Diverse skogbranner pågår ennå, men det virker som om de er i ferd med å få kontroll over det meste. Klokka er 21.30 og det er fortsatt 27 grader her, men det er en “annen type varme” enn under hetebølgen, hvis det gir noen mening. Det føles uansett annerledes. Ikke så lummert, trykkende og svett. Dessuten er det ikke mer røyk i lufta her lokalt, noe som uten tvil hjelper på den generelle stemningen hos alle. Nattetemperaturen har lagt seg mer på 15 enn på 25 grader selv om det bikker 30 på dagtid. Man merker en tydelig forskjell. Og snart kommer regnet.
Knelere er litt uhyggelige dyr. Gjesten min sitter der ennå selv om han – for det er en han, som man kan se av de lange følehornene – har flyttet seg ti centimeter eller så siden i dag tidlig. Hva er det han driver med? Ikke vet jeg, men jeg har ihvertfall oppfattet at det er en rødlistet art så jeg kommer ikke til å berøre utysket. Han må da bli lei av å bare sitte der etterhvert? Vi får se. Det lille jeg har lest om arten forteller meg at folk har knelere som husdyr noen steder, men dette er strengt forbudt i disse traktene. Jeg antar de kan fly fordi jeg ser ikke egentlig noen annen måte den kan ha havnet der ute på patioen. Kan den fly inn så kan den også fly ut. Det blir bare et tidsspørsmål. Jeg avventer.
Et interessant aspekt av å bo i Spania er at jeg mister sakte men sikkert interessen for hva enn det er som foregår i den engelskspråklige verden. Nyhetene fra Norge virker også mindre aktuelt å forholde seg til. Naturligvis snakker de omtrent ikke om noe annet på de spanske nyhetene enn skogbrann, fordi det har jo virkelig gått ut over alle støvleskaft. Ingen har sett noe sånt før. Det vi si, de har selvsagt sett skogbrann – det hender jo hvert år – men ikke sånne voldsomme mengder på så mange steder samtidig. Ganske dystre saker. Jeg antar det vil følge et halvt år eller så med hissig debatt om hvem som skal ta regningen for elendigheta. Som alle vet har Spania et litt komplisert politisk opplegg med sine 17 autonome regioner – litt som en mellomting av fylker og egne små land – i tillegg til den føderale regjeringen. De har sikkert veldig interessante budsjettbehandlinger. Hva er lokalt ansvar og hva er nasjonalt? Det er ikke så helt enkelt å forstå for en halvtomsete utlending som meg — men heldigvis slipper jeg å forholde meg til det.
Vi avslutter med en klassiker i “hard psych” genren (som også inkluderer Cream og Jimi Hendrix).
En av disse skapningene – de er visstnok ganske sjeldne – har slått seg ned på klesstativet mitt, men den gjør ingenting, den bare sitter stille og venter på noe, eller hva vet jeg. Den har flyttet litt på seg, hvis ikke måtte jeg nesten tenke at den er død. Ifølge det ufeilbarlige internettet betyr det visstnok lykke at en kneler kommer på besøk til deg, men jeg vet ikke. Uansett har jeg aldri sett en av dem i levende live før. Det er en snodig skapning. Hvorfor har den slått seg ned her hos meg og hva er det den vil? Gudene vet. Som sagt så gjør den ingenting og rører nesten ikke på seg. Kanskje den er syk eller skadet. Det er uråd for meg å si. Inntil videre får den bare sitte der. Jeg har uansett ikke bruk for klesstativet på enda noen dager. Et annet dyr som har begynt å vanke her er en liten gul øgle, som beveger seg helt idiotisk raskt, men den flyr bare rundt på veggen. Hva driver den med? Jeg har ikke den fjerneste anelse, men den holder på med sitt — og så lenge den ikke gjør noen skade er det greit for meg. Jeg vet ikke hva den lever av. Insekter? Sannsynligvis.
