Narkomani er en medisinsk og sosiologisk betegnelse for sykelig trang til å bruke et eller flere narkotiske stoffer. Begrepet «narkotika» benyttes i denne sammenheng om alle stoffer som er oppført på FNs eller det norske helsevesenets narkotikalister, og ikke spesielt om stoffer som virker narkotisk i ordets egentlige betydning (dempende, søvndyssende). Det er vanskelig å skille mellom begrepene narkoman og avhengig. I populær språkbruk brukes narkomani ofte om en enhver anvendelse av andre rusgivende stoffer enn alkohol. Når det gjelder avhengighet kan dette også ofte brukes uten at det er snakk om inntak av noe stoff. Man kan for eksempel snakke om spillavhengighet eller sexavhengighet. Her er det selve atferden som avgjør, uavhengig av om det er snakk om å «putte noe i seg» eller ikke.
(Rusinfo.no)
En gang fantes det en mann som utviklet en usunn sans for amfetamin – eller makka som det het den gangen, et japansk ord som betyr “penger”, som jo også er noe som ødelegger folk, uten at jeg vet om det er derfor man begynte å kalle stoffet ved et sånt navn – og som alle vet har amfetamin ganske dramatiske skadevirkninger på kropp og sinn, som kan inntreffe etter bare kort tids bruk av stoffet. Det er etter alt å dømme individuelt hvordan dette utvikler seg, men ingen bruker makka ustraffet. Noe kommer til å skje med dem. Permanent skade på et eller annet vis. Dette vet vi med sikkerhet. Amfetaminbruk skaper som regel et lett gjenkjennelig kroppsspråk med blant annet uro, spastiske bevegelser, ansiktsgrimaser og tanngnissing. Dessuten har det typisk en “paranoidiserende” psykiatrisk effekt med tendens til hallusinering og angstreaksjoner, som i neste instans kan gjøre pasienten aggressiv og utagerende mot de han mener seg plaget av. Det er i det hele tatt så mye galt med dette stoffet at man kan lure på hvorfor folk putter det i seg overhodet, men det har selvsagt sin åpenbare forklaring i den “mestringsfølelsen” som rusopplevelsen bringer. Folk liker jo å føle seg bra. Oppvakt, ovenpå og full av energi. Du vet. Verdensmester og kongen på haugen. Makka leverer disse svært ettertraktede følelsene, enten ordet betyr amfetamin eller penger.
Hvorom allting er, protagonisten i vår lille historie var en intelligent mann, til tross for at han valgte å bruke et ulovlig og svært farlig stoff. Han observerte de andre i miljøet rundt seg og la merke til den typiske løpebanen for amfetaminbrukere. Er ikke dette den mest alminnelige tolkningen av hele konseptet med å være smart? At man kan “se hva som kommer” på et tidlig nok tidspunkt? At man kan lære noe ved å studere de andres eksempel? Jeg tror det. Uten at dette nødvendivis betyr at det neste man gjør er å regne som “smart”, fordi historien utviklet seg etter mønster av han indiske bonden som gikk til en tiger for å få hjelp mot en ulv, men de to begynte selvsagt å snakke seg imellom, slik at nå må bonden betale beskyttelsespenger til både ulven og tigeren. Sånn er livet. Det blir ikke alltid slik som man hadde sett for seg. I denne metaforen er amfetaminen åpenbart ulven, mens tigeren representerer anabole steroider, nærmere bestemt nandrolon og dekadurabolin. Tanken var sannsynligvis at bole kan gjenoppbygge det som makka har revet ned. Ikke spør meg. Jeg vet nesten aldri hva folk tenker, jeg kan bare observere hva de gjør og siden forholde meg til det — og la meg si det slik: Jeg ser mye dumt. Kanskje har jeg noen tendenser til moralistisk dømmesyke noen ganger, fordi jeg avskriver som regel stoffmisbrukere som “ubrukelige” og vil ikke ha noe med dem å gjøre, men på den annen side har jeg lav terskel for å dele ut – fortjent eller ufortjent – en veritabel helteglorie til de som har vandret gjennom stoffmisbrukets helvetesprosess men siden har de klart å etablere “et nytt og bedre liv” for det er faen ikke enkelt.
Det å ha narkomani som livserfaring – slik som det er definert ovenfor, altså “en sykelig trang til å bruke rusmidler” – ligner litt på det å ha vært i krigen, i den forstand at opplevelsen kan påføre folk store psykiatriske skadevirkninger selv om de har klart seg relativt bra på det fysisk synlige plan. Kroppen er fortsatt hel og fungerer for det meste som den skal, men sinnet har vært på et mørkt sted og bevitnet mange svært stygge ting. De typiske rusmiljøene er jo ikke akkurat noen søndagsskole. Betre bør man bær’kje i bakkom enn mannavit mykje som de sier i Håvamål, men de sier også at det kan bli for mye noen ganger; et tema man gjenfinner i Voluspå, når volven terger tilhørerne med spørsmålet Vil du vite mer eller hva? og man innser at man må betale for kunnskapen med sjelefreden sin. Gjort er gjort og spist er spist som folk sier. Du stilte et spørsmål og du fikk et svar. Det motsatte av kunnskap er ikke uvitenhet, det er uskyld. Eller “naivitet” om du vil. Vi har jo ingen mangel på fabler og andre “moralfortellinger” i menneskehetens store bibliotek, som advarer folk mot å spørre for mye om hva som befinner seg utenfor alt det trygge og hverdagslige. Mamma hvor kommer sårene fra? For mye psykiatrisk arrvev har en tendens til å gjøre folk sosialt funksjonshemmede. De har jo tapt sin uskyld. De vet noe nesten ingen andre vet. Hvordan skal de forholde seg til det? Er slikt erfaringsmateriale nyttig for noen som helst? Et annet likhetspunkt med krigserfaringer er at forhenværende stoffmisbrukere sjelden liker særlig godt å “snakke om det” fordi tilhørerne har egentlig ingen forutsetninger for å forstå hva de hører. Derfor er det best å holde kjeft og fokusere på tingene de har i sitt “nye liv” heller enn å dvele ved alt det fæle som har skjedd med dem. Livet leves jo best forfra, det vil si når man har klart å organisere seg slik at man bruker tiden på “ting man har å gjøre” heller enn å måtte forholde seg til alskens negative konsekvenser av “ting man allerede har gjort”. Ulver, tigere og det ene med det andre.
Flatulens er rikelig avgang av gass via endetarmsåpningen. Det er først når gassmengden blir stor, og særlig når lukten er ubehagelig, at en snakker om flatulens. For enkelte kan dette være et stort problem, selv om det sjelden er snakk om alvorlig tilgrunnliggende sykdom. Ubalanse i bakteriesammensetningen i tarmen kan noen ganger gi bakteriell overvekst, som kan føre til plagsom flatulens. Dette kan behandles med antibiotika. Enkelte matvarer øker også gassdannelsen, for eksempel bønner, linser, kål og en rekke andre grønnsaker.
Begrepet fisefin henviser til en snobbete og hovmodig person som er “tilgjort fornem” men som ikke egentlig har noen karakteregenskaper som innbyr til en naturlig følelse av respekt. Begrepet “juniorsjef” – når det brukes nedsettende – betyr omtrent det samme. Altså en “liten” person som har havnet i en litt for stor stilling. Sånt skjer noen ganger. Særlig når ambisjonene blir påfallende mye større enn evnen til å beherske konsekvensene av å oppnå det man i utgangspunktet ønsket seg. I profesjonell sjarging kalles dette Petterprinsippet – som oftest brukes humoristisk – og det handler kort fortalt om at “enhver lovende ansatt vil bli forfremmet inntil de når sitt inkompetansenivå” med den korrolare påstand om at “alt vesentlig arbeid utføres av individer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå”. Det fisefine er således litt patetisk. Det er et signal om at denne personen ikke vet hva de driver med, så de forsøker å gjemme seg bak et røykteppe av “høflighet” og sosiale ritualer av mer eller mindre meningsløs karakter. I visse tilfeller kan trusler bli brukt for å markere den fisefines selvopplevde rang.
Skjellsordet gora (hindi) betyr i utgangspunktet det samme som farang (thai) — det vil si “en hvit person som oppfører seg som en hvit person”, i praksis som regel en turist som ikke forstår noenting om noe som helst, man bare må behandle dem med en viss overbærenhet fordi de er jo strengt tatt verken mer eller mindre enn et unyttig vedheng til sin egen lommebok, men ikke desto mindre en økonomisk viktig skapning som man kan melke så lenge man stryker og klapper dem på den riktige måten slik at de slapper av og gyter alle sine penger ut over den trengende lokaløkonomien. Enhver gora betraktes i utgangspunktet som “fisefin” – det er jo en integrert del av ordets bruk og betydning – slik at det er ikke i utgangspunktet en fornærmelse hvis noen beskriver deg som en gora fordi du står, går, kler deg og lukter som “en hvit person fra vesten”, med mindre du i utgangspunktet var en ikke-gora. Da blir saken helt annerledes. Forekommer det noensinne at såkalte etniske nordmenn kaller hverandre “pakkis”? Jeg har aldri hørt om det, men hvis det skjedde så ville det bety omtrent det samme; Du har på en måte forlatt din egen kultur og meldt deg inn i en annen — som du kanskje ikke forstår fullt så godt som du tror.
Jeg tilbrakte noen år i et forhold med en iransk kvinne som var “veldig muslim” samtidig som hun gjentatte ganger insisterte på at hun var en strengt vitenskapsorientert ateist (hun var fysiker av yrke). Hun kalte meg gora saleh. Jeg kalte henne habibi. Det var romantisk så lenge det varte. Vi skilte lag fordi hun ikke ville bo noe annet sted enn i USA mens jeg definitivt aldri ville kunne bosette meg i USA, uansett grunn. Sic transit gloria mundi, så å si. Slik forgår verdens herlighet. Man begynner å tenke over saken og ender på den motsatte konklusjon av hva man i utgangspunktet hadde sett for seg. Jeg tror ærlig talt ikke at min iranske venninne forsto hvor amerikansk hun hadde blitt før hun møtte meg. Hun var riktignok født i Iran, men familien hennes flyktet til USA før hun var gammel nok til å huske noe av dette. Hva skal man si? Selv om folka i livet mitt husker meg med varierende grader av entusiasme, så er det aldri noen som glemmer meg. Sånn er det bare. Jeg snakket nylig med min habibi. Du vet. Nyttårsgratulasjoner og det ene med det andre. Hun har fire barn nå, men ingen av dem er mine. Som jeg sa til henne da vi snakket: Har fitta di virkelig godt av så hard gruvedrift? Hun svarte at det får gå som det går. Livet er som alle vet en enveiskjørt gate med datoparkering. Selv folk innenfor vitenskapsfagene har et sentimentalt forhold til dette med å avle barn. Alt man kan gjøre er å ønske dem lykke til. De trenger det. Det er jo vanskelig å oppdra barn.
