Vår venn William Shakespeare sa blant annet dette: Intet er mer alminnelig enn følelsen av å være spesiell. Sånn sett er jeg en alminnelig type. Jeg føler meg jo spesiell. Etter min mening er det ikke urimelig å si at jeg har “min egen stil”. Alle som gidder kan skrolle seg gjennom mange hundre bloggposter jeg har skrevet og selv observere med sine egne øyne at jeg foretrekker å snakke om idèer. I den grad jeg snakker om mennesker så er dette for å illustrere et annet poeng som ofte (men ikke alltid) er et element fra filosofien eller psykologien. For eksempel nevnte jeg kong Sverre Sigurdsson nå nettopp, som posterboy for begrepet ambisjon. Han hadde litt av det, dessuten er han en av historiens kjendiser. En interessant type på mange måter, men sannsynligvis ikke grei å omgåes med. Veldig “maktmenneske”.
Jeg ville ikke karakterisere meg selv som “ambisiøs”. Riktignok var jeg litt svimete og forfengelig i tyveårene – særlig på den tiden jeg var “forretningsmann” – men ved dette stadium av livet er jeg ferdig med å danse fancy i discokonkurransen. Alt er veldig pragmatisk nå. Jeg lever mer som en munk enn som en greve, også når jeg skriver. Jeg er ikke “rikt tilstede” i mitt eget materiale, med mange detaljer fra mitt eget liv og alt det der, men jeg er definitivt tilstede som “fortellerstemme”. Disse er imidlertid to forskjellige ting. Min oppgave er å holde fokus på det jeg snakker om mer enn det at jeg snakker. Fortellerstemmen er et verktøy, det er ikke selve jobben. Jeg er ikke interessant. Men det jeg snakker om er hva jeg selv oppfatter som “interessant materiale”. Hva andre synes får være opp til dem. Det rår ikke jeg over.
Skal man engasjere seg i forhold til andre bloggere? Jeg synes ikke det. En på alle måter mye bedre idè er å beherske seg, særlig når man er uenig i det som blir sagt, og ekstra særlig hvis man opplever det som støtende og provoserende. I den voksne verden fungerer ting slik at man sier ifra èn gang – kanskje to, siden livet handler om symmetrier, man har to armer og et annet kinn, det finnes alltid to sider av en sak, det ene med det andre – men “tre er en flokk” som folk sier. Da begynner det å bli latterlig. De fleste vil for eksempel være enige i at det er seksuell trakassering hvis man må si nei til noen fire ganger eller mer i forbindelse med et “sjekkeforsøk”. Det bør holde med èn gang. Men folk er som de er og før man vet ordet av det oppstår noe slags mannskit av noen slags dustegrunn. Dette ser vi jo gang etter gang. Det er vanskelig å styre “seg” men det er umulig å styre andre. Alt man kan gjøre er å “oppfordre” — men hvor mange ganger skal man gjøre det? Etter at argumentet ditt har blitt oppfattet og “tatt til etterretning” er det ikke noe mer å si. Hva skulle “mer” eventuelt bestå i? Da blir man jo som de amorøst innpåslitne sjekkerne som ikke forstår at nei betyr nei. Saken er ferdig diskutert.
Jeg vet ikke om ordet perkele – hvor P skal uttales som B og K skal uttales som G – kan regnes som “utenlandsk” (ordet er det samme på finsk, men det var samisk da jeg lærte det) — men hvis vi tar bort dette var det første utenlandske banneordet jeg lærte pårke madånna, som jeg tror var italiensk da jeg lærte det men de spansktalende bruker det også, så … latin? Det betyr uansett hellige jomfru, hvorfor? og tilsvarer omtrent det samme som vi mener når vi sier “herregud” (og nærmest føler lyst til å legge hendene foran ansiktet). Typisk sånt som man sier når treåringen som var uten tilsyn i to minutter har brukt tiden på å være “kreativ” med noe de fant. Banner folk mye? Det vet jeg egentlig ikke, det skal bannes veldig mye eller veldig kreativt før jeg legger merke til det. Jeg har som regel helt andre pappenheimere med folks språk enn om de bruker noen bannord litt sånn her og der, for eksempel det jævla innholdet i det de sier. Poenget, liksom.
Poenget er at det er ikke alltid noe poeng i å diskutere ting. En ung dame her på bloggen tilsto for meg at hun lider under en ritualistisk tvangsforstyrrelse som handler om “omsetning av meninger” — la oss si det handler om sekvensen observasjon, refleksjon, konklusjon, distribusjon. Man ser noe, tenker gjennom det man ser, danner en mening om fenomenet og presenterer denne meningen for andre. Slik kan en diskusjon oppstå. Eller et stykke tekst, slik også jeg gjør ganske ofte; la oss si noe jeg leser noe på siden til NRK og så blogger jeg om det etterpå. Det er jo omsetning av meninger, men jeg opplever ikke at dette er noe jeg må gjøre, og det er da heller ikke den typen skriveteknikk som dominerer bloggen min. Men det skjer. Et problem med dette er imidlertid at plutselig står man der med meningers mente meninger om andre meningers meninger og disse meningenes meningsfulle eiere, mens selve poenget gikk tapt for lenge siden. Vi er redusert til en flokk aper som står og skriker til hverandre. Men redskapen er fancy, det skal vi ha.
Jeg kommenterer ikke særlig ofte til ting som jeg leser i andres blogger, spesielt ikke når de driver med meningsomsetning som jeg synes er helt “på trynet”. Hva er poenget? Agendaen min er ikke “selvfremføring” — det er bedre å si at jeg skriver på en performativ måte. Hensikten er å forbedre mitt eget språk. Andre effekter må være å forstå som bivirkninger. Det er bra å trimme intellektet litt, slik at det ikke dovner og mister spensten sin. Alle som selv har prøvd å skrive noe vet at det er enklere å formulere ting i hodet enn å få de ned på papiret, eller altså skjermen hvis vi skal være pedantiske. Ofte ligner skrivegjerningen på et “planlagt stevnemøte med happy ending”. Det virker som en god idè mens man tukler med den i hodet, men det blir ikke alltid slik man hadde tenkt. Det vi erfarer nok en gang er at materien er treg, selv om man er kvikk i oppfattelsen.
