Kategori: Blogg

Det varierer noe hva eksakt man legger i en “nasjonaldag” og for Spanias vedkommende varierer det ekstra sterkt. Jeg oppfordrer de spesielt interesserte til å søke på nettet — men det handler kort fortalt om hispanidad, eller “spanskhet”. Som alle selvsagt skjønner strekker det seg noe utenfor selve Spania, slik at de andre spansktalende landene har også noe slags opplegg for å markere dagen (selv om mange også markerer avstand fra Spania på dagen for spanskhet, som virker litt selvmotsigende, men okay). Til og med USA har sin Colombus Day – riktignok i morgen – som er en reminisens fra denne mer omfattende feiringen av spanskhet. Det er jo ikke til å komme forbi at hele det amerikanske kontinentet er et produkt av stridighetene mellom Spania og England på 1500-tallet, manifestert i vår tid av språkstriden i USA som ikke hadde noe offisielt språk før en presidentordre den 1. mars i år kunngjorde at det er engelsk.

Spørsmålet må selvsagt bli — hva fanden er spanskhet? Hvis vi sier “norskhet” så ender vi med en relativt snever mening på den eksklusive siden av ting, mens hispanidad var og er noe mer ekspansivt og nærmest misjonerende i verden. Vi behøver jo bare å nevne Det spanske imperium, som var verdens første stormakt og som trakk alle de andre imperiene etter seg; først og fremst det britiske – den argeste konkurrenten – men også det franske, russiske, tyrkiske, og så videre, basert i en forretningsidè som ligner den gamle barneleken (sannsynligvis forbudt nå) som ble kalt å kappe land, hvor man blant annet kastet kniv og greier. (Veldig upassende å leke med farlige gjenstander på den måten.) Kolonitiden var i det store og hele et opplegg for å tilegne seg “oversjøiske besittelser” med alle midler, ikke minst militære, og alle deler av verden som ikke er Europa bærer tildels sterkt preg av denne greia den dag i dag. Det har jo skjedd mye stygt i løpet av de 500 årene som har gått siden Cristoffer Colombus landet på øya Guanahani (Bahamas) den 12. oktober 1492. Vi behøver ikke å ramse opp all jævelskapen, men sukker skal likevel nevnes spesielt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På fjernsynet kalles den spanske nasjonaldagen Dia de la Fiesta Nacional, altså den nasjonale festdagen, som funker bra nok som navn på 17. mai-opplegget i Norge også. Jeg har ingen personlige erfaringer som kan dekke opp noen påstander om hvordan de gjør ting i Spania, men jeg tipper det er noen greier med mat og vin. Du vet. Langbord, allsang og det ene med det andre. Kanskje noen flaggremser i gatene. Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt meg nedi byen i dag, men jeg skal definitivt lage meg en eksklusiv potetrett – papas bravas med ekte allioli – senere. Vi får se når jeg gidder å starte opp maskineriet. Inntil videre er jeg fornøyd med å se på opptoget i Madrid på fjernsynet, med noen innlagte reportasjer fra Valencia-distriktet – pluss litt opp og ned langs kysten der – hvor været er litt i overkant “interessant”. Her hvor jeg bor er det sol fra skyfri himmel og 25 grader akkurat nå, så “en fin norsk sommerdag” kan du si, selv om vi er midt i oktober. Jeg hadde ikke egentlig planlagt å holde hviledagen hellig, men det ble sånn da det gikk opp for meg at alt er stengt på grunn av nasjonaldag, inkludert det søndagsåpne supermarkedet i Ponferrada. Ergo mañana som de sier her. Det får bli i morgen. Det er jo ingenting som er så viktig at det ikke kan vente til i morgen.

Det passer antagelig best å avslutte med et bidrag fra Spanias hardeste rockere.