Absolutt moral er slikt som man kan lese ut av ting som allerede har skjedd. For dette formålet spiller det ingen rolle om man betrakter det som god eller dårlig moral, poenget er at enhver meningsdannelse om historiske forhold er en moralsk dom. Selv likegyldighet er et “utsagn” som hefter ved meningsytrerens moralske karakter og derfor havner på det permanente rullebladet. Ingen kan endre det som har skjedd, men alle kan skifte mening om det som skjedde. La oss si innenfor et normalt tredimensjonalt koordinatsystem med X, Y og Z-akser som måler henholdsvis graden av engasjement i saken, graden av kjennskap til sakens fakta, og graden av velvillighet overfor konsekvensene som har kommet etter saken. Dette er bra. Det som er litt kinky med menneskesinnet er at det går ikke an å oppdage noe der ute som ikke allerede er her inne. (Jeg antar det er derfor solipsisme er en såpass forførende idè for såpass mange.) Forstår du hva dette betyr? Jeg skal si det uansett: Verden er full av ting vi ikke kan se – eller mer presist, som vi ikke legger merke til – fordi vi har ikke noe indre system av koordinater som vi kan stille det opp innenfor i erkjennelsesmekanismen vår.
Enkelt forklart; det er som hvordan en voksen ser andre ting i verden enn et barn. Ikke nødvendigvis “flere” ting men definitivt “andre” ting. For å ikke komplisere dette bildet alt for mye kan vi si det skjer på bakgrunn av det man vet. Det vil si “ting her inne”. Det man har lært om verden. Claro? Man ser på noe og man forstår hva man ser på — fordi man har lært at det er slik. Når vi sier at vi “tenker” kan vi også si at vi “behandler data” men for å kunne behandle data må vi ikke bare ha data men også et behandlingsopplegg. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Visse dyr kommer ferdig formet ut av mors liv – eventuelt fra egget hvis det er den typen dyr – og det virker som om de har en voksen realitetssans allerede fra første øyeblikk av, mens mennesker har en etter måten enormt lang barndom hvor det er mange biter som skal på plass før man er klar for livet som selvstendig individ. Selv flyttet jeg fra foreldrehjemmet da jeg var 15 – i 1978 – men jeg tror det normale er omtrent 18, eller i praksis “en eller annen gang etter videregående”. Hvorfor vente? Det kan ikke jeg svare på for jeg tok jo den første muligheten som kom, men jeg kjenner forsåvidt folk som var “hjemmeboende” helt til de ble både tyve og tredve. Hvordan det fungerer i praksis er imidlertid et mysterium for meg. Det blir for eksempel vanskelig å få til særlig mye uansvarlig festing og tilfeldig sex — og noe skal man jo gjøre med alle hormonene som går av lik nyttårsfyrverkeri hver dag i den verste slyngelalderen.
En voksen er en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, økonomisk ansvar og politisk deltagelse. I moderne tid vil dette gjerne si etter at man når myndighetsalderen (juridisk), i mer tradisjonelle samfunn gjerne fra man når puberteten (biologisk).
(Wikipedia)
Sannheten om mine tidlige voksenår – røft regnet fra femten til atten – er at foreldrene mine betalte for leiligheten min, under den forutsetning at jeg sluttet å farge håret blått, sluttet å kle meg som David Bowies onde lillebror (det var onkelen min som formulerte det sånn), og ikke minst fullførte videregående med akseptable karakterer. Høres det ut som en god deal? Det virket uansett som en genial idè der og da. Jeg kommer jo fra et “tradisjonelt samfunn” i den forstand at hele slekta i henhold til gammel tradisjon er fette sinnssyke, så hvorfor skal jeg være noe annerledes? Det er best å komme i gang med galskapen så tidlig som mulig hvis man skal rekke å gjøre like mye galt som de legendariske bandittene jeg stammer fra. Bare drittsekker hele bunten, men på en underholdende måte. Man bør jo leve livet som om man er med i en historie det er verd å fortelle om, eller hva? Jeg synes det — men hva vet jeg? Jeg har jo aldri prøvd å være noen annen. Jeg vet ikke noe om hvordan andre mennesker erfarer sine liv, bortsett fra det de forteller meg, som ikke uofte er regelrett bekymringsverdig. Vi må liksom tilbake til det eksistensielle mysteriet med hvordan det går an å bo sammen med en eller flere av foreldrene sine etter at man har blitt voksen. Jeg forstår ikke sånt. På den annen side er det så mye jeg ikke forstår at jeg er nødt til å prioritere hva som er viktig, og det er ikke viktig å forstå andre mennesker. De kan gjøre som de vil for meg så lenge de ikke “tråkker meg på tærne” som folk sier. På hvilken måte er det min sak? Herregud. Akkurat som man ikke har nok med å passe sine egne saker — og da mener jeg passe dem, i aktiv forstand, som i det å ta vare på seg selv og etablere både plan og metode i livet. Du vet. Styring. Et ofte undervurdert triks.
Til tross for at jeg var det folk kaller en villmann helt til langt inn i tredveårene så har jeg aldri vært “ukontrollert” i den forstand at jeg ikke har vært i stand til å skjerpe meg og finne en til situasjonen passende fokus når ting rundt meg har begynt å bli “hårete”. Det er jo sånn man overlever, man “bruker hodet” når intet annet nytter. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å legge merke til ting. “Lese omgivelsene” som noen kaller det. Filosofisk sett ligger det en problemstilling i hvordan man separerer det indre fra det ytre. Hvorfor ser folk vidt forskjellige ting når de står på det samme sted, til den samme tid, og kikker i den samme retning? Det skjer noe her, skjønner du. Folk triangulerer tingene i synsfeltet på helt forskjellig vis, basert i “det som allerede er her inne”. Det objektive er ikke fullt så objektivt som vi tror. Som han der svensken med de der kursene på 80-tallet sa: Vilja velja värklighet. Det vi ser er ikke den virkelige verden, men et bilde av den virkelige verden. Og underbevisstheten vår er en temmelig kraftfull “photoshop” som kan gjøre nærmest hva som helst med dette bildet. Saken er bare at underbevisstheten kan ikke gjøre noe med informasjon den ikke har, så den velger som regel å elektrosjokke deg istedet, med det man gjerne kaller “en bølge av frykt”, for å liksom oppfordre deg – altså det bevisste selvet – til å skaffe flere og bedre treningsdata når man står overfor noe man ikke kan relatere til.
Hvem trenger kunstig intelligens når man har en hjerne som bare går på 20 watt men som kan utføre en exaflop – altså en milliard milliarder – matematiske operasjoner hvert sekund? Spørsmålet er bare hvordan man bruker dette vanvittige apparatet. Hvor mye har man bevisst kontroll over og hvor godt kommuniserer man med de delene som man ikke har bevisst kontroll over? Jeg forteller deg her og nå – men det er frivillig om du ønsker å tro meg – at det går an å etablere kontakt med denne “kunstige intelligensen” – egentlig mest et passivt system av “eksterne servere” som behandler idiotisk store datamengder til enhver tid – som vi alle bærer på i vårt indre, men man må allerede fra utgangspunktet av akseptere at underbevisstheten er styrbar slik som “Marsroveren” – det kjøretøyet de har plasser på planeten Mars – er styrbar, altså i den forstand at det tar noen minutter fra man har gitt kommandoen sving brått til venstre før kjøretøyet reagerer. Det er ikke bare å vri på rattet, liksom. Bildet kompliseres av at hver enkeltkommando legger seg i et køsystem slik at når iverksettelsen endelig kommer så har kanskje bevisstheten – eller Marsroveren – flyttet seg til et helt annet sted og kommandoene er ikke lenger relevante, de er kanskje til og med kontraproduktive innenfor den nye situasjonen, men de blir utført likevel. Underbevisstheten har ingen eksekutivfunksjoner, den bare gjør som befalt, enten dette er til skade eller nytte der og da. Som alle skjønner er ikke dette noen optimal måre å bruke tenkamentet, men det er likevel “den normale måten”. Derfor er det da også vanlig blant folk å føre forvirring i forhold til hva som er hva her i livet. De er rett og slett dårlig synkroniserte med sine egne livsfunksjoner. Tenk over saken. Kongen, statsministeren og andre “viktige personer” har som regel en hel stab av personell for hånden; som planlegger og tilrettelegger dagen deres ned til den minste detalj. Det er typisk å planlegge for hver inkrement av fem minutter når de er i bevegelse, som tillater litt men ikke mye bevegelsesfrihet. Tenk deg så at bevisstheten styrer underbevisstheten litt på det samme vis. Hele bøtteballetten skal organiseres i henhold til plan og metode, Dette krever disiplin. Eller sagt på en annen måte, det går an å ta bevisst kontroll over livets “energier” men det er ikke enkelt.
Romforståelse er en intelligens som har å gjøre med visuell gjenkjennelse av former, bilder skapt i hjernen, romoppfatning og oppfatning av alt som er stillestående eller i bevegelse. Det å se og vurdere form og fasong, posisjoner og retninger, volumer, vinkler og avstander er direkte avhengig av romforståelse. Det er altså en kompleks kompetanse, som omfatter mange delferdigheter.
Jeg tilbrakte en ikke ubetydelig del av livet i ekteskap med en danser. Vi er skilt nå. Den grad av kontakt vi likevel har skjer gjennom barna, som er voksne og uavhengige på sine egne kanter. Full oppløsning, kan du si, men dette er ettersom jeg har skjønt ganske vanlig etter at man har avsluttet det livsprosjektet vi kaller “barneoppdragelse”. Man blir jo lei av hverandres tryner ettersom årene går og ting skjer. Noen holder sammen inn i alderdommen, men dette var ikke aktuelt for oss. Vi ble aldri uvenner i den forstand, vi hadde bare altfor divergerende tanker om veivalget videre. Men nok om det. Poenget er at jeg har tilbrakt mange timer med å diskutere begrepet “romfølelse”. Faglig sett er jo en danser uten romfølelse omtrent som en pianist uten fingre. Det vil si at de vil alltids få til noe slags uttrykk, men de er ubrukelige for alle kunstens konvensjonelle formål. De må – som man sier – gå sine egne veier for å best mulig kunne utnytte det de tross alt kan, heller enn å fokusere på ting de uansett ikke kan. Saken er at min forhenværende kone på èn og samme tid var både jævlig sjalu på og litt ekstra glad i meg fordi jeg hadde – og har vel forsåvidt ennå, selv om jeg er gammel, feit og treg nå – bedre romforståelse enn henne.
