Kategori: Blogg

Det finnes selvsagt ingen nøytral posisjon i en sak som handler om folkemord. Enten tar du krystallklar og konsekvent avstand fra opplegget eller så er du en støttespiller. Blyg taushet er samtykke. Å late som ingenting er samtykke. Å si at det finnes mange virkeligheter slik at man kan leve parallellt med overgriperen i èn av dem er samtykke. Kort og godt er alt man gjør – eller overhodet kan gjøre – bortsett fra motstand mot ondskapen, samtykke til det som skjer. Forsåvidt er det en ærlig sak hvis man mener at palestinere er undermennesker eller noen slags “alternative skapninger” som bare kan drepes for fote uten at det er så farlig. Er dette NRK sin posisjon? Da får de i så fall komme ut og si det — ikke bare vise at de mener dette gjennom å plystre og snu ryggen til de verste ugjerningene verden har sett på denne siden av Den andre verdenskrig. Det er jo for fanden nihilisme.

Så langt har Spania, Irland, Nederland, Slovenia og Island stått frem og vist at de har moralsk ryggrad. Norge velger å late som ingenting. Vi er nøytrale sier NRKs programledelse, før de legger til litt pissprat om hvordan de har ansvaret for bred dekning av aktuelle saker uten å ta stilling. Hva annet er de nøytrale i forhold til? Voldtekt og seksuelle overgrep mot barn? Terrorisme og illegal krigføring mot sivilbefolkninger? Å vent … dette siste har de jo allerede samtykket til. Den norske statskanalen synes ikke at de bør ta skarpt avstand fra Israels uhyrlige krigsforbrytelser, på grunn av … hva da? At det blir vanskelig å synge og være glad hvis man samtidig må være vitne til bildene av utmagrede barn og tusener av døde kropper henslengt i massegraver? Det krever en spesiell form for psykotisk sinnelag å ignorere det som foregår i Gaza under henvisning til at det angår ikke meg.

Norge har sin andel av lallende idioter som “støtter Israels rett til å forsvare seg” uten at det skal settes noen grenser for hvor langt de har lov til å gå med sitt “selvforsvar” — men det tar seg dårlig ut at noen av disse er oppegående journalister med et bevisst forhold til historiefaglige elementer og moralfilosofi. Israel er en morderisk terrorstat som aldri engang har prøvd å være noe annet. Dette er det problemet som ligger i bunnen. Israel består i det store og hele av innvandrere som begår den samme typen overgrep mot stedets lokale urbefolkning som skjedde tidligere i Afrika, Amerika og Australia, og det er latterlig å påstå noe annet. Settlerkolonialisme er jo ikke “noe annet” når det begås av et folkeslag som selv har vært utsatt for systematiske overgrep så å si overalt hvor de har oppholdt seg gjennom tusenvis av år. Det blir ikke bedre av den grunn, snarere tvert imot. Det finnes ikke noe som noen kan si om denne affæren uten at det bare blir plattheter uten innhold. Det eneste forsvarlige er å “skjerpe seg” i en grad som hittil ikke engang har vært oppe til vurdering, fordi alle som studerer sionismens historie vil oppdage at de betrakter seg som er moralsk uangripelig herrefolk, altså en slags høyerestående rase som har rett til å gjøre hva de vil mot hvem de vil. Mens vi venter på at Israel skal komme til sans og samling finnes det ikke noe annet som er moralsk forsvarlig – på et absolutt minimumsnivå – enn at alle andre konsekvent holder lang avstand til disse morderne og overgriperne.

Det virker passende å avslutte dette med en religiøs sang.

Min tidligste erfaring med konseptet er fra 70-tallet, da man ofte brukte krydderblandingen karri for å smake til klassiske retter som fiskeboller med hvit saus, som dermed antok mer karakter av “gul saus” med en bismak av det ukjente, men rett skal være rett: Fiskeboller med hvit saus er jo hva man kaller “et blankt lerret” som definitivt behøver fargelegging for å anta noe slags uttrykk som helst. I seg selv har det jo ingen smak overhodet. Når det er sagt så var karri i sin tid en fornorskning av det engelske ordet curry, men ble – utilsiktet – en mer korrekt transkripsjon av det tamilske ordet kari, som betyr krydder. Den fulle og hele betydningen av ordet curry er dermed utlagt: Det betyr “krydret saus”. Verken mer eller mindre. Siden blir det et spørsmål om hva slags krydderier som er de vanlige lokalt sett. India har sin greie – som i det store og hele er likt med Pakistan – mens Thailand har sin.