Noen fyrer på nettet snakket segimellom rundt temaet “akademisk forfall” i USA på grunn av kuttet finansiering og støtte til forskningsmiljøene. Det ble nevnt at mange har reist til andre land hvor det fortsatt finnes betalte stillinger og stabile forhold ved universiteter og andre institusjoner som sysselsetter vitenskapsfolk. I løpet av samtalen ble det nevnt et tall for hvor mange “høyt utdannede individer” som har flyktet fra de usikre politiske forholdene, men jeg vet ikke om det er korrekt og jeg er ærlig talt ikke særlig interessert i å utforske saken nærmere heller, men ti millioner mennesker i den ressurssterke delen av det amerikanske arbeidsmarkedet skal visstnok ha pakket sakene sine og flyktet fra USA. Dette korresponderer forsåvidt med en trend på YouTube, som handler om diverse “vanlige amerikanere” som har utvandret og slått seg ned i andre land, blant annet Spania. De søker jo sammen av sosiale årsaker, danner nettverk og utveksler erfaringer.

Samtidig har The United States Immigration and Customs Enforcement Agency (ICE) oppskalert virksomheten sin rettet mot “illegale innvandrere” særlig fra Latin-Amerika men også fra andre deler av verden. De fremstår som militært utrustet og antrukket, gjennomfører razziaer mot arbeidsplasser og boligkomplekser og de stanser også tilfeldige folk på gata for å sjekke statusen deres, noe som er i strid med den amerikanske grunnloven. På toppen av dette har sivilgarden – noe som omtrent tilsvarer det norske heimevernet – blitt utkommandert til en rekke forskjellige byer for å “holde vakt” og være i beredskap mot kriminalitet og opprør. Mange hevder at dette er en forberedelse til å avlyse “mellomvalget” – som etter planen skal skje om et års tid – basert i et eller annet påskudd for å erklære unntakstilstand. Vi får se hvordan ting utvikler seg, men så langt ser det jo ikke bra ut. Mange har bestemt seg for å ikke vente og se, men komme seg ut av USA mens de fortsatt kan. Dette gjelder ikke bare latinamerikanere med tvilsomme papirer men også amerikanske borgere som ikke liker utviklingen, eller som har saklig grunn til å frykte for liv og sikkerhet ettersom utrenskningene av “ukorrekt ideologi” og annen implisitt motstand mot regimet strammer seg til både i nabolag og på arbeidsplasser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tilhengere av Trump og bevegelsen hans hilser alt dette velkommen. De fantaserer jo om “amerikansk storhet” og tror dette er noe som vil la seg oppnå gjennom en ideologisk stømlinjeforming av landet, med særlig vekt på kjernefamilie og kryptovaluta. Du vet. Bibel, flagg og skytevåpen. Det vanlige amerikanske opplegget, slik som det fremstilles dag etter dag på propagandakanalen Fox News (som forsvarer seg i rettssalen med at de er en “underholdningskanal” og at ingen må ta nyhetssendingene deres alvorlig), men også i andre mediatiltak. Faktisk er hele det konservative mediakomplekset en ganske massiv støysender av løgner og tøys, men det er jo tilpasset “den amerikanske smaken” så da så. De har sine tilhengere også i Norge og da særlig blant de som har en mer eller mindre ferdig formet “kristen identitet”. For tiden går det spekulasjon rundt om Antifa – forkortelse for Anti-Fascistisk Aksjon, først etablert i Tyskland på 1930-tallet – kommer til å bli erklært å være en terroristorganisasjon, noe som selvsagt er så vagt at nesten alle kan bli beskyldt for det, særlig hvis de har noe som helst som ligner “venstrevridd ideologi” på telefonen eller i søkehistorien sin på nettet. Fortsatt er det ikke mange nok som tar dette alvorlig nok, mens de som gjør det sannsynligvis bør tenke på å rømme fra USA mens det fortsatt går an — i første omgang til Canada og Mexico, men også til andre deler av verden som er villig til å gi dem asyl. Vi har jo sett dette mange ganger før så vi vet hvordan ting kommer til å spille seg ut.

Det virker passende å avslutte med litt dommedagspop fra Island.

Det er stadig like komisk når folk snakker om å vinne en diskusjon. Jeg klarer ikke å fatte hva det betyr — selv om jeg har et ganske høyt IQ-tall. Kanskje nettopp det er problemet. Jeg ser jo for mange hull i påstanden. Etter min mening kan man bare vinne i en situasjon med “avtalt spill” – altså en konkurranse som er godt definert og har klare regler – mens det er litt her og der hvordan man skal vurdere sluttresultatet av en ordveksling. Jeg skjønner godt hva folk sier når de trekker frem dette med retorisk utmanøvrering av motparten ved hjelp av snedige argumenter men sånt synes jeg bare er jævlig irriterende. Sofisme, hvis du skjønner hva jeg mener. En skikkelig diskusjon er bare vellykket hvis alle som deltar etterpå kan si at de lærte noe av det. Der setter jeg standarden. Det må være smart på ekte, ikke bare jåssete og “smart-ass”.