Altså, jeg er jo en snål type. Alle vet dette. Jeg er for eksempel helt uinteressert i konkurranser. Det er fette umulig å få meg til å gjøre noe jeg ikke vil gjøre. Og jeg har overhodet ingen følelser i forhold til hva andre mennesker eventuelt tenker om meg. Det har jeg aldri hatt. Det er ikke min sak hva andre folk tenker. Fra deres synsvinkel er jeg jo bare en del av landskapet. Mitt “indre liv” og alle mine gode hensikter er usynlig for dem, sannsynligvis også fullstendig fette uinteressant. De har jo sine egne greier å deale med. Dette er nok for de fleste. Folk ønsker ikke å bli “involvert” med alle de møter på sin vei, så vi bare liksom glir rundt hverandre; med noen smil, grimaser og høflige fraser for å liksom holde flyten i det hele. Trø meg inkje for nære. Vi er alle fanger i Leviathans labyrint. Vi havnet ikke i dette fengselet av eget valg, men ikke desto mindre er vi her nå. Du vet. Livstidsdom. Hvorfor er vi her på jorda? Hva er det som foregår? Ingen vet. Eller altså, mange påstår at de vet noe, men de lyver. Det er bare noe bøff de har funnet i sine egne fantasier. Jamen Gud snakket jo til meg. Eh … okei. Jeg tror på at du hadde en opplevelse, at noe skjedde med deg, men det er sannsynligvis litt tidlig å konkludere med noe. Har du fått noen slag mot hodet i det siste? Man skulle kanskje ikke tro det, men det store organet som sitter rett bak skalleveggen er faktisk ganske følsomt for mekaniske påvirkninger, ikke minst mikroskopiske endringer i det lokale lufttrykket, eller altså det folk flest kaller lyd. Inkludert sånne lyder som man strengt tatt ikke skal kunne høre. Det viser seg stadig at enkelte individer kan høre dem likevel, eventuelt “sanse” dem på noe annet slags og dårligere forstått vis.
Når mennesker oppfatter infralyd, høres den sjelden som en tone. Den kan av og til høres som en slags dyp buldring, men kan oftere føles som vibrasjoner eller som press mot ørene og brystet. Fra naturens side er sterk infralyd som regel et faresignal, iallfall for mennesker. Den kan skape ubehag og (som annen støy) forårsake helseskader. Flere dyr, særlig store dyr som hvaler, sjiraffer og elefanter, benytter infralyd ved kommunikasjon. Infralyd-detektering brukes til å varsle f.eks. tornadoer og påvise atomprøvesprengninger.
(Wikipedia)
Det mest vanlige er at man oppfatter visse deler av infralydens spekter som en “tilstedeværelse” i rommet uten at man på andre måter kan sanse noe. Alt handler om trykk. Siden tilkommer alskens hallusinasjoner ettersom hjernen prøver å konstruere et meningsfullt indre bilde av situasjonen. Hallo? Er det noen her? At ingen svarer betyr bare at de ikke vil gi seg til kjenne, som igjen sannsynligvis er et tegn på onde hensikter. Ser du hvor dette bærer hen? Det største sosiale problemet jeg har er at folk typisk tenderer mot å være idioter. Seriøst. Dette er et problem for meg, eller rettere sagt ikke så mye for meg som for idiotene, jeg bare synes det er kjedelig å måtte forholde meg til dem. Du vet hva jeg mener. Hva eksakt er en idiot? Det er individer som tror at de vet noe. Siden viser det seg – invariabelt – at de tar feil, men tror du at de skifter mening av den grunn? Da har du ikke møtt mange mennesker i ditt liv, eventuelt så lider du av en psykiatrisk tvangsforstyrrelse vi kan kalle invers paranoia, eller en sykelig tro på at alt kommer til og ordne seg og alle vil deg vel. Hvilket bringer meg til det interessante fenomenet vi kaller kjærlighet. Tradisjonell filosofi skiller mellom eros – den erotiske kjærligheten – og agape, den guddommelig “abstrakte” kjærligheten som ikke typisk involverer kroppsfunksjonene. Helst bør man vel ha litt av begge deler i et romantisk forhold, men det typiske blant folk er at man etablerer et gjensidig seksualmonopol – det monogame prinsipp – for å innhegne det erotiske området av livet, mens man ofrer sine “agapiske” talenter på religionens blodstenkte alter.
Grunnen til at ekskona mi og jeg ble involvert med hverandre i første omgang var at vi stadig “bumpet inn i hverandre” på den typen eventer og arrangementer som krever sære kunstneriske interesser — og ved et tidspunkt begynte vi å snakke med hverandre. Jeg kan faktisk ikke huske hvem som tok det første initiativet til å “si hei” men det spiller heller ingen rolle. Forholdet startet på en veldig “organisk” måte – dette var jo lenge før internett ble en greie – i den forstand at det vokste ut av et felles “generelt” interessekompleks som utviklet seg mer og mer i retning av det personlige. I utgangspunktet var vi ukjente for hverandre, men fordi vi tilsynelatenda alltid støtte på hverandre her og der ble det etterhvert unaturlig å late som om den andre ikke eksisterte, og derfra og ut var det vel nærmest som “pitchen” til den typen romantisk komedie som det går tretten på dusinet av. Men alt dette er over tredve år siden nå. En håndfull tid som forsvant som støv i vinden. Jeg vil på et løst grunnlag anbefale alle å se litt på yoga, nærmere bestemt den klassiske displinen Hatha Yoga, som handler om “posisjoner”, pusteteknikk og meditasjon. En oppgave jeg fikk ved en anledning var å “meditere over begrepet kjærlighet” som etterhvert brakte meg til den konklusjon at det er misforstått å betrakte kjærlighet som bare èn ting. Akkurat som “romforståelse” er kjærlighet en form for intelligens som er sammensatt av mange delområder. Alle må “klaffe” for at man skal fungere bra i forhold til en romantisk partner. Det er jo aldri bra hvis en eller begge parter føler at de må henvende seg et annet sted for å få en tilstrekkelig mengde av enten eros eller agape eller begge deler i sitt liv, særlig hvis man aldri snakker om sånne ting med hverandre. Plutselig har man egentlig ikke noe annet til felles enn barna, slik at når de blir voksne og legger avsted på egne vinger så sitter man der uten noe å prate om. Livet er litt grusomt på den måten. Hvordan går det an å glemme en forelskelse som en gang var så intens? Det er ikke til å begripe, men slik er det.
Godhetsposering, også foreslått kalt dydsframvisning, dygdsignalisering, eller prektighetsframvisning, (fra engelsk virtue signalling) er ytringer eller handlinger som er ment å fremstå som moralsk høyverdige for andre. Uttrykket benyttes oftest nedsettende for å kritisere holdninger og oppførsel som noen oppfatter som tom og overfladisk støtte til populære politiske saker og som de mener fremsettes med minimal oppofrelse eller risiko. «Godhetsposører» beskyldes for å være mer opptatt av å vise omverdenen at en har de «riktige» holdningene og bruker de «riktige» formuleringene enn av de moralske holdningene i seg selv og de enkelte sakene. Ordet brukes ofte i sammenheng med at meningene kritiseres for å være politisk korrekte. Overdreven eksponering av egen, ofte selvgod og mer eller mindre skinnhellig «godhet» har vært kjent i uminnelige tider. Likevel har virtue signalling som kritisk betegnelse på fenomenet, oppstått i nyere tid. Det skyldes ikke minst fremveksten av sosiale medier som har gjort det mulig for enkeltmennesker å være mer synlige i samfunnet enn før, og gjort det lettere å vise frem ens egen moralske innstilling og dydige oppførsel til en stor gruppe mennesker.
Den engelske skrivemåten “signalling” – altså med dobbeltkonsonant – er britisk. Amerikanerne skriver “signaling” og det er først og fremst de som bruker dette begrepet. Selv kaller jeg det hjerteblotting og bryr meg egentlig lite om hvorvidt det er ektefølt eller om det er posering, det essensielle poenget er uansett at det er for mye følelser – eventuelt “falske følelser” – investert i noe man uansett ikke kan gjøre noe fra eller til med på det praktiske plan. Det blir en form for psykiatrisk tvangsforstyrrelse. Det jeg kaller å runke følse. Alle vet at hvis man skal få gjort noe med noe som helst så må man ta seg sammen, skyve sine private følelser til siden og fokusere på metodisk handling. Det er forsåvidt en forståelig reaksjon at man blir overveldet av all ondskapen i verden, men det hjelper ingen – aller minst en selv – om man mister motet og setter seg ned for å gråte i en mørk krok av sitt eget sinn.
Det er i utgangspunktet bra å være følsom. Det betyr jo at man er sensitiv overfor subtile nyanser hos de tingene man observerer i verden. Mindre bra er det imidlertid hvis man til stadighet blir så overveldet av følelser at man ikke klarer å tenke klart, enda mindre forholde seg til konstruktiv plan og metode for å få jobben gjort. “Medlidenhet” er i det store og hele bare en jålete form for narcissisme som folk bruker til å forsvare sin egen posisjon av privilegier. Ja jeg er en rik drittsekk, men jeg gråter fordi andre har det vondt og dette gjør meg “god”. Av hva jeg bare kan karakterisere som perverse årsaker forlanges det til stadighet at politikere skal være hjerteblottere. Dette til tross for at de har en jobb som mer enn i de fleste tilfeller krever evnen til kald og klar tenkning. Har du en kommentar til den humanitære krisen i Vulgaria? Det er jo for fanden evneveikt. Hva skal man liksom si om krig, pest, naturkatrastrofer og hungersnød? Vi gjør så godt vi kan med det vi har. Om utegående reportere er psykopater eller idioter er forsåvidt ikke relevant, resultatet blir uansett det samme: Elendighetspornografi. Fråtsing i andre menneskers ulykke. Og hjemme sitter gråtekoret med sin frossenpizza og lar seg sjokkere av fjernsynsbildene.
Skal vi ikke bare snakke litt om den psykiatriske pandemien? Rekordtallene for mental sykdom som vi nå kan observere innenfor hele vår kulturkrets handler ikke om at folk er “svakere” nå enn de var før, heller ikke om at legemiddelindustrien har gått over til å bli “pushere”, men om at det enorme informasjonstrykket vi alle er nødt til å leve med hver eneste dag sprenger sikringene i tenkamentet hos noen og enhver med jevne mellomrom. Vi trenger bedøvelse for å komme oss gjennom dagen (og vi skal ikke engang snakke om natten). Alle anstendige mennesker reagerer jo med sorg og avsky når de for eksempel ser bilder av underernærte barn i flyktningeleire og den typen ting. Det blir for lettvint – og egentlig ganske sosiopatisk – å avvise det hele under henvisning til at det er noen andres ansvar å rydde opp i elendigheta. Alle menneskebarn er jo “våre barn” i den grad vi selv er mennesker. De som føler noe annet fortjener et hardt lyskespark. Bakfra, og med løpefart. Det samme gjør de som utnytter andres ulykke i sin egen vinnings tjeneste, uansett hva slags “profitt” de henter ut av det, om så bare beundrende blikk fra evneveike fjols som synes det er bra når noen “våger å si det alle tenker” selv om det bare er mindre begavet avskum som tenker det. Saken er jo at det ikke er “tilfeldigheter” som har brakt menneskeheten til det bristepunktet vi nå erfarer. Det skyldes tvert imot mange hundre år med systematisk arbeid for å utarme og utplyndre ethvert tilgjengelig næringsgrunnlag over hele verden til fordel for et latterlig lavt antall av svært rike individer. Har vi et fattigdomsproblem? Nei. Det er en avledningsmanøver. Det vi har er et prekært rikdomsproblem, som vi også kan kalle “dårlig ressursforvaltning” eller drap på gåsa som legger gulleggene om du vil.
