Måned: august 2026

Riksspråket spansk er historisk sett basert på den nord- og sentralspanske dialekten kastiljansk, som har fortrengt andre språk- og dialektgrupper. Det regnes i dag som morsmål for nær 73 prosent av befolkningen. I de autonome regionene Catalonia (Cataluña, Catalunya), Galicia og Baskerland (Euskadi, País Vasco) er henholdsvis språkene katalansk, aranesisk, galicisk og baskisk offisielle skrift- og undervisningsspråk i tillegg til spansk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det kommer til fremmedspråk synes jeg at engelsken min er “rimelig god” i den forstand at det nesten aldri skjer at jeg ikke forstår hva de sier, selv om dialekten kan være ganske eksotisk – type Sør-London, Skottland med flere – og jeg har egentlig bare opplevd engelsken de snakker i Glasgow som noe henimot ubegripelig. Til mitt forsvar må det sies at ikke engang andre briter skjønner denne dialekten. Du kan liksom høre at det er en slags engelsk, men der stanser det. Jeg er nødt til å be dem om vennligst å snakke sakte og tydelig, ellers går dette ingen steder. En interessant kuriositet er at det lokale språket – i likhet med de lokale innbyggerne – kalles Glaswegian, som ligner på Norwegian fordi opprinnelig kommer det fra stedsnavnet Galloway (som er strukturelt likt Norway) og det var først kalt Gallowegian, men så kom forfatteren Walter Scott med sin roman Rob Roy i året 1817 og der brukte han ordet Glaswegian, som så senere har festet seg i dagligtalen fordi det liksom ruller lettere av tungen enn det teknisk mer korrekte alternativet Glasgowian. Men nok om det. Saken er at engelsken min for det meste fungerer på et nesten “innfødt” nivå. Det samme kan vi dessverre ikke si om verken tysken, fransken eller spansken min. Jeg er beste fall på et lite barns nivå.

Hva angår norsken min så opplever jeg den som “tilfredsstillende” Det hender jeg må “lete etter ord” men vanligvis ikke. Ordforrådet dekker de fleste behov jeg måtte ha og formuleringene går på skinner. Vi kaller dette flytende språk — og engelsken min henger ikke særlig langt etter, selv om det i utgangspunktet er et fremmedspråk. Da jeg var i USA trodde mange at jeg var britisk, fordi jeg snakker “oxforddialekt” (også kjent som queen’s english) og bruker snobbete ord (som også på norsk), men ingen brite har noensinne trodd at jeg var britisk. Der gjettet de på sørafrikaner. Herregud. Folk fra Sør-Afrika har jo en slags “britisk” vending i engelsken sin og det er faktisk ikke så mange av dem som reiser på besøk til Storbritannia, så jeg kan se poenget, men det grenser oppimot å være en fornærmelse. Kall det fordommer, men det er jo slik at sørafrikanere – ihvertfall de hvite – som en hovedregel er dårlige mennesker. Kall det miljøskader. Folk blir preget av både historiske og dagsaktuelle sosiale forhold der de bor — og Sør-Afrika har et betydelig antall skjeletter i skapet sitt. Uansett hva slags type du selv er så vil du jo bli preget av stereotypene der du bor. Hva er for eksempel “typisk norsk”? Jeg beskriver ofte meg selv som “typisk norsk” både av utseende og i atferd, men det er selvsagt litt ullent hva eksakt dette betyr. Likevel vet jo alle at det betyr noe annet enn “typisk svensk” eller “typisk dansk”.

Spansken min har blitt mange størrelsesordener bedre siden jeg flyttet til Spania – Viva El Bierzo!  – men jeg kommer for eksempel aldri til å uttale ordet chorizo med lespelyd. Det virker ikke naturlig. Jeg er jo ikke lespisk. Søramerikanere har heller ikke denne sære s-lyden som dukker opp her og der uten at jeg skjønner helt hva mønsteret er. Derfor er det like greit å la være. Selv synes jeg at jeg kløner fælt med språket, men folk er jo hjelpsomme så det ordner seg som regel. Jeg kom meg gjennom hele den byråkratiske prosessen med å registrere seg som “fastboende utlending” og som alle sier: Det spanske byråkratiet er faen ingen spøk. Jeg kan med andre ord si meg fornøyd med akkurat den bøygen. Når det kommer til vanlig hverdagsbruk så funker det greit nok, men jeg vil ikke klare meg bra i noen filosofisk diskusjon. Sannsynligvis er jeg på språklig nivå med en 5-6-åring som i tillegg kanskje har noen lærevansker. Jeg vet ikke. Det er håpløst langt igjen til jeg snakker like bra spansk som engelsk. Kanskje vil det aldri skje. Saken er at jeg har følt meg selvsikker i forhold til engelsk språk i over førti år, mens spansk er noe jeg begynte å lære først nå nylig. Faktisk var det noe jeg bestemte meg for å begynne med under nedstengningsperioden på grunn av pandemien i 2020. Du vet. Jeg fikk som så mange andre litt mer fritid enn jeg hadde sett for meg. Å lære et nytt språk er jo ikke det dummeste du kan gjøre når du likevel sitter der og glor i veggen. Det var sannsynligvis mange som utviklet nye hobbyer det året.

Men nå setter jeg strek, med litt tungrock fra Sverige.

Prinsipielt sett er det litt problematisk at Norge har denne ordningen med at statsoverhodet tilligger en arverekkefølge, men i praksis – fordi dette har konsekvent vist seg å være seriøse folk – fungerer det helt utmerket. Selv er jeg mest glad for at vi ikke har noe valgsirkus hvert fjerde år eller deromkring, for å kåre vinneren i et republikansk og presumptivt mer “demokratisk” valgopplegg. Ikke for at de ikke får det til i diverse utland med presidentvalg, men fordi det er aldri noen stabil situasjon. Se for eksempel på Frankrike. De kan få en nazi president i neste valg — fordi slik er reglene. Det tas aldri noen hensyn til om det såkalte folket er på bærtur i feil kålåker, det handler bare om å vinne et et flertall av de med rett til å stemme i presidentvalget. Amerikanerne har jo heller ikke akkurat gjort noe klokt valg.

Kongen deltar ikke i det politiske spillet. Hvis han har en mening om noen aktuelle saker så holder han den for seg selv, eventuelt så kommer det noen slags “antydninger” i nyttårstalen eller en lignende anledning. Dette er en viktig forutsetning for at opplegget med arverekkefølge skal fungere. Det må ikke vinkles slik at det går an å si at kongen har noen favoritter blant befolkningen. Han er alles konge. Uansett hvem du er og uansett hvor du bor. Uansett hva du tenker og uansett hva du tror. Det er ikke noe poeng å diskutere dette. Statsoverhodet vil uansett være en “fjern” person, men det er ikke sikkert folk ville trivdes bedre i en situasjon med demokratisk valg av landets toppleder, særlig fordi vi da vil ha en de facto “vinnende side” av tilhengere og en mengde forbitrede tapere i opposisjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kong Harald er død. Det var ikke noen overraskelse for han var jo en gammel mann med visse helseproblemer. Det er sikkert noen litt begrensede grader av et sjokk for noen, men på den annen side er det slik realitetene fungerer. Folk blir gamle og dør. Nye folk overtar etter dem. Vi gratulerer kong Haakon med ny jobb og setter vår lit til at han vil fungere like bra i stillingen som vi har hatt grunn til å forvente. Det har vært litt “rusk i maskineriet” og en del støy rundt kongefamilien i de seneste par årene, men den daværende kronprisen håndterte dette på en god måte. Det ble aldri så kleint som det hadde potensiale til å bli. Alt i alt er det sannsynligvis liten grunn til å forvente noen forandringer fra kong Haakon sin side. Selve “bedriften” fortsetter som før, bare med ny toppleder. Eventuelle journalistiske nyheter vil bestå i spørsmål som hvem kommer på statsbesøk, hvor vil han henlegge sin første representasjonsreise og den typen ting. De neste par ukene vil gi sine svar, men det blir neppe noen store overraskelser. Kongen er død, leve kongen.

Det har gått rykter om at daværende kronprins Haakon var en musikkelsker. Vi prøver oss med denne:

Til tross for at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige – det går ikke an å diskutere smak – så ender jeg likevel ofte i selskap med andre gamle gubber som diskuterer ting av typen “hva var det viktigste albumet til Pink Floyd“. Fatteru? Det er jo for fanden evneveikt, men ikke desto mindre er det noe som skjer. I det tilfellet jeg snakker om ble alle de involverte nesten øyeblikkelig enig om at vi må se bort ifra Dark Side Of The Moon (DSOTM). Herregud for et album. Det tar jo alle prisene og all oppmerksomheten. Du vet. Suger alt oksygenet ut av alt annet som Pink Floyd har gjort, før eller siden. Det vil ikke forbause meg i det hele tatt om de forhenværende medlemmene av bandet tenker noe av det samme. Saken er at hvis jeg – eller hvem som helst andre musikkelskere – kan velge bare ett album av Pink Floyd så må det bli DSOTM. Det er derfor vi sier “bortsett fra dette albumet”. Ellers blir det jo ingen diskusjon, bare en kvalmende pøl av enighet. Når vi har kommet oss over denne kneika så faller valget mitt på albumet Animals (1977). Dette var et viktig musikalsk år for meg. Jeg oppdaget mye nesten helt på egen hånd, inkludert dette albumet av Pink Floyd.

Hvorom allting er, på albumet Animals finnes det en 17 minutter lang sang kalt Dogs. Det er en, hva skal man si, tragisk fortelling om “den kriminelle livsstilen” som går gjennom diverse faser av sosiopatens typiske karrièrevei. Jeg oppfatter den som en historie i tradisjonen til britisk kitchen sink realism om en tradisjonell britisk gangster — på en måte som kunne ha vært en film, men så ble det en sang istedet. Sangens tragiske dimensjon er ikke så mye selve historien med sin dårlige slutt – just another sad old man dying of cancer alone – men det eminent forutsigbare i fortellingen. Det handler jo om en voldelig drittsekk som albuer seg inn i “livsstilen” ved hjelp av muskler, råskap og en manipulerende innstilling. Men det må ikke nødvendigvis handle om en gangster, selv om det er slik jeg oppfatter sangen. Andre jeg har snakket med oppfatter Dogs som kritikk av kapitalismen og de knallharde konkurranseforholdene innenfor forretningslivet. Når de sier dette trekker jeg bare på skuldrene. Og på hvilken måte er det annerledes enn gangsterens livsstil? Jeg antar at det koker ned til om du opererer innenfor eller utenfor loven. Om du er purk eller skurk, så å si.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som erklært moralfilosof ser jeg egentlig bare på atferd; ikke om den er eller ikke er sanksjonert av samfunnet der og da, eller eventuelt andre forhold av omskiftelig natur. Rett og galt – i moralsk forstand – endrer seg jo ikke selv om lover og makthavere kommer og går. Vi er uansett de samme gamle apene som fungerer på den samme gamle måten. Jeg gidder ikke å spikke fliser rundt denne saken. Alle vet hva som er rett og galt, selv om de gjør seg til og later som noe annet. Vi har aldri vært og vil aldri bli noe annet enn sosiale flokkdyr som er avhengig av samarbeid og gjensidig nytte i en farlig verden. Det er derfor moralen må være eksistensiell og starte ved selve fundamentet for menneskelig liv her på planeten. Det er vanskelig å definere konseptet i tekniske termer, men alle vet hva frihet betyr — og de vet også at dette er menneskenes naturlige element – slik som fisk lever i vannet – som de ikke engang oppdager før noen trekker dem ut av naturtilstanden og plasserer dem “et annet sted”. Dette er hva overgrep koker ned til: Når du tar fra noen friheten deres og tvinger dem inn i noen annen slags omstendighet. Det er ikke relevant om du “forklarer” det religiøst, juridisk eller hva som helst annet som måtte finnes av sekundære intellektuelle forhold. Utgangspunktet forblir det samme. Frihet er ikke noe du kan gi til noen – fordi de er jo født sånn – bare noe du kan ta fra dem.

Vi avslutter med den andre progressive sangen om britiske gangstere, men denne er fra 1979.

Zombie er i afrokaribisk voodoo en person som gjennom svart magi er blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann (bokor). Myter og fortellinger om zombier er særlig kjent fra Haiti. Det fortelles om mennesker som er blitt erklært døde og er blitt begravd, for så å dukke opp igjen flere år senere i en tilstand preget av apati og mentale forstyrrelser. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mot slutten av 70-tallet oppsto den “vestlige” zombien, som egentlig er mer et slags gjenferd, eller draug som det heter i gammel norsk folketro, altså en som allerede er død men som har blitt gjenopplivet på noe slags vis, som kommer for å skape uhygge, kaos og undergang blant de levende. Med andre ord en overdrivelse langt inn i det parodiske, som flytter fokuset bort fra voodoo og onde trollmenns metoder for å skape “levende døde” personer ved hjelp av suggesjon, tortur og narkotika. Teknisk sett kan vi jo godt si at noen har blitt en zombie hvis de er så hjernevasket og avhengig av for eksempel stoff – eller hvorfor ikke “fellesskapet” i en ondartet kult – at de er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få neste kick eller på andre måter oppnå belønningen de søker. Nazistene bedrev som alle vet forskning på mennesker for å utvikle metoder for “fullstendig kontroll” over soldater og andre nyttige idioter — og amerikanerne fortsatte med disse programmene i etterkrigstiden, administrert av CIA og kjent under akronymet MKULTRA.

Det ligger ganske mye stoff ute på nettet om MKULTRA og alminnelig konsensus i ettertid er vel at det går ikke an å “ta over” styringen av folk på noen ordnet måte, slik at de ellers fremstår som normale, men at de vil respondere på visse hypnotiske koder og henfalle til programmeringen sin, uten at de på forhånd er villige til å underkaste seg et slikt opplegg. Du vet. Sånn som i actionfilmene om Jason Bourne og den typen ting. Profesjonelle hypnotisører sier jo at det er ikke alle som egner seg for denne selskapsleken, men at overhodet ingen som “gjør motstand” kan overveldes eller overtales av noen ekstern kraft uten at denne er fundamentalt destruktiv. Hvilket bringer oss tilbake til zombier innenfor voodoo. Det var jo ødelagte mennesker – kjemisk lobotomerte eller hva vi skal kalle det – som i enhver praktisk forstand allerede hadde blitt drept som selvstendige individer med sin egen frie vilje. Placeboeffekt er velkjent fra medisinsk forskning og betegner en virkning av medikamenter som bare henger sammen med pasientens tro på at stoffet virker, men det er mindre kjent at det finnes en ond versjon av placebo som kalles nocebo og som bokstavelig talt kan skremme folk til døde hvis de lever innenfor en kulturkrets hvor alle tror på trolldom og besvergelsers makt. I “vesten” har vi lite av dette, men det vi derimot har etter måten mye av er svindlere og bløffmakere som manipulerer folks tro.

På nettet finnes det mye løgn – beregnet på å lure penger fra folk – og politisk propaganda designet for å undergrave folks tillit til myndigheter og institusjoner eller på andre måter svekke stabiliteten i de demokratiske systemene. Du vet. Vi er jo avhengig av at folk både kan og vil “tenke selv” og ta ansvaret for sitt eget liv for at demokratiet skal fungere. Hvis de på noe slags vis blir så forblåst mellom ørene at de bare løper rundt og skriker, ute av stand til å stole på noe eller noen, ikke engang seg selv, så har vi jo et alvorlig problem. Jeg er gammel nok til å huske en tid da konspirasjonsteorier ble sett på en litt overbærende måte, som noe fjollete men forsåvidt harmløst nok. Det var jo ikke typisk slik at folk ble aktivister på grunnlag av paranoide vrangforestillinger og i den grad dette likevel skjedde så var det en sak for psykiatrien. Men nå har vi andre forhold. De gale er ikke lenger alene. De finner meningsfeller på nettet og danner forbund. Gjennom å etablere ekkokammer er det mulig å flytte grensene for normalt sunn fornuft ganske drastisk langt ut i kålåkeren — og før du vet ordet av det dukker det opp noen slags handlekraftig sosiopat med “svekkede sjelsevner” som bestemmer seg for at det har vært nok prating. Nå er det på tide å handle. Det er dette vi kaller stokastisk terrorisme og det har oppstått som en konsekvens av hvordan sosiale media på nettet fungerer. Hva er sant? Hva er virkelig? Dette er gamle spørsmål som aldri har hatt noen allmengyldige svar — men det har alltid eksistert miljøer av avvikere som tror på kørka ting og som i større eller mindre grad samler seg under noen slags karismatisk leder for å danne en kult. Bare at før nettet kom var dette mange størrelsesordener mye vanskeligere og mindre sannsynlig. Vi kan gjøre lite annet enn å følge med og se hva som skjer.

Til sist en nyoppusset og lydpolert versjon av den beste sangen fra året 1980.

Buddhistene kaller dem edle sannheter og den første av dem sier at livet inneholder lidelse (dukha). Den andre er at lidelsens årsak er tanha, som på norsk vanligvis oversettes med begjær (eller grådighet); trangen til å eie og kontrollere, oppnå ting som ikke varer. Selv er jeg imidlertid mer en klassisk europèisk eksistensialist, så jeg bruker ordet ambisjon i den samme betydningen, men er ellers enig med buddhistene i at lidelse er en funksjon av uforstand. Egentlig er det litt galskap hele greia, fordi hver generasjon som kommer og går opplever jo det samme: Du blir ikke lykkelig av å samle på ting, selv om det er fine ting og du har mange av dem. Du vet. En komplett samling. Det du alltid ønsket deg. Så snart du har oppnådd det kommer tomhetsfølelsen og tar deg. Hva er meningen med det hele? Det åpenbare svaret er at det finnes ingen mening — bare den du lager selv og bruker som “forklaring” på alt du gjør og tenker.

Her er et interessant spørsmål: Finnes ondskapen? Altså objektivt sett, som en egen greie, ikke bare som et ord vi bruker for å beskrive ubehag og forferdelige ting. Jeg vil hevde ja og identifisere det som tanha, eller altså ambisjon. Et begjær etter penger, eiendom, dominans, makt, andres beundring og respekt, du vet allerede hva greia er. Problemet er at alle vet hva greia er. Ondskapen er en del av menneskenaturen. Vi ser den i arbeid hver eneste dag. Det er aldri noen tvil om saken. Selvsagt finnes ondskapen og like selvsagt er den banal og hverdagslig. Nærmest kjedelig og familiær. Det er etter måten sjelden at ondskapen fremstår som noe stort og mektig. Som regel består den bare av kjipe småting og privat skadefryd. Du vet. Den hemmelige gleden man noen ganger føler over andres ulykke. Det er dem vel unt. Vi vet at mennesker er onde. Vi vet også at mennesker ikke bare er onde, men at de er tilbøyelige til å velge det alternativet som tjener dem best og derfor går det som regel slik som de rike og mektige ønsker. Du vet. Det lønner seg jo å spille på parti og hjelpe de som har makt og midler til å belønne deg for innsatsen. Derfor går det som det går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et annet ord for ondskap er korrupsjon og dette fungerer litt på den samme måten som alkoholisme. Altså noe du har fått smaken på og som deretter utgjør en nærmest uimotståelig fristelse som du må brytes med hvert minutt av hver dag for å ikke henfalle til. Ondskapens tiltrekningskraft er konstant. Den ligger alltid der og murrer, som en lyd i bakgrunnen av alt du noensinne ser og erfarer. Det er jo så enkelt. Det er en selvfølgelighet. Du kan bare ta det. Ta pengene. Ta en drink. Kjenn hvordan det flyter inn i deg og fyller sjelen med varme og mening. Samfunnet er lagt opp til at du skal være svak men finne din styrke i ondskapen. Budskapet kommer fra alle kanter. Ambisjon hylles som et menneskelig under, en drift i sjelen som gir livet mening, fyller lommeboken og skaper fremgang i samfunnet. Bare tenk på alt du kan kjøpe hvis du oppnår flere penger. Bare tenk på hvordan folk vil se på deg og ønske å tjene deg hvis du oppnår mer makt. Du kan bli hva du vil og gjøre hva du vil. Du kan bli stor. Et navn alle kjenner. Du kan bli rik. Aldri mer behøve å velge hva du skal prioritere i budsjettet ditt fordi du kan få alt du vil ha. Betalingsdyktighet åpner alle dører for deg — og fremkaller et smil i alle ansikter som ser på deg. Det er deilig å være den viktigste personen i rommet.

Vi avslutter med et gresk tungrockband som synger om et spansk revolusjonært slagord.

Som alle vet har vi genetisk vitenskap nå. Det går an å studere de ulike artenes respektive genomer og regne seg frem til deres “minste felles multiplum” så å si — og det er derfor vi vet at dagens mennesker og dagens sjimpanser hadde en siste felles stamfar for omtrent syv millioner år siden. Det er fjollete å si at vi “stammer fra apene” fordi teknisk sett er vi aper, bare at det har skjedd noe med menneskene som gjør at vi har et annet kromosomtall. Du vet. En mutasjon. Det felles navnet for mennesker, sjimpanser, gorilla – og de andre rassapene (de som ikke har hale) – er hominider. Hvis vi snakker bare om oss og våre umiddelbare forfedre – australopitekus, ardipitekus, parantropus og så videre – bruker vi ordet homininer. Som du ser er det ikke store forskjellen i skrivemåte, som jo er litt poetisk justis fordi det reflekterer de små forskjellene i genetisk materiale. Det er litt omdiskutert hvordan man skal definere konseptet “menneske”. Noen mener at bare homo sapiens i sin moderne form skal benevnes slik, mens jeg selv tilhører den andre gruppen, altså de som sier menneske om enhver skapning som faller definisjonsmessig innunder genus homo, altså habilis, erectus, heidelberg, antecessor, neandertalis og hele resten av det animalske rikets kongefamilie. Det finnes jo ingen krystallklar konsensus rundt dette spørsmålet. Du må bare ta et moralsk begrunnet standpunkt.

Det virkelig store spørsmålet dreier seg om datering. Når eksisterte de ulike versjonene av mennesker? Eldst blant oss er homo habilis, altså “det dugelige mennesket”, som dukket opp for tre millioner år siden. Deretter følger erectus, det oppreiste mennesket, for 2,5 millioner år siden. Siden dukker det opp fossile levninger av ymse aldre som kan ha slik grad av varians at de defineres som en egen art – selv om de teknisk sett kunne ha formert seg med hverandre – noe som kan tyde på at de tidligste menneskene levde i spredte forekomster som ikke hadde noen kontakt med hverandre, derfor har de genetiske ulikhetene “festet seg” og det såkalte virvaret i midten – “muddle in the middle”, altså alle de ulike typene som fantes i den midtre steinalderen fra 500.000 til 50.000 år siden – gir flere ulike menneskearter enn det sannsynligvis finnes genetisk grunnlag for å hevde, men hei, det er typisk menneskelig å være rasistisk. Den mest interessante – og mystiske – utgaven av menneskearten er utvilsomt homo erectus, som “hersket på jorden” i nesten to millioner år, som fullstendig parkerer homo sapiens. Det var erectus som gjorde jobben med å etablere menneskene. Det var de som vandret ut fra Afrika og spredte seg til hele resten av verden — noe som på grunn av visse steders beliggenhet, særlig i Øst-Asia, krever at de behersket båtbyggekunst, som igjen forutsetter kommunikasjon på høyt nivå, altså at de må ha hatt et språk basert i konseptuelle abstraksjoner. Men dette er meget omdiskutert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den yngre steinalderen – fra 50.000 til 10.000 år siden – hadde til å begynne med noen slengere av neandertaler igjen litt sånn her og der, men i det store og hele er dette homo sapiens sin tidsalder. De eldste funnene av “vår rase” er omtrent 300.000 år gamle og ble funnet ved Jebel Irhoud i Marokko. Vi er altså marokkanere, kan du si. Men innvandringen til Europa begynte ved et tidspunkt og foregikk sannsynligvis i mange bølger gjennom svært lang tid. De eldste bevis vi har er 50.000 år gamle, gi og ta litt, men dette utelukker ikke at det kan ha vært eldre innvandringsbølger, fordi det finnes jo fossilt materiale fra 190.000 år siden i Midt-Østen, som bare ligger en drøy spasertur unna Europa. Det ser vi jo nå i dag, fordi folk kommer luskende både dag og natt. Litt mer omdiskutert er det om de tidligste marokkanerne fikk til å krysse Gibraltarstredet for så lenge siden, men vi bør anta ja. Hvorfor ikke? Du kan jo se land på den andre siden og vi vet at de kunne å bygge båter, så da er ikke regnestykket vanskelig. Om Spania er det ellers å si at det har vært kontinuerlige bosettinger av mennesker her i mer enn en million år, basert i bevismaterialet de har gravd opp ved Atapuerca, omtrent tre timers kjøretur fra der hvor jeg bor. Hvor kom disse fra? Det virker mest nærliggende å tro at de fikk karret seg over det litt ugreie havstykket som ennå skiller Afrika fra Europa. Strømforholdene der kan være vanskelige til tider, men alternativet er jo at de kom til fots ifra øst, som virker enda mindre sannsynlig (til tross for at de har funnet to millioner år gamle levninger etter mennesketyper i Georgia). Imidlertid kan vi trygt si at det ennå gjenstår mye forskning på dette temaet.

Vi avslutter med litt klassisk pønkemusikk fra året 1977.

Nesten uansett hva slags sær smak du har – inkludert det banalt normale – vil du nesten helt sikkert finne noe du liker i hyllene mine. Jeg bruker ikke strømmetjenester slik som for eksempel Spotify og har heller ikke noen lagringsmedier av typen ekstern harddisk. Alt musikken min er på CD. Før hadde jeg en del LP og kassett også, men det var før jeg flyttet til Spania og var nødt til å “stramme inn” på all min samling av diverse gjenstander som jeg har plukket opp gjennom livet og få det ned til en flyttbar mengde. Det er hva det er. Selvsagt er jeg gammel nok til å huske da kassetter var noe nytt og fancy som revolusjonerte måten musikken ble distribuert på. Du vet. Personlige mixtapes og den typen ting. Plater var jo ganske dyrt – og er det forsåvidt ennå – men opptak på kassett var et prisgunstig alternativ som dessuten også var mer robust i forhold til å dra musikken med seg rundt på fest, campingtur og andre risikosoner.

Jeg oppdaget artisten David Bowie i året 1977, helt på egen hånd. Det var ingen jeg kjente på den tiden som hadde noe forhold til ham — og selv om jeg hadde hørt navnet før så visste jeg ingenting om noenting. Bowie var bare ganske vagt assosiert med andre artister kalt David, så som Essex og Cassidy, som “jentemusikk”. Men så kom albumet Low. Det gjorde et ganske sterkt inntrykk på meg selv om det var veldig forskjellig fra alt det andre jeg likte på den tiden. Hva jeg ikke visste var at dette var ikke “typisk David Bowie” sånn som fansen hans fra tidligere på 70-tallet var vant til, men en ny retning preget av samarbeidet med Brian Eno og produksjonen hans Tony Visconti. Berlinerperioden, sier de om denne fasen av Bowies artistiske karrière, som var tildels inspirert av krautrock, det vil si den typisk tyske delen av progressiv rockemusikk på 70-tallet som var mer “industriell” og preget av tidlig elektronisk eksperimentering enn hva som var vanlig i Storbritannia ved den samme tiden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er litt interessant i ettertid å observere at jeg hadde “gode instinkter” for musikk lenge før jeg hadde noen kunnskap om emnet. Gjennom uransakelige årsakssammenhenger fant jeg frem til Frank Zappa i året 1978. Som alle vet er det slik at å like Zappa – uten å selv være musiker på høyt nivå – er nærmest noen slags psykiatrisk diagnose mer enn et spørsmål om smak. Vi snakker jo om “organisert galskap” som ikke engang prøver å bli forstått. Samtidig fortsatte jeg å utforske også de andre arbeidene til musikere som spilte sammen med Zappa eller Bowie på den tiden — og slik fant jeg frem til Adrian Belew og Robert Fripp, som igjen ledet meg inn i det kreative universet til King Crimson. Noen flere kryssede konstellasjoner fremkom via Terry Bozzio, som førte meg til det progressive jazz-fusion prosjektet UK, som i sin første inkarnasjon hadde gitaristen Allan Holdsworth (men på den tiden var det Bill Bruford på trommer, for Bozzio kom ikke inn i bildet før Bruford trakk seg) som “alle” sier er noen slags verdensmester. Her er listen: Frank Zappa, Robert Fripp, Richie Blackmore, Yngwie Malmsteen, Eddie van Halen, Joe Satriani, John McLoughlin, Steve Vai, Carlos Santana og Pat Metheny har alle nevnt – mange ganger – Allan Holdsworth som “den beste gitaristen noensinne”. Og flere av de som er listet opp der er ikke akkurat kjent for å være rause med komplimentene.

Sannsynligvis går det ikke an å “ta feil” i smaksspørsmål – du liker jo det du liker, liksom – men det er fair game å snakke om god og dårlig smak. Selv er jeg relativt kresen selv om jeg liker mye variert musikk. Nulltoleransen min slår inn når vi konfronteres med artister som “strekker seg langt for å tekkes markedet” heller enn å jobbe med den musikken som bor i sjelen deres. Du vet. Heslige saker. Det er åpenbart dustete å påstå at salgstall ikke har noen betydning fordi det er jo dette musikerne lever av, men det går på den andre siden nesten alltid galt når artister “lar seg kommersialisere” bort ifra det de egentlig ønsker å holde på med. Imidlertid bør vi skille mellom komponister og utøvere, selv om mange er begge deler. For eksempel var jo Frank Zappa først og fremst en komponist og orkesterleder som hadde stålkontroll over alle utøverne han hyret inn til å fremføre musikken hans både på plater og i konserter — men om du går på YouTube og leter opp intervjuer med musikere som snakker om sin tid sammen med Zappa så sier de typisk at det var livsendrende for dem å jobbe sammen med ham. Selv er jeg fornøyd med å ha hatt de musikalske oppvekstårene mine i siste halvdel av 70-tallet, fordi dette sammenfaller med “musikkens gullalder” på en tid før plateselskapene fikk alt for stor makt og før den digitale utstyrsrevolusjonen gjorde det enkelt å kamuflere mangel på talent.

Vi avslutter med supergruppen BEAT – Tony Levin, Adrian Belew, Steve Vai, Danny Carey – som spiller King Crimson.

Livet er – i det store og hele – brutalt og urettferdig. Verdighet er når man forstår dette men bare bærer det uten å klynke og klage. Du vet. Når man har vært noen steder og sett noen ting. Når man har koblet sammen de løse trådene og skjønt hva det handler om. Ingen får dette gratis. Du må vandre gjennom labyrinten og konfrontere monsteret som bor der inne før du kan forstå hva konseptet nåde handler om. Bare de som selv har mottatt det har makt til å gi det til andre. Sånn er reglene i dette spillet. Uansett hva du har så vil det bli tatt fra deg. Jo mer du gråter og klamrer deg til det jo verre vil det bli. Om du må knuses så vil du bli knust. Den eneste friheten du har er å gi det fra deg av egen fri vilje. Ingen kan hjelpe deg med denne saken. Du kan ikke tigge og be. Det finnes ingen frelse. Ingen som lytter til deg. Det hjelper ikke om du gråter og forviler. Lyset i enden av tunnelen vil alltid være et møtende tog.

Folk har forskjellige årsaker til hvorfor de blogger. Selv gjør jeg det fordi jeg har et “skrivebehov” som sannsynligvis burde vært utredet av en psykolog – med henblikk på den fulle freudianske årsaksprofilen – men jeg bare trekker på skuldrene og fortsetter med virksomheten. Det er bare en hobby. Jeg samler ikke på følgere og ingen gir meg noen penger. Derfor behøver jeg heller ikke å svare på “spørsmål” eller stå til rette for moralske dommere. Alt handler om språk. Jeg produserer ikke innhold, men form. Eller for å si det med en musikalsk metafor: Hvis jeg var en gitarist ville jeg vært mer sånn som Robert Fripp enn sånn som Eddie van Halen. (Er det overhodet noen som forstår hva det betyr?) Uansett, vi fortsetter bare i det samme sporet, med den samme språklige stilen og de samme temavalgene. Det har jo fungert så bra til nå – min popularitet er ikke målbar i metriske termer – så hvorfor endre noe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er vanskelig for meg å se for meg hva en “typisk leser” av denne bloggen får ut av det. Kanskje noen idèer og løse tanker, kanskje noen synsvinkler de ikke har prøvd allerede, det er ikke opp til meg å bestemme. Dessuten har jeg ikke særlig mange lesere uansett. Denne bloggen ligner jo ikke på den “dagbokstilen” de fleste andre bloggerne har valgt og selv om jeg enkelte ganger skriver om “begivenheter i mitt eget liv” så er ikke dette min hovedfokus. Saken er at jeg synes rett og slett ikke at jeg er noen interessant person. Hva som foregår i hodet mitt er kanskje litt på siden av det normale, men i vanemønster og livsstil er jeg temmelig kjedelig. Du vet. Eldre mann som ikke er i takt med tiden han lever i. Et svært vanlig fenomen — og ikke noe jeg behøver å dramatisere ut som historiefortelling. Og dermed setter jeg strek for nå, med den samme gamle advarselen: Dette materialet egner seg dårlig for barn og naive.

Til sist enda et gammelt pønkeband fra året 1978.

Referanse på NRK.no — Oljeselskapene gleder seg

Det finnes i utgangspunktet to muligheter: Enten gir folk faen eller så forstår de ikke hva som skjer. Selv tipper jeg at det er en kombinasjon av de to, med størst vekt på uforstand. Handler det ikke nesten alltid om uforstand da? Det er langt mellom de genuint onde menneskene, men ikke så langt. Du vet. Ondskapen begynner jo med viljen til å føkke opp og utnytte andre mennesker i egen vinnings hensikt. Om de smiler mens de gjør det forbedrer egentlig ikke saken, det bare får dem til å virke mer psyko. Hvis menneskeheten overlever denne krisetiden – på noe organisert vis – så vil dagens mennesker bli husket særlig fordi de valgte sin egen komfort fremfor sine barnebarns barns sjanser til overlevelse, selv om de vet hva de gjør. Overgrepet skjer med overlegg. Jeg mener, konsekvensene av fortsatt forbrenning av fossile drivstoffer har jo vært velkjent i femti år, men viljen til å ta tak i problemet finnes bare ikke. Kombinasjonen av veikhet hos politikerne og grådighet hos operatørene har drept oss alle. Vi skjønner det bare ikke ennå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva mener de med energisikkerhet? Hvorfor er dette et argument overhodet? Det er uansvarlige drømmerier å tro at det går an å fremføre den profittmotiverte økonomiske modellen med “fremskritt” og privateide foretak som sysselsetter en hel klasse av lønnsslaver. Du kan godt si at det er utslipp av klimagasser som kan til elendigheta, men det blir en litt for reduksjonistisk modell. Et bedre spørsmål er hvorfor denne situasjonen foreligger overhodet. Svaret må ta for seg dyp problematikk rundt hele samfunnsmodellen slik den har vært de seneste 500 år eller deromkring. Rovdrift på både natur og andre mennesker har vært motoren i økonomien siden lenge før den industrielle tidsalderen, men problemstillingen har blitt radikalt aksentuert siden forbrenningsmotorer og fremstilling av elektrisk kraft kom inn i bildet. Bruk av energi har vært ute av kontroll i hundrevis av år ved dette tidspunktet, men nå er det overhodet ingen tvil om at vi står til knes i mannskiten. Vi befinner oss i en livstruende katastrofesituasjon som krever øyeblikkelig og svært radikal handling dersom menneskeslektens overlevelse er en del av planen. Mange er villig til å gjøre det som er nødvendig, men problemet er helt opplagt de som ikke er villig. Hva er greia deres? Det har blitt noe psykiatrisk ved dette tidspunktet.

Vi avslutter med enda mer melodisk pønkemusikk fra året 1979.

Ved dette tidspunkt har det regnet jevnt og trutt i seks timer, så vi snakker om et dramatisk væromslag. For mitt vedkommende kunne det godt ha kommer for en måned siden men vi tar det vi får. Brannsesongen har sannsynligvis kommet til sin ende for i år. Nå kommer flomsesongen. Ikke så mye her, men herregud for noen bilder fra Katalonia og Valencia. Du vet. Når bilene ligger og dupper som små barkebåter bortetter gatene mens det tordner og lyner, som ikke akkurat kom som noe stor overraskelse med det perverst varme Middelhavet som har vært i år, med over tredve grader varmt overflatevann rundt Mallorca og der. Dette er jo mye energi. Den må “utlades” på en eller annen måte — og slik oppstår det beryktede høstværet i sør. Det har imidlertid bare så vidt begynt. Jeg antar de har mye “interessant vær” i kjømda nede i de regionene. Selv nyter jeg imidlertid mildværet – det ligger og dupper rundt 25 grader – som skal vare enda noen uker, hvis værmeldingen vet hva de driver med. Ved inngangen til september opplever jeg med andre ord hva vi skulle kunne kalle en fin norsk sommer i Villafranca del Bierzo. Det var sannelig på tide.

Er det noe poeng i å snakke om klimaforandringer? De som ikke tror på opplegget har jo ikke ankommet konklusjonen sin ved hjelp av sunn fornuft, så det er ikke å vente at de skal finne veien ut av hullet med fornuftens hjelp heller. Sant å si vet jeg ikke hva man skal si til klimaskeptikerne. Er du blind? Døv? Dum? Jeg forventer ikke noe svar, ihvertfall ikke noe som ligger innenfor rammene av normal virkelighetsoppfatning. I mellomtiden takker og bukker vi for regnet. Det betyr i praksis at det neppe vil bli noen stor skogbrann i nærheten av der jeg bor i 2026. Hvis det skulle vært noe så hadde det allerede skjedd. Du vet at standardene for hva man kaller flaks har blitt lavere når dette er måten man måler sånt på. Uten at jeg har spådomsevner så “føles det som” det nå vil komme noen uker når det er trivelig å spasere rundt om i nabolaget her. Dette er bra. Vi tar det vi får. Noe jeg har lagt merke til i verdensnyhetene er at det har vært uvanlig mye jordskjelv. Såpass at de sa på nyhetene her om dagen at det neppe finnes noen indre forbindelse mellom de ulike hendelsene, men jeg vet ikke. Man tenker jo tanken. Du vet. De sier at det er mange tiår på overtid i forhold til det store jordskjelvet som skal legge hele den amerikanske vestkysten i ruiner — så jeg sier det her og nå. Kanskje hender det i nærmeste fremtid. Det vil i så fall gi dem noe annet å tenke på for en stund. Vi venter og ser.

Som en passende avslutning spiller vi litt melodisk pønkemusikk fra året 1979.