Kategori: Blogg

Først i løpet av kveldsnyhetene fikk jeg med meg at den 22. juli er en merkedato tilknyttet Utøya-massakren i 2011, men nå har jo John Michael “Ozzy” Osbourne valgt å forlate denne verden på den samme dato så det blir sikkert nevnt i samme åndedrag heretter. Spanske nyheter brukte faktisk noen minutter på å snakke om Utøya. Selv hadde jeg “glemt” hele greia, i den forstand at jeg koblet ikke dagen med begivenheten. Jeg har det jo travelt med å ordne mine egne affærer som immigrant i Spania (selv om nordmenn – og andre nordeuropèere – vanligvis ikke bruker dette ordet om seg selv), som i praksis betyr at man må registrere seg både her og der. Dette tar tid. Det skjer ikke i Villafranca heller; jeg må til Ponferrada, som er nærmeste “storby” (selv om den med sine cirka 63.000 innbyggere ikke er så stor at det gjør noe) for å melde meg både for politiets innvandringsseksjon og helse/sosialmyndighetene (man må ha et “europèisk helsekort” som blir utstedt av dem).

Hvem andre har glemt Utøya-massakren? På NRK.no nevnes det at overlevende etter begivenheten utsettes for hets på nettet og ellers – grove hatkommentarer var ordstillingen som ble brukt – fra såkalt innvandringskritiske individer og andre troll. Hvor går folks grenser? Jeg vet ikke svaret. Jeg har aldri skjønt greia. Det vi kaller normalt eksisterer inni en ramme som informasjonsteoretikere kaller Overton-vinduet — og det er alminnelig enighet om at dette “vinduet” har forskjøvet seg i en politisk høyreradikal retning siden internettet (og da særlig sosiale media) kom på banen. Per i dag regnes det som normalt å være “innvandringskritisk” uten at de har den minste fette peiling på hva de prater om. Det er jo en følelsesmessig basert posisjon som de ikke har ankommet via fornuftsargumenter. Det er følgelig ikke noe poeng i å prøve og “snakke fornuft” til disse menneskene. Hva kan man gjøre? Jeg vet ikke. Selv synes jeg det er passende å banke driten ut av dem, men det kan jeg jo ikke oppfordre noen til å gjøre, ikke engang meg selv, fordi – som alle vet – det verste av alt i denne verden er vold (unntatt når den begås av noen som “innvandringskritikerne” holder med).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det finnes mange slags tanker om hva som ligger i begrepet ytringsfrihet. Rent juridisk sett handler det om at ingen kan utsettes for forfølgelse fra de politiske myndigheter – staten og regjeringen – bare på grunn av sine meninger. Verken noe mer eller noe mindre. Imidlertid finnes det også en mer “folkelig” oppfatning om at ytringsfrihet betyr at hvem som helst ustraffet kan si hva som helst, når og hvor det passer dem, men særlig på nettet. Jeg vet ikke hvorfor denne idèen har oppstått men jeg ser den manifestert mye oftere enn jeg liker. Også på denne bloggplattformen. (Foruten at jeg hører mye rart om sosiale media – som jeg ikke bruker selv – og alle informasjons-frihets-forkjemperne som mener det er et overgrep når noen ber dem passe kjeften sin.) Som jeg har nevnt tidligere har det vært en greie i Murcia, på det ganske lille stedet Torre Pacheco, her i Spania, som selvsagt har trukket med seg en mangefasettert debatt om både ytringsfrihet, forsamlingsrett og innvandringsskepsis. Vi kan bare konstatere at folk åpenbart har glemt hva Den andre verdenskrig handlet om (eller her i Spania, borgerkrigen). Det hele er ganske deprimerende, men ikke overraskende. De fleste mennesker er jo evneveike troll. De kan ingenting, vet ingenting, og er fullstendig blottet for perspektiv på de historiske begivenhetene som har skapt dagens samfunn. Imidlertid har de mange følelser. Så da så.

Vi avslutter med litt lett popmusikk fra det sene 1970-tallet (mens folk enda var folk).

Det man regner som “normal varme” om sommeren ligger noen grader høyere i Spania enn i Norge, også her i nord. Det blir tredve og vel så det på en normal dag, sånn at dette er noe folk tar på strak arm selv om de sukker og klager. Det er jo strengt tatt ingen som liker de høye tredvegradene, uansett hvor vant til dem de eventuelt måtte være. Men hvis du virkelig vil kalle frem geipen hos folk så er ordene du må si incendio forestal. Skogbrann. Det mest kostbare og farlige som skjer i Spania som “typisk sommerfenomen”. Alle retter seg opp i stolen og spisser ørene når temaet kommer opp. Det er lite sannsynlig – men ikke umulig – at det kan bli skogbrann i området der jeg bor, fordi det er jo ganske fuktig (for eksempel regnet det både i natt og i går natt) og man ser flere vingårder enn skogområder. Ingen er egentlig helt trygge noe sted i Spania når varmen setter inn, gjerne i kombinasjon med sterk vind, men det er mest i de tørre områdene i sør de er plaget med dette. For tiden pågår det en ganske stor brann nær byen Badajoz i delstaten Extremadura, men det er også flere små tilløp som kommer og går. Beredskapen er høy. Folk tar dette svært alvorlig.

