Mannen er tiltalt for å ha hetset et homofilt par i Bodø og hatefulle ytringer av rasistisk karakter. I dag startet rettssaken. Han erklærte seg ikke skyldig i tiltalen og årsaken var at han ikke husket hendelsene. – Jeg var full og sint, sier han.
Jeg tror ikke det at man var dritings blir regnet som noen god forsvarsstrategi uansett hva man står tiltalt for. Hva andre tenker kan ikke jeg svare for, men hva jeg tenker er at det eventuelt må virke skjerpende på straffeutmålingen at man hadde drukket alkohold før det skjedde, aldri formildende. Alle vet at det går an å bli dust i fylla, men det er ikke forbudt å drikke alkohol. Det er ikke engang forbudt å være dust. Denne grensen går ved trakassering av andre, som i henhold til all statistikk har større grunn til å føle seg truet av fulle folk enn de som holder seg edru, slik at fylleaggresjon bør straffes hardere enn hatytringer fra et edru utgangspunkt.
Noe annet som fremstår som skjerpende i denne konkrete saken er at den tiltalte har en stilling i utdanningssektoren og derfor, presumptivt sett, et større samfunnsansvar enn noen som har mindre påvirkningskraft i sin daglige gjerning. Kan vi bare godta at lærere går rundt med åpne nazisympatier? (Det finnes faktisk en viss tradisjon for dette i Norge, men det er en annen historie som vi må ta en annen gang.) Man er jo – fortsatt etter min mening – en tvilsom type i utgangspunktet hvis man ikke ser det problematiske i å være beruset og utagerende på offentlig sted hvor det er stor sannsynlighet at individer man har et “utdanningsforhold” til kan komme til å bevitne dette. Visse yrker kommer med en form for tillitsbasert autoritet som selve jobben krever og lærergjerningen er en av disse. Man er “eksponert” på en måte som ikke tillater noen stor grad av frihet til å være “snål” før det får konsekvenser for troverdigheten. Vi behøver ikke å like at det er slik, men vi er nødt til å anerkjenne den realiteten at “folkesnakk” og ditt gode navn og rykte er viktigere i noen jobber enn i andre.
Det finnes imidlertid flere forhold å ta tak i her. Når skal vi begynne å tilføye punktet stokastisk terrorisme i tiltalene som blir reist mot de som praktiserer hatytringer rettet mot kategorier av mennesker på denne måten? Vold mot utsatte grupper finnes i både teori og praksis, men vi kan si at praksisen blir mindre “sjokkerende” når teorien er normalisert som “bare en mening” som folk bør ha frihet til å ytre slik som de finner passende, uansett hva andre eventuelt synes er upassende. Misogyni, homofobi og rasisme er alle eksemåpler på ting som “bare handler om meninger” helt til det smeller — og vi vet at det kommer til å smelle. Slag og spark eller det som verre er kommer til å inntreffe så lenge det oppfattes som “normalt” å hetse kategorier av mennesker på fullstendig usaklig vis. Det stokastiske elementet ligger i at vi ikke kan forutse hvem, hva, hvor, når og hvordan, men vi kan med kategorisk sikkerhet fastslå at “noe kommer til å skje”. Selv om bare en av tusen mennesker griper til vold en av tusen ganger har vi et problem når et stort antall mennesker begynner å skrike slagord. Du vet at det finnes der ute og at det er tilfeldighetene som rår, for oddsen for at vold skal inntreffe øker med graden av opphisselse.
Det skal ganske mye til før jeg kaller noen verdiløs. Dette er et kompliment ikke mange fortjener. Folk er stort sett bare skadedyr og intet annet. De etterlater seg bare ekskrementer, heslighet, gift og ødeleggelser. For å bli verdiløs må man være netto nøytral slik sett, men det er svært vanskelig å komme dit. Færre enn èn av tusen oppnår verdinøytralitet i dette livet. De fleste ender som netto skadedyr. Sånn er det bare. Slik er den menneskelige tilstand. Men hvorfor? Hva er det som gjør oss slik?
Alle arter av levende skapninger har en dominant livsstrategi. Menneskets er kleptoparasittisme. Det vil si at vi baserer oss på å stjele fra andre skapninger; planter, dyr og annet, inkludert “oss selv” — vi tar det andre har hvis dette fremstår som lønnsomt der og da, vurdert ut fra innsats, risiko og så videre. Våre tidligste forfedre var åtseletere som fulgte etter diverse store rovdyr for å stjele byttene deres. Siden utviklet vi våre egne jaktmetoder, men instinktene bestod. Smør på noen lag intellektuelt matfett og primitiv kleptoparasittisme utvikler seg til å bli moderne eiendomsfølelse. Legg så til nok “komplisert psykologi” til et hele bildet blir bortimot ubegripelig — og vi ender mer eller mindre der vi er i dag: Alle ikke-psykopater kan føle at “det er noe alvorlig galt” men ingen vet riktig hva, langt mindre hvordan ting kan forbedres.
Hva betyr ordet arbeid? Innenfor fysikken, grovt sett “det å tilføre energi til et system” (og dermed endre systemets parametre), men i den mer folkelige parlans betyr det “ting som behøver å bli gjort” og/eller det å gjøre disse tingene. Formålstjenelig aktivitet. Ordet (eller rettere sagt konseptet) er hvor gammelt som helst. Det vi må gjøre for å fremstille de resulatene vi ønsker er “arbeid”. Hus, klær, mat, og så videre, alt vi behøver er produkter av arbeid. Er det noe poeng i å harpe videre på denne definisjonen? Jeg tror ikke det. Poenget er uansett bare å etablere distinksjonen mellom arbeid og jobb. Det å jobbe betød i utgangspunktet – den gangen ordet var nytt – å trikse og mikse med aksjer og forretninger for å utnytte “bevegelser i økonomien” til å hente ut fortjeneste uten å levere noen form for arbeid. Kanskje noenlunde det samme som hva vi i våre dager ville kalle en “finansakrobat”. Å kalle noen en jobber var i utgangspunktet et skjellsord. De er snyltere. De misbruker såkalte smutthull i lovverket slik at de kan tilgne seg tildels ganske store rikdommer uten å levere noe av verdi i bytte.
Hundre år etter den siste “jobbetiden” i Norge har det imidlerid blitt vanlig å beskrive alt som jobbing, enten det handler om formålstjenelig aktivitet eller “noe annet”. Det er ikke vanlig å jobbe på akkord, de fleste forholder seg til “arbeidstiden” og tenker på dette som “når de er på jobb” — i praksis den del av livet ditt som ikke tilhører deg selv, du er der for å utføre slike arbeidsoppgaver som tilligger den under kontrakt avtalte “stillingen” du har i forhold til arbeidsgiveren, som i sin tur ikke har noe personlig ansvar (de fleste arbeidsgivere er jo teknisk sett ikke engang mennesker, men “juridiske personer” som kan være registrert som ymse slags “enheter” i Brønnøysundregisteret) for sine ansattes ve og vel, ut over kontraktsbetingelsene spesielt og samfunnets lovverk generelt. Slik ting har blitt strukturerte i samfunnet vårt måles en arbeidsgivers overlevelsesdyktighet i det private næringsliv bare etter økonomiske parametre. De fremstiller penger først og fremst. Lønnsomhet. Alle andre produksjonsforhold må nødvendigvis bli sekundære hensyn. Blant annet prinsippet om formålstjenelighet, dersom vedkommende “formål” er noe mer eller noe annet enn det å tjene penger. “Markedskreftene” tillater ikke annet.
Det har vært litt bevegelse innenfor menneskehetens såkalte utvikling (selv om det strengt tatt heller bør kalles innvikling) over de siste par tusen år, de fleste vil hevde til det bedre. Ting er bedre nå enn de var for 2000 år siden, ihvertfall de tingene vi typisk måler når vi skal bedømme hvor bra materiell levestandard vi har — uten at vi kan kalle dette “materialisme”, vi snakker bare om saklige fakta furbundet med det å ha og drifte en kropp. Naturligvis er det mulig å fortape seg i en i ytterste konsekvens formålsløs jakt på fine blanke ting og sånt som får folk til å gispe av beundring, men de fleste velger ikke dette alternativet. De fleste velger å være det Marx kalte proletarer, altså at de lever av å selge arbeidstid, de har ikke noen form for selvstendig produksjon av omsettelige verdier. Altså i praksis slaver, fordi jobben kaster sjelden nok av seg til at man for eksempel kan spare i ti år før man legger opp og lever av denne formuen — slik folk jo gjorde i Roma, de gikk inn i en slavekontrakt som ofte handlet om å levere ti års “forefallende arbeid” (etter nærmere avtale) i bytte for det beløp og de andre former for støtte som de trengte for å etablere seg på selvstendig grunnlag. Romerske tanker om frihet var ikke avanserte. Man er ikke fri hvis man jobber for andre. Fra et romersk perspektiv ville det vi kaller fremskritt bare bestå i at vi nå praktiserer deltidsslaveri. Halve dagen er man fri til å gjøre nokså som man vil, men det er ikke den beste halvdelen. Jobben har en tendens til å dominere livet.
Staten var noe helt annet i romersk tid, både under republikken og i den senere keisertiden. Den var i aller høyeste grad det instrumentet Marx beskrev som “en innretning beregnet på å beskytte eierklassens interesser” og fint lite annet. Siden har dette i hovedsak vært den rollen som tradisjonelt sett forbindes med konservative politiske holdninger. Proletarer var den gangen et navn man brukte på de som i det daværende samfunnet ikke produserte noe annet enn proler, det vil si barn. Nye mennesker. Til tross for de ganske brutale forholdene i Roma ble mennesker alltid betraktet som den mest verdifulle av alle ressurser. Vi behøver alltid flere mennesker, slik at vi kan få gjort mere arbeid. Sånn var det den gangen. Ikke så mye “respekt for livet” som respekt for inntjeningspotensialet. Roma var en rovdyrstat. Opplegget deres var å ta land og skattlegge befolkningen. Metoden var tvang og trusler. Godene var “beskyttelse”, pluss at du fikk lov til å føle deg stolt av å tilhøre Roma. Vifte med noen symboler og si hurra hver gang de staselig utseende soldatene kom marsjerende forbi.
Ein parasitt (eller snyltar) er ein organisme som lever på eller i ein annan levande organisme (vert) og utnyttar denne i eit samliv kalla parasittisme. Parasitten ernærer seg på verten og har difor fordel av samlivet, medan verten tek meir eller mindre skade av utnyttinga.
(Store norske leksikon)
Det finnes noen komiske meningsforskjeller rundt hvem som snylter på hvem i det norske samfunnet, og hvordan dette foregår i praksis. I en naturrettslig forstand tilhører arbeidets produkt den som utfører arbeidet, men vi lever ikke i naturen. Kulturen vår påbyr at den som eier produksjonsmidlene – inkludert tiden og stedet hvor produksjon foregår – også eier produktene. Den som utfører arbeidet eier ikke annet enn sin egen tid og den har de jo solgt for en allerede fastsatt sum. Penger som tjenes inn “i andre enden” av produksjonslinja vedkommer ikke de som utfører lokale arbeidsoppgaver forbundet med fremstillingen av salgbare verdier. Systemet er rigget slik at alle vil prøve å stikke av med en så stor andel som mulig av sluttsummen, definert som “sistesalget” til forbrukerleddet. For eksempel koster det neppe mer enn femti øre å produsere en halv liter med kulørt sukkerdrikk som de kan selge for oppimot femti kroner på bensinstasjoner. Hvem får mesteparten av pengene? Ihvertfall ikke de som kjører rundt og leverer pallevis av jævelskapet til forskjellige slags utsalgssteder. Generelt sett havner alle prispåslag til slutt i kvartalsregnskapet til noe slags stort firma, som viderebefordrer pengene som “utbytte til eierne” (etter å ha høvlet bort en passende uanstendig mengde bonuspåskjønnelser til driverne).
Hvis – som de sier – alle veier leder til Roma, så må jo det bety at alle veier også kommer fra Roma. Tenk litt på det, du.
En rasende ridder på sin spastiske kjepphest sa en gang at vi må forby alle religiøse symboler i det offentlige rom — kanskje var det meg selv, jeg er ikke helt god noen ganger. Hva kan jeg si? Man hisser seg jo opp over hva som bare kan beskrives som “utidig trakassering” av folk som ikke har bedt om noen oppmerksomhet fra disse typene. Vil du høre om Jesus? Nei takk. Bang. Ferdig diskutert. Jeg vil ikke høre om Krishna eller Muhammed heller. Bare gå vekk. La meg være i fred. Jo forresten, vennligst ta med dere alt sånt som minner meg på at på toppen av alt det andre drølet vi må slite med i dette livet så finnes også sånne typer som dere. Guds tillegsstraff, så å si. Takkskarruha.
Det er en del av patologien hos sånne som meg at vi har litt “religionsallergi”. Imidlertid må dette forstås som overflatespenningen til et mye dypere kompleks som er sentrert rundt dumme ting som mennesker gjør og man skulle i prinsippet tro at det bare er å flytte blikket, fokusere på noe annet enn slikt som fremkaller ergrelse, men hvor fanden man enn snur seg er det samme gamle apedansen å se overalt. Etter min mening (som jeg kanskje har en tendens til å favorisere litt) handler menneskenes problemer om noen få, men svært fundamentale feiltrinn vi begår med en viss grad av deprimerende forutsigbarhet, blant annet dette med at vi så ofte overvurderer hvor flinke og smarte vi er.
Ipso calypso, det går kanskje til helvete men det skjer på en optimistisk måte. Vi er bare turister med paraplydrinker og orkesteret fortsetter å spille mens skipet synker. Spørsmålet er ikke hva som er ønskelig men hva som er mulig. Konsekvensene av modernisering har vist seg å være av en slik karakter at de til en stor grad begrenser de valgmulighetene vi har fremover. Vi behøver kalde, kloke hoder i lederstillinger og minst mulig “tro” som en del av pakkeløsningen. Personlig skulle jeg ønske at de religiøse holdt mer kjeft, eller kanskje at de fokuserte mer på Gud og mindre på sin egen metafysiske angst, hvilket jo også er et poeng innenfor de fleste religioner – hvorfor tror du at du er i stand til å forstå hva Gud vil? – altrå at man forholder seg til skaperverket, mysteriene og alt det der på en litt ydmyk måte, ikke som om man har et svar som alle andre trenger å høre alt om, sporenstreks, gjerne på Facebook. Herregud. Mer eller mindre bokstavelig talt.
Jeg gjentar meg selv ganske ofte fordi jeg tror ikke at jeg har mange lesere, ihvertfall ikke mange som bryr seg om hva jeg sier, men det er ganske begrenset – ikke minst i tid – hva vi klarer å få til ved hjelp av tvang. Det kommer alltid et opprør når urimelige tiltak vedvarer og stadig flere mennesker kjenner på stadig flere frustrasjoner i sine dagligliv. Det behøver ikke å være noe voldelig, det kan for eksempel være et omslag innenfor kulturen i retning av mer utagerende festing og den typen ting, altså nesten som når barn reagerer mot strenghet i foreldrenes oppdragelsesmetoder med å være “slemme”, sånt er (eller bør være) forutsigbart. Slik jeg ser det dekker religion i prinsippet det samme behovet som rusmidler, bare at det har som regel ikke noe kjemisk komponent. Heroinister er kjent for “å jage dragen” mens de som søker innenfor religioner jager “godfølelsen” som kommer gjennom ritualer og teologisk fordypning. Ingen av dem kommer til å forsvinne selv om det de “gjør” blir (eller allerede er, i heroinistens tilfelle) forbudt. Har du møtt mennesker noen gang? De er ikke begeistrede for å bli “nekta” når det er noe de har lyst til å gjøre. Da hisser de seg opp og henter frem de store ordene. Siden blir det bare verre.
Et generelt religionsforbud – hvordan man nå enn skulle formulere dette – vil uten tvil virke mot sin hensikt. De kristne forsvant ikke fra Roma fordi myndighetene gikk inn for å “fjerne” dem på ymse vis. Her i Norge har vi enfoldige fjøsnisser som lar seg forarge av muslimer og andre svartinger som de observerer rundt seg. Det knirker og piper noe aldeles grassalt i det femtitallsmoderne tenkamentet deres når de prøver å få det de ser til å stemme med det underbevisstheten sier om Ola-Ola og livet i Hakkebakkeskogen, Marve Fleksnes og Pompel & Pilt. Hva må til for å være norsk? Først og fremst at man bor i Norge, snakker språket og deltar i samfunnslivet. Betaler skatt. Sånne ting. Jeg tror ikke noen som flytter hit fra for eksempel Tyrkia noensinne kan bli “norsk” i noen større grad enn jeg ville blitt “spansk” dersom jeg bosatte meg permanent der, men vi ville begge tilpasset oss den lokale kulturen i større eller mindre grad, mens vi beholdt den identiteten vi dannet i løpet av oppveksten. Barna våre ville imidlertid bli preget av sitt oppvekstmiljø, språket og kulturen forøvrig, så de ville utvilsomt føle seg mer hjemmehørende der de er født enn der foreldrene deres kommer fra, men samtidig også preget av foreldrenes “stil” — noe som vil avta mer og mer ettersom generasjonene tilkommer. Hvem tenker særlig ofte over hva oldeforeldrene deres hadde å stri med?
Fjersynskomikeren Johan Golden fortalte en gang en historie om hvordan han og en adoptert jentre fra Korea ble betraktet som “pakkisene” på den skolen der de gikk, siden de var de eneste åpenbart ikke-norske av utseende, på den måten at de andre barna trodde at Golden og hun koreanerjenta hadde mer kompetanse om eller bedre forståelse for diverse problematikk rundt “innvandrerspørsmål”, men det hadde han jo ikke, og har fortsatt ikke, ihvertfall ikke noe mer enn andre nordmenn, han har bare et mer humoristisk perspektiv på saken basert i sine egne erfaringer. Man har jo ikke innvandrerbakgrunn hvis man er født og oppvokst i Norge. Foreldrene har, eller besteforeldrene, slik at man hører sikkert mange historier, men den virkeligheten man lever i er norsk. Kanskje behersker man både to og tre andre språk, men det meste av alt man snakker om (eller overhører tilfeldig, som “bakgrunnsstøy”) foregår på norsk. Man blir jo preget av sånt. Det å være norsk er ikke et rasespørsmål. Det er noe kulturelt. Dessuten er det noe robust, det er ikke som en dånende overklassefrue som har fått for mye valium og sherry i løpet av formiddagen, det er en føkkings viking på fleinsopp, for fanden. Med en øks i hver hånd. Var det noe?
