Måned: august 2026

De sier at Spania er et “mikrokontinent” som inneholder større demografisk og kulturell variasjon enn noe annet land i Europa. Det var jo forsåvidt også et lukket land mens de fortsatt hadde fascistdiktaturet under Franco — men siden har Spania utviklet seg i retning av det stikk motsatte, nemlig det mest “turistinfiserte” landet i verden, dersom vi måler antall turister mot antall fastboende innbyggere (bare Frankrike har flere turister målt i ren kjøttvekt). Det drar seg i retning av to turister per innbygger per år, som ville tilsvart 11 millioner turister i året til Norge. Ikke rart det sliter på humøret til folk i dette landet. Hvem er vi og hva er det vi driver med? For de tilreisende handler mye om sol og billig alkohol langsetter middelhavskysten og ute på øyene. Det er så vidt jeg vet ikke vanlig at typiske turister leier seg en bil og reiser innover i landet for å se noe annet enn hotellet, stranda og den nærmeste nattklubben. Men sånn er det jo.

På den andre siden er Spania svært moderne og de har bedre økonomi og mer utbygget samferdsel enn noe annet land i verden bortsett fra Kina. De har altså noe igjen for å ta imot såpass mange rølpere hvert år. Hurtigtogene er flere og mer avanserte enn de fleste er klar over, slik at det er teknisk mulig å komme seg svært raskt frem og tilbake mellom de mest sentrale byområdene, selv om mye av landsbygda henger temmelig langt etter. De har en utfordring i forhold til fraflytting i det vi kan kalle den tradisjonelle landsbybebyggelsen, fordi der finnes det jo ingen jobber og heller ikke noe annet som skjer, bortsett fra et antall gamle mennesker som går der og subber i sine gamle fotspor. De unge søker seg til byene for å finne en bedre økonomisk dynamikk og en mer variert livsstil. Utover på 2020-tallet har det vært litt tilløp til at folk fra nord i Europa søker seg til typiske fraflyttingsstrøk fordi der går det an å etablere seg med et “oppussingsprosjekt” som du kan få kjøpt fra omtrent 20.000 euro og oppover. Da må du selvsagt påregne mye arbeid og materialkostnader, men det er i det minste mulig å skape verdier på denne måten. Det toget har jo gått for Norges del.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg personlig er det tyve år for sent til at jeg gidder å starte noe stort oppussingeprosjekt med tvilsomt budsjett. Jeg sier ikke at det er fullstendig fette umulig, men det må i så fall være et opplegg helt utenom det vanlige. Får å være helt ærlig – og det bør man jo – så får jeg tilløp til angst bare av å tenke på den typiske betonglukten som preger nesten alle byggeplasser — og da i særlig grad steinbygninger, som er det eneste aktuelle alternativet i Spania. Det er bra å være ferdig med den delen av livet. Økonomisk sett gir det jo heller ingen mening i å starte noe som vil koste meg mer enn hva jeg må betale for å leie noe som allerede er ferdig når fremtidsutsiktene er såpass uklare som de er for gamle folk. Ikke at jeg har noen planer om å krepere med det første, men du vet aldri etter at du har passert 60 år og kroppen ikke lenger tåler noe anfall av alvorlig sykdom og den typen ting. Dette er en mulighet man må faktorere inn i planene sine. Det er jo mange på min egen alder – blant de jeg kjenner siden “gamle dager” – som plutselig har blitt alvorlig syke og omkommet i løpet av bare et par-tre måneder etter at de først oppdaget noen symptomer. Hvorfor skal jeg være mer heldig enn dem? Det gir ingen mening — men inntil videre er det altså slik. Jeg puster, derfor plystrer jeg.

Vi avslutter med litt “godmusikk” fra 80-tallet.

Saklig bakgrunnsinformasjon om saken: Artikkel hos NRK.no

Selvmord er ikke noe folk liker å snakke om, særlig ikke når det dreier seg om et mobbeoffer. Selv vet jeg ikke hva som er sant av alt som har blitt sagt om Jason Arday, hans bakgrunn, akademiske karrière og endelikt, men jeg vet at britisk presse er – i det store og hele – en avskyelig samling av sadistiske jævler. Vesentlig mye verre enn den norske, kanskje med unntak av sånne som støtter Fremskrittspartiet og lignende politiske sammenslutninger, men du behøver da heller ikke å ta mitt ord for dette. Det er enkelt nok å grave opp pressekritikk på nettet — og britene scorer nesten alltid lavest på statistikken for hvor ufyslige, hevngjerrige og bent frem moralsk laverestående mediene deres er. Spørsmålet bør dreie seg om hvorfor det har blitt slik som det har blitt. Hva gjør britisk presse så umenneskelig?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som jeg pleier å si: Hvis svaret er “både ja og nei” så har du ikke stilt det rette spørsmålet. Sannheten er at jeg har gått og grublet på den britiske pressens etiske standarder – eller altså mangelen på slike – i mange tiår før jeg hørte noe om navnet Jason Arday. Folk husker kanskje den fæle historien om prinsesse Diana, som omkom i en bilulykke mens de prøvde å kjøre fra et kobbel med “gravejournalister” og fotografer som jaktet på dem. Konspirasjonsteoriene florerer om saken, men det som ihvertfall er sikkert er at akkurat der og da så ville denne ulykken neppe ha skjedd hvis det ikke var for at prinsessen og følget hennes befant seg under “intens spaning” fra diverse skruppelløse individer som var drevet av, skal vi si, økonomiske motiver i forhold til det at de britiske publikasjonene betalte bra for “godt stoff” om Diana. Siden ble det jo nærmest dannet noen slags spontan hedensk kult rundt henne i forbindelse med sørgetid og begravelse, som ikke akkurat gjør saken mindre bisarr. De burde jo ha funnet frem til denne respekten mens dama fortsatt var i live.

