APECALYPSO

A4 er et standard papirformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm × 297 mm. Et A4-ark som deles i to på tvers av langsiden gir to A5-ark. Tilsvarende er et A3-ark dobbelt så stort som et A4-ark. Alle A-formatene er formlike. Forholdet mellom langsiden og kortsiden er tilnærmet kvadratroten av 2. Det kan bevises matematisk at dette er det eneste forholdet som gir denne spesielle egenskapen.

(Wikipedia)

Takk til bloggeren Frodith for å ha sparket igang hjernen min. Jeg satt og filosoferte over hva som kan være et bra hverdagslig eksmpel på prinsippet om skalainvarians – at en ting beholder de samme egenskapene uansett hvor mange ganger den blir fordoblet eller halvert – så ble det publisert en innlegg om metaforen A4; som de interessante menneskene noen ganger bruker som nedsettende betegnelse på de som er forutsigbare i forhold til samfunnsnormalen, kanskje også noen ganger litt redd for å stikke hodet frem. Slik som for eksempel meg. Jeg er en litt sånn der grå type som ingen legger merke til. Jeg kler meg anonymt og oppfører meg anonymt. Veldig A4. Jeg liker det slik.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Folioformatet er mas o menos det samme som A4, bortsett fra at ting var mer omtrentlige på den tiden da mesteparten av alt utstyr var åpent justerbart, slik at for eksempel folioutgaven av Hypnerotomachia Poliphili fra 1499 (“meget dyr bok”) ble fremstilt i formatet 196 mm x 297 mm, altså noe smalere enn A4 men med samme høyde — mens folioutgaven av Shakespeares samlede verker fra 1623 (“verdens dyreste bok”) kom i det røslige formatet 304,8 mm x 482,6 mm, som jo blir mer for A3 å regne. Formatet kom uansett inn i verden som en standard størrelse for “ett stykk kalveskinn” som man med mye arbeid omgjorde til vellum, eller pergament, og siden brettet dobbelt et antall ganger, som i våre dager er reflektert i papirstørrelsen “A” (fulgt av et tall, normalt bare 0-6) som er internasjonal standard.

Bøker er ikke hva det var, i den grad det overhodet er noe lenger. Kindle og andre digitale “lesebrett” kan ha et veritabelt bibliotek i minnet sitt og allikevel passer de fint i sidelommen på en vanlig reiseveske. Det er jo mer bekvemt enn å trekke med seg en pall med bøker, som man eventuelt måtte ha gjort hvis man skulle reise med den samme informasjonsmengden i tradisjonell hardkopi — som faktisk var noe folk gjorde for et par hundre år siden, da en sjentelmann ikke ville bli tatt seriøst som “lærd” med mindre han hadde noen kasser med bøker i bagasjen. Hvor er vi nå? Enhver tosk kan google hva som helst på telefonen sin i løpet av få sekunder. Men gjør de det? Det er et helt annet spørsmål, eller altså det er selve spørsmålet: Hva skal man spørre om? Vi lever på mange måter i en “motsatt” tidsalder, når kunsten med å finne frem til korrekt informasjon handler mer om å avgrense søket enn å følge en sekvens med ledetråder. Hvis vi betrakter slike nettsteder som wikipedia, arxiv.org, og så videre, som et kollektivt eksternminne på vegne av hele menneskeheten, består det praktiske problemet for de aller fleste i å vite hva det er man egentlig leter etter. Hvor finner man “hemmelighetene”?

Vi legger merke til at Robert Dallington i året 1592 publiserte en utgave av Hypnerotomachia under tittelen “The Strife of Love in a Dream” og som alle vet var den historiske personen William Shakespeare opptatt med å skrive dette året, fordi alle teatrene var i “lockdown” på grunn av pestutbrudd og samtidig foregikk det opptøyer rettet mot “innvandrere” eller “de fremmede” (anti-alien riots) i London, som førte til mye materielt skadeverk og mange døde. Ihvertfall er dette hva alle sier. De individene som sto bak opptøyene var visstnok unge soldater og sjømenn som hadde blitt dimittert inn i et liv i arbeidsløshet etter seieren over Den spanske armada i 1588, slik at det var mye uro og sosial ustabilitet i England som altså kulminerte i vold og skadeverk dette året, uten at det er krystallklart eksakt hva det var som utløste bølgene av opptøyer, bortsett kanskje fra “revolusjonær agitasjon” som jeg personlig tror er hva som fikk Christopher Marlowe drept året etter. (Han nevnes jo stadig som en av mange mulige kandidater for hvem Shakespeare “egentlig” var.) Hva som ihvertfall er fette sikkert er at jo mer man graver i historien rundt William Shakespeares forfattergjerning, jo mindre mening gir den offisielle historien, annet enn som et slags teater-i-seg-selv, bare at det handler om den svært lønnsomme Shakespeareindustrien, hvor bare turistbesøk til Stratford alene er verd mange millioner pund hvert år. Som noen en gang formulerte problemet: Hvis det å skrive bøker og skuespill hadde vært en straffbar handling så ville ingen ha kunnet bevise Shakespeares skyld i en normal juridisk prosess. Alt vi har er “det folk sier”.

Er det så nøye? Jeg vet ikke. Det er sikkert noe psykiatrisk som får meg til å ikke bare “slippe tak” i sånne ting. For eksempel plukket jeg tilfeldigvis opp boken “Arktos” av Joscelyn Godwin da jeg var i London i 1995, ikke minst på grunn av den fengende undertittelen: The Polar Myth in Science, Symbolism, and Nazi Survival. Men også litt på grunn av assosiasjonen til William Godwin, ofte kalt “anarkismens far”, men mer prosaisk var han biologisk far av Mary Shelley, som skrev Frankenstein. (Historien er litt av et hekletøy.) Materialet var såpass fascinerende at jeg la merke til utgivelsen av Hypnerotomachia til 500-årsjubilèet i 1999, som var noe Joscelyn Godwin sto bak, og slik kom jeg første gang i kontakt med dette klassiske verket om Poliphilio – “venn av mange ting” . og hans elskede Polia (“mange ting”). Det er derfor jeg har et registrert firma kalt Las Cosas Maravillosas (“de vidunderlige tingene”). Et generelt råd jeg deler ut gratis til alle er at de bør ikke spørre meg hvorfor jeg sier og gjør det eller det hvis de har dårlig tid. Forklaringen er alltid minst hundre sider lang, med fotnoter til de viktigste historiske hendelsene over de seneste par-fem tusen år, så langt jeg kjenner til dem (hvilket er ganske langt). Jeg vet tusen ganger så mye nå som da jeg var bare en ung hanekylling på noenogtredve. Herrgud for et uvitende fjols jeg var. Men jeg hadde gode instinkter. Det har jeg forsåvidt fortsatt, men jeg er ikke lenger like avhengig av dem for å overleve. Jeg har en hjerne nå.

Du kan ta ut alderspensjon fra og med måneden etter at du fyller 67 år. Hvis du har høy nok opptjening, kan du ta ut pensjon allerede fra måneden etter at du fyller 62 år. “Høy nok opptjening” betyr at pensjonen din må være minst like stor som minste pensjonsnivå som gjelder for ditt årskull.

