hele menneskehetens historie har vært vanlig å betrakte tjeneste innenfor statsadministrasjonen som en livslang karrière preget av mange privilegier, men også av offer. i den forstand at man gir avkall på de økonomisk sett mest fordelaktige stillingene man kan inneha i samfunnet til fordel for den meningsfylden som ligger i selve tjenesten; som i seg selv handler om “noe som er større enn ens eget liv” slik at man må tilpasse seg oppgavens alvor og karakter i sin private livsførsel. Det finnes intet rom for alskens privat snuskefusk med refusjon av reiseregninger, misbruk av boligstøtteordninger og det ene med det andre. Hvis man er en “dominant egotype” passer man strengt tatt ikke til å jobbe for staten. Hvis plikten ikke fremstår som viktigere enn maktrusen så har man havnet på feil hylle her i livet. Staten er i prinsippet en skapning som har evig liv. “Det vil alltid finnes et Norge” er sakens sentrale element. Firmaer, foreninger og andre tiltak, til og med familier og slektslinjer kommer og går i takt med tidenes omskiftelighet, men den norske staten har så langt eksistert i 1200 år og enhver eventuell plan om å “legge ned” ordningen betraktes i henhold til loven som høyforræderi og vil følgelig bli møtt med liten forståelse og enda mindre tilgivelse, uansett hvor “godt ment” ting ellers måtte være. Quisling var jo for eksempel ikke “norgesfiendtlig” i den forstand og innenfor hans personlige horisont av forståelse gjorde han det rette da han allerte seg med tyskerne med sikte på å skape en helt ny samfunnsform, basert i både gamle tradisjoner og ny teknologi, nasjonal stolthet og fremskrittsoptimisme. Men alle vet allerede alt om denne sørgelige affæren. Vi har fortsatt fascister i Norge som fantaserer om mer eller mindre de samme tingene, bare oppgradert i forhold til den postmodernistiske horisonten av “passiv aggressiv ironi”. Man finner dem typisk i Høyre og Fremskrittspartiet, men faktisk også på venstresiden. Det handler om viljen til å lyve i kombinasjon med viljen til å bruke autoritære virkemidler for å skjule at man lyver. Du vet. Klassisk ond sirkel. Det hele begynner met at man lyver til seg selv. Siden baller det på seg. Snart er man fanget i labyrinten. Vi ser sånt hver dag.

Det er ikke bra at folk hopper ut og inn av stillinger innenfor politikk og næringsliv og ellers “kryssformerer” seg på måter som ikke ser bra ut i forhold til alskens interessekonflikter som forutsigbart oppstår i politikken. Enten jobber du for staten eller så jobber du for deg selv. Begge deler er ikke mulig å få. Enhver prioritering av “egeninteresser” impliserer et svik mot statens interesser. Dette betyr selvsagt ikke at man skal være en viljeløs slave som bare kan fungere innenfor en tett kommandostruktur – se til “forsvaret” for denslags – men det betyr at man alltid prioriterer statens interesser foran sine egne, når og hvis det oppstår en interessekonflikt. Hvis man opplever dette som en umulighet, eller til og med bare en urimelighet, så må man rett og slett gå av fra den stillingen man har og heller finne seg noe å gjøre i den private delen av samfunnet. Det er jo her korrupsjon begynner. Med en litt kristen metafor kan vi si det er som når erkeengelen Samael tok litt for mye Møllers tran, utviklet personlig stolthet og gjorde opprør mot Gud — og som derfor ble fratatt sine himmelske privilegier og omplassert som leirkommandant i helvete istedet. Jeg vil heller være sjef i helvete enn slave i himmelen, sa han til seg selv, ifølge dikteren John Milton, da han inntok sin nye jobb under yrkestittelen Satan. Det finnes jo plenty med jobber innenfor sfæren av de private forretningstiltak som direkte oppfordrer folk til å lyve, snyte og bløffe; slik at det finnes alltid noe for alle. I verste fall kan man alltids bli en “meningsblogger” og bygge opp et personlig hoff av entusiastiske tilhengere. Sånt er helt vanlig, det vil si å “leke politikk” på samme måte som småbarn “leker doktor” med hverandre. Seriøse og kompetente mennesker oppfører seg ikke sånn. De tiltrekkes av selve oppgaven med å styre samfunnet mens de kanskje opplever alt det offentlige oppstyret rundt jobben mer som en distraksjon enn som stillingens egentlige innhold. Hvis man er glad i mikrofoner og kameraer hører man kanskje heller hjemme i underholdningsbransjen — som er et ord store deler av pressen og de øvrige media – inkludert de “sosiale” – kanskje bør bruke oftere om seg selv. Men når det er sagt så tillater jeg meg å tenke om den nåværende norske regjeringen at det begynner å bli mange mystiske blomster i hagen deres nå. Gjør man virkelig ikke såpass grundige jobbintervjuer at man oppdager sånt som senere kan komme tilbake for å føkke dem i ræva når folk blir vurdert som kandidater til diverse ministerposter? I så fall bør man vurdere å legge om rutinene sine littegrann. Det dokumenterer forsåvidt at man ikke har forstått oppgavens seriøse karakter hvis man tror at man kan ankomme en høy politisk stilling med alskens økonomisk snusk og akademisk snyteri som “hemmelige ting i skapet” og tro at dette kommer sikkert til å gå kjempefint. Herregud noe så evneveikt.

Våre venner kvinnene har som alle vet to X-kromosomer. Den fundamentale kjønnskoden hos menn er XY og for kvinner XX. Det finnes noe varians ut over dette som koder for diverse “medfødte syndromer” i form av kjønnsinkongruens, men disse er statistiske avvik som ikke gjør noe fra eller til for poenget her og nå: Det ene X-kromosomet hos kvinner blir automatisk inaktivert – lenge før de blir født – slik at de ikke skal fremstille for mye genprodukt på cellenivå og dermed utvikle kreft og andre ubehagelige konsekvenser. Dette er randomisert, som å slå mynt og kron om saken, i hver enkelt celle — og siden kvinner typisk har omtrent tredve tusen milliarder celler (menn har noe fler) i kroppen sin medfører dette at fordelingen nærmer seg jevnt 50-50 hos flertallet i forhold til om det er X-kromosomet fra faren eller moren som aktiveres lokalt i den enkelte cellen. Imidlertid er det jo slik med statistiske forhold at det finnes en distribusjon av verdier langs hele skalaen for det vi måler hvor hovedmassen typisk samler seg rundt en statistisk normalverdi mens resten fordeler seg i retning av det ekstreme. Dette et det klassiske “Syndrom X”; når det er en skjev fordeling av inaktiverte X-kromosomer hos et kvinnelig individ – i forhold til hvor mange X som kommer fra henholdsvis far og mor (jeg tenker umiddelbart manndatter og kjerringdatter sånn som i folkeeventyret) – som kan medføre økt risiko for visse arvelige sykdommer, men som sannsynligvis også har mange interessante og dårlig kartlagte psykologiske konsekvenser ut over det rent fysiologiske. Dette har vært kjent siden på 60-tallet, men forskningen befinner seg fortsatt på datainnsamlingsnivået.