Søndagen er en passende dag for å knekke en flaske Faustino “Special Edition” Crianza 2019, nærmere bestemt flaske nummer 31806 av et ukjent antall enheter (etiketten er nummerert). Om denne vinen er det å si at den er dyp rød, nesten svart, og fløyelsmykt drikkevennlig til å være såpass kraftig. Jeg bør definitivt kjøpe et par flasker til, for den kostet bare 6,50 euro på superen – altså 77 kroner med dagens vekslingskurs – og det er jo mindre enn det billigste skvælet man kan få tak i overhodet i Norge. Dette er en seriøs vin. Hva den har å gjøre i denne prisklassen vet ikke jeg, men jeg ville ikke vært skuffet hvis jeg hadde betalt 300 kroner for den. Du kan si den er slik som en vin bør være. Kanskje dette er fordi kneleren har kommet som en lykkebringer? Det er en like bra forklaring som noe annet. Samtidig som dette blir skrevet har jeg en leiregryte i ovnen med Frijoles Charros som jeg har jazzet opp litt, og den er snart serveringsklar. Du vet. Hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv, særlig i matveien. Går det an å skjemme bort seg selv? Jeg tror ikke det. Det er jo litt jobb med å lage skikkelig mat, så man får det ikke akkurat “gratis” heller. Etter at alt er gjort og utstyret er vasket og ryddet bort så fortjener jeg det jeg får. Og hvis man skal dømme etter lukta så blir dette veldig bra.
I utgangspunktet er jeg sterkt antireligiøs av natur og legning. Hele smæla er noe forbanna piss og religiøse mennesker er bare tullinger som i tillegg er infisert av psykotiske vrangforestillinger. Hvorfor skal jeg respektere dette? Det blir bare ikke aktuelt. Eller rettere sagt, de religiøse fortjener den samme type aktelse som alle andre gale mennesker. Det finnes jo som alle vet en hel del av dem gående løs der ute. Hvordan skal man forholde seg til de sinnssyke? Dette er det store spørsmålet. Jeg har imidlertid ikke noe svar. Man må bare håndtere dem som individer, som i praksis betyr hva vi kan kalle strategisk forskjellsbehandling. De fleste religiøse individer er jo ikke dypt religøse, bare litt nevrotiske i pappen, så de responderer i det store og hele “fornuftig” i de fleste fornuftssammenhenger.
Når det er sagt så må det tillegges at jeg er ikke særlig begeistret for “ateistisk aktivisme” heller. Det beste er å bare la dem være i fred med greia si. At de er svake, skremte ynkrygger er jo faen ikke mitt problem, så hvorfor skal jeg blande meg borti det? Det gir ingen mening. Dersom de ellers “oppfører seg som folk” så er det jo ikke noe poeng å starte noe bråk. Jeg mener, den som har et program med å kurere verden for alt sitt dusteri har tatt på seg en umulig oppgave. Pass dine egne saker, du din slyngel. Sånn er det å være positiv i det konseptuelle universet av mening. Man fokuserer heller på å bygge opp noe for seg selv enn å rive ned andres opplegg, uansett hvor idiotisk det enn måtte være. Selvsagt er de fleste mennesker man noensinne møter evneveike troll. Sånn er jo menneskenaturen. Vi har en flere millioner år lang forhistorie som opportunistiske åtseletere, med den demente psykologien som følger av slike livsstrategier.
Som jeg har sagt hundre ganger før: De to verste tingene man kan gjøre i forhold til sine egne følelser er enten å overse dem eller å la seg styre av dem. Du vet. Undertrykke det man føler og “late som ingenting” er blant de mest velkjente av alle de verst psykiatrisk skadelige ting man kan finne på. Ikke desto mindre er dette nokså vanlig blant folk. De har jo så mange idèer om ting. Om hva de burde være, hvordan de burde fungere, hva som er “korrekt” og det ene med det andre. Typisk evneveikt vås. Det du føler dypt inni sjelen er jo for fanden sannheten om hva du er. Hvis du ønsker å bruke et ord som Gud, så er det slik Gud laget deg. Følgelig er det blasfemisk å overse dette. En fundamental synd som det ikke finnes noen tilgivelse for. På den annen side er det minst like galt å la seg styre av følelser. Bare dyr oppfører seg sånn. Heldigvis – eventuelt det motsatte – har jo vi mennesker en hjernefunksjon som krever å bli brukt. Enten vi liker denne evnen eller ikke så kan vi tenke og vi bør derfor utvikle og vedlikeholde denne egenskapen så godt vi kan. Noen kaller det også “en kritisk sans” men det blir egentlig hipp som happ. Poenget er å ta vare på sin mentale helse.