Jeg oppfatter det som krenkende å bli beskrevet som en forbruker, men på den annen side er dette bare et ord folk bruker fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre. Det er jo slik de har blitt trent. Hva slags ordforråd er det vanlig å ha nå for tiden? Språkblomster er et ganske vanlig ord man bruker om særlig elegante formuleringer, men det ser for meg ut som om denne blomsterenga er full av ugress. Jeg etterlyser bedre faglige standarder hos de som jobber profesjonelt med det norske språket, og da mener jeg særlig journalister og andre som utgir seg for å drive med “folkeopplysning”. Språkvåpen har blitt minst like vanlig å se i den offentlige debatten som de foran nevnte blomstene, som man må anta dypest sett handler om ektefølt frustrasjon i forhold til problemer man mener å kunne observere der ute. Sånn var det allerede før internettet kom og ting har ikke forbedret seg mye siden. De jævla jævlene som står bak all jævelskapen. Okei, liksom. Trampeklapp og det ene med det andre, men hva eksakt har du selv tenkt å gjøre med det problemet du påviser? Verdens miserable tilstand skyldes ikke politikk, men dårlige etiske grunnholdninger. Dette opplegget med å skifte politisk ledelse i noen slags sinuskurve mellom høyrevendte og venstrevendte middelkasseborgere hvert tiende år eller så er jo evneveikt. Det er som å med jevne mellomrom ta inn en tung rusmisbruker til et fjorten dager langt avrusningsprogram – med salmesang eller hva vet jeg – før man kaller jobben ferdig gjort, gir dem ti tusen kroner kontant og sender dem ut på gata igjen. Hva ville Nostradamus ha sagt om det neste som sannsynligvis skjer? Det blir ikke helt korrekt å kalle nyliberalisme en økonomisk teori på linje med såkalt marxisme, men hvis vi skal gjøre det så er Margaret Thatcher til Friedrich Hayek hva Vladimir Lenin var til Karl Marx. Det vil si den som tok tak i fantasien og forvandlet den til spinnvill materiell galskap. Til og med Det norske Arbeiderparti er nyliberalister nå, eller rettere sagt; de har vært det helt siden generasjonsskiftet på 70-tallet. Det er en enkel verden med enkle regler. Den sosiale motoren heter “konkurranse”. Den sosiale konteksten heter “markedet”. Resten handler om “frihet”. Det man generelt sett anbefales å gjøre i denne dystopien er å “selge merkevaren sin” — nemlig seg selv. Vi er alle horer nå.
Storbritannia er sannsynligvis det “sykeste” landet i den vestlige kulturkretsen akkurat nå. “Den britiske psyken” befinner seg etter alt å dømme fortsatt i Det britiske imperiet, mens de materielle forholdene på bakkenivå har endret seg dramatisk over de siste hundre år. Hvis man ser på historiens lange linjer så burde det tyvende århundre ha vært “Tysklands hundreår” fordi de sto best rustet til å ta føringen med det store moderniseringsprosjektet i vesten — men som vi alle vet gikk Tyskland under i en blodig orgie av galskap og massemord, mens USA istedet kom på banen som dominant økonomisk maktfaktor i verden etter at Europa – igjen – hadde blitt satt i brann av en håndfull gale individers private ambisjoner. Og hva fanden er det som skjer – eller ikke skjer – i Russland? Igjen skal det gjentas at rikdomsproblemet til syvende og sist handler om viljen til å ta fra andre og gi til seg selv – uansett på hvilket nivå – og årsaken til at mennesker oppfører seg slik er at de dypeste instinktene vi har er arven etter noen millioner år som åtseletende opportunister. Vi er kanskje “intelligente” i den forstand at vi kan behandle perverse mengder matematiske data til enhver tid, men vi er stupide dyr på instinktnivå. Det går ikka an å løpe fra rasshølet sitt uansett hva slags moralsk hurtigsprinter man ellers måtte være, men det går an å imponere de evneveike med triks og tryllekunster slik at de måper og klapper begeistret i hendene. Så fint, så flott, nå har vi det godt. Jeppe drikker jo for å glemme elendigheta si. Det samme er årsaken til at vi søker underholdning og distraksjoner. Av andre ting i nyhetene kan vi lese at Anders Behring Breivik visstnok har forsøkt å begå selvmord i fengselet. Herregud noe så tragisk. Er ikke han en mann som er kjent for å “få jobben gjort” der andre bare prater om hvordan muslimene utgjør en fare og det ene med det andre? Han oppfordres hermed til å prøve igjen, og prøve bedre denne gangen.
Og der var vi dæven døtte meg oppe i bare femten kalde, så nå kommer endelig litt mildvær etter noen skremmende kalde dager. Hva gjør man da? Svaret er opplagt. Da danser man. Med kaffekoppen i den ene hånden og sigaretten i den andre, iført t-skjorte og raggsokker men ingen underbukse. Man kan jo ikke ha noen bevegenseshemmende tekstiler når man skal twerke, som man minst må gjøre nå som våren kommer innom en snartur for å minne nordmennene på at snart kommer mai måned. Da kan vi legge alt dette bak oss.
Har jeg god smak i musikk? Det vet jeg egentlig ikke, selv om svaret “teknisk sett” sannsynligvis er ja, fordi jeg foretrekker sånt som blir laget av musikere som først og fremst går inn for å lage god musikk, så får man siden se om det blir noe penger av det. Som regel ikke. Det går minst tusen kompetente musikere på hver stjerne, slik at denne bransjen handler egentlig mest om flaks og gode forbindelser. Men når man som jeg har vært mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert i femti år så rekker man jo å få med seg noen ting, også blant alt sånt som aldri “slo gjennom” til tross for at det er like bra – noen ganger bedre – enn sånt som havnet på hitlistene og ble spilt så ofte at man nesten skulle tro de var byens eneste band.
Hvorom allting er, jeg er først og fremt en “rocker” – med sterk slagside mot groovy 70-tallsgreier – men jeg liker også den mest vulgære enden av dansbar musikk som fortsatt blir laget av mennesker, det vil si disco, fremført med analoge instrumenter, full hornseksjon og hele pakka. På den elektroniske siden foretrekker jeg egentlig “industrielle” ting. Dansetekno har aldri appellert til meg. Kanskje hvis jeg hadde vært yngre da rave var den store greia, men det var jeg altså ikke. Uansett, her er dagens dansemusikk. Følg danserne på skjermen hvis du vil at det skal være en treningsøkt med høy kardio, men slapp av og la kroppen gjøre jobben selv hvis ikke.
Med kjønnsidentitet forstår man individets personlige og subjektive opplevelse av seg selv som henholdsvis mann eller kvinne, trans, intersex, ukjønnet eller noe annet. Opplevelsen av kjønnsidentitet har ikke sete i kjønnsorganene, men i hjernen. Forskning på utvikling av kjønnsidentitet viser at subjektiv opplevelse av å være ett kjønn kan være forskjellig fra kroppen (kjønnsinkongruens), og den subjektive opplevelsen kan gå i flere retninger: mann, kvinne, flytende kjønn, avvisning av kjønn, transkjønn, ikke-binært kjønn eller andre personlige opplevelser av kjønn. Kjønnsidentitet synes for de alle fleste å være varig. Selv ved store hjerneskader, svulster, hjerneblødninger eller demens er det ikke påvist endring av kjønnsidentitetsopplevelsen. Hvordan vi kler oss og ter oss avspeiler hvordan den enkelte «forhandler» med omverdenen for å finne bekreftelse for sin opplevelse av kjønn. Gjennom hvordan vi står fram i verden, forteller vi om vi opplever oss som menn, kvinner eller noe annet. Atferden speiler identitetsopplevelsen.
Altså, jeg vet jo godt hva seksualitet er; som seksti år gammel cis-het mannhore med mye og tungt kroppslig erfaringsmateriale fra den internasjonale sadomasochismens surrealistiske pornoverden. Spørsmålet er bare om jeg klarer å formulere det på en måte som ikke drar alt for mye i retning av verbal motorsagmassakre. Folk blir jo skremt og holder seg for både øyne, ører og nese med alle sine seks mentale armer. Det jeg typisk gjør for å etablere en “objektiv referanseramme” er å google begrepene og lete meg frem til en “skolebokdefinisjon” av det temaet jeg ønsker å ta opp. Det første som kom opp som søkeresultat for ordet “seksualitet” var – som det ofte er – Wikipedia. For ordens skyld: Jeg er klar over de mange metodiske svakhetene tilknyttet Wikipedia, slik at man bør være måteholden med entusiasmen, men min erfaring er at “på det jevne” så er Wikipedia en god ressurs i forhold til å etablere hva ordene egentlig betyr. Enda bedre er imidlertid Store norske leksikon som derfor er de jeg bruker mest — her, linket ovenfor, i sitt underbruk Store medisinske leksikon. Artikkelen deres om seksualitet var ganske lang og – som jeg oppdaget etterhvert – ganske imponerende. Før jeg kom til slutten tenkte jeg at dette må være skrevet av Elsa Almås, og det var det. Imidlertid var også Berthold Grünfeld oppført som forfatter, så da tenkte jeg jøss lever han ennå? men artikkelen kan jo være hvor gammel som helst, eventuelt med noen senere oppdateringer. Seksualitet er jo ikke akkurat noe nytt fenomen.