Men fra det ene til det andre. Alle husker selvsagt skolematematikken som handler om å regne ut verdien av X. Man står overfor en oppgave som består av ting man vet og ting man ikke vet, hvor man typisk bruker bokstaver som X, Y og Z om de ukjente størrelsene og normale heltall for allerede kjente verdier. Språket fungerer på tilsvarende vis. Når ikke noe annet er angitt skal man henfalle til konvensjonell tolkning av ordene og deres betydning. Hvis noen snakker om “X-faktor” i forhold til noe som har skjedd mener de typisk at det finnes en ukjent størrelse som har virket aktivt inn på det man observerer. For eksempel kan politiet gå ut og etterlyse en “Person X” som de finner spor etter på et åsted men som de ikke kan identifisere nærmere. Det er en manglende bit i puslespillet. Sånn sett må man jo ofte i livet operere med at det finnes noe ukjent som plutselig kan komme skrått inn fra ytterst i synsranden og føkke opp det man holder på med. Dette er Faktor X. Ukjent i den forstand at vi vet ikke hva den inneholder men kjent i den forstand at vi vet om den. De evneveike ønsker så inderlig at verden skal være enkel å forstå, men slik er det jo ikke. Det er noe satans komplisert mannskit, er hva det er. Selvsagt kan man velge å snakke og oppføre seg som om alt er fette åpenbart og enkelt å forstå for alle, men i så fall er man jo en idiot. Dessverre. Sånn er det. Dette er selve definisjonen av det å være idiot: En lystig gjøk som ikke fatter bæret. Det er viktig at vi snakker om disse tingene. Idioter eksisterer og de vet ikke selv at de er evneveike. Dette er jo en del av symptombildet. De føler seg helt normale. Så vidt de vet har de full oversikt over det hele. Hvis de også har karismatiske personegenskaper, jovial sjarm og det ene med det andre, klarer de noen ganger å samle en veritabel kult av evneveike troll rundt seg. Du vet. Sånne som dyrker det åndsforlatte som livsprinsipp og etisk standard. Verden må være enkel å forstå. Hva skal man tenke om sånt? Det er jo komisk, men det er også tragisk. Herregud. Ta det rolig, påsan. Du er bare st snøftende lite dyr som fusker og snusker for å få adgang til andre små dyrs kjønnsorganer. Før du fatter dette er du dessverre ikke i stand til å fatte noe mer. Det må være orden i sysakene. Vi må begynne med å definere hva du er. En smått psykotisk form for åtseletende terrorape. Dette er din rolle i naturen. Resten er bare fantasering. Hva du eventuelt “har lyst til å være” viser seg jo i hva du gjør, minutt for minutt, gjennom livet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Uansett, vi skulle si noe om Davos og WEF. World Economic Forum. De later til å være noe slags svartmagisk tryllesirkel av særlig farlige influensere i verden; i den forstand at alt de tar i blir til konspirasjonsfantasier. Alt jeg klarer å se er imidlertid “folk som driver med penger” (det ligger jo forsåvidt også i navnet på arrangementet) og deres manipulerende manøvrering for å skaffe seg adgang til enda mere penger. Dette er i seg selv problematisk nok om man ikke også skal blande inn Satan og Julenissen. Noen ganger lurer jeg faktisk på om folk forstår – jeg mener virkelig forstår – at det som foregår på nettet bare er en drøm, eller om de fantaserer om å være “sanndrømt”. Ingenting noen sier på nettet – eller i Davos – kan hindre deg i å puste ut og inn, bevege armene slik du ønsker, og ikke minst tenke hva du vil. Det er ikke så nøye. Det er nok mennesker i verden. Vi behøver ikke deg også. Du kan være idiot hvis du vil. Lag din egen virkelighet. Skap dine egne ord. Grensene setter du selv, uansett hva du velger. Når de snakker om Sykdom X i Davos – og ellers – mener vi den stokastisk forutsigbare “neste pandemien” som sannsynligvis vil inntreffe innenfor en horisont av tyve år. Jeg skjønner jo at den neste krigen, den neste pesten og den neste døden i nær familie ikke typisk er sånt som folk liker å tenke på, men vi vet at det kommer. Folk er som de er. Derfor går det som det går. Ingen mysterier der. Hva jeg sånn rent personlig imidlertid klør meg mest i hodet over er hvorfor folk later til å tro at de som reiser til Davos for å menge seg med hverandre er annerledes enn noen andre. De er akkurat de samme snuskete apetrollene som alle andre. Opplegget er for fanden latterlig. Kapitalister og andre parasitter møtes for å avstemme strategier i forhold til “det økonomiske systemet” som i all hovedsak handler om å flytte penger fra lommene til de mange og over i lomma til de få. Antikrist i Sherwoodskogen om du vil. Det de faktisk er er jo ille nok om man ikke også skal beskylde dem for å konspirere om ting som ikke engang finnes. Jeg mener, hvis noen har drept noen annen så er det jo dette drapet som er sakens hovedproblem, ikke om morderen sto i ledetog med overnaturlige krefter. Hver og en kan fantasere om hva de vil, men vi skal begrense oss til virkeligheten når vi skal være “saklige”. Åpenbart er det intelligent å planlegge for hvordan man skal forholde seg til den neste pandemien hvis man driver med penger. Like åpenbart er det mindre intelligent å tillegge dette ganske lille settet av individer som kontrollerer store økonomiske ressurser magiske krefter ut over den politiske makten de allerede har i form av kapitalbevegelser og denslags. Vi forholder oss til ting som finnes, ikke til “sammenhenger” som flyter rundt i fantasien.