De fleste som kommer til “mitt” sted om morgenen er enten trailersjåfører, anleggsarbeidere eller pilgrimer. Dessuten er Guardia Civil sine trafikkvoktere ofte innom for å hyle en rask kaffe før de legger ut på dagens patrulje. Jeg er jo et typisk morgenmenneske som liker å komme i gang med noe før dagslyset viser seg, men dette er definitivt ikke vanlig standard i Spania. Klokka må bli både ni og ti før butikkene åpner. Ikke som i Norge hvor syv etterhvert har blitt det vanlige. Siden holder de åpent til klokka to, før det kommer en tre timers siesta. Hva skal man tenke om dette? Tre timers lunsjpause? Jeg skulle likt å se det bli lagt frem under hovedforhandlingene om lønn og arbeidstid mellom LO og NHO. Herregud. Sånt er bare mulig fordi det er en historisk tradisjon som handler om å trekke inn i skyggen under den varmeste delen av dagen, så tar man det heller igjen med å holde på lenger utover kvelden. Imidlertid er det ganske lett å venne seg til det. Jeg kan ikke si at det er noe jeg går rundt og tenker særlig mye på, fordi siesta er en del av landskapet, så å si. Du bare tar det med et skuldertrekk. Det mest fornuftige er å enten gå hjem og sove et par timer, eller engasjere seg i en av de mange treretters “dagens meny” som tilbys av nesten alle serveringsstedene rundt her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du kan se når det er noe på nyhetene som engasjerer folk, fordi surret av stemmer stilner og alle snur seg mot den digre – seksti tommer? – skjermen som henger ved siden av utgangsdøra. Skogbrann er en sånn greie. Diverse politiske nyheter er noe annet. Før jeg reiste til Norge sist gang handlet det om “Caso Koldo” men nå er det “Caso Montoro” og opplegget er det samme: Folk misbruker høye politiske stillinger til å skaffe seg urettmessige pengebelønninger. Det er egentlig litt sprøtt at de tror – i gjerningsøyeblikket – at dette kommer til å gå bra. Herregud. Eller gjør det noen ganger det? I så fall er det mye grumsesnusk som foregår uten at det noensinne kommer frem, noe som ikke virker direkte usannsynlig, men det er svært lite gunstig for publikums generelle tillit to de politiske myndighetene, foruten selvsagt den alminnelige respekten for “lov og orden” ute i samfunnet. Hvorfor skal jeg være streit og ærlig når politikerne ikke eier noen skam overhodet? Det er faktisk et stort problem over hele verden når folk som “tjener penger” på alle slags snedige måter, uten noen nevneverdige skrupler i forhold til hva de gjør og ikke gjør, fremholdes som ledere, forbilder og inspirasjonskilder. Hva skal man liksom tenke om sånt? Jeg er ikke selv noen “konspirasjonstenker” men jeg kan jo godt se hvordan fantasiene om en allmektig og ondskapsfull elite oppstår — selv om det i praksis virker mest som noen temmelig talentløse amatørforbrytere når disse sakene rulles opp. De ender typisk med “noen års fengsel” pluss at de selvsagt “mister alt” og blir satt på økonomisk bar bakke etterpå. I praksis uføretrygd.

Men nå har dagslyset kommet og vi avslutter med denne hitsangen fra 1981:

Det var en reklame for et fjernsynsprogram som skal komme senere: Hvilken var din beste sommer? Diverse små klipp fra sendingen antyder at de henvender seg til “godt voksne” mennesker. Er ikke jeg en av dem? Jeg tror det. 62 år er jo en alder langt hinsides noe jeg har erfaring med fra før. Eller sagt på en annen måte: Det har vært mange sommere i mitt liv, uten at jeg vil fremholde noen av dem som bedre – mer spesielle, interessante eller hva det skal være – enn de andre. Hvordan kvalifiserer man sånt? Mitt instinktive svar er at den beste sommeren har ennå ikke vært. Eller mer praktisk formulert: Den beste sommeren er den jeg opplever akkurat nå. Fortiden er jo et filosofisk problematisk konsept, fordi det er svært usannsynlig at vi husker tingene korrekt. Vi “fargelegger” med all mulig slags ønsketenkning og det som verre er, mens det eksakte handlingsforløpet ikke engang er tilgjengelig informasjon mens det foregår, langt mindre i ettertid.

Det finnes noe som kalles naiv realisme. Begrepet kommer fra erkjennelsesteori (epistemologi) og handler kort fortalt om den svært alminnelige antagelsen at verden er slik som vi erfarer den gjennom sanseapparatet. Men dette stemmer jo mildt sagt ikke. Vi vet for eksempel at det vi kan se, høre, smake og så videre befinner seg på et spekter som fortaper seg i uendeligheten på begge sider av det lille området som er tilgjengelig for oss. Det stereoskopiske synet vi typisk finner hos mennesker regnes som den mest dominante av alle sansene – jevnfør til uttrykket “jeg tror på det jeg ser” – men samtidig må man jo være bra fette enfoldig for å ikke vite at det finnes lys som vi ikke kan se (og hvis vi kunne ha sett det ville verden ha fremstått som helt annerledes enn den gjør). Den naive realismen er sannsynligvis den mest utbredte blant alle “filosofiske verdenssyn” men det er – i beste fall – bare en omtrentlighet som er nyttig for våre fysiske utfordringer med å holde oss i live. skaffe mat og denslags. Dessuten er det noe seksuelt inne i bildet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rekk opp hånda hvis du har erfart eller hørt om noen som “så fine ut” men som i praksis var helt jævlige å forholde seg til. Rekk opp den andre hånda også hvis du har hørt uttrykket “man skal ikke skue hunden på hårene”. Poenget er at det går rett og slett ikke an å feste noen slags blind tillit til “det man kan se” før man har ganske rikelig med andre slags data også. Alle oppdager dette etterhvert som de vokser til, men bare “de smarte” tar konsekvensene av erfaringene sine og endrer inngangsstrategi. De dumme fortsetter jo å gjøre de samme feilene omatt og omattatt. De lærer aldri. Dessuten er det noe med håp og tro som ofte kommer i spill når mennesker skal gjøre ting, forholde seg til hverandre, og så videre. Nevnte jeg ordet ønsketenkning? Nesten ingen har det vi kan kalle en vellykket fortid, men det er likevel vanlig å snakke om den som det var noen slags tapt gullalder da alt fungerte og tingene i livet stemte. Sånt er selvsagt bare tøys. men ikke desto mindre det normale. Hukommelsen har en tendens til å være temmelig selektiv. Vi har håp og ønsker for både fortiden og fremtiden, mens det eneste “livsøyeblikket” vi faktisk erfarer – og kan påvirke – er nåtiden.

Vi avslutter med litt – til saken relevant – fransk/spansk partymusikk:

Eller altså, egentlig er det vel mer fotballshorts enn boxers, selv om det er den “vide” og løstsittende typen som faktisk ligner mer på ekte boksershorts enn de stramme MMA-typene som jeg foretrekker dersom det skal være undertøy; saken er uansett at når jeg befinner meg hjemme og bare lusker rundt i huset foretrekker jeg å bruke shorts. Det er jo varmt i været og det ene med det andre. Men hvorfor Cristiano Ronaldo? Fordi shortsen er av merket CR7 – hvor jeg antar at tallet syv er Ronaldos spillernummer, enten på Real Madrid eller for det portugisiske landslaget – og jeg kjøpte dem billig på Europris for et par år siden. Sånn er det. Jeg lever med et budsjett som krever “kostnadsbevissthet” — noe som sannsynligvis gjelder mange, kanskje de fleste, “normale mennesker” i Norge, og ihvertfall her i Spania. Man kan ikke bare bruke penger i øst og vest uten å tenke gjennom sakene og beregne budsjett i forhold til resten av måneden. Det er rett og slett for dumt for en mann i min alder å ikke klare og ta slike elementære økonomiske grep.