Dette er i hovedsak de to typene curry jeg pleier å lage. Indisk eller thailandsk. Om det siden ligner mer på andre land i den samme regionen får så være. Du vet. Det er så langt borte at man ikke behøver å være presis, annet enn å forholde seg til de ingrediensene man får kjøpt i spesialiserte “asiabutikker” med vekt i èn av disse to retningene. Poenget er at jeg bruker noenlunde samme prosedyre for å lage sausen i begge tilfeller, men ulike krydderblandinger. Det handler som alle vet om wok, et ord som dekker betydningen av både en metode og et redskap. For å wokke noe behøver man ikke nødvendigvis en wok – altså den spesielle formen for dyp og rundbunnet stekepanne – men en fremgangsmåte som handler om å bygge opp sausen rundt en rempah, det vil si en krydderblanding som skal freses i olje. Det er dette som etterhvert leder frem til en curry, som siden bærer frem ulike typer ingredienser – kjøtt, fisk eller grønnsaker – og typisk serveres med ris. Spesialistene blant oss vet allerede at en rempah er i prinsippet det samme som en sofrito, slik at det handler nesten alltid om løk i utgangspunktet, som så siden bygges ut i ønsket retning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Basiskunnskapen i kokekunst handler mye om varmebehandling og fuktighetskontroll. På det mest elementære plan må du lære kutting, visping, miksing og så videre. Eller prosessering om du vil. Til syvende og sist kan vi si dette er et gren av fagområdet organisk kjemi, bare at kokekunstnere er mer å betrakte som alkymister enn som industrikjemikere. De snakker noen ganger om “smaksvitenskap” men dette er bare tøys. Resultatet blir ikke bra hvis man tenker slik. Dette er definitivt kunst, ikke vitenskap. En video jeg så på nettet påsto at “den hemmelige ingrediensen” i curry er kjærlighet, men dette er ikke en påstand jeg vil gå god for (selv om jeg skjønner poenget hvis jeg legger av meg kveruleringen) for det finnes jo så mange varianter av kjærlighet der ute. La oss kalle det en slags sensuell interesse av å treffe smaken på en måte som tilfredsstiller — men man risikerer å forklare dette ihjel med for mye prat om saken, akkurat som hvordan selv den mest entusiastiske “seksuelle inspirasjon” som eksisterer i en situasjon kan forsvinne som dugg for sola hvis man introduserer for mange intellektuelle elementer. Du vet. Overtenke saken og prate det bort. Sånt skjer. De fleste voksne mennesker har et utvalg slike personlige erfaringer selv. Ytterligere forklaringer er overflødige. Du må bare gå inn i opplegget på en djerv og målrettet måte, men altså som en kunstner.

For min egen del opplever jeg det som nyttig å studere videoer om tilberedelse av diverse matretter som folk har lagt ut på nettet, særlig på YouTube. Selv om jeg ved dette stadium av livet er “ganske flink” med matlaging så antar jeg alltid at jeg er evneveik i utgangspunktet. Fullstendig fette uvitende og inkompetent. Derfor lytter jeg nøye til alt som blir sagt og studerer like nøye alt som blir gjort. Deretter går jeg hen og gjør tingene “på min egen måte” uansett. Det blir alltid sånn. Men før jeg setter i gang med det aktuelle prosjektet svamper jeg opp alle råd og tips som kan være nyttige. Det er jo så mye jeg ikke kan og ikke vet. Dessuten gjør alle tingene på sin måte, som kan være mer eller mindre lik min måte. Ingen “har rett” når det kommer til å lage mat — og den ultimate domsmakten i saken er smaken. Hvis det ikke smaker bra når det kommer på tallerkenen hjelper det jo ikke hva annet som er hvor fantastisk som helst. Det spiller ingen rolle hva man vet og hvor mange navn på tingene man har lært seg utenat hvis det smaker som noe man har laget med ræva. Dette er hovedfokuset. Den hemmelige ingrediensen er viljen til å skape smakskunst.