Det er heldigvis ikke så mye av dette såpass rett etter valget, men politisk gladiatorkamp – altså partilederdebatt og den typen ting – må jo faen slakte og fortære meg være det meste evneveike mediebedriftene noensinne har funnet på (og det er i et felt med ganske hard konkurranse). Hvem er det som får noe ut av sånt? Det ville vært morsommere hvis de la opp til mer håndgemeng og mindre skitprat. La dem slåss istedet. Da ville jeg uten tvil se på det med større interesse. På den annen side, hvis det først skal være kjappe ordskifter og “smart-ass” argumentering så synes jeg de burde bruke proffe komikere og skuespillere som kan “ta den helt ut” sånn som i teatersport. Igjen, mer realistisk underholdningsverdi. Det finnes nok av norske talenter som er kjappe i kjeftamentet. Sånt har jo strengt tatt ikke noe med politikk å gjøre, men det ville likevel vært artig å se hva noen aggressive komikere kunne få til hvis de var nødt til å forsvare et partiprogram mot hverandres nådeløse forsøk på å “vinne diskusjonen” med alle slags skitne knep.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mens vi venter på “politisk debatt som teatersport” er det som ligner mest – på et amatørnivå – diverse synsere på nettet som dessverre ikke er spesielt elegante i stilen, men de får likevel til å lire av seg noen udødelige blemmer av og til. Det har komisk verdi noen ganger. Hva annet er det å si? Det går jo ikke an å ta folk seriøst når de åpenbart ikke aner hva de prater om, de er bare fulle av frustrerte følelser som søker jobb på markedet for hatobjekter. Herregud. Ikke at jeg savner sånt i noen særlig grad – da ville jeg jo gjenåpnet kontoen min på Facebook – men som alle vet er det ofte forunderlig hva presumptivt voksne og sindige folk får seg til å si i kommentarfelt og denslags. Det har en slags litterær verdi for de som klarer å “holde avstand” til det som foregår og ikke la seg engasjere av at idioter gjør sånt som idioter gjør. De som har gjort studier av sånne ting mener de kan påvise et dramatisk fall i generell intelligens ute blant folk etter at nettet kom, og de nye tjenestene fra ChatGPT og lignende gjør ikke akkurat ting noe bedre. Jeg vet ikke. Slik jeg ser det har folk alltid vært late, forfengelige og lettkrenkede — det er bare at nå skjer det mye oftere med mange flere. Mennesker er som alle vet noen temmelig kranglete dyr. Det skal ikke mye til før vi har det gående.

Vi avslutter med litt nyere hardrock fra Spania.

Denne dagen er en passende dag for panerte kyllingfileter. Jeg liker dem tynnskjærte, slik at de egner seg for høy varme og blir raskt ferdige. Først vender man dem i en blanding av mel og krydder, deretter i vispet egg og til slutt i brødsmuler før de går i olivenolje som er varmet opp til rett under “røykpunktet” sånn at de blir sprø utvendig og “dampet” innvendig til den samme tid. Det er ikke vanskelig, men det går ikke an å sjuske med jobben heller. Disse er best servert mellom to stykker brød. Du vet. Som sandwich, med salat, tomat, løk, sennep og “hvitløksmajones”. Ihvertfall er det slik de ender her i huset. Produktet kalles bocadillos i Spania og man får kjøpt dem stort sett overalt.

Nå selger de jo selvsagt sandwicher i de fleste land hvor folk vanker med sin typiske “lunsjhunger” og defor ønsker å ha i seg noe enkelt, raskt tilberedt og etter måten billig. Er pølse med brød en sandwich? Folk diskuterer saken, men det som ihvertfall er sikkert er at folk kjøper pølse med brød i Norge på den samme måten som de kjøper bocadillos i Spania. Det er håndholdt og man blir ferdig med det i rimelig tid. Varen kurerer den umiddelbare sulten men porsjonen er ikke så stor at den avslutter dagens matbehov. I løpet av de timene som gjenstår før det er middahstid rekker man jo å opparbeide en ny sultfølelse. Det er mat men hele seansen inneholder minimalt med “servering” – noe variabelt i forhold til hvor man går – og man kommer seg raskt videre på sin vei. Faktisk kan man spise mens man går.