(nav.no)

Folk med skarpe penner og blanke ark har sett litt på dette med å gi folk penger basert kun i “oppnådd alder” og regnet seg frem til at det er ulønnsomt. Folk lever i gjennomsnitt lenger nå enn i 1973, da norsk pensjonsalder ble satt ned fra 70 til 67 år. Den franske presidenten som nå bare heter Emanuelon Macronaparte utstedte nylig et dekret som hever alminnelig fransk pensjonsalder fra 62 til 64 år. Alle som noen gang har vært i Frankrike skjønte hva dette ville medføre: Opptøyer. Britene har valgt å løse det på en annen måte. Planen var å heve den generelle pensjonsalderen der med to år, fra og med i år, men siden den gjennomsnittlige levealderen har falt med mer enn to år siden 2010 tar de det igjen i denne enden istedet, så pensjonsreformen er foreløpig lagt på is. Netto besparelse blir jo det samme.

Hvem er det som betaler for hva i samfunnet? Dette er en klassisk debatt som har en tendens til å flokke seg rundt begrepet “penger”. Men penger har jo ingen selvstendig, fysisk eksistens. Penger finnes bare i hodet. Selve betalingen består i arbeid. Altså “verdiskapelse” nå eller senere — særlig senere, siden alle penger som finnes i samfunnet i prinsippet består av gjeld. Skyld. Lovnader. Tro. Plikt. Du kan gi meg to agurker i dag mot at jeg hjelper deg med å bære et kjøleskap i morgen, men i mellomtiden kan du kanskje bytte denne jobben jeg har lovet å gjøre i morgen mot en flaske pils senere på dagen fordi dette frister mer, og slik etablere en kjede av transaksjoner basert i tro på at jeg vil levere det jeg har forpliktet meg til å gjøre. Det er sånn penger fungerer. Alt begynner med et gjeldsbrev.

Hva har filosofer, journalister, fotomodeller, advokater, skuespillere, kraftmarkedsanalytikere og frisører til felles? De er alle parasitter. De gjør ikke arbeid, de bare “jobber” — som er noe helt annet. Det foregår ingen verdiskapelse innenfor “serviceøkonomien”, de bare flytter ting frem og tilbake mens de sjonglerer med papirer og pynter seg med ord. Grunnen til at dette overhodet er mulig er at vi har en maskinbasert primærøkonomi, slik at mesteparten av alt nødvendig arbeid i våre moderne samfunn er mekanisert. Imidlertid må netto mengde kraft som legges i arbeidet komme fra noe slags sted, som for øyeblikket er elektrisitet og fossile brennstoffer. Det er på ingen måte gratis. Samtidig er det elementært at visse primærbehov må ha full dekning på plass før individet er funksjonsdyktig i samfunnet, det vil si mat, klær, bolig og det man ellers trenger for å etablere en stabil nullpunktstilstand som man kan jobbe ut ifra.

I en strikt økonomisk forstand er ikke de fleste mennesker nyttige. De er ikke engang unyttige, de er rene skadedyr som ikke produserer noe av verdi her på jorda, bare en stor haug med søppel og ekskrementer. Dette er de brutale realitetene. Derfor er det ikke fruktbart å starte noen diskusjon om hvem som betaler for hva i samfunnet. Vi bare gjør det som er nødvendig for å etablere slike standarder for komfort og levestandard som er anstendige, basert i samfunnets relative rikdomstilstand. Vi spikker ikke fliser rundt hvem som er de mest nyttige eller på andre måter mest “verdige” blant oss, fordi dette vil ikke komme fordelaktig ut for de som opplever seg selv som viktige. Sannheten er jo at ingen ville merke noen forskjell hvis “lederne” forsvant, mens alle vil umiddelbart føle konsekvensene hvis de som gjør alt det nødvendige arbeidet plutselig blir borte — eller mer aktuelt, hvis de streiker. Transportarbeiderne vil savnes lenge før noen legger merke til at advokatene ikke har kommet på jobb. Det er et større problem hvis barnehagen er stengt enn hvis man ikke får tak i en holistisk auraterapeut.

Pensjoner er dyrt og vi får ikke noe igjen for pengene. Dette er et argument man “hører” fra visse deler av det politiske miljøet, men selvsagt ikke med direkte tale; det fremkommer på tradisjonelt politikervis, det vil si når man sier èn ting men gjør noe helt annet. Det spiller liten rolle hva vedkommende eventuelt har levert i realverdier, som gagnlig arbeid, altså ikke bare “jobb” som handler om å spille på systemet, for i det nyliberalistiske samfunnet måles alle ting i penger. Verdier som ikke kan knyttes til tall er bare floskler. Hvis du ikke lenger kan brukes til noe i arbeidslivet sendes du til tvungent pensjonistsamvær, med allsang, kristen forkynnelse og vafler, gjerne i regi av NAV. Poenget er ikke at man skal gjøre nyttige ting, poenget er lydighet. Du skal kjenne din plass i syetemet.

Nettet er et fascinerende fenomen for de som lar seg fascinere av bisarre tildragelser på idèplanet. Herregud. På en annen plattform enn denne (som er engelskspråklig) finnes det en naziblogger som har spesialisert seg på å advare det alminnelige publikum mot det vedkommende oppfatter som “skadelige ideologier” — med særlig vekt på LHBT-ideologi, som konstant er det emneområdet som genererer flest “likes” og kommentarer. Hva skal man si? Folk er som vanlig veldig opptatt av sex.

Jeg vet ikke om dette er et til saken viktig poeng, men jeg har inntrykk av at de fleste sier LGBTQ på engelsk, hvor Q står for queer (et ord som egentlig betyr noe slikt som rar, besynderlig, pussig), en flytende form for nonspesifikk samlebetegnelse som i prinsippet kan brukes om alle som avviker fra det heteronormative parforholdsformatet, men jeg kjenner ikke selv noen som definerer seg som Q, så jeg vet ikke noe om hva det betyr på et praktisk-anekdotisk plan. Jeg vet heller ikke hvordan man eventuelt skulle ha oversatt ordet queer. Skeiv?

Uansett, folk har gått langt over streken når de begynner å snakke om en “LHBT-ideologi” som bedriver aktiv verving blant mindreårige, men samtidig har dette blitt så vanlig nå at man nærmest har blitt nummen i forhold til slike argumenters groteske realitetsinnhold. Jeg vet ikke ved hvilken alder man begynner å oppdage at man hører hjemme på LHBT-spekteret, det er sikkert stor individuell varians, men det virker ikke urimelig å anta at det fremkommer ganske tidlig i puberteten for de fleste, som jo er en sårbar alder for alle, så ikke desto mindre de som i tillegg til alt annet man må slite med heller ikke føler seg hjemme i en heteronormativ seksuell identitet.

Jeg tror det de observerer er at det finnes et psykologisk hjelpetilbud rettet mot midreårige som opplever “annerledeshet” i sine seksuelle impulser og som behøver noen de kan snakke med om disse tingene — samtidig som foreldrene holdes utenfor samtalene, hvilket sikkert er hva den tidligere nevnte nazibloggeren sikter seg inn mot: Paranoide vrangforestillinger om hva som foregår når barnet ditt ikke utvikler seg slik som forventet. Foreldre er jo folk som har stemmerett. Hvis man kan skremme dem med at noen er ute etter å forderve barna deres så har man en god sjanse til å vinne stemmene deres. Hold dem emosjonelt på tuppa og gi dem stadig flere perverse tanker. Sånn fungerer den såkalte kulturkrigen. Når man skreller bort all svada innser man at det aldri handlet om noe annet enn å vinne flest mulig stemmer.