Jo tidligere i livet man klarer å etablere et disiplinert forhold til penger, jo bedre. Selv hadde jeg en tendens til å være både sløsete og uansvarlig gjennom mesteparten av tyveåra, men jeg fikk da skjerpet meg etterhvert. Det “hjelper” å få barn når det kommer til å danne forståelse for livets alvor. Ihvertfall for noen. Jeg kan jo strengt tatt ikke snakke for alle, men så lenge man står i avlsprogrammet og har ansvar for å ivareta oppvekstvilkårene for et eller flere barn er man jo nødt til å legge seg til en mer “voksen” væremåte enn den der greia med å fly på byen, våkne i fremmede folks seng uten å kunne redegjøre for hvordan man havnet der og den typen ting. Du vet. Ungdomslivet. Før eller siden må det jo ta slutt, selv om jeg den dag i dag kjenner relativt mange som har strekt opplegget alt for langt. Si for eksempel dette med å alltid være blakk og “leve på krita” mot slutten av måneden. Sånt er ikke bra. Dårlig økonomistyring er et symptom på dårlig selvdisiplin, som igjen er et problem for ens generelle tillit og troverdighet. Jeg mener, alle vet at det er ikke enkelt å holde styring på tingene i livet, men det er faen ikke så vanskelig heller. Klarer man ikke å styre seg selv er det svært lite sannsynlig at man klarer å styre noe som helst annet heller. Ikke sant? Dette er jo elementært.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nok om det. Hvis jeg ser ut av kjøkkenvinduet mitt har jeg til høyre utsikt over gata der jeg bor, men hvis jeg ser til venstre – og det ellers er klarvær – kan jeg se Las Medulas langt der borte i det fjerne. Det er en kulturpark og litt av en turistattraksjon nå, men strengt tatt er Las Medulas sporene etter svært grov miljøkriminalitet som skjedde for to tusen år siden, da romerne brukte vann til å gjennomføre det som i dag kalles strip mining i sin grådige jakt på gull. Historien er verd å sjekke ut for de som har søkemotor på dataen og noen minutter til overs. For de enda mer geskjeftige anbefaler jeg at man oppsøker stedet og sjekker ut sakene på fysisk nært hold. Herregud for et opplegg. Det var sannsynligvis ikke noen helt grei tilværelse å være gruvearbeider der borte. Det var sikkert noen spesialister – ingeniører og denslags – men selve grovarbeidet ble gjort av slaver. Hvor mye var en slave verd i Roma? Det kommer an på kompetanse, talenter og slike ting. Den gangen akkurat som i dag fantes det evnerike og evneveike typer. Hvordan vurderer man sånt? Det kan jeg ikke svare på — annet enn å redegjøre for hvordan jeg dømmer i saken, og det handler om “materiell kompetanse”. Jeg driter ærlig talt i hva slags “typer” de er – om de er hyggelige, sosiale, intelligente og så videre – hvis de ikke kan noe og er helt hjelpesløse i forhold til fysiske arbeidsoppgaver. Da vil jeg heller ha en sur og negativ jævel som er flink med hendene og skjønner hvordan man får tingene gjort. Det finnes faen ikke noe mer heslig enn folk som bare “er til pynt” og som ikke har noe annet enn meninger å komme med. Eller størsteparten av alle byfolk, om du vil.

Selv om jeg ikke følger med på sendingen akkurat da pleier jeg som regel å ha på fjernsynet når jeg er hjemme, og da helst tunet inn på den 24 timers nyhetskanalen. Derfor ble jeg i dag tidlig vitne til at de sa noe om en eller annen “syngedame” av det mest irriterende slaget: De som er flinke til å stå og “kroppe seg” men som har middelmådig talent for sang. Hva er greia? Jeg har aldri skjønt det der. Jeg vokste opp i en tidsalder da flinke musikere var hva alt handlet om i musikkbransjen, men det virker ikke som om sånt betyr noe lenger. Selvsagt er også låtskriving et viktig aspekt av opplegget – det hjelper jo strengt tatt ikke hvor flink man er til å spille hvis man bare har ræva låtmateriale å jobbe med – men også dette er eminent gjennomførbart for noen med talent og “øre for musikk” fordi det skrives jo bra låter hver dag hele tiden, den dag i dag, selv om fremførelsen av typisk populærmusikk ikke lenger handler om band og samspilling, men mer om et “produkt” — hvor man har en nominelt talentløs “stjerne” i midten og et enormt støtteapparat rundt. Sånn har det blitt. Verden har forandret seg. Nå i dag kan hvem som helst laste ned gratis digital programvare fra nettet som ville tilsvart et lydstudio i millionklassen på 70-tallet. Noen kaller dette demokratisering av produksjonsmidlene, men det som skjer i praksis er jo at vi blir aldeles oversvømt av så mye middelmådig drøv at det er vanskelig å oppdage de få genuine talentene som alltid finnes der ute. For eksempel gis det ut mer enn hundre tusen album i året bare innenfor sjangeren “heavy metal” og det er ikke menneskelig mulig å lytte seg gjennom alt sammen (hvis vi antar at en typisk plate er omtrent tredve-førti minutter lang i gjennomsnitt) fordi året har jo bare så mange timer. Det går følgelig ikke an å være “en godt orientert sjangerspesialist” lenger, slik musikkjournalister og andre kunne være før i tiden. Det handler om flaks hvis man finner noe bemerkelsesverdig ut over sånt som promoteres hardt i fjernsynsreklamer og sånt.

Vi avslutter med en godbit for gitar-nerder: Allan Holdsworth’s band rett etter at Tempest la ned.

