Den postmoderne tilstanden er ikke noe som noen har valgt, det er modernismens endetid uansett hva vi eventuelt måtte mene om dette. Det er overveldende godt dokumentert at de prinsippene den bygde på ikke har løst de problemene modernismen var ment å løse, snarere forsterket dem. Derfor er det nødvendig å revurdere vurderingsevnen. Det er imidlertid ikke noe poeng i å protestere mot virkeligheten. Vi er der vi er og dette er hva vi må jobbe ut ifra. Menneskeheten som art og globalt samfunn har større problemer enn noen lokale konflikter grunnet i divergerende kultursyn, Ved dette tidspunkt er “alle” på nett og har derfor en større kontaktflate mot resten av verden enn noen versjon av menneskeheten noensinne har hatt noen gang tidligere. Dette er et faktum. Selv de som ikke bruker nettbaserte tjenester har omgang og samtale med noen som gjør det, så vi snakker aldri om mer enn èn eller to grader av separasjon fra “verdensnyhetene”. Hele verden vet i løpet av få minutter alt om all mannskiten som foregår der ute fordi det alltid finnes et kamera og alltid noen som dokumenterer og laster opp informasjonen de samler inn mens de er der ting foregår.
Det har blitt vanskelig – men ikke umulig – å leve som “boblebarn” i dagens verden. Man må imidlertid gjøre en aktiv innsats for å stenge ting ute og leve i en fantasiboble som man selv lager. Mye av dette består i “kontraspionasje” mot slikt som støter mot veggene i bobla og truer med å stikke hull på den. Man lager et mantra som man gjentar og gjentar. Strategien er å holde fast på en virkelighetsoppfatning som ikke er godt synkronisert med de objektive forholdene i verden. Dette er hva “konservatisme” koker ned til i den postmoderne virkeligheten, med den åpenbare konsekvens at mennesker som identifiserer seg som konservative hater begrepet postmodernisme. De opplever tiden og omverdenen de lever i som fiendtlig innstilt til slike verdier og tradisjoner som de har blitt trent opp til å tro på (og aldri stille spørsmålstegn ved). De føler seg støtt og provosert av hva de tolker som angrep på selve virkelighetens fundament, for eksempel når man som del av en typisk postmoderne diskurs reiser tvil om den universelle gyldigheten av kjønnsroller. De konservative opplever dette som “unødvendig”. Vi vet allerede alt som går an å vite om hva det betyr å være kvinne eller mann — og flere alternativer finnes ikke. De argumenterer for at alle avvik fra standarden må være å betrakte som seksuelle avvik som handler om smak og preferanse, ikke som organiske variabler i forhold til begrepet “legning” som man selv ikke kan påvirke på annet vis enn å undertrykke det og dermed pakke det inn i en nevrose. Det finnes for eksempel intet empirisk grunnlag for å tro at homofili er valgfritt, eller noe som kan “kureres” (blant de som oppfatter det som ukorrekt). Alt man oppnår er å skape et nevrotisk og ulykkelig individ som prøver å være noe vedkommende slett ikke er. Jeg ser ikke hvorfor det er et så radikalt skritt å akseptere at hele begrepet kjønnsidentitet er like utydelig og variabelt som resten av personligheten hos individer.
Innen psykologi og samfunnsvitenskap brukes ordet identitet for å beskrive personers opplevelse av å tilhøre ulike sosiale kategorier og grupper. På latin betyr identitet ‘det samme’. Identitet kan derfor bety å gjenkjenne aspekter ved seg selv i andre. Kjønnsidentitet er en del av en persons identitet, og viser til opplevelsen og erkjennelsen av å være for eksempel mann eller kvinne, både mann og kvinne, ingen av disse eller noe annet. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentiteten med kjønnet de ble registrert med ved fødselen, men dette gjelder ikke for alle.
(Store medisisnske leksikon)
For de fleste voksne, sunt fornuftige og ansvarlige mennesker er det ikke noe problem å anerkjenne den kjønnsidentiteten andre foretrekker å gi uttrykk for, så lenge ting holder seg noenlunde stabile over tid og vedkommende ellers virker å være noenlunde i vater. Det er i de fleste situasjoner ikke noe saklig poeng i å “sette folk i bås” og i visse situasjoner medfører dette til og med ulovlig diskriminering. Men det finnes et antall mennesker som bare ikke klarer å forholde seg til fargenyanser i et bilde som etter deres mening bør være svart/hvitt. De går helt av skaftet og begynner å skrike som ville dyr og fortapte sjeler. Det finnes neppe mer enn ti prosent homofile og èn prosent transkjønnede (som ikke nødvendigvis er homofile) i hele verden og hvorfor dette ubetydelige fåtallet skal representere noe problem er ubegripelig for meg. Det er så man fristes til å tro at denne “debatten” – storm i et vannglass – egentlig handler om noe helt annet. La oss kalle det definisjonsmakt. Hva annet er utydelig og variabelt i verden hvis ikke engang noe så “åpenbart” som mann og kvinne overalt og til enhver tid betyr akkurat det samme? Mange såkalt konservative politiske bevegelser i dagens verden har valgt kjønnsrolledebatten som ideologisk slagmark mot hva de anser å være “kulturmarxistiske” angrep på samfunnets verdier og moralske prinsipper. De vil plage og forfølge de individer dette gjelder like ned i grava og vel så det bare for å tviholde på en forståelseshorisont preget av rigide definisjoner når det kommer til ulike roller og funksjoner i samfunnet. Din rolle ble gitt deg til odel og eie. For at man skal kunne bygge et hierarkisk samfunnssystem hvor privilegier handler om rang må man en fast bunnlinje å bygge ut ifra. Man må ha ting som verken kan betviles, bestrides eller kritiseres. Som Karl Popper en gang sa: det kreves bare èn hvit ravn for å motbevise påstanden om at alle ravner er svarte. De som insisterer på at de eneste mulige kjønnsidentiteter er som mann eller kvinne (som man er født) driter fullstendig i de få som i kraft av sin eksistens motbeviser denne påstanden og bryr seg ikke om hva som skjer med dem i den praktiske hverdagens verden, hvor vi alle jo må leve og dø.