Nesten ingen liker å diskutere “brennende tema” som religion og politikk, selv ikke de som ofte gjør det. Det de liker er å vinne diskusjoner mot “vanskelige motstandere”. Litt sånn gunfight på en måte. Holmgang, tvekamp, den typen ting. Gjerne med stort publikum. Det er ikke saksorientert, det handler om å karnøfle motstanderen. Folk som diskuterer politikk på nettet ligner på unger som leker politikere — når alt de vet om politikk er ting de har sett på fjernsynet. Det blir jo ikke – hva kaller man det – realistisk. Det handler ikke om den virkelige verden.
Det finnes mange fantasifulle teorier om en “alternativ” virkelighet, hvor ting kanskje betyr noe annet eller fungerer på en annej måte, men disse kan så langt bare påvises i språket. Fysikken er som den alltid har vært. Skal man ha noe gjort så er det den samme gamle, treige materien man må bakse med. Det finnes ingen fancy triks. Virkeligheten består av ting som virker. Hvilket bringer oss til idèen om en egen psykologisk virkelighet so eksisterer separat fra, men parallellt med, den fysiske virkeligheten. Brainspace, som noen sier.
Hva betyr det at noe har en “psykologisk virkning”? Selve ordet virkning betyr at det er en “hendelse” som involverer energi. Eller altså at det som skjer er massivt. Det merkes i kroppen. Når vi sier at noe skjer “i virkeligheten” så er det nettopp dette vi mener. Det er definitivt ikke innbildning. Det som skjer har en effekt og denne effekten kan måles med utstyr. Jeg vet ikke nok om EEG og hjernescanning til å uttale meg — men jeg mener å ha hørt at i den grad noe har en psykologisk virkning så er også dette noe de kan lese av på skjermen. Det skjer ting der inne. Hvis noen blir vist et sjokkerende bilde eller fortalt en sjokkerende nyhet så vil man se en effekt med måleutstyret.
Avhengighet kan bety så mye. For det første finnes det mye man kan bli “hekta” på, for det andre finnes det stor individuell varians når det kommer til toleransegrenser og den typen ting. Jeg kjenner selv folk som har “syslet med heroin” på et etter måten behersket vis i førti år og mer; de har åpenbart funnet frem til en måte å omgås med dette sterkt avhengighetsskapende dopet uten å ramle nedi dyregrava. Vel, det er jo fint for dem, men betyr det noe? Ikke mer eller mindre enn at fenomenet avhengighet sannsynligvis har en freudiansk komponent i seg; pasienten “binder seg” (eller ikke) til ting, mennesker og symboler på grunn av hva de representerer mer enn på grunn av hva de er. Så blir spørsmålet om det å “diskutere på nettet” på den måten folk typisk gjør egentlig er mer representasjon enn ekte vare. Egentlig er det noe annet man behøver, men dette er hva som for øyeblikket fyller hullet der det andre – mangelen – skulle ha vært. Hvis man begynner med heroin fordi man har en desperat lengsel etter “noe” i livet vil man sannsynlihvis opparbeide seg et annet og mer patologisk forhold til stoffet enn hvis man har alt man behøver, stoffmisbruket er fordi man kjeder seg.
Vi tar dette med oss over i seksjonen for informasjon og kaster frem den tanke at de som “søker” på nettet – en desperat lengsel etter “noe” i livet – vil være mer sårbare overfor de avhengighetsskapende aspektene ved nettet enn de som bruker det fordi de kjeder seg. Sørlig når og hvis de “etablerer seg” på en eller annen måte, sånn at de har noe å forsvare. Da har vi det gående. Rusen sin må de jo ha. I enkelte gamle filmer kan man more seg over at alle røyker hele tiden, selv når de er i butikken og det ene med det andre, saken er at i våre dager sitter alle og tukler med telefonen sin. Folk røyker ikke lenger, hvillket er bra. Det er jo en på alle måter ganske koko ting å begynne med, og enda mer koko å ikke slutte med hvis man allerede har begynt. Hva har egentlig røyking på plussiden i det hele tatt? Det er dyrt, forsøplende, usunt og antisosialt. Det har ingen nytteverdi overhodet. Men folk liker det likevel. En separat, psykologisk virkelighet. Det finnes allerede programmer for å kurere “telefonavhengighet” som til en viss grad ligner programmer for røykeslutt, blant annet ved å bevisst skaffe seg et apparat av gammel type, som ikke har nett. Men er det telefonen som er problemet? En nevrotisk trang til å “diskutere og oppdatere” kommer jo ikke fra telefonen. Det er noe annet som foregår. Noe psykiatrisk.
Siden vi allerede snakker om psykiatri kan det nevnes i forbifarten at dette har vært en formidabel vekstnæring over de seneste førti år, men allikevel er det altså en krise i psykiatrien. Man hørte ikke særlig mye om sånt på 80-tallet, men per i dag må pasienttrykket være større enn noensinne — målt i hva slags prosentandel av befolkningen som er under pågående behandling for mental sykdom. Hva gjorde man med sånt før? Det virker ikke rimelig å påstå at folk er mer “svakelige” nå enn de pleide å være (selv om mange stadig forsøker) så vi må flytte blikket over på miljøforhold. Har samfunnet endret seg? Sykdom som ikke skyldes fysisk skade, gift eller patogener må jo skyldes at man har tilegnet seg et sykdomsfremkallende vanemønster, la oss for eksempel spekulere litt og foreslå “stress”. Har man for det meste en stabil og ordnet tilværelse eller er man ofte “på tuppa”? Stresshormoner er ikke bra for kroppen og sikkert ikke for sinnet heller. “Spenninger” (det kan være vanskelig å lokalisere sånt) vil ofte medføre et diffust men svært merkbart smertebilde. Piller mot stress, piller mot smerter, kanskje man også røyker heroin om kvelden for å “koble av” — og slik kan man holde det gående en stund, men selve problemet er jo det samme. Det som fremkalte sykdommen foreligger fortsatt. Mijøfaktorene er de samme, selv om man har oppnådd en nominell grad av kontroll over symptomene. Kast gjerne smarttelefonen og kjøp en gammel Nokia med knapper hvis du tror det hjelper, da får man jo knapt tekstet, men hvorfor – eller hvordan – havnet man i en sånn situasjon til å begynne med? Hva er det som mangler i dagens verden?