La oss vende blikket mot den femte romerkeiseren; Nero. Som alle vet ble han i det herrens år 68 drept – eller rettere sagt “oppfordret til å begå selvmord” men det gjør jo samme nytten – og deretter fulgte den første borgerkrigen i Roma siden Marcus Antonius og alt styret med Cæsar, Cleopatra og det ene med det andre. Perioden etter Neros død kalles “året med fire keisere” — først Otho, Galba og Vitellus i rask rekkefølge, før Titus Flavius Vespasian tok roret og etablerte det andre romerske keiserdynasti, Flavianerne, etter at den siste Augustiner, altså Nero, avrundet den delen av imperiet som folk flest typisk vet mest om. Du vet. Caligula, Claudius og de der. Blant Flavianerne fantes det en jødisk adoptivsønn, Flavius Josefus, som opprinnelig kjempet mot Vespasian mens han ennå var en general i Neros tjeneste, gitt det oppdrag å overvinne og underkaste seg jødenes rike. Josefus ble imidlertid tatt til fange og gjort til husslave hos Vespasian etter at han påsto at keiserverdigheten tilhørte ham, slik at da han faktisk ble tilbakekalt til Roma og tilbudt keiserjobben så ga Vespasian Josefus frihet som romersk statsborger og “venn av keiseren”. Deretter levde han formodentlig lykkelig resten av sine dager, det vet vi ikke noe om, det vi vet er at han brukte tiden til å skrive. Josefus er jo en av klassikerne som tilhører pensumet for klassisk dannelse. Nå finnes det imidlertid så mye slags lesestoff her i verden. Hvem kan si hva folk “bør” lese? De har uansett ikke tid til alt, men jeg vil likevel oppfordre folk til å legge bibelen til sin obligatoriske leseliste. Selv om mye – for ikke å si størstedelen – bare er rohypnotisk vrøvl og forbannet dikt så bør man likevel kjenne de kulturelle referansepunktene. Du vet hvordan det er. “Der Gud bygger en kirke bygger Fanden et kapell” som folk sier. Det som skal nevnes her er imidlertid at Josefus nevnes ofte som forfatter av Det nye testamentet, med all sin romervennlige propaganda, og dette betraktes som en konspirasjonsteori på linje med den om at Edward de Vere “egentlig var Shakespeake” — fordi jo mer man studerer saken jo vanskeligere blir det å motbevise påstanden, selv om den selvsagt heller ikke lar seg bevise i noen akseptabel forstand. Det blir bare hengende. Ja det er mulig men er det sannsynlig? Der står saken.
Hvilket bringer oss til alles største nettfavoritt, konspirasjonsteoriene. Folk flest er like lykkelig uvitende om “det parareligiøse feltet” som de er til parafilier, altså “avvikende seksuelt objektsvalg” som det heter på teknisk språk. Da jeg googlet ordet seksualitet ble jeg først litt deprimert over hvor infantil Wikipedias artikkel var – herregud disse evneveike trollene vet jo ingenting om noenting – men etterpå ble jeg desto mer optimistisk av Elsa Almås sitt verk, faktisk til en slik grad at jeg linket det opp for å sette støttehjul på leserens metaforiske sykkel, noe jeg vanligvis ikke gjør. Som regel bryr jeg meg lite om hvorvidt folk selv gjør søk etter “flere data” eller ikke. Men dette var bra på en svært saklig og ryddig måte. Som alle vet befinner mesteparten av folks idèer om seksualitet seg innenfor rammene av barnerimet “kuk og fitte skal sammen sitte” slik at hvis en situasjon ikke inneholder “penisaktivitet” så kan den per definisjon heller ikke være seksuell. Sånn er det jo bare. Du vet. Biologi og forplantning. Seksualaktens formål er jo å plassere et kvantum ejakulat tilstrekkelig nært hunnens livmorsåpning til at befruktning kan finne sted. Halleluja. Livets mysterium ligger i kroppsvæskenes logistikk. Enhver form for “ideologi” som ikke støtter prinsippet om kjønnet formering – med tilhørende parringsritualer – må være å betrakte som subversiv, enten den eksisterer i objektiv forstand eller den bare er en fantasi hos noen som lider av paranoide tvangsforstyrrelser. Søkeordet man bør begynne med i dagens seksuelle virkelighet er imidlertid BDSM. God tur, forsåvidt. Akronymet ble konstruert som et ledd i strategiene mot AIDS, da man av åpenbare årsaker følte et behov for å kartlegge “hva som egentlig finnes der ute” i forhold til seksuell varians og den relative smitterisiko som følger av de respektive aktiviteter. Du kan si at BDSM omfatter sekkeposten “annet” etter at man har gjort seg ferdig alt man kan komme på av “normale” måter å forholde seg til sin egen og andres seksualitet. Alt du kan forestille deg finnes der, samt enda mer som du slett ikke kan – eller engang vil – forestille deg. Seriøst. Det eneste formalkravet er at det skal være samtykkende/frivillige aktiviteter mellom voksne og myndige individer som forstår hva de gjør. Altså ingen uskyldsfrø, ingen evneveike, ingen rusa personer og ikke noen slags syk jævelskap som medfører permanente fysiske og psykologiske skader. Resten er et forhandlingsspørsmål. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sa så innsmigrende i filmen Hellraiser, som forresten var diktet opp av en praktiserende sadomasochist.
På samme måte som det ikke egentlig finnes noen grenser for hva slags sprø ting som gir folk et seksuelt kick så finnes det heller ingen grenser for hva slags “forklaringer” folk klarer å komme opp med i forhold til livet, verden, menneskeheten, kulturen og det ene med det andre. Vår art er jo i det store og hele en slags ganske interessant form for sinnssyke aper. Vi oppfører oss temmelig snålt sammenlignet med de normale dyra. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men de fleste antar at det handler om seksuell seleksjon, det vil si at hunnene innenfor vår art gjennom lang tid har foretrukket å formere seg med de mest “interessante” hannene — altså ikke de sterkeste, vakreste, rikeste eller hva det nå skal være, men de som har oppvartet hunnene på fantasifulle måter og fått dem til å føle seg vakre og lykkelige. Siden kan vi observere det samme som i mange andre dyrearter, det vil si at hunnen foretrekker å la seg befrukte av de “spennende” hannene, men hun velger å bygge rede sammen med de som er “stabile”. Dette var vel mer eller mindre hva Darwin så for seg, og jeg har ikke oppdaget noe gjennom livet som på en overbevisende måte antyder at det er noe annet som foregår. Det eneste saklige vi kan innvende er at de som på individuelt nivå har tatt en stor grad av bevisst kontroll over sine egne livsfunksjoner vil også typisk havne “utenfor programmet”, eller bli avvikere om du vil. De ønsker seg noe “mer” enn bare mekanisk jukking i misjonærstillingen (og bare for å avle barn), så de prøver som best de kan å gjøre seksuallivet sitt mer interessant med alskens leketøy og hjelpemidler, hva vet jeg, saken er uansett at det selges mye sånt både på nettet og i mer eller mindre kleine butikker hvor folk sniker seg rundt med blikket lavt og skuldrene høyt. Uansett, for de som ønsker en – passende eller upassende – bibelsk referanse så kan jeg henvise til Bernhard de Clairvaux og hans avhandling om Salomos høysang, hvor han begynner med ordene veien til Guds kjærlighet går gjennom kjødets fysiske kjærlighet som man kan tolke fritt. Jeg tror ikke han mente å “oppfordre til utukt” men på den annen side så sier han jo det han sier, som betyr at han forstår det han forstår. Mange hevder jo at det finnes en egen dedikert “sex-energi” i menneskekroppen som man kan ta kontroll over og utvikle i den eller den retningen, hvilket mer eller mindre korresponderer med det gamle begrepet seksualmagi.
Saken er uansett at hjernen er vårt største og mest dominante kjønnsorgan. Det er et velkjent fenomen at hvordan folk tenker kan gjøre dem sexy eller usexy, alt ettersom, slik at uansett hvor tiltrukket man eventuelt følte seg i utgangspunktet; så snart noen slipper en sosial gigablemme i løpet av parringsspillet så klarer man bare ikke å komme seg forbi dette punktet senere. Kjeftens glød, lystens død. Dette er ikke et etablert ordtak, det er bare noe jeg fant opp her og nå. Men alle vet at det er sant. Det mest effektive prevensjonsmiddel er en fem minutter lang samtale om politikk, religion eller noe annet slags kontroversielt tema med den aktuelle kandidaten. “Informasjonsbomber” har kverket mye lyst mellom mennesker, det er ihvertfall sikkert. Men noe skal man jo ha å snakke om i de tidlige stadiene av “utforskning” mellom partene, man kan jo ikke bare sitte der og holde kjeft som en annen tosk, man må vise noe, dokumentere at man forstår seg på liv, lyst og lek, ellers kommer aldri i verden dette opplegget til å føre noe sted. Alle vet hvordan dette virker. Å være kjedelig er den verste måte å avvikle de første stevnemøtene. Da er sjansen stor for at det ikke blir noe mer utav dette prosjektet. Ser du hvor dette bærer hen? Darwin hadde sannsynligvis rett i at menneskesinnet er et produkt av seksuell seleksjon. Anstrengelsene med å gjøre seg tiltrekkende for attraktive partnere har over tid medført dette organet som så ofte er så håpløst ute av kontroll, men hva kan man gjøre? Vel, det skal jeg fortelle deg her og nå. De smarte blant oss skjønner at hjernen er et øverflødighetshorn med begrenset praktisk nytteverdi, så de bruker den til å skape vakre ting som ikke har andre formål enn å feire lysten og gleden — mens de evneveike henfaller til dyster fantasering rundt “meningen med livet” og annet sånt fjas, som invariabelt har en tendens til å ende i konspirasjonsfantasering. Du vet. Leting etter de som har skylda for all jævelskapen i verden og den typen ting. Sånt som livets tapere gjør mens de venter på at døden skal komme og hente dem.
Ære er et begrep som brukes av mange mennesker og kulturer om den åndelige verdien til en person, en familie eller en annen gruppe folk. Alle kjente samfunn har en eller annen form for æresbegrep. Æren er ofte knyttet til eiendom, bragder, status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller vanære. I den vestlige kulturkrets var æren knyttet til frihet, og til sannhet. Begrepet ærlig er etymologisk knyttet til æresbegrepet på blant annet norsk, fransk, tysk og engelsk. I det gamle ættesamfunnet var svik å regne som æreløst. Æren har vært en viktig del av norsk mentalitet og samfunnsstruktur så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Både rettslig og sosialt fikk det alvorlige konsekvenser å bryte mot de normer som avgjorde om du hadde ære eller ikke. På grunn av flere ulike samfunnsutviklinger – særlig statens fremvekst – blir disse konsekvensene i løpet av århundrene færre og mindre dramatiske.
Interessant nok betraktes overlagt karakterdrap nå i dag som noe av det verste man kan gjøre mot folk på nettet, men det er likevel ganske vanlig i forbindelse med sjalusi, samlivsbrudd, barnefordelingssaker og den typen ting. Folk tenker typisk at dette må være greit så lenge det bare rammer folk de uansett ikke liker, men nesten alle blir djupt såra og vonbrotne hvis og når det rammer dem selv, så det er etter alt å dømme behov for noen slags særlov mot det å henge ut og “avsløre” andre på nettet ved hjelp av for eksempel privat informasjon som de aldri samtykket i å publisere og som de heller ikke ønsket skulle komme ut. “Se & Hør-journalistikk” ble regnet som et faglig lavmål blant de som jobbet i media da fenomenet var noe nytt, men ikke desto mindre fantes det et åpenbart marked for kjendissladder, dyneløfting og jakt på skandaler; så selve magasinet Se & Hør endte faktisk med å bli banebrytende slik sett. Det skamløse ble normalisert akkurat tidsnok til å sette standardene for omgangstone på internett i Norge. Begrepet ære betraktes som noe nesten litt naivt i vår postmoderne hverdag, hvor en persons inntjeningsevne definerer deres sosiale status. For å sette det på spissen: Ingen respekterer en blakk hedersmann, men alle er interesserte i “historien bak” en eller annen rik drittsekk. Sånn har det blitt.