Visse forhold rundt selve den britiske samfunnsstrukturen kan være verdt å se på. For eksempel er kriminell lavalder i England og Wales 10 år, etter at den i året 1963 ble hevet fra 8 år. Hva skal man tenke om dette? Jeg mener å ha hørt at folk ikke normalt kommer i puberteten før de er 12-13 år gamle – og det tar enda noen år før hjernen innhenter kroppen i denne vekstperioden – så ikke vet jeg hva slags kriminologisk filosofering som ligger til grunn for å lovfeste at barn har evnen til å danne kriminelt overlegg i tilknytning til eventuelle forbrytelser de begår før de er ihvertfall 15-16 år gamle. På den motsatte side av ytterlighetene finner vi Belgia og Luxembourg, som har fastsatt at folk må være 18 år gamle før de kan tiltales og dømmes som selvstendig tenkende individer med god nok forståelse for ansvar og konsekvenser. Hvilke historiske forhold er det som har medført at britene engang tar 10 års kriminell lavalder alvorlig? Herregud. Jeg kan jo faktisk huske at jeg en gang var såpass liten men jeg kan ikke påstå at jeg hadde noe godt grep rundt virkeligheten og hvordan ting fungerer i “den voksne verden”. Det er noe som har gått galt i tenkamentet til de som pønsket ut dette. Jeg mener, hva er tanken bak? Det må jo være noe som har fått lovgiverne til å signere på slike papirer. Det er dette “noe” som jeg spekulerer rundt. Du vet. Et slags menneskesyn. Kommer det til overflaten også på andre måter?

Pressen er altså ille nok, men så tilkommer trollene på internett. Terskelen er som alle vet lav for å snakke før man tenker når ting skal sies på sosiale media og ellers. For eksempel er kommentarfeltene en ganske beryktet arena. Ting som man burde sparke seg selv i skinnleggen bare fordi man tenker blir “sagt høyt” i en arena som befinner seg hinsides normal skikk og bruk. Det er akkurat som om “alt er lov” fordi det ikke finnes noen klare regler for publikasjon og ansvar som plattformene er nødt til å følge. Ved dette tidspunkt vet vi at det ikke er tilstrekkelig med en advarsel om at det er ditt personlige ansvar hva du sier og hvor du legger det ut, fordi dette hemmer kanskje et moderat flertall av normale folk, men det er jo ikke dem lover og regler er laget for. Vi strekker opp klare grenser og gir advarsel om straffbarhet og konsekvenser overfor de som har dårligere sosiale sperrer og mindre selvkontroll enn “folk flest”. Trollene på nettet er folk som ikke skjønner – eller ikke respekterer – vanlig skikk og bruk. De har oppdaget at de kan gjøre dette ustraffet og siden bare baller det på seg. Hva er det vi pleier å si om mobbere? Det er ikke de lyseste pærene i kurven. Det viser seg nesten alltid at trollene er noen ganske patetiske individer som ikke har noe velfungerende sosialt liv — og så hevner de seg på “hele verden” gjennom å finne seg noen favoritter som de kan hetse og plage, eventuelt så opplever de nytelse gjennom å slenge dritt til alle og enhver som står lagelig til for hugg der og da. Psykologien i dette bildet er banal. Men dermed er det ikke sagt at mobbeofrene ikke opplever dette som plagsomt og skremmende. Det er jo ikke alle gitt å ha et robust immunforsvar overfor mobbere, troll og plageånder som svever rundt på nettet.

Vi avslutter dette med det beste bandet fra 90-tallets franske industrirock.