I det herrens år 1571 gjorde det engelske parlamentet en liten endring i ordlyden til loven om kongelig arverekkefølge, fra “dronningens rettmessige avkom” til “dronningens naturlige avkom” — som i praksis betyr at man forberedte grunnen for at et barn født utenfor ekteskap kunne komme på tronen uten å få jussen mot seg fra føste dag. De kalte jo Elizabeth 1 jomfrudronningen fordi hun forble ugift, ikke fordi hun var “kjønnsnøytral”. Hun hadde bestemt seg for å være eneherskerinne uten noen “ektemann med selvstendige meninger” som forstyrrende element i det politiske bildet. Imidlertid var det åpenbart ikke ved det tidspunkt lovendringen fant sted kjent at Elizabeth ville bli den siste Tudor. Ryktene sa jo at det fantes opptil flere “uekte barn” der ute. Hun var definitivt seksuelt aktiv, som man sier, og dette var alminnelig kjent, selv om ingen snakket om det — på grunn av alle spionene til han Robert Cecil, jarl av Salisbury, sønn av William Cecil, den reelle makten bak tronen. Hvis han fikk noe på deg var du ferdig. Da kunne du enten jobbe for ham resten av livet, eller de kunne der og da ordne det slik at “resten av livet” ble en veldig kort prosess for deg.
Robert Cecil etterfulgte den om mulig enda mørkere og mer beryktede skikkelsen Francis Walsingham, som hadde flyktet fra England da “Bloody Mary” kom på tronen (han dro til Padua hvor han etterlot et dokument hos en dominikaner som senere ga det til Giordano Bruno), men da Marys halvsøster Elizabeth kom på tronen i 1558 vendte han hjem og jobbet seg inn i stillingen som spionsjef ved hoffet, slik at der satt han da Giordano Bruno kom til London om våren i 1583 hvor han spionerte på diverse katolske konspiratører ved den franske ambassaden (hvor han bodde), til fordel for Walsingham. Dette er en affære med mange forviklinger. Muscovy-kompaniet ble jo stiftet i 1555, som det første av sitt slag i verden, og Walsingham var tungt inne på eiersiden. (Kompaniet eksisterer forresten den dag i dag, som det også gjorde gjennom hele Sovjettiden, bare at nå er det en såkalt NGO – “non governmental organization” – som jobber med veldedighet mot diverse sosiale grupper i Russland.) Det var en mann som het Olbracht Laski og som hadde vanket ved hoffet til Stefan Bathory. Han kom til England i september 1583 for å påvirke “noen ved det elizabethanske hoffet” til å avslutte Muscovy-kompaniets våpensalg til Ivan 4 Vasilijevitxj “den grusomme” av Russland. (Det var en situasjon nede i området rundt der Litauen, Polen, Hviterussland og Ukraina ligger nå i dag. Det har vært mange av dem.) Laski lyktes ikke med hovedoppdraget sitt, men han fikk med seg hoffmagikeren John Dee (og makkeren hans Edward Kelley) på noen slags vaudeville-aktig turnè i østblokklandene, noe som ryddet bedre plass for vår venn Francis Walsingham. (Det var sikkert han som orkestrerte hele opplegget med Olbracht Laski, sånt var typisk for Walsingham.)
Vi har imidlertid ikke tid til å dvele mer ved det veldig interessante 1580-tallet, vi skal jo til 1603 og den ikke ukontroversielle tronfølgeren James 6 Stuart av Skottland, som da også ble til James 1 av England, ikke minst hjulpet frem til en konfliktfri maktovertagelse av Robert Cecil, som startet sin korrespondanse i sakens anldning samtidig med at de henrettet Giordano Bruno og Elizabeth 1 signerte papirene for stiftelse av Det britiske østindiakompaniet som noe av det siste “jomfrudronningen” gjorde. Alt dette skjedde i år 1600. John Dee hadde lenge vært en ivrig pådriver for at Elizabeth skulle etablere et britisk imperium. Det er viktig å sette tre streker under ordet “britisk” her, for det var slett ikke vanlig å beskrive noe som “britisk” på den tiden. Det var noe John Dee fant på. Han hadde “sett det i stjernene” eller noe. Hvem vet, han var jo John Dee. Det er fortsatt ingen som helt klarer å tyde hans rolle i hva vi generelt sett (og ved hjelp av en liten dose kynisk humor) kan kalle det store Shake-Speare-spillet. Men i og med at man i 1603 fikk James 1 og 6 som konge i både England og Skottland hadde man kommet et betydelig syvmilssteg nærmere drømmen om et ekte britisk imperium, gitt at det var dette man fantaserte om den gangen. Var det dette de ønsket? Det vet vi ikke, men vi vet hva som skjedde. Vel, ihvertfall litt av det. Vi vet for eksempel hva de skriver i historiebøkene. Noe må man jo skrive, ne c’est pas? Sånn er verden. Folk krever informasjon. Derfor produseres det innhold. Slik har det alltid vært, bare mediene har skiftet. Siden han Johan Gutenberg oppfant dette med “fonter” (eller bevegelige typer som man kalte det den gangen) mot slutten av 1400-tallet, hadde denne greia med trykte bøker vokst seg både stor og feit. Det var ikke lenger “samme faen” om man kunne lese og skrive, for i år 1600 fikk man tak i innhold. Bøker var i vanlig sirkulasjon. Hvem hadde giddet å kjøpe en PC til hjemmet hvis det ikke var for internett? Don kedd yerself laddie som de ville sagt i Glasgow. Du lurer bare deg selv. Og akkurat som halvlitersflaskene med brus som kom sent på 70-tallet vente folk til konseptet med å kjøpe flasker med drikke, slik at snart var de klare for å betale for halvlitere med vann, så vente hjemmedataen folk til internettet, slik at alle ville ha smarttelefon da disse kom. Dagens situasjon er mer eller mindre at alle har tilgang til alt, hele tiden. Hva blir det neste?