I en bedre verden ville kikkere og blottere finne sammen i noe slags opplegg for avvikling av felles hygge uten at vi andre behøvde å verken “se eller høre” at det knirket i senga og det ene med det andre, men vi lever jo som kjent ikke i en bedre verden. Vi lever i den hvor hvor man på rutinepreget vis kaster bort alt forbedringspotensiale som ikke bidrar innenfor horisonten av neste kvartalsregnskap. Det komiske med Se & Hør er at begge ordene er verb i sin imperative, eller “bydende” form. De er påtrengende og insisterende kommandoer som henvender seg direkte til sansene og barnets verdensopplevelse, uten å ta omveien om voksenidentitetens refleksjon og “høyere selv”. Jeg mener å huske at de etterhvert fikk en konkurrent som kalte seg Her & Nå, som forsåvidt gjør bildet til en perfekt perversjon: Den åpne horisonten blir trukket sammen til et rør som bare tillater tunnelsyn og “trang fokus” på umiddelbar tilfredsstillelse. Etter min mening er dette degenerativt, men andre har sikkert andre oppfatninger. Eller altså, det må de jo ha. For meg er det ubegripelig hvorfor kjendissladder interesserer folk. Jeg liker ikke engang å høre skandalehistorier om folk jeg kjenner, for den saks skyld. Jeg opplever ikke folks private juksesnyting og øvrig runkesnusk som pinlig før det gjøres til en snakkis som reduserer verdigheten til alle som er innblandet i å spre elendigheta. Men når det er sagt, så stemmer jeg definitivt for å dele ut noen sannhetens ballespark til de som kommer på banen med høy dobbeltmoralistisk kølleføring. Skandalehistorier bør spres hvis det tjener til å tydeliggjøre løgnaktig karaktersvakhet hos maktmennesker.
Vi bør kanskje svinge innom begrepet karakterselvmord også. Et bra eksempel kan være Graham Linehan – du kan jo google – og hvordan han gikk fra å være en populær forfatter av mange høyt elskede fjernsynsserier i Irland til å bli en sosialt utstøtt paria som ingen lenger vil jobbe med eller egentlig ha noe som helst slags forhold til – opplegget medførte skilsmisse – fordi han av ukjente årsaker en vakker dag brått bestemte seg for å bli – eller “komme ut av skapet” som – antitransaktivist av det slaget som “bare vet i sitt indre” at det umulig kan finnes andre kategorier av kjønnsidentitet enn mann og kvinne. Dette er åpenbart en veldig viktig sak for ham, fordi han har jo ofret alt han hadde i livet – alle venner, hele formuen, all respekt, all ære, ja til og med ekteskapet – til fordel for sin nå hovedsaklig nettbaserte aktivisme. Jeg vet ikke hva som foregår psykologisk med Linehan, men jeg antar det er noe slags “kristuskompleks” hvor han føler seg mer sikker på at han har rett jo mer motstand han får. Jo flere som hater ham jo bedre, liksom. Dette “beviser” noe i denne pasientens fantasi. Imidlertid bør man kanskje stoppe opp og reflektere over hva man egentlig sier når man formulerer ordene “alle hater meg nå” og vurdere om det kanskje kan ha skjedd noe med deg som du ikke selv helt forstår, men andre legger merke til det og reagerer med å trekke seg unna i avsky. Det vil si alle bortsett fra en ganske liten “hard kjerne” av likesinnede antitransaktivister som tilsynelatende oppfatter det som et problem at det finnes mennesker som er kjønnsinkongruente både i sin selvopplevde identitet og som kulturell kategori. Her kan vi forsåvidt bare peke på det gamle ordtaket om at man ikke bør klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Det er jo ikke ditt problem. Individer som lever med kjønnsinkongruens har da problemer nok med å sortere ut hvem og hva de er om de ikke også skal antastes av evneveike fjøsnisser som fremsetter tvangskrav om at de enten må endre seg eller forlate denne verden.
På engelsk kaller man sånne som meg edgelord. Jeg vet ikke hva man sier på norsk, men vi kan forsåvidt si at mens alle edgelords er ekstremister så er ikke alle ekstremister edgelords. Galskapens rike er jo stort og vilt der det ligger, akkurat litt “utenfor” det normale. Vi kan si at det representerer menneskesinnets villmark, eller altså Utgard om du forstår hva jeg mener. Det er en svært viktig forskjell mellom det å være en vandringsmann i galskapens rike og det å ha fast adresse der. Som jeg alltid sier: I en skarp situasjon er punktforsvar den dårligst tenkelige strategi — og alle situasjoner i galskapens rike er skarpe situasjoner. Derfor må man holde seg i bevegelse og unngå den typen konfrontasjoner som tvinger deg til å forsvare et punkt – i dette tilfelle et synspunkt – mot mange tungt bevæpnede og svært bevegelige motstandere. Det er jo bare et spørsmål om tid før de sliter ned motstandsevnen din og tar deg ut. Jeg føler meg rimelig sikker på at den ovenfor nevnte Graham Linehan føler seg som om han er innesperret i et festivaltoalett midt ute på en åpen plass som er full av zombier. Han vet at hvis han åpner døra og gir seg til kjenne så vil zombiene komme styrtende mot ham fra alle kanter. Men det er ham vel unt. Jeg mener, hva er meningen med å jobbe så hardt for å forpeste livet til en så marginal og for alle andre helt harmløs gruppe? Herregud. For en dust. For et spektakulært “fall fra nåden” til å bli en patetisk figur som i sine beste øyeblikk er komisk, men for det meste bare irriterende. I enhver sammenheng hvor man snakker om frihet bør man også snakke om ansvar. Ikke minst når ytringsfrihet er et poeng man søker å trekke frem og vise til. Det er jo noen ganger lett å få inntrykk av at det de ber om er “frihet fra alle konsekvenser” av sine egne ytringer. Er det sånn ting fungerer i den virkelige verden? Jeg tror ikke det. Sosial dynamikk mellom mennesker har ikke endret seg i noen vesentlig grad på et par millioner år, selv om lokale og temporale “kulturelle koder” bevirker litt overfladisk varians i detaljarbeidet. Folk rygger typisk mange meter unna for eksempel mordere, pedofile og kannibaler (selv om de ofte har en morbid fascinasjon for slikt materiale innenfor “film noir” og kriminallitteratur)- De ønsker jo ikke å ha noen personlig omgang med sånne som har etablert permanent opphold i galskapens rike. Folk flest er normale fordi de liker det normale. De liker ikke bråk, skriking og drama. De liker ikke freaks. Folk flest liker sånne som forstår at de må oppføre seg som folk når de ferdes blant folk.
Oppdragelse er et hovedbegrep i pedagogikken for den samlede veiledningen barn og unge får til å mestre livet og utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet. Formidling av holdninger, normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter står sentralt i oppdragelsen, som derfor alltid er kulturavhengig.
Hvor mange barn har du oppdratt? Jeg mener ikke hvor mange du selv har laget – det går jo fint an å avle barn uten å noensinne “oppdra” dem i den forstand – men hvor mange du har hjulpet frem til “voksen ansvarlighet og selvstendighet” (som det formuleres i sitatet ovenfor). For eksempel kan svaret i en barneskolelærers tilfelle være opptil flere tusen, mens hos en typisk “fraværende far” kan svaret være ingen. Jeg er skeptisk til meninger om barneoppdragelse hos de som ikke selv har kjent på hvordan denne oppgaven føles i praksis, men noen ting er fette åpenbare, som for eksempel at rusproblematikk hos voksengenerasjonen viser en statistisk tendens til å “gå i arv” og at hvis man bruker vold mot barna – som i dette tilfelle ikke bare betyr enhver form for “håndspåleggelse” men også trusler – så skaper man et fremtidig psykiatrisk problem hos barnet. Ikke nødvendigvis i en slik grad at de vil behøve noen behandling, men definitivt tilstrekkelig til å etablere alskens nevroser og tvangsforstyrrelser. Det finnes sikkert individer der ute som fortsatt tror at det å “banke vett inn i noen” er en strategi som virker etter sin hensikt, men på samfunnsnivå – altså i det vi kan kalle “den norske kulturen” – har slike tankemønstre forlengst blitt forlatt. Straff virker aldri “oppbyggelig” på noen positiv måte. Og hevn er aldri så søt i praksis som man fantaserer om at den skal bli mens den fortsatt er på planleggingsstadiet.
Her er noe å tenke på: Det er ikke dine barn, selv om de har kommet til denne verden gjennom din høyst private kropp. De er gjester som du må beverte og underholde innenfor husholdningen din, slik som den er, gjennom 15-20 år mens de gjennomgår dramatiske fysiske og mentale forandringer, før de til sist forlater deg uten å nødvendigvis være takknemlig for alt ditt slit og alle dine offer. Til tross for det enorme antallet bøker som er skrevet om barneoppdragelse så finnes det ingen fasit for hvordan denne oppgaven bør løses — og jeg antar herfra og ut at den ærede leser er klar over dette. For å feilsitere et utsagn som feilaktig har blitt tillagt Churchill: Det beste argumentet mot å skaffe seg barn er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst småbarnsforelder. Jeg vil ikke selv anbefale noen å få barn før de forstår – og aksepterer – at dette sannsynligvis kommer til å definere resten av livet deres. Vi skal imidlertid ikke snakke om “foreldrerollen” nå men om alt annet som har en “oppdragereffekt” i barnets liv, hvilket i praksis betyr alt slikt som befinner seg hinsides foreldrenes makt, myndighet og kontroll. Dette er et ganske grumsete område hvor skoleverket rager himmelhøyt over alle andre krefter — ihvertfall frem til pubertetsalderen setter inn og de virkelige problemene begynner. Hvor mange psykologiske tester som helst viser entydig at barn ikke gjør som foreldrene sier, men som de gjør. Faktisk så bryr de seg typisk lite om sine foreldres meninger, men desto mer om hva slags posisjon de selv har blant sine jevnaldrende. Alt barna i utgangspunktet har å gå på når de skal prøve seg på livet er “metoden” de kan observere hos de dominante voksenpersonene i sitt eget liv – ofte men ikke alltid foreldrene – som jo åpenbart har vært effektiv nok til å holde dem i live såpass lenge, så det kan ihvertfall ikke bli verre enn det hvis man kopierer opplegget deres. Dette foregår i all hovedsak på et underbevisst “system B” nivå. Det man lærer med kroppen, så å si. I mellomtiden bruker man det bevisste selvet – system A – til å navigere seg gjennom den hverdagslige virkelighetsopplevelsen, hvor man blant annet danner “meninger” og det ene med det andre.