Det er essensielt sett meningsløst å diskutere hvem som er “verst” blant de religiøse, men jeg vil si at førsteplassen bør deles mellom jøder, muslimer og kristne. Eller “bokens folk”, om du vil. Disse er så perverse at det er vanskelig å fatte at det overhodet går an. Herregud og fy faen. Dette er virkelig bånn i bøtta blant alt det ekle som finnes i hele den lange menneskehetens historie av fysisk vold og psykoseksuelle overgrep. Jævelskapen pågår den dag i dag. Behøver vi å trekke frem noen eksempler? Neppe. Alle vet hvor galt det er. Alle vet at dette til syvende og sist bare er politiske verktøy som folk har oppfunnet for å holde styring på “flokken sin”. Samme hvor fette sinnssykt det er så forlanges det at man liksom skal respektere denne avskyelige jævelskapen. Som om “de troende” på noe slags vis er bedre enn oss som vet at vi ikke vet noe. Religion er gift. Kvelende overgrepsstrukturer som legger sin hånd på deg og sier du skal. Det finnes ingen saklig grunn til at disse typene skal ha noen som helst slags politisk makt i et moderne demokratisk samfunn. Det å ha en tro – i religiøs forstand – burde egentlig være meldepliktig og medføre tap av stemmeretten. De er jo strengt tatt ikke tilregnelige innenfor et rasjonelt univers av mening og bør derfor ikke ha noen slags makt til å påvirke samfunnet.
Vi avslutter som vanlig med hardrock fra 70-tallet.
Som alle vet finnes det bare tre hovedsteder i verden som begynner med bokstaven O. De fleste kjenner til Oslo. Noen vet også om Ottawa, hovedstad i Canada. Men bare noen ganske få kan navngi Ouagadougou, hovedstaden i det som før ble kalt Øvre Volta men som nå heter Burkina Faso. Der snakker de for det meste fransk, fordi slik er deres historie som koloni, pluss sikkert noen slags afrikanske stammespråk som jeg ikke har noen greie på, men la oss ikke henge oss opp i lingvistikken. Poenget i dag er den nåværende statslederen Ibrahim Traorè, som av “årsaker” har blitt en stjerne på internett. Jeg har sett noen bilder. Han sprader rundt i uniform og bærer et skytevåpen på hoften. Hva skal man tenke?
Jeg er ikke i noen posisjon til å forstå hva “postkolonial bitterhet” handler om. For å være ærlig så er jeg ikke engang noe særlig interessert i greia. Men jeg aksepterer at følsomme mennesker har sine følelser. Sånn er det jo bare. Imidlertid ser jeg ingen grunn til optimisme i forhold til Ibrahim Traorè. Alt jeg ser er “just another afrikansk statsleder” som går der og vifter med testiklene sine. Er dette imponerende? Tja. Igjen, som sagt, jeg har ingen mening om hvordan floken med alle de tidligere koloniene og deres mishandlere bør løses. Det ser jo ikke bra ut. Mye fælt har skjedd og det virker bent frem usannsynlig at dette noensinne skal “bli bra igjen”. Men regjeringen i Burkina Faso kontrollerer mindre enn halvparten av territoriet så allerede der har vi et praktisk problem. Hvordan skal man samle folket? Hva er planen?
Når dette er sagt, så danner jo de tre hovedstedene Oslo, Ottawa og Ouagadougou et interessant triangel på kartet. Gå til Google Maps og sjekk ut saken selv. Mesteparten av det aktuelle arealet er til sjøs, men blant de landbaserte stedene som havner innenfor triangelet – bortsett fra resten av Norge – så finner vi alle steder hvor jeg noensinne har bodd mer enn tre måneder i strekk. Betyr dette noe? Selvsagt ikke. Det er bare en kuriositet, litt som hvordan man kan legge sammen alle heltall fra 1 til 9 og få 45. Deretter kan man gange 45 med seg selv og få 2025. Vi lever altså i et “kvadratår” uten at dette nødvendigvis betyr noe for noen. Men det er jo ikke alle år som har et heltall som kvadratrot. Forrige gang dette skjedde var i 1936. Hva skal man tenke om dette? Det var jo da den spanske borgerkrigen startet, for å begynne et sted, men samtidig foregikk det mye rart i resten av verden. Olympiade i Tyskland og det ene med det andre.
