Sybaris var en gresk oldtidsby ved Tarantobukta i Sør–Italia, anlagt av grekerne omkring 720 fvt. På 500–tallet fvt. var Sybaris en av den greske verdens rikeste byer. Innbyggerne var kjent for arroganse og vellevnet, derav uttrykket sybaritt om et nytelsessykt menneske som lever overdådig.
(Store norske leksikon)
Det alle elsker mest av alt er selvsagt å krangle om definisjoner. Sybaris – i den greske oldtidstradisjonen – fungerer litt som Sodoma for de som bruker bibelhistorie som bakgrunnsteppe for sine eksistensielle forklaringer, men det er litt omdiskutert eksakt hva det betyr å være “rik”. Spørsmålet blir følgelig hvem som kan kalles en sybaritt og hva slags kriterier man bruker for å etablere og vedlikeholde denne kategorien av mening. Uttrykket sybaritt forholder seg definitivt ikke til byen Sybaris slik uttrykket sodomitt forholder seg til byen Sodoma, noe det kanskje burde av hensyn til intern logisk konsistens i det norske språket, men sånn er det jo. Ordene og deres betydning er ofte litt her og der, slik at det tar ganske lang tid og mye øvelse å virkelig mestre språkets akrobatiske dimensjoner. Uansett, vi skal ikke romstere mye i den semantiske kålåkeren, bare fastslå at sybarittisme ikke i seg selv betegner noen økonomisk tilstand. Du kan være en sybaritt uten å være det som folk flest mener med ordet rik. Imidlertid kan du ikke være fattig eller av andre årsaker nødt til å leve sparsommelig. Det krever jo en viss form for likeglad ødselhet med penger og andre ressurser.
Det er litt halvinteressant å diskutere grensetraktene mellom tro og ovetro. For meg personlig er all “unødvendig tro” det samme som overtro, men dette er ikke hva de fleste anser. Konvensjonell tenkning rydder for eksempel plass til religion i sin stall av akseptable kjepphester, mens jeg betrakter alle religiøse anfektelser som private perversjoner. Religion er absolutt enfoldig overtro – i prinsippet det samme som å tro på nisser og troll – men ikke nødvendigvis skadelig. Du vet. Dumme mennesker og deres vanstyrte fantasiliv. Folk behøver ofte “noe å tro på” fordi de vet ikke om noen annen måte å disiplinere sin oppmerksomhetssans. Angsten tar dem hvis de ikke fyller hodet sitt med alskens gatekjøkkenmat fra den religiøse næringsmiddelfabrikken. Sodoma eksisterer ikke på samme måte som Sybaris – sistnevnte har vært utsatt for arkeologiske utgravninger siden på 60-tallet – og byen ble da heller ikke utslettet av sine menneskelige fiender, men av en hatefull og hevngjerrig superskurk de kaller Gud i den jødiske bibelen, som ikke viser stor toleranse for egenheter hos sitt eget skaperverk. Spørsmålet tror du på Gud? er forholdsvis alminnelig. Jeg har selv blitt forespurt en rekke ganger og svaret er alltid det samme: Jeg driver ikke med tro. Om Gud finnes eller ikke finnes raker ikke meg.
Ordet sodomitt betegner en person som driver med “unaturlig sex” — innenfor et verdenssyn hvor “naturlig sex” ikke kan være noe mer eller annet enn heteroseksuelt samleie med det formål å avle barn. Det stemmer ikke at homofile spesielt har vært betegnet slik, men at de også faller innenfor rammene til denne kategorien av definisjon. Vi kan forsåvidt legge til at homofili er veldig “synlig” på den måten. Du ser jo et likekjønnet par, som allerede i utgangspunktet betyr at ordet forplantningsakt blir litt misvisende, mens en konstellasjon av mann og kvinne ihvertfall ikke utelukker at paropplegget deres handler om å stå i avlsprogrammet. Du vet. Det er teknisk mulig. Men Gud blir veldig sint hvis de har sex bare på grunn av at dette er morsomt, gøy, deilig eller whatever, fordi livet skal jo ikke være behagelig. Da gjør du noe galt. Det er en synd. Den bibelske byen Sodoma var slik sett en “syndens pøl” og Gud drepte dem derfor alle sammen, uten nåde – enten de var menn, kvinner eller barn – slik som Gaza nå i dag er et ormebol av terrorister som må utryddes. Alle som henter sin virkelighetsoppfatning fra den jødiske bibelen ser både poenget og parallellen. Gud passer nemlig på sin lille flokk av mennesker som er “rene av blodet” og kan vise til en respektabel stamtavle, mens røkla er mer å anse som ren forbruksvare. Skapninger som riktignok ligner på ekte mennesker men som ikke har noen sjel. Satans yngel er jo satt her på jorden for å “teste” de som er ekte av blodet og forenet i troen. Alle vet dette.
Det er sannsynligvis teknisk korrekt å kalle meg en sybaritt. Jeg er jo nokså hengiven til den materialistiske livsnytelsens prinsipp og legger for eksempel mye mer enn gjennomsnittlig stor vekt på kvalitetsmat som begynner med de beste råvarer som siden gjennomgår en eklektisk prosess av tilberedelse. Dette er jo ikke strengt tatt nødvendig, men jeg gjør det likevel. Sybaritter beveger seg typisk langt hinsides hva som for de fleste er “godt nok” i noen slags endeløs jakt på sublim tilfredsstillelse av smakssansen. Kvalitet er bare begynnelsen, eller skal vi si inngangsbilletten. Sybaritter må ikke være sodomitter, men er det ofte likevel. Du vet. Sensualisme er et prinsipp som skal praktiseres overalt, til enhver tid og i alle sammenhenger. Det er ikke tilstrekkelig å bare ha et mekanisk sexliv preget av klein fomling og genitaliers gnissel. Det må være noe mer, hvis ikke er det knapt verdt bryet. Jeg mener, hvem vil leve av bare Fjordlands ferdigmat som de varmer i mikroen? Herregud. Jeg grøsser. Det er jo for fanden selveste definisjonen av helvete. De som ikke har denne spesielle “mentale energien” som troen gir dem er nødt til å finne på noe annet for å fylle de samme hullene i sjelen som alle mennesker er født med men som kan imøtekommes med aldeles usannsynlig forskjellige strategier. Det er jo noe inni oss som “skriker” og krever oppmerksomhet. En slags sult som ikke har noe med næringsopptak å gjøre. Et sug etter stimulanser, opplevelser, omskiftninger i omgivelsene og det ene med det andre. Trangen til å gråte og le. Lysten til å “komme seg på” og utøve amatørmessig seksuell aktivitet. Så lenge mennesker lever finnes det noe inni dem som får dem til å “gjøre ting”. Det er et navnløst og eldgammelt krav som kommer fra det dypeste mørket.
Siste ord i saken går til verdens beste band gjennom alle tider.
