Kategori: Blogg

Alle de 10 eller 12 personene som følger denne bloggen vet at jeg har visse kjepphester og en av disse er det vi kaller ultraprosessert mat, eller fabrikkføde på godt norsk. Det finnes riktignok tekniske argumenter som underbygger en slik holdning, blant annet lav næringsverdi og høyt innhold av skadelige stoffer, men for meg er det estetiske årsaker – eller eventuelt humanistiske – til at jeg skyr denne greia. Du vet. Maten er jo ikke laget av mennesker med den korrekte holdningen til det arbeidet som blir gjort. Det havner litt uti den sentimentale kålåkeren å påstå at dette handler om kjærlighet, men samtidig er det ikke direkte usant heller. Ønsket om å gjøre en god jobb eller å levere et solid resultat er noe annet enn ønsket om å tjene penger på det man gjør. De to står ikke nødvendigvis i noe motsetningsforhold til hverandre, men det er viktig at man plasserer hest og vogn i riktig rekkefølge hvis man vil oppnå et optimalt resultat. Selv er jeg jo en snobb i matveien – en ufordragelig pikk, om du vil – men jeg er ikke kresen bare fordi jeg ønsker å være kjip. Over langen er dette faktisk et av livets viktigste helsespørsmål: Du blir det du spiser.

Jeg registrerer med en viss fascinasjon at det som pleide å være en litt ekstremistisk holdning nå har utviklet seg til å bli ganske mainstream. Før i tiden var jeg på linje med allergikere, vegetarianere og halal-typer i den forstand at folk flest bare tar det de får, mens jeg har spesielle krav. Jeg er vanskelig. Jeg mener, hvis det står om livet vil jeg selvsagt spise frossenpizza og “død mann på boks” men i enhver normal sammenheng lar jeg heller være å spise noe enn å putte i meg hva jeg bare kan karakterisere som kjemisk spesialbehandlet søppel. Jeg kan lage bedre mat enn dette med rasshølet. Alle vet at man er nødt til å sette grenser her i livet. Man kan ikke finne seg i hva som helst og hvis man overhodet tenker å ha venner og omgangskrets mer generelt sett så er man nødt til å være tydelig. Sånn er reglene. Det går ikke an å påstå noe annet enn at det viktigste enkeltelementet – jeg vil også hevde det mest åpenbare – for generell helse og livskvalitet består i næringsopptaket. Av årsaker jeg ikke forstår er folk i Norge som en hovedregel ikke særlig kravstore på dette området. Selvsagt finnes det individuell varians, men den rådende holdningen er at man “skal ta det man får” og være glad til, innenfor hva jeg mistenker å være noen slags protestantisk nøysomhetskultur som har historiske årsaker, men som tildels er direkte sjokkerende for mennesker fra for eksempel Frankrike, Italia og Spania, hvor det legges stor vekt på smak og kvalitet og omtrent hver eneste lille region har sine egne tradisjonelle spesialiteter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nok om dette for nå. Vi avrunder denne søndagens betraktninger med en religiøs sang.

Identitetsdannelsen tar særlig til i ungdomsalderen. Ungdommer søker sammenheng og stiller spørsmål om innholdet i og meningen med livet sitt på en måte som man ikke finner hos barn. De utforsker verdier og holdninger og søker etter mulige roller og tilhørigheter og en framtidig plass som et voksent og selvstendig individ i samfunnet. Identitet kan blant annet omfatte kjønn, seksuell legning, sosial klasse, utdanning, yrke, livssyn og tilhørighet til et lokalområde.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den latinske grunnformen av ordet identitet betyr “noe som ligner på noe annet” — for eksempel slik vi kan snakke om identiske ting. Følgelig henspiller den menneskelige identitetsdannelsen på det å “finne sin plass” blant slike som man synes at man ligner på. Forsåvidt ganske enkelt å forstå. Imidlertid er det mange som opplever ymse “komplikasjoner” når det kommer til identitetsdannelse i praksis, både fordi de er usikre på hvor de hører hjemme og fordi de møter alskens motstand fra omgivelsene. Finnes det noen omstendigheter som gjør at vi kan snakke om korrekt og ukorrekt applikasjon av identitet? Går det for eksempel an å ta feil av hvem man er og hvor man hører hjemme i landskapet av menneskelige identitetsgrupper? Saken debatteres tildels ganske heftig hver dag.