Det er umulig for meg å si hva andre tenker, bortsett hva hva de velger å fortelle. Folks vaner og privatliv er ikke min sak, men noen ganger snakker du jo med folk, bla bla, ditt og datt, historier utveksles og det ene med det andre. Det er på denne måten jeg har oppdaget at jeg er “ganske normal” i matveien, altså i forhold til hva jeg liker og ikke liker, hva jeg forventer og forlanger av “bordskikk” og den typen ting. Jeg er ikke noe særlig “vanskelig” på den måten — men når jeg sier nei mener jeg nei. Jeg markerer hvor grensa går. Det er ikke en forhandlingsposisjon som kan bevege seg med den rette form for påvirkning. Bare tro meg. Jeg er ikke enn sånn som kan “overtales” og jeg liker ikke når andre er det heller. Det er jo alltid greiest når folk er tydelige. Bare lat som om alt er ferdig diskutert. Skal du ha en sandwich? Ja eller nei er akseptable svar. “Jeg vet ikke” fungerer dårlig. Tilbudet eksisterer innenfor et vindu av tid som vil lukke seg permanent om ikke særlig lenge. Det går ikke an å komme etterpå og si at du har ombestemt deg. Omtrent sånn bør jo ting fungere i denne verden, synes du ikke?

Vi avslutter med en ordentlig festsang fra gamle dager.

Det begynner å bli litt varmgang i tenkamentet hos nazistene. Krenkelsen over at Donald Trump likevel ikke fikk Nobels fredspris bringer frem frådende frustrasjon og raseri hos mange av disse fredselskerne. Det er ganske komisk. Jeg venter litt med å mene noe om Maria Corina Machado. Først vil jeg høre hva folk fra Venezuela – som jeg kjenner – har å si om saken, fordi jeg aner strengt tatt ikke hvem hun er. Det virker jo upassende å basere min oppfatning i rykter som spres mellom folk som aldri engang har vært i Venezuela, ikke kjenner noen fra Venezuela, og som aldri før har hatt noen slags interesse av hva som foregår i dette hardt prøvede landet. Min erfaring med politikken er jo at man som regel må velge mellom det verste og det nest verste. Det forekommer nesten aldri noen udelt bra kandidat eller en løsning som alle liker. Spørsmålet må bli hvilken retning ting beveger seg i, ikke om de vil komme frem til målet.

Har vi en fredsavtale mellom israelere og palestinere nå? Det tviler jeg på. Imidlertid er det bra hvis de tar en pause med drepingen for en stund, sånn at folk for områdd seg litt. Medlemmer av Netanyahus regjering sier de vil trekke seg – slik at regjeringen faller – hvis folkemordet bringes til opphør — og det er så vidt jeg har forstått et soleklart flertall blant folket i Israel som ønsker en Endlösung der Palestinerfrage enten det blir å utvise dem til slike land som er villige til å ta imot noen millioner flyktninger eller å bare drepe dem alle sammen. Det blir hipp som happ. Poenget er jo å bli kvitt dem, ikke så mye hvordan det skjer. Alle vet at målet helliger middelet. Jeg vet ikke om det å være “historieløs” engang regnes som skjellsord blant folk flest, enten de identifiserer seg som israelere, amerikanere eller hva som helst annet. Kanskje var det en gang slik blant mennesker som verdsatte kunnskap, men ingen bryr seg om sånt lenger. Det er jo bare å spørre den kunstige intelligensen på smarttelefonen hvis det er noe man behøver å vite.