Det føles passende å avslutte dette med litt funky dansemusikk fra Finland.

Vi kaller det svineknoke på norsk og det er sannsynligvis min favorittdel av dyret. Litt avhengig av hvor i Tyskland man befinner seg vil de fremby og servere denne retten på et antall ulike måter, som grovt sett skiller seg mellom hvorvidt selve knoken er røkt eller fersk, pluss at det er noe jåss med det tradisjonelle tilbehøret. Berliner Bratkartoffeln er hva jeg selv foretrekker – altså “stekte poteter slik de lager dem i Berlin” – men dette er langt fra det mest vanlige. Den røkte varianten kalles typisk Eisbein i menyen og er som regel kokt mens hvis det står bare Schweinshaxe så er det en fersk variant som har blitt langtidsstekt på svak varme — og sprø svor er en æressak.

Meninger er hva de er. Det er ingen som kan rå for sånt, men i henhold til min egen smak så er ikke filet noen særlig interessant kjøttvare, uansett hvilket dyr vi snakker om. Hvorfor det tradisjonelt regnes som den “beste” delen er en gåte for meg, fordi jeg heller mer mot et ord som kjedelig. Nesten alle profesjonelle kokekunstnere vil være enig med meg. Selvsagt går det an å lage de lekreste retter med fileter men det er ikke det stykket de vil velge hvis de skal lage noe bra til seg selv. Sånn er det bare. Fagfolk velger andre løsninger i privatlivet enn på jobb. Keiserens nye klær er beregnet på keisere – det vil si sånne som fantaserer om eksklusivitet, rikdom og makt – mens de som kan faget velger noe som ikke er like imponerende i kraft av sin prisklasse og luksuriøse fremtoning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvis du studerer det de selger i stjernerestauranter – sånne som er MIchelin-anerkjente – vil du oppdage at mye av det er bare dekonstruert og rekonfigurert “gammel bondemat” presentert på en smart og eksklusiv måte. Kokker som jobber på sånne steder går ikke selv på sånne steder — de velger typisk en kneipe som serverer “ekte vare” uten noen pretensjon. Hvilket bringer oss tilbake til den klassiske Schweinshaxe som det strengt tatt tar flere dager å lage på skikkelig vis, noe som i praksis betyr at enten lager serveringsstedet mye av den hele tiden eller så kjøper de inn halvfabrikata. Sånn som den vakumpakkede svineknoken jeg kjøpte på Lidl her om dagen. Man får dem for 4-5 euro per stykk (det går på vekt) og de er “langtidstilberedt” og lagt ut for salg med stekesjy i pakningen, som er et viktig poeng. Alle vet jo at disse delene er de mest gelatinholdige slik at sausen danner en helt annen smaksprofil når den er kokt på haler, knoker, kjaker, tær og så videre. Mye bindevev, brusk og marg. Som alltid, hvorfor ikke velge det beste?

Jeg skal ikke kjede leserne med noen oppskrifter. De som ikke er interessert hopper uansett bare over dem mens de som ønsker å engasjere seg nærmere i saken vet allerede at de kan finne hvor mange hyllekilometer som helst med både ingredienslister og arbeidsbeskrivelser på nettet. Alt jeg skal si er at jeg får bra stell i matveien når jeg steller for meg selv. Kanskje ikke det de fleste forbinder med en “typisk mann” men så er jeg jo heller ikke særlig typete. Snarere en av de som tenker at hvis du vil ha jobben skikkelig gjort så må du gjøre den selv. Jeg vet at jeg kunne ha priset knoken jeg laget til sikkert 3-400 kroner på en bra restaurant og alle ville vært mer enn fornøyd — så spørsmålet må bli om dette er skattepliktig. Jeg kjenner nemlig en murer som fikk baksmell – etter skjønnsligning – på nesten en million fordi han pusset opp sin egen leilighet “på fritiden” med overskuddsmaterialer og verktøy/driftsmidler fra sin egen virksomhet. Logikken i dette var at han hadde noen slags “urettmessig fordel” i markedet slik at den salgsverdien han bygget opp med sine egne hender – altså uten å betale noe firma for jobben – måtte “skattes annerledes” fordi han var fagmann.

