Eller rettere sagt, man kan dø av optimismens konsekvenser når man får i seg for mye brushodesaft, eller hvor det nå er folk får impulsene sine fra. Mot er bra. De fleste er enige om dette. Overmot er imidlertid litt sånn bob-bob. Noen synes det er stilig å se på når “prosjekter” går til helvete og folk skader seg – eller verre – mens andre holder seg for øynene fordi de har allerede sett nok sånt. Etter en stund er det ikke noe kult lenger å være den som alltid sier “hva var det jeg sa”. På nettet finnes det selvsagt rikelig med dokumentasjon av folk som har satt igang med et eller annet dumt som så siden har eksplodert mellom hendene deres, mer eller mindre bokstavelig talt. “Fail video” er en egen sjanger av underholdning som mange koser seg med. Mye er forholdsvis harmløst. Eller altså, det ser ut som om det gjør vondt men ikke som om de skader seg alvorlig. Dette må vel nærmest være en forutsetning for at moroa skal være harmløs. Andre ganger er jeg ikke sikker på om folk engang overlende stuntet, men videoen klippes før man blir noe klokere. Jeg så for eksempel en samling med klipp som ble kalt “Idiots In Traffic” og det var akkurat hva tittelen sier at det er, men noe av det var ganske drøyt.
Vi kan uansett si at menneskers urealistiske optimisme noen ganger ender tragisk. “Dette har jeg kontroll på” er sannsynligvis blant ti på topp listen over famous last words der ute. Ihvertfall er det mange som kjenner seg igjen i dumme ting som folk gjør fordi de ikke er klar over hva slags risiko de tar — og det ender med alskens au-au, kanskje til og med i et sykehusopphold. Hvis de er heldige. Foreløpig har vi bare snakket om “instant karma” av typen usikret stige som medfører en fallulykke og denslags, men hva med ting som bruker lang tid på å manifestere seg som konsekvenser? Bildet blir litt annerledes men prinsippet er det samme. For eksempel vil det for de fleste ta litt tid å etablere seg som alkoholiker, men alle vil få smake på skadevirkningene før eller siden hvis de begir seg inn på den veien. Det samme gjelder alle andre former for avhengighetsskapende misbruk av rusmidler. Det er forutsigbart hvordan det kommer til å gå, men det skjer såpass langsomt at man aldri får noen følelse av å være i fare. Det er som regel andre som oppdager at en person har gått seg fast i denne hengemyra, og selv da er det ikke sikkert at vedkommende vil godta at det har blitt slik. Jeg har kontroll. Personlig stolthet er bra på den samme måten som mot er bra. Ingen av dem er egenskaper som tjener deg godt hvis de får deg til å gjøre dumme ting.
Det var en gang noen barn som bestemte seg for å kaste stein på et stort vepsebol. Det var imidlertid vanskelig å treffe fra det det mente var trygg avstand, så det endte med at en av dem stilte seg like under og dæljet til vepsebolet med en pinne. Det falt ikke riktig sånn som de hadde trodd. Det hele var mer uryddig — men det var det liten tid til å filosofere over, for vepsen ble slett ikke glad for oppmerksomheten, de gikk rett og slett til angrep på barna med alt de hadde av krigsmidler. En av dem fikk over hundre vepsestikk, men alle ble kjørt gråtende til sykehuset for medisinsk oppfølging. Jeg var selv en av dem, men jeg husker ikke så mye av det. Jeg var bare fem år gammel. Det ga meg ikke engang frykt for veps ut over hva man bør kalle “sunn respekt for hvor mange de er og hvor fort de jobber”. Vepsebol er faen ingen spøk. De er noen ganske hissige typer. Det samme kan man si om mennesker. Har du noen gang fått juling? Da mener jeg ikke “jeg fikk en på trynet på en fest en gang” men skikkelig, systematisk og grundig bank av tre-fire stykker som vet hva de driver med og som bruker litt tid på jobben. Det har jeg. Det er ikke så farlig som folk frykter men det gjør selvsagt vondt. Der og da, dessuten lenge etterpå. Det er jo også poenget. Det er en “beskjed”. Det fins mer der dette kom fra. Så hva gjør du? Tar du poenget eller blir du sur? Sånn er menneskelivet. Man lever, man lærer. Dette er ikke en sånn historie der hvor alle ble venner etterpå og så levde de lykkelig alle sine dager, dette handlet mer om å “holde avstand” i forbindelse med noen forretninger. Hadde jeg gjort noe dumt? Ja selvfølgelig hadde jeg det, derfor gikk det som det gikk, men saken stanset der. Visse grenser hadde blitt etablert. Det er sånn man oppnår kunnskap om verden.
Når vi snakker om den helt store skalaen – altså globalt – ser vi selvsagt nå på noen langtidskonsekvenser av “døve ører”. For eksempel har vi i skrivende stund enda en makaber situasjon i den inntil det kjedsommelige pågående konflikten mellom israelere og palestinere. Hvis jeg var en konspirasjonsteoretiker ville jeg sagt at dette sannsynligvis handler om å så splid mellom USA og Saudi-Arabia, men hvem har noe å tjene på det? Verden er full av spørsmål. Ofte er svaret olje, men ikke alltid. Mye handler også om personlige ambisjoner. Hvor langt kan man tøye strikken? De som allerede har makt gir den sjelden fra seg frivillig. Som regel har de også opparbeidet seg et assortert utvalg av farlige fiender på sin vei mot makten, så de har egentlig ikke noen “gyllen fallskjerm” i vente hvis de mister grepet heller. Hva slags fristende pensjonsordninger finnes for en sånn type som Putin? Det er blant annet derfor ingen bør sitte med toppjobben i samfunnet særlig lenge. I prinsippet bør de sitte på oppsigelse fra dag èn – i den forstand at loven ikke tillater mer enn la oss si to valgperioder av fire år – og dette bør være noe alle vet og alle tar som en selvfølge. Makt ødelegger folk. Aldringsprosessen går raskere — og vi skal ikke engang snakke om de psykiatriske skadevirkningene. Hvis man ikke allerede var det vil man bli et monster når man venner seg til å ta beslutninger på høyt nivå. Alle gjør jo feil. Hva slags konsekvenser får de og for hvem? Problemene kommer når man venner seg til å “ofre” folk til fordel for “saken”. I det øyeblikket man *lærer seg å leve med det” har man blitt et monster. Men det skjønner nesten ingen før det er alt for sent.
