På bildet ovenfor ser vi – fra venstre mot høyre – Yves Montand, Gian Maria Volonte og Alain Delon i en scene fra kriminalfilmen Le Cercle Rouge (Den røde sirkel), regissert av Jean-Pierre Melville i året 1970. Jeg antar filmen er hva man kaller en neo-noir (ekte film noir skal jo være i svart/hvitt) men selv opplever jeg den som typisk for europèisk film fra denne perioden — og mange (men ikke jeg) mener at Jean-Pierre Melville tilhører Le Nouvelle Vague (Den nye franske bølgen), men det vil faktisk være mer korrekt å si at nyfranskene var inspirert av Melville enn omvendt, hvilket betyr at i en slags indirekte forstand så var Melville også skaperen av det typisk amerikanske kriminaldramaet fra 70-tallet (sjekk ut for eksempel et antall intervjuer med både Francis Ford Coppola og Martin Scorsese, hvor de begge gir uttrykk for at Den nye franske bølgen var deres dominante kunstneriske inspirasjonskilde).
Hvorom allting er; jeg er selvsagt en erklært Melville-fan og har sett alle filmene hans, selv om jeg for tiden bare eier fem av dem: Le Cercle Rouge (1970), Le Dolous (1962), Un Flic (1972). Bob Le Flambeur (1956) og L’Armee Des Ombres (1969). Det er ikke urimelig å påstå at Melville var sin tids Quentin Tarantino, særlig i den forstand at han var aldri noe “medlem av det gode selskap” men forble en – tildels litt dårlig likt – outsider gjennom hele sin karrière. Det som er litt mystisk er at bortsett fra hard core filmelskere så er det nesten ingen som kjenner til Jean-Pierre Melville. Filmene hans blir ikke typisk satt opp på kunstfilm-kinoer (av typen Cinemateket i Oslo) eller på festivalprogrammer, noe som kanskje har å gjøre med den hardkokte stilen, med rikelige mengder “grov vold” og nihilistisk kynisme. Melville faller ikke innunder merkelappen “den gode smak” blant borgerskapet, men han har hatt enorm innflytelse på andre filmkunstnere, kanskje særlig Sam Peckinpah, Michael Mann og John Woo. Imidlertid kan jeg ikke huske at Tarantino noensinne har nevnt Melville, eller engang smygd inn noen referanser til ham i sine egne filmer, som er litt mystisk.
Vi avslutter denne anbefalingen av klassisk fransk kunst med et svært fransk band.
