Alt er relativt, som man sier. 21 grader om morgenen er jo strengt tatt ikke kjølig, men i forhold til været vi har hatt de siste to ukene er dette passe knæsj. Om vi bare blir kvitt den temmelig intense røyklukta også så begynner det å ligne på noe. De sier på nyhetene at noe i underkant av 1200 kvadratkilometer har brent ned hittil i år, som er tre ganger så mye som årsgjennomsnittet. De forrige toppårene var henholdsvis 2015 og 2020 — så har vi et femårig mønster her? Vi får vente og se hva som skjer i 2030. I mellomtiden er vel alle enige om at jo mindre skogbrann, jo bedre. Selvsagt er det komplekse årsaker til at ting har blitt sånn, men et moment som trekkes frem av mange er – som i Norge – at jordbruket har blitt modernisert på bekostning av “det tradisjonelle kulturlandskapet” som har fått stå og bli overgrodd.
Mye nedbør gjennom vinteren og vårsesogen medfører “eksplosiv” plantevekst, som så siden tørker ut når hetebølgene kommer, og vi får mye brennbart materiale. I tillegg viser det seg at mange av brannene har blitt startet med vilje av gale mennesker. Hvem gjør sånt? Det ligger vel i sakens natur at man ikke kan forstå hva som motiverer de gale, men det virker ganske drøyt å forårsake så enorme ødeleggelser. Menneskeliv har også gatt tapt underveis, for ikke å snakke om hvor mange dyr, både tamme og ville. Fjernsynsbildene er tildels ganske uhyggelige. Man bør sannsynligvis ikke dvele ved slike ting, av hensyn til ens egen mentale helse, men på den annen side er det vanskelig å la være når det brenner “overalt” mens både røyklukt og aske kommer drivende med vinden hver bidige dag. Kan vi vennligst få litt regn snart?
Også i dag sier værmeldingen at det skal bli oppimot 40 grader varmt, pluss i morgen, men så skal det visstnok falle med omtrent ti grader til uka. Jeg er neppe alene om å glede meg til det skjer. Folk må da være temmelig lei av jævelskapen ved dette tidspunkt. Nå er jo ikke 30 grader akkurat kjølig heller, men i forhold til 40 er det radikalt mye bedre, pluss at omtrent 15 grader gjennom natta gjør at man kanskje kan få sove normalt igjen. Dessuten blir det jo så man kan begynne å bevege seg utendørs på dagtid igjen, som er en klar fordel. Jeg må blant annet ta opp tråden igjen i forhold til diverse byråkratiske problemstillinger. Spanske myndigheter har jo visse krav til fastboende utlendinger. Dessuten må man ha papirarbeidet i orden hvis man av noen grunn skulle behøve medisinsk bistand. For eksempel pleier jeg å ta en sjekk av tilstandene hos tannlegen både om høsten og om våren, som sannsynligvis fungerer “omtrent som i Norge”, men det vet jeg jo ikke ennå. Mange sier at det kan lønne seg å ta ut en privat sykeforsikring også, som typisk skal koste omtrent 50 euro i måneden, så det bør vel også føres opp på “gjøre-listen” sammen med resten av rælet.
For å runde av satser vi på litt klassisk dansemusikk i dag:
De som forstår at deres evne til å forstå noe er begrenset, har et kognitivt overtak på de som er for dumme til å forstå at de er dumme. Dette er en av de evige sannhetene. Mennesker er bare evneveike aper. De kan aldri bli noe “mer” eller bedre enn dette. Det forekommer rett og slett aldri at noe mennskelig individ “har rett” annet enn innenfor en ekstremt avgrenset dimensjon av parametre for tolkning (la oss si for eksempel hvis man gjetter avstander eller flatemål). De mest åndssvake av oss alle er de som tror de forstår verden med alt sitt innhold. Du vet. “Guruer” og sånne typer. Prester og profeter. Denne kategorien av individer er bare marginalt “bedre” enn sånne som driver med seksuelt misbruk av andre mennesker. At de kan forklare sin manipulerende virksomhet er bare en del av sykdomsbildet.
Gud er enten en paranoid vrangforestilling eller et blasfemisk konsept. Jeg mener, hvem faen er du? Hvordan kan du uttale deg på vegne av en allmektig og allestedsnærværende kosmisk kraft? (Vi tar et sidestepp for å fastslå at det vi kaller gravitasjon er en slik kraft. Den er godt kjent men dårlig forstått.) Jeg har overhodet ingen tålmodighet med, eller forståelse for, kristne, muslimer, jøder eller hva har du. Troende mennesker er rett og slett sinnssyke. Man må betrakte dem innenfor denne rammebetingelsen. De fortjener verken respekt, aksept eller forståelse. De fortjener piller. La oss si for eksempel nozinan, truxal eller trilafon. Du vet. Psykofarmatika som “tar dem ned” til et virkelighetsnivå det går an å jobbe med. “Eksaltert mentalitet” er aldri noe godt tegn — og de sinnssyke har aldri selv noen forståelse for hvordan symptombildet deres fungerer. De tenker typisk at de er “på den rette vei” og at Gud skal komme i en UFO – eller noe – for å hente dem hjem til det evige paradiset, hvilket selvsagt er en sak for psykiatrien.
Når det er sagt så er jeg faktisk mer tålmodig med “de religiøse” enn hva de strengt tatt fortjener. Jeg har det ikke travelt med å fordømme dem, for å si det slik. Ihvertfall ikke noe mer enn hva jeg fordømmer andre psykotiske mennesker. Det å ha en tro er rett og slett bare sinnssykt, og henger muligens sammen med eksistensiell angst for døden og “det ukjente” i en større forstand. Om de er jøder, muslimer eller kristne er bare en form for kategorisk sortering som ikke vedkommer selve sykdomskriteriene. De mest respektable blant “religiøst søkende” mennesker finner ettehvert veien til et kloster, hvor de kan fordype seg i sin “søken etter mening” – selv om medikamentet truxal er billigere – og dette er noe vi bare må respektere. Ikke alles hjernevindinger fungerer slik de skal. Det er i det store og hele bare en funksjonshemning. Du vet. En sykdom som de selv strengt tatt ikke har noen skyld i. Dette er svært alminnelig blant mennesker. De har vondt for å godta at de bare er dumme aper som ikke forstår noe av verden og virkeligheten. De krever “noe mer” til tross for at det ikke finnes noe mer: Du er bare et dumt dyr og døden – noe fundamentalt ukjennbart – er det eneste som venter på deg.
Vi avslutter med enda mer progressiv rock fra 70-tallet:
Preteritumsformen av de “svake” (og/eller regelrette) verbene skrive og skreve er den samme i det norske språket, noe moroklumper som meg selv naturligvis kan lage mye halm utav. Har du skrevet deg ferdig ennå? Her bruker vi selvsagt distinksjonen – som mange ikke behersker – mellom ordene ennå (som handler om tid) og enda (som handler om form eller mengder). Poenget er at man “skrever i tid” og ikke at man “skriver i mengder”. Kanskje ikke en form for humor som alle kan forstå, men så slipper de til gjengjeld å forholde seg til den irrasjonelle angsten for at Språkrådet skal sende en bande med hardkokte ninjaer for å snikmyrde deg bare fordi du gjør grammatikalske feil.