Uansett, til sjøs finner man blåskjell. Også i Norge. Man kan høste ganske mye av dette selv, men det anbefales å ringe til “blåskjelltelefonen” – det er faktisk en egen greie – for å sjekke at det ikke er noen giftige alger der man plukket dem. På spansk heter blåskjell mejillones og det finnes “tusen oppskrifter” på hvordan man skal tilberede dem. Imidlertid vil jeg anbefale alle å begynne med litt hvitvin, fiskekraft eller noe i bunnen av kjelen og så “koke dem ut” på ganske høy varme før man beveger seg videre i prosessen. Selv har jeg akkurat oppdaget tigerblåskjell – mejillones tigre – og er derfor i ferd med å legge planer. Dette må jo bare gjøres. Herregud. Hvor får jeg tak i ferske blåskjell? Villafranca del Bierzo er et innenlandsk sted. Nærmeste kyst er enten rett nord eller rett vest. Jeg innbiller meg at det er omtrent like langt på kartet, men som alle vet er jo kartet noe annet enn terrenget. Uansett, jeg skal sikkert klare å skaffe blåskjell, men det som morer meg med den oppskriften jeg fant er at de baserer seg på Sauce Bechamèl, som mildt sagt er velkjent blant alle som har tatt noen slags kokkeutdannelse. “Hvit saus” pleier vi å si på norsk, bare at den er jo ikke hvit i dette tilfellet. De bruker spansk røkt paprika – hvilken overraskelse – slik at den blir jo mest guloransje.
“Never mind” — vi avslutter uansett med litt klassisk hardrock fra det herrens år 1971.
Som alle vet er sopp verken planter eller dyr. De tilhører sin egen orden eller “rike” på den måten. De delene man ser og plukker om høsten er kjønnsorganene til disse skapningene. Selve kroppen er en underjordisk tildragelse. Vi kaller det et mycelium og de kan være opptil mange kvadratkilometer store — og i teorien er de udødelige, gitt at det finnes tilgang på vann og næringsstoffer, at de ikke utsettes for angrep av andre livsformer, og så videre. Forskningen på dette området er ennå ung, men så langt er det rimelig å anta at “myceliske strukturer” utgjør et slags kommunikasjonssystem – en form for internett, om du vil – som kobler sammen alle plantevekster innenfor et skogområde. Trærnes røtter danner symbiose med myceliet og oppnår på dette viset et mer effektivt næringsopptak, mens det er uklart hva soppen “tjener” på dette forholdet. Uansett finner vi dette overalt i form av tynne, hvite trådvekster i og rundt rotsystemene.
Mens vi snakker om tapas er det verd å nevne champigñones al ajillo – sjampinjong med hvitløk – som jeg selv faktisk lagde til lunsj eller “ettermiddagsmat” (ikke noen semantisk god betegnelse) nå nylig. Det er billig, det er lettlaget, og det er etter måten næringsrikt. Folk bør i det store og hele spise mere sopp. Dessuten er det verd å utforske bruksområder for myceliske strukturer i stedet for lær, plast og denslags “myke men seige materialer” fordi soppen er ikke forurensende på samme vis som de industrielt fremstilte materialene vi hittil har brukt. Hva er det som står i veien for “menneskehetens redning” på det materielle området? Det tragikomiske er at vi har allerede alt vi behøver av kunnskap og teknologi for å snu hele den dommedagstrippen vi for tiden er fanget i. Problemet er bare at folk vil ikke. Ikke faen sier de. Det skal være diesel, plast og ultraprosesserte matvarer. Dessuten har Israel rett til å forsvare seg – uansett hva dette betyr i praksis – og det finnes ikke noe mer beundringsverdig politisk prosjekt på jorda enn det kristne USA. Så da så.
Fornuften er en mye svakere energi enn den brunstvrinskende handlekraften som driver oss alle rett til helvete. Du vet. Lysten til å tjene penger og alle de konsekvensene som følger av å gjøre dette til det ultimate menneskelige formål. Slik jeg ser det finnes det ingen prinsipiell forskjell mellom narkoavhengighet og pengeavhengighet, eller engang avhengighet av å “tro på noe”. Gud er bedre enn heroin som visse omvendte typer sier. For meg ser alt dette helt likt ut. Det er så fette dumt at man får nærmest kløe i ræva bare av å se på det, for ikke å snakke om det å skrive om det. Herregud. Hva er det som er galt med folk? Hvordan har vi maktet å bli så evneveike? Det er vanskelig å fatte. Imidlertid kan jo alle sette seg ned og se på nyhetene i en times tid. Etterpå kan vi diskutere om dette virker som en intelligent livsform. Hva tenker du? Fra min synsvinkel virker det som om tendensen til å prioritere profittmotivet foran alle andre hensyn er selveste roten til alt ondt. Hva betyr det om noe er “lønnsomt” hvis det samtidig tar livet av folk? For eksempel leste jeg på NRK.no i dag at Telenor valgte å tyste på folk – sånn at de ble drept – heller enn å legge ned hele driften sin og trekke seg ut av Myanmar da landet ble overtatt av en miltærjunta. Heia Norge. Jeg tror ikke de engang skjønner at de er onde mennesker. Men sånn blir det når man ikke har noen moralsk ryggrad. Alt som står i hodet på dem er “resultatregnskapet”.
