Kategori: Blogg

Ortografi betyr rettskriving eller stavemåte og er et sett av skriftspråklige normer som gjelder for et skriftspråk. Ortografi er en av fem hovedkomponenter i det grammatiske systemet. De fire andre er fonologi, morfologi, syntaks og semantikk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å lese korrektur. Hvorfor? Fordi du gjør alltid feil. Det forekommer nesten aldri at en tekst fremstår som hundre prosent korrekt – i henhold til intensjonen – ved første gjennomgang med et kritisk blikk. Kroppen er jo et vinglete maskineri av sjusk og omtrentligheter — og sinnet er enda verre. Nå har selvsagt ikke alle det samme ambisjonsnivået i forhold til grammatikalsk korrekthet, men jeg synes likevel at alle bør gjøre så godt de kan. Du vet. Slå opp ord når man er usikker på stavinga og den typen ting. Og sa jeg ikke noe om å lese korrektur? Jeg skjønner at det føles viktig å få mannskiten postet på nettet så snart som mulig, men det bør faktisk også føles viktig at det du publiserer representerer det beste du klarer å få til ved dette tidspunktet. Fordi det er slik det vil bli oppfattet av leserne. Selv om de ikke sier noe legger de likevel merke til sjusket ditt og dømmer deg på dette grunnlaget. Ingen må tro noe annet. Er dette rettferdig? Ja det synes jeg. Det er ingen menneskerett å være forfatter. Det er en kunst.

Juridisk sett er en ytring alt som egner seg til å “formidle et budskap”, altså inkludert handlinger, teatralske fremføringer, skulptur og dans, med videre. Språkvitenskapen har imidlertid et annet syn på saken. I den konteksten er ytring en teknisk term som kun betegner språkbruk. Dans, billedkunst og andre “symbolske aktiviteter” er slik sett ikke ytringer selv om de fremmer et budskap “på sin egen måte”. Språkvitenskapelig sett er derfor ordet ytringsfrihet fullstendig meningsløst. Poenget med å ha et språk er jo at det ikke finnes noen “grader av frihet” til å ta det i hvilken retning man vil. Det finnes korrekt språk og det finnes “andre ting”. Som vi ser må vi skille mellom språkets form – språkvitenskap – og språkets innhold. Altså hva det er man prøver å si med språkbruken sin. Når man bringer disse to sammen får vi noe som kan måles i grader av tydelighet. Eventuelt kan vi snakke om harmoni, som for eksempel at et svært seriøst budskap bør helst fremmes i et formelt korrekt språk, mens en tekst som basically bare sier “hei på deg” ikke er så nøye. Noe annet er hvor seriøst man tar seg selv. Som alle vet går det an å overdrive på dette området, men det går også an å bli alt for flippete, tøysete og overfladisk. Det er jo vanskelig å ta noen på alvor hvis de ikke tar seg selv alvorlig.

Hva er poenget med å skrive blogg i det hele tatt? Er det for å bli populær og vinne venner? Ser man for seg at det skal bli penger utav det? Kanskje man har en “politisk” agenda som man ønsker å nå frem til flest mulig med? Jeg er nokså sikker på at alle disse elementene finnes på alle bloggplattformer, inkludert denne. Imidlertid stiller jeg meg avvisende til hele konseptet med influensere. Opplegget er jo for fanden evneveikt. Hvem lar seg påvirke av en blogg? Herregud. Da må det i så fall være noe galt med dem. Du vet. Mentale mangelsykdommer, dårlig oppdragelse, emosjonell ustabilitet eller hva som helst annet i den gata. Anstendige mennesker forholder seg bare til anstendig bevisførsel. Det er ikke nok at en eller annen slyngel “sier noe som de ikke liker”. Eventuelt noe de synes er ukorrekt. Eller enda verre: At de liker noen og synes alt de sier er sant, bare fordi de tilsynelatende “er enig” med dem. Hvis man skal la seg påvirke av denslags vil man jo aldri få et fredelig øyeblikk på nettet, fordi det er – enten du har lagt merke til det eller ikke – tjokk fullt av tullinger. Meningen med skrivekunst lar seg like dårlig definere som meningen med all annen kunst. Det bare er. Det er noe folk gjør fordi de liker det. Det er ikke meningen at andre skal “forstå” det. La oss kalle det et ytringsbehov og stanse der. Ytterligere definisjoner er overflødig. Siden kommer naturligvis dette med “tilbakemeldinger” – ting folk synes de må ytre i kommentarfeltet og andre steder – men det får bli en helt annen historie.

Vi holder oss – musikalsk sett – til året 1975 og sånt som var imponerende den gangen.

Har du sett en film som heter Eyes Wide Shut? Det var den siste filmen Stanley Kubrick regisserte og den ble sluppet i 1999. Noen kaller den “et erotisk drama” men det betyr bare at de ikke forstår hva filmen handler om. Den er jo basert på Arthur Schnitzler sin bok Traumnovelle fra 1926, som – sikkert ikke helt tilfeldigvis – ble utgitt på norsk av Gyldendal i 1999 under tittelen “Drømmenovelle”. Jeg vet imidlertid ikke noe om salgstallene, men antar at noen i forlaget satset på at Kubrick-filmen ville drive dem høyere enn hvis boka bare hadde blitt sluppet på egen hånd. Jeg har noen innvendinger mot denne filmen. For det første ville den ha vært bedre med litt mindre ræva skuespillere i de ledende rollene. For det andre er dette typisk David Lynch-materiale. Men når det er sagt så er den jo en artig liten sak, selv om den nesten helt sikkert ville sett annerledes ut i sin ferdige form hvis Kubrick hadde levd et par måneder til.