Selv foretrekker jeg å innta et ukomplisert forhold til saken: Det er opp til identitetsinnehaveren å selv bestemme hva og hvem de er. Siden får det bli deres eget problem dersom de opplever tilpasningsvansker overfor den gruppen de anser seg å tilhøre. Det er liksom ikke min bisniss, hvis du skjønner hva jeg mener. Opplegget er jo uansett bare tøys hvis du forfølger konseptet langt nok. Du vet. Bekvemmelighetens selvbedrag og sosiale overlevelsesteknikker. Til syvende og sist er vi alle unike individer som ikke ligner på noen andre som noensinne har vært eller kommer til å eksistere noen gang i fremtiden. Hva folk identifiserer seg med i dette livet har ingenting å gjøre med deres “egentlige natur” men det er åpenbart en strategisk nødvendighetsartikkel hvis man har planer om å “være noen” og delta i diverse ting som skjer. De andre vil rett og slett ikke godta noen som ikke har en rimelig tydelig identitet de kan forholde seg til og bruke som grunnlag for å “forutsi hva vedkommende vil komme til å gjøre”.

Menneskelig rumpesnusing er den formen for nysgjerrige intervjuer som folk foretar når de prøver å “finne ut av noen” og plassere dem i sitt personlige landskap av fordommer. Hvem er denne personen? Som sagt er det enkelt for meg, fordi jeg godtar rett og slett bare hva de enn sier. Det er jo uansett samme faen for meg. Slik jeg betrakter saken går det ikke an å ha noe slikt som en falsk identitet fordi de er alle i utgangspunktet falske. Over tid – skulle jeg velge å etablere noe slags forhold til vedkommende – vil det jo etterhvert vise seg hvem de er og hva de står for. Handlinger snakker et annet språk enn identitetsfantasiene. Selvsagt har vi et problem dersom det viser seg at et individs tanker om seg selv skiller seg sterkt fra den historien handlingene deres forteller, men sånt må vi bare ta etterhvert som det kommer. I den grad det noensinne er rimelig å snakke om “autentiske personer” så er dette folk som ikke flimrer som en psykiatrisk sommerfugl “all over the place” men som viser en rimelig grad av konsistens når man sammenligner det de sier med det de gjør. De har ikke gjort veldig store investeringer i noen slags spesifikk identitet, om du vil, men de er ganske tydelige på noen få markeringer av personlig smak, estetisk sans og moralske grenser. Det er best slik.

Til sist en sang fra et av mine favorittband innspilt på et av mine favorittsteder.

Det skal liksom være enten/eller. Mai var til å begynne med en bekymringsverdig kald måned – selv om det ikke var så imponerende sett med norske øyne – men nå har tydeligvis sommeren meldt sin ankomst, som folk sier. En litt pussig bieffekt av temperaturøkningen er at jeg observerte skokkvis med peregrinos (pilgrimer) da jeg tok innlandsruta hjem fra supermarkedet nå nylig. De må jo få gjøre som de selv vil, men hvis det var opp til meg å velge når man bør gå den derre ruta – Camino de Santiago – så ville jeg nok satset på dager med mildere vær. Men hva vet jeg? Bare at jeg trives dårlig med fysiske utskeielser når det er tredve grader og mer der ute. Andre har åpenbart en annen oppfatning om den saken. Uansett er den praktiske effekten at jeg må være mer påpasselig når jeg kjører bil langs pilgrimsruta. Du vet hvordan folk er. Så uberegnelige at de får elgen til å virke planmessig rasjonell i byksene sine.

Her er her og der er der, som alle vet, og når det er tredve grader i El Bierzo – der jeg bor – så er det fort over førti grader i Extremadura og området rundt Sevilla, Cordoba og deromkring. Og ikke snakk om Madrid engang. Herregud. Jeg ser værkartet på fjernsynet og klapper igjen meg selv på skulderen fordi jeg bor i Nord-Spania. Det typisk norske er så vidt jeg har skjønt å enten henlegge sin residens til Alicante og omegn hvis man bor på fastlandet, eller Granca hvis man har slik en tropisk legning. Jeg vet ikke. Det er noe med å trekke sørover om vinteren, men sommeren der i sør kan de fader meg få ha i fred. Riktignok har jeg vært på ferie i varmen mange ganger, men det er jo noe helt annet å være fastboende enn å bare oppsøke en plass for å suge til seg litt varme i beinmargen før man reiser hjem til Norge igjen. Du vet. En annen rytme. Denne runde dalen – de kaller det en pseudo-caldera – er noe for seg selv. Folk fra El Bierzo er temmelig lokalpatriotiske, for å si det sånn. Det er veldig forskjellig fra middelhavskysten. Riktignok er det en viss grad av “turisme” tilknyttet Camino de Santiago, men det er annerledes. De er ikke på fylla og de lager ikke bråk.