Håp er sjelens nasjonalsang. Som alle vet er overskriften her en linje fra Bjørnstjerne Bjørnsons “Norsk Fædrelandssang” fra 1859, bedre kjent som Ja vi elsker — etter oppfordring fra Bjørnson tonesatt av hans fetter Rikard Nordraak i 1863, og siden for det meste brukt som det ukritiske nasjonale selvskryt det hele tiden var ment å være. Håp. Det er når alle reiser seg, legger hånden på hjertet og synger med. Også kjent som det motsatte av tvil. Tre andre kongenavn nevnes i andre vers av sangen; Harald, Håkon og Olav. De er alle mer “streite” enn kong Sverre Sigurdsson, i den forstand at vi er mer sikre på hvem de var, hvor de kom fra og hva som lå under deres krav på kongsmakt. Han siste er en genuint mystisk skikkelse. Færøying, visstnok. Etter eget sigende sønn av Sigurd Munn, men vi vet ikke om han virkelig trodde dette eller om det var noe han bare fant på som et ledd i propagandakampanjen sin.
Som jeg pleier å si når jeg er misfornøyd med maten: Dette taler aroma midt imot og smaker som om det er tilvirket i endetarmen. Det er som alle ser en parafrase over Bjørnsons formulering “fra dets høie Sverre talte Roma midt imot” som etterhvert har etablert seg som en alminnelig vending i det norske språket. Man “taler Roma midt imot” når man konfronterer makta som rår uansett sammenheng forøvrig, uttrykket er ment å henspille på en spesiell form for moralsk mot som folk ofte finner beundringsverdig, men i Sverres tilfelle handlet det nok mer om pragmatikk. Etter at han beseiret Jon Kuvlung – munken fra Hovedøya – i 1188 ble det lakonisk sagt at dette var første gang Sverre ble godt mottatt i Bergen. Ti år senere var han i krangel med selveste paven. Sakens kjerne var naturligvis penger og makt – når er det noensinne noe annet? – men det kan man jo ikke si høyt. De geistlige hadde stor verdslig makt i norsk middelalder.
Det sies ellers om kong Sverre at han var kortbeint og tykkfallen, men “lang i ryggen” slik at han så mest staselig ut når han satt i høysetet, en mening han etter alt å dømme selv delte, eller ihvertfall var hans store ambisjon til enhver tid å sitte i høysetet og gjøre kongegjerninger, selv om mye av tiden gikk med til ymse former for “feltarbeid”. Hvor går skillelinjen mellom håp og ambisjon? I utgangspunktet ligner disse følelsene på hverandre, men jeg tror håpet regnes som mer eterisk og “åndelig” mens begrepet ambisjon har noe nærmest seksuelt over seg. Det er definitivt tilknyttet håndfaste, materielle realiteter. Håp er uttrykk for en lengsel, ambisjon er uttrykk for en plan. Jeg tror vi kan si at forskjellen mellom de to ligger i “viljens posisjon” i bildet. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sier de håpefulle, mens de ambisiøse betrakter venting som et onde i seg selv. Den som venter handler ikke. Hvis det er noe man ikke kan gjøre per i dag fordi man må “vente” på det ene eller det andre, så bør man bruke tiden til å gjøre noe annet som man behøver å få gjort. Det er jo elementært. Vi kan kanskje fortsette med å antyde at “ventemodus” er en sjelstilstand som man går inn i for eksempel på flyplassen eller i køen på et offentlig kontor, men ikke alle behersker dette trikset like godt. Små barn, for det første. De er ikke velkjente for sin tålmodighet. Det er derfor man kan bli uglad når man forstår at et par eksemplarer av arten skal dele flykabin med deg de neste ti timene. Herregud.
Hvis man fjerner tålmodigheten fra håpet og erstatter den med “vilje til å ta ansvar” ender vi kanskje med ambisjon. Man ønsker å se noe skje, men man har ikke tenkt å sitte og vente på at “noen andre” skal gjøre noe — man tar saken i egne hender, som folk sier, så får det briste eller bære. Hvis det ikke går som man vil skal det ihvertfall ikke være fordi man aldri prøvde. Det er bedre å angre på det som gikk på trynet enn på det som man unnvek og unngikk fordi man var redd eller feig eller hvordan man nå skal forklare det etterpå. Det kom bare aldri noe beleilig tidspunkt, så det ble ikke gjort. Dette er en verre flekk på sjelen enn de gamle syndene man kan sitte og filosofere over når man blir eldre. Man ender uansett med å tenke “herregud for en dust jeg var den gangen” men aktiv synd er morsommere enn unnlatelser. Jeg synes ihvertfall det, så får andre synes hva de vil. Mens vi forteller gamle historier om kong Sverre kan vi forresten ta med at det er bedre underholdning for tilskuerne når et individ er preget av rastløs ambisjon enn når de er stoisk tålmodige. Hva annet skal vi snakke om enn sånt som andre gjør hvis vi selv aldri gjør noe, verken ondt eller godt? Der er jo derfor Gud har gitt oss nyhetsmedia; slik at vi skal kunne studere det folk gjør og danne oss meninger om det. Prate om det i lunsjpausen på jobben og det ene med det andre.
For å komme til en innledende konklusjon: Er alle muslimer farlige muslimer? Nei. De fleste er normale mennesker som det aldri er noe kødd og drama med, ihvertfall ikke noe mer enn alle andre. Finnes det farlige muslimer? Ja selvfølgelig. Mennesker er farlige dyr, særlig når de drives av sterke følelser — som har en tendens til å samle seg i de delene av sinnet hvor man også finner de religiøse tilbøyelighetene. Fra mitt synspunkt er alle disse store institusjonsreligionene halvt paranoid psykose og halvt ritualmagi, som er en interessant kombinasjon i den forstand at den frembringer mye bisarr atferd hos ganske mange, men det virker ikke “trygt”. På den annen side, hva kan man gjøre? Folk vil ha religion, så da blir det som det blir. Det er en idiots ærend å prøve å forstå mennesker. Vi er ikke rasjonelle skapninger.