Boka som filmen er basert på henla handlingen sin til Wien, nærmere bestemt til feitetirsdag – Mardi Gras – som er den siste dagen av den tradisjonelle karnevalsfeiringen, når det er meningen at ting skal være litt uvirkelige, vrangsnudde og maskerte. Dessuten hadde Schnitzler bakgrunn som lege, så jeg har vondt for å tro at han ikke var bevisst med ordspillet mellom Traum (drøm på tysk) og Trauma (sår på gresk, men i mer generell medisinsk forstand betegner det enhver form for skade, både legemlig og sjelelig). I tillegg har denne “drømmenovellen” i sin originale form et distinkt jødisk tema, som Kubrick helt bevisst fjernet totalt fra filmen sin, men som alle vet var det ikke helt ufarlig å være jøde i Wien på den tiden, og verre skulle det bli. Uansett, “såret” i fortellingen handler selvsagt om det ekteskapelige forholdet mellom Fridolin og Albertina (i boka; mens i filmen heter de Bill og Alice), som blir skadet av at Albertina forteller sin mann om en erotisk fantasi hun hadde hatt en gang de var på ferie i Danmark. Senere blir ordet “Danmark” brukt som hemmelig passord for å slippe inn på slottet hvor de bisarre erotiske ritualene foregår. I filmen ble forresten disse scenene spilt inn på Elveden Hall, som jeg besøkte ved et par anledninger da jeg bodde i England, så det er – for meg – en pussig kuriositet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det store spørsmålet er om de begivenhetene som beskrives “skjedde i virkeligheten” eller om det bare var en drøm, noe som aldri blir klargjort i boka — og når det kommer til film så behøver man jo ikke å være så dramatisk som Alexander Jodorowsky var i sluttminuttet av kultklassikeren Holy Mountain for å forstå at “alt dette er bare en film”, men ikke desto mindre har mange mennesker blitt dypt forvirret – kan vi si traumatisert? – av filmer de har sett, fordi bildene blir sittende fast i hodet og det ene med det andre. En drøm er aldri bare en drøm. Filosofer snakker om “virkelighetsnivåer” hvor vi grovt sett skiller mellom indre og ytre realisme, som gjensidig påvirker hverandre på en rekke påvisbare måter. Stanley Kubrick kjøpte filmrettighetene til drømmenovellen i 1968, slik at han endte altså med å sitte på dem i 27 år før han tok tak i saken og fikk klarsignal fra Warner Brothers til å starte opp produksjonen i 1995, under forutsetning av at han hyrte inn “stjerner” til å spille hovedrollene. Ingen kan bevise noe, men selv tror jeg han valgte Tom Cruise og Nicole Kidman fordi de faktisk var et ektepar den gangen, men man behøvde ikke akkurat å være noen slags Nostradamus for å spå at det ikke kom til å vare. Innspillingen begynte i november 1996 og varte til juni 1998. Alle som vet noe om Kubrick har fått med seg at han var beryktet for å drive skuespillerne sine nærmest til vanvidd for å få “mer autentisk skuespill” ut av dem, noe som også skjedde i hans siste film. De særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd.

På amerikansk engelsk kalles filmer som regel movies, en forkortelse av “moving pictures”, og årsaken til at det ser ut som kontinuerlige bevegelser på lerretet – eller “virkelighet” om du vil – henger sammen med menneskehjernens rutiner for “oppdatering av det visuelle datagrunnlaget”, som skjer noe i overkant av tyve ganger per sekund under ellers normale omstendigheter. (En typisk film bruker 24 bilder i sekundet.) Man kan imidlertid øke oppdateringshastigheten i hjernen til oppimot hundre bilder i sekundet, men da vil man få “tunnelsyn” fordi prisen for å øke hastigheten i det fokuserte sentersynet er at hjernen da vil sjalte ut sidesynet til fordel for økt kapasitet rett frem, noe som folk typisk opplever hvis de kjører svært fort med motorsykkel, flyr jagerfly og den typen ting. Jeg vet ikke hva greia heter på norsk, men på engelsk kalles det critical fusion frequency (CFF) og det har mye å si for virkelighetsoppfatningen. Visse rusmidler føkker med din CFF, slik at man oppfatter verden helt annerledes, og det antas at dette har vært poenget med diverse tradisjonelt “psykedeliske” rus-ritualer blant urbefolkninger og andre. Man kan også trene seg opp til å endre sin CFF – både opp og ned – gjennom meditasjon, pusteteknikker og kroppsbevegelser. Hva er poenget? Tja, si det. Hva er poenget med å være i live? Det får man nesten utdefinere på egen hånd. Det finnes ingen generell fasit for slike ting. Spør du meg vil jeg si at “meningen med livet er å oppleve verden” men andre kan ha andre meninger.