Ellers er det å si at den store verden der ute som vanlig er full av patetisk dramatikk. Krig, pest og det ene med det andre. Virus som kommer og virus som går. Dessuten fortsetter krigen i Iran slik som karma dikterer. Jeg er ikke selv noen militærstrateg, men jeg klarer jo å se det fette åpenbare: Hvis vi regner med Elam i bildet – og det bør vi jo – så har Iran eksistert i 7000 år og de har aldri vært invadert i noen meningsfull forstand. Det går ikke an å vinne en krig mot Iran. De er “erfarne fjellfolk” for å si det litt forsiktig. Nå er ikke jeg er sånn type som går rundt og synes synd på folk, men vi bør kanskje ha litt sympati for alle de amerikanerne som ikke stemte på han evneveike fjøsnissen Donald Trump. Det er vanskelig å se for seg at det overhodet går an å få noen verre statsleder enn en ondskapsfull narcissist som ikke har vett nok til å skjønne sine egne begrensninger. Uansett er saken at nå står de fast i hengemyra og det finnes ingen åpenbar og enkel utvei. I mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig ned mot både VM i fotball og USAs 250-års jubileum. Slik ting ser ut på det nåværende tidspunkt vil det henge en skygge over begge disse anledningene, og da har vi ikke engang begynt å snakke om de brunskjortene som kaller seg ICE, det vil si innvandringspolitiet. Den nye sjefen der sier det vil være naturlig for dem å ha en sterk tilstedeværelse under VM i fotball, fordi opplegget tiltrekker seg jo mange utlendinger. Så gjenstår det å se om de kommer til å skyte noen, hvor mange som blir arrestert, og så videre.

Men nok om det. Jeg logger ut med en sang fra det kanadiske retro-bandet Brass Camel.

Jeg vet når jeg begynte med internett. Det var i 1997. Imidlertid kan jeg ikke gjøre rede for når jeg begynte å lese bøker. Det fortaper seg i den typen “lange minner” som man har fra barndommen, eller altså tiden før jeg begynte å tenke på livet som en sekvens av begivenheter. Du vet. En gang var jo bare verden. Det var en helhetlig opplevelse som ikke hadde noen definert begynnelse eller slutt. Hvor kommer barna fra? Det går ikke an å besvare dette spørsmålet hvis det blir stilt av noen som mener det alvorlig. Jeg mener, hva skal du si? Eller rettere sagt, hvor mye skal du si? Vet du det selv? Noen ganger i livet konfronteres vi med forklaringsproblemer. Slik er det bare. Det finnes visse årsaker til at folk begynte å si at barna blir levert av storken, men de får du undersøke selv hvis interessert.

Poenget her er ikke hvor barna kommer fra men hvordan man tilegner seg kunnskap. Hvor kommer innsikten fra? Det er åpenbart at mye handler om erfaring. Du har vært med på ting, sett dem skje, observert deres konsekvenser og det ene med det andre, men dette er selvsagt ikke alt. Det er alminnelig enighet om at det går an å lære ting gjennom å lese om dem. Du vet. Boklæring. De skriftlærde. Den typen ting. Teoretisk innsikt i fagområder som ikke nødvendigvis (og alltid) sammenfaller bra med de praktiske applikasjoner av fagets prinsipper. For eksempel er det jo begrenset hvor god man kan bli som danser uansett hvor mye man leser om dans. Heldigvis har vi imidlertid konfigurert samfunnet slik at det ikke er nødvendig å kunne gjøre noe for å bli ekspert på et emne. Det skulle da bare mangle.