Litt utpå ettermiddagen i går kom det torden og regn i den spanske regionen El Bierzo hvor jeg bor. Som alltid er dette noe man setter pris på når det har vært overdrevent varmt og “trykkende” dagesvis i forveien. Fra juliebalkongen utenfor kjøkkenet mitt kunne jeg betrakte regnet med en tilfreds mine, som det heter, og tenke at det var fanden herpe og runke meg på tide. Den jævla sommervarmen er et blasfemisk utsagn i Norge, men det er noe du kan si i Spania uten at folk ber om at du må ta deg sammen og være positiv. Det er jo annerledes i syden. Ting funker på en annen måte. Sutring er det samme overalt, men forskjellige regioner og klimasoner fokuserer på forskjellige sutreobjekter. For eksempel hørte jeg forrige vinter enkelte individer som påsto at det var kaldt, men herregud. Jeg er norsk. Hvis du skal imponere meg med kulde så kreves det tosifrede blågrader og blæst av den typen som forfryser beinmargen. Da skal jeg gråte litt, men når det ikke er ordentlig frost engang så skjønner jeg rett og slett ikke hva problemet er.

Hvorom allting er så fremkommer det på nyhetene i dag at det var overforsvømmelse til en slik grad at to kvinner omkom i en annen del av regionen El Bierzo enn akkurat der jeg bor. Stedet heter Manzanedo de Valdueza og ifølge Google Maps så ligger dette en 45 minutters kjøredistanse unna meg. Du vet. På bortsiden av verdensmetropolen Ponferrada som er dit jeg reiser når det skal handle om storkjøpsfordeler på supermarkedet. Litt sånn “svenskehandel” kan du si, i motsetning til de lokale butikkene som ligger i gåavstand fra adressen min. Uansett var bildene ganske dramatiske, med veier som hadde blitt til elveleier og den typen ting. Jeg har ennå ikke sett så kraftig regn i Villafranca del Bierzo, hvor jeg bor. Landskapet her er dessuten konfigurert slik at det er vanskelig å se eksakt hvor det skulle ha blitt flomtilstander selv om det regnet dramatisk mye. Imidlertid hang jeg meg mest opp i at det så ut som om det hadde kommet snø der borte i Manzanedo de Valdueza, fordi det så ut slik det gjør når den første snøen kommer i Norge — men det viste seg at dette var haggel. Graniza som det heter på spansk. Gratis isbiter som faller ned fra himmelen. Noen ganger kan de bli store som egg og du ser typisk bilder på nettet av folk som holder noen slike i hånden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er litt pussig at det kan være tredvegrader i været der ute og så bare noen timer senere regner det is. Atmosfæren er et variabelt sted. I det minste kan vi fastslå at det er ikke tørke her i dette området, så det er jo noe som man eventuelt kan feire. Andre strøk i Europa har det verre. Langsetter gigantelven Donau har de – av sikkerhetshensyn – vært nødt til å stenge ned diverse atomreaktorer i opptil flere land, fordi det er for tvilsomme tilstander i forhold til kjølevannet de trenger for å kunne operere trygt. Hva gjør dette med strømprisene utover høsten? EU har jo en “pool” som er tenkt å jevne ut prisforholdene for både kraftkrevende industri og den alminnelige befolkningen. Norge er med i opplegget, noe som ikke skjedde helt uten støy, men regjeringen har svart med ymse støtteordninger slik at “folk flest” skal kunne ha et normalt strømforbruk uten å betale det hvite ut av øynene for luksusen. Spania har en svært høy andel av “grønne kraftverk” men også noen atomreaktorer, men jeg har ikke satt meg inn i den lokale strømpolitikken; jeg bare betaler strømregningene etterhvert som de kommer. En vanlig måned ligger og vaker et sted rundt 30 euro. Det er til å leve med. Jeg bruker jo i grunnen ikke så mye strøm, annet enn at vaskemaskin og komfyr selvsagt trekker noen watt hver seg. For eksempel har jeg ikke aircondition – heter det varmepumpe på norsk? – og ingen “lader til elbil”. Oppvarming i vintersesongen går på fyringsolje, som selvsagt ikke er optimalt i forhold til klimavennlighet men jeg bor i en leiebolig og har ingen makt til å gjøre systemiske endringer i det tekniske driftsopplegget, så det er hva det er. Hadde jeg selv kunnet velge ville jeg hatt vedfyring – som jo er hva jeg er vant til – men sånn er livet. Du får ikke alltid det du vil ha.

Vi avslutter med litt “metalcore” fra Amerika.

Av hensyn til mitt nasjonale og internasjonale publikum skal jeg ved denne anledningen fremby et assortert utvalg av musikalske idiosynkrasier, hvorav sjansen for at du allerede kjenner dem er ganske liten. Dette er, som man sier, for de spesielt interesserte. Det som følger er en liste med ti forskjellige “langspillere” – altså fullstendige album – som jeg har bokmerket på YouTube fordi jeg fant dem spesielt interessante (da selvsagt i relasjon til min egen smak) og de har ingen høyt profilert representasjon i den konvensjonelle musikkindustrien. Enkelte av dem er “godt kjente” for de med litt sær smak, eventuelt med stor musikkhistorisk innsikt, men ingen av dem vil ligge på Spotify, for å si det slik. Listen følger ingen spesiell orden av typen “de ti beste” eller noe slikt, så de er alle å betrakte som jevngode produkter.

Uansett, her begynner vi:

Tonton Macoute. Selvtitulert britisk album innenfor sjangeren “progressiv rock” og/eller “jazz-fusion” fra 1971.

Radio Moscow – Magical Dirt. Utgitt i 2014, men det låter “70-talls psych” i tradisjonen etter Hendrix, Cream osv.

The Black Angels – Directions To See A Ghost, utgitt i 2008, er et psykedelisk rockeband fra Austin, Texas.

L’impératrice – Tako Tsubo, utgitt i 2021, er et “sløyt nydiskoband” fra Frankrike som er vanskelig å sjangerfeste.

Gitanos – Blues Bastardo, fra 2022, de er et argentinsk band som spiller “rølpete bluesrock”.

The Wolfgang Schlüter Combo – Hangover, er “typisk tysk” jazz-funk-rock-fusion fra 1977.

Sumac Dub – Le Jardin de Lucy, utgitt i 2015, er et fransk “elektronisk dub-reggae” ensemble.

Blackwater Park – Dirt Box, Tyskland 1972 er “typisk krautrock” (og et visst Opeth-album er oppkalt etter dem).

Flamingois & The Kount – Maniacs! fra 2020 er et samarbeidsprosjekt i sjangeren “disco-jazz”.

Pescado Rabioso – Artaud, fra Argentina 1973, er vel nærmest for “melankolsk visesang” å regne, men akk så vakkert.

Og dermed var denne listen slutt. Åpenbart følger det ingen sang på slutten denne gangen.

Jeg tilbrakte et par timer av denne formiddagen i samtale med en venninne fra Colombia, på en av internettets mange chattetjenester. Denne bloggen kom opp som et tema. Jeg forstår ikke alt du skriver om sa hun. Vel herre-føkkings-gud, hvem gjør vel det? Ikke engang jeg selv — i den forstand at jeg kan gå tilbake i tid og finne ting som får meg til å lure på hva fanden som var tanken den gangen. Dette gir jo ingen mening. Saken er at sånn må det være og slik må det bli av den enkle grunn at jeg liker å bryte med “vanskelige tema og ukonvensjonelt språk” uten å ta noen slags hensyn til om skrivestykket blir forstått av verken deg, meg eller Titten Tei — nå og senere. Jeg driver med kunst, ikke folkeopplysning. At visse elementer av presentasjonsformen kan minne om sakprosa er ikke utilsiktet men det betyr heller ikke at dypest sett er dette noe annet enn surrealisme og drømmelogikk. Du må derfor bare ta det for hva det er. (Det er kanskje også slik – når det gjelder akkurat min Colombianske venninne – at tjenesten Google Translator takler norsk-spansk ganske bra, men ikke alle ordspillene og resten av det asymmetriske fusseriet mitt. Det er jo ille nok på norsk.)

Mitt råd er å overse alt det du ikke forstår – la det gå inn av det ene øyet og ut gjennom det andre, så å si – og heller fokusere på det du oppfatter som begripelig. Du vet. Samme gamle trikset som alltid når man skal forholde seg til kunst som ikke prøver å bli forstått. En typisk post i denne bloggen har fire elementer. Overskriften, bildet, teksten og sangen. De har noen ganger en indre sammenheng, andre ganger ikke. Det finnes ingen regel for dette. For eksempel har jeg i det siste brukt stillbilder fra diverse gamle filmer som jeg liker – det ovenfor er hentet fra den aldeles fabelaktige filmen Tusenfryder (“Sedmikrasky”) av Vera Chytilova, Tjekkoslovakia 1966 – og slik kommer det til å fortsette inntil videre. Om jeg skifter mening er uråd å si. Kanskje, kanskje ikke. Andre kategorier av bilder har vært forsøkt, men akkurat nå liker jeg gamle filmer. Det er uansett ikke ment som noen “illustrasjon” som liksom sier noe om teksten, som i sin tur og orden ikke nødvendigvis skal forstås. Du vet. Opplysning er en borgerlig fordom. Det revolusjonære menneskesinnet bruker ikke det konvensjonelle begreprapparatet til å skape estetikk som behager de kondisjonerte klassene, men som et angrepsvåpen rettet direkte mot borgerlig selvtilfredshet i enhver manifestasjon, særlig de som har gjort penger til sin gud.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med litt klassisk norsk rock fra året 2007.

Referanse (åpner i et nytt vindu): Remi og hans cannabis-medisin (NRK)

Klokken er snart ni når jeg begynner å skrive dette og jeg føler meg litt dorsk og “satt ut” fordi jeg tok en sovepille like før midnatt i går. Det var ved det tidspunktet 26,7 grader innendørs, mens det nå er redusert til 21,1. Saken er at jeg får jo faen ikke sove når det er så varmt, men sovepillene – av merket Zopitin 7,5 mg – tar ingen hensyn verken til været eller noe annet, de slår deg i svime uten hensyn. Hvilket er hele poenget. “Assistert innsovning” heller enn å ligge der og snu seg hit og dit i løpet av timesvis med “halvsøvne” fordi det ultimate poenget er å oppnå en uthvilt følelse i kroppen selv om hodet føles som om jeg har mistet omtrent femti prosent av min normale IQ. Kaffe ser ut til å hjelpe da. Foreløpig er jeg halvveis ned i den første koppen og planlegger to til. Du vet. Colombiansk urtemedisin som har både en mental og en fysisk effekt. Velkjente saker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Linket ovenfor er en artikkel fra nettsiden til NRK, om en kis fra Vadsø – de sier ikke noe om alderen hans men på bildet ser det ut som at han kanskje er i 50-årene, altså ingen ungdom – og han hadde saksøkt staten og kommunen fordi han ikke fikk bruke cannabis (på resept) under et “ganske kortvarig” fengselsopphold. Hva vi kan konkludere med er “samme gamle leksa” fordi han trekker saken og gir seg på grunn av pengeproblemet. Han har ikke makt og midler. Derfor må han bare finne seg i hva enn det er som utgjør detaljene i nedverdigelsen. Så hva er greia? Kanskje jeg tar feil, men jeg velger å tro at dette handler om prinsipielle holdninger overfor cannabis, eller i praksis at “myndighetene” – kommunen, staten, kriminalomsorgen, fengselsdireksjonen – stiller seg tvilende, eller kanskje direkte avvisende, til hele konseptet med cannabis som medisin. Derfor blir det ikke aktuelt å bringe med seg narkotika til soning.

Egentlig burde de bare legalisere cannabis og klassifisere det som et relativt harmløst stoff i samme kategori som kaffe. Du kan ihvertfall ikke sammenligne det med alkohol, som til tross for sin legale tilstand er et av de hardeste stoffene folk overhodet kan bruke. Jeg mener, alkohol hører til i samme skadeklasse som kokain, amfetamin og heroin. At folk ikke fatter dette får bli deres eget problem. For medisinsk fareklasse, spør en lege. For sosiologisk fareklasse, spør politiet. Alle som har et noenlunde rettlinjet gangsyn forstår at det største narkotikaproblemet samfunnet står overfor er alkohol, og da særlig sprit. (Øl og vin har jo en tendens til å virke søvndyssende lenge før man oppnår den samme graden av psykotisk beruselse som inntreffer etter noen hylere med sterkere saker.) Kampen mot rusmidler er en skitten affære som domineres av moralske kjepphester og idealistiske vrangforestillinger. Hva er det vi prøver å oppnå? De som drømmer om kontroll bør få seg noen klaskere i ansiktet med flathånd. Det går ikke an å kontrollere mennesker. Hvordan går det an å ikke vite dette? Det er jo for fanden som å gjete katter. Av og til klarer du å holde dem noenlunde samlet – særlig når det er mat eller andre belønninger inne i bildet – men i det neste øyeblikk fyker de avsted i alle retninger.

Det som er mest provoserende med slike saker er den forjævlige småligheten hos maktmenneskene. Jeg skjønner at jobben deres er å forvalte og forsvare “systemet” men er ikke enig i at formynderi og overgrep er veien å gå. Ironisk nok snakker jeg selv om disiplin nesten hele tiden, men ikke som styringsredskap innenfor en kommandostruktur. Disiplin er noe du oppnår gjennom trening og systematisk applikasjon av moralske prinsipper. Disiplin er en personlig egenskap, ikke en pisk du kan svinge over andre, for å tvinge dem til å gjøre som du sier. I den linkede artikkelen ovenfor ser jeg bare en litt ynkelig person som har blitt beseiret – og kanskje i noen grad ødelagt – av “systemet” og de maktmenneskene som først og fremst lever av å utnytte og manipulere “systemet”. Eller for å bruke et annet ord: Jeg ser ondskapen. Ikke sånn som når den manifesterer seg i seksuelle overgripere, massemordere og krigsforbrytere, men “den lille ondskapen” som mest av alt er plagsom, ikke særlig farlig. Du vet. Det går an å drepe noen med et overveldende øksehugg som omtrent klyver dem på langs og gjør kort prosess, men det går også an å drepe dem med hundre tusen små nålestikk som kommer fra alle kanter og aldri gir dem verken fred eller hvile. Resultatet blir det samme.

Dermed avslutter jeg skrivingen og overlater “ordet” til noen av verdens beste musikere.

En greie som jeg stadig vender tilbake til er dette med smak og hvordan det er håpløst å kategorisere smaken i grupper av riktig og galt. Du vet. Folk liker det de liker, misliker det de misliker, og stort mer er det ikke å si om saken. Noen kan av og til “forklare seg” og fortelle historier om hvordan de tilegnet seg sansen for det ene eller det andre, men dette har ingen objektiv betydning. Det er bare minnene til èn person. Andre kan ha – og har ofte – helt andre livserfaringer. Kanskje vet de ikke engang nok om et tema til å svare ja eller nei på spørsmålet om de liker en ting, slik at jeg antar det er et gyldig alternativ å svare “jeg vet ikke” hvis du spør noen tilfeldige mennesker på gata om de liker Beatles. Ikke desto mindre tipper jeg på forhånd – uten å vite noe om disse individene – at et flertall vil svare ja på spørsmålet. Beatles var jo – og er forsåvidt ennå – et grisepopulært band, ihvertfall i den såkalte vesten. De har satt noen relativt uslåelige rekorder for antall nummer èn hit-sanger på rad og den typen ting. Med få unntak har alle et forhold til dette bandet.

Jeg så en artikkel som noen hadde skrevet på nettet, men jeg leste ikke mer enn overskriften, ingressen og teksten til et par bilder — fordi opplegget var at “Beatles er et oppskrytt band som ikke fortjener den musikkhistoriske posisjonen de har”, eller altså en slags konspirasjonsteori om du vil, som handler om at det er “pengeinteressene” som har manipulert det evneveike publikummet til å tro at Beatles er noe mer enn et vanlig skrangleorkester. Hva skal man tenke? Jeg ville ikke lese artikkelen fordi jeg følte meg litt sånn der provosert av tonen i det jeg allerede kunne se, så hvorfor åpne selve teksten og frivillig påta seg en forgremmelse? Jeg mener, min tanke om Beatles er at de var eksepsjonelle låtskrivere og svært dyktige sceneartister som mer eller mindre tilfeldigvis traff musikkmarkedet på et tidspunkt da det begynte å bli vanlig med privateid avspillingsutstyr (som i praksis ikke fantes før transistoren ble oppfunnet i 1947 og deretter utviklet til å bli en massevare over de neste ti-tolv årene, fordi alt sånt var fette dyrt før denne teknologien kom). Platesalg var noe helt nytt på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Før i tiden hørte folk på radioen og tok til takke med det som ble avspilt på de ulike radiostasjonene, men utover på 60-tallet oppsto “de hippe ungdommene” som hadde sin egen platespiller og kunne samle folk til privatarrangerte dansefester og den typen ting. Midt oppi denne bølgen kom altså Beatles rekende på en fjøl. De utga sin første LP i 1963 og sin siste i 1970. De var et “fenomen” selv om de varte i bare syv år.

Hva jeg tenker er at det ofte kan bli mye mas og “kulturelt press” rundt en moteriktig greie. Mange misliker dette, også jeg, fordi du kan jo merke at det står noen og dytter i andre enden fordi de tjener penger på opplegget. Sleske selgere og god musikk passer dårlig sammen. Folk liker å utforske mulighetene og oppdage sin egen smak i sitt eget tempo. Dette gjelder i særdeleshet tenåringer, som jo allerede er noen vanskelige fetthyser å forholde seg til, fulle av hormondrevet protest og opprørstrang. Fenomenet er velkjent. Det er i det store og hele ikke noe annet å gjøre enn å gi dem albuerom og heller passe på at de ikke tukler med farlig verktøy og den typen ting, så får de jo bare løpe rundt og skrike helt til den jævla puberteten deres roer seg litt. Kan du fatte hvordan det må ha vært for de relativt unge mennene i Beatles å havne midt oppi den absurde galskapen som vi nå kaller beatlemania? Herregud. Men de fikk da i det minste litt betaling for umaken og etterhvert tok de også grep om sin egen karrière og begynte å lage “voksenmusikk”. Jeg har ikke noe saklig grunnlag for å påstå dette, men jeg tror at de fleste som liker Beatles har sin favoritt-LP blant de senere produksjonene deres, det vil si fra Rubber Soul og utover. Min egen favoritt er det hvite dobbeltalbumet fra 1968.

Vi avslutter med en litt lystig sang – som jeg liker særlig godt – fra det nevnte bandet.

Teknisk sett er jeg nå direktør med helårsferie – også kjent som pensjonist med høye tanker – men ikke desto mindre har jeg fått til å klemme inn en babusjkaferie – altså en “ferie i ferien” lik den typen russiske dukker som er inni hverandre i mange lag – som jeg ikke har brukt til noe annet enn dekadent dank og latskap. Herregud. Tenk at det skulle ende slik. Ellers er det å si at det er jævlig varmt der ute. Oppimot førti grader om dagen og knapt under femogtyve om natten, slik at søvnkvaliteten kunne definitivt ha vært bedre. Men det får være nok ynkelig klynking for nå. Ingen med vettet i behold ville kalt meg religiøs, men jeg praktiserer ikke desto mindre et moralsk prinsipp om at man skal “telle sine velsignelser” og la forbannelsene seile sin egen sjø. Er dette optimisme? Jeg vet ikke. Det henger på hvordan ting defineres. Saken er at Europa – ihvertfall sør for Danmark – går gjennom noen ting for tiden. Varmen er litt utfordrende.

Her om dagen var det total solformørkelse her i regionen El Bierzo, som er til Spania noe i nærheten av hva Hjartdal kommune i Telemark er til Norge, altså et “gammelt” og ganske sært sted hvor folk har en tildels ubegripelig dialekt, men landskapet er sjarmerende og tradisjonene blir holdt i live. Uansett, det var slik at det ble nattemørkt i et par minutter rundt klokken 20.30 før dagslyset vendte tilbake for sin siste time før den egentlige solnedgangen. Ikke spesielt dramatisk i og for seg selv, men en pussig liten opplevelse likevel. De sier det er hundre år siden forrige gang dette skjedde her i traktene så da er vi vel ferdige med saken for de neste hundre år også. Selv holder jeg mest falkeblikk på varmen og tilpasser meg termometerets vandring opp og nedad sin skala, men det er vel forsåvidt vagt assosiert med solens gang det også, selv om ingen rundt her påstår at dette er normalt. Visst blir det varmt om sommeren, men det har konsekvent vært 5-7 grader for mye gjennom dette årets sesong. Sånt har mye å si for trivselen, kan du skjønne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er litt sånn her i dette livet at man lærer ganske mye som man helst ikke ønsket å vite noe om – hvis det hadde vært noe aktuelt valg – men omstendighetene fremtvinger et informasjonsbehov som siden kommer med ganske mye søl og slurv ute langs kantene. Naturkatastrofer, krig og pest er forsåvidt normalt for menneskeslekten, men det er slitsomt likevel, særlig for de av oss som synes det er et verre alternativ å være dårlig informert enn å måtte se seg syk i øynene på all jævelskapen som blir stelt i stand der ute. Herregud for et opplegg. Er det ikke det ene så er det noe annet. Det bare kommer og kommer — og når du for et øyeblikk får en følelse av at nå blir det litt opphold så kommer det gudfader meg igjen. Hva skal man gjøre? Mitt personlige svar er – som det alltid har vært – å holde meg rimelig oppdatert på hva som skjer rundt om i verden, men også forberedt på at det kan bli nødvendig å handle raskt, selv om forholdene akkurat nå i dag synes å være fredelige. Dette som jeg nevnte i det andre avsnittet, om å “telle velsignelsene” bør jo kobles sammen med en sunn forståelse for at alt i denne verden er forgjengelig. Som de snusfornuftige sier: Det eneste som er konstant er forandring. Derfor lønner det seg å “være tilstede i øyeblikket” fordi det blir kanskje alt du får.

Vi avslutter med litt kosmisk popmusikk fra 80-tallet.

Jeg antar at ting har vært normale i Norge denne sommeren. Jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet. Av gammel vane følger jeg jo litt med på norske nyheter og antar at det ville ha fremkommet noe om saken hvis varme og tørke hadde vært et problem. Du vet. “Ingen nyheter” er som regel gode nyheter. Imidlertid er det annerledes nedover i Europa, hvor hetebølgene har stått i kø siden midt i mai måned og diverse representanter for jordbrukssektoren melder at dette ikke er gunstig for matvareproduksjonen, enten vi måler den i mengde eller pris. Beskjeden er altså at folk må forberede seg på mindre mat til høyere pris. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene, men jeg plukker opp “signaler” som ikke lover godt for inflasjonstallene utover høsten og vinteren. Det er litt uklart for meg om Norge kan oppnå selvforsyning hvis dette er noe myndighetene går inn for, men jeg gjetter at svaret er ja. Den inneværende situasjonen handler mest om å skape profitt for distribusjonsleddet – det vil si de såkalte matvaregigantene – og politikken vil neppe endre seg før de absolutt må.

Annerledes er det derimot i Storbritannia. De er for øyeblikket verdens femte største importør av matvarer – Tyskland er nummer tre på listen, men jeg har ikke hørt illevarslende nyheter derfra ennå – og det meldes om “katastrofale forhold” for det britiske landbruket, til en slik grad at ordet hungersnød (“famine”) har blitt nevnt av enkelte. Flere har snakket om å innføre rasjoneringsordninger av den typen du forventer å finne i en krigsøkonomi. Inntil videre er dette “bare snakk” men alle kan jo se at det ikke har regnet der på to måneder, noe som er mildt sagt uvanlig i Storbritannia. Følgen av tørken er at bakken hardner til – vi kan kalle det forsteining – såpass at den vil ikke kunne ta til seg fuktighet selv om det regner. Vannet vil bare prelle av og samle seg som flom i lavtliggende områder. Vi avventer og ser hvordan situasjonen utvikler seg, men vi nevner også at dette er en lenge varslet konsekvens av menneskeskapte klimaendringer — men ingen har villet røre ved profittstrukturene i det såkalte markedet, så da så. Fremtidens mennesker vil huske de som levde i årene 1980-2030 som den generasjonen som valgte sin egen nytelse fremfor menneskehetens vilkår for generell overlevelse og økonomisk utvikling. Dette er ikke helt rettferdig fordi det dreier seg egentlig bare om noen få tusen individer som direkte tjener på miljøødeleggelsene, men i tillegg finnes det også en ganske stor krets av mennesker som jobber for kjernegruppen av “storkapitalister”. Det er jo ikke vanskelig å se hvordan alt henger sammen. Korrupsjonen har infisert menneskekroppen inn til skjelettet så det er usikkert om vi overlever.