Vi avslutter med en klassisk tysk livsopplevelse:

Visse ting i dette livet er absurde. En av dem er hvordan den tyske kjøpesentergiganten Lidl ikke tar seg bryet med å selge “billigvann” i Spania. Ihvertfall ikke i Ponferrada, som er min lokale filial (det er omtrent tyve minutter å kjøre fra der hvor jeg bor). Men absolutt alle andre ting har de til ganske mye lavere priser enn de lokale supermarkedene som ligger i gåavstand fra meg. Følgelig blir det slik at jeg kjører til Lidl i Ponferrada en eller to ganger hver måned for å “hamstre” en del ting av typen salt, mel, vin, krydder, kokekraft, kaffe og matolje (annet enn oliven), foruten diverse annet i den samme kategorien av varer. Du vet. Sånt som ikke enkelt går i ryggsekken og som man heller ikke handler inn særlig ofte. Men altså ikke vann. For å kjøpe vann må jeg dra på Carrefour. Alt Lidl tilbyr er etter måten dyrt “merkevann” som jeg ikke får til å betale for uten å hate meg selv etterpå. Sånn er livet. En ting er å gjøre dumme ting og skjønne det etterpå, når man tenker nøyere gjennom saken, men noe annet er å gjøre dumme ting som man forstår er dumt mens man gjør dem.

Hva er greia? Jeg tipper de har regnet på saken og bestemt at det ikke er lønnsomt for Lidl å konkurrere på vann. Det er ihvertfall ikke tilfeldig at det er sånn. Du vet. De har bare så og så mange kvad med plass i butikken sin og må utnytte dette arealet på optimalt vis i forhold til lønnsomhetsprofilen sin. Derfor blir det som det blir. Det går an å kjøpe vann på Lidl, men da må du betale minst dobbelt så mye som på Carrefour. Er dette noe å bry seg om? Det kommer an på hva slags budsjett du jobber med. Det er ikke bare Lidl som må optimere den økonomiske profilen sin, for å si det sånn. Jeg har relativt sett mye bedre råd i Spania enn jeg ville hatt i Norge, men det er fortsatt ikke rom for frivoliteter. Alt jeg kjøper må kunne forsvares. Tankeløst forbruk er ikke noe aktuelt alternativ — og i den grad jeg har noe overskudd fra måned til måned så må dette settes av til for eksempel tannlegebehandling og andre “store utgifter” som kommer med noen grad av forutsigbarhet. Dessuten kommer det alltids noe uforutsett og da trenger man penger. Alle vet dette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvori består det gode liv? Mange snakker om det men få kan forklare det. Kanskje vi kan si at det består ihvertfall ikke i å bekymre seg for penger fra måned til måned. Si for eksempel hvis man lever med en ustabil boligsituasjon. Sånt kan være hvor slitsomt som helst. For øyeblikket er dette imidlertid ikke noe jeg behøver å tenke på. Jeg har en fem års leiekontrakt til en pris som lokalt sett regnes som “ganske høy” men som i Norge er aldeles latterlig lav, selv om man går for noe langt uti gokk. Videre så har økonomer fastslått at en gjennomsnittlig utgiftsprofil for “normal levestandard i EU” – ikke medregnet boligutgifter – ligger på omtrent 700 euro i Spania (mens det er nesten det dobbelte i Norge) og dette har jeg dekning for, selv om kronekursen tilsynelatende fortsetter å falle ganske dramatisk fra måned til måned. Som alle vet går det an å drømme om hva som helst, men når man skal betale regningene behøver man harde cash. For eksempel er jeg ganske glad i vin, som er perverst dyrt i Norge – mest på grunn av skatter og avgifter – mens i Spania regnes det nesten som en like dagligdags utgift som melk, så det ville blitt væpna revolusjon her hvis man ikke fikk bra varer til under fem euro for en flaske. Konklusjonen må bli at jeg lever ikke noe luksusliv i Villafranca den Bierzo men det er “godt nok”. Jeg kan ikke klage. Eller rettere sagt, jeg kunne sikkert funnet noe å sutre over hvis jeg hadde slik legning, men det har jeg jo ikke. Jeg er det man i bransjen kaller en positiv optimist. Livet mitt er etter måten bra.

Vi fortsetter med klassisk hardrock. Denne er fra året 1975. Jeg var tolv år den gangen og dette var “det tøffeste av alt”.

Har man først pakket ut og reaktivert foodprocessoren så blir det selvsagt aktuelt å lage diverse purèer og denslags. Jeg driver ikke med smoothie, men jeg har en greie med bønner. Alle slags bønner, forsåvidt, men alubias blancas er det mest høyaktuelle på superen heromkring. Garbanzos (kikk-erter) er også noe man får kjøpt billig overalt, følgelig en del av det alminnelige spanske kjøkkenrepertoar, men jeg har faktisk lyst til å lage Frijoles Charros – som er meksikansk – og da må man ha røde bønner. Alubias de Cantabria krever også røde bønner, så da blir det sannsynligvis en slags mashup av de to oppskriftene (de nysgjerrige kan gjøre nettsøk på disse rettene for mer detaljert informasjon). Saken er at begge deler forsåvidt er “cowboymat” i den forstand at dette er ikke avanserte matretter, men de går skamløst inn for å treffe deg midt i fletta med en smakseksplosjon. Hva kalles det? Rustikk bondemat?