Dumme mennesker fascinerer meg. Hvordan klarer de å overleve? Det er åpenbart at man ikke behøver noen slags grunnleggende innsikt i de materielle forhold for å klare seg i dagens verden. Du kan jo bare å plukke opp telefonen og ringe til noen som har den typen peiling som kreves for å løse praktiske problemer. Deretter drar man bare kortet, eller eventuelt vipser noen penger. Hokus pokus. Det løser seg alltid. Og sånn går dagene. Man venner seg til det meste, særlig det å ha “gode hjelpere” bare noen tastetrykk (og kontobevegelser) unna. Et program på NRK som handlet om “overlevelse under kriseforhold” sa at man behøver cash når strømmen går og betalingskortet – langt mindre telefonen – ikke lenger virker. Det virker jo opplagt nok. Imidlertid synes jeg de tok hardt i når de anbefalte en kvart million i sedler. Hvem har så mye penger? Selv befinner jeg meg i eurosonen så jeg har en backup på 2000 euro – som tilsvarer omtrent tyve tusen norske – og jeg regner med at hvis krisa er så prekær at dette ikke er nok til å komme seg gjennom saken så vil det neppe hjelpe særlig mye mer med det tidobbelte. Herregud. Hva er det de ser for seg?

Til sist bringer jeg deg en dansk “hippie style” sang fra gamle dager.

Det går an å diskutere smak, men det anbefales ikke. Det finnes jo ikke noe slikt som en korrekt smak, selv om man kan anføre argumenter i generell retning av god eller dårlig smak. Hva er poenget? Å fornærme folk? De har jo den smaken de har uansett hva andre måtte mene om den saken. Ihvertfall er dette min mening — og jeg har slik legning at jeg ofte synes det er mer spennende når folk har en smak som er annerledes enn min egen (altså den korrekte smaken), fordi da kan jeg kanskje lære noe. Du vet. Oppdage noe nytt. Finne ut noe jeg ikke allerede visste. Den typen ting. Sannsynligvis er dette også en smakssak, fordi mange later til å ha ganske lav toleranseterskel for slike ting. Det er bare ikke aktuelt med noe som skiller seg i nevneverdig grad fra den smaksprofilen de har tilegnet seg gjennom livet. Jeg formulerer det slik fordi den typiske tendensen er at jo eldre man blir, jo mer trangsynt blir man på dette området.

Hvordan det der nå enn spiller seg ut i praksis så virker det rimelig å si at det man liker å høre på bilstereoen må jo være sånt som man virkelig liker. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Jeg mener, anledningen innbyr liksom ikke til eksperimenter i smak og behag. Når man kjører bil vil man helst ikke ha krevende distraksjoner i form av ubehagelige passasjerer eller diverse fremmedkulturelle sanseinntrykk forøvrig. Sånn er det med den saken. Kjørekomfort er jo et poeng i seg selv, er det ikke? Mange synes det, blant annet jeg. Uansett er poenget jeg skal frem til at jeg har en tendens til å lande i minst halvparten av alle tilfeller på hva vi kan karakterisere som 70-talls progressiv hardrock når jeg selv skal velge hva jeg vil ha på bilstereoen. (Uansett hva du tror om den saken så pleier jeg å la eventuelle passasjerer ta seg av musikken når anledningen er slik — og det blir derfor litt statistisk varians i utvalget, selv om det naturligvis til syvende og sist er jeg som presenterer yttergrensene for de aktuelle valgmulighetene.) Innenfor denne kategorien finnes det visse svært kjente navn som for eksempel Deep Purple, Uriah Heep, Jethro Tull – med mange flere – men det er jo også slik at jeg har i overkant mange sjeldne, obskure og “annerledes” innspillinger som nesten ingen har hørt om. Tro meg. Sånn er det bare. Slik må det bli når man er en kinky musikkelsker. Dette virker til en viss grad inn på hva jeg presenterer som “dagens sang” her i bloggen. Det blir som det blir. Det er jo leserens frie valg om de ønsker å høre det eller ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Case in point kan for eksempel være denne amerikanske innspillingen av en kjent session-musiker.