Vi avslutter som vanlig med litt hardrock fra musikkens gullalder.

Først kommer det vi kjenner som Det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana – BMAC – som også ofte betegnes som Oxus-sivilisasjonen; et kulturkompleks som grovt sett eksisterte mellom årene 2300-1700 før vår tidsregnings begynnelse. Som alle kan se betyr dette i praksis at ruinene etter BMAC allerede var femten hundre år gamle på den tiden da Alexander Filipovic (“den store”) reiste gjennom dette landskapet på sin erobringsferd og etablerte et antall byer som alle ble kalt Alexandria. Vi snakker om nordenden av Afghanistan nå, hvor Baktria er orientert rundt byen Balk mens Margiana strekker seg inn i de sentralasiatiske stanerstatene, orientert rundt byen Merv i dagens Tadsjikistan. For fire tusen år siden var dette et relativt mektig rike, hvor folk sannsynligvis syntes at de befant seg “midt i smørøyet”, mens nå i dag er det mer som å bo i hårene rundt Satans rasshøl.

Det virker som om det finnes en viss vilje til å gjenåpne Silkeveien, altså den gamle ferdselsåren mellom Kina og Europa som passerer gjennom Sentral-Asia, men det er foreløpig uklart hvordan dette vil spille seg ut i praksis. Det er jo mange som agiterer sterkt for at Kina er en “fiende av vestlig kultur” — noe som selvsagt ikke stemmer, men folk er jo evneveike og det er mange som har en politisk agenda. Derfor går det som det går. Propagandaskrikere får mer oppmerksomhet enn de strengt tatt fortjener. Hva er det egentlig krigshisserne vil? Normale mennesker ønsker seg fred og velstand, noe vi typisk oppnår gjennom handel og tålmodig arbeid, som igjen krever en viss grad av stabilitet og forutsigbare forhold der man bor og jobber. Alle vet dette. Det burde være mulig å få til en positiv utvikling i “BMAC-regionen”. På den annen side så finnes det mye inngrodd fiendskap og historisk grums som kommer boblende opp hver gang denne gryta koker, pluss selvsagt noen av verdens mest fjollete diktaturer, som for eksempel Turkmenistan. Søk det opp og se på saken med dine egne øyne. Det er ikke akkurat sånn at fornuften biter på dem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Menneskehetens hovedproblem er som vanlig dårlige standarder for demokratisk styring og rettssikkerhet. Det er alt for mange luringer som spiller på systemet og alt for få hederlige individer som gjør skikkelig arbeid og ellers passer sine egne saker. Med få unntak er det jo “gode økonomiske muligheter” i de fleste regioner hvis de bare klarer å få skikk på det politiske opplegget sitt. Derfor er det dobbelt deprimerende når det vi kaller rike land henfaller til inkompetanse, dekadanse og korrupsjon. Hva er det som skjer med folk? Nå vet vi jo selvsagt ikke i noen detalj hva som egentlig skjedde med Oxus-sivilisasjonen, annet enn at den kollapset og døde ut ved et tidspunkt, som ikke befinner seg noen stor avstand i tid fra Harappa-sivilisasjonen i Indusdalen, altså dagens Pakistan. Vi antar det handler om endringer i det lokale klimaet og manglende strategier for å håndtere slike “dårlige tider” etterhvert som de kom og gikk. Sånn er det forsåvidt ennå. Det finnes en viss grad av internasjonal solidaritet og vilje til samarbeid, men det finnes enda mye mer kortsiktig profittenkning og “hver mann for seg selv” mentalitet. 10-20-30 år på rad med dårlige avlinger og politisk uro kan åpenbart knekke selv de mest kulturelt robuste sivilisasjoner. Vi finner ruinene etter dem overalt. Hvordan det skal gå med vår egen kulturkrets er foreløpig uklart. De som lever får se.