Som alle vet inneholder Fabada Asturiana både chorizo og morcilla (en slags svart blodpølse), foruten pancetta (man kan godt bruke vanlig bacon istedet) og Asturias ligger jo rett ved siden av Cantabria, slik at begge disse er basically den samme idèen (bare at Fabada Asuriana bruker hvite bønner), og det er neppe noen alt for grov ektrapolasjon å anta at Frijoles Charros opprinnelig var sterkt inspirert av disse nordspanske godsakene. Man skal uansett bruke både bacon og chorizo i den meksikanske retten, foruten selvsagt “så mye chili som man ønsker” av assorterte typer, men ihvertfall en tre-fire ferske jalapeños bør man ha oppi. Det er ellers ikke noe poeng at maten skal være hott på grensen – og noen ganger langt over – til det uspiselige, som jeg har sett at noen gjør når de skal lage “meksikansk mat”. Smaksrikdom er noe annet. Hvis man på død og liv må ha noe brennhett så er det best å ha dette ved siden av, slik at enhver kan ha på så mye de ønsker (eller ikke). Imidlertid er det viktig at man har røkt spansk paprika tilgjengelig (som jeg pleide å kjøpe på nettet før jeg selv flyttet hit). Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg gjorde før jeg oppdaget dette krydderet – som finnes både i en “søt” (dulce) og en “skarp” (picante) utgave – for nå bruker jeg det jo i bortimot alt jeg lager.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et triks som lønner seg å vurdere er å halvfryse baconet før man begynner å skjære det i småbiter, fordi dette letter den operasjonen ganske betraktelig, men man bør uansett “frese det i sitt eget fett” til det blir sprøtt og krispy. Etterpå bør man spare på overskuddsfettet (det blir vanligvis alt for mye av det) og bruke det til å lage roasted potatoes av en høy kvalitet (det finnes mange oppskrifter på dette også på nettet). Det er ikke noe poeng at jeg skriver ned noen detaljert fremgangsmåte, eller engang ingrediensliste, fordi det er så latterlig enkelt å søke på saken, så jeg nøyer meg med å bare si at “har du lyst så har du lov” i forhold til å lage din egen variant av en hvilken som helst klassisk rett innenfor denne kategorien, altså “rustikk bondemat”. Man bør imidlertid være mer forsiktig med å tøye strikken for mye hvis man skal lage noe innenfor kategorien haute cuisine (altså “det fine kjøkken” på fransk). Men det gjør jeg egentlig sjelden. Jeg liker best å jobbe med det nærmest pornografisk vulgære, som så å si alle liker. Du vet. Når man ikke engang prøver å gjøre sånt som folka får tre Michelin-stjerner for, kanskje mest fordi nesten ingen har særlig avansert utstyr på kjøkkenet hjemme hos seg selv. Ihvertfall har ikke jeg det. Frijoles Charros er jo i utgangspunktet sånt som man lager over et leirbål ute i felten. handler mer om teknikker og håndlag enn om nøyaktighet og fancy utstyr. Siden kan man jo spørre om hvor sunt det egentlig er, men da får svaret bli at poenget heller er å få det godt. Og det får jeg til.

Vi avslutter med litt hardrock – fra 1973, tror jeg – som er den beste musikken til cowboymat.

Når folk snakker om skrik pleier de å fokusere på den skrikende figuren i forgrunnen, men jeg ser mest på bakgrunnen. Du vet. Himmelen, slik den var den gangen Munch fikk inspirasjon til bildet, angivelig ved et punkt på veien opp mot Ekeberg (som er oppmerket med et skilt). Dette var jo like i etterkant av Tunguska-hendelsen i Sibir, som hadde virvlet opp store mengder støvpartikler i atmosfæren, slik at det var ganske dramatiske solnedganger på den tiden. Jeg tenkte på dette senest i går kveld. Det er fortsatt mye røyk på himmelen og sola er knallrød (og så lyssvak at man kan se direkte på den). Det finnes striper og sjatteringer som hadde passet godt inn i et gjennomsnittlig Munch-maleri, men det virker som om det er i ferd med å normalisere seg. I dag tidlig var det bare 15 grader og himmelen virket klar og ren. I morgen skal det visstnok bli regn i tillegg, så da ordner vel ting seg skulle man tro. Vi får se.