Fra kjøkkenvinduet der jeg bor ser jeg rett ned på gata utenfor, inkludert “min” parkeringsplass. Jeg vet ikke hvorfor jeg oppfatter VW Passat som en liten bil – kanskje fordi jeg pleide å kjøre rundt i en Mercedes E-klasse stasjonsvogn, som er et veritabelt slagskip av en bil – men jeg har altså litt “konkurranse” av en liten (virkelig liten) sølvgrå sak som noen ganger stiller seg på den samme plassen, og da er det påfallende hvor mye mindre av den røde trafikkmerkingen (som viser at dette er en nema problema plass å parkere) man kan se når Passaten står der. Herregud. Den er jo faen meg nesten dobbelt så lang som den lille sølvgrå bilen og ganske mye bredere. Men jeg har på ingen måte planer om å gå til anskaffelse av noe mindre enn VW Passat, mest fordi jeg ikke akter å ende som en våt flekk i grillen til en større bil hvis uhellet er ute, men det er også noe med kjørekomfort og det ene med det andre. Dessuten bruker Passaten under en halv liter på mila allerede, slik at det er lite å hente på den økonomiske fronten. I løpet av en typisk tur fra Villafranca del Bierzo og til det store Lidl-kjøpesenteret i Ponferrada (nærmeste storby) bruker jeg vanligvis 4,5 liter per 100 kilometer, ifølge bilens kjørecomputer. Kunsten er jo å være svært lett på gasspedalen, noe jeg klarer helt fint.

Det var noe annet å kjøre gjennom Europa. Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville likt å være passasjer, fordi selv om jeg prioriterer sikkerhet foran alle andre hensyn i trafikken så er det likevel noe med “å være på hugget” og kjøre på en aggressiv måte som normalt ikke oppleves som behagelig av passasjerer. Ergo endte jeg med å bruke 5,6 liter per 100 kilometer, men til gjengjeld kom jeg relativt fort frem. Det er dæven døtte meg langt å kjøre 4000 kilometer mer eller mindre i ett strekk. Jeg kjenner det fortsatt i kroppen, nesten en uke senere. Det blir definitivt ikke aktuelt å gjøre noe sånt flere ganger i dette livet. Hvis jeg skal kjøre bil til Norge noensinne igjen så blir det i et trankilt tempo med mange netter på hotell underveis, altså et mer “høybudsjetts” prosjekt — og først og fremst uten 500 kilo bagasje. Men nå er jobben gjort og bilen kan – i likhet med sin eier – tilbringe sine dager i Spania på en måte (og i et tempo) som passer seg for pensjonister. Det har vært et jævla byråkratisk styr bare å få åpnet en konto i den lokale banken (BBVA) og jeg har ennå ikke fått internett i leiligheten, slik at jeg vanker i en bar som har WiFi. De gjenkjenner meg nå — slik at jeg får min cafè con leche nesten uten å si noe. Siden blir det å sitte der i en times tid og gjøre unna diverse forretninger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her om dagen parkerte jeg på en plass langs den store grønne flekken som ligger midt i Villafranca, fordi det passet slik i forhold til ærendet mitt i tobakksbutikken, men da jeg kom tilbake hadde en annen norskregistrert bil parkert rett bak meg. Hva er oddsen? Jeg har for det første aldri sett noen annen norsk bil noe sted i hele regionen – faktisk ikke særlig mange ikke-spanske biler overhodet – for det andre virker det usannsynlig at de skal parkere rett ved siden av. Hva de tenkte kan jeg bare lure på. Jeg ble jo ikke stående for å vente på dem. Burde jeg ha gjort dette? Det kan jeg ikke si noe fornuftig om. Selskapssyk har jeg uansett aldri vært og det er jo ikke sikkert at de er ålreite typer bare fordi de er norske. Jeg har møtt alle slag. Det er sannsynligvis bedre å ta det som et litt morsomt poeng innenfor tilfeldighetenes absurde spill, uten å samle inn flere data om situasjonen. Og sånn går dagene. Det er litt uvant å bo på et sted som ikke krever konstant innsats på vedlikeholdsfronten – i det minste hagearbeid, snømåking og denslags – og det virker som om kroppen min har dannet litt paranoid angst for at dette bare kan bety at noe slags gigaprosjekt venter hinsides horisonten, men på den annen side er det jo herlig dekadent å ikke jobbe hele tiden. Selv om jeg solgte 90% av alt verktøyet mitt da jeg var i Norge herforleden så er de resterende 10% likevel i overkant av hva noe normalt menneske behøver. Hvorfor skal man for eksempel ha tre batteridriller når man bare har to armer?

Vi lar den gåten henge i luften og avslutter med litt klassisk hardrock fra 1973.

Ikke siter meg på dette, fordi jeg kunne ikke enkelt finne noen kildeinformasjon da jeg søkte på saken, men noen sa en gang at Spania har en brødlov – innstiftet av Franco en eller annen gang omtrent på 1950-tallet – som påbyr at alle spanske borgere skal ha tilgang til dagsferskt brød uansett hvor avsides de eventuelt bor, og at dette er årsaken til at det er så mye billig brød å få kjøpt overalt og uansett. Idèen er – uten sammenligning forøvrig – litt lik den firmapolicyen som Coca-Cola visstnok følger; at det aldri skal være ubekvemt langt å dra for å kunne kjøpe seg en kald cola, om så bare fra en automat. Poenget er uansett at dette er en “bordet fanger-lov” fordi det er vanskelig å se for seg en politiker som vil ta i saken, eller altså foreslå at man skal gå bort ifra “brødloven” og gjøre ting dyrere og/eller vanskeligere for folk.

Finnes det noe sånt i Norge? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke komme på noe i farta, men det virker for eksempel usannsynlig at noen vil få gjennom en lov som begrenser folks ytringsfrihet, uansett hva slags ytringsmessig søppelfylling nettet har utviklet seg til å bli. Dette er imidlertid ikke noe rettlinjet problem, for å si det mildt. Oppfordring til ulovlige handlinger er et eksempel på noe man kan bli tiltalt og straffet for. Noe annet er spredning av løgn og falske rykter om navngitte personer, eventuelt noen som er så dårlig anonymisert at alle skjønner hvem det er. Og hva med oppfordring til rasisme? Eller den typen virksomhet som faller innunder konseptet stokastisk terrorisme? (Et konkret eksempel på det sistnevnte er det komplekse forholdet mellom bloggeren Fjordman – en rasistisk teoretiker – og terroristen Anders Behring Breivik, som var tildels sterkt influert av Fjordmans bloggervirksomhet. Men alle kjenner jo forsåvidt den historien.)