Kokain øker nivået av katekolaminer (adrenalin, noradrenalin, dopamin) samt serotonin i kontaktstedene (synapsene) mellom nerveceller innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Virkningene i sentralnervesystemet er økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt, samt rusfølelse med hevet stemningsleie, intens lykkefølelse, kritikkløshet.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kokain er det ene ordet som kan besvare alle spørsmål folk har i forhold til ungdomsforbrytere, Foxtrot-nettverk og hemningsløse gangsterkriger i diverse europeiske land, også Norge. Saken er jo at kokainbransjen har så idiotisk store fortjenestemarginer at alle som har mer pengebegjær enn moralske skrupler før eller siden havner i denne karusellen, om så bare i en indirekte forstand, som for eksempel velstandsforvaltning og slike tryllekunster som forvandler svarte penger til eiendomsinvesteringer og aksjeporteføljer. Svære industrier jobber knapt med noe annet enn å mystifisere tvilsomme typers inntektsforhold og besittelse av verdisaker. Sånn blir det i en verden hvor alt handler om penger. Det er ikke noe å lure på engang. Alle beundrer de rike, vakre og berømte. Alle ønsker en smak av paradiset. Du vet. Alt det fine som visstnok skal komme med fremskrittet og menneskeartens generelle utvikling mot gudestatus.

Så hvor begynner denne greia? Det er uråd å si fordi opplegget er som en slange som sluker sin egen hale, det vil si en såkalt ourobouros. Et svært gammelt symbol. (Søk på nettet hvis du er nysgjerrig, det kan for eksempel nevnes at den norrøne skapningen Jormundgand – midgardsormen – var en ourobouros.) Imidlertid må det påpekes at uten festkultur og alskens ambisjoner finnes det ikke noe grunnlag for å pushe kokain. Folk bruker det generelt sett bare som “juksekode” i livets store spill. Noe som øker sensitiviteten, utholdenheten, lykkefølelsen, ereksjonen, eller hva det nå måtte være som man føler behov for å intensivere. Stemningen? Jeg vet ikke. For å være ærlig så har jeg liten til ingen direkte erfaring med kokain. Jeg prøvde stoffet ved et par anledninger på 80-tallet, men syntes ikke noe om det. Følgelig kan jeg ikke påstå at jeg har stor direkte innsikt i hva som skjer med kokainslavene, men jeg vet det jeg vet. Ser det jeg ser — dessuten snakker jeg jo med sånne som har både peiling, erfaring og det som verre er.

Ved dette tidspunkt er hele Europa – også Norge – gjennomsyret helt inn til margen av kokain. Det finnes overalt og er i det store og hele “sosialt akseptert” ute blant folk. Ikke sånn at alle liker greia, men på den måten at alle vet hva det er og ingen blir overrasket når noen bruker stoffet. Sånn har det blitt. Kokain er normalt. Siden kan vi spørre om hva fanden det er som foregår. Hvorfor har det blitt slik? Spørsmålet er enkelt nok, men det finnes ingen kjappe svar som også er sanne, eller engang brukbare til noe annet enn å flotte seg med sin moralske overlegenhet. Vi har jo et samfunn som er tjokk fullt av mer eller mindre lovlige legemidler, magiske urtemedisiner og den allestedsnærværende alkoholen. Dette med å “ta noe” for å justere formen og komme i stemning, kvitte seg med sorg og smerter, eller bare jage vekk plagsom kjedsomhet, er allerede et godt etablert konsept, kokain eller ingen kokain. Selve idèen er den samme, det er bare stoffene som varierer. Mennesket er en narkoape. Spørsmålet er bare hvor de må gå for å skaffe seg slike rusmidler som de synes at de fortjener og behøver. Derfor er det gangsterkriger i gatene.

Vi setter nå over til min favorittversjon av JJ Cale’s “Cocaine” fra 1977, her med Nazareth (også fra 1977).

Dunbars tall er et teoretisk maksimalt antall individer som et sett mennesker kan opprettholde et sosialt forhold til, altså et forhold som inkluderer kunnskap om hvem hver enkelt person er og hvilke sosiale forhold hver person har til de andre personene i gruppen. Tallet anses å være rundt 150. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig er det misvisende å snakke om Dunbars “tall” fordi det dreier seg jo om en ikke-definert mengde. Selv tenker jeg for eksempel at 150 er alt for høyt, at det sannsynligvis er nærmere 100. Men uansett hvor vi lander på maksimalt antall individer det går an å ha et personlig sosialt forhold til (og oversikt over) så er poenget at Dunbars tall representerer overgangen fra en organisk flokk – altså et egalitært stammesamfunn – til en regulert mengde, som forutsetter maktstrukturer for å kunne eksistere i den praktiske verden. Alt dette i henhold til gjeldende sosialantropologisk doktrine, som altså stiller seg i et motsetningsforhold til anarkistisk svermeri. Mennesker fungerer rett og slett ikke under forhold vi kan karakterisere som “naive frihetsidealer”. Kort fortalt: Vi må ha lover og regler.