Seksuell identitet og legning er da vel for fanden ikke noe ideologisk spørsmål? Hele denne debatten var allerede ekstremt uren, men så kom noen opp med at alt dette med LHBT må oppfattes som et religiøst spørsmål, i den forstand at dette er kultisk og basert på den typen hjernevask man finner i diverse religløs kultsammenheng — forlate familien, gi opp all personlig eiendom, flytte inn i kultens hovedkvarter, det ene med det andre, mønsteret er velkjent. Samtidig er det om ikke direkte normalt, så i det minste ikke sjokkerende unormalt at tenåringer søker å bryte løs fra familiens dominans på måter som ikke alltid er like veloverveide, inludert det å havne i en religiøs eller politisk kult, men det å lete etter faste holdepunkter for sin seksuelle identitet er noe annet. Men er det noe poeng i å argumentere med nazibloggere?

Kommentariatet gjør det hele enda mer surrealistisk. Noen mente at evangelisten Billy Graham har noen slags verdensrekord i å ha døpt mer enn tre millioner mennesker inn i den kristne troen, så spørsmålet måtte bli hvem som var LHBT-religionens svar på Graham, og de foreslo dragartisten – som vel regnes med blant A-listen over kjendiser ved dette tidspunkt – RuPaul. Herregud. Mener de å si at RuPaul personig har gjort mer enn tre millioner mennesker homo? Det er hva man må kalle influenser! (Jeg ville lyve hvis jeg sa annet enn at det ville vært morsomt å høre en kommentar fra RuPaul selv.) Rent bortsett fra at det er naturligvis en fullstendig absurd påstand. Dragartister er scenekunstnere og dette har ikke i utgangspunktet noe å gjøre med seksuell legning — og det å være transkjønnet er noe helt annet. Er det en høyere prosentandel homofile blant dragartister enn blant befolkningen generelt? Det vet jeg ikke noe om, men jeg vet at homofile er overrepresentert blant mannlige skuespillere og dansere, så på det grunnlaget vil jeg tippe ja.

Bildet ovenfor ble tatt i januar i 2019, i anledning av at noen idrettsfolk skulle besøke Det hvite hus i USA (presidentens æresresidens) og daværende president Donald Trump hadde bestilt 300 hamburgere med diverse tilbehør, samt et antall pizzaer og mye annet fra noen kjente amerikanske hutigmatkjeder. Mange beskrev det som et veldig amerikansk øyeblikk da han poserte stolt foran denne perverse anretningen, åpenbart uten å se noe galt med opplegget — hvilket er Trump i et nøtteskall. Ingen intelligens, ingen klasse, ingen vurderingsevne, ingen kompetanse, ingen lojalitet. Mannen er et eneste stort fravær av sympatiske menneskelige egenskaper. Den høyreradikale propagandisten Tucker Carlson beskrev Donald Trump som “en demonisk kraft”. Det er sånn cirka det samme som jeg tenker.

Det interessante spørsmålet er naturligvis hvorfor noen vil ha et sånt avskum som statsoverhode. Jeg tror det må være fordi de oppfatter ham som “sterk”. En som kan ta tak i ting og rydde opp. Jeg tror til og med han selv oppfatter seg slik. Mange sammenligner Trump med mye annet, fra Stalin til Hitler, men jeg synes han minner mest om Idi Amin eller Mobutu Sese Seko. Altså en av mange fullstendig vanvittige afrikanske diktatorer på 70-tallet. De eneste nåværende statsleder det virker rimelig å sammenligne Trump med er Nicolas Maduro. En feit, keitete klovn fullstendig blottet for sjarm og eleganse, men også veldig ond og manipulerende. Uansett hvordan det forholder seg, noen har kanskje allerede lagt merke til at overskriften er en parafrase av Arnulf Øverland, nærmere bestemt det diktet hvor han henvender seg til “de som nærer seg på forakt for undermåler og overmakt”. Poenget jeg skal frem til er at det å kritisere Trump er som å jakte på oppdrettsfisk i merd. Det er så mye å ta tak i at hvor skal man begynne, liksom. Det er, som Øverland sa, billig føde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter min mening bør man begynne med å la det synke inn at selv etter fire år med “The Trump Show” i USA fantes det fortsatt mer enn 70 millioner amerikanere som stemte på ham ved valget i 2020, som han imidlertid tapte for den nåværende presidenten Joseph Biden. Mens Trump akkurat nå er under etterforskning av minst fire forskjellige rettslige instanser (for ulike kriminelle forhold) har han samtidig lansert sitt kandidatur til neste års presidentvalg. Hva slags jævelskap dette vil trekke med seg gjenstår å se, men det blir helt sikkert “noe”. Faktisk er det allerede noe, i form av republikanere som via fantasifullt taktikkeri yter Trump så mye politisk hjelp de klarer, hovedsaklig gjennom å forurense bildet av hva som foregår med ymse propagandatiltak. Blant annet virker det som om det er like før de begynner å karakterisere den mobben som på Trumps vegne gikk til angrep på parlamentsbygningen for to år siden for “frihetskjempere”. En av representantene planlegger å besøke dem i fengsel og karakteriserer dem kontinuerlig som “politiske fanger”, selv om de er tiltalt for prosaiske ting som innbrudd, skadeverk og vold mot politiet, som de fleste også allerede har erklært seg skyldige i. Det er jo ikke akkurat som om de mangler bevismaterialer. Det eneste som gjenstår i denne saken er å også trekke lederne for retten, blant annet Trump, men ikke bare han.

Det store sviket mot den amerikanske befolkningen er naturligvis det åpne såret som er Irak-krigen. Situasjonen i Afghanistan var (og er) fortsatt ikke bra, men der hadde man i det minste en flik av et folkerettslig gyldig grunnlag. Resulatet av det tyve år lange felltoget i Afghanistan er ikke nevneverdig mye bedre enn det i Irak, men påskuddet for å iverksette det i utgangspunktet hang i det minste delvis på greip. Irak var derimot en krigsforbrytelse og lite annet. Nürnbergprotokollene som ble etablert i kjølvannet av Den andre verdenskrig beskriver angrepskriger som ikke bare “en” krigsforbrytelse, men selveste krigsforbrytelsen som danner inngangsportalen til og grunnlaget for alle de øvrige påfølgende ulovligheter. Irak-spørsmålet er noe “uavklart” i det amerikanske samfunnet. De kommer ikke til å utlevere noen til internasjnale domstoler, men de kan iverksette sine egne prosedyrer for å få alle fakta på bordet og sørge for at i det minste sannheten kommer frem, fordi det er i forhold til dette mindre viktig om noen av de skyldige blir straffet, de man først og fremst bør gi en håndsrekning er de som tjenestegjorde under felttoget i Irak og som vet at hele opplegget var fullstendig galt. Hvordan kan man ha tillit i et forhold som hviler på løgner — og hvis man ikke kan ha tillit, hvordan skal man da organsiere samfunnet? Det er etter min mening ikke vanskelig å forstå hvorfor USA og Storbritannia er så ute å kjøre i eksistensiell forstand. Det er arven etter Bush & Blair.