Religionsfrihet er et interessant ord. Fra en religiøs persons perspektiv må det bety frihet til å holde på som de vil, eller rettere sagt slik den eller den religionen påbyr, men fra et ateistisk perspektiv betyr det frihet fra religion, eller rettere sagt det den eller den religionen påbyr. Vi aner konturene av en konflikt. Hvem skal dømme? Det skal jeg sier staten. Hva er dommen? Den er faktisk ganske salomonisk, som man sier: Religion er ikke relevant. Ingen kan bruke religion, verken sin egen eller andres, til å forklare, dømme eller unnskylde noen form for menneskelig atferd. Hva sitter vi igjen med da? Et interessant spørsmål er om de farlige muslimene hadde vært farlige også hvis de ikke hadde vært muslimer. Finnes det for eksempel noe slags politisk motiv noe sted i bildet?
Amerikanske nynazister har nesten alltid et sterkt, for ikke å si dominerende element av “evangelisk kristendom” i pakka si. Europèerne er mer hedenske av seg, nesten litt “bronsealder” i stilen, men de er begge enige om at muslimer er de nye jødene. De er fritt vilt. Foreløpig bare på pratestadiet – med enkelte tilløp til “plutselige voldshendelser” – men krefter på begge sider (altså både nynazister og “islamister”) drømmer om en åpen “kulturkrig” — noe selvsagt ingen stabile og fornuftige mennesker, muslimer eller andre, ser noe poeng i. Religion er en privatsak, ferdig diskutert. Det virker like håpløst å diskutere religion som å diskutere smak i matveien og seksuelle tilbøyeligheter. “Det bare er sånn” blir uansett svaret, med eller uten mange ord i forkant. Noen bruker religion som unnskyldning . se ovenfor – for diverse gørr i kategorien for “husbråk” så som undertrykkelse og mishandling av ektefelle og barn, men i ethvert slikt tilfelle må eventuelt kriminelt straffeansvar utredes på individuell basis. Religion er ikke relevant. Religion verken forklarer eller unnskylder noe som helst.
Et fellestrekk for alle nazister, fascister, falangister – regla er like lang som Gorgon Vaktmesters “reparere, regulere, repetere” så vi kaller dem bare “det postmoderne alternativhøyre” nå – er at de liker å sortere mennesker i meningsløse kategorier. Utsagnet “han er muslim” betyr ikke noe mer enn “han er rødhåret” eller “han er snekker”. Det har ikke noe innhold, det er – som sagt – en meningsløs kategori, bortsett fra at det selvsagt har en hemmelig mening for medlemmer som er innviet i kultens måte å tenke på. Det er svære greier for dem. Vi andre bare gjesper. Det er uinteressant informasjon. Har muslimer lov til å spise fisk? Kom med noe som har betydning. Noe relevant. Det går ikke an å si at alle muslimer banker kjerringa si så lenge alt man behøver for å motbevise dette er bare èn muslim som ikke gjør det — men på den annen side, hvis du vet noe om noen så ta det til de som har makt og myndighet til å gjøre noe med saken, ikke bare spre rykter. Ikke alle som hører ordene dine er hva man kan karakterisere som stabile mennesker. Det er små marginer i denne verden. Kanskje er det en vakker dag akkurat noe du sa som “inspirerte” en eller annen voldelig psykopat til å gå over streken. Tenk på det du Hedda.
Ordet angstskrik er ikke vanskelig å uttale, selv om det har syv konsonanter på rad: ngstskr — som sett alene fremstår som noe mindre uttalevennlig. Men hvorfor snakker jeg om det? Overskriften er åpenbart en variasjon over det gamle ordspillet “som å leve på en krympende øy” man noen ganger kan høre brukt om livssituasjoner som bare forverrer seg, si for eksempel et ekteskap som er i ferd med å havarere eller en forretning som er i ferd med å gå konkurs. Men ser det skje “i sakte fim” men man kan ikke gjøre noe. Luften er som sirup. Man greier ikke engang å løfte armene. Undergangen er nær. Typisk festmateriale fra Ibsens mest lystige stunder.
Hvorom allting er, forfattere pleier ikke å skrive om ordenes munnfølelse, som på den annen side er ekstremt viktig for skuespillere, sangere og andre som bruker stemmen til å uttrykke språk. Det å lese en tekst på trykk er noe annet enn å høre den fremført av noen som bruker stemmen, med hele dens register av farger og klanger. “Flyt” er naturligvis viktig også i en skreven tekst, men der kan man i tillegg støtte seg på leserens naturlige tendens til å danne “bilder i hodet” av det som skjer, slik at man kan ta seg friheter som ikke fungerer godt for de som bruker stemmen. Folk vil i mindre grad fantasere om hvordan handlingen kanskje ser ut når de allerede sitter og ser på en person som fremfører teksten ikke bare med stemmen, men også med armgester, kroppsfakter og det ene med det andre.
Er dårlige lyttere og dårlige lesere egentlig en og samme sak? Jeg mener ikke de som har noen slags kognitive dysfunksjoner som gjør det ene eller det andre vanskelig for dem, men de som ellers fungerer helt normalt, det er bare akkurat som om ting “går inn i det ene øret og ut av det andre” uten å sette seg fast i noe på sin vei gjennom hodet. Ganske mystisk, det der, men slett ikke ualminnelig. Vi understreker igjen at det ikke foreligger hjerneskade eller underliggende mental sykdom, det handler ene og alene om “oppfattelse”. Noen har bare ikke gode evner til oppfattelse, eller om de har det så er det på veldig ustabilt vis, ofte preget av “favoritter” blant idèene. Akkurat som planter bare tar til seg visse bølgelengder av lyset – det er derfor vi opplever dem som grønne – tar slike individer bare til seg visse deler av hele informasjonsspekteret. Jeg mener ikke nå noe så banalt som å innhente “alternative sysnspunkter” i politisk forstand men om en fullstendig alternativ kontekstualisering (gjerne flere) av hele fenomenet. Hva er det jeg observerer? Dette er ikke noe bra spørsmål og man bør erstatte det med spørsmålet om hva det er man ennå ikke kan se. Det er der man finner overraskelsene.