Røyklukta henger imidlertid ennå i lufta. Det brenner fortsatt et eller annet sted bak åsene, selv om jeg ikke kan se verken flammer eller oppstigende røyk. Dessuten er det mye stoff om brannstedene på nyhetene. Saken er på ingen måte glemt. Hvis man går på Google Maps og sjekker ut saken vil man se at det er det omtrent like mye brennende areal som ikke-brennende areal i El Bierzo, noe som er ganske sykt. Totalt er det 8-10 forskjellige skogbranner “ganske nært” der jeg bor. Eller noen timers vei å kjøre, om du vil. Ingen har noensinne sett noe verre. Så slik ble det da jeg flyttet til Spania, kan du si. MIn første sommer har vært et inferno, ganske bokstavelig talt. Herregud. For en verden vi lever i. De som protesterer på det mest indignerte mot hele konseptet med “menneskeskapte klimaendringer” er nå nødt til å konstruere temmelig fantasifulle historier for å bortforklare hetebølger og brannsesong. Hvorfor kan de ikke bare holde kjeft? Psykologien i dette bildet er ikke til å begripe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nok om det. Jeg har jo en plan. Senere skal jeg lage Garbanzos a la Navarra – det er delstaten hvor Pamplona (med okseløpet) er hovedstad – som vi også kan kalle “kikk-erter med kremet paprikasaus”. Mesteparten av alt jeg spiser er temmelig vegetarisk, selv om jeg teknisk sett er “altetende”, men jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare blir sånn. Jeg liker best å jobbe med grønnsaker, belgfrukter, nøtter og den typen ting. Kjøttmat er så flatt og evneveikt. Til og med poteter er mer interessant enn kjøtt — men best av alt er gode salater og brød. Noe som ihvertfall er sikkert er at jeg bruker noen helt idiotiske mengder hvitløk. Sikkert mer enn tyve fedd hver dag. For bare en time siden brukte jeg åtte av dem for å lage opp mer salatdressing og det går sikkert med det dobbelte til middag. Av “årsaker” ender jeg alltid med omtrent den samme relative mengden hakket løk og hvitløk i nesten alt jeg lager. Jeg kjenner ingen som bruker mer – eller engang i nærheten av like mye – hvitløk enn meg. Sånn har det vært i mange år, så vi snakker om en etablert vane. Jeg vet ikke om det er noe jeg vil anbefale for andre. Hvitløk er jo et ganske potent stoff som påvirker fordøyelsen og stoffskiftet i kroppen på ulikt vis hos ulike mennesker. Noen – som meg – tåler hvor mye hvitløk som helst uten at det “skjer noe” med dem, mens andre vil formodentlig oppleve noen slags reaksjon. Hvem vet.

Vi avslutter med litt voodobilly. Det passer jo til temaet:

Da virker det som om hetebølgen er over for denne gang. For øyeblikket er det bare 19 grader i Villafranca del Bierzo og det skal toppe seg på 29 utover ettermiddagen, ifølge værmeldingen. Dette er veldig bra etter tre uker med oppimot 40 grader hver dag. Hvordan skal man forklare greia? Det skjer noe med deg når temperaturen uti lufta stiger over den du naturlig har inni kroppen. Du fylles av en slags primal uro. En trang til å “søke dekning” bare at det finnes ingen dekning. Varmen er overalt. Dette går seg til så lenge det bare dreier seg om noen timer, men dag etter dag etter dag? Sånt blir slitsomt etterhvert. Huset blir et tilfluktsrom. Men selv innendørs kryper tempen oppimot 30-tallet utover dagen, som ikke er optimalt for nattesøvnen. Selv har jeg aldri opplevd en så intens hetebølge tidligere i livet. En interessant erfaring? Ja på en måte – jeg taklet det egentlig bedre enn jeg hadde fryktet – men det holder nå. Jeg ser frem mot en høstsesong med mer “normale” temperaturer. Faktisk gjerne litt regn også. Alt er fortsatt veldig tørt der ute.

En kis på YouTube som jeg følger av og til har et slags “prateshow” – på engelsk – hvor han oppsummerer nyhetene fra Spania gjennom uka. Denne gangen var det selvsagt fokusert på alle brannene vi har hatt i det siste. Noen hadde lagt igjen en kommentar preget av “konspirasjonstenkning” hvor poenget var at det har alltid vært varmt om sommeren her i Spania. De tror det er bare bløff og statlig propaganda når det meterologiske instituttet hevder at det er flere, hyppigere og lengre hetebølger nå enn før. Gjør din egen research. Ikke stol på tallene til fagfolk som jobber på heltid med å bygge opp et oversiktelig bilde av hva som foregår. Alle skogbrannene blir startet av agenter som jobber for regjeringen. Hva skal man tenke om sånt? Herregud. Det har vært en “visjon av helvete” i løpet av den siste uka her — og selv nå ligger det et par liter (vil jeg tippe) med svarte askepartikler ute på patioen. Jeg satser på å rydde der i løpet av dagen, eller kanskje i morgen. Vi får se hvor mye som kommer svevende fortsatt, eller om det har gitt seg. For øyeblikket er det ikke noen røyklukt og det er en klar forbedring. Ihvertfall må jeg få feid bort det verste før det kommer noen slags nedbør som omdanner jævelskapen til klister. Man hører forsatt helikoptere som driver og surrer rundt her, så slukningsarbeid pågår ennå et eller annet sted utenfor det direkte synsfeltet, men likevel “ubehagelig nært”.

Krisen i psykiatrien er noe man stadig hører om, men jeg tenker ofte at det egentlige problemet er det relativt høye antallet individer som er fullstendig kokklelimonke med de paranoide vrangforestillingene sine, men samtidig regnes de som “fungerende” i samfunnet til en slags mekanisk tilfredsstillende grad. De er ikke utagerende, bare fryktsomme og desorienterte. Jeg mener, det er ganske drøyt å bare avvise hele klima og miljøproblematikken som en venstreorientert sammensvergelse konstruert for avgrense både ytringsfriheten og det ene med det andre. De får da vitterlig lov til å si akkurat hva de mener, selv om det er fette idiotisk? Det er vanskelig å forstå hva som egentlig foregår med sånne folk. Objektivt sett ser de jo det samme som alle andre ser. Det er vanskelig å ikke legge merke til en føkkings skogbrann. Eller tror de at alle fjernsynsbildene – pluss alt som privatfolk filmer selv og legger ut på nettet – er en den av det store opplegget som konspirasjonen har konstruert for å bløffe folk? Uansett hva de måtte si i kommentarfeltene så tipper jeg de vil få på seg joggeskoene og komme i bevegelse hvis flammene nærmer seg der de bor. Herregud for en tid vi lever i. Finnes det noen egen psykiatrisk diagnose som handler om hvordan det går full tilt i hjernen til folk når de må håndtere mer informasjon på èn gang enn hva de egentlig har kapasitet til? Du vet. Disse som “ser sammenhenger” har åpenbart et problem med å skille snørr og barter. I mellomtiden får det være et frivillig valg om man vil le eller gråte av dem.