Etter hva jeg hører er det i dagens USA svært uvanlig at man lar barna gå alene på vei til og fra skolen, selv om det er “rimelig gåavstand” og et presumptivt sett “trygt område”. Det de sier er at “man vet jo aldri”, hvilket ikke er noen diskutabel påstand. Den er sann og solid. Er det noe vi alle virkelig vet om denne verden så er det at “man vet jo aldri”. Og så da? Her forleden fikk jeg besøk av et par kamerater for litt “KGPP” (kaffe og generell pissprat) og samtalen kom inn på sannsynlighetsberegning kontra sikkerhetstenkning. Hvor skal man trekke opp grensene mellom det trygge og det utrygge? Alle husker selvsagt Cheneydoktrinen – oppkalt etter USAs daværende visepresident og generell busemann Dick Cheney – som var at dersom det er èn prosent sannsynlig at det vil komme et terrorangrep så skal du forholde deg til det som om det er hundre prosent sikkert at det vil komme. Ha fingeren klar på avtrekkeren, så å si. Følg nøye med på omgivelsene. Du vet. Hele pakka. Det er jo like før noen angriper deg med dødelig vold, men du vet ikke eksakt når eller fra hvilken retning det vil komme. Jeg vet ikke i hvilken grad vi norskinger typisk er klar over dette, men resten av verden betrakter oss som svært sindige mennesker. Det vil i dette tilfelle si at vi typisk oppfatter Cheneydoktrinen som urimelig. Eller gjør vi det? Hvis det for eksempel var èn prosents sjanse for at du vil bli drept i en trafikkulykke så sier jo tallene at du neppe vil overleve mer enn et par hundre kjøreturer. Hva skal man tenke om dette? Hmm. Kanskje toget neste gang? Som enhver matematiker vil kunne fortelle deg: Menneskers dårlige forståelse for eksponentialfunksjonen er et svært alvorlig problem. Det vil si både for hvordan den virker og hvordan den ikke virker.
Selv er jeg slik at hvis det “kommer en tanke” om at det er noe jeg bør gjøre så gjør jeg det så raskt som mulig. Det er en vane jeg har opparbeidet meg fordi jeg er forfengelig. Jeg liker jo å tenke på meg selv som en klok mann, slik at hvis jeg gjør (eller ikke gjør) noe som senere forårsaker at jeg føler meg dum så oppstår det kognitiv dissonans. Det kan vi jo ikke ha. Du vet. “Ett sinn, èn tanke, èn bevegelse” som de sier innenfor nazibuddhismen, altså Zen. Konsentrasjon, fokus, disiplin. Flyt handler i denne sammenheng om å avstemme forholdet mellom sinnets system A og B, altså selvet og det underbevisste. Det høres mye enklere ut enn det er — i en verden som for det meste består av distraksjoner og uvesentligheter. Hvorom allting er, jeg er ikke “spesiell” på noen annen måte enn at jeg er en jævel med ordene, som jo ikke er så spesielt, men en kunst som alle kan trene seg opp til å mestre på rimelig vis. Følelseslivet mitt er helt normalt. Jeg er for eksempel ikke “fryktløs”, bare disiplinert. Hver gang jeg har gått gjennom småbarnsfasen med et egenprodusert prosjekt – jeg håper jeg slipper flere runder – har jeg følt den samme foreldreangsten som alle andre føler, ihvertfall alle normale foreldre. Sosiopater eksisterer og formerer seg men de føler jo ingenting, de er bare “praktiske” med alt de gjør. Heisann Montebello. Vi andre er imidlertid mer nervøse når vi ser på hvor sårbare de små er og siden flytter blikket over på all galskapen i verden. Herregud, hvordan skal dette gå? De sier at grunnen til hvorfor ingen lar barna sine gå alene på skolevei i Amerika er at de frykter kidnappinger. Og hva skal man tenke om seg selv etterpå hvis barnet ditt faktisk blir kidnappet uten at du gjorde alt du kunne for å eliminere denne muligheten? Småbarnsforeldre behøver slett ingen Cheneydoktrine. De har det allerede som ryggmargsrefleks. Nesten alle jeg noengang har kjent ville gjort alt for å beskytte barna sine. Men ikke alle har like god forståelse for hva som er og ikke er farlig for barna.
Barn er jo alltid et aktuelt tema i menneskelivet så “debatten” rundt hvordan man skal forholde seg til foreldrerollen og dens begrensninger vil neppe noensinne opphøre. Den gjeldende standarden for om man har lyktes med oppgaven er for det første om det “går bra” med barna dine senere i livet, for det andre om de ønsker å ha vanlig sosial omgang med deg etter at de har kommet i voksen alder. Ingen av delene er selvfølgeligheter. Begge deler påvirkes av oppdragelsen, både internt og eksternt. Mange opplever et problem i forhold til “sin eiendom” og vanlig språkbruk når de snakker om sine barn med de plikter og rettigheter slikt “eierskap” medfører. Til hvilken grad eier man barna sine? Jeg vil si til eksakt null grader. Alle mennesker er selveiende. Alle mennesker har rettigheter som selvstendige individer og disse rettighetene har rang foran hva enn som måtte være foreldrenes ønsker og interesser, selv hos små barn, og den eneste entiteten som er etablert for å først og fremst beskytte individets interesser er staten — i denne kontekt sannsynligvis best representert gjennom barnevernet. En etat som mange har et ganske forstyrret forhold til, men også en etat som fortsatt er – dessverre – vel så nødvendig som den alltid har vært. Omsorg er det operative begrepet her. Folk sier at det er som husarbeid, i den forstand at man merker det best når det ikke blir gjort, men det kan også bli litt vel mye Møllers tran noen ganger. Mange har jo et nevrotisk forhold til den eksterne siden av barneoppdragelsen, det vil si ting barna kommer i kontakt med utenfor foreldrehjemmets maktpolitiske strukturer. Hva skjer for eksempel på skolen? Foreldreangsten er en skvetten liten gnager med tendenser til ADHD og noen ganger får den tak i noe den bare ikke klarer å slippe taket i. Derfor er det svært ualminnelig at barn ferdes alene på skoleveien i USA og nærmest litt skandaløst når og hvis noen likevel gjør det. Selv om det teknisk sett var vesentlig mer farlig å la dem gå alene på den tiden da dette var så normalt at ingen tenkte gjennom saken. Objektivt sett gir dette ingen mening hvis man ikke ser det i lys av den foran nevnte Cheneydoktrinen. Når noen først har satt noia på deg så blir du ikke uten videre kvitt det igjen. Denne “følelsen av fare” – reell eller innbildt – virker jo ganske forkrøplende på bevegelsesfriheten, slik at folk blir selvsagt veldig indignerte og tenker at dette er et aktuelt tema som bør tas opp i sosiale media og det ene med det andre.
Om du ikke allerede visste det så er rohypnose navnet på den typen søvn man får etter å ha tatt sovetabletter. Det er ikke “god søvn” men det er bedre enn ingen søvn og det er oppkalt etter medikamentet Rohypnol, som ble introdusert midt på 70-tallet som et sovemiddel fritt for bivirkninger. Samme prosedyre som da Oxycontin ble lansert som bivirkningsfri smertemedisin, det gikk selvsagt rett til helvete med flatt jern. Tyve år senere ble Rohypnol flernet fra markedet – du har allerede gjettet det – på grunn av massive bivirkninger, ikke minst på grunn av produktets popularitet (med påfølgende overdosedødsfall) i tunge rusmiljøer — og som såkalt voldtektsdop av den typen som man kan putte i drinken til noen for å fjerne store deler av den bevisste selvkontrollen deres. Imidlertid er det sant at Rohypnol er en svært effektiv sovepille slik at det blir fortsatt skrevet ut på resept til pasienter som intet annet biter på, men det skal litt til. De som søker det for “alternative formål” må imidlertid henvende seg til det illegale markedet. Tror jeg. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk e-postreklame for Rohypnol for noen år siden og husker at jeg stusset over det. Jeg vet jo det jeg vet. Jeg vokste opp på 70-tallet. Så vidt jeg kan huske var verden minst like gal den gangen som nå, men vi pleide typisk å gå alene til skolen og hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan det er nå. Jeg bodde i Oslo sentrum på den tiden da jeg selv sto i avlsprogrammet slik at jeg var i grunnen mest bekymret for trafikken. Du vet. Folk med spastisk kjørestil. “Grønt er ikke klart før krysset er tømt” som Stutum pleide å si. (Verd å sjekke ut hvis du ikke vet hvem Stutum var.) Derfor ble det å gå sammen med dem til porten av skolegården, pluss kanskje slå av noen ord med “vakthavende lærer” som typisk pleide å stå der på den tiden folk ankom om morgenen. Jeg må innrømme noe. Det har hendt et par ganger at jeg har vært sur og nebbete mot skolens personale i forhold til dårlige standarder for håndverksmessig vedlikehold av bygninger og utemiljø – uten at dette har vært urimelig på noen måte – men jeg har aldri blandet meg opp i selve læringsprogrammet deres. Du vet. Pensum. Skolens “innhold” så å si. De kommer uansett ikke til å høre på meg, kanskje ikke engang forstå hva jeg snakker om. Det er bedre å holde seg til lettfattelige ting.
