Globalt sett er alle som bor i Norge rike mennesker. Ikke så mye fordi de “lever et luksusliv” men fordi samfunnet er så utviklet (mange vil si innviklet) og har så mange sosiale støtteordninger og den typen ting. Det blir litt misvisende å si at helsetjenester er gratis – folk betaler jo skatt – eller engang at de fungerer så bra som de burde, men det er et faktum at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis medfører total økonomisk ruin i Norge, i motsetning til USA og mange andre land. De mest kostbare behandlingsformene er “gratis” i den forstand at alt hentes fra den samme potten. Komplisert kirurgi som krever en hel arbeidsdag fra en hel stab av høyt lønnet personale vil ikke bli sammenfattet til en faktura som pasienten senere må slite med — og som blir et problem for det enkelte helseforetaket hvis pengene aldri kommer. De som jobber i helsevesenet får den samme lønn uansett hvem de behandler. Dette er visstnok sosialisme.
Gjennomsnittsinntekten i verden er på cirka 3000 kroner i måneden. Hvis du tjener mer enn en halv million kroner i året så tilhører du den høyeste ene prosenten i verden, selv om dette ikke er noen sensasjonelt høy lønn i Norge. Vi snakker om hva folk betrakter som “det normale” nå. For et par med to barn regnes endog alt under 700.000 som total inntekt i husholdningen for å være under fattigdomsgrensen — som handler om kjøpekraftsparitet i forhold til prisnivået der du bor. For eksempel ville en husholdning med slik inntekt vært temmelig velstående i Thailand eller Brasil, men fordi det norske prisnivået er bortimot høyest i verden havner også norsk fattigdomsgrense på en perverst høy sum sammenlignet med globale forhold. For eksempel er norske boligpriser totalt ute og kjører i kålåkeren. Ettroms leilighet i Oslo ligger på femten tusen i måneden – hvis man leier – så det sier seg at lønnsnivået må avspeile realitetene. Det regnes som helt normalt å bruke halve inntekten på bolig i Norge, enten man leier eller betaler på et boliglån. Til syvende og sist er det politikerne som har bestemt at det skal være slik. “Markedskrefter” finnes jo ikke i virkeligheten — og selv om vi lager en definisjon som passer til den modellen vi foretrekker, så er det reglene som definerer spillet.
Hva er det som driver norsk økonomi? Hvis vi ser bort fra olje og havbruk, eller egentlig inntektsbringende virksomhet og bedriftsøkonomisk wunderbaum i det hele tatt og heller fokuserer på hva som blir etterspurt, så ender vi med å måtte si at Norge har en forbruksøkonomi. Privat etterspørsel av varer og tjenester er selve motoren — mens forsyningslinjene inn i offentlig sektor utgjør et stabiliserende element. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP/PP) og justert for lokal prisvariasjon ligger Norge en god del høyere enn gjennomsnittet for EU (sammen med Luxembourg, Sveits og Irland) mens Spania ligger litt i underkant, med en økonomi som er vesensforskjellig fra den norske. Det brukes ikke penger på den samme måten. Selvsagt har Spania også en forbruksøkonomi, men boligmarkedet spiser ikke opp noe engang i nærheten av hvor mye penger som blir kastet inn i denne forbrenningsovnen i Norge. Litt avhengig av beliggenhet går det an å både leie og kjøpe bolig i Spania uten å bli flådd levende av prisnivået, men dette har endret seg litt i løpet av de seneste årene på grunn av nettbasert turistutleie — og da særlig Airbnb, som sannsynligvis er det mest hatede firmaet i Spania av alle andre enn akkurat de som tjener penger på jævelskapen. Ringvirkninger av turistutleie ute av kontroll har vært for eksempel både trakassering og voldelige overfall av turister, selv om dette helt opplagt ikke er rettferdig. Saken er at det hvert år kommer dobbelt så mange turister til Spania som det finnes fastboende innbyggere og dette setter sitt preg på hele bransjen. Både de lokale styresmaktene og de på regjeringsnivå mumler noe om at de vil ha “færre men bedre” turister — som i praksis sannsynligvis betyr færre av de som etterspør “strand, sol og sangria” nede langs kysten i sør – som typisk ikke engang snakker spansk – og flere av de som for eksempel oppsøker San Sebastian fordi de er det stedet i verden som har flest Michelinstjerner per antall restauranter. Grovt sett kan du si at de ønsker seg flere gjester til “det virkelige Spania” og færre av de som reiser på pakketur til partyparadiset.
Siste ord går i henhold til nyere preferanser i denne spalten til disse folkene.