Det er (dessverre) ikke kriminelt å være naiv, selv om mange bruker uttrykket kriminelt naiv om voksne mennesker som burde ha visst bedre når noe slags jævelskap har skjedd på grunn av noens sløvhet, bevisstløshet, eller hva man nå skal kalle det. Men hvor skal man egentlig trekke streken for hva som er innafor og uttafor? Noen slags grenser må vi jo alle ha for at livet skal kunne fungere i henhold til plan og ønske. I disse dager går debatten ganske hissig for seg i Spania, etter denne affæren med naziopptøyer og rasistisk vold i Torre Pacheco (som jeg forresten ikke har funnet noe om i de norske nyhetskanalene jeg følger, men det er jo på den annen side mye jeg ikke følger, så hvem vet). Ved dette øyeblikk virker det som om politiet har kontroll over ting — men det utlyste “jakten” skulle jo forsåvidt bare vare i tre dager (den 15, 16 og 17 juli), slik at greia er antagelig avsluttet fra “arrangørenes” hånd uansett. Hva er de sannsynlige konsekvensene av denne greia? Det fantes allerede en “innvandrerdebatt” som er til forveksling lik den vi har i Norge, men noe nytt som har tilkommet er ønsket om et aktivt lovforbud mot “fascistisk agitasjon” på nettet og ellers. Altså en kriminalisering av visse typer ytringer. Hva skal man tenke om dette? Det finnes jo faen ingen som er så tjokk fulle av bæs og sutter som de høyreradikale tullingene. Herregud. Det er ikke måte på hvor forfulgt og undertrykt de føler seg, slik at vi kan sikkert som skattefuten forvente at de kommer til å gå i sørgetog i månedsvis fremover, de stakkars små.

Vi runder av med litt tysk “funk-rock” fra 80-tallet:

Økonomer har visse frivole måleenheter, som for eksempel den velkjente Big Mac-indeksen, hvor man måler den relative kjøpekraften hos en befolkning ut ifra hvordan den lokale McDonald’s har priset dette produktet. Selv har jeg lagt merke til at det er sterkt variabelt hvordan de priser en typisk 1,5 liters flaske med vann – et produkt som selges “overalt” – på bensinstasjonene nedigjennom Europa. For eksempel krevde de 3,80 euro i Belgia (på veien mellom Aachen og Brussel), men prisen falt til 2,40 i Frankrike (Calais) og fortsatte å falle jo lengre sør jeg kom, inntil den liksom etablerte seg på èn euro (pluss noe smått) straks over grensen til Spania. Jeg tror det handler om hva folk er villige til å betale, for vann må man jo uansett ha. Særlig når varmen krabber oppimot og over tredvegradersmerket. For ekspediens er det jo sjelden man gidder å kjøre inn i noen av tettstedene langs ruta for å lete opp et supermarked med “normale priser” så det blir å betale det bensinstasjonen har priset greia til, eventuelt la være. Hva skal du liksom gjøre?

Her i går syntes jeg at det liksom hadde kommet en merkelig form for stølhet i høyre tykklegg. Jeg forsto ikke dette til å begynne med, fordi selv om jeg hadde vært ute og spasert i Villfranca etter ankomst hadde jeg ikke akkurat foretatt noe av det man kaller forsert marsj, men heller nærmest bare litt slentrende spankulering for å riste løs kroppsmuskulaturen etter en brutalt lang (og rask) kjøretur. Etterhvert gikk det opp for meg at dette er jo gasspedalfoten. Det er faen ikke rart det føles som om den har fått litt målrettet juling. Herregud. Jeg mener prøv selv. Fire tusen kilometer med en snittfart på like over hundre. Sånt går først og fremst på nervene løs, men det er faktisk også ganske fysisk krevende. Uansett, etter denne vellykkede selvdiagnosen ble jeg i bedre humør. Den vanlige kuren anbefales: Vent på at det gir seg etterhvert. I mellomtiden er det bare å oppføre seg normalt. Jeg behøver ingen spesielle piller, salver, varme omslag eller denslags. Saken er biff, eller altså litt vanlig krampe i biffen etter at man har banket den litt for brutalt. Sånt går over. Heldigvis hadde jeg også utstyrt meg med en tube solfaktor femti og smurt all eksponert hud langs veien, så jeg hadde ikke engang noen antydninger til den rødheten som oppstår på grunn av solallergi. Meget profesjonelt.

Ute på gatenivået fortsetter alt i henhold til hva jeg innbiller meg må være “det vanlige” her i distriktet. Jeg har strengt tatt ikke dannet meg noen komprehensiv oversikt ennå, men man kan jo forsåvidt se på folk – og høre på intonasjonen deres når de snakker – om alt er normalt eller om det foregår noe ekstraordinært. Det blir veldig varmt utover dagen, det skal nevnes, men løsningen på dette er jo å ganske enkelt holde seg innendørs mens sola er på sitt mest aggressive. Det er alltids nok husarbeid å henge fingrene i — og dessuten har jeg hvor mange fjernsynskanaler som helst. Alle er riktignok på spansk, men det er bare å følge med og lære mer etterhvert (med Cappelens norsk-spanske ordbok ved siden av). Nå vet jeg for eksempel at en turba er en flokk — selv om jeg hadde noen andre idèer på grunn av det berømte bokverket Turba Philosophorum – også kjent som Picatrix – oversatt fra arabisk i cirka år 900 her i Spania. Hva kan jeg si? Man må jo lære noe hver dag, hvis ikke er man strengt tatt ikke levende, man bare eksisterer i vegetativ forstand. Uansett, det er mye om nazipøbelen som lager bråk i Torre Pacheco på nyhetene, men som politiet sier: Vi jobber med å identifisere de som har vært på stedet og gjort enten vold eller skadeverk, eller begge deler. Ingen skal slippe unna. Alle får. Men inntil de har gjenopprettet alminnelig sivil ro og orden på stedet ber de publikum om å holde seg unna “krigssonen”. Det er ikke bra med nysgjerrighet i denne saken. Det kan koste deg dyrt hvis for eksempel en av de omstreifende voldsgjengene bestemmer seg for å smadre bilen din og sette fyr på den eller noe. Det er kanskje ikke sannsynlig at dette vil skje men det er ikke umulig heller. Som alle vet er verden dessverre full av rabiate mennesker og noen ganger går de berserk. Da er det lite annet å gjøre enn å bare skygge banen inntil ting roer seg ned igjen. Som de alltid gjør.

