Om vi ser bort fra gjennomførte svindlere som lurer folk med vilje, så er det vanlig å føle seg forpliktet til å levere som avtalt etter at man har lovet noe, kanskje også mottatt forskudd på betalingen hvis det er en handel. Men hva om man ikke kan levere selv om man aldri så gjerne vil? For hver “ekte svindler” som vet at de lurer folk finnes det minst ti inkompetente fjols som “mener det godt” men som føkker det opp og roter det til, for seg selv og for alle andre som er involverte med dem. Jeg trodde det kom til å ordne seg. De overvurderer sine egne evner og sin egen kapasitet, utsetter problemene dette medfører, og skylder på andre når konfrontasjonene kommer. Mange klarer å holde det gående forbløffende lenge på dette viset, mens de spiller et slags pyramidespill med seg selv i en tilværelse som mer og mer handler om fortløpende krisehåndtering, inntil nos skjer som gjør at hele opplegget kollapser i skandale, personlig krise og hele bøtteballetten.
Vi skal frem til en personlighetstype jeg kaller bjørnejegere. De som selger skinnet før de skyter bjørnen, som i det gamle ordtaket. Om de er født sånn eller om de har blitt sånn er noe vi kan spekulere i, men en typisk bjørnejeger er en som har havnet på etterskudd med alt og alle og derfor er tvunget til å utvikle slik mentalitet hvis den ikke allerede fantes. De må robbe Per for å betale Pål, eller drive for kreditors regning, som man sier. Dette er teknisk sett ulovlig, men det er en av disse reglene som er svært vanskelige å håndheve i den praktiske verden på grunn av “bevisets stilling” og det ene med det andre. Jeg antar det eventuelt kommer inn som et skjerpende element i konkurssaker, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt tiltalt og dømt for å ha drevet for kreditors regning selv om det har vært tildels åpenbar svindel inne i bildet. Det finnes en form for treghet i avtrekket når det gjelder å konfrontere kriminalitet i næringslivet som er litt antropologisk interessant. Vi lager unnskyldninger for bjørnejegerne på en måte som ingen ville finne på å gjøre i forhold til hasjrøykere og horekunder. Dem fordømmer vi før vi engang har hørt hva historien handler om.
Folk klarer noen ganger å rote det til så jævlig med penger at man blir mest imponert av alt mennesker klarer å få til. Jeg vet ikke noe om intern humor blant revisorer og regnskapsførere, men jeg tipper de har noen kodeord for de forskjellige kategorier av syndere man typisk støter på i næringslivet, herunder slike som på vanemessig grunnlag selger skinnet før bjørnen er skutt. Irrasjonell optimisme i forhold til et prosjekt eller et forretningskonsept er ikke bare svært alminnelig, det betraktes nesten som en forutsetning for å lykkes med noe, til en slik grad at når noen viser sterk tro på opplegget sitt så er dette ofte vel så overbevisende som en godt gjennomarbeidet plan, fordi som alle vet (eller finner ut) er det mye vanskeligere å finne “bra folk” enn det er å finne gode idèer der ute. Tanken må være at hvis man sender nok bjørnejegere inn i den magiske skogen så vil en av dem til slutt skyte gullfuglen, for å mikse metaforer litt. Det er jo slik at forskjellige aktører har forskjellig innfallsvinkel til økonomien. Noen har mest å tjene på at det er “høy aktivitet” enten det går bra eller ikke (det går oftere dårlig enn bra med nystartede bedrifter) fordi de har en helt annen profittstruktur enn de som er avhengige av fortjeneste på omsetningen sin. En såkalt investor tenker helt annerledes enn en bedriftseier. Mer “politisk” i et spill som handler om å posisjonere seg i forhold til de andre spillerne på sitt eget nivå, hvor de enkelte bedriftenes interesser ikke er mer relevante for dem enn privatlivet til de menige soldatene en general sender inn i trefninger langs fronlinjer som utarbeides over et kart i generalstabsteltet. De ser verden på en annen måte.
Hva er denne bloggen om ikke dressurridning med kjepphest? Derfor vender vi tilbake til spørsmålet om moral, nærmere bestemt individets standarder for hva de gjør og ikke gjør i denne verden. Moral handler ikke om “nødvendigheter” – alle må gjøre det man må gjøre – men om hva man gjør med viljen sin. Moral handler om anvendt intelligens. Det å ta kontroll over seg selv og forholde seg til omverdenen på sine egne premisser, uten å “gå på jakt i den mentale trollskogen” verken etter bjønn eller noe annet. Du er jo verken jeger eller bytte i ditt eget sinn, du er skogvokteren. Det er du som bestemmer.