Vi avslutter med litt klassisk progrock fra sjangerens ubestridte mester.

Det betyr ulykke å stirre på folk som plages med noe. Dette er ikke overtro, det er fakta. Sånn har det alltid vært. Men i den nyere tid har det blitt vanlig å til og med stille seg opp for å filme hva enn det er for slags problem som foregår. Hva skal vi tenke? Verden forandrer seg. Folkeskikk har tradisjonelt vært det som separerer de voksne fra den mentaliteten vi typisk finner i barnehagen og de lave skoletrinnene, men slik er det ikke lenger. Alle er barn nå. Fra fødselen og gjennom hele livet. Dette kalles å være naturlig i et samfunn som tar seg av alle plagsomme småting. Du skal ikke belemres med å måtte tenke og løse problemer, du skal bare nyte livet. Sånn har det blitt. Alle skal i sin egen verden lalle.

Når det er sagt så er det jo vanskelig å ta øynene av det nærmest ufattbare kaoset som foregår i USA. Herregud. Hva er det de har gjort? Alle som leser denne bloggen vet at jeg var ikke optimistisk i forhold til Trumps andre presidentperiode men dette har blitt så mye verre enn noe som var forutsigbart. Det er ikke sikkert at “statene” vil overleve dette. Kanskje kollapser hele mannskiten. Noen er sikkert glad for det, men jeg tror ikke det kommer til å bli støyfritt. Nå om dagen har de en greie med å myrde folk i småbåter utenfor kysten av Venezuela, Colombia og Panama — men samtidig har Trump benådet en mann som var dømt for å ha innført mer enn 500 tonn kokain til USA, på det grunnlaget at han hadde blitt utsatt for et urettferdig komplott som Biden-regjeringen sto bak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva skal vi tenke?

Jeg avslutter med et stykke musikk fra en helt annen tid.

Om jeg skal sammenfatte det i èn kort setning: Spania er vaksinert. Spesifikt mot fascisme, fordi det har de allerede hatt i førti år og (nesten) ingen ønsker seg mer av det samme. Dette nedfeller seg på det praktiske plan i at de har veldig robuste institusjoner designet for å beskytte det demokratiske styresettet — selv om det medfører mye Muppet Show i politikken. Ved dette tidspunkt er jeg registrert som “permanent bosatt i Spania” og har mottatt alle dokumenter, ID-kort og alt som forøvrig hører til. Teknisk sett er jeg imidlertid fortsatt norsk og kommer aldri til å bli noe annet, Spansken min er evneveik, men ikke verre enn at jeg klarer meg, selv om det finnes “forbedringspotensiale”. Det går seg til. Selvsagt er jeg bosatt i Nord-Spania, som er vesensforskjellig fra hvordan de fleste ser for seg Spania. Dette er et grønt område med helt annerledes klima og vegetasjon, kanskje mer som Sentral-Europa enn det jeg kaller Ørken-Spania i sør, med alle sine hvitkalkede adobehus og turistbefengte badesteder.

Spania har allerede varslet at de kommer ikke til å stille opp i Melodi Grand Prix hvis Israel får være med. Norge har som vanlig ingen moralsk ryggrad på den måten. Jeg har møtt amerikanere som trodde at Norge var med på Hitlers side under Den andre verdenskrigen, uten at jeg helt vet hvorfor de hadde dette inntrykket. Etter litt forklaring justerte de så klart dette synspunktet, men det skal likevel nevnes at nazismen sto sterkt i Norge, både før, under og etter krigen. Det var små marginer den gangen og vi observerer fortsatt en viss romantisk forkjærlighet for de autoritære politiske elementene som historisk sett dannet grunnlaget for disse bevegelsene for hundre år siden, og som har fått en slags renessanse nå i dag, blant annet via Fremskrittspartiet. Nordmenn liker fascisme, sannsynligvis mest fordi de bare har et abstrakt forhold til greia. De har aldri brydd seg om å dekonstruere sakskomplekset og eksaminere de enkelte delene som i sum total utgjør nasjonalistisk etnofascisme, men det er deprimerende vanlig å tro at Norge er “bedre” enn mange andre land i verden, som har gjennomgått fryktelige lidelser i regi av alskens autoritære styresmakter, ofte aktivt støttet av USA (noe som var mye mer utpreget før i tiden, selv om det er mer synlig nå).