Vi avslutter med en klassiker fra det viktige rockeåret 1980:

Jeg tror ikke de har flere og/eller dyrere bompengestasjoner i Frankrike enn i Norge, men det føles annerledes å stanse ved en betalingsautomat for å gjøre opp der og da heller enn å betale en samlefaktura i nettbanken noen uker senere. Hva koster det for eksempel å kjøre fra Oslo til Trondheim nå for tiden? Sikker oppimot fem hundre kroner, hvis man tar med stort og smått av oppkommende bompengestatsjoner. Men tallet spiller forsåvidt ingen rolle, for dette handler jo om prinsippet. Hva slags forhold har folk til å betale bompenger? Selv tenker jeg egentlig aldri særlig mye over saken. Jeg er jo en kjeltring av natur — som i praksis betyr at jeg forventer at folk skal “prøve seg” på alle mulige slags måter til enhver tid slik at det mest praktiske er egentlig bare å betale seg gjennom labyrinten uten å mase og “mene noe” om det. Ting koster hva de koster. C’est la vie. Man må bare komme seg videre med greiene sine.

Det er ganske drøyt å kjøre 4000 kilometer på to døgn. Det anbefales ikke overfor noen, og slett ikke uerfarne sjåfører. Men det er jo sånn man får unnagjort ekstreme distanser på kort tid, dessuten også på “lavbudsjett” (sove i bilen, men bare når man absolutt må). Ditt og datt, det ene med det andre, jeg befinner meg uansett i Spania igjen; denne gangen på permanent basis. Livet mitt slik det var i Norge har blitt avviklet og fraflyttet. Nå er jeg teknisk sett immigrant her i delstaten León, som betyr at jeg må gjennom visse byråkratiske prosedyrer med å registrere meg og så videre. Men jeg er mer en sånn immigrant som Led Zeppelin synger om i sin Immigrant Song fra året 1970. Du vet. Ikke en av “de andre” som kommer fra enda varmere land i sør. Det går noen greier på nyhetene her i Spania i disse dager, nærmere bestemt en affære i delstaten Murcia. Stedet heter Torre Pacheco og opplegget er hat og rasisme rettet mot “muslimer”, men på det kaotisk opphissede bakkenivået risikerer alle og enhver – selv barn og hoinngamle menn – å bli banket opp av den rasende mobben som flyr gatelangs og knuser kebabsjapper og denslags, hvis de “ser ut som utlendinger”. Jeg vet ikke hva jeg ser ut som, men jeg kan aldri tenke meg at folk tipper jeg er spansk. “Turist” er vel mest sannsynlig. Dessuten forekommer det bare aldri at noen flyr på meg, fordi jeg ser rett og slett alt for farlig ut. Sånne lynsjegjenger går alltid etter svake mål, mens de unngår folk som ser ut som de kan gjøre motstand i noen seriøs grad.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ingen eksakt vitenskap å henge bjelle på katten i forhold til når og hvorfor dette irrasjonelle hatet mot “muslimer” oppsto, men jeg gjetter på at det var Mossad som designet opplegget til å begynne med, men siden mistet de kontroll over operasjonen. Det er uansett identisk med antisemittismen på 1930-tallet, bare at de har skiftet ut ordet jøde med ordet muslim. Jeg mener ord for ord identisk og ikke bare “ganske likt”. Hele greia er bent frem uhyggelig og det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at folk faen skjære meg aldri lærer. Er det virkelig nødvendig å ha denne greia enda en gang? Jeg mener, det kommer åpenbart aldri til å bli noen “massedeportasjoner” som det fantaseres om både her, der og overalt – og som de mer eller mindre har iverksatt i USA – fordi hvor eksakt skal de sende folk? Det går sikkert an å betale en fattig “tredjestat” noen bestikkelsespenger for å ta imot et antall – sånn som britene prøvde å gjøre med å sende “illegale innvandrere” til Rwanda – men også dette har sine begrensninger, selv om vi kun betrakter det som et teknisk/logistisk problem og ser helt bort fra de humanitære aspektene av saken. Som alle vet ble “endeløsningen” i Tyskland vedtatt av nazistene på Wannsee-konferansen i januar 1942 fordi de ikke hadde noe sted å sende jødene, så hvorfor ikke bare avlive dem alle sammen, liksom. Siden ballet det bare på seg.

Men nok om det. La oss heller snakke om Tenochtitlan (som ikke må forveksles med Teotihuacan). Hernan Cortez og de øvrige spanske conquistadores var vitne til – noen av dem også ofre for – groteske ritualdrap utført av aztekerne for religiøse årsaker. De spesielt interesserte kan utforske saken videre selv, men her skal det bare nevnes at konseptet deres i forhold til skapelse og sånt var at menneskene er flyktninger som har unnsluppet dødsriket og derfor er guden for de døde ganske sur, slik at hvis man vil glede alle gudene som skriker etter blod så må man drive med menneskeofring. Det vi mer detaljert skal frem til er at det fantes en egen kaste blant aztekerne som hadde til oppgave å rydde opp i alle likene, partere dem på forskriftsmessig vis, føre regnskap over resultatene og så videre. De ble herdet i forhold til oppgaven gjennom trening og opplæring helt fra de var små, slik at de ikke skulle få skjelven i forhold til all grusomheten de implisitt måtte utholde i jobben dag ut og dag inn. Noe lignende skjedde med vaktmannskapene i nazistenes opplegg for internering og avliving av jøder og andre “uønskede elementer” (for eksempel romfolk, homofile og handicappede individer). Det var et poeng å herde dem. En kis som heter Harald Welzer skrev boka Gjerningsmenn som handler om nazistenes avlivingsprogrammer før Wannsee-konferansen; som i det store og hele handlet om skyting. Greia kulminerte med opptrinnet ved Babij Jar (utenfor Kyiv) i september 1941, da totalt 33.771 jøder ble henrettet ved skyting og gravd ned der på stedet. Rapporter beskriver at dette var vanskelig for mannskapet som var utkommandert til å utføre selve drepingen, slik at det ble anbefalt å finne “en annen løsning” for å gjennomføre myrderier i stor skala. Det finnes sikkert noen sosiopatiske individer av det slaget som vil ta en selfie ved siden av en haug med lik de selv har laget, men alle presumptivt normale mennesker viker jo tilbake for å begå uhyrlige voldshandlinger. Du vet. Med mindre de har fått en tilstrekkelig grad av ideologisk og praktisk trening, slik at de ikke lenger betrakter ofrene sine som mennesker.