Det er ikke minst på dette grunnlag at jeg mistenker at de fleste oldtidsminner som folk kaller “tempel” kanskje heller bør betraktes som “tinghus”. Folk har behov for institusjoner som bidrar til konfliktløsning lenge før de trenger et sted å gå for og takke gudene. Derav følger tanken om at diverse steinsirkler og denslags opprinnelig ble bygget som tingsteder, for eksempel med regler om særlig fredlysing når man befinner seg der, slik vi kjenner det fra vikingetiden i Norge og ellers. Eller en slags tidlig form for samfunnshus, om du vil. Nøkternt sett må vi jo betrakte religion som sinnsforvirring, mens det å komme sammen for å løse konflikter og/eller utarbeide samfunnsregler er matnyttig virksomhet. Jeg registrerer at de har kommet med nyheter fra Cucuteni-Trypilia (søk på nettet hvis du er nysgjerrig) i forbindelse med noen “spesielle bygninger” som de ifølge tidligere opplysninger visstnok ikke hadde, til tross for at bosettingene deres hadde folketall opp imot flere titusener på det meste. De kalte dem megalandsbyer, men nå ser det ut til at de kan kalles byer likevel, fordi vi finner “administrative strukturer” på stedet. Du vet. Selve grunnlaget for sivilisasjon.

Det er alt jeg har for nå. Vi feirer tildragelsen med en (nyere) sang om vinden.

Man feirer ikke noe spesielt i Spania den 17. mai og det norske flagget har jeg jo uansett hengende på juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt, så da er det vel egentlig ikke noe mer eller annet å si. Hurra er jo som alle vet krigsropet til de prøyssiske leiesoldatene som tjenestegjorde under Napoleon, som er dårlig likt i Spania (noen historiske greier som egentlig ikke betyr særlig mye lenger), så alt i alt er det sikkert best å bare holde kjeft og ta unna dagen som om det er en helt alminnelig søndag — i praksis at jeg tilbereder et stykke secreto del cerdo (svinets hemmelighet) som jeg kjøpte på superen i går. Du vet. Ting som er på tilbud. Jeg betalte 4,74 euro for hva som definitivt er “mer enn nok” for bare meg, så det blir et måltid med planlagte rester, som forsåvidt er det vanlige. Pålegg senere og så videre.

Nå bebor jeg riktignok ikke middelhavskysten, med det er Spania så man forventer kanskje mer enn bare fire grader, som det var her da jeg sto opp klokken seks. Hva slags 17. mai er det? Sånt forekommer i Norge men når det skjer så blir det mue akk og sukk ute blant folk. På fjernsynet viste de til og med snøvær, i regionen Navarra – hvor hovedstaden heter Pamplona, som de fleste har hørt om – og det er fader meg litt for drøyt når man bor sør for Dovre. Men det er hva det er. Været kan ingen rå for. Dessuten bedret ting seg betraktelig etter at sola kom opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som vanlig foregår det ting i verden. Krig, pest og det ene med det andre. Bare idioter tror at krig handler om pang-pang, men verden er jo i all hovedsak befolket av idioter – som noen ganger også er statsledere – så da blir de vel forbauset når det går opp for dem at det går an å bombe valutaen også. Dette er jo sluttresultatet av at Hormuz-stredet har blitt stengt ned av forretningemessige hensyn. Som alle kan skjønne er det ingen som vil forsikre et skip som tenker å tøffe gjennom der nå om dagen og siden ingen havner har lov til å ta imot skip som ikke har papirarbeidet i orden blir det selvsagt bare å ligge der og vente for de som er fanget av begivenhetenes gang. I mellomtiden stiger både prisene, renta og fandens oldemor i retning av “totalt utenfor kontroll”. Sånt er ikke bra for bruttonasjonalproduktet.