Ellers er det å si at det regner i visse deler av Spania. Ganske mye også. Det er en DANA – Depresion Aislada en Niveles Altos – som heter Alice. Hun har lagt seg til over Murcia-regionen langs middelhavskysten for å slippe ned gigantiske mengder regn på relativt kort tid, sånn at de fjernsynsbildene som går nå viser mye blålys og sperringer men heldigvis få ville tilstander hvor folk er i livsfare. De fleste fikk seg jo en støkk etter det som hendte i Valencia i fjor. Ikke desto mindre finnes det folk som er ute og kjører bil. Hva tenker de på og hva tenker de med? Det kan ikke jeg svare på. Jeg har aldri skjønt meg på mennesker. De er ubegripelige. Vi kan imidlertid si med rimelig sikkerhet at de er ikke intelligente. Det er andre krefter som driver dem. Mens sana in corpore sano sier et romersk uttrykk. På norsk er det vanlig å oversette det med “en sunn sjel i et sunt legeme” — bare at mens betyr jo ikke sjel, men sinn. Sunn fornuft i sunn kropp ville fange opp meningen mye bedre — fordi hensikten nettopp er å peke det interaktive forholdet mellom kropp og sinn. Hvis det ene av de to elementene er usunt vil jo det andre også bli det. De er avhengig av hverandre.

Vi avslutter med litt progressiv fransk visesang. Det lønner seg å se videoen helt igjennom.

For en stund siden skrev jeg noe om Larry Ellison og Oracle. Saken var at OpenAI – selskapet bak ChatGPT – kom med en ordre for fremtidig datakapasitet hos Oracle (som driver med datasentere) til en verdi av 100 milliarder dollar. Der og da fokuserte jeg på det komiske elementet, nemlig at dette sendte aksjeverdien til Oracle så høyt at Larry Ellison plutselig var “verdens rikeste mann” (målt i tryllepenger) og dette gjorde Elon Musk sjalu. Det konkurreres jo litt om den gjeveste tittelen blant disse evneveike trollene. Herregud for noen creepy idioter. Uansett, det neste som skjedde var selvsagt at Oracle bestilte nye superchips fra Nvidia for det samme beløpet, 100 milliarder dollar, sånn at aksjekursen til Nvidia gikk til værs igjen. Alle skal jo ha Nvidia-chips for å “være noen” i det store kappløpet mot “generell kunstig intelligens”.

Det siste som har skjedd i saken er at Nvidia har kjøpt aksjeandeler i OpenAI for 100 milliarder dollar. Pengene går altså på rundgang mellom disse selskapene. Det er faktisk akkurat så dumt som det ser ut som. Spørsmålet må derfor være hvorfor de gjør dette. Hva er poenger med å sende et gigabeløp med dollars på rundgang mellom bobleselskapene? Vi vet allerede svaret. Det er selvinnlysende. Det handler om bevegelser i markedet av den typen som gjør alle tilskuerne entusiastiske – og/eller fyller dem med FOMO – slik at aksjekursen går i været og sparepengene sitter løst hos de som tror det lønner seg å investere i denne dansen rundt tryllepengene. Kort fortalt skjer det imidlertid ikke noe mer eller annet enn at de taper pengene sine. Vi vet allerede dette. Det er selvinnlysende. Her er en enkel huskeregel: Hvis du er invitert til en dans med tryllepenger og du ikke vet hvem som er slaktegrisen, så er det du.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På en abnormt stor skala er det som foregår pump & dump – det betyr akkurat hva det høres ut som – kombinert med det hypnotisk-magiske casinoelementet at “kanskje vil de oppnå generell kunstig intelligens” og da vil alle få premier av ethvert slag, for da har jo menneskeheten endelig klart å finne opp “smarte maskiner” som vil ta over og løse problemene for oss før vi engang vet at vi har dem. Halleluja. Nirvana. Ingen behøver å jobbe mer. Alle kan ta helårsferie og bare drive med kreative kunstprosjekter og den typen ting, eventuelt bare vanke på stranda og drikke søte drinker med små paraplyer oppi. Det er som alle kan se litt uklart for meg hva folk egentlig tror skal skje med de store dataselskapene men jeg vil tippe at det ender med noen slags stjernesmell om ikke særlig lenge. Du vet. Markedet vil justere seg, som Jamie Dimon (sjefen for JPMorgan Chase) nettopp uttalte i et intervju på en av finanskanalene. Det kan skje allerede i morgen, om seks måneder eller om to år, men at det kommer til å skje er fette idiotsikkert. Og da vil det gå som Sam Altman (sjefen for OpenAI) sa i et tilsvarende intervju: Noen vil tape idiotisk mye penger. Bare ikke han. De som taper i sånne spill er – som alltid – småsparere og pensjonsfond som lar seg lure til å hoppe på karusellen.