Ikke langt fra der jeg bor ligger et tettsted hvor de har et treningsstudio som de lokale innbyggerne kaller Tarzanfabrikken. Hva det navnet betyr og ikke betyr for folk henger naturligvis mye på hva slags forhold de har til Tarzan. Hva slags posisjon har Tarzan blant de unge i dag? Vi som vokste opp på 70-tallet husker ham som en av “de fire store” i tegneserieuniverset (de andre tre var Supermann, Lynvingen og Fantomet). De var actionhelter sånn som menn skulle være på den tiden. De ordnet opp. Og vi ungene samlet flasker, gikk med avisen og alt hva ellers vi måtte gjøre for å finansiere neste nummer av tegneserien, uke etter uke. Sånn var livet. Kultur må man jo ha.
Tarzan ble lansert med apeskrik og jungeldans den 7. januar 1929. Skjebnen er jo som den er, så ironisk nok ble Buck Rogers i det 25. århundre (se illustrasjon ovenfor, hvor Wilma, dama til Buck, som han rekrutterer omtrent umiddelbart etter at historien har begynt, gir ekstra kraft til laserkanonen hans ved å massere ham nederst på ryggraden) lansert på den samme dag, med et tema som lignet på det i Tarzan, i den forstand at grunnpremisset bak begge disse karakterene var at de var “feilplassert i tid og rom” og i utgangspunktet gitt dramatisk dårlige odds for overlevelse, men begge reiste seg likevel i kraft av sin indre styrke til lederskap i sine nye miljo; Tarzan som apenes konge og Buck Rogers som “fortidens mann som kom for å redde fremtiden” (uten å forvirre leseren med tidsparadokser og denslags).
Pilotepisoden av Buck Rogers handler om hvordan han vender hjem fra “den store krigen” – som i 1929 selvsagt betyr første verdenskrig – men så skjer det noe og han mister bevisstheten i fem hundre år. Sånn kan det gå. Han våkner opp til en ny stor krig, men denne gangen er det “de røde mongolene” som har utslettet hele Amerika, bortsett fra motstandsbevegelsen — som han slutter seg til og etterhvert overtar lederskapet for. Som vi ser, et ikke uvanlig amerikansk tema. De hadde sin første red scare allerede på 1800-tallet og er minst like hissige på dette området den dag i dag. Staten USA er jo så å si grunnlagt på frykten for konger og adelsmenn, som i den pragmatiske verden betyr frykt for at en autoritær stat skal regulere og dempe folkets frie livsutfoldelse — men dette er jo hele poenget med å ha en statsmakt, så enden på dette selvmotsigende forholdet har blitt til at den staten de har er så skummel at den friker ut og begynner å skyte hver gang den ser seg selv i speilet. Man kan jo som alle vet ikke bekjempe makten ved å bruke makt, men man kan alltids prøve.
Sensur er undertrykkelse av tale eller annen offentlig kommunikasjon som kan anses som upassende, skadelig, følsom eller ubeleilig som bestemt av en regjering, mediene eller andre kontrollorgan. Det kan gjøres av myndigheter og private organisasjoner eller av personer som driver selvsensur.
(Wikipedia)
I det herrens år 1596 ble det ved kongelig forordning i Danmark-Norge bestemt at bokhandlere som unndro seg sensur gjennom å bruke utenlandske trykkerier skulle miste all sin eiendom, pluss to fingre. I 1635 diskuterte professorkomitèen ved universitetet i København (som sto for selve sensurarbeidet) om ikke Goethes Faust burde forbys, siden den kunne forlede unge mennesker til å søke å inngå pakt med djevelen heller enn å følge kirkens påbud om bot og faste. Under Struensee – danskenes svar på Rasputin – ble det i 1770 innført fullstendig trykkefrihet i Danmark-Norge, i den forstand at “alt var lov”, men det varte bare i to år før Struensee ble “avskaffet” og den gamle garden tok tilbake makten. Imidlertid hadde folk fått smaken på uinnskrenket ytringsfrihet så etter stadig tiltagende “pressefrekkhet” ble det i 1799 gjeninnført kongelig sensur, denne gang styrt av politiet, og mange harde dommer ble avsagt i årene som fulgte. Kong Fredrik 6 (1766-1839) var ikke nådig mot “opplysningstidens skrivefrekkhet”. Det lignet på mange måter dagens “woke” debatt. Full ytringsfrihet ble innført i Norge gjennom grunnlovens paragraf 100 i 1814, deretter i Danmark gjennom deres grunnlovsparagraf 91 i 1849.
Konvensjonell visdom påbyr at selv om man kan si hva man vil, så bør man vurdere både tid, sted og publikum. Om noe er “passende” er en svært relativ sak. Visse ting er aldri passende (oppfordring til ulovlige handlinger, distribusjon av overgrepsmateriale, og så videre) mens andre ting er greit noen ganger, men veldig teit andre ganger. Internett er jo et offentlig sted (såfremt nettsiden ikke har adgangskontroll) men folk er likevel tilbøyelige til å “oppføre seg som om de er hjemme”. Man er ikke undertrykket bare fordi man ikke kan si og gjøre hva man vil “som om man er hjemme” når man faktisk ikke er hjemme, men enten på det man kaller “annen manns eiendom” eller på offentlig sted. Bite tennene sammen og holde kjeft er noen ganger (egentlig ganske ofte) det beste man kan gjøre i den for hånden værende situasjon, selv om det muligens kan ligge noen slags terapeutisk effekt i det å uttale seg om ting man har “følelser” i forhold til, selv om man kanskje ikke har særlig mye greie på dem ut over dette. Amerikanerne har mange “følelser” i forhold til Amerika – forstått som et storslått ideal mer enn som en politisk realitet – og blir ofte veldig engasjerte når man skal debattere begrepet “frihet” — naturligvis uten å ha noen slags fette peiling på verken juss eller filosofi, alt de har er følelser. Men til gjengjeld tar de disse svært alvorlig.