Et Messias-kompleks (også kjent som Kristus-komplekset eller Frelser-komplekset ) er en sinnstilstand der et individ har troen på at han er, eller er bestemt til å bli, en frelser. Begrepet “Messias-kompleks” vises ikke i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM); det er verken et klinisk begrep eller en diagnostiserbar lidelse, men symptomene på sykdommen ligner de som finnes hos mennesker med vrangforestillinger. Denne formen for tro blir ofte rapportert hos pasienter med bipolar lidelse og schizofreni. Når et Messias-kompleks manifesterer seg i en religiøs person etter et besøk i Jerusalem, kan det identifiseres som en psykose kjent som Traveller’s Syndrome.

(no.frwiki.wiki)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv praktiserer jeg et noe lavere innslagspunkt for å plassere noen i kategorien for Kristuskompleks. Sjekkpunktet ligger ved om de typisk føler at de selv har noen slags “skyld” for at verden er som den er, og det ene med det andre, vi snakker jo om en slags form for “negativ narcissisme” nå. Pasienten er fortsatt verdens sentrum og føler fortsatt at deres rolle i det hele er “viktig” — men strategien deres er ikke den typisk masturbatoriske selvnytelsen som former seg rundt opplevelsen av egen suksess, skjønnhet, eller hva det nå måtte være som vi finner hos en “klassisk” narcissist, det er masochismen hos noen som tror at de gjennom personlig bot og forsakelse – samt ikke minst agitasjon – vil påvirke resten av verden til å innse sine synder og endre seg.

Du kan ikke redde verden. Dette er den fundamentale erkjennelsen alle er nødt til å gjennomgå for å oppnå voksenstatus. Barnets fantasi vil invariabelt bevege seg i retning av “vi kan jo bare” men hvis man er voksen vet man at ting aldri er så lettforståelige som de virker ved det første øyekast — og jo enklere en løsning er i teorien, jo vanskeligere er den å gjennomføre i praksis. Vi kan jo bare fordele ressursene mer rettferdig. Den fundamentale synden i dette bildet ligger i å feilvurdere hva og hvem man er. Jeg er et menneske. Men hva betyr det? Som biologisk taksonomi er det ukomplisert. Men livet handler ikke om hva man er. Det som teller er hva man gjør. Det er ekstremt viktig å forstå at i metafysikken er alle alene. Forholdet mellom selvet og verden er alt spillet handler om. Så fort vi blander inn andre entiteter enn selvet og verden (bruk eventuelt ordet Gud i stedet for “verden”, hvis du er av slik legning) skifter spillet karakter og heter nå etikk.

Hvis det å “redde verden” virkelig betyr noe for deg har du både motiv og mulighet til dette gjennom å “redde deg selv”, spesifikt fra et liv i løgn og elendighet, dersom dette er ønskelig. Bare så lenge du husker på at å “redde verden” betyr det samme som å “redde Gud” — som vi trygt kan si er en fundamental misforståelse av det foreliggende maktforholdet i bildet. Man behøver ikke å tro på Gud for å anerkjenne at dette ordet bare er en antropomorfisert konseptualisering av “alt som eksisterer og alt som skjer” — i praksis det samme som “verden”, eller altså alt som er ikke-jeg. Følelsen av å være noen som lever og gjør ting, basert i opplevelsen av “fri vilje” er hva vi mener med selvet. Det er forsåvidt vanlig å splitte opp selvet i flere mindre “personlighetsområder” som man har mer eller mindre bevisst kontroll over og som man bruker til forskjellige ting, men dette er en unødvendig komplikasjon i forhold til dagens tema. Vi bruker her selvet som begrep for alt man har personlig makt over og verden om alt annet — og vi forenkler bildet fordi vi ønsker å forstå det.

For å bringe orden inn i egen mental helse er det en avgjørende nødvendighet at man fatter et fundamentalistisk valg som man aldri senere fraviker. Det er et enkelt prinsipp, men det er så vanskelig å implementere i praksis at nesten ingen får det til: Snakk alltid sant. Hvis du ikke kan eller vil snakke sant må du tie. Hvis du ikke vet må du si “jeg vet ikke”. Hvis du gjetter må du være tydelig på at det er dette du gjør. Vi snakker kort og godt om grensesnittet mellom selvet og verden og hva slags kvalitet man ønsker å ha på denne kommunikasjonskanalen. Det finnes hvor mye mystikk som helst innenfor kategorien “selvutvikling” men mesteparten er okselort man ikke bør kaste bort tid på, med mindre man synes bisarre idèer er artig å studere (jeg innrømmer å ha en svakhet for slik perversjon). Problemstillingen vi står overfor handler uansett om å renske opp i og smøre det maskineriet som styrer forholdet mellom selvet og verden — som jeg nå skriver om under den antagelse at de fleste ønsker kunnskap om små ting de enkelt kan gjøre for å forbedre sitt eget liv. Sannhetsparadigmet er et passende fancy ord for hva vi skal frem til. Problemet med å lyve på vanemessig basis er jo at det har en tilbakeslagseffekt. Hvis vi sier at i metafysisk forstand så er livet ditt et interaktivt samarbeidsprosjekt mellom selvet og verden, så følger det av dette premisset at hvis du forurenser den ene parten så forurenser du også den andre — men du kan bare styre og påvirke selvet, ikke verden.

Det går selvsagt an å leve et liv fullt av alle slags løgner, ofte til en slik grad at det knapt finnes annet i personligheten, men dette er kostbart. Det svekker individets mentale immunforsvar. De fleste mentale sykdommer bør betraktes som “infeksjoner” hvor til hvilken grad man har et robust immunforsvar naturligvis har alt å si for infeksjonens forløp. Noen registrer knapt noen symptomer, mens andre har et veritabelt “feberforløp” i form av psykotiske reaksjoner på fremmede løgner som havner i konlikt med de livsløgnene de allerede har, noe vi typisk kan observere for eksempel i konkurranse mellom religioner. Folk som er religiøse på èn måte tåler dårlig de som er religiøse på noen annen (og derfor “feil”) måte, mens de som ikke selv er religiøse bare trekker på skuldrene. Det ene er verken verre eller bedre enn det andre. Det er uansett blasfemisk å uttale seg på vegne av Gud, og mer enn dette behøver jeg ikke å vite om noen religion. Det er jo ikke vanskelig å se om de lyver. Kommer de med påstander om Gud? I så fall lyver de. Ferdig diskutert. Hvis de snakker sant ville de sagt “jeg vet ikke”, fordi det går per definisjon ikke an å vite noe om Gud. Eller altså “verden”, hvis man er av slik legning at man foretrekker dette ordet. Mange har sterke følelser i forhold til konsepter som brukes i religioner. Selv føler jeg ingenting. Fra mitt perspektiv er det bare banalt og dumt. Eller det er et “teknisk” begrep. Jeg opplever det ikke som mer beundringsverdig å være religiøs enn å være psykotisk på en hvilken som helst annen måte. Til hvilken grad man er “from” tilsvarer bare til hvilken grad man har en velutviklet og godt implementert vrangforestilling.