Vi feirer forretningsfolkas fremgang med en coverversjon av denne klassiske sangen.

Referanse: NRK.no

Redaksjon: Linken ovenfor virker ennå, men etter at jeg skrev avsnittene nedenfor dette – som er lagt til senere – har noen vært inne og lagt til mer eller mindre det som jeg etterspurte. Jeg skal imidlertid ikke ha æren for dette, fordi som alle vet er jo ikke korrelasjon det samme som kausasjon. Hva jeg tror har skjedd er at noen med redaktøransvar har lest den opprinnelige artikkelen og bedt journalisten om å gå gjennom materialet èn gang til, med noen utdypninger her og der for å gi et mer helhetlig inntrykk av hva som egentlig foregår. Jeg er imidlertid glad for at dette har skjedd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den opprinnelige teksten følger nå.

Interessant nok har det begynt å komme signaler som får meg til å tvile på NRKs journalistiske integritet. I dag har de en artikkel – linket ovenfor – om tiltalen som er tatt ut mot statsadvokaten i New York, Letitia James, på vegne av Donald Trump og hans kampanje for å hevne seg overfor alle som har våget å konfrontere ham. NRKs artikkel er vinklet på en måte som ikke bare normaliserer Trump men også omtaler Lindsey Halligan som om hun en er seriøs person som vet hva hun driver med. Statsadvokaten i Virginia fratrådte jo stillingen sin på grunn av kravet om straffeforfølgelse av blant andre Letiria James og forhenværende FBI-sjef James Comey. Lindsey Halligan er installert i denne jobben uten å ha noen som helsr bakgrunn fra embedet, eller engang erfaring fra rettssalen. Alt hun har er viljen til å tjene Trump og hans interesser — som i dette tilfelle betyr å ta ut en useriøs tiltale mot sakesløse individer.

Både Comey og James beskrives som politiske motstandere av Donald Trump, mens de egentlig bare har gjort jobben sin uten å la seg psyke ut av dette monsterets konstante “gaslighting” og truende fremferd. Alle rimelig velorienterte folk har hørt om krigståke. Du kan slå opp begrepet på egen hånd for å bli opplyst, men kort fortalt er det når man står til knes i “begivenheter” på en sånn måte at det er vanskelig å danne rasjonelt overblikk og holde hodet kaldt. Man vet ikke nok om ting men man er ikke desto mindre nødt til å handle. Dette baller på seg og medfører “blindhet” overfor alt annet enn sakenes mest umiddelbart nærliggende aspekter. Du behøver jo ikke mange hestekrefter i fantasien din for å se for deg at det er vanskelig å fatte godt informerte beslutninger i en krigssituasjon. Blindheten overfor Donald Trumps natur og karakter er således en form for krigståke fordi det kommer et konstant bombardement av absurde påstander og bent frem kriminell atferd fra den kanten. Folk klarer ikke å henge med. Historien kommer ikke til å være mer nådig mot Trump enn den er mot alle andre statsledere som har vist diktatoriske ambisjoner — samt selvfølgelig alle som har jobbet for å støtte ham på ulikt vis, inkludert journalister og andre som – bevisst eller ubevisst – bidrar til å normalisere ham.

Ved dette tidspunkt er vi ni måneder inn i Trumps andre presidentskap og ting har gått omtrent så “bra” som man kunne forvente. Det amerikanske samfunnet er i ferd med å ødelegges på en måte som vil ta mange tiår å rette opp igjen, om det overhodet vil la seg gjøre. Det er forbløffende at folk ikke innser dette, eller skal vi kanskje heller si at de ikke klarer å forholde seg til Trumps politiske tåkemaskin. Som journalist har man et ansvar for å presentere saker som om man er “den første som skriver historien om det som skjer” på en måte som ikke i betydelig grad fraviker de normale prinsippene for historiefaget. Hvis man ikke får til dette bør man finne seg noe annet å jobbe med. Propaganda er jo en velkjent teknikk for å fordreie folks virkelighetsoppfatning i en tilstrekkelig grad til at de politiske aktørene får gjennomslag for sine ambisjoner. “Etterpå” skjønner naturligvis alle alt, men da er det også for sent til å stanse dem, eller engang legge noen slags bremser på dem. Vi kan til en viss grad skjønne at amerikanerne er tildels lammet av frykt for hva som kan skje med dem hvis de stiller seg i veien for Trump – James Comey og Letitia James illustrerer jo dette godt nok – men det er vanskelig å tilgi norske journalister for slurv og latskap i forhold til å holde seg godt informert om hva som foregår i USA. Vanlige sivilister behøver selvsagt ikke å være noe mer enn evneveike troll, men de som jobber med disseminasjon av informasjon har en forbannet plikt til å holde seg oppdatert om sakenes faktagrunnlag.