Buck Rogers ble aldri lansert i Norge, ihvertfall ikke på noe organisert vis. Kanskje tematikken ble vurdert som “for amerikansk” for det norske markedet av tegneserielesere? Norge ble jo faktisk og fysisk invadert og okkupert av tyskerne i 1940, men det er likevel ikke vanlig å gå rundt med den samme “invasjonsfrykten” i Norge som i USA. Eventuell russerangst fra Den kalde krigen hadde en tendens til å være veldig fatalistisk. Kommer de så kommer de, vi kan ikke gjøre mer enn å forsinke dem en stund. Det er jo ingen som tror at “selve Norge” vil forsvinne bare fordi det blir invasjon og okkupasjon. Kanskje blir det vanskelig en stund, men så snur ting igjen. Sånn er livet. Selv oppfatter jeg det som absurd å engste seg for at Norge skal bli borte, eller at “vår kulturarv skal bli utvisket” eller hva som helst annet dusteri de prater om, disse som har store øyne men små hjerner. Hvorfor bor det folk i Norge? Det er jo ikke akkurat verdens beste landbruksland. Fe og fisk kan vi alltids tørke og oppbevare slik at vi har noe å gnage på gjennom den syv måneder lange vinteren, poteter holder seg også bra, men du må for faen jobbe for å overleve i Norge. Ingen skal komme og fortelle meg at ikke en neger fra Uganda heller ville bodd i Uganda hvis man fikk de samme betingelsene der som i Norge, til og med jeg ville heller gjort det. Høylandet i Uganda ligner på Colombia. Selv om de ellers har et tropisk klima ligger det jevnt på omtrent 25 grader i høylandet året rundt. De har ikke “sesonger” sånn som oss. Uansett blir svaret på invasjonen av innvandrere som har lyst til å komme til Norge fordi de har hørt så mye bra om NAV, at man bistår nasjonene i sør med å etablere stabile samfunnsinstitusjoner og sunn økonomi. (Kanskje særlig i Midtøsten.)
Det finnes et tankeunivers hvor “psykisk helse” ikke betraktes som en virkelig ting, eller rettere sagt, de mener at innslagspunktet for når vi kan snakke om mental sykdom er satt alt for lavt, i den forstand at friske og arbeidsføre mennesker blir sykemeldt, ofte til og med erklært uføre, på et grunnlag som etter denne gruppens mening ikke kan karakteriseres som ekte sykdom. Slik de ser det er uførhet når man for eksempel har mistet en arm eller havnet i rullestol. Virkelig alvorlige saker. De tror ikke på mental sykdom som for eksempel “forkrøplende sosial angst” eller “invalidiserende depresjon”. Folk må ta seg sammen tenker de. Det var ikke sånn før i tiden. Noe alvorlig galt må ha skjedd med menneskene. Det er ikke noe tæl i dem lenger. Folk har blitt pyser. Hvorfor er det sånn?
Norsk arbeids- og velferdsordning (NAV) sier at det skal lønne seg å jobbe. Dette har de imidlertid ikke klart å få til, så de har måttet nøye seg med det nest beste, som er at det skal straffe seg å ikke jobbe. Det skal være ydmykende og ubehagelig å forholde seg til NAV. Dette har vært enklere å arrangere. Vi kan se at det virker på hva slags rykte NAV har ute i befolkningen. Hva slags vitser forteller komikerne om NAV? Hva tenker folk om “brukerne” – altså NAVs klientell – i forhold til sosial status på arbeidsmarked, boligmarked og alt det der? Hvilke er de typiske historiene folk forteller om sine erfaringer med å søke bistand hos denne samfunnsinstitusjonen? Det må jo finnes oppbyggelige historier om noen som har hatt positive erfaringer med NAV, blant annet dukker det stadig opp sånt i avisen, men jeg har selv aldri møtt noen. Alt jeg hører er mannskit. Folk blir helt mørke i blikket når de snakker om NAV. Hvorfor er det sånn?
Det arbeidsmarkedet vi har i dag ligner ikke på det vi hadde for noen generasjoner siden. Det går for eksempel ikke an å finansiere en helt normal familieøkonomi på bare èn lønnsinntekt, knapt nok på to. Ingen enslig person med vanlig inntekt har råd til å leie en vanlig toroms i annet enn de minst attraktive strøkene av norske byer nå i dag. Det blir vel snart som i New York og London hvor folk synes de er heldige hvis de får leid et bøttekott for bare ti tusen i måneden — altså et lite rom uten vinduer hvor det såvidt er plass til å strekke bena helt ut når man legger seg ned. De som snakker om at “det var ikke sånn før i tiden” må se på hele bildet for å forstå hvorfor ting er som de er. Før i tiden hadde vi husleieregulering. Bolig var betraktet som en rettighet, ikke et privilegium. For eksempel i Tyskland er det fortsatt vanlig med den “gamle” ordningen vi hadde her. I Wien bor oppimot 80% av befolkningen i leiebolig. Det er ikke sånn at vi må ha et boligmarked som i praksis fungerer som et pyramidespill, dette er et politisk valg. “Markedsleie” er også et politisk valg.
Vi kan spørre hvorfor det er sånn, men vi vet allerede svaret. Det er ikke “utviklingen” som har gjort ting som de er, det er politikken. Det er ikke sosialklientene som er dyre i drift, det er “eierklassen” — altså de som lever av avkastning på eiendom og andre investeringer. Om dem kan man si at de er avskum, men de gjør ikke noe ulovlig. De utnytter muligheter som er innbakt i systemet som politikerne har skapt. De kaller det smart. Jobb smartere, ikke mer. Grunnen til at det kan fremstilles på denne måten er at suksess måles i penger. Ikke nødvendigvis perverst mye penger, men definitivt mer enn man strengt tatt behøver. Som å ha kjøleskapet fullt men likevel bestille ferdigmat levert på døren. Fordi man kan. Man behøver ikke å jobbe for å få et måltid mat, man har jo penger. Og de har man fått fodi man er smart. Hakuna matata, den store livets sirkel er sluttet.
Episteme (fra gresk επιστήμη (episteme), «vitenskap», «viten», «kunnskap») betegner i gresk filosofi sikker viten, i motsetning til doxa, som betyr antakelse. Episteme oppfattes som å stamme fra en fornuftserkjennelse, mens doxa beror på sanseerfaringen. Filosofen Michel Foucault brukte begrepet i boken Ordene og Tingene (1966), i betydningen en etablert sannhet som ligger under alle diskurser i en bestemt epoke.