Enkelt forklart kan vi si at fascisme begynner med premisset om at det finnes “undermennesker” som av ulike årsaker fortjener å bli behandlet annerledes – i betydningen mindre respektfullt – enn normale mennesker. Ofte antar dette karakter av en slags mild overbærenhet, kanskje litt som den man finner i gamle dagers misjonærer som snakket om “de ville” eller eventuelt “de innfødte” og hvordan det var nødvendig å gi dem sivilisasjonens toalettrening, så å si. Disse typene var selvsagt fullstendig fette psykopatiske, men med et smil. Jeg vil deg vel. Du vet. Sånn som foreldre forholder seg til barn, bare overført på voksne mennesker. Den samme mentaliteten finnes forsåvidt ennå, men den har trukket seg tilbake til diverse lukkede miljøer og “frikirker” etterhvert som det norske samfunnet har utviklet seg i retning av å bli mer åpent og aksepterende i forhold til annerledeshet både i livssyn, kjærlighetsliv og “personlig stil”. Imidlertid er det mange som vil ha et strengere samfunn med mer politi, hardere straffer og flere utvisninger av alskens “utlendinger”. Mange er veldig sadistiske på denne måten. De ønsker å se mer lidelse rundt seg. De synes ikke det er bra at folk har det bra. Jeg vet ikke hvorfor men jeg mistenker at det henger sammen med ubehandlede psykiatriske symptomer. Ellers er ting opplagt variable på det individuelle plan, men du vet jo hvordan det er. Folk leter etter “identitet” og de vil gjerne ha et sted som er “deres” hvor de kan henge sammen med “likesinnede” — som i praksis betyr at de vil ha en mer opplevd avstand til “de andre” som de føler seg så krenket og provosert av.

Til sist litt femti år gammel svensk musikk.

Det er i nesten ethvert tilfelle bedre med sykkel – og da mener jeg tråsykkel – men ikke når det regner. Skal du først ha motor kan du liksågodt ha kupè også, det vil si et varmt og tørt oppholdsrom tilknyttet kjøretøyet. Noe annet virker “ikke helt gjennomtenkt” — ut over den såkalte frihetsfølelsen folk liksom nyter når de kjører motorsykkel men som jeg aldri har klart å finne. Jeg forstår det ikke. Jeg føler meg jo alltid og uansett fri. Skal det liksom finnes noe mer? Sikkert av samme grunn har jeg aldri skjønt poenget med cabriolet heller. Hvorfor ta bort taket? Det er jo for fanden evneveikt. Hele poenget med kupè er liksom taket. Du vet. Det lukkede roms sublime mysterier.

Hvorom allting er, hvis to hjul er til glede så er fire hjul til dobbel glede. Ihvertfall når det regner. Jeg er ikke sentimental i forhold til kjøretøy. Det er bare et hjelpemiddel. Hovedpoenget er at man får gjort det man skal uten å kæse budsjettet med unødvendig luksus og “ekstrautstyr” av det slaget som gir en daglig verdiavskrivning som ikke ligner grisen. Finnes det egentlig noe som heter kjøreglede? Det er i så fall en slags sinnssykdom. Eventuelt kan det være runkefantasiene til en typisk tenåringsgutt — som normale menn bør vokse ut av før de fyller tredve. Jeg hørte faktisk noen beskrive bilen sin som en fittemagnet en gang for 40-50 år siden men jeg har aldri skjønt poenget med å ha noe slikt, selv om greia virker etter sitt formål. Hva skal jeg vel med den kvinnetypen som tiltrekkes av bilen?

