Det går an å skrive ganske slurvete og ustrukturert før det blir umulig å forstå hva som står der. Det er ikke nødvendig å være veldig hard på rettskrivning og grammatikalske regler verken for å uttrykke seg eller for å forstå det som blir uttrykt i en dagligdags samtale, men det er en fordel hvis poenget er å være presis. Dette er jo hva som bor i begrepet å være tydelig — at det ikke bare er enkelt å tyde hva som står skrevet men også at det kan tydes bare på èn måte: Det er èntydig. Det er ikke rimelig å klage over at folk vrir og vrenger på det jeg sier hvis det man sier kan tydes på mange forskjellige måter. Hvis man ønsker å bli forstått på en bestemt måte må man uttrykke seg slik at det ikke er egnet til å misforstås. Hvis det man sier er flertydig må man regne med at det vil bli tydet på flere forskjellige måter.
Noen ganger er det et poeng å være vag og gjøre teksten til en gjettelek i forhold til hva den betyr. Da snakker vi om underholdning eller om kunst, litt avhengig av intensjoner og kompetanse hos den aktuelle ordsmeden, men det er uansett noe annet enn instrumentell nytteverdi. Den rake motsetningen til “lek med ord” må jo være for eksempel beskjeder gitt mellom håndverkere som bygger et hus. Presisjon blir et poeng i seg selv, ikke bare fordi det materielle resulatet av arbeidet må være presist, men også fordi dette sparer tid underveis, foruten at det naturligvis ofte også er et sikkerhetsspørsmål. Imidlertid er det å blogge verken her eller der slik sett. I den grad det finnes noen regel som definerer faget må det være at en blogg er “et personlig uttrykk sammensatt av ord og/eller bilder”, noen få ganger også vagere og mer abstrakte parametre enn dette, slik at vi snakker mer om “grafisk kunst” enn om tekst og bilder.
For ganske lenge siden – vi snakker om 70- og 80-tallet – pleide jeg å skrive for hånd i linjerte bøker av den typen som den gangen ble kalt “kinabøker” (de hadde stive, sorte permer med røde kanter rundt omtrent 50-60 linjerte blad og kom i flere formater). Riktignok var det mye mindre strukturert i form enn hva jeg skriver i bloggen – det var jo bare beregnet på mine egne øyne – men bortsett fra dette (tydeligheten) var det stort sett det samme materialet. Samme type spekulative undersøkelser av ordene og deres betydning. Jeg hadde for vane å ta notater når jeg leste (eller når jeg lyttet til noe) og siden fylle inn mine egne tankespinn rundt temaet. Dette ble etterhvert til en så innarbeidet vane at jeg ikke lenger behøvde “kinabøkene”, jeg hadde etablert mentale strukturer som tjente det samme formålet. Siden har årene gått. Nå skriver jeg på nettet. Det har jeg gjort en stund, men nesten bare på engelsk. Det er uråd å mengdebestemme det men jeg vil tro det er bedre å måle det i hyllemeter enn i sideantall. Det er en pussig ting. Skriving er enkelt for meg. Hvor tydelig jeg skriver er imidlertid et annet spørsmål. Er det et poeng? Noen ganger, men for det meste ikke. De som leser det får ta fra det hva de ønsker. Det er poenget.