En av de mest typisk 80-talls sangene noensinne ble faktisk sluppet allerede i 1979:

Her er den ultimate sannhet om kokekunst: Hvis det ikke smaker bra hjelper det lite hva annet som er bra med en matrett. Jeg nekter å høre på andre og presumptivt sett mer fornuftige argumenter, fordi livet er jo først og fremst en sensuell erfaring. Fornuft er vel og bra, men ikke som styringsverktøy. Det passer bedre som en “rådgivende funksjon” innenfor jobben med å administrere – og helst også optimere – livsprosessene. Hva man liker må til syvende og sist være det som avgjør de viktige livsvalgene. Selvsagt hender det at man av ymse årsaker er nødt til å gjøre ting man ikke liker, men det er bare tragisk hvis dette blir en dominant faktor innenfor hele livsstilen. Jeg er jo ingen psykiater, men det virker ikke akkurat mentalt helsebringende å leve på en måte man misliker, ihvertfall over langen.

Hvis jeg skulle stille opp “tyve gode grunner til å bo i Spania” så er enkel tilgang til røkt spansk paprikapulver en av dem, nærmere bestemt varen Pimentón de la Vera, gjerne av merket La Chinata (lachinata.com) som jeg selv foretrekker. Man får den i to utgaver, henholdsvis dulce (søt) og picante (skarp). Dessuten bruker jeg etter måten ganske mye hvitløk, olivenolje og diverse andre typisk “spanske” landbruksprodukter. Smak er som alle vet ikke noe diskutabelt tema. Folk liker det de liker — og det er sjelden at noen lar seg overbevise til å endre smak basert i fornuftsargumenter. Selv er jeg dessuten ganske sta av natur, så det blir på alle måter et håpløst prosjekt å skulle omvende meg i matveien. Jeg mener, hva har du? Hvis det ikke på en direkte og overbevisende måte er bedre enn de matvanene jeg allerede har så er saken dødfødt. Da mener jeg først og fremst smaksmessig sett, men sunnhet er også et svært tungt argument.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Middagen i dag besto av en “sammenrasket gryterett” kokt i leiregryte (keramikk) inni stekeovnen. Løk, hvitløk, “tacitos de jamon” (små skinkebiter), ferdigkokte hvite bønner på glass, tomatsaus (tomate frito), “caldo de cocido” (kokekraft eller buljong), italiensk urteblanding (“caprese”), persillesalt, røkt spansk paprika, olivenolje og sherryeddik. Det ble ikke så verst etter en drøy time på 180 grader under lokk. Faktisk ble det helt hårreisende godt, noe som også var meningen. Dette er hva vi kaller sinnets vitaminer, altså når noe er så smaksmessig vellykket at man må stanse seg selv fra å “overspise” til en sånn grad at man føler seg helt sprengt etterpå. Jeg lager alltid for mye av denne typen ting, fordi retten blir jo bare bedre av å bli varmet opp på ny. Såpass bør det være. Dette er både billig å kjøpe og enkelt å lage, men det er selvsagt en fordel hvis man allerede har litt “håndlag” med matlaging.

Når det kommer til konseptet fysisk sunnhet – altså en sunn kropp – så er det ingenting som er viktigere enn at maten man ernærer seg på er av god kvalitet. Tenk over saken. En talentfull håndverker kan få til noe som “ser bra ut” selv om han bare har dårlige materialer å jobbe med, men det vil ikke være bra, sånn rent fundamentalt sett. Vi lever i en tid preget av bløffmakere, juks og fanteri — og sånn har det vært ganske lenge. Såkalt ultraprosessert mat (grovt sett alt som er laget på fabrikk) er svært helsemessig skadelig, men likevel er det ikke bare fullt tillatt å selge, det er også det mest vanlige å bruke ute blant folk. Du vet. Sånt som er fullt av alskens kjemiske “tilsetningsstoffer” som ikke forekommer i naturen og som menneskekroppen har vondt for å håndtere. Sånt gir dårlig fordøyelse, fedme og det som verre er. Det er heller ikke særlig inspirerende for ånden, sjelen, mentaliteten, psykologien eller hva man nå foretrekker å kalle greia, hvis man for det meste – eller bare “i stor grad” – lever av ultraprosessert mat. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å i størst mulig grad basere kostholdet sitt på ferske grønnsaker og “ubehandlede råvarer” generelt. Selvsagt er det OK med “noe” havfabrikata, men man bør studere hva det inneholder og forkaste det hvis man kan lese opptil flere “kjemiske komponenter” i varen. Dette er ingen spøk. Dårlig mat straffer seg over tid.

