Vel, det finnes for eksempel vinterdekk til bil, presenninger og sykkelpumper. Folk spiser jo ikke sånt, men når det er sagt så ville leg ikke bli veldig forbauset om det finnes en galning i rekordboka som spiste opp hele sin garasje (med innhold) bare for å havne i avisen. Jeg vet positivt at opptil flere har spist opp personbiler. Volkswagen boble er visst populært i de kretser. De konkurrerer på tid nå. Det er imidlertid et stykke derfra til det de fleste forbinder med “god mat” – eller næringsmidler overhodet – så hvis vi holder oss saklige og ser bare på sånt som er ment som mat for mennesker har vi en bedre ramme rundt spørsmålet. Finnes det helt uspiselige ting?
Det er ukontroversielt å si at råtten og på andre måter bedervet mat er uspiselig. Sur melk. Muggent brød. Harskt smør. Man kaster jo sånt, gjør man ikke? Individuelt sett er svaret at hvis man uansett ikke har tenkt å spise det, så er det i praksis klassifisert som uspiselig og man kan like så gjerne kaste det som å dytte det inn i skap og kjøleskap, dypfryser eller hvor det nå havner. Selv er jeg som mange ganger nevnt ganske pirkete med hva jeg spiser. De selger ting på det lokale supermarkedet som jeg ikke engang vil berøre, langt mindre spise. Sånt er imidlertid ikke verre å forholde seg til enn at jeg bare lar være å kjøpe det. Folk spiser for eksempel hunder mange steder i verden – og har oppdrettsvirksomhet med dette formål – men jeg ser ikke for meg at noen fra der hvor jeg bor ville bli begeistret for å se marinert grillribbe fra elghund eller spekelår fra border collie i salgsdisken på superen. Da ville det blitt mye misfornøyd mumling i krokene.
Den britiske oppdagelsesreisende Robert Falcon Scott som tenkte seg til Sydpolen – og som døde der i 1912 – opplevde det visstnok som ikke særlig gentleman-like at konkurrenten hans, Roald Amundsen, brukte klær og andre teknikker han hadde lært av eskimoer for å takle de polare strøkene, inkludert et hundespann som ikke bare ble oppfattet som trekkdyr, men også som kalorireserver i nødsfall. Skal han virkelig spise hundene? Om dette er det å si at Amundsen som alle vet kom hjem igjen, men det gjorde ikke Scott. Hva tenker folk om hunder slik sett? Ville de slaktet og spist familiehunden hvis det ble hungersnød? Jeg tror ikke de fleste hundeeiere klarer å se for seg dette. De har jo noe slags kjærlighetsforhold til dyret. De koser med dem. Selv synes jeg sånt er perverst, men jeg tar til etterretning at det er en vanlig ting som folk gjør med den største selvfølgelighet. Faktisk så finnes det en diger kjæledyrindustri der ute som omsetter for hundrevis av milliarder hvert år. Folk har jo så mange slags følelser som de trenger å gi uttrykk for, og lykkes de ikke bra med dette i forhold til andre mennesker kan de finne selskap i fremmede livsvesener som oppgraderes til “nesten-mennesker” i fantasien deres.
For en stund siden skrev jeg noe om Stalins holodomor – et ord som betyr omtrent noe sånt som “å sulte noen til døde” – i Ukraina gjennom vinteren 1932-33. Historien er mildt sagt noe “omdiskutert” men realistiske anslag for dødstall er tre til fire millioner. Mennesker er jo slik laget at de går gjennom mange stadier av desperasjon før de faller om og dør av underernæring. Vi finner typisk kannibalisme etter at de har spist seg gjennom alt annet de kan finne, med en stadig synkende grad av kritikk i forhold til hva som er og ikke er spiselig. Et kulturelt fenomen som fulgte i kjølvannet av denne katastrofen var de såkalte beziproshniki — store flokker av “ville barn” som hadde flyktet hjemmefra for å ikke ende som middag for sine voksne slektninger. Som alle kan skjønne, dette er en traumatisk start på voksenlivet og de fleste av dem som overlevde havnet da også i Stalins fengsler. Ikke de politiske fengslene, men i den vanlige kriminalomsorgen (selv om dette ordet neppe dekker realitetene). Derfra ble de lovet frihet hvis de meldte seg frivillig til å delta i krigen mot nazistene da den tiden kom, så de fikk med seg den erfaringen også, før Stalin rett og slett brøt alle sine løfter og sendte alle tilbake til fengslene. Ved dette tidspunkt var de blitt ganske hardkokte typer. Det var de som utgjorde “bestefarsgenerasjonen” innenfor organiset kriminalitet i denne regionen etter at Sovjetunionen falt. De var ikke nådige av seg, men det er neppe mange av dem som lever lenger, om noen. De må jo ha vært født på 1920-tallet for å ha vært gamle nok til å rømme hjemmefra under holodomor-vinteren.
Det er som vanlig ganske forbløffende, alt hva mennesker gjør mot hverandre, mot seg selv, mot andre skapninger, mot naturen, og i det hele tatt mot selve skaperverket — enten man tror dette har blitt skapt av en allmektig Gud eller at det er noe tilfeldig sammenrasket kluss som bare har oppstått litt sånn helt av seg selv, ute langs frynsekanten av det usannsynlige. Egentlig bør man være glad for at man har det privilegium å kunne regne adekvate næringsmidler som uspiselige på etisk eller estetisk grunnlag. Folk har jo alle mulige slags “dietter” som de følger nå for tiden. Lite av dette handler om nødvendigheter. I den grad helseproblemer på grunn av underernæring forekommer i dagens Norge handler dette sannsynligvis om noen slags lite fagmessig utarbeidet diett som folk følger, ofte bare av skjønnhetshensyn. Ellers er det jo enkelt å se på folk om de er feilernærte, noe som nesten alltid handler om sukker og kjøtt. Kroppen kan jo ikke bruke annet enn de materialene den får når den utfører sine daglige plikter med å erstatte gamle celler med nye, som i gjennomsnitt skjer for 100% av kroppsmassen omtrent hvert syvende år. Det kroppen ikke umiddelbart behøver setter den på lager til senere. Det er først i nyere tid at det har blitt vanlig med regelmessige måltider hver dag, som sannsynligvis har betydd mer for økt gennomsnittlig levealder enn noen annen enkeltfaktor. Det er slitsomt å sulte. Sporene etter hva slags næringsopptak man har hatt gjennom livet setter seg i skjelett og tenner, slik at det lar seg avlese mange tusen år senere. Sånn sett finner de mye stusselig i arkeologiske utgravninger.