Foucault er mer eller mindre hva man ville fått hvis Nietzsche var fransk og levde på 1980-tallet. En av postmodernismens rockestjerner, men han ville neppe giddet å ta noen debatt med de som nå lever av å agitere mot “kulturmarxisme”. Jeg tror ikke engang han ville ha identifisert seg som postmodernist (eller vanket sammen med de som gjør det) dersom han var i sin velmakts alder i dagens verden. Han var den typen som liker å ligge hundre år eller deromkring foran alle andre. Gudene vet hva det betyr nå. Kommer det engang til å finnes noe samfunn om hundre år? Jeg tipper ja, men jeg føler meg ikke sikker. Det er uansett ikke mitt problem, jeg kommer definitivt ikke til å være her om hundre år, men jeg tenker at dagens filosofer kanskje er litt preget av at menneskenes samfunn ikke oppleves “stabilt” på samme måte nå som for femti eller hundre år siden. Det virker ikke som noen selvfølge at vi skal ha et arrangement som ligner på dagens samfunn når vi passerer år 2100. Jeg vet selvsagt ikke mye om hva Foucault og Nietzsche tenkte mens de levde, bortsett fra hva de skrev, men om man skal dømme etter dette så virket det ikke som om de særlig ofte vurderte seriøst om hele sivilisasjonen ville kollapse.
Det er vanskelig å “tenke historisk” om den tiden man selv lever i. Først når alle regnskap er oppgjort og alle de involverte er døde kan man begynne å snakke om hva de egentlig gjorde — og hvordan det ene henger sammen med det andre i det store bildet. Imidlertid vil man etterhvert som man fordyper seg i historien utvikle en vane med å tenke i “lange baner”, noe som gjør det enklere å forstå tilsynelatende umotiverte ting som maktmennesker gjør. “Isolerte hendelser” er ikke like isolerte når man tolker dem innenfor en kontekst som strekker seg over lang tid, mye lengre enn et individuelt menneskeliv. Hvis noe skjer med en regelmessighet på to hundre år er sjansen stor for at man aldri vil oppleve det, men selv om man gjør det vil man bare oppleve det èn gang. Hvis vi øker hyppigheten til femti år får vi den situasjonen de har når bambusen blomtrer i India – èn gang hvert femtiende år – og rottebestanden øker dramatisk (på grunn av alt nedfallet og det ene med det andre). Gamle mennesker husker det fra sin ungdom, mens de som sitter med den politiske makten har aldri sett noe sånt før. For dem er det ekstraordinært, men de vil heldigvis av instinkt sannsynligvis velge å gjøre det rette: Ingenting. Det går over av seg selv. Ting har vært sånn siden lenge før menneskene kom på banen — og slik vil det forbli så lenge det finnes bambus. Hvilket bringer meg til en av livets mest gylne regler: det handler ikke om deg. Se på kalenderen. Har du bursdag i dag? Dette er en menneskelig tendens som ligger et eller annet sted mellom paranoia og narcissisme. Det ser ut som de to står og snakker om meg. Glem det. Du er ikke interessant. Fra deres synsvinkel er du bare en del av landskapet — men det er klart at de kan begynne å snakke om deg hvis de oppdager at du sitter og stirrer på dem. Sånt er jo ikke bra. Hva er det du vil? Har vi et problem her eller hva?
Dagens fagmessige historieskrivning ligner mer på politirapporter enn enn eldre tiders mer fantasifulle spekulasjon. For det første er det ikke lenger noen som tolker alt de snubler over ut ifra hva som står skrevet i bibelen (selv om sånne selvsagt finnes) eller noe som helst annet sted for den saks skyld. Det er lov å spekulere på bakrommet, men man går til retten bare med det man kan bevise. Det gjør definitivt mer skade enn nytte når folk henger seg opp i karakterer som er nevnt i bibeltekstene. Det er ikke engang hjelpsomt i forhold til det å “forsvare troen” i objektiv forstand, selv om det eventuelt lindrer deres personlige og private angst å klage høylytt over at det arkeologene finner ikke stemmer overens med “skriften” (eventuelt “tradisjonen”). Etter min mening kan vi generelt si at hvis ens tro (i religiøs forstand) lar seg forstyrre av hva slags potteskår de finner på hvilket sted, så har man sannsynligvis feil fokus. Troen handler om noe helt annet. Faktisk så er det ikke urimelig å si at det er en marxistisk fordom å henge seg opp i materielle tilstander – før, nå eller siden – som de drivende faktorer i historien. Jeg sier ikke at de er uten betydning, bare at det er typisk marxistisk å se på økonomien først av alt. Selv synes jeg det er komisk. De største antimarxistene er samtidig de største marxistene, nesten som når mystikerne som driver med moderne fysikk erklærer at partikkel så og så er sin egen antipartikkel innenfor supersymmetrien. Hva skal du si? Man tar det til etterretning. Selv er jeg jo ateist herfra til Haugesund, men hvis jeg skulle stiftet religion og bestemt all teologien ville jeg brukt en stor porsjon Plotin med en liten dæsj islamsk mystikk og sagt at Gud har gitt deg evnen til å sanse en verden som ikke er materiell. Hensikten med menneskelivet er imidlertid å finne seg selv innenfor den materielle tilstand og befri seg fra alle lengslene som sliter i kroppen og sjelen. Det er en gåte. Men den er ikke uløselig.
Men som sagt, jeg er filosof. Å starte religion lyder som å spille bondesjakk, eller kanskje enda bedre, drikke seg dritings på bondesprit og gå opp i myra for å drive med litt bondeboksing nedi gjørmehøla. Jeg forstår hva man skal gjøre, jeg gidder bare ikke å være med på det. Kom med noe mer interessant, hvis ikke blir jeg nødt til å fortsette feltstudiene mot en prelogomena til langsom strukturdannelse i overflaten av maling som tørker. Man velger jo det mest fascinerende emnet blant de alternativene man har, ikke sant? For noen – også meg – kan det bety å skrive noe. Sjonglere med ord. Sprette dem mot veggen. Sånne greier. Det er morsomt en stund, så blir det nok.