Vi avslutter med enda mer klassisk hardrock fra 70-tallet:
Om man sier papas eller patatas er egentlig hipp som happ, fordi begge deler vi bli forstått, men det vanlige er at man i Spania sier patatas mens man i Latin-Amerika sier papas. Dette gjelder ikke bare talespråket men også produktmerking og så videre. Salsa Brava er imidlertid erkespansk. Som alle vet er jo ikke spansk mat særlig sterkt krydret – ihvertfall ikke om vi sammenligner med Mexico – og denne sausen imponerer heller ingen som er erfarne på chilisektoren, men i en spansk kontekst så regnes Salsa Brava som en “sterk saus” og den autentiske utgaven – madrileño, altså fra Madrid – baseres på døgngammelt brød, løk, olivenolje og sterk røkt paprika, mens den mest vanlige utgaven også bruker tomat. Dessuten serveres selve retten Papas Bravas typisk også med hvitløksmajones (som noen feilaktig kaller Alli-Oli, men det er noe annet) i Catalonia og grovt sett langs resten av middelhavskysten forøvrig, mens diverse “ekte” typer ser stygt på deg hvis du etterspør hvitløksmajones til retten på andre steder i Spania — men du vil få det servert likevel, for de vil jo ha pengene. Sånn fungerer verden.
Tapas er noe alle har hørt om ved dette tidspunktet. Diverse “småretter” som avnytes sammen med øl eller vin i nesten alle barer med selvrespekt i Spania. Noen serverer dem gratis og uten at du spør om det, men da får du imidlertid ikke velge selv hva tapasen skal bestå i. Det kan typisk dreie seg om en tannpirker/cocktailpinne som er påtredd tre-fire ymise smakselementer, eller en pinxo som de sier rundt her. Om du vil ha noe mer eller annet så må du betale, hvis det i det hele tatt finnes noe mer eller annet å få. Generelt sett har de et mye mer “religiøst” forhold til mat og drikke i Spania enn i Norge og de er temmelig avslappet i forhold til alkohol — men det er liten toleranse for borrachos, altså fylliker, eller det vi kan kalle høyrøstet festing i det offentlige rom. Du kan pådra deg en temmelig kraftig bot hvis du drikker i parker – og særlig på stranda – hvis politiet er i dårlig humør den dagen, eller hvis du er frekk i kjeften når de kommer for å “bortvise deg fra stedet” som det heter. Dette er en typisk norsk misforståelse. Folk skjønner ikke hvor grensene går. De legger bare merke til at alkohol er sykt billig – med norske øyne – så de tror dette betyr at det er fritt frem for hva som helst.
Visse politikere i Norge går til valg på “liberalisering av alkoholreglene” og uttrykker seg gjerne med ord som kos, som at man skal kunne “kose seg med en øl eller et glass vin” på diverse offentlige steder, selv om alle vet – eller burde vite – hvor den galeien bærer hvis man slakker inn på grensesettingen. Rettigheter gjelder jo for alle, ikke sant? Også de som man ikke liker, som i dette tilfelle dreier seg om sånne som drikker av andre årsaker enn “kos”. Folk er som vanlig idioter og evneveike troll. De tenker typisk at jeg ønsker bare å ha med en flaske vin på picnic i parken, og reflekterer ikke over at ungdomsbander og alskens småkriminelle avskum har et helt annet atferdsmønster. Mange drikker jo for å “ruse seg” og dette må man ta med i beregningen når man ser på parker og standsoner med rosabrillene sine. Selvsagt vil sikkert det demokatiske flertallet “vite å oppføre seg” men samtidig har alt bråk og leven en tendens til å spre seg raskt som en skogbrann når det først har begynt — hvor alkohol fungerer som høy temperatur og sterk vind. Sånn er realitetene. På offentlige skjenkesteder kan man til en viss grad prisregulere hva slags klientell man skal ha. De som “drikker for å drikke” vil jo ikke typisk gå til et svinedyrt sted, men heller satse på sånne serveringssteder som konkurrerer på pris, eventuelt i den nærmeste parken der dette går an i praksis, selv om det er forbudt. Imidlertid vil de ha interesse av å skjule seg og moderere atferden sin når de vet det er en risiko for at noen vil ringe til politiet hvis de begynner å bli alt for utagerende og synlige. Som konklusjon kan vi si at i både Norge og Spania kan man “til en viss grad” tøye loven så lenge man oppfører seg som folk og er diskrèt med alkoholen. Ingen bryr seg. Og slik vil vi for det meste ha det.