Her i Villafranca er det onsdag og værmeldinga sier det skal bli oppimot 35 grader på det varmeste. Vi får se. Jeg har uansett idiotiske mengder med husarbeid som må gjennomføres før jeg kan kalle opplegget mitt for “orden”. Herregud. Det ligger rett nok en viss optimistisk ånd i det å flytte, men det er faen meg mye arbeid med det også. Uansett hvordan det der er og blir, vi avslutter med den tidligere nevnte Immigrant Song:

Saken har selvsagt intet med det berømte påskeopptoget i Sevilla å gjøre, men jeg liker bildet og synes i grunnen ikke at det er så nøye å være “presis” med illustrasjonene. Likevel kan man jo lure på hva som er poenget med hettene. Er det om anonymitet? Noen slags likhet foran Gud? Religiøse folk finner på så mye rart – i likhet med resten av oss – men deres greier har ofte en tendens til å være kjipe og ondskapsfulle. De verste menneskene som noensinne har vandret på denne jorda har vært dypt og oppriktig religiøse — og slik er det den dag i dag. Visste du ikke dette? Det er for eksempel vanskelig å komme opp med en privat årsak til hvorfor man ønsker å ta livet av mange millioner andre mennesker. Selv en seriemorder av det mest ondskapsfulle slag nøyer seg som regel med et etter måten beskjedent antall ofre. Hva er rekorden? Jeg aner ikke og jeg gidder ikke å søke på sånne ting, selv om det utvilsomt finnes noen slags “ti på topp” type liste på nettet. Men jeg tror kanskje at han der russiske Rostov-kannibalen – som var aktiv på 80-tallet – satte rekord på noe slags vis. Men, som sagt, jeg synes egentlig bare at sånne tema er caf (“creepy as fuck”) så jeg liker ikke å dvele ved sakene. Hvilket bringer meg til poenget: Postmoderne kriminalromaner har ofte en ekkel tendens til å fokusere på spekulasjon rundt “forbryterens syke sinn” og derfor har jeg i det store og hele sluttet å lese sånt.

Kan man klassifisere fenomenet morbid fascinasjon som en form for sinnssykdom? Jeg synes det. Og i så fall må vi konstatere at internettet er tjokk fullt av denslags. Du vet. Individer som danner et slags avhengighetsforhold til “true crime” og alskens bisarre historier om pervers/avvikende atferd. Dette er jo ikke “sunne interesser” og jeg ser strengt tatt ikke poenget med å søke etter de styggeste aspektene av den menneskelige psykologi. Vil de vite hvor jævlig det går an å bli? I så fall hvorfor? Riktignok kan vi påstå at det ligger en slags profesjonell interesse for tematikken hvis man jobber med etterforskning og behandling av kriminalsaker, men for en vanlig sivilist? Jeg ser ikke poenget, fordi sannheten er at det finnes ingen grenser for hvor onde mennesker kan bli. Hvis man er normalt sensitiv vil man bare pådra seg en stygg depresjon, som igjen kan lede til et forkvaklet menneskesyn. Var det Sigmund Freud eller Carl Gustav Jung som kom opp med begrepet “karakterpanser”? Eller var det Wilhelm Reich? Det er ikke viktig, for poenget blir uansett det samme: At man “beskytter seg mot verden” gjennom å konstruere en kunstig form for ufølsomhet – eller en “tykk hud” om du vil – overfor alle de uhyrlige grusomhetene man observerer der ute – og tildels utsettes for selv – slik at man kan “beholde sjelen sin ren” og føle seg rettferdig og god (selv om det strengt tatt ikke finnes noe sånt som gode mennesker). Alt er bare et spørsmål om narcissistisk forfengelighet. Jeg er bedre enn de der. For de spesielt interesserte henviser jeg ellers til den norske forfatteren Sigurd Hoel og hans skarpe analyse av nazismens vesen – observert mens greia var noe nytt og blankt nede i Europa – som begynner med undertrykking av egen skam og lyst (altså mer det stikk motsatte av hva Nietzsche forfektet enn den dyrkelsen av “maskulin heroisme” som overfladiske mennesker mener de ser).

Siden følger jo projeksjon og eksternalisering av ondskapen man føler i sitt eget hjerte. Man leter etter “noe der ute” som kan forklare hvorfor man føler angst, heller enn å simpelthen bare erkjenne at man som menneske er like jævlig som ethvert annet menneske. Forskjellen består bare i at man ikke gjør noe galt/kriminelt/perverst. Imidlertid er det jo slik at alt menneskelig bor i alle mennesker. Ingen av oss er bedre enn de verste blant oss. Det er angsten som driver folk til å opprette hierarkier av bra og mindre bra “mennesketyper” — og siden rir de kjepphesten sin til blods og vel så det. Hvilket bringer oss tilbake til de religiøse. De som det virkelig har klikka for. Hva er det de tror at de er? Hvis jeg var Gud – en jobb jeg uten tvil vil takke nei til om jeg noensinne tilbys stillingen – ville jeg sende til helvete først og fremst disse som innbiller seg at de har opparbeidet seg noen slags rettigheter gjennom å være smiskete og innpåslitne i forhold til alle de religiøse symbolene og “verdiene”. Du vet. Sånne som ber og gråter fordi de synes de fortjener noe bedre enn den litt skeive og absurde verden som Gud har skapt. De verste blant dem synes til og med at de er kompetente til å uttale seg på vegne av Gud, si hva han “mener” med det og det. Den typen ting. Sånt er så fundamentalt evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ord strekker liksom ikke til. Finnes det ikke en psykiatrisk diagnose som heter megaloman narcissisme? Det er når man er så fortapt i tåka at man føler seg som “en av de utvalgte” og på dette grunnlag føler seg “bedre” enn røkla. Mer hellig eller noe i den gata. Det er i dette sakskomplekset vi finner nazismens vesen. Det er ikke så mye som skal til. Alt som kreves er at man føler seg sikker på at man er bedre enn den eller den utvalgte gruppen av syndere, som man siden bruker mye tid på å snakke stygt om. Sitter jeg i glasshus nå? Selvsagt gjør jeg det. Vi sitter alle i et glasshus når det kommer til menneskenaturens mysterier. Sånne som “føler seg bedre” er imidlertid – uten unntak – de verste blant oss. Jeg siterer Jesus: La den som selv er fri for synd kaste den første steinen.