Vi runder av med litt finsk lystighet.

Jeg følger diverse kanaler på YouTube hvor de “driver med mat” på forskjellige nivåer — alt fra dyrking av grønnsaker og partering av slaktedyr til mer ordinær demonstrasjon av hvordan man gjør ting i praksis. Du vet. Det er jo èn ting å lese en oppskrift men noe helt annet når du får lyd og bilde i tillegg. Jeg skal ikke ramse opp navn på alle kanalene jeg følger, bare nevne Fallow, som også er en restaurant i London, men de to gutta som lager videoer om matlaging er fenomenale, og da særlig for de som selv er – eller har vært – mer eller mindre profesjonelle innenfor kokkefaget. Uansett, hvis du har sansen for artig og kreativt fjernsyn om matlaging så vil du like Fallow. Follow the Fallow, som man kan si på engelsk.

Videre så finnes det mer “vitenskapelig” orienterte kanaler hvor de tar for seg diverse historikk, prosedyrer og det ene med det andre. Jeg henter en del inspirasjon fra sånt, men mesteparten er egentlig bare pornografi. Jeg ser på det uten å ha noen plan om å kopiere det de gjør, ut over at det noen ganger gir meg idèer om ting jeg selv kan gjøre. For eksempel ser jeg ikke på programmer om vin fordi jeg søker saklig informasjon om det eller det vinmerket, men mer av en “livsstil” type årsak, litt som hvorfor det er interessant å se på programmer om hvordan de har innredet et slott eller noen annen slags bygning som befinner seg utenfor min sone for realisme. Jeg kommer aldri til å være i en slik situasjon selv, men jeg ser på det likevel fordi jeg opplever det som interessant på et slags abstrakt vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet ikke hvordan jeg skal oversette det engelske uttrykket culture vulture fordi “kulturgribb” låter liksom ikke helt bra men tanken er uansett at man ankommer kadaveret etter en kulturhendelse for å plukke det rent etter at selve greia har blitt avsluttet og alle de kula folka har beveget seg videre til neste begivenhet. For å være helt ærlig så trives jeg ikke helt midt i smørøyet for kulturhendelser. I am not in with the in crowd. Det er for anstrengende med den litt sånn narcissistiske stemningen som oppstår på et sted hvor det oppholder seg mange individer som konkurrerer om oppmerksomhet fra et sammensatt publikum av strebere, smiskere, linselus, kjendiser, kritikere, fotografer og resten av åsgårdsreia. Herregud. Ikke min greie. Jeg har vært på en del slike arrangementer men jeg trives ikke med det, uten at jeg klarer å sette fingeren på eksakt hvorfor. Det er noe med “falskhet” og folk som gjør seg til for hverandre. Verst av alt er motearrangementer, hvor designere, modeller og denslags samler seg for å drive meg gjensidig manipulasjon, sjalusi og baksnakkelser. Det er ikke helt fritt for den typen ting i den gastronomiske verden — men jeg holder trygg avstand (tror jeg).

Nok jåss og tøyseprat. Vi setter over til en coverversjon av Bee Gees som ingen har sett maken til før.

Bildet ovenfor er hentet fra filmen Satantango, regissert av Bela Tarr i 1994. Den er syv og en halv time lang, så om du vil definere verket som en “miniserie” eller en ekstra lang langfilm får bli en smakssak, men det er uansett litt av en film, i likhet med alt annet Bela Tarr har laget. Han er jo en av “de store regissørene” som filmelskere typisk trekker frem når de skal gi noen eksempler på uforfalsket filmkunst. Også jeg. Det er ikke noe å lure på engang. Hvis du er glad i Tarkovskij, Bergmann, Kurosawa, Fellini og så videre — så kommer du helt sikkert til å like Bela Tarr også. Jeg vet ikke hva som finnes for distribusjon i Norge, men den britiske publikasjonsplattformen Artificial Eye – som forøvrig har jævlig mye bra ellers også – har ihvertfall gitt ut Bela Tarr sine filmer med engelsk tekst.