Slik jeg ser det er det norsk språk – og mer spesifikt beherskelsen av dette – som avgjør i hvilken grad noen er “norsk”. Siden finnes selvsagt formelle krav som for eksempel statsborgerskap, men dette er sekundært. Hvis du ikke kan og bruker det norske språket hver bidige dag så har du etter min mening bare et tvilsomt krav på adjektivet norsk. Hva tenker du om dette? (Ikke bry deg om å svare, fordi jeg driter jo uansett i hva du mener om saken.) Det eneste kravet jeg stiller opp i tillegg er at du “deltar i det norske samfunnet” og stemmer ved politiske valg. Genetiske spesifikasjoner er usaklig. Alle vet dette. Det finnes da tross alt negere som er hundre prosent norske i all sin fremferd selv om utseendet deres antyder noe afrikansk. De har jo ikke noe valg hvis de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og alt det der. Det er i denne konteksten vi må forstå hva begrepet rasisme betyr. Komikeren Johan Golden fortalte en gang en historie om hvordan han og en jente som var adoptert fra Korea ble oppfattet som “pakkisene” på skolen der han gikk en gang på 80-tallet. Folk er i det store og hele evneveike troll. Har jeg noensinne sagt noe annet?
Vi har et segment av befolkningen i Norge som bekymrer seg for at muslimer skal komme og ta dem, eller noe, til tross for at det er latterlig få av dem. Hvis samtlige muslimer i Norge gikk sammen om å bare stemme på ett eneste politisk parti så ville de ikke engang utgjøre èn prosent av stemmevekten. Så hva er greia? Det er en psykiatrisk sak mer enn en politisk. Folk har fobier og disse kan noen ganger være “udefinerte fryktkomplekser som søker et hjem”. Sånn er det med den saken. Angsten eter sjelen. Alle vet – eller burde vite – dette. Hvis du studerer landskapet som disse tingene manifesterer seg innenfor så vil du etterhvert oppdage at folk til å begynne med “identifiserer seg som et offer” for noe, med mer eller mindre saklig grunn. Kanskje de har en bakgrunn som mishandlede barn. Kanskje de sliter med helt andre identitetsproblemer. Uansett snakker vi om en eksternalisering av skyldskomplekser som i den praktiske verden ender opp som “vilje til overgrep” overfor andre marginaliserte grupper. Du vet. Som om de er ute etter hevn eller noe.
Slik jeg ser det er du ikke en venn hvis du bare aksepterer at noen du kjenner faller inn i denslags psykoser uten at du verken sier eller gjør noe for å bringe dem tilbake til den normale menneskelige tilstand. Tvert imot. Du ligner i så fall på de som agiterer for at alkoholikere og narkomane bare skal kunne “gå i hundene” uten at noen engang prøver å gripe inn før alt har gått alt for langt og helsa deres har blitt ødelagt av misbruket. For å sitere Arnulf Øverland fra hundre år tilbake i tid, idet han observerte nazismens fremvekst i Europa: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg tror dette sitatet finnes som kjøleskapsmagnet blant den typen mennesker som ser seg i speilet og synes at de er “gode mennesker” til tross for at noe slikt er en biologisk umulighet. Vi er alle opportunistiske åtseletere og har den typen instinkter og naturlige reaksjonsmønstre man kan forvente fra en slik kategori av skapninger. Uansett hvor mye fin og dyr sminke du påfører ditt ytre utseende er det jo umulig å unnslippe de genetiske sannhetene.
Inntil videre fortsetter vi med obskure band fra 70-tallet:
Folk har så mange slags interesser. En av mine er forhistorien, det vil si sånt som fantes før “historien” begynner, grovt sett ting som er eldre enn 5000 år. Du vet. Før sivilisasjon ble en egen greie. Alle som leser denne spalten bør ha fått med seg at jeg ikke akkurat er imponert over fenomenet sivilisasjon. Jeg betrakter det som bare en degenerativ mental sykdom. Noe som gjør folk svake, sykelige og perverse. Dette betyr imidlertid ikke at jeg er noen slags Jean-Jaques Rosseau type romantiker som fantaserer om “de edle villmenn” heller. Selve premisset for sivilisasjon – at vi bør komme sammen i organiserte samfunn for å skape bedre livsbetingelser for alle – er jo ingen dum tanke. Problemet er bare at ikke alle er like hederlige i forhold til sine hensikter og metoder. Dette er den klassiske forbannelsen som har forpestet så å si alle menneskelige samfunn til alle tider. Hva gjør vi med uhederlige og forbryterske individer?
Vi kan trygt fastslå at graden av realisme i svaret folk vil avgi til dette spørsmålet kommer til å variere sterkt alt ettersom hvem du spør — men en slags “antatt middelverdi” vil sannsynligvis handle om å utarbeide lover og rettsregler som alle er nødt til å følge. Jeg er ihvertfall ikke i stand til å se noen bedre metode; gitt at vi på den ene siden ønsker å leve i et fritt samfunn som ikke “regulerer ihjel” selve livslysten hos folk, mens vi på den annen side ønsker både rask og håndfast ekspedering av konflikter, overgrep og den typen ting. Saken er “noe” diskutabel, men min posisjon er at hovedpoenget med lov og rett er å ivareta freden. Det folk forbryter seg mot er jo ikke først og fremst “loven” men den tilstanden av fred og velstand som loven er designet for å beskytte: Grunnleggende menneskerettigheter og et rimelig krav om frihet til å leve og virke som man selv ønsker. De som ikke respekterer dette rettsgrunnlaget må være å betrakte som forbryterske i sin mentalitet, selv om de rent teknisk sett ikke gjør noe ulovlig.
Hvilke er de gyldige årsaker til å avgrense andre menneskers frihet til å være og virke som de selv ønsker? Det åpenbare ligger i sånt som typisk skaper konflikt og/eller medfører overgrepssituasjoner, for eksempel innenfor arbeidsrett og lønnsforhandlinger, hvor interessemotsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er av en slik karakter at de ikke lar seg løse på noen “naturlig” måte, sånn at lovgiver er nødt til å sette ned foten og fastsette visse minimumsstandarder for både arbeidsmiljø og lønnsforhold. Det noe mindre åpenbare ligger i “provokasjoner” – her forstått som essensielt sett poengløse anslag til å skape konflikt mellom samfunnsgrupper via agitasjon og andre midler – som vi historisk sett har kunnet observere i konjunksjon med nesten alle kriger og svært grove – og vedvarende/langvarige – gruppekonflikter ned igjennom hele menneskehetens historie. Den vanlige taktikken er “distribusjon av skyld” og det er til tross for sin gemene sjofelhet et relativt alminnelig håndgrep, særlig langs ytterkantene av hovedstrøms (“mainstream”) politikk. For eksempel at homofile individer representerer “en trussel mot familieverdiene” eller at ymse religiøse minoriteter (jøder, muslimer) undergraver sikkerheten og stabiliteten i den dominante kulturens eksistensgrunnlag.