Jeg har skrevet litt på engelsk i det siste. Den norske bloggen føles litt som en støttegruppe for overgrepsofre, så jeg er ikke riktig tilpasningsdyktig til det formatet, men det er likevel artigere å skrive på norsk enn på engelsk, så kanskje jeg bare skal hive meg rundt og bestrø dette nettstedet med mine eiendommelig egenartede betraktninger uten å ta noe slags hensyn til publikummets sarte sensibilitet. Som alle vet er jo det norske språket mye mer “dansende” enn engelsk, som egentlig bare føles kleint i disse tider. De har jo for faen bent frem undergangsstemning i Storbritannia og det er ikke engang noe poeng i å kommentere opplegget i USA. Herregud. Uansett skal det skrives. Sånn er det bare. Vi snakker tross alt om en livslang (u)vane som jeg ikke ville klart å kvitte meg med selv om jeg prøvde. Noen hekler. Andre tygger tyggegummi. Det finnes til og med folk som biter negler. Min egen nevrose handler imidlertid om å skrive. Jeg vet ikke om det går an å plystre istedet, eventuelt spille gitar, men inntil videre skriver jeg.

Til sist en liten sang om vinden.

I 1933 gjorde nazistene i Tyskland første mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», samtidig som den frie fagbevegelsen ble oppløst. Også i Norge ble første mai kalt for «arbeidets dag», og innført som lovfestet fridag av Vidkun Quislings regjering i april 1942. Denne loven ble opphevet i 1945. I 1947 ble første mai igjen offentlig høytidsdag og lovfestet fridag i Norge.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om du ikke allerede vet det så kan du gå på internett og lese deg opp på saken: Det vi nå kaller nazipartiet i Tyskland på 1920 og 30-tallet het i utgangspunktet Det tyske arbeiderparti – da Hitler tok over følte han et behov for flere adjektiver så han la til determinanten “nasjonalsosialistisk” i partinavnet – og de var veldig bevisste på at de utgikk fra arbeiderklassen. Diverse plakater og annet propagandamateriell fra hundre år siden ser til forveksling likt ut enten de var laget av og for kommunister, nazister eller sosialdemokrater — som enkelt lar seg forklare i at de alle var modernister som trodde sterkt på en maskinbasert fremtid preget av industriutbygging og sosiale samfunnsordninger. Slik var tidens ånd den gangen. Det fantes ingen seriøs opposisjon til selve fremskrittsprinsippet; selv om de ulike politiske fraksjonene stilte seg tildels svært ulikt i detaljarbeidet rundt hvem som skulle eie hva og hvordan det hele skulle styres på statsnivå.

Siden kom jo Den andre verdenskrigen — og denne erfaringen tilførte et element av dyp skepsis, eller pessimisme, til den strålende fremskrittstanken, noe som nedfeller seg i den åndsretningen vi kaller postmodernisme. Opplegget er i det store og hele ganske likt, men nå har vi sett industrielt massemord og annen menneskelig ondskap som medfører en dempende effekt på optimismen som fantes for hundre år siden. Det har jo vist seg at ting kan komme helt ut av kontroll når ondsinnede – og/eller uvitende – grupperinger oppnår politisk makt og setter i gang med å virkeliggjøre programmene sine. Imidlertid er det mange som mener at det er verdt å ta vare på selve grunnholdningen overfor begrepet “arbeid” så av denne grunn markeres arbeidets dag i flesteparten av verdens industrialiserte nasjoner. Du vet. Dette med å finne sin identitet i holdningen til det man driver med; føle stolthet, klassetilhørighet og det ene med det andre. Melde seg inn i sin lokale fagforening og bruke dette som plattform for sitt politiske engasjement og den typen ting.

Hvert år så lenge jeg har vært levende har vi kunnet observere diverse individer og politiske sammenslutninger som går i bresjen for å avvikle arbeidets dag – den 1. mai – som offentlig fest og fridag. Argumentene varierer noe, men idèen forblir den samme: Dette tilhører en helt annen tid. Verden er ikke sånn lenger. Vi har en nyliberalistisk markedsøkonomi nå, så det finnes i prinsippet ingen arbeidere lenger, bare folk som selger sin arbeidskraft innenfor et transaksjonssystem som reguleres av banker og finansmarkeder. Det jobbes tildels iherdig for å skape et mentalt landskap hvor en “god jobb” er noe man ikke kan få uten at man har en “god utdannelse” som skal lånefinansieres og nedbetales over de neste tredve eller førti årene. Den postmoderne verden har fått pengeslaver som ikke har noe annet realistisk valg enn å holde høyt tempo i hamsterhjulet helt frem til de går av med pensjon, i den grad dette overhodet er en realistisk mulighet. Det er jo så mye som skal betales. Men hvis man er flittig rekker man kanskje dette akkurat tidsnok til at man oppnår gjeldsfrihet før man når pensjonsalderen. Jeg siterer John Lennon: You think you’re so clever, classless and free, but you’re still fucking peasants as far as I can see. (Sangen heter “A Working Class Hero”.) Jeg vet ikke. Behøver vi fagforeninger, offentlig markering av arbeidets dag og den typen ting lenger? Tenk over saken.