Nå er det på tide med litt gammelrock fra 70-tallet:

Hvor mange, spør du. Jeg aner ikke. Jeg tipper cirka tusen. Kisen som kom for å hente dem etter “gis bort” annonsen på finn.no måtte kjøre tre ganger for å få med seg altisammen. Sånn er det. In for a penny, in for a pound. Jeg kan ikke ha et opplegg hvor noen kommer og bare skummer fløten. Men han tok alle bøkene. Rubbel og bit. Dermed er det problemet ute av verden, eller rettere sagt, det har flyttet seg over på noen andres hender. Du vet hvordan det er; man småprater og nevner felles kjente, det ene med det andre, han virket uansett veldig fornøyd. Du har jo en eklektisk smak må jeg si. Det er sant. Jeg har lest mer enn de fleste, men har ikke “hatt tid” til å lese så mye de seneste årene. Noe har jeg likevel beholdt. Du vet. Schopenhauer, Foucault, Bulgajev, Camus, Hemingway. Ting jeg har lyst til å lese flere ganger. Dessuten fikk han med seg et antall filmer på DVD. Hvor mange? Aner fortsatt ikke, men “mange hundre”. Esker og poser nok til at han tok en fjerde tur bare for dette. Hva skal han med det? Ikke mitt problem.

Saken er at jeg kunne bare ha satt det igjen, men det virker uansvarlig. Skal gravemaskina få alt? Neppe. Huset jeg har bodd i skal rives sånn at sagbruket får mer lagerplass. Det går visst ganske bra med butikken deres, så da så. Selv drar jeg til Spania for å “leve ut mine dager” i et bedre klima, med billigere vin. Musikken beholder jeg imidlertid, det vil si enda et ukjent antall innspillinger på CD av det meste noen kan komme på av sjangere, med hovedvekt – omtrent halvparten, vil jeg tro – på “hard rock og heavy metal”. Neppe noen overraskelse for de som klikker på musikken jeg pleier å legge igjen under de hyperboliske tekstarbeidene mine. Når det er sagt så har jeg jo “ingen lesere”. Folk liker ikke den typisk aggressivt nådeløse stilen, selv om alle må innrømme at jeg er flink til å sjonglere med språk. Men her er noe: Vet du hva jeg ikke liker? Feiginger og løgnere. Folk som dehumaniserer utvalgte grupper som de mener seg “forfulgt” av, eller noe i den stilen, det vil si paranoide vrangforestillinger. På YouTube følger jeg blant annet den tyske nyhetskanalen Deutsche Welle (DW) som muligens er et litt uheldig navn – den tyske bølgen – men de hadde uansett en reportasje om hvordan folk som arrangerer Pride lokalt på diverse småstede i Tyskland opplever at “høyreradikale krefter” utsetter dem for all mulig slags kødd, opp til og inkludert voldelige angrep. Hvorfor skjer dette?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kjemper for de normales sak er mildt sagt en fjollete påstand. Jeg har egentlig bare et ballespark til overs for sånne typer. Eventuelt en springskalle. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sier i filmen Hellraiser. Når ble det en greie å sutre over at noen få individer – for de er veldig, veldig få i den store sammenhengen – ønsker å leve på en annen måte enn “de normale”? Herregud. Vi har sånt i Norge også. Du vet. Sånne som “frykter de fremmedkulturelle” og faller sammen i engstelig gråt over at vi kan “miste vår kulturarv” og det ene med det andre. Hva faen? Er vi virkelig så svake og evneveike at vi ikke får til å fremføre “den norske kulturarven” – hva nå enn det betyr – bare fordi det finnes noen få svartinger, muslimer og andre jallaskaller der ute? Fyttihelvete. Det er bare deprimerende å høre dem holde på. Avskum. Det er hva de er. Sannheten er at Norge er mye sterkere enn disse skalleknarpene tror. Selv er jeg for eksempel norsk på en så ubeskjeden måte at jeg allerede heter el noruego i nabolaget der jeg bor. Spanjoler som ikke engang visste at det fantes noen land nord for Tyskland har nå satt seg ned for å se på kartet. Fordi jeg er faktisk en sjarmerende jævel som folk synes det er interessant å slå av en prat med. Det er slik jeg “representerer Norge”. Veldig ubeskjedent. Du vet. Som en viking. Føkker du med meg så føkker jeg deg og ræva di rett til helvete, fortere enn du klarer å skrike “mamma”. På den annen side, det er jo ikke alle som er sånn. Noen er mer engstelige og beskjedne. De får helt klumpedilla hvis de må forholde seg til en svarting, soper, narkoman motorsykkelbanditt eller hva det nå er som skremmer dem.

Akk ja. Sånn går dagene. Det ser litt rart og nakent ut i bokhyllene nå. Imidlertid henger det fortsatt noen plakater på veggene. Easy Rider, Pulp Fiction og så videre. Filmer og kunstutstillinger. Jeg gidder imidlertid ikke å drasse på alt det jåsset som var kulisser rundt mitt forrige liv. Jeg bor i Spania nå. Stilen er litt annerledes. Faktisk er det ikke urimelig å si at jeg bebor et borgerhjem hvor alt er helt A4 og jeg ikke har bygd noen av alle hyllene, møblene og så videre. Alt er kjøpeting. Så fint, blankt og “interiørdesignmessig korrekt” at leiligheten kunne ligget på Frogner eller Majorstua uten at noen ville reagert på noe av staffasjen. Stedet er fotogent. Det er ikke normalt for meg. Folk vil vanligvis beskrive “mine steder” som teatralsk dramatiske, kanskje litt skremmende, men definitivt ikke borgerlige. Når det er sagt så er det jo fint å ha overflater som er lette å rengjøre både på baderommene (jeg har to av dem) og ellers. Det er fint å ha “integrerte hvitevarer” i hva som sikkert var høye prisklasser da stedet var nytt. (Jeg kaller det 90-talls-fint.) Hva, i motsetning til det badet jeg har bygget selv her i det gamle huset som jeg forlater før uka er omme. Hva skal man si? Forandring fryder? Selv har jeg imidlertid ikke forandret meg så mye som en millimeter siden jeg var tenåring, jeg har bare blitt eldre. Mer rutinert og verdensvant – det skulle da bare mangle – men fortsatt identisk på et sjelelig nivå. Det går jo ikke an å temme sånne typer som meg. Villskapen er noe medfødt. Jeg kan både skades og drepes, men ikke “omvendes”. Tenk om det hva du vil, det er samme for meg. Jeg møter min skaper eksakt slik jeg ble skapt når den tid kommer.

I mellomtiden fortsetter vi med dansemusikken.