Jackson Pollock (født 28. januar 1912 i Cody i Wyoming i USA, død 11. august 1956 i Spring i East Hampton på Long Island i delstaten New York) var en amerikansk maler, og en av de sentrale figurene i den kunstneriske bevegelsen kjent som abstrakt ekspresjonisme. Hans karakteristiske malestil som besto i å dryppe maling på liggende lerreter, ble det sterkeste uttrykket for grenen av den abstrakte ekspresjonismen kalt action painting, og ga ham tilnavnet «Jack the Dripper».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hva vil du si er de egenskapene som karakteriserer en “flink” kunstner? Bruk gjerne ord som dyktig, talentfull, og så videre, poenget her er uansett at vi skal sirkle inn de kriteriene som skiller det eksepsjonelle fra det middelmådige; eller sagt på en annen måte, hva som gjør den såkalt store kunsten stor. Hvordan kan man vite at det man har foran seg er et mesterverk og ikke bare noens ironiske klatting som blir gjort for å få frem noe slags kulturelt kontroversielt poeng? Alle henfaller selvsagt til Marcel Duchamp som en gang stilte ut et pissoir i Paris og kalte det alternativ bruk av kjente sosiale former, eller noe i den retningen, og folk gikk selvsagt fullstendig av skaftet. Noen har ikke klart å gjenfinne likevekten ennå. Det virker som om de går rundt med en paranoid følelse av at de blir prænket, eller at noen “tar en piss på dem” som britene sier, ganske passende i en kontekst av Marcel Duchamp – som ved den tiden forresten var en godt etablert surrealist, så det var ikke “lyn fra klar himmel” da han kom trekkende med dette pissoiret sitt – men det er ganske interessant hvor forbitret mange blir over at kunsten og kunstnerne tilsynelatende ikke tar noen hensyn til “folkets estetiske sensibilitet” (selv om mange faktisk gjør det i alt for stor grad), målt etter hva de selv synes er fint, beundringsverdig og det ene med det andre.

Bildet overfor er et av Jackson Pollocks arbeider. Det denne kunstneren hadde til felles med for eksempel Picasso – som også plutselig tok arbeidene sine i en helt ny og ukjent retning – var at de begge allerede var høyt utdannede, godt etablerte og håndverksmessig kompetente malere i forhold til alt folk forbinder med “kunstmaleri” som sjanger og kategori — men de følte behov for å bryte ut av formen de følte seg fanget i. Vi kan si at de hadde et uttrykksbehov som befant seg på utsiden av alt det formspråket som på den tiden var kjent og akseptert, slik at de ble nødt til å finne opp noe helt nytt. Om Pollock – eller Picasso – siden lyktes med prosjektet sitt er et helt annet spørsmål. Jeg vil si helt klart ja — men hva jeg sier betyr knapt noe for meg selv. Poenget er at verken Pollock eller Picasso gikk inn for å bli revolusjonære banebrytere, de bare følte det var nødvendig å finne opp et nytt formspråk for å “komme til poenget” i forhold til sin kunstneriske visjon. Det er etter min mening ikke fruktbart å fokusere på de “banebrytende” kvalitetene hos noen kunstner, fordi dette er sensasjonsjakt som går på siden av meningen med det de gjorde. De fant ikke opp noe helt nytt fordi ambisjonen deres var å gjøre seg interessant, bli populær og smile til kamera for resten av sitt jordiske liv, men fordi dette var nødvendig for å “skjære inn til beinet” i forhold til personlige problemstillinger som fantes mellom dem og uttrykksmediet deres. Sånn sett betrakter vi her utgangen av en traumatisk prosess, som prøver noe helt nytt men som ennå ikke vet om det kommer til å funke for dem. Kunst handler jo om kommunikasjon. Det er en dialog mellom de som av ulike årsaker prøver å formidle sine “visjoner” eller hva man skal si, og de som (eventuelt) er interessert i å lytte. Kunstneren sier: Dette er hva jeg ser. Er jeg gal? Den kunstbetraktende svarer: Jeg ser det samme. Hvis det er galskap så er det flere av oss. Det hører med til historien om Jason Pollock at i 2009 ble maleriene hans analysert matematisk ved hjelp av computerteknologi – jeg antar vi bare venter på å høre om at de gjør det på nytt med kunstig intelligens – og de kom frem til at han hadde jobbet – etter hva han selv sa, ubevisst – i henhold til ganske avanserte fraktalmatematiske formler (slik man blant annet finner dem som “Mandelbrot-videoer” på YouTube), sånn at det var ikke bare vilkårlig vimsing det Jackson Pollock drev med – dette er fortsatt kritikernes hovedargument – men en relativt eksakt avbildning av prosesser som foregår hele tiden i den fysiske naturen rundt oss.

Selv har jeg det slik at jeg forstår ikke alltid all kunst, men jeg forstår alltid alle kunstnere, ihvertfall i den grad de er mennesker. Vi har jo kommet til et punkt hvor vi har teknologi som kan fremstille syntetisk billedmateriale på bestilling, ofte vesentlig mye bedre (og billigere) enn hva noen menneskelig “konkurrent” vil være i stand til, la oss si for eksempel i en sammenheng hvor det handler om å designe fine bilder til en artikkel om vinsmaking i Italia, eller hva vet jeg. Sånt som folk typisk skriver om. Folk som blogger her på plattformen søker jo ogeå etter alle mulige slags illustrasjonsbilder hele tiden. Det er en del av tradisjonen. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien og derfor kommer kunstig intelligens til å lamme denne delen av “marledet” med vepsegiften sin først. Innen få år vil det finnes en billig app som kan komme opp med hva det skal være av tekst – i en hvilken som helst stil og på et hvilket som helst språk – raskere enn man klarer å taste inn spesifikasjonene for hva det er man bestiller. Vi bør ta i betraktning at “store språkmodeller” har lest absolutt alt som noensinne er skrevet, på alle språk, på nettet og ellers. De vet alt. Men klarer de å gjøre noe med det de vet? Dette er jo det evige spørsmålet. (Vi skal ikke ta noe sidestepp inn i den juridiske hengemyra som heter copyrights, bare forholde oss til “den skapende prosessen”.) De som ikke vet hvem Alan Turing var bør lese seg litt opp, men testen hans er uansett allerede sprengt. Det er ikke i dag enkelt å forstå om man snakker med maskin eller menneske, i den grad det gjør noen forskjell (gitt at man for eksempel bare vil bestille flybilletter eller noe sånt) og enda mindre tydelig skal det bli. Hva tenker du om dette? Det er jo ganske interessant. Nesten alle skriker i fistel av hysterisk angst i forhold til at maskinene skal ta over og alt det der, men samtidig vil alle ha de materielle fordelene de får av alskens avansementer innenfor teknologi. Det er som jeg alltid sier: Alle har lyst til å drite men ingen har lyst til å grave latriner. Derfor går det som det går. Sånn ting står for øyeblikket er det vanskelig å si noe annet enn at mennesket er en jævlig skapning, men vi har et ganske bra forbedringspotensiale.

Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en språknazi. Det er selvmordsgrunn å begå “å/og-feil” og denslags. Jeg driter forsåvidt i alle andres kløning men jeg er ganske nøye med mitt eget ordvalg. Det er ingen tilfeldigheter i det jeg skriver for å si det sånn. Likevel er jeg litt Jackson Pollock med hvordan jeg drypper ord på papiret – eller i dette tilfelle piksler på skjermen – fordi du skal være bra fette godt kalibrert kandidat til galehuset hvis du finner all meningen bak alt jeg sier (selv om den finnes). Det er forsåvidt et program som foregår innenfor et sett med svært nøye konfigurerte rammer, men det ligger en “usikkerhetsrelasjon” i at det aldri går an å forutse nøyaktig hvor jeg er på vei hen med et argument. Det fletter seg liksom tilbake inn i seg selv som keltiske treskjæringer. Går man et stykke unna kan man skimte at motivet er en drage men hvis man går nærmere ser man bare et forvirrende spill av linjer som går ut og inn av hverandre, krysser, møter og skiller lag på ny — akkurat slik selve mennskehetens historie jo gjør. Folk har forskjellige motiver for å skrive blogg. Hva angår det meg? Mitt motiv er å skrive filosofiske essays innenfor bloggformatet. Eller jeg driver med kunst om du vil. Det har et formål men det er ikke rasjonelt. Jeg er for eksempel ingen “meningsblogger” i den forstand at jeg prøver å overbevise noen om noe (selv om jeg noen ganger – helt uten skam og skyldfølelse – henfaller til bitching om diverse ting som ikke behager meg). Det funker ikke i det hele tatt for meg hvis jeg skal sette meg og tenke “hva ønsker folk å høre i dag?” fordi – helt ærlig og oppriktig – jeg bryr meg ikke om sånne ting. Jeg heller mer i retning av “hva er det mest komiske jeg kan tenke på her og nå” som gjør at jeg sitter og småfniser som en annen fjollete tosk mens jeg skriver. Det er noe her, vet du. Det må være komisk – i det minste for meg selv – i formen selv om det eventuelt er tragisk i innhold. Igjen, du må gå et stykke unna før du ser dragen og da er du jo allerede på trygg avstand. Kommer du nærmere blir du bare fanget av det fargesprakende spillet i fjær og skjell på dragens hud. Det er så mange detaljer der. Sånn er vår arts historie. Kjenner du den? Fra mitt perspektiv er du bare et barn hvis du ikke kan redegjøre i det minste for de seneste fem tusen år av den såkalte sivilisasjonens utvikling, men for å være “rimelig godt orientert” bør du ha oversikt over de seneste femti tusen år. Hvis ikke vet du jo ingenting om noenting, bortsett fra det som direkte angår deg selv og din umiddelbare relasjon til omgivelsene. Dette er selvsagt viktige ting, men herregud. Selv dyrene får da til såpass. Er du ikke en intelligent skapning?

Spansk flue er en populærbetegnelse på et foreldet preparat fremstilt av tørkede insekter av billearten Lyttia vesicatoria. «Spansk flue» inneholder 0,6-1,0 prosent av giftstoffet kantaridin, som kan forårsake både skader på hud og nyreskader etter inntak gjennom munnen. I folkemedisinen ble «spansk flue» brukt som afrodisiakum, det vil si et middel som skulle kunne øke den seksuelle lysten og prestasjonsevnen, men effekten er ikke vitenskapelig dokumentert.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg kan huske at “spansk flue” var noe som innimellom kom opp under den seksuelle fagpraten som foregikk blant jomfruer – eller hva det nå heter når vi snakker om seksuelt naive tenåringsgutter – og vi trodde faktisk at det fantes alle mulige slags hekseremedier som hadde blitt utviklet for å maksimere opplevelsens kvaliteter for alle de involverte parter. Vi forsto jo konseptet med å “ta noe for å oppnå noe” enten det handlet om Langbeins supernøtter i Donalduniverset eller slankepillene som fru Pedersen hadde med seg hjem etter å ha vært på pakketur til Mallorca. Litt kjemisk aktivisme har da aldri skadet noen. Fenomenet narkomani var ennå ikke godt etablert som egen kategori innenfor samfunnet mens jeg gikk på ungdomsskolen – mellom 1975 og 1978 – selv om det foregikk en viss teoretisk trening i forhold til narkotika som fryktobjekt, for eksempel ved å vise et antall kleine dokumentarfilmer om misbrukerlivets farer foran en fnisete forsamling av bøllefrø. Eller for å si det på en annen måte; vi hørte mye om narkomisbruk men vi så aldri noe. Vår egen nysgjerrighet på “ting som virker” – i praksis enten alkohol eller reseptbelagte medikamenter som vi stjal med oss hjemmefra – var jo noe helt annet.

Det var en løslig sammensatt gjeng av ungdomsskolebarn som pleide å “henge i krysset” – egentlig en ganske bra metafor for livets korsvei og det ene med det andre – utover ettermiddagen og kvelden, for å konspirere og pønske ut alskens revestreker både på kort og lang sikt. Det var – bokstavelig talt – bare et veikryss mellom to kommunale grusveier, hvorav den ene gikk til det boligfeltet der flertallet av oss hadde våre foreldrehjem, men det var et taktisk fordelaktig sted hvis man for eksempel måtte slenge fra seg sykkelen og stikke til skogs etter at noen hadde kastet egg på bilene og den typen ting. Det var jo alltid noen slags pågående konflikt i forhold til de eldre ungdommene som satt i sine biler borte ved bensinstasjonen en knapp kilometer sørover. De pleide ofte å more seg med å erte, mobbe og plage oss ungdomsskolebarn – noen ganger også banke opp noen av oss – og vi tok hevn som best vi kunne, med de midlene vi hadde. Men for det meste satt vi bare overskrevs på sykkelens bagasjebrett og snakket om livets mysterier. Sex and drugs and rock’n’roll. Mange hadde jo noen historier å fortelle, om ting de hadde “hørt” eller lest om i troverdige publikasjoner som Kriminaljournalen eller Cocktail. Spiller det noen rolle hvor informasjonen kommer fra så lenge den er fjetrende interessant og et godt grunnlag for videre samtale? Det er jo begrenset hva man selv kan gjøre når man er fjortis slik at det blir mye som handler om alt det gale som andre har gjort. Og sånn forblir det for mange. De vokser jo til, får seg jobb, stifter familie og så videre, men de gjør strengt tatt ikke noe ut av alle de ville fantasiene vi hadde den gangen. De bare driver med strømmen og tilpasser seg voksenlivets mer eller mindre realitetsbaserte labyrint av “nødvendigheter”.