Hvorom allting er, filmen Satantango er så klart basert på boka ved samme navn, skrevet av László Krasznahorkai og utgitt i 1985 — på ungarsk, eller hva de enn kaller språket folk snakker i Ungarn. Det er komplett uforståelig for alle andre, men likevel ikke verre enn at boka ble utgitt på norsk i 2015. Jeg er usikker på eksakt når, men jeg lånte Satantango på biblioteket og leste den en eller annen gang mellom år 2015 og 2020. Jeg har skrevet en anbefaling av den her i bloggen minst èn gang tidligere. Imidlertid har jeg ikke lest noe annet av den samme forfatteren, som altså nå nettopp fikk Nobels litteraturpris for i år, til min (og mange andres) store tilfredsstillelse. Vi gratulerer og skriver under på at det var et velfortjent valg. Folk som liker å lese – i den grad de finnes ennå – bør sjekke ut denne forfatteren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mer er det ikke å si om saken, så vi avslutter med litt kunstferdig/eksperimentell finsk svartmetall.

Refranseartikkel: NRK.no

Artikkelen som er linket ovenfor er skrevet av en journalist som åpenbar ikke kjenner til “vær varsom” – prinsippet eller plakaten, det blir samme sak – fordi hun tillater ei evneveik sugge å prate tøys i offentligheten med bilde og full pakke. En student “mener det er enklere å bruke ChatGPT” enn å forholde seg til pensummaterialet under sykepleierstudiet. Hvis det var opp til meg ville jeg sparket denne studenten ut — til skrekk og advarsel for alle andre. Poenget med å studere er jo ikke at det skal være enkelt men at du skal lære faget gjennom forsvarlig bruk av foreskrevet kildemateriale. Dette gjelder uansett hva du studerer, men det er dobbelt så viktig innenfor helsefagene. Ser du den?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Saken er at det går ikke an å stole på “kunstig intelligens”. De hallusinerer, dikter opp ting og gjør grove feil, noe man vil oppdage øyeblikkelig hvis man har innsikt i emnet det snakkes om, men som kan være dødelig farlig for de som er i ferd med å bygge opp sin kunnskapsbase innenfor et fagområde. Det korrekte ordet for slikt er juks. Denne studenten fusker uten engang å forstå det. Hun er rett og slett en lallende idiot. Journalisten burde tatt ansvar her i stedet for å utnytte dette evneveike trollet for å konstruere en sensasjonalistisk historie. Men nok om det. Det betimelige spørsmålet må bli: Hvor vanlig er denne typen juks innenfor helsefagene? Og andre fag? Finnes det noen som har kartlagt problemet?

Jeg etterspør et politisk vedtak i forhold til bruk av KI-tjenester. De som leverer slikt må godta ubegrenset plikt overfor erstatningsrett og økonomisk ansvar i de tilfellene når maskinen deres føkker opp noe som har alvorlige konsekvenser, inkludert ethvert tilfelle av forfalskning og svindel som støtter seg i denne teknologien. Hvis ikke må de nektes å operere på det norske markedet. Det er ikke noe argument at “det ikke er deres feil” om noen misbruker maskinvaren, fordi hvis de ikke leverer dette tilbudet vil det heller aldri bli aktuelt med noe misbruk. Ser du? Lett som bare det. La de som finner opp, tilvirker og distribuerer de farlige tingene bære ansvaret for hvordan tingene blir brukt. I det aller minste må det utarbeides komplekse juridiske avtaler – som tar hensyn til samtykkekompetanse og ikke bare handler om å klikke på en knapp som sier “jeg godtar dette” – mellom alle ledd i den logistiske kjeden fra de som lager jævelskapen til de som befinner seg i det siste leddet som “dårlig informert sluttbruker”.

Vi avslutter med litt garantert organisk tilvirket kyllingsuppe.