Vi avslutter som vanlig med litt klassisk hardrock fra 70-tallet.
Dette skrivestykket er motivert av to forskjellige elementer. Det ene er en videotittel jeg så på YouTube: Iron Maiden, the most successful heavy metal band ever – tittelen var så frastøtende at jeg gadd ikke å se den – og noe jeg skrev på engelsk et helt annet sted, om vinsmaking og hvordan “alle sier det samme” men ingen sier noe som egentlig betyr noe, som medførte en kommentar hvor en kis sa at jeg er såpass flink til å formulere meg at jeg “helt sikkert ville bli en suksess” hvis jeg startet min egen vinspalte. Saken er imidlertid at jeg driter, pisser og spyr på begrepet “suksess”. Jeg vil ikke ha det. Det betyr mindre enn ingenting for meg, i den forstand at det er noe negativt. Hva faen er greia? Slik jeg ser det har du lykkes godt nok hvis du har funnet en jobb du trives med, som betaler bra nok til at du kan opprettholde en rimelig levestandard, kanskje med litt spillerom for “fest og moro” noen ganger i tillegg. Og hvis du i tillegg er sammen med noen som gjør livet ditt bedre er ringen sluttet. Hva mer behøver man? Hele opplegget er sykelig.
Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være “det mest suksessfulle metallbandet noensinne”. Hvordan måler man sånt? I platesalg? Gjennom avstemming blant et representativt utvalg av Iron Maiden sitt typiske publikum? Nå er det jo slik at jeg har fulgt Iron Maiden siden året 1980 og har sikkert vært på mer enn tyve konserter med dem gjennom tidens løp, men jeg ser ikke noe realistisk grunnlag for å stille opp noen “konkurranse” mellom dem og alle andre i den samme sjangeren. De var hva man må kalle et hardt arbeidende band som på sitt meste spilte 400 konserter i løpet av 410 dager, som er aldeles perverst. Enhver musiker skjønner hva jeg mener. Det går jo faen ikke an. Er det verdensrekord? Jeg vet ikke, men det burde kanskje være det. Problemet er at det er ikke bare å spille mange konserter, man skal også komme seg fra det ene stedet til det neste, spise og sove, snakke med pressen, ha litt tid for seg selv og så videre. Folk trenger også noen fridager av og til. Alle vet dette. Duracellkaninen er ikke udødelig. Ihvertfall er det sikkert at ingen får til noe sånt uten å være i ekstremt god fysisk form. Jeg mener, jeg har selv “litt erfaring” med turnèlivet slik at jeg vet hvor slitsomt det kan være (og som regel er). Et absolutt minimum er at man har noen svært kompetente folk til å jobbe 24 timer i døgnet med å organisere opplegget og ta seg av alle oppkommende idiotproblemer.
Vi lever i en nihilistisk tidsalder hvor penger har blitt alle tings minste felles multiplum. Hva betyr suksess? Den vanlige fantasien handler om “å slå gjennom” med noe, slik at man blir rik på gods, gull og grønne skoger. Du vet. Nesten som å vinne i lotto. Plutselig er man en viktig person. Folk viser deg respekt, bukker og nikker, tilbyr seg å gjøre ting for deg og det ene med det andre. Det blir en slags rus. En hallusinasjon. Det er vanskelig for meg å fatte hvorfor noen ønsker at dette skal skje med dem, fordi – om vi kan tillate noen betroelser – jeg har møtt mange “stjerner” men ingen som virkelig liker den situasjonen de har havnet i. Visst har de mye penger men til gjengjeld har de ikke noe privatliv lenger. De er under beleiring av paparazzi og andre som prøver å “fange noen salgbare øyeblikk” som siden kan mates inn i den store pengemaskinen og drive galskapen enda en omdreining rundt. Selvsagt finnes det enkelte individer som er såpass narcissistisk anlagt at de liker en slik tilværelse, men alle som har et normalt følelsesliv opplever det som et “forgyllet fengsel” å være fanget i sin stjernestatus. Nå kjenner jeg ikke egentlig noen i det politiske miljøet, bare det vi kan kalle underholdningsbransjen, men jeg antar at noe av det samme gjelder for dem også. Å være kjendis er et problem. Om folk ikke “elsker deg” på et fullstendig fette urealistisk grunnlag, så hater de deg på grunn av det du symboliserer.