Når ble sydenferie vanlig blant folk? Det virker som om det – uten sammenligning forøvrig – hører med til den samme “forbrukerpakka” som vokste frem gjennom 60- og 70-tallet som også inneholder nye og spennende muligheter for rusmisbruk i sine mørkere kroker. Kunstnere og andre mer “bohemske” personlighetstyper har forsåvidt hatt for vane å reise rundt på eventyr i diverse utland til alle tider – for så siden å fortelle de mest usannsynlige røverhistorier om alle opplevelsene sine – men det hadde definitivt ikke blitt vanlig blant “folk flest” å reise på ferie til utlandet mens jeg gikk på ungdomsskolen. Noen gjorde det, men det vanlige var å samle hele familien i bilen, fylle opp resten av plassen med alskens skrot og “dra på campingferie” eller noe i den stilen. Du vet. Det man på den tiden kalte myggsommer og som man både gledet og grudde seg til. Min første chartertur skjedde på eget initiativ, lenge etter at jeg flyttet fra foreldrehjemmet. Den gangen var det i hovedsak to aktuelle reisemål med det budsjettet jeg hadde: Hellas eller Spania. Det var sannsynligvis hipp som happ hvor man valgte å reise i forhold til reisearrangørens opplegg, hotellstandarden, opplevelsesmulighetene og det ene med det andre, men jeg valgte ved et tidlig tidspunkt “å reise mot vest” og har siden aldri vurdert å dra i østerled. Jeg har istedet bygget ut kunnskapen min om og forståelsen av folk og skikker i Spania. Ved dette tidspunkt snakker jeg jo flytende spansk – det er ironisk ment – men lenge syntes jeg det var like greit å ikke forstå alt som folk rundt meg snakket om; bare nok til å få gjennomført elementære transaksjoner som kommer opp. Litt det samme forholdet som jeg ennå har til fransk, kan du si, i den forstand at det er jo ikke noe fremmed språk, jeg behersker det bare ikke. Bare akkurat nok til å presentere meg og si hva jeg ønsker. Det er som regel tilstrekkelig. Dessuten synes de fleste fransker jeg har møtt at det er såpass sjarmerende hvordan jeg vet så relativt mye om fransk historie – til utlending å være – at de plutselig utvikler evnen til å snakke engelsk, som typisk ikke viser seg før det er avklart at jeg ikke er britisk. Litt som hvordan det er bedre å være norsk enn svensk når man reiser rundt i Danmark. Det er noen greier med gammelt fiendskap som har gått i arv. Ikke alle tar det like alvorlig, men man bør være litt forsiktig med de som gjør det. Folk kan bli ganske utilregnelige av å henge seg opp i uløselige problemer.

Hvorom allting er, det meldes i disse dager fra Spania at de har en pågående vannkrise langs den typiske feriekysten, med særlig trykk mot Andalusia. Det kreves bibelske mengder regn for at de skal komme tilbake tin normal fyllingsgrad i vannmagasinene, men samtidig ville det neppe ende bra med store regnmengder oppå en så til de grader inntørket jordoverflate. Bakken “suger” ikke til seg regnet på normalt vis etter langvarig tørke. Saken er uansett at det kan bli visse problemer med komforten i Sør-Spania gjennom den oppkommende sommeren. Varmt skal det jo også bli. Hetebølge og vannmangel er ingen optimal kombinasjon av “ting man må forholde seg til” — men dette er uansett ikke aktuelt for meg. I den grad jeg reiser til Spania så foretrekker jeg jo å holde meg et godt stykke nord for Madrid. Varme er ikke min greie. Nord i Spania er det “ganske enkelt” å finne lokale områder som gir deg sveitsisk panoramautsikt men med spanske priser, så det er jo en ting man kan vurdere hvis man vil kjenne litt på en lavbudsjettsversjon av milliardærenes eiendomsproblematikk. “Det grønne Spania” som folk også kaller nordområdene har så langt ingen vannproblemer, bortsett fra dem de alltid har hatt i og med at det er hva man kan kalle “et litt regnfullt Atlanterhavsklima” i regionen; dog ikke helt på nivå med verken typisk “britisk vær” — eller hva man nå enn skal kalle det de har på Vestlandet her i Norge. Sherlock Holmes bemerker fra sidelinja at det er jo derfor det er grønt. Planter liker regn, doktor Watson. Uansett, man kan le seg bent ihjel av hva slags hus man får for en million i Spanias mindre attraktive distrikter sammenlignet med hva man får for de samme pengene i Norges minst etterspurte eiendomsmarkeder. I Spania snakker vi om “en seriøs landeiendom” mens i Norge sannsynligvis bare en gjennomsnittlig familievilla. Imidlertid kan man ikke regne med å finne noen jobb på noen av stedene – det måtte eventuelt være noe som går over nettet – så man bør enten være pensjonist eller formuende, foruten at det å “like stillheten” sannsynligvis hører med. Det er litt uklart hvor man finner Europas tynnest befolkede områder – målt i antall fastboende per kvadratkilometer – men det er enten “Lappland og Nordkalotten” eller det spanske innlandet (selvsagt bortsett fra Madrid og områdene rundt, inkludert de store trafikkårene). Visse anlegg for turisme finnes her og der – blant annet noen middelalderlandsbyer og den typen ting – men det meste er ganske livløst. Intet skjer og ingen kommer dit. Perfekt for sånne som meg, med andre ord.

Peribsen (også nevnt som Set-Peribsen og Ash-Peribsen) er serekhnavnet til en tidlig egyptisk farao som styrte under det andre dynasti. Hans kongenavn er kuriøst for egyptologer; det er knyttet til guddommen Set framfor Horus, den tradisjonelle navnsettingen til faraoene. Hvorfor han valgte å erstatte Horus med Set er et emne for jevnlig diskusjon blant arkeologene. Detaljene om Peribsens liv har forblitt uklare og i tillegg er dateringen av hans regjeringstid ukjent, men han hersket i tiden rundt 2760 f. Kr. og sammenhengende i antagelig 11–20 år. I hans grav ved Peqer er det funnet et seglavtrykk med den første fullstendige meningen skrevet med hieroglyfer.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som alle vet har det alltid vært – og er fortsatt – slik at dersom man oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene. Ikke i det vi kaller materiell forstand, men som “psykologiske realiteter” — i likhet med for eksempel penger. De eksisterer jo kun fordi folk tror på dem og aksepterer penger som betalingsmiddel, slik at opplegget fungerer basert i denne troen mer enn i noen slags form for egenkraft som ligger i pengenes eksistensielle natur (som tilfellet er med gull og andre ting som fortsetter å eksistere “som seg selv” uansett hva folk tror og mener om dette materialet). Guder er med andre ord sosiale konstruksjoner som folk er programmert (eller “trent”) til å respondere på med visse former for mental og emosjonell aktivitet. Igjen akkurat som penger. Generelt kan vi si at hvis noe har kraft nok til å få deg til å hoppe i stolen så blir det komplisert å forklare dette på noen måte enn at “tingen eksisterer”. Den får deg jo til å reagere.