På nyhetene hører jeg at de største søkeordene på Google i Spania er henholdsvis regn og skogbrann. Muntert skal jo livet være. Det regner som faen i dag men jeg måtte likevel i butikken — hvor jeg endte med å bruke 120 euro på varer som burde rekke helt frem til jul. Visse ting er mye billigere i Spania enn i Norge, sånn at jeg betalte bare 10 euro for en firepakning med normalt store vinflasker av merket Faustino Rivera Ulecia Reserva 2020, som har hensatt meg litt i tvil fordi jeg har alltid trodd at Faustino var et familienavn i regionen Rioja (de selger for eksempel flere varianter av Faustino på Vinmonopolet i Norge), men denne vinen kommer fra D.O. Utiel-Requena, som ligger i regionen Valencia. Det ene er for den saks skyld ikke noe hinder for det andre, men jeg hensetter saken på vent inntil nye data fremkommer. Dette er litt som hvordan jeg nesten glemmer å kjøre bil fra gang til gang, fordi jeg bor jo slik til at det ikke er nødvendig. Jeg kan bare gå bort på superen og kjøpe det jeg behøver. Nema problema. Uansett, 10 euro er 118 kroner, så prisen havner like i underkant av tredve kroner per flaske — for hva som sikkert ville kostst rundt 200 i Norge.

Og sånn går dagene. Jeg henviser forøvrig til en SVÆR hitsang fra året 1977.

Det har vært på nyhetene i omtrent en uke nå, etter at de først fant noen døde villsvin som hadde fått i seg smitte. De vet ikke hvorfra men det spekuleres i at “noen” – man ser for seg en langtransportsjåfør – kan ha kastet fra seg en sandwich med bedervet svinekjøtt som stammer fra en region med smitte. Men ingen vet. Om svinepest er det ellers å si at det er en dødelig sykdom for dyrene men det smitter ikke til mennesker — eller har ihvertfall ikke gjort det hittil. Foreløpig mener spanske myndigheter at de har kontroll på smittespredningen som ennå ikke har vært påvist i noen besetninger med tamdyr, men de har funnet et titall døde villsvin. Jabali som dyret heter på spansk. Søte skapninger har jo mange navn.

For tredve år siden var det et stort utbrudd av svinepest i Spania og folk er – på bakgrunn av erfaringene fra den gangen – ganske nervøse og ingen vil ta noen sjanser. Et utilsiktet bivirkning er at prisene på svinekjøtt har falt, ettersom diverse produsenter gjør et skippertak for å få varene ut på markedet før det eventuelt kommer smitte blant tamdyr som gjør at hele besetninger må destrueres og alle bygninger desinfiseres, noe som selvsagt er en dyr affære. Men inntil videre sier altså myndighetene at de tilsynelatende har kontroll på smitten og at den begrenser seg til villsvin i et avgrenset område av Katalonia (delstaten hvor Barcelona er hovedstad). Likevel er det hva det er. Ordet svinepest får jo folk til å hoppe i stolen og se for seg “worst case scenario” med alt hva det innebærer.

Det er alt jeg har om saken — så da blir det å vende tilbake til dansegulvet.

Det går an – mange vil si det er fullstendig fette nødvendig – å delegere myndighet ovenfra og nedover i en struktur som håndterer praktiske oppgaver, enten vi snakker om et departement eller en kommersiell bedrift. “Sjefskunst” handler om å finne dyktige folk og gi dem spillerom. Imidlertid flyter ansvar i den motsatte retning. Hvis du har ansatt noen i en stilling som det senere viser seg at de ikke behersker så er det ditt ansvar at denne situasjonen har oppstått. Selvsagt kan du gi dem en reprimande, sparke dem, eller hva det nå skal være, men det er din skyld at det har blitt slik og det finnes intet fritak. Derfor er det at “sjefen må gå av” hvis det har oppstått noe som er så storjævlig at hele organisasjonen har tapt troverdighet, selv om det teknisk sett ikke er sjefen som har gjort noe galt.

De fleste normalt utrustede mennesker har en god naturlig intuisjon for hvordan dette fungerer, eller rettferdighetssans om du vil. Det finnes “rimelighetshensyn” og det finnes sånt som man “burde ha forstått”. Den interne kulturen i en hvilken som helst organisasjon henger på hva slags sjef de har. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England. For å skjære fullstendig gjennom kan vi si at man gir myndighet men at man tar ansvar. Dette er den mest fundamentale av alle “lederegenskaper”. Vite hva du skal gi og ta. Bare en dårlig sjef vil skylde på “de under seg” når det er noe. Det er jo i beste fall en stilltiende bekreftelse på at du ikke har kontroll. Distribusjon av skyld og delegering av ansvar er tegn på karaktersvakhet i ledelsen, som igjen svekker organisasjonens troverdighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er alt jeg har for nå. Over til dansegulvet.