Vi avslutter med en tidløs klassiker fra 70-tallet:

Det går selvsagt ikke an å besvare det spørsmålet, ihvertfall ikke uten å kvalifisere det nærmere. Noen ser ut til å miste det de eventuelt har ganske så øyeblikkelig – om man skal dømme etter alt det gale de finner på – mens for andre virker det som om de går gjennom en lang og seig prosess. Om selve ordet vett er det å si at det åpenbart henger etymologisk sammen med ordet viten, slik at vi snakker om “noe kognitivt” som ikke er fast og fiksert men kan endre seg på grunn av ymse slags ytre påvirkning. For alle praktiske formål er vett synonymt til ordet forstand og det å forstå noe er synonymt til å begripe, det vil si “gripe et konsept med vettet”. Jeg er ikke særlig stø i norrønt (også kalt “gammelnorsk”) men et eller annet sted innimellom alt rælet mitt har jeg en sølvring med påskriften LITI VITI i runer, som utlagt betyr at “det er ikke mye det går an å vite”. Vedkommende ring forårsaket meg forøvrig litt trøbbel en gang jeg ankom USA via Chicago fordi en kis i passkontrollen la merke til den og ba meg forklare meningen med å bære slike symboler. Du kan jo selv tenke deg omtrent hvor smidig den samtalen forløp. Det endte selvsagt med full bagasjekontroll og “strip search”.

Vi skal imidlertid frem til ordet helvete. Det er ikke et “sted” (locus) men en “sinnstilstand” (nous) og ordet er sammensatt av egennavnet Hel (dødsgudinnen i norrøn mytologi) og den kognitive kvalifikanten vete, slik at helvete betyr at man “vet om dødsgudinnen” (eventuelt at man tilhører henne, selv om man fortsatt er i live, for eksempel på grunn av dødsangst). Dette er forsåvidt konsistent i forhold til gamle pave Johannes Paul sin reformative påstand om at “helvete er en åndelig tilstand” (men jeg vet ikke noe om hvor han hentet inspirasjon til en såpass radikal tanke). Uansett, her kommer dagens påstand: Det vi kaller kunstig intelligens er – bokstavelig talt – en helvetesmaskin. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor de har gitt innretningen et slikt navn, fordi i praksis snakker vi jo om “syntetisk plagiarisme”, eller antikreativitet om du vil. En relativt populær KI som ChatGPT har blitt “trent” gjennom å støvsuge nettet for alt de kan finne – og stjele – av originale skriftarbeider i enhver type kategori, og opplegget handler om “statistisk sannsynlighetsberegning” i forhold til hva som er det neste ordet i en sekvens. Studier viser at allerede nå har folk blitt målbart dummere (eller mindre kreativt tenkende) av å bruke denne tjenesten. Vi snakker om atrofi. Har du noen gang hatt en arm eller et ben i gips over noen uker? I så fall vet du at det er ganske sjokkerende hvor raskt muskelsvinnet skjer. En kroppsdel som ikke er i bruk – inkludert ikke minst hjernen – vil bli nedprioritert i den fortløpende næringsfordelingen rundt om i kroppen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er språket? Hva er denne mentale funksjonens egentlige natur? Vi kan si “et kommunikasjonsredskap” og ellers bare trekke på skuldrene, men jeg vil si at det er mye mer enn dette. Har du hørt om begrepsapparatet? Den korteste forklaringen er at dette er et system av ord og formuleringer (samt deres innbyrdes forhold) som brukes til å forstå for eksempel et vitenskapelig emneområde. Ordforråd og formuleringsevne er en integrert del av vettet. Hvis man ikke bruker det vil man miste det. Hjernegymnastikk er minst like viktig for helsa som korporal mosjon — og alt som man “setter bort på anbud” til for eksempel ChatGPT medfører en direkte innskrenkning av evnegrunnlaget. Allerede nå kan vi observere at journalister, advokater, politikere og andre bruker slike tjenester for å “spare tid” eller hva vet jeg. Vi ser det også som “juks” blant både skolebarn og studenter i høyere utdanningsinstitusjoner (jeg vet faktisk ikke om det er tillatt å bruke slike hjelpemidler når det skal skrives stil eller særoppgave, men jeg tipper nei, ihvertfall inntil videre). Det er både vanlig og instinktivt å være lat – naturen er gjerrig med energiforbruk og alt det der – men det er sjelden bra å henfalle til latskapen på en vanemessig måte. Kontrastrategien til latskap er selvsagt disiplin. Det at man har – eller lærer seg – evnen til å “kommandere seg selv” på en strukturert måte. Men dette krever en ganske høy grad av mental kontroll, som man igjen bare kan ha hvis man bruker vettet så ofte og så mye som man kan.

Vi avslutter med noe som ble betraktet som vanlig dansbar popmusikk sent på 70-tallet:

For et par timer siden fikk jeg melding fra spanske myndigheter, av det slaget som legger seg “oppå” alt annet i telefonen og som ikke går bort før du har kvittert for “melding mottatt”. Det handler selvsagt om brann. Som jeg har sutret over et par ganger allerede så lukter det røyk nå mer eller mindre hele tiden. Aske svever i lufta og himmelen har bisarre farger, særlig rundt tiden for solnedgang. Været ser ellers temmelig “tåkete” ut og sola er knallrød. Dette er ikke naturlig. Jeg har ikke snakket med naboene om saken, men jeg tipper at alle tenker omtrent det samme. Det hjelper ikke på optimismen at man får varsel om katastrofeberedskap på telefonen heller. Beveger brannsonen seg hitover? Ikke så vidt jeg kan se, men sånt kan jo skje ganske raskt. Hva skal man tenke om saken? De har det forsåvidt verre i Galicia – i området rundt byen Ourense – men delstaten León er for tiden også “posterboy” for jævelskapen. Det vil si der jeg bor.