Jeg har aldri et sekund følt meg “kulturelt truet” av noen utlending, innflytter, immigrant, whatever — jeg forstår ikke engang hva det er de er redde for, disse som engster seg for “innvandrergjenger” og hva vet jeg, det er jo komisk, men det er også dødelig farlig. Paranoide vrangforestillinger kan manifestere seg i psykotisk utagerende vold, ofte innenfor en indirekte årsaksrekke. Uansett hvordan de kommer til Norge og hvorfor de ender her, innvandrere er ikke mektige skapninger med store trollkrefter, de er nervøse nybegynnere i et samfunn de ikke kjenner. Hvorfor det er nødvendig å mobbe dem i tanker, ord og gjerninger er ikke til å begripe, men sånt agiteres det for, tilsynelatende i fullt alvor. Vær varsom med svartingene for de er farlige. Deretter presenterer man kanskje noen slags tall og statistikker som noen har fremtilt til støtte for agendaen (selv om man aldri ellers godtar noe som “såkalte eksperter” sier). Poenget er imidlertid ikke å jobbe for noe spesifikt resultat, ihverfall ikke noe som er “aksjonerbart” med konvensjonelle (demokratiske) virkemidler. Poenget er å skremme og hisse opp folk, helt til de begynner å drepe hverandre, som folk stadig gjør når de blir skremte og opphissede.
Humor betyr evne til å oppfatte det morsomme i en situasjon eller sans for det komiske. I England ble ordet humor på 1600-tallet brukt om lunefullhet. Vår moderne betydning går tilbake til tysk og engelsk på 1700-tallet. Flere språk bruker samme ord om humor og humør. Ordet humør kommer fra det franske ordet humeur, som kom inn i nordisk på 1600-tallet. Svart humor er humor med en dyster og tragisk tone, det er absurd og makaber humor.
Egentlig betyr ordet humor væske – særlig kroppsvæske – som jo noen ganger kan være komisk, andre ganger mindre så — men tanken kommer fra antikkens medisin hvor man teoretiserte at menneskenes varierende stemninger handlet om blandingsforhold mellom visse essensielle væsker i kroppen, slik at diagnose handlet om å bestemme hva slags misforhold man hadde foran seg og de aktuelle tiltakene var rettet mot det å gjenopprette den korrekte balansen. Som så ofte er tilfelle, det var ikke dumt tenkt men det var galt.
Humor som fenomen kan defineres, om enn på omtrentlig vis, men det er vanskelig å sette fingeren på hva “sans for humor” består i. Folk vil allikevel typisk si at sans for humor er en viktig personegenskap, eller ihvertfall at livet blir vanskeligere enn det behøver å være hvis man ikke evner å spøke med alvorlige ting. Humoristisk sans virker i så måte å være forbundet med “vital optimisme” ettersom det er vanskelig å være deprimert over noe mens man samtidig ler av det. Det er ikke engang sikkert at denne mytiske “sansen” er bare èn ting, det kan også være en emergent egenskap, en kombinasjon av flere forskjellige ting, slik at “mangel på humoristisk sans” kan skyldes mangel på en eller flere av disse komponentene, men ikke alltid den samme kombinasjonen hos forskjellige humørløse individer.
En ting folk ofte snakker om er utbrenthet, tretthet, mangel på overskudd. Sånt sliter på humøret. Egentlig vil man jo bare sove, men diverse ting gjør at man ikke får det som man vil. Småbarnsforeldre har for eksempel ofte noen historier å fortelle. I forhold til definisjonen ovenfor havner de nesten av naturnødvendighet i kategorien for “svart humor”. Det er en overlevelsesstrategi. Nødvendigheter sliter på humøret, som svarer med å flire av nødvendighetene. Siden går det rundt og rundt i noen år, helt til barna blir tenåringer. Da blir det endelig fred å få.
Det er vanskelig å forholde seg til de som ikke har gnist — eller altså, de har vanskelig for å “ta poenget” uten noen runder med forklaringer som ender med å suge humoren ut av hele greia. Handler det om intelligens? Jeg tror ikke det. Jeg kjenner noen svært intelligente individer som ikke er humoristiske av seg og den sosiale atferden deres er omtrent like festlig som en kanyle, så slik sett ligner selskapelig humor kanskje mest på det å synge. Om sangen har harmonier som appellerer og en ikke alt for komplisert struktur vil de fleste kunne “falle inn” i en allsang, man sier at de “finner melodien” ganske raskt, men det finnes også noen som bare ikke klarer det. De føler ikke musikken, de har ikke sangstemme, det ene med det andre, det ender uansett med at det ikke passer for dem. Vil ikke, kan ikke, får ikke til. Humor som fenomen ligner litt på det. Det handler ikke om “mestring”, det er en tangential egenskap om man har anlegg for å tøyse og vitse eller ikke.
Fra min synsvinkel virker det ikke urimelig å foreslå at depresjon er det motsatte av å ha en sunn sans for humor, i det minste i tilfeller hvor pasienten tidligere viste slike anlegg, men senere “mistet” dem. Vi kommer her tilbake til den tidligere nevnte “vitale optimisme”. Det hender ting i folks liv som kanskje får dem til å miste motet, lysten, håpet, eller hva man skal kalle det, “mangel på inspirasjon” dekker ikke helt den graden av alvor vi ofte snakker om i slike tilfeller, men samtidig er jo dette hva det dypest sett handler om. Hvis livet ikke er inspirerende har man helt klart et problem, men ikke et som det finnes piller mot. Alle var jo vet et eller annet tidspunkt håpefulle på den måten barn er, altså helt uten kynisme (men forsåvidt også helt uten kunnskap), slik at man har denne egenskapen i seg et eller annet sted. Alle har det.
Visse psykologer snakker om et “såret barn” i personligheten, som folk gjemmer i et skap ikke ulikt hvordan noen fornekter de seksuelle impulsene sine. Folk sliter med slike ting. De har idealer men det er vanskelig å leve opp til dem. Etter min mening handler “ensomhet” som folk opplever i sine liv mer om at de har lukkede dører i selvet enn om at de “behøver noen” — denne andre som de projiserer ensomheten sin på skal liksom løse problemet, men sjansen er stor for at de kommer fra motsatt side med samme sak. Det kommer ikke til å fungere. Først må de “komme til seg selv”. Siden kan de henvende seg til andre. Det er sikkert ikke vondt ment men det er ikke desto mindre uærlig å prøve å være noe man ikke er. Det er ikke et tegn på styrke at man har et såret barn sperret inne bak en panserdør i kjelleren av den litt sinte personligheten sin. Broen til frihet i så måte består i å slippe fangen fri. Det er ikke farlig. Finnes det noe som er for alvorlig til å vitses om? Dette er et klassisk spørsmål. Svaret bør helst ikke være at man selv er for alvorlig til å vitses med, men sjansen er bitte litt større enn bitte liten for at dette er problemets rot. Mine følelser og min identitet er for alvorlige til å vitses med.
Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.
(Lovdata.no)
Som alle vet er mørkekjøring med mye snø i lufta noe jævelskap. Lyset treffer alle snøfnuggene, det er vanskelig å se langt fremover, det ene med det andre, jeg kjørte på noen bakfra en gang for mange år siden. Min unnskyldning var at de sto stille midt på riksveien, alt jeg så var baklysene og jeg trodde de var i bevegelse helt til jeg var kommet så nær at jeg ikke rakk å bremse helt ned i tide, så bilen foran fikk noen materielle skader mens jeg selv knuste ene frontlykta. Det ville ikke vært noe problem hvis alt som skjedde var at vi fylte ut vanlig skademelding og ellers fortsatte hver vår vei, men politiet må ha vært bare hundre meter bak meg, for de sto plutselig på stedet. Du vet jo hvordan politiet er. Så fort de blander seg inn i noe blir alt mye verre. De ga meg et forenklet forelegg på 6000 kroner som jeg først sa jeg kom til å nekte å betale, dette var jo ingen sånn sak, det var bare et av mange uhell på grunn av dårlig vær, gi meg en pause.
Politijuristen ringte meg og sa at det ikke ville lønne seg å nekte. Hvis de måtte gå til retten ville de bruke paragraf tre og når noen blir tiltalt etter paragraf tre blir det alltid dom, som i praksis betyr at jeg vil få saksopmkostninger på toppen av boten. At jeg kjørte på noen bakfra er i seg selv et bevis på at jeg ikke hadde den nødvendige beredskap ut fra de lokale vær- og føreforholdene. Jamen de sto jo stille. Det ville jeg ha sett på mange hundre meters hold hvis det var klarvær og bremset ned i tide, svarte de. Jeg hadde ingen flere argumenter. Jeg betalte boten. Slik endte den historien (bortsett fra en kjedelig sidefortelling om bilverksteder og kostnader). En nordmann skylder aldri på dårlig vær. Det er hva man kaller en tynn unnskyldning. Været kommer og går, intelligensen består (eller ikke). Hvordan klarer man å overleve inn i voksen alder hvis man ikke bare tar været på strak arm og tilåasser seg ettersom det skifter? Det er jo for fanden både femti og seksti grader varians i temperaturforholdene i løpet av et normalt år mange steder i Norge, for eksempel der jeg bor.
Det nytter lite å ha en mening om været. Skrike og slå i rattet fordi det snør, liksom. Hva er poenget? Hvis man er så følsom for varians i været bør man holde seg hjemme når det er nedbør, mye vind eller hva vet jeg, det finnes jo tiltak man kan ta for å ikke oppleve akkurat det været som frustrerer. For eksempel kan man planlegge turen ut fra hva værmeldingen sier. Selv avviser jeg kategorisk å legge ut på noen langtur med bil når det er “stor fare for mye snø”. Glem det. Jeg er resultatorientert. Jeg venter til jeg føler meg ganske sikker på at jeg kan garantere resultatet, som for en bilturs vedkommende er å komme seg fra A til B på en ikke alt for “interessant” måte. Jeg har aldri opplevd noen bilulykke som har vært alvorlig nok til at kjøretøyet ble totalskadet, men det har blitt noen bulker noen ganger, oftere fordi jeg har blitt påkjørt av andre enn fordi jeg, som i historien ovenfor, var uoppmerksom eller fordi jeg “antok” ting (jeg trodde bilen foran var i fart) og så videre. Grovt sett vil jeg si at to av tre småskade type uhell jeg har vært innblandet i har vært den andre partens feil på forsikringgsoppgjøret. Jeg er en ganske forsiktig sjåfør, man ikke av den “engstelige” typen, jeg følger trafikken på normalt vis.
Trond Berg Eriksen er professor i idèhistorie ved universitetet i Oslo. Han har skrevet noen bøker som jeg liker. Det var fra ham jeg fikk tanken om å sammenligne menneskelig samhandling i samfunnet med trafikkatferd: Det fungerer bare fordi de fleste for det meste følger trafikkreglene. Selv om etikken i det hele kanskje går dem over hodet forstår de fleste intuitivt at det vil bli mye bulking hvis alle bare gjør som de vil i trafikken. De reglene vi har om fartsgrenser, vikeplikt, og så videre, er ikke laget for å undertrykke individets frihet til å fremme sitt syn på trafikksaker, eller hevde sin forkjørsrett, men for å få trafikken til å flyte. Det er mange som er ute på veien og alle har en plan. De fleste av oss er mest interesserte i å passere hverandre i trafikken. Kollisjoner er på alle måter brysomme tildragelser. “Trafikken” som helhet er en flytsone som på ingen måte er uten alskens “episoder” men de fleste får gjort det de skal uten noe drama. Det ville vært toppers dersom man fikk til å overføre normal trafikkatferd også til resten av samfunnet, det vil si tanken om samhandling som grunnlag for flyt, la oss si i økonomiske saker. Men istedet har vi satset på prinsippet om “konkurranse”. Bulkingen dette medfører er riktignok ikke fysisk og målbar, slik det ville vært hvis trafikken handlet om å komme først til mølla, tut og kjør, men det skapes mye frustrasjon og psykisk lidelse ute i befolkningen på grunn av alle mikrokonfliktene som oppstår naturlig i et konkurransesamfunn.
Josef Stalin sa visstnok en gang at makt er noe som vokser ut av geværløp og dette virker ganske konsistent men hva slags type han ellers var så jeg tror at utsagnet er sant. Man kan jo aldri vite med sånne ting. Hvis ingen har vært på stedet da det skjedde og dokumentert ting med opptaksutstyr bør man ikke uten videre akseptere utsagn som blir tillagt den eller den berømte (eller beryktede) person. Ihvertfall bør man ha et par uavhengige vitner som bekrefter at slik var det. Sånn er det dessverre. Folk er glade i å prate og fortelle historier, det er ikke alltid så nøye om historiske og andre fakta er helt i vater. Det som teller er at man koser seg sammen.
Fun fact: Hvis man sier “hva er makt?” fort mange ganger så vil det etterhvert høres ut som Wehrmacht, altså “vernemakten” på tysk, som vel fortsatt er hva de kaller militæret sitt (slik som vi sier “forsvaret” selv i angrepssammenheng). Og det er jo unektelig den form for makt som Stalin åpenbart refererte til i sitatet sitt, det vil si at man med vold (eller troverdige trusler om vold) tvinger folk til å gjøre eller ikke gjøre det ene eller det andre. Kort sagt, at de gjør som de får beskjed om. Det er vel det de fleste ser for seg skal skje når noen peker på noen andre med et skytevåpen. Valget er ufritt. Riktignok kan man velge å la seg skyte, men et overveldende flertall vil typisk satse på “hva som helst annet inntil videre” som det mest aktuelle alternativ når de havner i en slik situasjon.
Vi kan altså fastslå at makt og avmakt kan handle om i hvilken ende av pistolen man befinner seg. Siste ord er ennå ikke sagt. Imidlertid krever denne formen for makt årvåken fokus på den eller de man har tatt kontroll over, for de vil jo selvsagt stikke av (eller verre) hvis man for eksempel sovner, som vil skje etterhvert uansett hvor våken man var til å begynne med. Tvangsmakt fordrer kontinuitet i trusselbildet. Vi kan si at dette er en svært kostnadskrevende form for makt. Den motsatte ytterlighet er den form for makt såkalt kjærlighet gir, altså at noen vil “gjøre alt for deg” fordi de elsker deg. Man hører om sånt. Det stemmer sjelden i praksis, men fantasien er populær. Et sted midt imellom finner vi maktstrukturer som er basert i felles interesser nedfelt i et allmengyldig avtaleverk, altså loven. Når man er femten år gammel har man sjelden fått gjøre som man vil, derfor vil idèene om frihet typisk handle om at folk må få gjøre som de vil. Dette føler man seg temmelig sikker på, helt til man oppdager at “det folk vil” er jo pinadø meg helt klin hakke noen ganger. Den virkelige verden er mye styggere enn man trodde og lover er derfor en nødvendighet for å holde ting stabile. Da har man blitt voksen i politisk forstand.
Man må kunne håndheve en lov, hvis ikke er det bare pissprat. Følgelig er vi nødt til å ha politi, påtalemyndighet, fengselsvesen og hele sulamitten. Ekasakt hvor mye vi behøver av disse ondene er imidlertid gjenstand for en viss debatt. Selv er jeg tilhenger av “lett hånd” og fukus på utdanning i forkant fremfor straffereaksjoner i etterkant, hvilket handler mer om økonomisk realisme enn om ideologi. Det er rett og slett både billigere og mer effektivt i forhold til strategien om å motivere folk til å oppføre seg som folk dersom man til en viss grad “later som ingenting” og behandler dem som folk, selv om de oppfører seg som idioter, fordi dette noen ganger motiverer noen av dem til å skjerpe seg. Det overordnede målet er jo å skape og vedlikeholde et samfunn det går an å leve i, noe som blir problematisk hvis man praktiserer “tung hånd” innenfor den offentlige forvaltningen — det er bedre om de oppfatter seg selv som “gjetere” enn som fangevoktere. Norge har hatt en streng og autoritær samfunnstype bare under de tyske oppkupasjonsårene. Ingen har lyst på mer av dette. Imidlertid finnes det et ikke ubetydelig antall mennesker i det norske samfunn som synes at tvangsmakt er lidderlig fine greier. Dette er selvsagt bare mulig hvis de opplever det som “svært usannsynlig” at tvangsmakten noensinne vil bli rettet mot dem selv, det vil si at i pistolfantasien deres befinner de seg i det minste i den enden som kontrollerer avtrekkeren — men har de kontroll over hvem løpet peker på?
Alle autoritære prosjekter mennesker har forsøkt viste seg å være suicidale i det lange løp. Revolusjonen spiser sine barn og alt det der. De som lever av sverd vil dø av sverd. Hvos mange gamle ordtak behøver du? Det er jo ikke akkurat som vi ikke vet hva som kommer til å skje når vi begynner å “ta ut de uønskede”. Hvor mye makt er den korrekte mengde makt? Politikken definerer hva som er nødvendig. Hvis målet er at de skal gjøre som de blir bedt om, uten å mukke, så behøver vi minst èn fangevokter for hver fange — og da er vi allerede langt inne i det latterlige. Da har samfunnet blitt et fengsel hvor systemets vedlikehold tar presedens over alle andre hensyn.
Som det fremgår av bilder foreslår han selv to. Dette er den korrekte mengde. Ikke fem øl til gutta fra sagbruket som noen tror. Problemet er at mange har fått litt for mye Marx. Eller altså, det egentlige problemet er at noen aldri begynner å lese Marx mens andre aldri slutter. Selv tenker jeg at han var en skarp filosof men ikke noen bedre statsmann en hva Platon var. Marx forsto ikke menneskenaturen. Dette er ikke i seg selv noe problem, nesten ingen filosofer forstår menneskenaturen — og de som gjør det har en tendens til å bli nesten litt skremmende i all kynismen sin, ta for eksempel Machiavelli. Ikke desto mindre har de rett. Filosofer har alltid rett. Dette betyr imidlertid ikke at de vet hva som må gjøres. Det er jo et praktisk problem. Hvem går til filosofer med praktiske problemer? Det er jo for faen ikke klokt.
Jeg synes ikke man burde bruke ordet marxist (og/eller “marxisme”) hvis man aldri har lest noe av Marx. Da vet man jo ikke hva man snakker om — og det eneste alle andre vet er at man er en sånn som snakker om ting man ikke har greie på, hvilket vanligvis trekker ned kredibiliteten litt, fordi som Karl Marx en gang sa: Jeg er definitivt ikke en såkalt marxist. Det er de som kom etterpå som skapte marxismen, og skal vi først snakke om denne så må vi se på hvordan Marx definerte staten: Et apparat som er etablert for å ivareta interessene til kapitalistklassen. Que? Det virker ikke som den norske staten gjør dette særlig bra, for kapitalistene rømmer jo hjemmefra. Det er nå tiden har kommet for å blande kalenderen inn i bildet. Når eksakt sa Marx dette? Ganz korrekt. For lenge siden, i et land langt borte. I våre dager defineres staten som et voldsmonopol innenfor et definert geografisk territorium, det vil si den eneste politiske aktør som kan bruke skarpe tvangsmetoder i henhold til de lover som gjelder. Enhver form for “privat initiativ” av voldelig art vil bli straffet.
Teknisk sett er forholdet mellom statsmaktene anarkistisk. Eller lovløst, om du vil. Det finnes ingen form for høyere makt som styrer statene. De gjør som de selv ønsker. Det er jo de som både lager og håndhever lovene. Bør vi jobbe for å lage internasjonale avtaleverk som gjør det i alles interesse å holde fred? Det er et av “de store spørsmålene” innenfor politikken. Jeg vet ikke hvordan andre oppfatter EU, men jeg ser det jeg ser. Ikke alle er like begeistrede for overnasjonale styringsmekanismer og der jeg ser et europèisk fredsprosjekt ser de hemmelige sammenslutninger av finansfolk og diverse “politiske bakmenn” av diffus karakter, kanskje ikke engang mennesker. Interessant nok ser vi på den samme verden med noenlunde det samme apparatet. Jeg mener, folk har jo for det meste to armer, to bein, fjeset foran og rumpa bak. De er ikke så forskjellige. Men så begynner det å knirke i tenkamentet. De får idèer. Det ene drar det andre med seg og før man vet ordet av det er de på nettet og “forsker” på ting. Det er ved dette tidspunkt jeg etterlyser et robust mentalt immunforsvar. Altså at man tilegner seg kritisk sans, helst fra barneskolealderen av. Du skal ikke tro. Du skal be om å få se bevis for det som blir påstått. Dette er en sunn vane. I en bedre verden ville alle kanskje snakket sant – og ingen ville gape over mer enn de kan bites med – men i den verden som foreligger er det dessverre slik at alle svindlere som vet hva de driver med henvender seg til menneskers evne til å tro.
Hvis du ikke ennå har sett filmen “In Bruges” bør du sette av tid til å gjøre dette. Ikke vent. Det er en gryselig god film. Når det gjelder de som allerede har sett filmen så kan de godt se den en gang til. De vet hvorfor. Men nok om det. Dette handler egentlig om Bruxelles. Eller som man sier nå for tiden, Bryssel. Den andre byen i Belgia. Der har de blant annet minibank. Lang historie, men det var altså slik at jeg kom kjørende gjennom Belgia i en britisk bil, det vil si med rattet på gal side. Man venner seg til de rareste ting. Dette hendte for så lenge siden at man fortsatt hadde bruk for kontanter. Cashish. Det er visstnok bare kriminelle som bruker kontanter nå for tiden. Betjeningen i de fleste norske butikker ser på deg omtrent som du tilbyr deg å betale med reveskinn og røkt fisk når du trekker en elegant seddelklype av sølv opp fra lomma. Ingenting er som det engang var. Men nok om det,
Det finnes egentlig godt med bensinstasjoner langsetter motorveiene gjennom Europa, men alle land har sine særpreg. Min erfaring er at Tyskland har hinsides enhver sammenligning de beste bensinstasjonene. Betjeningen er høflig, alt er rent, ting virker, og det er faen ikke måte på hva de selger der. Dessuten har de alltid en minibank. Nema problema. Han belgieren – som snakket fransk – syntes imidlertid at spørsmålet mitt var var komisk. Hvorfor skulle det være minibank på en bensinstasjon? spurte han retorisk. Nei, si det. Må jeg inn i byen så må jeg inn i byen. Der er det sikkert nok av parkeringsplasser og gode greier. Sånn er det jo i byer. Verste byen jeg hadde bodd i og samtidig hatt bil var Barcelona, hvor jeg måtte leie langtidsplass i et parkeringshus som var ti minutter å gå unna der jeg bodde, dessuten var trafikken “interessant” — men det var før jeg prøvde å kjøre bil i London. Herregud. Men det gikk jo bra. Uansett, det er på tide å komme til poenget. Da jeg gikk på skolen lærte vi et det het Bruxelles, som det jo også vitterlig står på alle skiltene der, men nå skriver alle Brussel eller Bryssel. Er dette degenerativt? Jeg synes det. På den annen side er det ingen som skriver chauffeur, det heter da sjåfør.
Språk har sine egne evolusjonsmekanismer. Det er ikke rimelig – som mange liker å gjøre – å kritisere de som for eksempel er en generasjon eller to yngre enn deg selv og som bruker språket på er måte som skurrer i dine ører. Det er sånn disse tingene fungerer. Mye av den norske litteraturen som ble skrevet for hundre år (og mer) siden har et tildels ganske snålt språk (selv om mange av dem siden har blitt “fornorsket” i diverse lesebøker for skolebruk). Til og med jeg – som jo er en svært ung mann på alle måter – kan huske ord og uttrykk som ikke er i vanlig bruk lenger. Det spiller ingen rolle hva jeg synes er “korrekt”. Hvis jeg ønsker å bli forstått må jeg bruke det språket folk forstår. Siden kan det kanskje hende at temavalgene mine i seg selv noen ganger kan bevege seg i retning av det problematiske, men det er en annen kategori av hypotetisk misforstand. I hvilken grad det er vanlig å endre sin egen rettskrivningsnorm vet jeg ikke, men jeg tviler på det, selv om jeg har gjort det mange ganger. For tredve år siden var jeg riktignok ingen Andrè Bjerke, men jeg var mye mer “riksmål” i vendingene, hvilket i praksis betyr gammeldags og tildels dansk noen ganger. Men det var før. Nå er jeg påssmoderne. Det gjelder å følge med på moten.
Flåssåfi er nesten det samme som filosofi, bare at det foregår på trøndersk, som noen ganger beveger seg langt bort fra latin. Språket er laget for helt andre formål. For eksempel har trøndersk minst tyve forskjellige ord for det å være tøff i trynet — litt avhengig av “bevisets stilling”. Verb kan jo bøyes på så mange slags vis. Karsk, karskere, karskest. Ikke heng deg opp i at det teknisk sett er et adjektiv. Etter et par runder med det lokale hjemmebrygget mister de fleste uansett språket. Alt brytes ned til en strøm av lyder hvor pitch shift er de eneste meningsbærende variabler i kakafonien. Ållå-vållå-håttå-jåttå? Nænu-hædu-bættu-dættu. Hahaha. Det er ikke til å forstå. Bare si skål. Det fungerer hver gang, helt til tunga blir lam av det fryktinngytende giftstoffet de ruser seg på.
Trøndersk kultur er dårlig forstått utenfor Trøndelag og for det meste helt ukjent utenfor Norge, hvor man stort sett ikke bryr seg særlig mye om finmekanikken i norsk lokalpatriotisme. Imidlertid vil de fleste nordmenn nikke aksepterende til påstanden om at trønderdom er hva man kaller en “sterk identitet” — til en slik grad at dette er noe ikke-trøndere ofte vitser om. Det finnes liksom ikke noen som er “trønder light”, enten er man utrønsk eller så er man “veldig trønder”. Sånn har det alltid vært. Det vil alltid være et Trøndelag, eller ihvertfall like lenge som Dovre står stille (og vi følger med på utviklingen). Det er hva man innenfor antropologien kaller en dominant kultur, som i praksis betyr at alle som bosetter seg i Trøndelag blir “mer trønderske” på alle vis. Det forekommer aldri at det går andre veien.
Ordet kaill betyr strengt tatt egentlig “en gift mann” men oversettes ofte med gubbe — selv om den vage bismaken av “eldre” som til vanlig ligger i ordet gubbe (jevnfør “det å være gubbete”) ikke er en betydning man har i det trønderske språket. Her brukes måssåkaill (altså “mosegubbe”) om de som er gubbete, det vil si at den språklige arven etter Publilius Syrus, som man også gjenfinner for eksempel i navnet på rockeorkesteret Rolling Stones, havnet på noe slags vis i Trøndelag: Det gror ikke mose på rullende stein. Men dette kan selvsagt bare være en tilfeldighet, basert i generelle observasjoner av hvordan ting fungerer i plante- og mineralriket. For å kort oppsummere, vi har altså en fastboende og gift “familiemann” av det trauste og litt kjedelige slaget, men som får jobben gjort. Det er en måssåkaill. Imidlertid går det også an å være en flåssåkaill — under henvisning til at “flåssåfårrå” betyr “det å tenke på ting” (eller mer direkte oversatt “det å reise i sinnet”), slik at det vi har er en tenksom, vanligvis også pratsom måssåkaill, eller altså en flåssåkaill. Begge disse er velkjente trønderske arketyper. Forskjellen mellom dem består vanligvis bare i hvor mye de prater (kanskje også litt i typiske temavalg).
Først nå kommer vi til poenget. Her om dagen snakket jeg på telefonen med noen som bor i Trøndelag og da dukket det opp en neologisme, altså et nyord. Ihvertfall var det nytt for meg. En eller annen skjemtegauk har satt sammen ord og kommet opp med flåssåmåsså, det vil si “filosofisk mose”, som virker å ha etablert seg som et vanlig ord for marijuana – altså cannabis – i slike miljøer hvor man har behov for å snakke om slikt. Det er jo litt komisk. Jeg vet ikke hva man eventuelt skulle sagt på østlandsk. Flosemose? Jeg tror ikke ordet “flose” betyr noe, ihvertfall ikke det samme som flåsså, så da er det i grunnen ikke noe morsomt, det er bare babbel. I beste fall et nødrim som man kan slenge inn i en linje hvis man står fast, men som alle vet blir det vanskeligere og vanskeligere å kommunisere med omverdenen jo flere slike ting man gjør. Det viktigste er jo å bli forstått, er det ikke?
For drøye tyve år siden ble jeg skilt etter å ha tilbrakt ti år sammen med en danser. Tida flyr. Først virker det som en selvfølge at “dette er den rette for meg” men så begynner tidens tann med gnaget sitt. Ting skjer, ord blir sagt, det ene med det andre, så kommer en dag når man erkjenner at det er best for alle at man skiller lag. Det grunnlaget som man i sin tid etablerte forholdet på har forsvunnet og man klarer ikke å enes om noen realistisk kurs videre, ihvertfall ikke som par — og da er det jo ingenting igjen. Hva skal man si? Det er vanskelig å forklare hvordan disse tingene virker, man må nesten erfare dem selv for å forstå det. For å vri litt på Tolstoj: Alle lykkelige forhold ligner på hverandre, men alle ulykkelige forhold er ulykkelige på hver sin måte. Djevelen er, som man sier, i detaljene.
Som skilt middelaldrende mann gjorde jeg det tradisjonen påbyr. Jeg tilbrakte noen år som mannhore. Det er når man danser som en sommerfugl rundt alle de vakre blomstene, men stikker av som en skremt rev når de begynner å stille krav. Man må jo beskytte sin frihet, som til å begynne med oppleves som noe fint og blankt men som snart nok begynner å ruste. Dermed ender man der hvor man var helt til å begynne med i det store spillet om livet og kjærligheten: Totalt utenfor. Ikke fordi det mangler “tilbud” men fordi dørstokkmila noen ganger er lang som et lysår. Vil jeg egentlig være i et forhold? Jeg følte meg ganske sikker på at svaret var ja de jeg i min første ungdom begynte på denne veien, men senere følte jeg meg mye mindre sikker på hva fanden det var jeg egentlig drev med. Hva er poenget med å bli eldre hvis man ikke samtidig blir klokere?
Etter noen år som eneboer uti den ville skogen, så å si, skjedde det jeg trodde var umuliggjort på grunn av fortidens synder og så videre, men du vet hvordan det er, plutselig kommer en uventet følelse av at du “selvfølgelig må være sammen med denne personen” på en måte som verken kan forklares eller motsies. Så da blir det slik. Ironisk nok var det som brakte oss sammen at vi begge var like sikre på at det definitivt og helt sikkert ikke var aktuelt for noen av oss å etablere noe parforhold med noen. Enkelte mennesker er laget for å være alene. Dette har ikke noe å gjøre med at man ikke er ettertraktet, det er mer av praktiske årsaker. Livet blir enklere når man slipper å forholde seg til nykkene hos et annet menneske til enhver tid. Dette er helt sant. Flere forhold handler sannsynligvis om selskap enn om lidenskap. De savner hverandre mer fordi de føler seg utrygge alene enn fordi de har virkelig lyst til å være sammen. De som ikke blir redde på grunn av livets farer, det store ukjente og det ene med det andre, har ikke det samme behovet for “selskap”. Slike ting snakket vi om. Det er ganske komisk. Disse helvetes skjebnemaktene spinner nettet sitt på finurlige måter.