Hvis det er noe jeg lurer på er min naturlige tilbøyelighet å spørre noen som vet svaret. Sånn er jeg. Imidlertid er ikke alle laget på den samme måten. Noen foretrekker å tenke selv, i den forstand at de former sitt eget personlige svar. Det folk kaller “din egen sannhet”. Dette mønsteret gjentar seg i store og små ting. As above so below. Det handler om å stole på sin egen evne til å oppfatte, forstå og assimilere sannheten. Du vet. Akkurat der er jeg i tvil. Jeg er skeptisk til meg selv og foretrekker derfor å gjøre både dobbel og trippel sjekk av enhver form for informasjon før jeg godtar den som “sann” (og selv da er det aldri noe mer enn en “foreløpig hypotese” basert i dagens datagrunnlag, som selvsagt kan endre seg i morgen). Jeg vet jo allerede – basert i erfaringsmateriale – at jeg er tilbøyelig til å ta feil. For eksempel gjennom å velge det svaret jeg liker heller enn det svaret som er sant.

Svartefredag er ikke et kulturfenomen jeg har hatt noe forhold til gjennom oppvekst, skole eller arbeidsliv. Jeg tror det er noe nytt de har begynt med. Wikipedia sier at Black Friday skal være den dagen som følger Thanksgiving i USA, som i året 1941 ble fastsatt til å være “den fjerde torsdagen i november måned”. I henhold til amerikansk tradisjon starter årets julehandel på svartefredag. Ihvertfall var det slik før om årene. I nyere tid har det imidlertid vært en tendens til å strekke denne greia ganske langt i både det vide og det brede, slik at nå kan man observere både Black Week, Cyber Monday og Cyber Week. Intet av dette er enkelt å oversette og det lar seg heller ikke uten videre tilpasses til norske tradisjoner. Vi feirer jo jul, som er navnet på en hedensk lysfest tilknyttet solbanens astronomiske beskaffenhet, mens amerikanerne feirer kristmesse, som er en religiøs greie. Ihvertfall nominelt sett. I virkeligheten handler det mest om en forbruksorgie både i Norge, USA og alle andre land som på noe vis markerer årstiden. Det handler om å bløgge lommeboka og spise seg syk på fet mat, før man sovner under juletreet i fylla.

Dette årets julefeiring vil for mitt eget vedkommende være relativt platonisk, i den forstand at jeg har ikke noe forhold til “julens budskap” og er lite interessert i de materialistiske eksessene som folk typisk kaster seg uti. Det er bare vemmelig. Selvsagt kjenner jeg til juleevangeliet – Feliz Navidad, som de sier her i nabolaget, altså “til lykke med fødselen” – men jeg føler ikke at dette har noe med meg å gjøre. Hvorfor skal jeg feire en utenomekteskapelig affære som skjedde blant jøder for 2000 år siden? Det er jo faen ikke klokt. Jeg er norsk. Om jeg skal feire noe så blir det selvsagt fjøsnissen som rasker over isen mens alle de små rotter danser rundt og skotter, eller hvordan det der blir. Du vet. Julebukken og neket. Det kan ha noe med fleinsopp å gjøre, fordi scenarioet høres jo temmelig psykedelisk ut, men den kulturelle konteksten har dessverre gått tapt etter mange hundre år med det uhyggelige kristenfolkets psykopatiske tyranni. Og nå har ikke engang de noe grep på sakene lenger. Ved dette tidspunkt er det ren markedstilpasset hedonisme uten annet innhold og mening enn at du skal bruke opp alle pengene dine og spise på deg noen kilos overvekt i løpet av “høytiden”. Jeg har ikke noe imot fest og moro men dette opplegget er alt for krampaktig.

Jeg avslutter dette med å avspille den siste sanne julesang.