Per Ibsen funker faktisk bra som norsk personnavn – selv om man sannsynligvis må regne med å bli spurt oftere enn man liker om man er i slekt med Henrik – og det finnes noe i overkant av ni hundre slektsnavn (og/eller gårdsnavn) fra norsk jernalder som ender på Set, slik at vi har etablert et pseudoetymologisk grunnlag for å leke litt med navnet til denne obskure kongen fra Egypts andre dynasti – Set-Peribsen – som ikke desto mindre regnes som “sikker” blant et utvalg mer eller mindre legendariske navn som kanskje har eksistert, kanskje ikke, og som i mange tilfelle sannsynligvis refererer til flere forskjellige navn på den samme person. Således er Sekhemib-Perenmaat muligens et annet navn for Peribsen, akkurat som Senedj – kjent fra de senere “ramessinske kongelistene” – med flere. Det er i det hele tatt mange problemer med hvem som er hvem i både det første og det andre dynasti i Egypt, men fra tredje og utover blir ting litt mer ryddige. Det vi skal se på her er imidlertid den mystiske “gjenskapelsen” av Peribsen som skjedde femten hundre år senere.

Set-dyret skiller seg ut fra de andre zoomorfiske gudeskikkelsene i Egypt i den forstand at vi vet ikke hva det representerer. Forøvrig finner vi jo både løve (Sekhmet), krokodille (Sobek), ibisfugl (Thot) og sjakal (Anubis), samt mange flere, men Set virker ikke å være “forankret i naturen” på tilsvarende vis. Noen spekulerer i om det kan være en dyreart som senere ble utryddet, men det finnes dårlige holdepunkter for dette synet og de fleste betrakter følgelig Set-dyret som en kimære – det vil si en sammensetning av flere dyr – eller eventuelt som det vi i dag kaller “et heraldisk dyr” i likhet med Den norske løven, som jo i utgangspunktet var en stilisering av et dyr som mange hadde hørt om men få hadde sett — og som uansett representerer en mental tilstand – eventuelt et politisk ideal – mer enn den fysiske formen som er slik avbildet. Det mytologiske dramaet rundt Isis og Osiris, Set og Horus, er jo ellers som det er; med Horus som en av de aller viktigste guder gjennom hele Egypts historie, som representant for dagslys, liv, helse og sunn virksomhet, mens Set tihører mørket og “kaoskreftene” som ifølge ryktene streifer rundt ute i ørkenen. Hele det første dynastiet kalles jo også “Horus-kongene”, fra og med Hor-Aha – som betyr “en som kriger for Horus” – og dette mønsteret holder seg stabilt inn i det andre dynastiet og helt til Peribsen kommer på banen. Det alle tenker er at det må jo ha vært kontroversielt innenfor det egyptiske samfunnet når kongen plutselig identifiserer seg med “den gamle fienden” Set, men vi vet altså ikke noe om omstendighetene rundt dette bruddet med tradisjonen. Bare at det sier noe om “dramatikk”.

Mange – eller faktisk så å si alle – tror at den jødiske tradisjon hentet hele idègrunnlaget sitt fra Egypt, nærmere bestemt forviklingene rundt den såkalte Amarnarevolusjonen, da Akhenaten – selve rockestjerna fra det attende dynasti – proklamerte det mange betrakter som verdens første “monoteistiske” system, med påbud om at heretter var Aten – den fysiske solen – å betrakte som “den eneste sanne gud” — et tiltak som slett ikke falt i god jord hos alle dem som hadde bygget sitt maktgrunnlag i “den gamle religionen” og som senere hevnet seg ved å skjende minnesmerkene etter Akhenaten, hakke bort navnet hans fra kongelister og det ene med det andre. Som alle vet ble Akhenaten etterfulgt av “barnekongen” Tut-Ankh Amon, først og fremst kjent fordi hans gravsted er den eneste helt intakte kongegraven man har funnet i Egypt, men han døde ung, visstnok etter en jaktulykke, og ble etterfulgt først av visiren Ay, senere av generalen Horemheb, som begge hadde vært med i statsadministrasjonen helt siden Amarnatiden. Det neste som skjer er imidlertid interessant. Horemheb – navnet betyr “en som gleder seg over Horus” – hadde jo ikke selv noen livsarvinger så han utpekte sin visir Paramis som tronfølger under navnet Ramses (den første), som på dette vis stiftet det nittende dynasti, ikke minst fordi Paramis hadde en sønn kalt Seti – navnet betyr “en som kommer fra Set” – som sikkert er naturlig å ha når man som Paramis er yppersteprest i den gamle Set-kulten. Igjen ser vi at guden Set kommer inn i bildet under en sosialt ustabil tilstand, men denne gangen har vi ganske god oversikt over begivenhetenes gang. Det er litt uklart om den jødiske karakteren Satan – som betyr enten “anklageren” eller “fienden” – er utviklet på bakgrunn av Set, og hva dette i så fall betyr i forhold til Sets stilling i det egyptiske systemet. Var Peribsen verdenshistoriens første dokumenterte satanist? Spørsmålet henger mye på hva man tror at disse ordene betyr. Vulgær overtro blant de evneveike i vår egen tid tar jo utgangspunkt i det Nietzsche foraktfullt karakteriserte som “slavementalitet” da han gjorde sine undersøkelser av moralens organiske grunnlag i menneskekroppen. En vanlig metafysisk fantasi blant de evneveike er at det finnes en dualistisk kosmisk kraft som er “ond” eller “god” alt ettersom, men man har ikke som menneske noen makt i forhold til gudsmakten annet enn muligheten til å underkaste seg og be om nåde. Herren gir og herren tar. En fri person tenker jo ikke slik. Som fri mann – eller hva slags kjønnsidentisk dinglepikk man nå enn måtte være – tenker fra en posisjon av makt (mens en slave bare lever i avmakt under andres kontroll og styring) som igjen medfører at man sorterer ting i “godt og dårlig” heller enn “godt og ondt”.

Et enda mer interessant element fra den jødiske tradisjon er det nevrotiske forholdet de har til “det hemmelige navnet”. Tetragrammaton, det vil si “de fire bokstavene” – YHWH (yod/he/waw/he) – som vi også kjenner som Jehova, stammer jo fra et arameisk verb som betyr noe slikt som “det som forårsaker eksistens”, eller eventuelt “det værende”, som vi forøvrig gjenfinner i det såkalte Eksodusprinsippet i bibelen: “Jeg er den som er.” (2. Mosebok 3-14, hvis jeg ikke husker helt feil.) Vi kan sammenligne med navnet Peribsen, som bokstavelig betyr “han som eksisterer gjennom deres vilje” — og altså “av Set” som ble presisert veldig eksplisitt og tydelig i kartusjen (navnesymbolet) til Peribsen. Hva betyr alt dette? Det kan vi strengt tatt ikke svare på. Vi vet ikke. Imidlertid kan vi prøve å formulere bedre spørsmål, som jo er filosofiens hovedoppgave. Du vet. Den hermeneutiske skruen, som består i å ta et skritt tilbake og se på problemstillingens enkelte elementer slik at man danner et oppgradert bilde og dermed “skrur” forståelsen av helheten til et litt høyere nivå. Egyptologi er et studiefelt som har mange interessante elementer i forhold til europèisk kulturhistorie generelt. Folk har jo vært interessert i disse greiene i svært lang tid. Dessuten er det et betydelig antall kunstnere og designere som opplever typisk egyptisk estetikk som inspirerende. Vi skal imidlertid ikke snakke om alle de som famler rundt i mørket med sine ville fantasier om en høyteknologisk opprinnelse for den egyptiske kulturen og annet slikt vås. Sånt er bare distraksjoner. Det siste jeg selv hørte var en på YouTube som mente å kunne bevise at de måtte hatt en steinsag som var minst fire meter i diameter – altså noe som ligner på driftsprinsippet til en vinkelsliper, bare mye større – og alt jeg kan gjøre er å legge ansiktet i hendene og stønne. Herregud. Jeg mener, jeg har personlig og med mine egne hender operert “stor steinsag” slik disse finnes innenfor dagens teknologi — og ikke faen om egypterne hadde noe mer eller annet enn det vi vet at de hadde: Bronsesag. Det vil si en etter måten ganske lang “skinne” som de trakk frem og tilbake gjennom en pasta av vann og finkornet kvartssand, som var det “skjærende mediet” og som produserte ganske jevne kutt i stein. Man får dem også som “hullsag” og da i form av en sylinder som man vikler to lærreimer rundt i hver sin retning slik at når man drar den ene ut vikler man samtidig den andre opp. Slik kan to mann operere denne hullsagen mellom seg. Resten var et spørsmål om nitidig hakking og pussing. Men hvorom allting er, sånn går det når evenveike folk begynner å spekulere basert i uvitenhet, enten de fabulerer om teknologi eller psykologi.

Voldtekt er å skaffe seg seksuell omgang enten fremtvunget ved vold eller ved truende adferd, eller ved å utnytte bevisstløshet eller utnytte en som er ute av stand til å kunne motsette seg handlingen, for eksempel som følge av frykt, beruselse eller søvn. Det regnes også som voldtekt å ved vold eller trusler få noen til å ha seksuell omgang med andre eller med seg selv.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hva er det som skjer når en nesten åtti år gammel person begår selvmord? Mistet de tålmodigheten eller hva? De har jo stått i livet så lenge at alt som gjenstår for dem er en siste oppløpsside med diverse fysisk forfall før teppet går ned og forestillingen er slutt. Kanskje de har levd med noen slags plager i mange tiår. Kanskje har de tenkt på dette i lang tid. Personlig oppfatter jeg det uansett som mer “sjokkerende” – av årsaker jeg ikke helt kan gjøre rede for – når gamle mennesker tar livet av seg enn når de unge gjør det. Objektivt sett burde det jo ha vært motsatt. Objektivt sett er det et større tap for menneskeheten, samfunnet, familien og resten av alt man kan ramse opp når noen som ennå ikke har vært gjennom livets berg og dalbane velger å gjøre slutt på det hele enn hvis noens bestefar skyter seg i vedskjulet.

Eller altså, kanskje det egentlig handler om at sånt er ikke like overraskende i alle tilfeller. Det blir jo slik at man tenker litt på saken etterpå, for å liksom undersøke det man har av minner for å “finne en mening” med det de har gjort. Burde man ha skjønt at noe sånt kunne skje? Var det hele veien diverse “tegn” som man burde ha oppdaget? Folk tenker jo ikke sånn. Det er ikke engang i nærheten av normalt å gå rundt og vurdere hverandres selvmordsrisiko med mindre tegnene er så tydelige at alle burde kunne se dem — ved et tidspunkt når de allerede står til knes i materielle vanskeligheter, psykiatriske reaksjoner på disse, påfølgende rusmisbruk og det ene med det andre. Men hva er greia når en tilsynelatende stødig og ellers ikke særlig oppsiktsvekkende person plutselig tar livet sitt, uten å etterlate seg noe brev eller annet som gjør rede for motivene deres? Da oppstår et hull, som umiddelbart søker å fylles opp med spekulasjon. Folk begynner å snakke sammen. Først ganske forsiktig, siden stadig mer fantasifullt ettersom det viser seg vanskelig å finne troverdige svar.

Her er et interessant moment til katalogen over kjønnskarakteristika: Statistisk sett begås tre av fire selvmord av menn, som i tillegg har tilnærmet monopol på voldelige metoder for å få jobben gjort. Kvinnene lener seg mer i retning av medikamentbasert “selvavlivning” på en måte som ikke etterlater seg et grisete åsted og et fælt utseende kadaver. Jeg vet ikke om man kan tyde noe psykologisk ut av dette annet enn hva som dekkes av forskjelligartet oppdragelse som har skapt ulike vanemønstre i forhold til å “være brysom” og den typen ting. Snill pike til det siste var forsåvidt hva man kunne ha sagt om det forrige selvmordet i bygda, da en ensom “kattemor” i femtiårene døde etter en overdose piller og politiet konkluderte med at hun etter alt å dømme gjorde det med vilje. Hun var en sånn som man ikke legger merke til og det var da heller ikke særlig mye snakk om det etterpå. Hun bare forsvant. Noen andre overtok jobben hennes. Noen andre flyttet inn i huset. Nære venner hadde hun ikke og ingen vet noe om forhistorien hennes. Livet går videre. Snart er allting glemt. Hvor mye går det an å vite om sinnstilstanden til noen man ikke kjenner og uansett aldri omgås med? Kattemor ble funnet etter bare noen dager, fordi hun ikke møtte opp på jobb og en kollega dro hjem til henne for å se om det fortsatt var liv. Det var det ikke, så lensmannen ble tilkalt. Noe lignende skjedde da han gubben som ble nevnt innledningsvis skjøt seg, bare at han ble funnet av noen skolebarn som holdt på med noen slags lek i nærheten da de hørte skuddet og bestemte seg for å “spionere”, ifølge politiets redegjørelse i etterkant. Barna ble senere tatt hånd om av psykiatriske fagfolk. De ble jo litt preget av det de hadde sett. Ingen vet hvordan dette vil påvirke dem siden.