Så langt metafysikken. Nå skal vi se på etikken. Så lenge man er alene finnes det ingen etikk, det finnes bare “en dialog med Gud” — men så snart man introduserer en sosial kontekst vil man også eksistere som “objekt” i andre menneskers synsfelt. De kan jo ikke se “skjønnheten i ditt indre” (og hvis de sier at de kan se det så lyver de). Alt de kan se er hvordan du presenterer deg. Hvordan du ytrer deg. Hva du sier og gjør. Slike “objektive” ting. Dette er alt de kan observere og følgelig alt de kan bruke som elementer i sin vurdering og bedømmelse av karakteren din. Dine egne meninger om deg selv er ikke relevante. I den grad de er “annerledes” enn hvordan folk typisk oppfatter deg så er den enkleste forklaringen at du lyver for deg selv, ikke at alle andre misforstår deg. Husk at Gud er lat. Eller skal vi kanskje si effektiv og formålsrasjonell? Verden bruker ikke typisk ekstra energi på å opprette og vedlikeholde komplekse arrangementer der hvor enkle ting gjør samme nytten. Er det ikke sånn det er i livet? Hvis vi kan løse noe på en enkel måte så velger vi ikke typisk en mer kompleks løsning, med mindre det å komplisere ting er et poeng i seg selv. Det er her vi støter på “det kunstige”. Kanskje man liker å operere med noen slags “stil” som krever diverse iscenesettelse og dramatiske omstendigheter, av typen “stor personlighet” som kommer svevende inn i alle sosiale rom på idiosynkratisk vis. Oppmerksomhet er jo en av de viktigste postmoderne verdiene — og ut over dette må vi dessuten anføre at alle mennesker til alle tider har alltid likt å føle seg attraktive, i det minste for noen. Det å søke metafysisk ensomhet for å fordype seg i “dialog med Gud” er i praksis det samme som å gå i kloster. Med mindre dette er hva man ønsker er det nødvendig å fordype seg i de etiske problemstillingene.

Kristuskomplekset fordrer en konfrontasjon med verden. Myten handler jo om hvordan Gud sender sitt avkom til verden for å ta på seg skyld for alle menneskenes synder og siden dø for de ugudeliges hender og det ene med det andre. Ganske dramatiske greier. Dersom det ikke foreligger noen synd å ta på seg mister jo Kristusmyten hele sin raison d’etre – for å si det som franskene – følgelig er man nødt til å begynne med å identifisere de syndefulle synderne, slik at man kan frelse dem gjennom å involvere seg og ta ansvar. Hør min røst. Jeg har fra visdommens fjell nedsteget for å bære bud om den sanne vei til frelse. Sånn omtrent noe sånt. Mega narcissistisk. Selvsagt er denne typen innstilling og virksomhet aldri hjelpsom, hverken for en selv eller andre. Hvis man plutselig en dag “hører en stemme i hodet” så er ikke dette Gud, eller noen som helst annen “ekstern” karakter, det er ditt eget sinn, nærmere bestemt din egen underbevissthet. Du har ikke kontroll. Underbevisstheten din har etablert en “alternativ identitet” som den presenterer for deg som en “stemme” — og når dette skjer så er det alltid fordi underbevisstheten har prøvd mye annet først, for det er jo drastisk å splitte bevisstheten på denne måten. Det er ikke sikkert det lar seg reparere igjen, og da har vi en klassisk Doktor Jækel og Mister Hai type situasjon. Han lever et dobbeltliv. Den viktigste – signifikante – delen av ordet scenekunst er kunst. Mens jeg respekterer en skuespiller så har jeg vesentlig mye mindre enn ingen respekt for predikanter og politiske agitatorer. Løgnere med megafon er en taktil forverring av problemet med at folk lyver.

Amerikanerne bruker uttrykket “shooting fish in a barrel ” om det å gå etter – eller bli presentert for – litt i overkant enkle mål. Hvordan kan vi transportere meningsinnholdet i dette uttrykket til norsk uten at det ser ut som enda en dustete anglisisme? Språkforurensning er sikkert et litt eltistisk problem fra manges synsvinkel, men jeg er jo en slags språkkunstner så da er sånt typisk hva man bryr seg om. Redskapen skal vedlikeholdes. Jeg er i det store og hele “tranquil” i forhold til sånt som de såkalte fedrelandsvennene bryr seg om, men når det kommer til det norske språket er jeg en kompromissløs ultranasjonalist med rykninger i avtrekkerfingeren.

Man skyter ikke fisk i tønne i Norge, først og fremst fordi vi ikke har den typen våpenkultur hvor man underholder seg med å dra på tur for å skyte på blink – selv om det finnes skytebaner og skytterlag – og vi mangler den eventuelle litterære konteksten som ville gjort det til noe mer enn en tarvelig metafor. Likevel har dette uttrykket kommet innvandrende og bitt seg fast blant de samfunnsklassene som er mer moderat intellektuelle. Selv sånne som blir helt hysteriske når de ser en svarting virker ikke å bry seg særlig mye om språkets integritet. Mange av dem snakker jo nesten like mye engelsk som norsk (men ingen av språkene på noen bra måte). Herregud for noen udisiplinerte troll.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Engelsk er jo et “verdensspråk” med stor spredning til mange veldig forskjelligartede lokale land og kulturer. Jeg snakker engelsk flytende, men med en ganske markant “britisk” intonasjon – la oss kalle det “Shakespeare-aksent” – slik at amerikanere tror nesten alltid at jeg er brite, mens dette selvsagt aldri er noe briter tror, de gjetter at jeg er fra Sørafrika. Ingen engelsktalende tenker at jeg er norsk. Ingen norske heller, for den saks skyld, når jeg snakker engelsk. Jeg har ikke den typisk norske aksenten som for eksempel Jens Stoltenberg har, eller Thor Heyerdahl hadde. Norglish. Imidlertid er jeg skarpere enn hva som er vanlig når jeg skiller mellom språkene. Jeg opplever det ikke som naturlig å snakke engelsk til mennesker som kan norsk — og jeg er ikke begeistret for norske mennesker som strør rundt seg med en masse dårlig engelsk i sammenhenger hvor norsk språk ville gjort en bedre jobb.

Over hele distriktet der jeg bor anlegger man typisk et dekke av hardpakket snø på veiene gjennom vinteren. Det fungerer bra så lenge det holder seg stabilt kaldt, men det blir “interessant” å både styre og bremse til visse tider og på visse steder når smeltetiden kommer. Den begynner jo som kjent med mildvær på dagtid og frost om nettene — og jeg er en av de der tidlige personlighetstypene. Det er mer sannsynlig at jeg skal stå opp rundt midnatt dagen i forveien enn at jeg skal sove helt til klokken åtte om morgenen og det som verre er. Det de fleste tenker er en passende tid for å stå opp er hva jeg kaller “lunsjtider”. Til gjengjeld blir jeg umedgjørlig utover kvelden. Sånn har jeg vært i alle år. Dette med å “forsove seg” er et ubegripelig konsept for meg. Hvor sløv går det egentlig an å bli?

Uansett, om morgenen er det is der det kvelden i forveien var sørpete og fælt. Det er da det generelt sett lønner seg å være skeptisk til “svart asfalt” og heller styre seg mot der man ser det ligger snø og is, selv om det er humpete. Det er ekkelt når man mister veigrepet, selv om det bare er for korte øyeblikk om gangen, men det er bent frem uunngåelig på slikt føre. Kunsten er å ikke miste hodet også. Det er en kunst å kjøre på glatta, men det er noe man helst bør lære seg hvis man har tenkt seg ut i trafikken i snøsmeltingssesongen. Men sånn er det, jeg må ha ingredienser — fordi jeg har tenkt å lage mat. Pasta. Sausen lages på tomatbase, med kjøttdeig, bacon, hvitløk, jalapeños og oliven. Den har ikke noe navn, men det er den favoritten jeg selv har utviklet over lang tid og som er tilpasset min smak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor ofte spiser jeg sukker? Åpenbart ikke særlig ofte, men det skal være en strøken spiseskje sukker i tomatbasert pastasaus, sammen med to spiseskjeer god eddik. Men den ti år gamle kilosposen med sukker som jeg har – eller altså hadde – i kjøkkenskapet måtte jo bli tom en gang. Herregud. Må jeg virkelig kjøpe mer sukker allerede? En kilo burde jo vare livet ut. Jeg bruker faktisk mer salt enn sukker, målt i nettovekt, og ingen kan si at jeg bruker mye salt. Jeg har ikke sukkersyke eller noe sånt, det er bare at jeg er veldig skeptisk til sukker og lever under den vrangforestilling at det er en av de farligste “kulturgiftene” vi har, blant sånt som er ganske vanlig å ha i seg. Man får uansett i seg masse sukker gjennom et vanlig kosthold — så det kan ikke skade å holde forbruket nede der man kan, som altså ikke er tomatbasert pastasaus. Der behøver man en strøken spiseskje for å løfte frem visse dimensjoner av tomatbasen. Banna bein.

Mange klør seg i hodet over hva som er greia med alle de forskjellige “formene” av pasta. Smaken er jo lik, de bare ser forskjellige ut. Men poenget er at ulike former fanger opp sausen på ulikt vis, slik at for eksempel carbonara og arrabiata (som jeg lager en variant av, det er i prinsippet bare en vanlig tomatsaus, som bolognese, bare at den skal være “hot”) funker best med forskjellige slag pasta. (Jeg foretrekker farfalle til carbonara og penne til arrabiata.) Sausens viskositet (altså hvor “tykk” den er) og gjennomsnittlig partikkelstørrelse på det man har oppi er hva som avgjør dette spørsmålet. Poenget er i ethvert tilfelle å optimere rettens mekaniske spisevennlighet — som selvsagt toppes med en generøs klype nyhøvlet parmesanost når den ligger på tallerkenen. Kanskje også et par tvist med pepperkverna. Vi får se.

En person med lett psykisk utviklingshemming kan i stor grad ta vare på seg selv. Personen kan gjøre mange av dagliglivets oppgaver som personlig hygiene, matlaging og andre praktiske oppgaver i huset. Mange kan delta i vanlige samtaler, men de kan ha problemer med å forstå og uttrykke seg.

(ndla.no)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Problemer med å forstå og uttrykke seg er relativt. Fra naturens side er vi programmert til å bare oppfatte fenomener som faller innenfor visse rammebetingelser av fysikken. For eksempel finnes det lyder vi ikke kan høre, men vi kan måle dem med teknisk utstyr. Det samme gjelder alle andre ting vi kan (eller altså ikke kan) sanse. I den grad de faktisk eksisterer som fysiske fenomener vil de la seg måle med egnet teknisk utstyr. Om et fenomen “bare” er psykologisk snakker vi imidlertid om en helt annen kategori av problemstillinger som vi ikke skal berøre her og nå. Vi snakker kun om objektive forhold, som flere observatører vil oppfatte på lignende vis, uavhengig av hverandre.

Vi regner typisk barn som de facto psykisk underutviklede inntil de er minst 18-20 år gamle, i praksis mye lenger. Når det gjelder de formelle kravene til å bli kategorisert som “lett psykisk utviklingshemmet” så skal pasientens IQ ligge mellom 50 og 70, mens deres “modenhetsalder” skal ligge mellom ni og tolv år, som i praksis betyr at selvforståelsen deres er permanent fanget i en førpubertal loop. De vil selvsagt ha livserfaring som tilsvarer deres faktiske alder, men utviklingehemmingen deres gjør at mye av det “normale” mentale repertoaret rett og slett ikke er tilgjengelig for dem. Det blir som med de lydene øret ikke kan høre. Vi som er godt voksne vil ikke vanligvis se noe poeng i å prøve å “forklare” komplisert emosjonell slitasje som bygger seg opp gjennom lang tid for de som ikke selv har erfart “lang tid”. Hvorfor forsøke? De har uansett ikke noe selvstendig referansesystem de kan bruke som grunnlag for forståelse. Det samme gjelder ved utviklingshemming.

Noen mener at å måle menneskers IQ ligger på samme saklighetsnivå som å måle deres “skjønnhet”, mens fra mitt perspektiv ligner det mer på å måle kroppshøyde (som ikke er foranderlig på samme måte som kroppsvekt, men man kan til en viss grad “jukse” ved å lute seg i kroppsholdningen eller bruke høye hæler). Det å fornekte varians i intelligensnivå og “behandle alle likt” kalles prokrustisme og er ikke til hjelp for noen, kanskje bortsett fra de som ikke liker å “tilpasse farten etter forholdene” fordi de vil ha ting på sine egne premisser. Etter min mening er det psykopatisk å behandle alle som om det ikke finnes noen varians i individenes intelligensnivå, samt andre forhold som er utslagsgivende for tilpasningsevnen — for eksempel traumer som er spesifikke for akkurat denne pasienten. Ikke engang innenfor jussen blir alle i praksis behandlet likt, fordi innslagspunktet for hva “de burde ha forstått” ikke er det samme hos alle. Det er derfor vi har fagdommere. De skal gripe inn og utvise slikt skjønn som situasjonen krever, spesifikt i forhold til begrepsparet subjektiv og objektiv skyld, som forsåvidt ikke vedkommer det “tekniske” skyldsspørsmålet, men det har mye å si for straffeutmålingen.

Eller sagt på en annen måte: Jeg stiller høyere krav til “de smarte” enn til de såkalt normalt intelligente, som jeg egentlig ikke forventer mer fra enn at de skal oppføre seg som dyr, og når det gjelder “de dumme” så forventer jeg ikke engang dette. Jeg forventer udyr i atferden, men samtidig at de har slik mangel på metakognitive evner at de tror dette er sånn ting skal være, og – et mye viktigere poeng – de tror det er slik for alle andre også, noe som i funksjonell forstand gjør dem til solipsister. Ikke fordi de tror at deres egen bevissthet er alt som eksisterer, men fordi de bruker sin egen bevissthet som universell standard for enhver form for mental virksomhet. De “sammenligner med seg selv” som man sier, ut fra det premisset at jeg = normal. Mine vurderinger = eksakt og tilstrekkelig dømmekraft. Som vi har repetert mange ganger tidligere, det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke forstår og vet, men alt de tror de forstår og vet, på et feilaktig grunnlag. De som faktisk er intelligente opererer alltid – uten unntak – ut fra det premisset at de på grunn av informasjonsknapphet alltid tar feil om alle ting (det å “ha rett” er jo ingen menneskelig egenskap), men de jobber ut fra rimelige arbeidshypoteser som de tilpasser etterhvert som de blir bedre informert, etter vanlig bayesiansk mønster — mens idiotene som vanlig tror det finnes “absolutte sannheter” som de ikke bare har evnen til å forstå og assimilere i sin egen tenkning, men også noen slags plikt til å “misjonere” om overfor andre.

Jeg er i utgangspunktet aristokrat og elitist. Jeg har ingen sympati eller medlidenhet overfor “de elendige” og min egen æreskodeks forbyr meg å “late som”. Imidlertid har jeg ikke noe mot dem heller. Jeg anerkjenner selvsagt alle levende skapningers rett til å eksistere på sine egne premisser og uttrykke seg slik de synes de bør. Det har bare ikke noe med “meg” å gjøre. Deres skjebne angår meg ikke — og jeg ser ikke hvorfor jeg eventuelt skulle presentere noen “fake” interesse. Eller for å si det slik: Hvis jeg ser noen som åpenbart er i ferd med å drukne så kommer jeg til å trekke dem på land og fike liv i dem med slik førstehjelp som er nødvendig, men så snart det blir etablert at de selv har kontroll over situasjonen vil jeg forlate stedet. Det blir ikke aktuelt med noen dybdepsykologiske terapisamtaler om hva de erfarte i sitt indre, det driter jeg rett og slett i. Fortsatt ikke min business. Klarer du deg selv? Fint. Iverksett. Lykke til videre. Over og ut. Vennligst ikke fortell meg livshistorien din fordi dette vil bli betraktet som overlagt drapsforsøk med kjedsomhet som våpen. Det finnes folk som jobber med sånt. Henvend deg til dem istedet. Forskjellen mellom “reddende engel” og “dødsengel” er mindre enn du tror. En lang samtale med meg vil ikke typisk medføre at folk “føler seg bedre med seg selv”. Snarere tvert imot. Jeg vet dette. Du vet ingenting.

Autoritære mennesker har en tendens til å like tvang. De fantaserer mye om dette, som om det finnes noen slags “korrekt” måte å leve et menneskeliv, ut over hva lovverk og normal anstendighet tilsier. Målet helliger middelet sier de til seg selv. Hvordan blir man slik? Nesten i ethvert tilfelle barndomstraumer. De får det – bokstavelig talt – banket inn i seg. Dette etablerer kontekst for senere i livet. Den tvang man selv erfarte blir oppfattet som den eneste “seriøse” metode innenfor alt det moralske politiarbeid livet krever. Vil du ikke så skal du. Dette er det dynamiske elementet av fascisme: Arvesynden. Overgrep og mishandling som spenner seg over generasjoner. Den emosjonelle dynamikken er den samme hos både offer og ovegriper (som senere i livet ofte bytter roller). Tvang, trusler og vold blir alltid betraktet som et aktuelt alternativ. Innenfor deres virkelighetshorisont betraktes ikke argumenter som den siste politiske ankeinstans. De er trent opp til å forvente vold og tvang, derfor ser de verden gjennom dette prismet. Fra deres synsvinkel er det nærmest kriminelt naivt å ikke alltid regne med det voldelige alternativet. Siden de selv har et veldig “nevrotisk engasjement” rundt fenomenet vold blir det ubegripelig for dem at noen har et “avslappet” forhold til det, i den forstand at det ikke er emosjonelt for dem. Dette betyr ikke at de liker vold – som jo er engasjement – men at de ikke oppfatter tvangsmetoder som relevant metodikk i sine egne liv. Vil du ikke så finner jeg en annen. Det er ikke “personlig” og det finnes ingenting som er så viktig at det er nødvendig å bruke tvang, med mindre ting går på livet løs, på en akutt “her og nå” måte. Det er kriminelt å planlegge bruk av vold og tvangsmidler, enten man akter å gjøre ting selv eller bruke stedfortreder, for eksempel politiet.

Nazibloggere er hva de er fordi de fantaserer om å “rydde opp i ting” ved hjelp av tvangsmetoder. De er de facto fascister, uansett hva de ellers måtte kalle seg. Dette er naturligvis bare ord og begreper som kan – og ofte bør – spilles over i en semantisk debatt hvor man ser på realismen i situasjonen. Er “nazi” et skjellsord eller er det et aktuelt analytisk begrep man kan bruke om en spesiell form for mentalitet? For meg er det sistnevnte som gjelder. Herregud. Jeg har ikke så dårlig fantasi at jeg ville beskrive noen som nazi hvis jeg ønsket å fornærme dem. Det ville i så fall være noe mye dypere og mer personlig sårende. Imidlertid må man jobbe bra jævlig hardt gjennom lang tid for å klare å irritere meg til en slik grad. Jeg sier ikke at det er umulig – til og med en mygg kan få det til på en varm sommernatt – men det er ikke typisk noe som noensinne skjer i normale sosiale sammenhenger. Dessuten er jeg oppvakt nok til å “se det komme” med romslig margin til å treffe mine egne strategiske disposisjoner. Men dette handler ikke om “meg”. Det er objektivt sant at jeg skriver fæle ting og at jeg ofte beskriver mennesker på sjokkerende måter, men jeg er ingen naziblogger. Jeg fantaserer ikke om å påtvinge andre min vilje, eller omarrangere samfunnet etter min egen smak. Jeg formulerer tanker om den menneskelige tilstand på et filosofisk grunnlag, basert i observasjoner og analysert i forhold til slike konsepter som jeg finner relevante. Kort sagt, jeg kaller det ikke spade når folk bruker gravemaskin. Fascisme er en degenerativ tilstand som inntreffer hos borgerskapet når de henfaller til nevrotiske fantasier om å bli fratatt privilegiene sine. Det er mye av sånt nå for tiden. Naziene fantaserer mer eller mindre åpenbart om etniske utrenskninger, konsentrasjonsleire og hvordan man bør “samle sammen og sende folk til steder” — tilsynelatende under en mangelfull forståelse av hva de egentlig ber om. Men sånn var det forrige gang også – altså for hundre år siden – og sånn er det jo med mennesker. De er ikke typisk særlig intelligente dyr.

Logikk er læren om lovene og reglene som gjør tenkningen, resonneringen og argumentasjonen gyldig («logisk»). Den klassiske logikk går tilbake på Aristoteles’ syllogismelære. Helt siden den gang har logikken utgjort en av filosofiens hoveddisipliner. Den moderne logikk kan spores tilbake til 1800-tallet. Det var på denne tiden at bl.a. George Boole, Augustus De Morgan og Gottlob Frege gjorde de første forsøkene på gi logikken en matematisk fremstilling (se boolsk algebra og formal logikk). Den moderne logikkens mest grunnleggende gren er setningslogikken. Andre grener er predikat-, klasse- og relasjonslogikken. I løpet av 1900-tallet ble logikken videre utvidet til å gi rom for usikkerhet og sannsynlighet. Resultatet var utviklingen av bl.a. flerverdi-, fuzzy- og kvantelogikken.

(Wikipedia)

Folk snakker. Noen ganger bruker de ordet logisk men det virker ikke som om de forstår hva det betyr, så det er vanskelig å tyde hva det er de egentlig “mener”, eller i det minste “mener å påstå”. Alt løser seg opp til en klyse med snørr, eller altså det de betegner som “følelser” og som jeg oppfatter som sinnsykdommer. Hva er det de vil? Svaret er at de vet ikke hva de vil. De har ikke noe språk.

Norsk folkeskole har ikke tradisjonelt vært fokusert på å trene opp evnen til å tenke klart. Snarere tvert imot, obskurantisme brukes som et aktivt pedagogisk element i en prosess som systematisk stripper barna for deres naturlige vitebegjær. Man trenes opp til å bli et arbeidsdyr som ikke stiller noen vanskelige spørsmål. Filosofi er alt for vanskelig for deg. Vel, det kan bli hvor vanskelig som helst, men det behøver det ikke å være. Man kan starte med et sett av ganske enkle ting, så tar vi det derfra.

