Jeg vet lite om hvem som leser de tingene jeg skriver og publiserer på denne plattformen (blogg.no). Det eneste jeg vet er at det er ikke mange. Det går egentlig ikke an å si at noen som publiserer innhold her har mange lesere, kanskje med unntak av den aller øverste linja av bloggtoppen, men selv ikke de har mer enn “noen få tusen” som de sannsynligvis har hatt mer eller mindre fast følge med over noe tid. Det er for lite varians i topplista til at det kan skyldes at et slikt antall mennesker besøker denne plattformen på jakt etter noe å lese, slik at min hypotese må bli at de rekrutterer leserne sine på andre plattformer enn denne, de bare linker hit. Det inntrykket jeg har dannet meg er at det neppe er mer enn et par hundre tilfeldige turister som kommer innom her på grunn av “åpen nysgjerrighet”. Resten er stamklientell i den forstand at de allerede følger sine favoritter på andre kanaler.
Ifølge åpen statistikk som man kan finne på nettet er det stipulert at omtrent 150.000 mennesker leser en eller flere blogger hver dag, men det finnes ingen tall som ligner på dette her på plattformen, selv om den fremholdes som “Norges største bloggportal” — så, hvor er de alle sammen? Jeg har ikke inntrykk av at det finnes mange plattformer som denne, slik at det handler ikke om konkurranse om noe som helst, annet enn de to-tre tusen faste følgerne man må opparbeide seg for å etablere seg blant overklassen i topplista, men de finner man neppe som “streifkunder” på denne plattformen. Det sies at ting var veldig annerledes for ti år siden (og mer). Noe skjedde. Sluttet folk å lese blogger? Det å lese har vel strengt tatt aldri vært følsomt for “trender” — enten liker man det eller så liker man det ikke. Hva skjedde? Som kulturelt fenomen ligner det på sivilisasjonskollapsen i sen bronsealder hvis det virkelig er sant at det en gang vanket hundre tusen lesere her. Folk slutter jo ikke å lese nettinnhold selv om de voinger hit og dit i forhold til hvilke nettsteder som er de mest interessante.
Så vidt jeg kan forstå er det Egmont som eier blogg.no og det gjør de åpenbart på en så passiv måte som mulig, hvor det optimale må anses som at ingen behøver å gjøre noe annet enn å passe på at reklamekontraktene blir oppfylt. Resten går av seg selv. Alt er veldig uhipt, det er noen slags mellomting mellom et sterkt nedbemannet samlebånd på fiskefingerfabrikken og kafèen til samvirkelaget i ytre Jokkmokk. Altså ikke noe sted noen oppsøker uten at de allerede har et ærend der. Det folk typisk snakker om her på samvirkelaget er dagliglivets mange små ting. Strømprisene. Melodi Grand Prix. Hvem som ligger med hvem. Det vanlige. Selv er jeg mest tiltrukket av den typen innhold som ligner vagt på det jeg selv fremstiller — altså at man i det minste prøver å komme med interessante saksopplysninger om ting som man selv åpenbart liker. Gjerne også noe om det man misliker av og til, men dette bør helst ikke være hovedfokuset. Det å være “sensasjonell” er ikke det samme som å være interessant. Sensasjoner går fort over, selv om de fanger oppmerksomheten der og da, det blir som han der britiske roadien fra filmen “Wayne’s World” som var veldig wow imponerende første gang med alle detaljene og forviklingene i det som etterhvert viste seg å være den eneste historien han hadde å fortelle. Om og om igjen. Samme gamle leksa.
Det er ikke urimelig å si at jeg er en profesjonell fremstiller av nettinnhold. Man kan diskutere kvaliteten men ikke kvantiteten. Stilen min er allerede etablert. Enhver kan finne kontinuitet i “arkivet” mitt på blogg.no. Er jeg forutsigbar? Både ja og nei. Hvordan jeg typisk ordlegger meg er forutsigbart, men det er noe varians i temavalg. Jeg henvender meg i utgangspunktet til “alle” — men det er neppe alle som synes noe særlig om produksjonen min. Dette er imidlertid ikke noe problem. Folk kan tenke akkurat hva de vil (det gjør de jo uansett). Hvorfor skriver jeg slik jeg gjør? Vel, det er slik jeg tenker. Det er slik jeg snakker. Ergo er det også slik jeg skriver. Personligheten min er ferdig med å forandre seg. La gå at jeg var litt følsom for trender og viste anlegg for narcissitisk forfengelighet på 80-tallet, men det er lenge siden nå. Toget har på alle måter gått når det gjelder “stil” — både inni og utenpå. Jeg synes ikke selv at jeg er noen interessant type. Imidlertid har jeg noen interessante historier, pluss litt talent (og ikke minst erfaring) med å sy sammen språk og formuleringer. Mye av det er riktignok i de dype skoger mye av tiden, men det kommer av at jeg liker å bryte med begreper som er vanskelige å forstå. Det er et større poeng for meg å være konsistent i uttrykket enn å være “forståelig”. Det jeg produserer er kanskje ikke stor kunst men det er min kunst.
Fra min synsvinkel ville det være en stor fordel om blogg.no fikk en mer aktiv eier. Plattformen fremstår i sin nåværende form som veldig daff og uengasjerende (annet enn noen ganger på negativt vis, når folk misbruker mangelen på moderatorkontroll til å fremstille løgner og hatpropaganda). “Indre initiativ” blant innholdsprodusentene er sjelden noen god idè, det ender nesten alltid med klikkdannelser og alskens intrigemakeri. Initiativ til diverse kampanjer og denslags må komme fra et redaksjonelt hold som per i dag ikke foreligger. Slik sett fungerer det passive eierskapet som en dødsspiral for selve forretningen blogg,no, fordi hvis dette ikke allerede er lavmålet så er det vanskelig å se at det kan gå noen annen vei enn ytterligere et trinn ned på aktivitetsstigen — og det er ukjent hvor mange trinn det finnes før bunnen er nådd, gitt at plattformen en gang visstnok var noe av det heiteste på den norskspråklige delen av nettet.