Vi har en litt pussig situasjon i dagens Norge, i den forstand at selveste statsministeren bruker en naziplattform til å kommunisere kortfattede “meldinger til folket”. Jeg snakker selvsagt om det som før het Twitter, men som siden det famøse oppkjøpet hans Elon Musk har utviklet seg i retning av såkalt ytringsmessig absolutisme – alt går og ingenting skal modereres – til fordel for de delene av den politiske undergrunnen som fantaserer om overgrep og drap rettet mot diverse grupper som de av årsaker det knapt er mulig å forstå har lagt for hat. Dette tar seg dårlig ut, særlig fordi Norge mildt sagt har råd til å betale hva det koster for å etablere en nasjonal – type norge.no – plattform av samme kategori som den forhenværende Twitter, hvor alle kan logge seg på med for eksempel BankID og komme med det de har å si, fra og med statsministeren og andre på dette nivået og ned til vanlige sivilister uten makt og midler. Jeg er totalt tilhenger av at alle fritt skal kunne si hva de mener — men jeg er også tilhenger av at politiet skal komme og banke på døra di for å høre mer om hva som egentlig foregår med deg hvis du for eksempel fantaserer om å deportere norske statsborgere bare på grunnlag av at du ikke liker trynet deres. Hvor har du tenkt deg hen med disse påstandene? Kanskje vedkommende behøver psykiatrisk bistand for å bli kvitt summetonen i hodet. Hva vi ihvertfall ikke behøver er flere heltetyper av det kaliberet som begikk udåden på Utøya. Jeg har ikke studert greia i særlig detalj, men inntrykket mitt er at han trodde det han gjorde ville være gnisten som startet opp revolusjonens flamme i resten av Norge, såvel som verden forøvrig, slik at gjerningsmannen er jo fette gal, selv om han kanskje ikke er “psykiatrisk utilregnelig” i noen strengt juridisk forstand.
Det interessante med stokastisk analyse er at i forhold til for eksempel halveringstiden hos radioaktive isotoper så kan vi si temmelig nøyaktig når de vil være “halvparten så radioaktive som nå” men det er uråd å si noe eksakt om hvilke atomer som kommer til å henfalle til hvilken tid. Det motsatte av stokastisisme er determinisme, altså når en prosess er så velkjent og forutsigbar at vi vet eksakt hva som vil skje og når det vil skje. Menneskers livsprosesser er for eksempel delvis deterministiske og delvis stokastiske. Vi vet nøyaktig hvor gamle noen er – gitt at vi kjenner fødselstidspunktet – og kan derfor si mye om hva som kommer til å skje med dem i løpet av så og så mange år, men det er uråd å si noe om de eksakte detaljene i bildet, fordi det er så mange “ytre og ukjente/tilfeldige faktorer” som spiller inn. Gjerningsmannen fra Utøya – som forøvrig tilhører Fremskrittspartiet i politisk posisjon – er internasjonal posterboy for fenomenet stokastisk terrorisme, i den forstand at når mange nok snakker mye nok om å “gjøre noe” med jøder, muslimer, venstrepolitikere eller hva har du, så kommer “noen” før eller siden til å klikke og begå noen slags ugjerninger. Det er forutsigbart som generelt prinsipp, men ikke som koordinert manifestasjon på detaljnivå. Man kan bare se mønsteret i ettertid. Alle som deltar i dette opplegget har skyld i det som skjer når noe sånt skjer, enten de heter Gylve Fisthaug eller Buddy Crash. Det irriterer meg egentlig litt at Arbeiderpartiet er så ynkelig “tolerante” i denne saken. De bør være på hugget med den anklagende pekefingeren – og den minst like kulturkritiske langfingeren – hver gang provokatørene er ute og lufter den bjeffende demonhunden sin. Dette er ikke magisk, det er stokastisk forutsigbart. Det er tilbud og etterspørsel, om du vil.
Men nå er jeg ferdig med dagens moralpreken. Over til litt klassisk rock’n’roll. Gurvitz-brødrene flyttet fra USA til London midt på 60-tallet ( i likhet med blant andre Jimi Hendrix) og hadde en hit i 1968 med låta “Race With The Devil” (senere covret av både Girlschool og Judas Priest) som er en av de tydeligste riffbaserte “proto-heavy metal” låtene fra den tiden, før de slo seg sammen med Ginger Baker, den geniale trommisen fra de nylig oppløste psych-heavy-heltene Cream (hvor også Eric Clapton var med) og etablerte den siden stort sett glemte gruppa Three Man Army:
Mistanken går i retning av ymse nettjenester, først og fremst Google Translator men også diverse “autokorreksjon” og andre mer eller mindre passive språkfunksjoner tilknyttet kunstig intelligens, som overfor publikum i dette tilfelle betyr en av de “store språkmodellene” som for eksempel ChatGPT (som enten nylig har lansert sin femte iterasjon eller som kommer til å gjøre dette i nær fremtid). Folk har åpenbart forskjellige oppfatninger om disse sakene, men jeg betrakter sånt som så fundamentalt idiotisk at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Eller rettere sagt: Jeg vet hva jeg skal si men jeg tviler på om det gjør noen forskjell. Kommer noen til å ikke bruke kunstig intelligens på grunn av noe jeg sier? Neppe. Selv vil jeg ikke røre jævelskapen. Seriøst. Dette er det mest menneskefiendtlige som noensinne er oppfunnet. Kanskje bortsett fra selve konseptet “sivilisasjon” — men det blir en filosofisk diskusjon.
Uansett, for meg er språk en kunst. Språkbeherskelse minner om dans, kunstmaleri eller klassisk håndverk. Det er noe som må “læres med kroppen” og det kan bare forbedres gjennom praksis og disiplin. Å få en robot til å “gjøre jobben for seg” er i strid med selve konseptets grunnleggende natur. Allerede nå kimer alarmbjellene fordi utstrakt bruk av de nye smarttelefonene gjør folk dummere, men vi ser ennå bare begynnelsen av det kognitive forfallet. Selvsagt har folk vidt forskjellige ambisjonsnivåer i forhold til språkbeherskelse, dans og håndverk, men prinsippet blir uansett det samme. Om du ikke “gjør det selv” så lærer du ingenting — eller engang vedlikeholder det du allerede kan. Nå er det jo ikke slik at folk “glemmer” å for eksempel kunne spille piano, men hvis de ikke har gjort det på en stund så “sitter det ikke i fingrene” slik det engang gjorde. Alle vet dette. Man må “komme inn i rytmen” på nytt hvis man av en eller annen grunn ikke har brukt kunnskapen sin på en stund. Det vil liksom knirke litt i førstninga, men hvis man bare fortsetter å øve seg opp på nytt vil man snart “bli bra igjen”, kanskje til og med bedre enn før.