Sakens ironi ligger i at nesten alle synes de behøver mere penger, mens de få som av ymse grunner har havnet i en situasjon hvor dette ikke er noe tema så å si uten unntak ville byttet bort mesteparten av rikdommen sin mot en mer fredelig livsstil. Hvordan fungerer dette for kongefamilien? Man kan bare spekulere. En gang for lenge siden var det slik at folk for det meste lot andre være i fred, inkludert kjendisene. Selvsagt ser du dem, men du går ikke bare bort dit for å be om en autograf eller noe. Sånt er jo upassende frekkheter. Hvorfor skal man forstyrre andre folks privatliv? Nesten ingen kjenner noen som synes det er stas når fremmedfolk antaster dem i private øyeblikk. Det er liksom meningen at man skal forstå sånt uten å få det detaljforklart. Det er noe alle bare fatter uten videre. Sånn var det før i tiden, uten at jeg helt kan redegjøre for når eksakt dette var. På 70-tallet? Tidene har uansett forandret seg, men jeg vil ikke si “til det bedre”. Grådighet og skamløshet har forpestet de menneskelige samfunn til en slik grad at ingenting betyr noe lenger, som også er årsaken til at jeg kaller dette en nihilistisk tidsalder. Alt vi har nå er penger og konkurranse. Det finnes ingen stil, ingen ære, ingen sosial intuisjon. Alle skal bare ha og ha. Sånn har det blitt.
Det virker passende at Iron Maiden avslutter denne saken.
Ganske artig med de folka som ringer meg og åpenbart fortsatt tror jeg befinner meg i Norge. Etter forklaringen kommer spørsmålet: Men kjenner du noen på det stedet da? Akkurat som det er noen slags relevant sak. Jeg har aldri hatt selv det minste problem med å tilpasse meg de lokale forholdene og “bygge et nettverk” uansett hvor i verden jeg har vært, noe som muligens er et av frynsegodene med å ikke ha en skremt natur. Jeg blir jo ikke redd. Jeg forstår ikke engang hva som menes med å “miste motet”, bortsett fra at det er et ganske vanlig uttrykk som sikkert betyr noe for noen. Nå er jeg her. Slik er sakens fakta. Det handler mest om optimering av det budsjettet jeg er nødt til å leve med. Du vet. Hva man får igjen for de pengene man har å bruke. Dessuten er Villafranca del Bierzo faktisk en sjarmerende småby med en lang og interessant forhistorie, mye “middelaldersk” arkitektur og det ene med det andre. Jeg liker stedet. Hva mer kan man forlange? Det er jo bedre bruk av levetid å nyte det som er bra enn å sutre over det som kunne vært bedre.
Folk snakker om sosial angst men jeg klarer ikke å forholde meg til sånt. Hva er du? Prinsessen på erten? Du bør aldri glemme at du er en skapning som skal dø. Realitetene er vesentlig mye verre enn du tror, så “skjerp deg” er i grunnen det eneste jeg har å si. Jeg driter en lang og sur sørgemarsj i om folk liker meg, misliker meg eller ignorerer meg. På hvilken måte er det relevant? Det forandrer jo ingenting i forhold til mine praktiske planer og oppgaver. Jeg forblir uansett den samme kødden som jeg alltid har vært. Dessuten hender det ytterst sjeldent at ikke jeg er det farligste dyret innenfor en hundre meters radius uansett hvor jeg ellers befinner meg. Slik er realitetene. Innenfor en kontekst av sjamanistiske dyreånder så er jeg en svær jævel av en elefant. Det finnes ingen med bare et minimum av vett i fletta som går løs på sånne som meg, verken med svindel eller vold, fordi sannsynligheten for at de selv vil bli skadet er alt for stor. Derfor er jeg i det store og hele et fredelig dyr. Jeg passer mine egne saker og blander meg ikke borti andres opplegg. Du kan si at jeg er høflig men egentlig er det bare en strategisk forholdsregel. Folk er mer medgjørlige og alle ting blir mye enklere hvis man lever i henhold til Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, men ellers kan man gjøre som man vil. Egentlig en ganske buddhistisk greie, hvis vi må henge en sånn merkelapp på saken.