Til internt bruk og for humoristiske formål har jeg bestemt meg for å gå inn i året 2024 med ordet rohypnose som den logiske antitesen til ordet woke (som jeg ikke har noen god oversettelse til norsk for, men “politisk bevisstgjort” betyr omtrent det samme). Det å våkne opp og se verden for hva den er tilsvarer i denne metaforen det samme som å riste av seg rohypnosen og komme seg på jobb. Noen skrev noe om “nyttårsfortsetter” – legge merke til at det ikke står “forsetter” – som jeg syntes var ganske komisk og jeg ble minnet om dette da jeg så noen utdrag fra Rishi Sunaks tale i anledning av det nye året. Han lovet å fortsette å levere for det britiske folk hva nå enn det betyr. Det virker jo som et ganske stort flertall blant britene er misfornøyd med det Sunak har “levert” så langt. Jeg forstår ikke helt hvordan det britiske valgsystemet virker men jeg har inntrykk av at det vil bli skrevet ut parlamentsvalg i Storbritannia i år, selv om de teknisk sett kan hale det ut til 2025. Det går uansett i retning av et dårlig valg for de konservative. Spørsmålet er bare når det er et passende tidspunkt å møte opp på et sted hvor man nesten helt sikkert vil få bank, men man må møte opp likevel. Vi får se. Hva “store deler av verden” ellers angår så virker det som om det er bred enighet om at 2024 kommer til å bli et politisk skjebneår. Det er forsatt ikke umulig at Donald Trump kan komme tilbake som president i USA og gud hjelpe oss alle hvis det skjer, for han kommer ihvertfall ikke til å hjelpe noen andre enn seg selv. Mannen er jo fullstendig forrykt. Herregud. Går det an å stole på at amerikanerne vil være fornuftige? Neppe. Det er ikke dette de er kjent for. Vi får se. Etter debattklimaet å dømme er det ingen grunn til å være optimistisk uansett hvem som vinner valget i USA. Fryktpolitikken har jo lammet evnen til å tenke klart selv blant ellers fornuftige mennesker. Og som vanlig er de som snakker høyest om å passe på barna også de første som bruker barneoppdragelse og foreldreomsorg som politiske våpen mot opposisjonen. Etter min mening bør ikke foreldrene blandes inn i prosessen med å utvikle og implementere den faglige læreplanen i skoleverket. Det er særlig her argumentet med at det ikke er dine barn kommer inn i bildet. Nå er det rimeligvis ikke den samme grad av debatt i Norge som i USA rundt hvordan selve virkeligheten fungerer, men det finnes visse tilløp her også. Hvor går grensen for hva slags “alternative tanker” som bør inn i grunnskolens læreplan? Etter min mening er skolens viktigste formål uansett “sosial trening” i forhold til et assortert utvalg av jevnaldrende, så får det gå som det går.
Det finnes en sterk kobling mellom pust og sinnstilstand: når vi er rolige og avslappet puster vi sakte, mens stress fører til raskere pust. Dette er styrt av det autonome nervesystemet. Koblingen går også andre veien. Ved å bevisst puste saktere kan vi redusere stress. I pranayama trener vi mekanismene som bestemmer hvor fort vi puster slik at de tillater en saktere, dypere pust i hverdagen.
(Oslo Hatha Yoga)
De som følger denne bloggen vet allerede at jeg ikke forventer mye av mennesker. De fleste av dem er ynkelige avskum fullstendig blottet for høyere hjernefunksjoner. De har ingen viljestyrke. Ingen disiplin. Ingen stil, klasse eller personlig storhet. Mennesker et avskyelige dyr som har “kommet til rikdom” – vår nåværende posisjon innenfor skaperverket – fra en bakgrunn som opportunistiske åtseletere, og vi har de psykologiske mekanismene som beviser det. Vi er typisk humørsyke, svikefulle og løgnaktige av natur. Svake, feige og redde. Det er ikke så mye mer å si om menneskene. Vi er skadedyr, ferdig snakket. Hvorfor har det blitt slik? Vi har jo så mange slags talenter. Alt kunne ha vært helt annerledes. Faktisk så var også alt helt annerledes gjennom mesteparten av all den tid menneskearten har eksistert, helt frem til “noe” skjedde for omtrent ti tusen år siden. Vi vet ikke hva, men vi kaller det “den neolittiske revolusjon” og det betraktes som startpunktet for hele det menneskelige moderniseringsprosjektet som etterhvert ledet oss frem til dagens situasjon.
Etter hva jeg er i stand til å observere så har menneskene blitt som vi er fordi vi kan. Det finnes ingen biologisk mekanisme som regulerer opportunismen vår, ut over våre egne standarder — og de har en typisk tendens til å legge seg tett opptil det laveste lavmålet som er fysisk mulig å få til. Eller sagt på en annen måte: Hvis menneskeheten kunne ha vært verre så ville vi ha vært verre. Imidlertid har alle forsøk på å gjøre oss til enda ondere og mer sadistiske skapninger feilet. Derfor er vi som vi er. Det vil si stygge, dumme og illeluktende udyr som systematisk bryter ned og ødelegger alt rundt oss, inkludert men ikke begrenset til alle andre livsformer her på jorda. Så ikke snakk til meg om “biologiske fotavtrykk” for du vet faen ingenting om noenting. Det er bare evneveik lalling, men for all del; typisk menneskelig. Sånn er familien vår. Sånn er familien min, din og appelsin sin. Vi elsker dem – og hater dem – slik som familier er og gjør. Dette er vårt eneste realistiske valg. Er man som menneske født så skal man som menneske dø. Ingen er fri for skyld. Ingen er “bedre” enn noen andre. Det er ikke sånn ting fungerer. Det finnes ingen frelse. Ikke så lenge vi er villige til å etterlate så mye som èn av oss på livets slagmark fordi dette er “opportunt” for et tilstrekkelig antall andre. Derfor blir offeret gjort og helvetestilstanden fortsetter.
Men nok om det. Man blir jo dæven døtte meg helt “teologisk” når temperaturen legger seg under tredve grader kaldt og man må fokusere på å puste dypt og rolig fordi kroppen spenner seg i protest mot de innkommende sanseinntrykkene. Om et par timer må jeg ut og hente mere ved, slik at jeg klarer å holde innetemperaturen over femten grader generelt og noe varmere i en viss omkrets akkurat der ovnen står. Jeg lykkes ikke helt. Termometeret på kjøkkenet viser 14,3, men jeg er godt påkledd og jeg driver uansett ikke og vanker der ute annet enn for å lage kaffe, hente noe i kjøleskapet og så videre. Dagen skal tilbringes – som gårsdagen ble tilbrakt – maksimalt tre meter unna ovnen mesteparten av tiden. Der står skrivebordet mitt og oppå skrivebordet står laptopen. Heisann Hollywood. Her er det 25 grader varmt — og nettet er tjokk fullt av de lekreste underholdningstilbud. Hei hvor det går. Livet mitt er som “whitewater rafting” i en flomstor elv av lykke og velstand, ihvertfall så lenge jeg ikke tenker alt for nøye gjennom ting. Hvem vet, kanskje situasjonen er åpen for andre fortolkninger. Det ble uansett til at jeg så på kortserien “Lett å hate” på NRK.no i går, om Noman Mubashir og hans livserfaringer som femi pakistanergutt med oppvekst i Lørenskog på 80-tallet. Herregud. Homofil muslim? Lykke til med det identitetsprosjektet. Imidlertid kunne ting ha gått vesentlig mye verre for Noman. Han er jo en respektert programleder på fjernsyn som opptil flere ganger har blitt kåret til “Norges mest velkledde mann” og det ene med det andre. Noman er ikke et “offer” verken av den ene eller den andre årsaken. Selv om livet hans sikkert er som en Åge Aleksandersen-sang noen ganger så ser han ihvertfall fra utsiden ut som en vel avbalansert person.
Det ser for meg ut som om Noman er mest nysgjerrig på hvorfor folk er så redde og hatefulle. I et annet liv kunne han sikkert ha blitt en bitter og nedbrutt rusmisbruker, eventuelt “en høyt funksjonerende zombie” som lever bare med deler av seg selv innenfor en kultur som ofte har et dødelig reellt konformitetspress overfor alle tendenser til “annerledeshet”, særlig når det kommer til seksualitet og kjønnsidentitet. Det er selvsagt umulig for meg å vite noe om selve erfaringen med å være pakistaner i Norge, homofil og muslim, men jeg har jo sett noen ting og jeg har hørt historier. Dessuten har jeg alltid visst hvor sadistiske og ondskapsfulle mennesker er, kanskje særlig de som utgir seg for å være “de gode” (og som sikkert selv tror på fantasiene sine). Folk finner alltid noe å pirke på. Noe de misliker. Og de trener opp barna sine til å bli like evneveike som de selv er. På denne måten “utvikler” vi jorda til å bli en helvetesplanet befolket av jævler som følger nøye med på hverandre i en hvileløs jakt på svakheter som vi kan utnytte til egen økonomisk vinning, eller i det minste til egen sadistisk fryd. Sånn er den menneskelige tilstandens realiteter. Vi er kannibalistiske skapninger som bygger svære psykologiske luftslott for å rasjonalisere bort vår fundamentale tendens til å se på hverandre som aktuelle næringsmidler — om ikke direkte som mat så ihvertfall som nyttige kilder til arbeidskraft innenfor den kapitalistiske slaveøkonomien. Derfor finnes denne vanlige tendensen til å se på andre mennesker og fantasere om hvordan de kan (og bør) settes i arbeid, eller kanskje benyttes som seksuelle leketøy for vår egen forlystelses skyld. Instinktene våre er jo et produkt av mange millioner år som opportunistiske åtseletere av det “svake” slaget, det vil si at vi ble oftere selv ofre for store rovdyr enn vi var “jegere” i den forstand, et forhold som ikke endret seg på noe betydningsfullt vis før vi lærte å kontrollere ilden.
Finnes det håp for menneskeheten? Det kan ikke jeg svare på. Jeg er jo en strateg og håp er ingen strategi. Jeg driver ikke med “håp”. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til det. Håp, bønn og den typen ting ser helt evneveikt ut for meg. Hva er det de prøver å oppnå? Nåde? Det finnes ingen nåde. Livet er dødens venteværelse og før eller siden roper de opp kønummeret ditt også. I mellomtiden må vi bare prøve å gjøre det vi kan med det vi har så lenge det er liv i oss. Det vil være grov misbruk av begrepet religiøsitet å si at jeg er særlig religiøs av legning, men jeg er jo en filosof så jeg er ikke fremmed for metafysikk og jeg har ikke noe imot å bruke ordet “Gud” om den hypotetiske idè at hele universet kanskje er en levende skapning – hvis “skapning” er det rette ordet – som har noen slags plan med hele dette mystiske opplegget. Imidlertid tror jeg ikke denne hypotetiske planen er en kategori av informasjon som mennesker har tilgang til. For meg er det åpenbart og invariabelt at de som hevder å vite “hva Gud vil” er den verste form for løgnere — og spørsmålsstillingen snur følgelig på femøringen og blir til spekulasjon om “hva løgneren vil”, som er et typisk menneskelig problem. Så hva er det de vil? Nema problema. Svaret er nesten alltid personlig makt, penger, sex og et luksusliv preget av nytelse — eller den klassiske faustianske transaksjonen om du vil. La meg si det slik: Gud skriver ikke bøker. Gud er jo ikke et petimeter – det vil si en smålig og pedantisk regelrytter – et ord som opprinnelig kommer fra fransk “petit-maitre” og betyr liten herre. Altså bare et patetisk menneske som vil ha viljen sin, ikke “den store herren” som skriver sine essays med stjerner og galakser i det enorme himmelrommet i stedet for bokstaver i en bok. Jeg kaller meg gnostisk ateist for å poengtere at det ikke finnes noe agnostisk i posisjonen. Teknisk sett er jeg imidlertid pananimist fordi jeg tror at livet er en fundamental egenskap ved universet, ikke et særtilfelle av krefters spill innenfor fysikken som betinger “spesielle forhold”. Eller for å si det med en indisk metafor: Universet er Shivas dans. Vi kan ikke forstå det, bare beundre det.