Det fantes internett allerede på 90-tallet, men da var det mest et leketøy. Dessuten er det enklere å jobbe med år 2000 som startpunktet fordi dette er et såpass rundt tall. Følgelig kan vi påstå at nettet er 25 år gammelt, hvilket i praksis betyr at det allerede finnes en eller to generasjoner – litt avhengig av hvordan man definerer en generasjon – som ikke kan huske en verden hvor det ikke finnes noe internett. Hva tenker de om dette? Selv kan jeg for eksempel ikke huske en verden som ikke hadde fjernsyn, men jeg kan huske folk som kunne huske det og som (derfor?) var veldig skeptiske til hvordan utstrakt bruk av dette mediet kunne og ville forsøple menneskesinnet. Jeg husker dette argumentet. Jeg husker det som “ganske teit” fordi jeg følte meg jo ikke forsøplet. Jeg syntes bare det var bra at man kunne se på fjernsyn når man ikke hadde noe bedre å ta seg til. Det falt meg aldri inn at det var denne passiviteten folk prøvde å advare oss mot. “Du kan ikke stole på ting du ser på fjernsynet” husker jeg at mange sa. Det er ikke virkeligheten. Når folk ser på Norge Rundt og de for eksempel presenterer noen slags entusiast som holder på med et “glemt håndverk” så reflekterer de neppe over at fjernsynsmediet kanskje er årsaken til at vedkommende håndverk har blitt glemt. Imidlertid har filosofene lagt merke til saken. Spesielt interesserte kan søke på Baudrillard, simulakra, hyperrealisme og poststrukturalisme. Den grunnleggende problemstillingen handler om forvirring i forholdet mellom “selve virkeligheten” og “ting eller symboler som representerer virkeligheten” — og konsekvensen er fremmedgjøring; en følelse av å ikke være helt tilstede.
Jeg ser selvsagt den ironiske dimensjonen i å gå på nettet for å snakke stygt om nettet, men bevisstgjøring er faktisk en ekte ting. Du vet. Det de kaller woke på engelsk. Å opparbeide seg evnen til å skille mellom simulakra og ekte ting kan være til hjelp overfor alle de som har interesse av å føkke deg over og stikke av med pengene dine. Eller på andre (og ofte verre) måter utnytte og mishandle deg. Vi lever i en ond verden. Tro ikke annet. Menneskenes sivilisasjon bygger på prinsippet om produksjon av overskudd, hvor dette overskuddet er tenkt å skulle finansiere livsoppholdet for en “elite” som jobber med “høyerestående samfunnsoppgaver” av ymse slag. Det er imidlertid ikke meningen at noen skal vite dette. Det er en hemmelighet. Hvis folk vet hva som egentlig foregår vil de jo bare si nei — og da blir det vanskelig for de rike å bli enda rikere. Skjønner du hva jeg sier nå? Nettet er ikke “i seg selv” noe problem. Det er bare en ting, akkurat som fjernsynet bare er en ting. Det er hva tingen brukes til som utdefinerer forskjellen mellom ondt og godt. Hva er brukerens intensjoner? Hvem jobber de for? Hva er deres strategi? Hvor har de tenkt seg hen med dette? Spørsmålene står i kø hvis man er bevisstgjort. Det er først og fremst derfor den politiske høyresiden hater begrepet woke. Hvis folk begynner å tenke selv vil det jo bli vanskeligere for herrefolket å utnytte og mishandle slavebefolkningen.
Vi fortsetter med enda mer hard (og også litt “progressiv”) rock fra 70-tallet:
Det har ikke vært noe stort problem å holde seg varm de siste par ukene. Spania har satt en lang liste mer rekorder i år, blant annet “lengste varmebølge” (som pågår ennå) samt selvsagt høyeste temperatur målt på en rekke forskjellige steder. I en samtale med noen fortalte jeg nylig at folk fra Norge vil typisk være godt trent i å forholde seg til kalde miljøer men kanskje mindre til ekstrem varme. Selv tilbrakte jeg jo barneskoleårene på Finnmarksvidda, hvor man trygt kan si at vinteren er faen ingen spøk. Som barn har man selvsagt ingen referanseramme for å danne forståelse for kontrastene i slike ting, så man tar det som en selvfølge. Det er jo alt man vet om. Kaldt? Visst er det kaldt, men sånn er jo vinteren. Det handler bare om å kle seg riktig; bruke lue, holde ryggen varm og føttene tørre. Ting går seg til.
Denne morgenen startet med 21 grader på termometeret, som faktisk føltes kjølig i en relativ forstand. Behagelig er vel det rette ord å bruke. Men så kommer jo sola opp og gradestokken begynner å krype oppover. Det forventes 37 grader på det meste — og deretter skal maksimaltemperaturen holde seg på det høye tredvetallet frem til mandag, når de melder “bare” 32 grader (men også under 20 om natten). Går det an å venne seg til sånt? Det var ganske horribelt mens det var på sitt verste, selv om dette føles nærmest litt uvirkelig nå i dag og med den typisk selektive hukommelsesfunksjonen vi som er “positivt tenkende” holder oss med. All’s well that ends well, som britene sier. Jeg overlevde jo, så hva har jeg da å klage over? Det føltes faktisk ikke som om det var mulig å overleve dagen da temperaturen la seg på over 40 grader. Du vet hvordan dette er. Den “offisielle temperaturen” som hentes inn fra meteorologiske målestasjoner er alltid mye mer “konservativ” enn de gradene du selv måler med termometeret i kjøkkenvinduet.
På grunn av vindretningen natt til i går hadde skogbrannen i Las Medulas produsert og distribuert et kvantum aske, slik at det hvite hagemøblementet ute på patioen min var blitt dekket av svarte flekker i løpet av natten. Ikke var de helt enkle å vaske bort igjen heller. Herregud alt man må slite med i dette helvetes livet. Guds jammerdal som de kristne sier. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å sette igang med jobben, som vanlig. Himmelen ser klar og blå ut i dag, så jeg skal ta sjansen på å henge ut en klesvask og håpe at vindretningen ikke snur — eventuelt at de har fått litt dreis på slukkejobben der borte, sånn at jeg slipper å bare måtte slenge klærne tilbake i vaskemaskinen. I matveien fortsetter jeg med “mikset salat” (som man kjøper ferdig kuttet og vasket i en halvkilos boks for to euro på superen) med hjemmelaget vinaigrette (olivenolje, rødvinseddik, salt, pepper, hvitløk, sennep og honning) og kanskje et glass kald Godello hvitvin (som er den lokalt produserte merkevaren). Hvor deprimerende været enn måtte bli er det jo ingen grunn til å gjøre tilværelsen enda surere med å spise dårlig også. Har jeg forresten noensinne nevnt at brødet i Spania er genialt godt?
Stedet jeg bebor nå er hva jeg kaller en borgerleilighet med ganske bra standard. Litt slitt langs kantene – slik at man bør nok legge i et par tusen euro på sparkling og maling for å få tilstanden tipp-topp hvis man skal kjøpe stedet – men som et utleieobjekt er dette helt på høyde med de beste stedene jeg noensinne har bodd, selv på den tiden da jeg var “rik”. Det er omtrent 150 kvad med privat patio/bakgård og garasje i tillegg (altså ikke innregnet i arealet) og alt er flislagt og flashy, lett å holde rent og det ene med det andre. Hva jeg betaler? 450 euro i måneden, som for tiden tilsvarer omtrent 5300 i norske kroner. For moro skyld gjorde jeg et søk på finn.no etter hva som overhodet ligger der til leie i prisklassen fra 5000 til 6000, og det var som man kan forvente. Bare små hybler og “rom i bofellesskap”. Noen få litt større objekter, men de var til gjengjeld ganske håpløst lokalisert. På dette stedet har jeg “alle fasiliteter” innenfor noen minutters gangavstand, så jeg behøver bare å bruke bil når jeg skal til det gigastore supermarkedet noen mil unna og proviantere for måneden, altså typisk alle bulkvarene. Småting kjøper jeg jo bare på den lokale superen og putter i ryggsekken, men skal man ha med seg femti liter vann og såntnoe bør man helst satse på bilens bagasjerom.
Noen spurte meg hvorfor jeg ikke heller har satset på noe langs kysten i sør, hvor det allerede bor mange utlendinger og det finnes et etablert “norsk miljø” som man kan sosialisere med. Vel, for det første så er jeg ingen sosial sommerfugl og for det andre så liker jeg ikke ghettomiljøer. Det høres ut som et føkkings mareritt for meg å måtte bo midt iblant diverse “expats” (det snobbete navnet på innvandrere) fra Nord-Europa, uansett hvor mye enklere det måtte være med språket og alt det der. Det er ikke det at jeg ser etter “det ekte spanske” heller. Jeg er ingen fetisjist. Det handler rett og slett bare om hva som er optimalt i forhold til både budsjett og livsstils-ambisjoner. Selvsagt hilser jeg på naboene – hola, buenos dias – og andre folk som jeg av en eller annen grunn får øyenkontakt med ute på gata. Spania er jo ikke som Norge. Du kan ikke bare late som om du ikke ser folk. Det er psyko. På den annen side kan man ikke gå rundt og hilsesmile i alle retninger når man befinner seg på et sted med mer trengsel heller, så det blir en balanse. Man må bare føle seg frem og stole på intuisjonen. Ellers tar jeg bare dagene slik de kommer. Jeg har jo ingen lang erfaring med å være pensjonist så jeg vet strengt tatt ingenting om “hvordan det er” (og ville neppe ha brydd meg særlig mye om reglene hvis jeg kjente til dem heller). Så vidt jeg kan skjønne er jeg bare en eldre og mye fysisk skrøpeligere utgave av meg selv. Og nå bor jeg altså i Villafranca del Bierzo — som ingen i Norge har hørt om (gi og ta et par stykker som har gått Camino de Santiago). Det var nylig en kis som ringte meg fordi han skulle kjøre gjennom Østerdalen og lurte på om jeg hadde kaffen klar. Hæ? var alt han hadde å si da han hørte nyheten. Er det ikke jævlig varmt der nå da? Jepp. Det er det. Men ting går seg jo til.
Vi avslutter med en klassiker fra 1972, innenfor sjangeren hard rock:
Så … jeg var 17 år i 1980. Kan du huske den alderen? Du er liksom “ferdig med ungdomsskolestadiet” og har begynt å danne din fremtidige voksenidentitet, men du er fortsatt ikke “medlem av den voksne verden”. Ihvertfall opplevde ikke jeg det slik den gangen. Hva kalles dette? Mellom to stoler? Mellom barken og veden? Man er uansett “mellom” to grupper som er mer klart definerte enn de siste tre tenårene. Mye skjer i løpet av denne tiden og ting kan bli ganske dramatiske. Særlig i det såkalte kjærlighetslivet. Herregud. Cringe. Uansett, jeg var utrolig sprek den gangen — og det føltes naturlig å ta løpeturer som var opptil flere mil lange bare fordi kroppen forlangte “action”, men man visste liksom ikke helt hva man skulle gjøre med all denne kraften heller. Uansett, nå er vi i kålåkeren. Poenget mitt er noe helt annet, nemlig at det var totalt og fullstendig fette uaktuelt med 70-talls musikk i året 1980. Dette var jo en helt ny tid. Nye opplegg. Ut med alt det gamle og treige, liksom. Hvis du er gammel nok til å vite hva jeg mener så vet du hva jeg mener. Hvis ikke er du nødt til å bare ta mitt ord for det, eventuelt dobbeltsjekke med besteforeldrene dine eller noe.
De fleste musikkhistorikere er enige om at det var Black Sabbath som oppfant sjangeren heavy metal og dette skjedde i året 1970. Imidlertid kalte Black Sabbath seg selv aldri noe annet enn hard rock, som er enkelt nok å sjekke ut gjennom utallige intervjuer med medlemmene i bandet i alle år siden. De sier kategorisk nei. Det første bandet som identifiserte seg som heavy metal – og gjorde dette til en greie i seg selv – var Judas Priest, fra og med året 1975, når de bestemte seg for å fiffe opp antrekk og image med diverse effekter fra den sadomasochistiske undergrunnen. Du vet. Svart lær, nagler, kjetting og sånt. Judas Priest hadde imidlertid gitt ut albumet Rocka Rolla året i forveien, hvor de gikk for en slags hippie-lignenede stil – ikke helt ulikt det typiske foto-utseendet til for eksempel Deep Purple – men fra og med Sad Wings Of Destiny i 1976 var det full mundur for alle penga. Derfor finnes det en gruppe musikkhistoriske avvikere som hevder at det var Judas Priest som fant opp sjangeren. Spiller det noen rolle? For de fleste nei, men du vet hvordan faktanerder er. Det er viktig at man har orden på navn, årstall og den typen ting. Hvem som påvirket hvem, og så videre.
Hvorom allting er, fra og med året 1980 fantes den såkalte New Wave Of British Heavy Metal – NWOBHM – som ingen diskuterer i forhold til musikksjangerens provenans. Faktisk er det mange som påstår at heavy metal ikke egentlig var noen selvstendig greie før NWOBHM kom på banen — som en ny, ung, dynamisk og mye frekkere versjon av det alle de gamle dinosaurene hadde holdt på med på 70-tallet. Altså et generasjonsskifte, om du vil. Uansett, fra og med året 1980 skjedde det mye veldig raskt. Det er kanskje også et poeng at de visuelle aspektene av et bands image ble viktigere da på grunn av MTV, musikkvideoer og det ene med det andre. Selv var jeg altså 17 år den gangen alt “eksploderte” og sto følgelig midt oppi begivenhetene med begge føtter. Veldig mye skjedde i løpet av 80-tallet, særlig de første fem årene, og det er deprimerende alminnelig å kalle dette “storhetstiden for heavy metal”, selv om dette er en såkalt sannhet med visse modifikasjoner. Det har jo gått noen år siden den gangen. Mange nye band har tilkommet, med sine egne versjoner av sjangerens “koder” som i enkelte tilfeller fraviker “80-talls formelen” ganske sterkt uten at dette på noen måte gjør dem mindreverdige eller noe sånt. I vår tid er heavy metal uansett en godt etablert sjanger. Alle vet hva det er. Ikke alle liker slik musikk, men de vet likevel hva greia handler om. Slik sett har “sjokkeffekten” mer eller mindre forsvunnet.
På 80-tallet var det nærmest en dødssynd å like 70-talls musikk, fordi det representerte jo alt det gamle og treige som man strevde så iherdig med å frigjøre seg fra. I ettertid kan dette virke idiotisk men det var dødsens alvor den gangen. Selv var jeg imidlertid – da som nå – omtrent halvveis skandaløs kjetter og halvveis Moses som personlighetstype, så folk gadd stort sett ikke å diskutere med meg. Sånn er det ennå. Jeg kan være nærmest uutholdelig bestemt i meningene mine, men samtidig både frivoløs, flamboyant og det som verre er. For eksempel kunne jeg danse disco på en tid da sånt ble betraktet som karakter-selvmord og likevel slippe “uskadd” fra synden. Hva skal man si? Skamløst? Det ligger jo en slags mystisk kraft i det å “bare gjøre noe” uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. Jeg har egentlig aldri skjønt hva greia er med “puritanere” som nekter seg “forbudte gleder” bare fordi de synes det er så viktig å være “politisk korrekt” i forhold til det miljøet de vanker i. Og vet du hva? Folk respekterer stort sett sånt, kanskje de til og med misunner det en liten smule. Uansett har jeg aldri senere fornektet noe jeg likte ved et tidspunkt, sånn at jeg kunne finne på å spille plater med både Nazareth, Led Zeppelin og Deep Purple på en tid da alle andre syntes det var dritviktig å “ta avstand fra det reaksjonære” innenfor både musikken og andre kunstformer. Jeg mener, hva skal ordet frihet bety hvis man legger sin egen sjel i lenker? Selv har jeg aldri oppfattet meg som “modig” fordi jeg synes ikke sånt har noe med mot å gjøre, men jeg vet at mange andre har oppfattet meg slik gjennom tiden, fordi dette har de fortalt meg senere, uoppfordret.
Det finnes mye kunstnerisk nihilisme der ute nå i våre dager. Det begynte egentlig allerede med “digitaliseringen” av musikkutstyr på 80-tallet. Du vet. Synthesizere, MIDI og sånne ting. Ikke desto mindre var det folk som fikk til å gjøre interessante ting med sånt utstyr også, fordi de var jo først og fremst musikere, ikke “musikkprodusenter”. I nettets tidsalder har ting blitt temmelig uoversiktelige, men jeg har lagt merke til at det er ganske mange unge mennesker som har et slags oppheng i 70-talls musikk (tildels også moter, men der stanser det litt for meg). Det har kommet en rekke av nyutgivelser som egentlig ingen hadde sett for seg skulle skje, sånn at diverse greier som den gangen var inspirert av det jeg bare kaller Deep Black Zeppelin er plutselig tilgjengelige som innspillinger, etter at de i 30-40 år bare har vært å få tak i som noe så aldeles inni granhampen svinedyre originalplater fra den gangen. (Vi snakker om både tusen euro og hinsides, som de fleste ikke tar seg råd til.) Vel å merke, i den grad de overhodet har vært til salgs i det hele tatt. Samlere er jo ofte sånn at de aldri selger noe, som vel er hele poenget med å samle. De skal bare ha tingen. Eie noe sjeldent, som ingen andre har. Det er noe psykologisk. Plater, kunstmalerier, pengesedler, frimerker. Samme greia alt sammen. Uansett, hvis man går på YouTube vil man finne ting som “i alle år” har vært så dritsjeldne at folk nesten ikke har trodd på at de eksisterte, bare på grunn av at etterspørselen har kommet til et sånt nivå at noen har tatt kostnadene med å gi ut sakene på nytt, eller at de eventuelt har gjort det bare på grunn av kjærlighet til musikken. Sånt går jo an. Hvis jeg vant en formue i Lotto ville jeg sikkert ha brukt deler av den på den typen prosjekter selv.
Vi avslutter med en klassiker fra 1972 som lenge var “bare en legende” men nå får man kjøpt den igjen:
Merkevarer er en interessant greie. Noen av dem er veldig tydelige i sin “identitet” sånn som for eksempel Coca-Cola. De fleste klarer å smake forskjell på Coca og Pepsi, selv om de ikke alltid får til å si hvilken som er hvilken, når man gir dem to umerkede glass i en blindtest. Siden har vi et ganske svært opplegg rundt vin. Klarer du å smake forskjell på en vin til 200 kroner og en til 2000? Prisforskjellen er jo såpass dramatisk at man burde kunne registrere noen slags klar og tydelig forskjell i smaken. Synes du ikke? Likevel kan det være vanskelig å gjette riktig noen ganger, av årsaker vi ikke behøver å utrede nærmere akkurat her og nå, det er bare et eksempel på noe som handler minst like mye om psykologi som om fysiske smaksegenskaper. Hva man liker er jo ikke nødvendigvis det man “bør” like. Smak er problematisk slik sett. Selv er jeg “ganske flink” til å identifisere hva slags vin de stiller opp i blindtester, men jeg blir også ofte overrasket.
Nå flytter vi blikket over på vann. Jeg drikker ikke springvannet der jeg bor, selv om det visstnok skal være “drikkelig” til tross for at det noen ganger – særlig om sommeren, sier folk – kan ha litt farge. Glem det. Blir bare ikke aktuelt å drikke “tvilsomt vann” hvis jeg har et bedre alternativ enkelt tilgjengelig. Følgelig blir det til at jeg betaler omtrent 25 kroner per 10 liter drikkevann som jeg kjøper på superen. Sånn er det bare. Jeg har ingen ytterligere kommentar til selve saken, men jeg har et spørsmål: Er det virkelig noen som klarer å smake forskjell på “merkevann” og den billigste varen de har på Carrefour? Jeg tviler på det. Jeg klarer det ihvertfall ikke — og jeg er ganske godt trent i kunsten å sortere ut og analysere smaksegenskapene i både mat og drikke. Eller formulert på en annen måte: Hva er årsaken til at folk betaler dobbelt så mye for Fonte Vella drikkevann som for Fonte Celta? Har det noe med fotball å gjøre? Du vet. Hvis det for eksempel hadde eksistert Vålerenga-vann og Rosenborg-vann? Ikke faen om noen av de respektive lagenes supportere ville ha kjøpt fiendens vann. Sånt skjer bare ikke. Uansett synes jeg det er komisk med reklame for merkevann.
Folk kjøper dyr vin – ihvertfall ikke det aller billigste alternativet – av andre årsaker enn dyrt vann. En garvet alkoholiker vil kanskje kalkulere ut ifra hvor mange volumprosent alkohol man får i seg per liter væske og slik sett lande på det mest “effektive” alternativet, men de som heller vil ha velsmakende vin i mer beskjedne kvanta betaler gjerne litt mer for å få noe som “sitter riktig” i forhold til hva de liker. Er det noen som ikke er enig i dette? Det virker opplagt at vinmarkedet fungerer slik, selv om ting kanskje begynner å oppløse seg i mer spekulative elementer ettersom vi klatrer stadig høyere i prisklassene. Hva forsvarer prisen på en vin til 2000 kroner? Og det er ikke engang halvveis nære toppen av prisspiralen innenfor kategorien finsmakeri av snobbete merkevarer på vinmarkedet. Hva med å betale femti tusen for en flaske 1982 Chateau Latour Pauillac? Folk gjør sånt — og i den grad de gjør det så har de rett og slett for mye penger spør du meg, men jeg tenker vel også at de som kjøper merkevann havner innenfor den samme psykologiske kategorien. Alle har vel hørt om Voss drikkevann? Det skal visstnok være vanlig springvann fra et av Agderfylkene, men forretningsidèen til de luringene som fant på greia var å tappe det på fancy flasker og selge det svinedyrt til snobbete idioter i Amerika. Jeg vet ikke hva som er sant i denne saken men det skulle ikke forbause meg om springvannshistorien stemmer.
Vi avslutter med en klassiker som er halv-relevant i forhold til problemstillingen:
Klokken er 20.30 om kvelden idet jeg begynner å skrive dette, motivert av “det mystiske lyset” som sannsynligvis kommer av røyk og askepartikler i atmosfæren. Det brenner som faen like ved Las Medulas (jeg har skrevet om dem tidligere) og dette ligger nært nok til at jeg ikke bare kan lukte brannen, jeg kan også se askepartikler ute i bakgården. Foreløpig har de evakuert 3000 mennesker fra nærområdet (det forrige tallet jeg hørte var “over 700”, men det var jo i går og ting har åpenbart ballet på seg siden da), men det er uklart om de har klart å avgrense brannsonen eller om jævelskapen ennå er ute av kontroll. Las Medulas ligger 3-4 mil unna der jeg bor og det er såpass mye åpent terreng mellom der og her at det er tvilsomt om brannen vil bevege seg særlig mye hitover (selv om vinden åpenbart går i den retningen). Forøvrig har det allerede vært en brann på den andre siden av Villafranca del Bierzo og den var nær nok til at jeg kunne se flammer, men samtidig langt nok unna til at det aldri var noen alarmberedskap akkurat her i nabolaget; bare masse folk som var ute og filmet affæren med telefonene sine. Ellers er det å si at det foregår 4-5 andre branner i Spania også.
Hetebølgen har helt klart skylda for dette. Det har vært “rødt farevarsel” og oppimot førti grader over mesteparten av landet, samtidig som vinden har vært ganske dramatisk. De snakker om La Calima – en vind fra Sahara som lenger sør bærer såpass mye støv at himmelen blir gul, men rundt her merker vi bare varmen – og dette er visstnok et relativt vanlig fenomen, selv om hetebølgene ikke vanligvis varer så lenge som denne har stått på. I dette øyeblikk er det “bare” 32 grader der ute – og 25 grader inne – som er en klar forbedring i forhold til de oppimot førti gradene som har stått på siden forrige søndag. Folk drives jo til vanvidd av denslags. De sier at det er registrert 1100 dødsfall på grunn av varmen hittil i Spania, men jeg vet ikke noe om hvordan dette fungerer i praksis. Jeg registrerer bare at det er jævlig slitsomt når det blir så varmt, men jeg klarer meg etter måten bra. Man blir jo svett og irritabel men det er ikke annet å gjøre enn å puste rolig og ikke henfalle til noe panikkanfall. Ellers er det å spise forsiktig og drikke mye vann, holde seg innendørs og dra for alle blendingsgardinene. Om en ukes tid sier værvarslinga at nattetemperaturen vil falle ned under tyve grader, så du kan si at jeg gleder meg til det, men det ville vært knasende kjekt om vi fikk litt regn også, kanskje til og med dagtemperaturer mer i landet rundt 25. Da vil jeg bli fornøyd. Denne greia er ganske pervers men forsåvidt også en interessant erfaring. Jeg synes selv at jeg klarer meg bedre enn jeg hadde forventet, selv om jeg sutrer fælt over varmen.
De siste folka jeg har lyst til å småprate med når det foregår noe slags dramatisk vær er “klimaskeptikere” som ikke tror på vitenskapelig metodikk og denslags fintenkning. De kan jo føle hva som er sant, så da så. Hva kalles dette på norsk? De engelskspråklige snakker om common sense og hvordan dette er noen slags ufeilbarlig kilde til informasjon om hva virkeligheten består av og hvordan fysikken fungerer. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til sånt. Det virker allerede i utgangspunktet håpløst å gå inn i noen debatt om saken, så jeg sier typisk bare “javel” og trekker på skuldrene. Hvis vi skal oversette common sense til norsk får vi “vanlig fornuft” – eventuelt “alminnelig folkevett” – mens det så vidt jeg vet er mest vanlig å bruke uttrykket sunn fornuft på norsk. Og det kan jo reises spørsmål ved hvor sunt det er å stole blindt på det alminnelige folkevettet, siden det sunne ikke nødvendigvis er alminnelig og det alminnelige ikke nødvendigvis er sunt, men nå spikker jeg fliser. Det egentlige problemet er jo at det kreves spesialkompetanse for å oppfatte og assimilere de datapunktene som underbygger klimaforskningen og de “rimelige slutningene” man kan trekke ut av statistisk analyse og den typen ting. Sunn fornuft og alminnelig folkevett er bra nok til å lære både det ene og det andre i den praktiske verden vi alle lever og dør i, men man må så å si “pugge gloser” for å begripe ting på noe særlig høyere nivå. Alle vet dette. De har bare ikke lyst til å gjøre jobben med å sette seg ordentlig inn i det de prater om.
I mellomtiden går brannsesongen sin gang. Mens jeg har skrevet dette – jeg skriver ganske fort og slurvete – har det blitt noe mørkere ute, men det er fortsatt rester av dagen igjen. Nok til at det dramatiske lyset fortsatt er synlig på himmelen, pluss at jeg kan se noe jeg mener må være røyk, men det kan også være skyer. Det lukter ihvertfall ganske sterkt av den pågående skogbrannen borte i området rundt Las Medulas. Herregud. Sånn er det altså i syden. Problemet med klimaforandringer er jo først og fremst at alt blir så jævlig mye mer dramatisk enn det har pleid å være før om årene. Ja det er vanlig med hetebølger om sommeren i Spania, men de har blitt mer ekstreme enn før i tiden. Og når det kommer regn så er det liksom ikke måte på hvor sinnssykt mye regn det skal falle på bare noen få timer, sånn at den allerede litt for tørre jorda ikke klarer å ta vannet unna raskt nok og vi får “flash floods” som de sier på engelsk. Jeg vet ikke engang hva det norske ordet er. Springflo er jo noe annet. Overforsvømmelser var det noen som pleide å si. Sånn som stedet der jeg bor – Villafranca del Bierzo – ligger i terrenget så er det bent frem umulig at noe sånt vil ramme akkurat min bolig, men det går jo en liten elv – Rio Burbia – gjennom “nedrebyen”, men det er 40-50 meter lavere i terrenget slik at hvis det blir en “tusenårsflom” her også så vet jeg sånn omtrent hvor høyt det er teknisk mulig for vannet å rekke — før det kreves så gigantiske mengder med vann at det bare blir en latterlig fantasi. Sånn sett er det eksakte stedet der jeg bor ganske godt sikret både mot brann og flom. Jeg er omgitt av en vingård som ikke har nok brennbart materiale til at flammene kan nå helt frem til huset, og elveløpet ligger omtrent femti meter lavere i terrenget. Dette er ikke tilfeldig. Jeg ser alltid an sånne greier før jeg bestemmer meg for om det blir aktuelt å bo på en plass. “Absolutte kategorier” av typen aldri/alltid, umulig og så videre, er som regel litt uklokt å slenge rundt seg, men litt sannsynlighetsmekanikk kan man alltids bruke.
Vi avslutter med litt klassisk heavy metal, som har en ganske morsom tekst:
Hvordan bestemmer man et lands alder? Det spørs hva man snakker om. For eksempel er den politiske “Staten Norge” noe helt annet enn selve “Landet Norge”, mens “Konseptet Norge” – slik det er kjent blant folk – befinner seg et eller annet vagt sted midt imellom (dersom vi forutsetter at det var uråd å bosette Norge før etter slutten av forrige istid, altså fra og med omtrent 13.000 år siden). Vi vet for eksempel at diverse sjøfarende folkeslag betraktet norskekysten som “veien mot nord” og at det er dette som danner roten til selve navnet på landet. Selvsagt går det an å spekulere i om det fantes mennesker i Norge under den såkalte eemiske tidsalder (også kjent som forrige interglasiale epoke), men det virker vanskelig å bevise noe i noen som helst retning, ettersom innlandsisen jo skurte vekk mesteparten av alle de ting som eventuelt ville gitt oss noen pekepinner. Følgelig er vi nødt til å holde oss til slikt som kan bevises — og dermed er det mest korrekt å si at Norges maksimalalder er tretten tusen år, gi og ta litt i forhold til sesongmessige bosettinger langs kysten før istiden var helt slutt. Jeg vet ikke hvor presis man egentlig kan være med denslags. Det blir jo som å spørre om hvor lang norskekysten er, og forlange at svaret skal oppgis i millimeter. Det går selvsagt ikke an.
Spania er veldig annerledes. Det foreligger tekniske bevis for at mennesker har bodd i Spania i over en million år, slik at vi snakker i realiteten om “Europas eldste land” i en slik forstand. (Det er diskutabelt om Georgia er europeisk, men i så fall er de den eneste kjente “konkurrenten” til slik senioritet.) Vi kan ikke kategorisk utelukke at det kan finnes enda eldre menneskelige bosettinger i Europa, men vi har ingen bevis for noe slikt, eller engang noen saklig årsak til å reise påstand om det. Inntil videre kan det dermed bare fastslås at de eldste sporene etter mennesker i Europa er å finne i Atapuerca, Burgos, som ligger drøyt tredve mil rett østenfor der jeg bor. Nå er selvsagt en million år så latterlig lang tid at det går knapt an å “se det for seg” på noe meningsfullt vis, men vi kan i det minste si at dersom vi regner med fire generasjoner per hundre år, så snakker vi om førti tusen genetiske omstokkinger av menneskearten i dette tidsløpet. Altså godt og vel nok til at morfologiske karakteristika – altså folks utseende – rekker å endre seg i ganske dramatisk grad. Hva ville vi ha tenkt om et individ av kategorien homo erectus dersom vi møtte en av dem nå i dag? Jeg tipper at hvis de ellers var antrukket slik folk typisk er nå for tiden – la oss si for eksempel i en adidas sportsdress – så ville de fleste ganske sikkert ha tenkt at “han der har ikke vært helt heldig med ansiktet sitt, men ellers ser han jo normal ut”. Hadde de språk? Saken er omdiskutert, men vi vet at de må ha vært sjøfarende folk for å kunne etablere seg overalt der vi finner spor etter dem, og det virker urealistisk at noen skal ha vært båtbyggere uten å ha et avansert nok system for kommunikasjon.
Det interessante med den tidsalderen vi befiner oss i akkurat nå er at samtidig med fremgangen i oldtidsforskning har vi en ubønnhørlig pågående prosess med “menneskelig selvutryddelse” i den forstand at det miljøet vi baserer våre liv på er utsatt for en slik grad av stress at det for tiden er normalt å påstå at vi bare har kanskje 50-100 år igjen til hele mannskiten kollapser ned til “noen tusen år” med fundamental ustabilitet i naturprosessene, inntil noen slags ny balanse vil etablere seg igjen. Hvorfor har ting blitt slik? Jeg skal besvare med bare ett ord: Sivilisasjon. Du vet. Fremgang og utvikling innenfor områdene teknologi, sosial organisering og ressursutnyttelse. Mange oppfatter jo begrepet sivilisasjon som selve målet og meningen med å være et menneske, mens jeg betrakter det som en degenerativ mental sykdom. Vi har altså en fundamental uenighet her. Jeg skal ikke påstå at jeg “har rett” men at jeg har et gyldig poeng er vanskelig å motsi på noe saklig grunnlag. Imidlertid har jeg mange ganger fremkalt “opprørte følelser” hos diverse individer som liker å tro på sivilisasjonens udiskutable nytteverdi, med særlig vekt på at “mennesker er spesielle skapninger” mens jeg bare ser oss som dumme dyr. Hvis vi var bare halvparten så smarte som vi tror ville vi ikke stått til knes i mannskit på den måten vi gjør. Hva slags andre bevis behøver du? Eller et enda bedre spørsmål; hva slags argumenter har du til fordel for postulatet om at mennesker er intelligente skapninger? Nesten alle trekker frem “sivilisasjon” og de blir dritsure når jeg bare avviser det som evneveikt sludder. Men dette er ikke noe nytt. Sånn har det alltid vært.
Før jeg bestemte meg for å blogge på norsk – uten hensyn til om dette er “etterspurt” av noen – tilbrakte jeg omtrent tyve år med å blogge på engelsk. På det meste hadde jeg ganske mange lesere, som typisk delte seg mellom “fans” som sa de “likte hvordan jeg tenker” (jeg antar det til syvende og sist handler om å finne argumenter og formuleringer som på rimelig saklig vis illustrerer deres egen indre uro), og intuitive uvenner som kunne bli hvor opprørte som helst på grunn av den “blasfemiske” skrivestilen min, og da særlig dette med at mennesker er ikke vesensforskjellige fra andre pattedyr som flyr skrikende rundt i naturen. Vi har ikke noe formål i evolusjonær forstand — og vi er slett ikke “på vei mot noe” som skiller seg kategorisk fra livsløpet til et typisk dyr. Hva så om vi har en hjerne? Det betyr ingenting. Det er bare en bisarr egenskap som sannsynligvis har beveget seg i en mer strømlinjeformet retning på grunn av “seksuell seleksjon”, altså at de mest fantasifulle og/eller kløktige individene er de som har hatt mest formeringsmessig suksess. Er det ikke fortsatt sånn da? Visst er vi komplekse dyr, men altså fortsatt bare dyr. Ferdig diskutert. Det komiske høydepunktet for meg personlig var da noen begynte å sammenligne meg med amerikaneren Theodore John Kaczynski, best kjent som Unabomberen. Imidlertid er det en tøysete påstand å si at jeg er “menneskefiendtlig” og ute etter å ødelegge samfunnet og den typen ting. Sannheten er jo at jeg er uinteressert. Det krever en grad av engasjement som jeg ikke har for at man skal kunne bli en terrorist, eller hva som helst annen slags type som vil “forandre verden”. Herregud. Noe så patetisk. Jeg er ingen heltetype. Hva raker det meg om ting går til helvete? Jeg passer mine egne saker. Riktignok skriver jeg om ting jeg observerer, tenker og det ene med det andre, men jeg vil ikke ha noe slags psykodrama. Jeg er jo bare en ape.