Ellers er det å si at været er mye bedre nå. Hetebølgen er i det store og hele glemt, på den typiske måten som folk glemmer sorg, smerte og grusomme ting etter at det har gått litt tid og verden har normalisert seg i en litt mer behagelig posisjon. Ganske pussig det der. Jeg husker “selve tingen” men jeg husker ikke egentlig følelsen jeg hadde mens greia var på sitt verste. Det blir en abstraksjon i ettertid. Selvsagt har jeg lært visse ting, men det blir noe annet. Uansett er det i nåtid man lever, så det gjelder å “gripe dagen” og bruke de mulighetene man har, mens man har dem. Derfor tenker jeg at en spasertur i “nedrebyen” er en passende måte å starte denne dagen. Langs elvebredden og så videre. Der er det mye liv og leven med diverse fugler og andre smådyr som holder på med sitt. Sola skinner og vi har en slags “mild bris” som føles behagelig mot huden. Senere tenker jeg å dra på superen og se om jeg finner noe interessant jeg kan lage til middag. Dette er forresten en litt irriterende ting med Spania. Alt er mye “senere” enn jeg er vant til, mens jeg selv er av den “tidlige” personlighetstypen. Det finnes ingen butikker som åpner før klokka er både ni og ti. Herregud. Da har jo allerede halve arbeidsdagen gått, slik som jeg er vant til å strukturere denslags. For eksempel er det sjelden jeg sover særlig mye lenger enn til fem-seks tiden om morgenen. Det er en vanesak. Jeg jobber med tilpasningen.
Jeg avleverte selvsagt en såkalt tidligstemme før jeg dro til Spania, så valget er over for mitt vedkommende. Jeg har gjort det jeg skal. Hvem kommer til å “vinne” valget? Det er vanskelig å si ved dette tidspunktet. Det eneste jeg kan si er at jeg håper det blir voksne, sindige og ansvarsbevisste folk. Mine egne spesielle ønsker handler om økt miljøbevissthet, nasjonal matvaresikkerhet, ordnede forhold i arbeidslivet og mere penger til kunst og kultur. Men jeg innser jo at det blir mest som å skrive ønskeliste til julenissen, med hjertet fullt av håp. Det beste man mer sånn rent realistisk kan håpe på er noen som ikke bringer skam over landet. Du vet. Lave standarder. Jeg har uansett stemt, så får det gå som det går.
Ellers er det å si at jeg er meget skeptisk til slike tiltak som “NRKs Valgomat” hvor man kan plotte inn hva man mener om ditt og datt, for å komme frem til “hvilket parti som er mest enig med deg” — men jeg vet jo allerede svaret. Det er ingen partier som er enig med meg. Det er for mye forlangt. Jeg har lagt merke til at det ofte kan være litt distanse mellom hva de sier når det er valgkamp og hva de gjør når de har klart å karre til seg en plass på Stortinget. Sånn er realitetene i denne saken. Hva er “best case scenario”? Folk bør etter min mening være kyniske når de stemmer — og skyve hva de enn måtte føle til siden. Du behøver jo ikke å like de politikerne du stemmer på – det er for mye forlangt – men du bør ha rimelig tillit til at de er seriøse mennesker som ikke kommer til å føkke opp i jobben.
Om tilstanden i Spania akkurat nå er det å si at det pågår et tyvetalls digre skogbranner og totalt sett har det brent ned et areale nesten like stort som Østfold fylke, pluss at mer enn tredve tusen mennesker har blitt evakuert fra faresonene. Det er ikke småtterier. Hetebølgen har heldigvis gitt seg, så det er et bittelite element av optimisme der, men det som virkelig behøves er “en passende mengde regn”, altså ingen syndeflod men bare noen dager med vanlig sommerregn. Det er kanskje for mye å håpe på. Hva vet jeg? Værmeldingen sier at de neste par dagene skal være preget av solskinn, skyfri himmel og omtrent tredve grader på dagtid, men så skal det visstnok skye seg til på søndag, med et par millimeter regn. Det er ikke akkurat for mye, men ved dette tidspunkt tar vi alt vi kan få. Det har vært noen helvetesuker i august måned. Himmelen over Villafranca del Bierzo ser imidlertid “normal” ut nå. Det gule røykteppet har gitt seg. Det sykelige lyset har forsvunnet, men det ligger fortsatt små askehauger her og der langs gatene. De har ikke fått ryddet opp alt ennå.
Til sist en smakebit fra det nye albumet (slippes den 12. september) til mine favoritter blant tyske svartmetall-artister:
