Det ble observert mange ganger gjennom tiden i Norge at når vinspaltene i diverse aviser anbefalte en vare, så ble den typisk utsolgt i løpet av noen få dager. Hvordan dette funker i nettets tidsalder vet jeg ikke noe om, men jeg tipper at folk fortsatt spaner på de som “har greie på ting” i sin jakt på gode kjøp, vin som får terningkast seks og det ene med det andre. Strengt tatt så føler jo de fleste at de ikke vet så mye om vin, men de liker å drikke den og de er åpne for å lære. I riktig gamle dager ble rødvin sortert i henholdsvis Bordeaux og Burgund, som forsåvidt er et klassisk motsetningspar blant alle finsmakende vinkjennere på alle nivåer og over hele verden. Ikke nødvendigvis fordi den vinen som står foran dem er enten det ene eller det andre i noen egentlig forstand, men fordi dette beskriver arketyper innenfor vinsmaking. For eksempel kalles en Bordeaux type vin på engelsk ofte claret uansett hvor den kommer fra. Du vet. Dyp rød, mørk og mystisk vin, med “stor munnfølelse” og lang ettersmak, ofte anbefalt til grillede kjøttretter, smakssterk ost og så videre. Altså seriøs rødvin som kommer tungt inn med alt den har og får jobben gjort. Den andre er mer en slags symfoni av dansende frukt som forfører deg på en leken måte, med frekke antydninger og skjelmsk trutmunn.
Skal vi snakke om druer nå? Først var det Sauvignon Blanc – den vokste vilt i de områdene hvor den først ble kultivert, derav navnet “hvit villdrue” – som er en av de store klassikerne innenfor hvitvin over hele verden i våre dager, men den kom opprinnlig fra de sørvestlige delene av Frankrike, hvor vi også finner byen Bordeaux, og regionen var høyt profilert i nyhetene nå i sommer fordi omtrent hele mannskiten sto i brann. Deretter var det Cabernet Franc som opprinlig kom fra Baskerland; en svart liten drue som egner seg eksepsjonelt godt til å fremstille drikkevennlig rødvin. Ved et tidspunkt ble disse to krysset – vi tror det egentlig var et uhell – og dermed fikk vi Cabernet Sauvignon, som er selve lokomotivet i all vin av typen claret. Denne utilsiktede lausungen har endt med å bli den mest brukte vindruen over hele verden. Hvis du ser på etiketten så er sannsynligvis halvparten av all rødvin som selges i Norge basert på Cabernet Sauvignon. Hvis du vil vite mer kan du etterforske saken på egen hånd, men når folk sier bare “Cabernet” så mener de aldri Franc men han andre. Cabernet Franc var forresten “faren” til druetypen Merlot også. Det er også en av druene som har spredt seg over hele verden og som det lages mye utmerket vin av. En pussig historie om Merlot er at filmen som bildet ovenfor er hentet fra – Sideways (2004), regissert av Alexander Payne – har en karakter som i filmen avviser Merlot som “udrikkelig skvip” og dette medførte at salget av vin basert på Merlot falt med tyve prosent i USA.
Hvorom allting er, en typisk vin fra Bordeaux inneholder ofte en godt utprøvd blanding av Cabernet Sauvignon, Cabernet Franc, Merlot og Malbec, dessuten noen andre også, men la oss ikke bli alt for tekniske her, vi må ha fremdrift i teksten. Variansen i balansen ligger under særtrekkene til de forskjellige “slottene” – Chateau ditt og datt – som produserer typisk bordeauxvin. Alle har sin egen greie. Når det kommer til burgundervin snakker vi imidlertid om druetypen Pinot Noir, som er en helt annen type skapning. Og vinen kan bli så dyr at øynene dine eksploderer når du ser prisen. For eksempel koster en flaske Romanèe-Conti Grand Cru noe i landet rundt hundre tusen kroner per flaske, så du kan si at den varen er for de spesielt interesserte. Selvsagt finnes det vesentlig lavere priset vin i Burgund også, men jeg vil ikke si at vinen fra dette distriktet noensinne er billig. Ikke desto mindre har burgunderen sine trofaste fans som betaler hva det koster og noe mer er det ikke å si om det. (Du må sannsynligvis påregne 3-500 kroner for flaska.) Bordeaux er noe rimeligere over hele linja – selv om diverse berømte slottsviner vil koste deg femti tusen og vel så det – men du bør fortsatt komme deg opp i godt over 200 kroner før vi snakker om de seriøse sakene. Billig Bordeaux er en ontologisk selvmotsigelse. Hvis du vil ha den typen vin på lavbudsjett bør du heller gå for Cabernet Sauvignon fra Chile eller Australia. Det produseres også vin basert på Pinot Noir ellers i verden, så “burgundervin” i lavere prisklasser er således teknisk mulig.
Vi lever i en helt annen verden nå. Hvis vi spoler tilbake til 70-tallet var det i prinsippet bare fransk vin det handlet om. Visst ble det laget vin andre steder også, men ikke eksepsjonell vin, altså Bordeaux og Burgund. Dette har endret seg temmelig dramatisk. Dagens Frankrike er selvsagt ennå en stormakt innenfor kunsten å lage vin, men de regnes ofte som litt overpriset i forhold til måleenheten BFB (Bang For Buck, altså “hvor mye smeller det for hver krone du flekker opp”). Både Italia, Spania, Portugal og landene i “den nye verden” fremstiller svært konkurransedyktig vin hvis du leter etter den gode smaken. Men som alltid: Verdien av en ting er verken mer eller mindre enn hva folk er villig til å betale. Etterspørselen etter de franske merkevarene er av en slik karakter at prisingen blir fette sinnssyk. Hvis du vil finne noe med høy BFB må du derfor lete andre steder, for eksempel i Spania. Områder det jeg bor heter El Bierzo og produserer en slags burgundertype vin basert på druen Mencia – vi kan kalle det en mellomting av Merlot og Pinot Noir – som her er å få i alle prisklasser, men jeg tipper de vil koste sikkert 300 kroner i Norge. Et stykke sørøst for El Bierzo – men fortsatt i den autonome regionen Castilla y León – ligger vindistriktet Ribera del Duero, som lager “bordeauxtype” vin, så da ser du hvor dette bærer hen: Jeg vendte hjem fra supermarkedet i dag med en flaske Guerra Mencia fra rett borti svingen i dette nabolaget og en flaske Viña Zoraya fra Ribera del Duero. Begge kostet 4 euro hver. Følgelig kan du si at jeg har en klassisk greie på gang med sammenlignende studier av vinkategorier, men på lavbudsjett.
Vi lar vingårdsbikkjene – som er et superband av eksepsjonelle musikere – avslutte dette.
