Bare for å holde litt orden på sysakene skal vi presisere at den åndsretningen vi kaller modernisme er noe helt annet enn det vi kaller den moderne tidsalderen. Modernismen eksisterer ikke lenger mens vi ennå står til knes i tidsalderen som begynte med “masseinformasjonsteknologi” i form av trykte bøker og pamfletter. Eller kanskje vi skal si at enden er nær, i den forstand at måten et flertall av alle mennesker tar til seg informasjon har endret seg dramatisk i løpet av de seneste ti-tyve årene. Noe er i ferd med å skje. Det er fortsatt for tidlig å si eksakt hva, men alle har da lagt merke til hvordan folk står med nesa nedi telefonen sin i hvert ledig øyeblikk som kommer opp. De har liksom alltid noe de må følge opp, sjekke ut eller på andre måter forholde seg til — med all sin oppmerksomhet.
Samtidig har vi en situasjon hvor “alle er på nett” med sin avatar – en projeksjon av personlighetsprofilen – som på mange måter lever sitt eget liv, bare til en viss grad styrt av “den ekte personen”. Folk vikler seg inn i falske selvfremstillinger og bygger nettverk rundt disse til en slik grad at det i praksis blir umulig å blande inn “den man egentlig er” selv om dette eventuelt var ønskelig. Det blir istedet å følge opp nettpersonligheten – avataren – i sine transaksjoner med andre entiteter på nettet, som du strengt tatt aldri kan vite noe annet om enn hva de selv presenterer. Er dette en ekte eller falsk person? Det kan ikke besvares. Generelt sett har jo folk en mye bedre “image-kontroll” på nettet enn ute i virkeligheten. Du vet. Bedre styring med hva de viser og ikke viser. Tror du ikke dette utgjør en uimotståelig fristelse? Vanlig forfengelighet er som regel motiv nok. Selv om folk aldri hadde vært på nettet og sosialisert så ville de jo ha pyntet seg og gjort en innsats for å vise frem sine bedre sider, men ikke be om noen oppmerksomhet mot sine mindre gode sider.
Mennesker er mystiske skapninger — og de er nesten alltid psykiatriske katastrofeområder preget av mye hjemmesnekret jåss ettersom de har gjennomgått diverse livskriser og andre traumatiserende hendelser som det har vært nødvendig å bearbeide med de midlene man hadde for hånden der og da, før man beveget seg videre i livet. Følgelig er det å forvente at jo eldre de blir, jo mer “bagasje” har de med seg. Det snakkes om livserfaring, men mye av dette materialet er mindre vakkert enn man skulle ønske, så folk har en tendens til å pynte sine historier om fortiden, noen ganger til en slik grad at de har mistet grepet på det som virkelig skjedde, på det stedet, den gangen, og erstattet det med en “offisiell versjon” som de synes tar seg bedre ut. Når du stabler nok sånt oppå hverandre ender du med en form for demens — og den kan inntreffe ganske tidlig i livet. Det behøver ikke engang å være noen utspekulert og manipulerende årsak til at det blir slik. Psykologiske forsøk – tilknyttet problemet med øyenvitners relative pålitelighet – har vist at folk nesten aldri “ser helt det samme” når de observerer noe som skjer. Flertallet av alle øyenvitner dikter og “fyller inn hullene” i sin forklaring, på en ubevisst måte. De vet ikke engang selv at de gjør dette. Det er en vanemessig refleks som handler om “selvforsvar” i en uoversiktelig og tildels skremmende verden. Husk dette neste gang du etterlyser sannheten om noe.
Vi avslutter med enda mer pornografi for de ekte musikkelskerne.