Jeg leste om en kar i Oslo som lå mange år alene til sengs i leiligheten sin, død som en spekesild. Lenge nok til at det var vanskelig å fastslå hva som var dødsårsaken. Liket var inntørket og tildels sammenvokst med senga. Det kunne vært av naturlige årsaker. Det kunne vært selvforskyldt. Det kunne til og med ha vært “noe kriminelt” selv om politiet ikke fant noe som tydet på dette på åstedet. Alt de fant var en person som åpenbart hadde blitt glemt av alle. Han ble jo funnet på grunn av en tilfeldig hendelse. Det hadde vært en vannlekkasje høyere opp i etasjene og de som hadde ansvaret for denslags besluttet på eget initiativ å ta seg inn i leiligheten for å utrede situasjonen da de ikke oppnådde kontakt med eieren — og slik fant de st syn de ikke senere glemte. Saken havnet etterhvert i pressen og det var der jeg fant den. Som alle andre tenker jeg at det er noe dypt sørgelig med sånt. Naboene i en typisk urban boligblokk hvor som helst i verden har jo ikke nødvendigvis noen omgang med hverandre, ut over det å hilse når man passerer hverandre i oppgangen, eller kanskje ikke det engang. Vi liksom lever parallelle liv i hver vår skoeske, som er stablet ti i lengden og ti i høyden, befolket av ulike mennesker som må konstruere sine privatliv innenfor denne konfigurasjonen. Opplegget er jo dypt dysfunksjonelt, men likevel helt normalt. Ved noen anledninger gjennom livet har jeg selv prøvd å bo i blokk, både i Oslo og andre steder. Det er en interessant perversjon i forhold til de “kodene” jeg vokste opp med på landsbygda. Der hilser man jo typisk på de man møter langs veien selv om man teknisk sett ikke kjenner dem. Jeg vet ikke hvorfor folk hilser og enda mindre hvorfor folk ikke hilser når de passerer hverandre i forbifarten. Da jeg bodde i blokk føltes det nesten litt psyko å bare se ned og gå rett forbi noen man møtte i gangen, som om det ikke var noen der, men jeg traff mange sånne typer. Man venner seg jo til det. Logikken i det hele må bli at hvis man ønsker en anonym tilværelse bør man heller bo i byen enn ute på landet, hvor man blir nærmest som det eneste treet utpå myra: Alle kan se deg når du bor på landet, mens i byen ser alle så mange hver dag at de umulig kan legge merke til alles “individuelle egenart”. Hver persons identitet blir så å si devaluert i forhold til at det finnes så mange slags identiteter ute og går i nabolaget. Hvordan man siden opplever dette blir et spørsmål om hva det er man ønsker. Alle stikker seg ut mot en bakgrunn av for det meste skog, jorder og beitedyr, mens man må gjøre noe aktivt og utagerende for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet i et typisk bymiljø.

Så langt vet jeg ikke hva som er historien bak han som blåste hodet av seg med hagla, men det siste jeg hørte var noe med en voldtekt på 70-tallet, eller muligens noe enda verre, hvor bestefar kunne ha vært enten offer eller gjerningsmann, eller bare en uavhengig observatør, folk vinkler tydeligvis saken litt forskjellig fra dag til dag. Premisset er at folk ikke begår selvmord uten grunn. Det gjør jo saken enda mer urovekkende hvis sånne ytterligheter er noe man bare kan finne på helt impulsivt på en hvilken som helst dag, uten at noen kan begripe hvorfor. Det må liksom ligge noen slags mørke hemmeligheter fra fortiden bak dette her, siden ingen klarer å påvise noe nåtidig forhold som virker verd å ta livet sitt over. Kattemor fikk aldri så mye oppmerksomhet. Jeg tror alle intuitivt tenkte det samme; at hun var en tragisk kvinne i overgangsalderen som ingen elsket eller brydde seg om, så hun bare stemplet ut fra hele mannskiten en gang for alle, og senere kjenner folk på noen slags vag skamfølelse over at de ikke tok vare på henne, viste interesse for hennes ve og vel, eller hva det nå måtte være for slags personlig innfallsvinkel man ser i etterpåklokskapens grelle lys, selv om ingen egentlig snakker om det. Kanskje ble også hun voldtatt på den tiden da hun bare var en ung blomst  full av nysgjerrighet på livet og det ene med det andre. Sånt er mye vanligere enn folk tror. Om vi ikke snakker om full penetrasjon med jukking, sædavgang og hele pakka, så ligger det likevel et stort spektrum av “seksuelle overgrep” og personlige krenkelser der ute, som ikke engang fordrer noen kroppskontakt for å defineres innenfor den juridiske kategorien av voldtekt. Og til de som lurer: Det er ikke mer “naturlig” for en kvinne å bli voldtatt enn for en mann. Erfaringen er likeverdig, i den forstand at begge deler essensielt sett handler om å skade noens selvfølelse og “livskvalitet”. Senskader er jo ikke et ord som er funnet opp helt uten grunn. Tenk å gå gjennom hele livet uten å noensinne erfare god seksuell kommunikasjon med en partner man føler lyst på, innenfor rammene at et frivillig opplegg. Herregud. Jeg har selv sett ellers sterke og stødige menn gråte av kjærlighetssorg, knust av omstendighetene til en slik grad at de ikke klarer å fungere normalt — men de er jo heldige i forhold til dem som aldri har funnet noen slik emosjonell avgrunn i seg selv. Alle vet hvordan livet ender, dette er ikke noe interessant spørsmål. Spenningen – men også kjedsomheten – ligger i hva som skjer og ikke skjer mens man ennå har evnen til å fatte valg og gjøre ting i denne verden. Til sist en sang om saken: