Saklig bakgrunnsinformasjon om saken: Artikkel hos NRK.no
Selvmord er ikke noe folk liker å snakke om, særlig ikke når det dreier seg om et mobbeoffer. Selv vet jeg ikke hva som er sant av alt som har blitt sagt om Jason Arday, hans bakgrunn, akademiske karrière og endelikt, men jeg vet at britisk presse er – i det store og hele – en avskyelig samling av sadistiske jævler. Vesentlig mye verre enn den norske, kanskje med unntak av sånne som støtter Fremskrittspartiet og lignende politiske sammenslutninger, men du behøver da heller ikke å ta mitt ord for dette. Det er enkelt nok å grave opp pressekritikk på nettet — og britene scorer nesten alltid lavest på statistikken for hvor ufyslige, hevngjerrige og bent frem moralsk laverestående mediene deres er. Spørsmålet bør dreie seg om hvorfor det har blitt slik som det har blitt. Hva gjør britisk presse så umenneskelig?
Som jeg pleier å si: Hvis svaret er “både ja og nei” så har du ikke stilt det rette spørsmålet. Sannheten er at jeg har gått og grublet på den britiske pressens etiske standarder – eller altså mangelen på slike – i mange tiår før jeg hørte noe om navnet Jason Arday. Folk husker kanskje den fæle historien om prinsesse Diana, som omkom i en bilulykke mens de prøvde å kjøre fra et kobbel med “gravejournalister” og fotografer som jaktet på dem. Konspirasjonsteoriene florerer om saken, men det som ihvertfall er sikkert er at akkurat der og da så ville denne ulykken neppe ha skjedd hvis det ikke var for at prinsessen og følget hennes befant seg under “intens spaning” fra diverse skruppelløse individer som var drevet av, skal vi si, økonomiske motiver i forhold til det at de britiske publikasjonene betalte bra for “godt stoff” om Diana. Siden ble det jo nærmest dannet noen slags spontan hedensk kult rundt henne i forbindelse med sørgetid og begravelse, som ikke akkurat gjør saken mindre bisarr. De burde jo ha funnet frem til denne respekten mens dama fortsatt var i live.
Visse forhold rundt selve den britiske samfunnsstrukturen kan være verdt å se på. For eksempel er kriminell lavalder i England og Wales 10 år, etter at den i året 1963 ble hevet fra 8 år. Hva skal man tenke om dette? Jeg mener å ha hørt at folk ikke normalt kommer i puberteten før de er 12-13 år gamle – og det tar enda noen år før hjernen innhenter kroppen i denne vekstperioden – så ikke vet jeg hva slags kriminologisk filosofering som ligger til grunn for å lovfeste at barn har evnen til å danne kriminelt overlegg i tilknytning til eventuelle forbrytelser de begår før de er ihvertfall 15-16 år gamle. På den motsatte side av ytterlighetene finner vi Belgia og Luxembourg, som har fastsatt at folk må være 18 år gamle før de kan tiltales og dømmes som selvstendig tenkende individer med god nok forståelse for ansvar og konsekvenser. Hvilke historiske forhold er det som har medført at britene engang tar 10 års kriminell lavalder alvorlig? Herregud. Jeg kan jo faktisk huske at jeg en gang var såpass liten men jeg kan ikke påstå at jeg hadde noe godt grep rundt virkeligheten og hvordan ting fungerer i “den voksne verden”. Det er noe som har gått galt i tenkamentet til de som pønsket ut dette. Jeg mener, hva er tanken bak? Det må jo være noe som har fått lovgiverne til å signere på slike papirer. Det er dette “noe” som jeg spekulerer rundt. Du vet. Et slags menneskesyn. Kommer det til overflaten også på andre måter?
Pressen er altså ille nok, men så tilkommer trollene på internett. Terskelen er som alle vet lav for å snakke før man tenker når ting skal sies på sosiale media og ellers. For eksempel er kommentarfeltene en ganske beryktet arena. Ting som man burde sparke seg selv i skinnleggen bare fordi man tenker blir “sagt høyt” i en arena som befinner seg hinsides normal skikk og bruk. Det er akkurat som om “alt er lov” fordi det ikke finnes noen klare regler for publikasjon og ansvar som plattformene er nødt til å følge. Ved dette tidspunkt vet vi at det ikke er tilstrekkelig med en advarsel om at det er ditt personlige ansvar hva du sier og hvor du legger det ut, fordi dette hemmer kanskje et moderat flertall av normale folk, men det er jo ikke dem lover og regler er laget for. Vi strekker opp klare grenser og gir advarsel om straffbarhet og konsekvenser overfor de som har dårligere sosiale sperrer og mindre selvkontroll enn “folk flest”. Trollene på nettet er folk som ikke skjønner – eller ikke respekterer – vanlig skikk og bruk. De har oppdaget at de kan gjøre dette ustraffet og siden bare baller det på seg. Hva er det vi pleier å si om mobbere? Det er ikke de lyseste pærene i kurven. Det viser seg nesten alltid at trollene er noen ganske patetiske individer som ikke har noe velfungerende sosialt liv — og så hevner de seg på “hele verden” gjennom å finne seg noen favoritter som de kan hetse og plage, eventuelt så opplever de nytelse gjennom å slenge dritt til alle og enhver som står lagelig til for hugg der og da. Psykologien i dette bildet er banal. Men dermed er det ikke sagt at mobbeofrene ikke opplever dette som plagsomt og skremmende. Det er jo ikke alle gitt å ha et robust immunforsvar overfor mobbere, troll og plageånder som svever rundt på nettet.
Vi avslutter dette med det beste bandet fra 90-tallets franske industrirock.