Det virker passende å avslutte med en klassisk pønkelåt.

Kulturell kontekst: Why The Epstein Files Didn’t Start a Revolution

Det finnes endel varians på detaljnivået – ulike mennesker har ulike oppfatninger – men selve premisset er universelt akseptert. Jeg har selv aldri møtt noen som ikke ved ett eller flere tidspunkter har beklaget seg over at “menneskene er gale”, som jo ikke er noen urimelig kommentar å komme med når man observerer nyhetssendingene, eller bare hva som foregår i et gjennomsnittlig nabolag, eventuelt en normal familie. Det skal så lite til før folk mister vettet og sier eller gjør ting de senere vil angre på. Hvis de befinner seg i høye stillinger vil konsekvensene selvsagt bli deretter. Jeg ser ikke noe poeng i å fremheve for eksempel presidenten i USA, fordi saken er velkjent nok: Det virker ikke som om han “er ved sine fulle fem” på noe tidspunkt av dagen — og selv de som en gang var svorne tilhengere av denne besyndelige mannen har nå begynt å hoppe av. Hvem kunne forutsett noe slikt? Tja si det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For at noe skal kunne defineres som en sykdom – inkludert på det mentale området – må det foreligge et symptombilde som er både utdefinert og konsistent, samt en viss konsensus rundt hva et normalt behandlingsforløp består i. Slik sett er ikke fenomenet psykopati å forstå som en sykdom, men heller en betegnelse på en personlighetstype, eller et tydelig atferdsmønster, som er av “kronisk” karakter. Eller sagt på en annen måte: Det finnes ingen kur. Ikke desto mindre er psykopati noe mange må forholde seg til i sin hverdag. (Hvis du ønsker en tydelig definisjon kan du guggle saken på egen hånd. Jeg skal herfra og ut bare anta at leseren har en “normal forståelse” av hva det snakkes om.) I motsetning til hva vi kan kalle alminnelig menneskelig anstendighet viser psykopater en form for hensynsløshet som ofte ikke engang er til deres egen fordel, men som likevel kan være dem til “hjelp” – i en viss forstand – når de forholder seg til systemer og regelverk. Det er jo for eksempel slik at poenget med en lov ikke er “lovens bokstav” men lovens ånd, det vil si årsaken til at loven overhodet finnes. Et normalt menneske forstår således at de ikke skal stjele fra, svindle, utnytte og bløffe andre  fordi dette er til forkleinelse for samfunnet. De behøver ikke å “vri og vrenge” på konseptet for å snu ting til sin egen fordel og late som det er noe annet som foregår. Ærlighet ligger i viljen til utførelse, ikke i utførelsens manifesterte detaljbilde. Eller sagt på en annen måte: Ærlig er noe man velger å være. Eller ikke være.

De som er rimelig skarpe i blikket har selvsagt lagt merke til at vi lever i interessante tider. Hvis de i tillegg også er skarpe i nøtta forstår de at “sivilisasjonen” befinner seg ved et bristepunkt. Det går ikke an å skvise denne sitronen noe særlig mye mer, så spørsmålet må helt opplagt bli: Hva hender så? Ting er ute av kontroll – og da mener jeg at de styres ikke av forstandige mennesker – på mange steder i verden samtidig akkurat nå. Kunstig intelligens kommer ikke til å berge greia. Man skulle tro at mange håper på dette så perverst mye penger som de har satset på galskapen, men det er egentlig ikke mer enn nok et utslag av den samme mentaliteten som har medført situasjonen i Midt-Østen akkurat nå: Start et nytt opplegg for å kamuflere de ulykksalige konsekvensene av forrige runde med idioti. Noen kaller dette bjørnedans, men jeg vet ikke om det er rimelig å pålegge et såpass edelt dyr en så stygg assosiasjon, så kanskje apecalypso treffer litt bedre. Du vet. Skrikende aper som hopper opp og ned i opphisselse. Uskjønt er det uansett.

Til sist det obligatoriske stykket musikk, her i form av nyere råkkenråll fra Australia.