Begynn med dette grunnkurset (krever normalt god forståelse av engelsk):

Med defaitisme (fransk défaitisme, av défaite, «nederlag») menes en sinnstilstand, stemning, tilbøyelighet eller overbevisning karakterisert ved motløshet, resignasjon og overgivelsesvilje under inntrykk av utsiktsløshet overfor en fiendes opplevde overmakt i kamp eller krig, og troen på nederlaget som uunngåelig skjebne. Ordet har nedsettende verdi, og ble dannet i Frankrike under første verdenskrig til bebreidelse av lignende tendenser i egne rekker, eller av oppfatninger som ønsket snarest mulig fred på bekostning av Frankrikes krigsmål. Ordet brukes nå også om tilsvarende holdninger generelt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det må være omtrent ti år siden første gang jeg hørte om doomers, altså individer som har resignert og gitt opp alle tanker om å jobbe for en bedre tilværelse. Alt livet handler om er å overleve fra dag til dag i den lille ettroms leiligheten i sovjetblokka, som igjen er plassert i et dystopisk industrilandskap av gul røyk over grå snø. Det var visstnok et russisk fenomen, eller kanskje vi skal si “østblokk” fordi så mye av kulturuttrykket til doomerne nostalgiserer 70-tallspropagandaen om det sosialistiske arbeiderparadiset og det ene med det andre. Idealet er altså en løgn fra en tid som ikke lenger finnes. Det er vanskelig å bli klok på denne “bevegelsen” (i den grad det kan kalles noe slikt). Først trodde jeg det hadde noe med doom metal å gjøre, eller kanskje noen slags crossover fra “depressiv svartmetall” (som er en helt egen greie hvor de dyrker depresjon, undergang og hele den pakka), men de er mer inne i “postpunk” og synthmusikk, for eksempel Molchat Doma og mye annet som utgis på plateselskapet Harakiri Diat. Vel, det funker for meg. Jeg har likt postpunk siden det ble oppfunnet – Joy Division og resten av La Hacienda – selv om jeg i disse dager er mest interessert i nyere Søramerikansk postpunk.

Så langt østblokklandene, det vi samtidig har i vesten er svartpilla — beryktet for å være “det ondeste man kan svelge” men jeg vet ikke helt. Ihvertfall synes ikke jeg det er vanskelig å komme på verre ting som har entret kroppen til folk gjennom munnen. Men flisespikking til side, dette er svære greier, ihvertfall på nettet. De kaller det ekstrem nihilisme, som er et komisk forsøk på tautologisering av en nullpunktstilstand som ikke bærer adjektiver. Null er null. Det finnes ikke noe sånt som “det ekstreme null”. Greia er uansett å innse at ingenting betyr noe og det er ikke noe du kan gjøre med det. Ingenting nytter. Alt du prøver vil bare gjøre ting verre. Det eneste sosiale liv svartpillerne har, eller for den saks skyld ønsker, er det de finner på nettet. De går ingen steder. Treffer ingen mennesker. Legger ingen planer. Livet er et enste langt øyeblikk uten innhold, mål eller mening. Om man lever eller ikke lever er uten betydning for noen, ikke engang deg selv. Dette er en greie som eksisterer og de som “har svelget svartpilla” vanker i diverse nettsamfunn som er organisert rundt håpløsheten som en nærmest religiøs tilstand. De kaller det å våkne opp og innse realitetene. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste virker det som om mange ønsker å “forlate samfunnet”, men uten at de egentlig ser noen farbar vei ut, så istedet gjør de hele livet om til en slags transittilværelse, hvor man bare “er”. Selv det å stille seg negativ til samfunnet og bli revolusjonær, eller hvordan der der nå enn fungerer, vurderes som meningsløs optimisme hos individer som lever i en drøm. Negativitet er ikke ekte nihilisme. Det handler om å oppgi alt. Jeg har ikke inntrykk av at svartpille-bevegelsen har noe konsistent kunstuttrykk som de foretrekker, så slik sett er de ikke doomere, men begge synes å være forelsket i sin egen tragedie, på en måte som drar tankene i retning av Goethe’s “Den unge Wethers lidelser” — før de fortsetter i retning av Joris Karl Huysmans og “Det aller nederste” (La Bas). Eller sagt på en anne måte, dette er ikke noe nytt under solen.

Man kan vanskelig klandre mennesker for å ta en titt på dagens verden og si “ikke faen”. Dystopien er allerede her. Politikere og andre såkalte samfunnstopper prøver ikke engang å skjule korrupsjonen sin lenger. Alle grafser til seg alt de kan bære med seg mens de løper og snubler og tråkker hverandre ned på vei mot utgangen av den brennende bygningen. Vi har hatt “tilbudsøkonomi” – best oppsummert som at når man pisser på presten så drypper det på klokkeren – i noe over førti år. Det har blitt akkurat så galt – om ikke verre – som det de kaldere anlagte hodene advarte om den gangen frimarkedsprofetene endelig fikk det som de ville. Av alle menneskelige egenskaper man kunne ha satset på som “motor” i samfunnet kunne man knapt ha satset på noe verre enn “konkurranseinstinktet”. Herregud. Hva tror de egentlig det er som har forårsaket alle kriger og folkemord nedigjennom historien? Sosialisme? Sannheten er at det er i løpet av disse førti årene, og særlig de siste tyve, at mesteparten av ødeleggelsesarbeidet har blitt gjort i forhold til natur, miljø og klima. Vi befinner oss ved et kritisk punkt, om vi ikke allerede har passert det. Selv om vi øyeblikkelig hadde sluttet å pumpe mere karbondioksyd ut i atmosfæren ville vi måtte leve med svært alvorlige konsekvenser i mange hundre år. Imidlertid er det ingen stemning for å “skjerpe seg” blant de som tjener penger på jævelskapen, deres innstilling synes å være at de vil ta med seg så mye de kan mens de kan, fordi de har jo hele tiden visst at fossile brennstoffer ødelegger atmosfæren — eller rettere sagt, påvirker atmosfæren til å bli mindre gunstig for menneskelig overlevelse. Samtidig avleder politikerne folks oppmerksomhet gjennom å spille ideologisk lommetennis rundt høyre-og-venstre-polemikk av typen “hva slags verdier skulle vi hatt dersom vi kunne bestemt hvordan mennesker skal oppføre seg?” i stedet for å gjøre jobben sin og regulere industrien slik at den i det store og hele tjener samfunnsinteressene fremfor å generere enda mere penger til allerede søkkrike individer.

Om få år vil vi se en flyktningebølge ulikt noe annet noen har sett noensinne. Områdene i sør kommer til å bli ubeboelige for mennesker i deler av året, kanskje permanent (eller altså, slik vil det forbli inntil selve planeten har regulert forholdene igjen). Vi vet at dette kommer. Men vi later som ingenting. Livet går videre. Alle kan se med sine egne øyne at “ekstreme værhendelser” har blitt noe dagligdags nå. Alt er mye mer intenst og dramatisk, akkurat som forutsagt. Tørketiden er tørrere. Regntiden er våtere. Stormene er flere og villere. “Passende mengder” er noe vi hadde før i tiden. Nå har vi enten for mye eller for lite av både vått og tørt. Det er klart dette har en direkte effekt på folks livsbetingelser, men det er den indirekte effekten vi bør bekymre oss for. Matproduksjon krever landbruk og landbruk krever noenlunde stabile og forutsigbare forhold. Absurd prisstigning vil sette inn like før knappheten kommer og det er ved dette tidspunkt Norge bør ha forberedt seg på at det ikke lenger vil finnes noen varer å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Det vi har er det vi lager selv, punktum. Vi vet at dette kommer, men vi later som ingenting.