Vi avslutter med litt svensk tungmetall fra året 1995.

For noen dager siden ble det avholdt en høring i det amerikanske senatet, av doktor Anthony Fauci, presumptivt på det grunnlag at han skal ha løyet om opphavet til SARS-CoV-2 – altså “Severe Acute Respiratory Syndrome Coronavirus 2″ som er det fulle navnet på viruset som forårsaker sykdommen Covid-19 – fordi visse politiske krefter er av den oppfatning at det ikke kan ha oppstått naturlig, men at det kommer av en laboratorielekkasje tilknyttet et forskningsprosjekt under ledelse av den samme Fauci. Derfor krever de at han må tiltales og straffes. De er veldig sinte. Dette ga de ofte uttrykk for i løpet av det mange timer lange avhøret, hvor Fauci aldri sa noe annet enn å henvise til sin rett til å ikke svare på hypotetisk inkriminerende spørsmål, som følger av det femte grunnlovstillegget. Dermed forløp opplegget som en ènveis utskjelling av Anthony Fauci, som var direktør for NIAID (National Institute of Allergies and Infectious Diseases) fra 1984 til 2022 og i tillegg “medisinsk spesialrådgiver for presidenten” i de to siste årene av denne perioden, som sammenfaller med den verdensomspennende pandemien som mange sikkert husker med blandede følelser.

Opptak av greia ligger ute på nettet for de spesielt interesserte, men den korte historien er at dette var akkurat så kleint som det lyder. Om ikke enda verre, fordi enten er disse senatorene så evneveike at de faktisk tror på sitt eget vås – noe som er svært alarmerende med tanke på hvilken politisk maktposisjon de sitter i – eller så vet de at det bare er skuespill og sirkus beregnet på et nærmest åndssvakt publikum der ute, som ikke desto mindre har stemmerett, og da er det bare kynisk i grenselandet til det direkte ondsinnede. Uansett ser det ikke bra ut for normalt fornuftige mennesker. Imidlertid er dette beregnet på sånne som befinner seg i en psykotisk tilstand av paranoide vrangforestillinger, men de er ikke så syke at de behøver noen psykiatrisk behandling, så langt den nyere definisjonen av kognitiv funksjonsdyktighet rekker. Hvis du får til å stå i jobb, opprettholde en rimelig grad av personlig hygiene, ta vare på dine egne pengesaker, øvrige affærer og interesser i generell forstand – foruten at du ellers ikke utgjør noen akutt fare for deg selv eller andre – så erklæres du “frisk nok” til å operere på egen hånd i verden, inkludert på nettet. Du vet. Frihet. Det viktigste av alt i Amerika.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ligger en pussig kognitiv dissonans i dette med at Covid-19 på den ene siden er “like harmløst som influensa” mens på den andre siden er Doktor Fauci skyldig i massemord fordi han slapp et livsfarlig virus løs på menneskeheten — og derfor må han i det aller minste settes i fengsel for resten av livet. Mange mener at han bør henrettes. Denne gruppen av folk (med stemmerett) ble ikke akkurat noe mindre opphisset av at Fauci nektet å si noe under avhørene, slik at de fant bare litt mager tilfredsstillelse i at flere av senatorene “snakket hardt” til den nå 85 år gamle mannen og truet ham med både private søksmål, ekstraordinære konsekvenser for sin uhørte frekkhet, og det ene med det andre. Som sagt: Sirkus og galimatias. En beklagelig men velkjent del av politikken, som handler om å fiske etter stemmene til sinnssyke mennesker. Sånn har det blitt. Slik er den verdenen vi har laget for oss selv. De som jobber med statistiske data og informatikk kan fortelle oss at før pandemien hadde 70% av amerikanerne full tillit til både vaksiner og helseforetak, foruten “myndighetene” i mer generell forstand, men i etterkant har dette tallet falt ned til bare 40%. Velsignet være de som kan se fornuften i dette. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke. Det ser jo ikke bra ut.

Der setter vi strek med litt progressiv svartmetall fra Portugal.