Kanskje jeg bør pakke en bag med et klesskift og noen greier i tilfelle det kommer evakueringsordre til Villafranca del Bierzo også, men inntil videre avventer jeg. Det virker lite sannsynlig at brannen skal komme hit. Det er for lite skog og for mye “åpent terreng” som i så fall må krysses av flammene. Uhyggelig er det uansett. Brannmannskaper i tusentall er for tiden engasjert i arbeidet med å få kontroll og samtidig er det fette brennvarmt der ute. Det offisielle tallet er 38 grader men mitt termometer i solveggen viser 45. De som driver med bønn og denslags tigger sannsynligvis om at regnet skal komme og vaske bort hele denne helvetesvisjonen. I mellomtiden noterer jeg meg “en ny og spennende erfaring” i CVen selv om det er en jeg helst ville ha vært foruten. Herregud. Hva man skal være nødt til å bevitne i denne verden. Ellers ser man diverse individer som har vært i medisinskapet og gravd frem de gamle covid-maskene sine igjen, som sikkert ikke er det dummeste man kan gjøre, gitt at det svever jo en del svart aske rundt i lufta. Det legger seg på hagemøblene utenfor huset — og jeg bør sannsynligvis dra og vaske bilen når været blir litt mildere. Hvis varslene stemmer så skal det skje om et par dager. Vi får se. Jeg håper de har rett, for jeg – som alle andre – begynner å bli drit lei av denne varmen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Til slutt en fuzza rockelåt fra bandet til Glenn Hughes som et par år senere ble rekruttert til Deep Purple:

Alt er relativt, som man sier. 21 grader om morgenen er jo strengt tatt ikke kjølig, men i forhold til været vi har hatt de siste to ukene er dette passe knæsj. Om vi bare blir kvitt den temmelig intense røyklukta også så begynner det å ligne på noe. De sier på nyhetene at noe i underkant av 1200 kvadratkilometer har brent ned hittil i år, som er tre ganger så mye som årsgjennomsnittet. De forrige toppårene var henholdsvis 2015 og 2020 — så har vi et femårig mønster her? Vi får vente og se hva som skjer i 2030. I mellomtiden er vel alle enige om at jo mindre skogbrann, jo bedre. Selvsagt er det komplekse årsaker til at ting har blitt sånn, men et moment som trekkes frem av mange er – som i Norge – at jordbruket har blitt modernisert på bekostning av “det tradisjonelle kulturlandskapet” som har fått stå og bli overgrodd.

Mye nedbør gjennom vinteren og vårsesogen medfører “eksplosiv” plantevekst, som så siden tørker ut når hetebølgene kommer, og vi får mye brennbart materiale. I tillegg viser det seg at mange av brannene har blitt startet med vilje av gale mennesker. Hvem gjør sånt? Det ligger vel i sakens natur at man ikke kan forstå hva som motiverer de gale, men det virker ganske drøyt å forårsake så enorme ødeleggelser. Menneskeliv har også gatt tapt underveis, for ikke å snakke om hvor mange dyr, både tamme og ville. Fjernsynsbildene er tildels ganske uhyggelige. Man bør sannsynligvis ikke dvele ved slike ting, av hensyn til ens egen mentale helse, men på den annen side er det vanskelig å la være når det brenner “overalt” mens både røyklukt og aske kommer drivende med vinden hver bidige dag. Kan vi vennligst få litt regn snart?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Også i dag sier værmeldingen at det skal bli oppimot 40 grader varmt, pluss i morgen, men så skal det visstnok falle med omtrent ti grader til uka. Jeg er neppe alene om å glede meg til det skjer. Folk må da være temmelig lei av jævelskapen ved dette tidspunkt. Nå er jo ikke 30 grader akkurat kjølig heller, men i forhold til 40 er det radikalt mye bedre, pluss at omtrent 15 grader gjennom natta gjør at man kanskje kan få sove normalt igjen. Dessuten blir det jo så man kan begynne å bevege seg utendørs på dagtid igjen, som er en klar fordel. Jeg må blant annet ta opp tråden igjen i forhold til diverse byråkratiske problemstillinger. Spanske myndigheter har jo visse krav til fastboende utlendinger. Dessuten må man ha papirarbeidet i orden hvis man av noen grunn skulle behøve medisinsk bistand. For eksempel pleier jeg å ta en sjekk av tilstandene hos tannlegen både om høsten og om våren, som sannsynligvis fungerer “omtrent som i Norge”, men det vet jeg jo ikke ennå. Mange sier at det kan lønne seg å ta ut en privat sykeforsikring også, som typisk skal koste omtrent 50 euro i måneden, så det bør vel også føres opp på “gjøre-listen” sammen med resten av rælet.

For å runde av satser vi på litt klassisk dansemusikk i dag: