Kategori: Blogg

Det er selvsagt uråd å diskutere smak – folk liker det de liker og noe mer er det ikke å si – men det går likevel an å føre en slags “sammenlignende samtale” for å eventuelt utvikle et sett med objektive kriterier for den gode smak og hvordan dette arter seg i praksis. Synes du ikke? Folk snakker jo på dønn fette alvor om god og dårlig smak som om dette er noe det finnes alminnelig enighet om, mens en stor andel av de som deltar i diskursen sannsynligvis bare jatter med og sier ja og nei på “de rette stedene” fordi de er redde for å stikke hodet frem og enten utsette seg for skarp kritikk eller å måtte forsvare et synspunkt de har vansker for å formulere klart selv om de vet godt hva de mener.

Selv er jeg jo en slags psykopat fordi jeg driter loddrett i hva andre mener og hva som er “korrekt”. Jeg gjør som jeg vil og hvis du ikke liker det kan du bare reise og ryke. Fatteru? Jeg er sjefen her og du skal bare holde kjeft, lytte og lære. Sånn er det med den saken. Nå som vi har den saken ute av forutsetningenes verden kan vi bevege oss videre og se på hva som er det beste kjøttet fra henholdsvis storfè og svin. Problemet jeg støter på i Spania er at folk vet hva som er best, så prisnivået innretter seg naturligvis deretter, mens i Norge finner du for eksempel billige svineknoker året rundt — og noen ganger er de skambillige. Vi snakker om 30-40 kroner kiloen. Herregud. Folk vet ikke hvor bra de har det. Det visste ikke jeg heller før jeg havnet her og måtte omkalfatre hele standardoppsettet mitt for vanlig middagsmeny.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis er grønnsaker vesentlig mye billigere i Spania enn i Norge og siden sikkert 60-70 prosent av kostholdet mitt er grønnsaksorientert så spiller dette seg fordelaktig ut når budsjettet skal revideres. Jeg vet ikke hva greia er. Jeg kan ikke forklare det. Jeg har bare aldri vært like kjøttsulten som folk typisk later til å være i Norge – jeg mener, du møter jo en del som på ramme alvor mener at hvis det ikke er et dominant kjøttelement i middagen så er det ikke ekte mat – og saken er for mitt vedkommende at det finnes så mye snasent man kan lage med bare vegetabilske ingredienser at jeg opplever ikke noe savn (eller skal vi si abstinenssymptomer) hvis jeg går mange dager i strekk uten å ta til meg animalsk føde. Når det er sagt så er jeg definitivt ingen vegetarianer heller, eller engang noen “sunnhetsapostel” i konvensjonell forstand. Det er mange hundre ganger viktigere for meg at maten smaker godt enn at den er sunn, selv om flaks (eller noe annet) ofte gjør at jeg får til å kombinere begge deler innenfor de budsjettrammene jeg opererer med.

Hvorom allting er, jeg var en tur på det franske supermarkedet Carrefour her om dagen. Jeg går dit fordi de selger den beste Gouda-osten (den vellagrede som er ganske hard i konsistens og “krystallisk”) men de har også en ferskvaredisk for alskens kjøttvarer som jeg pleier å kaste et blikk på når jeg er der. Du vet. Det handler om hva de har akkurat den dagen og hva det koster. Flaksen var med meg fordi de hadde en oksehale – rabo del toro – til salgs. Eller kanskje det var en kuhale, hvem vet og hvem bryr seg, det blir jo i praksis det samme, men de fleste oppskrifter som bruker denne ingrediensen kaller det for oksehale, så da så. Jeg endte med å betale 25 euro for halvannen kilo. Det er en ganske stiv pris for noe som tradisjonelt sett har blitt betraktet nærmest som slakteavfall, men sånn er det jo. Både spanskene og franskene – for ikke å si italienerne – vet hva som er de beste delene av dyret og dermed ender man med å betale hva det koster. Nå handler det om å etterforske hva eksakt det er som gjør at oksehalestuing fra Jamaica er så jævlig berømt, og så siden utvikle noe som sånn noenlunde følger denne oppskriften. Men det blir en sak for en annen dag.

I mellomtiden spiller vi litt nabokritiserende popmusikk fra Jamaica.

Hva er verdens mest katolske land? Du kan selvsagt svare Vatikanstaten, men det er ikke noe ordentlig land selv om de teknisk sett har politisk uavhengighet og alt det der. Italia er ikke noe dumt svar — men det viser seg i praksis at spansk katolisisme handler om alle de spansktalende landene i verden, som totalt sett utgjør 520 millioner mennesker. I tillegg kommer 120 millioner som er spansktalende men ikke bosatt i “et spansktalende land”. Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes spansktalende protestanter, men når man begynner å sjekke de statistiske dataene så viser det seg at katolikker til en overveldende grad snakker spansk (og visa versa). De kaller ham Papa León her i Spania og som en avveksling fra den jævla krigen i MIdt-Østen – og all verdens elendighet i mer generell forstand – så har de mildt sagt bred fjersynsdekning av det pågående pavebesøket.

Samtidig har popartisten Bad Bunny vært i Spania og holdt et dusin konserter eller deromkring, noe paven påpekte til alminnelig munterhet blant sitt publikum. Ha sa det er helt klart mange som heller vil ha billetter til popkonserten enn for å komme og se en gammel mann holde tale, men han håper noen likevel vil komme for å hilse på ham mens han turnerer Spania rundt i både fly, tog og bil. (Sidenotat: Visste du forresten at Spania er det landet i verden, nest etter Kina og målt i antall kilometer, som har best dekning med moderne høyhastighetstog?) Selv har jeg ikke tenkt å gjøre noe mer for å se paven enn for å se VM i fotball, som forehåpentligvis vil gå bra både for Norge og Spania (selv om en god del flere tipper at Spania vinner enn at Norge har noen realistisk sjanse i dette mesterskapet). Det beste – fra min sysnvinkel – ville vært om Norge banker Spania 5-4 i finalen, etter en skikkelig neglebiter av en kamp. Det vil gi folk både her og der noe å snakke om i lange tider fremover. Ellers er det å håpe at arrangementet lar seg avvikle bra uten at verken spillere eller publikum blir utsatt for noe jævelskap mens de er i USA. Ting er jo litt ute av kontroll der borte.

Til sist avrunder vi med litt allsang rundt en munter melodi fra året 1990.

Som alle vet er det spanske ordet for kylling pollo, som uttales “poyo” og som helst ikke bør forveksles med polla, som betyr kuk. Altså det lokale slangordet for det mannlige kjønnsorgan. Penis. Whatever. Du skjønner tegninga. Imidlertid synes jeg det er litt – hva skal vi si – merkelig at dette penultimate hankjønnsobjektet er et grammatisk hunnkjønnsord på spansk, det vil si at man sier la polla. Men nok om det. Supermarkedet her i nabolaget er organisert slik at man behøver ikke å spørre etter el pollo fordi de har ferdig kuttede stykker pakket inn i plast i kjøledisken. Akkurat som i Norge. For så langt har jo verden generelt sett kommet i vår lykksalige samtid at kroppsdeler fra slaktede livsvesener distribueres gjennom et så å si knirkefritt opplegg for logistisk perfeksjon. Så heldig for meg — fordi planen min for lunsj nå i dag er å lage pollo al ajillo.

Ajillo er en diminuitiv form av substantivet ajo, som betyr hvitløk. El ajillo betyr følgelig “den lille hvitløken” men det er litt semantisk uklart for meg hvorfor man typisk kaller det ajillo hver gang det brukes i mat, selv om det kan dreie seg om temmelig rause mengder noen ganger. Hva skal man si? Det er sånt som jeg går rundt og lurer på, akkurat som om jeg ikke har noe bedre å bruke hjernekapasiteten til. Herregud. Varmt er det også. Begynnelsen av mai kom med temperaturer som lignet mer på Østerdalen enn på syden, men så snudde det og plutselig landet de velkjente spanske tredvegradene på sin sedvanlig insisterende måte, og nå er det ingen kjære mor lenger. Det gjelder å holde seg i skyggen og bevege seg i et behersket tempo, så går det greit. Dessuten har de – selvsagt – begynt å selge tinto de verano igjen. Det betyr grovt oversatt “sommervin” (for eksempel er sangria teknisk sett en sommervin) og min favoritt er limon, som du kan tenke på som rødvin med sitronbrus, selv om jeg innrømmer at det ikke høres noe godt ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nok prat. Jeg logger ut med en munter sang fra gamle dager.

Feminisering er utvikling av kvinnelige sekundære kjønnskjennetegn på kroppen. Ordet brukes også for å beskrive endring i kvinnelig retning hos en mann, for eksempel når det gjelder behåring, stemmeleie og fordeling av fettvev.

(Store medisinske leksikon)

Det var sannsynligvis ikke fysiologisk ment, men ikke desto mindre observerte jeg nylig en amerikansk synser som var bekymret på vegne av europèiske menn. Han hevdet at de har blitt feminiserte og at de dermed har tapt sin maskuline mystikk og egenart til fordel for noe slags kulturelt betinget androgynt “samkjønn” hvor det er vanskelig å skille hunner fra hanner, ihvertfall sånn rent umiddelbart. Du vet. Kvinner i mannsyrker og det ene med det andre. Og hvem er det egentlig som steller hjemme? Det går jo helt rundt for folk når de prøver å forstå denslags. Forvirringen sprer seg snart også til forplantningen og enden å visa blir at menneskeslekten dør ut fordi det ikke fødes nok barn. I mellomtiden foregår det en storstilt utskiftning av befolkninger – eller et snikende folkemord, om du vil – i form av innvandring fra mindre kyske land med større forplantningshastighet og til det feminiserte Europa, hvor menn sprader rundt med vrikk på rumpa og knekk i håndleddet mens de preiker segimellom rundt interiørdesign og kostholdsproblematikk.

Ofte prøver jeg å være saklig overfor diverse evneveike troll, men som alle vet er dette noe som straffer seg. Ingen hører på de som sier at det er en vanskelig balansegang å være mandig, fordi jo hardere du prøver jo latterligere fremstår du i øynene på alle som ser deg. Ikke leder det til noen større etterspørsel på kjønnsmarkedet heller. Kvinnfolka er typisk litt skeptiske til sånne som legger stor vekt på sin mandige fremtoning og som tar seg personlig nær av å ikke bli dyrket og hyllet som noen slags maskulin halvgud som lyser ereksjon lange veier. Nå kjenner jeg selvsagt ikke “alle kvinner” på noen personlig måte, men all min erfaring tilsier at de fleste av dem foretrekker en som ikke bekymrer seg så veldig mye om han er “mandig nok” eller ikke. Dermed blir det som det blir. Du vet. Darwinisme og naturlig seleksjon betinger at de som får formert seg er de litt mer bekymringsløse mannstypene og sånn må det ha vært i såpass mange år at Europa har rukket å etablere en mannstype som ikke lever opp til “det røffe nybyggeridealet” som de etter alt å dømme holder hellig i Amerika til en sånn grad at det har blitt en greie på nettet. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.

Men nok om det. Her er en sang fra gamle dager.

Hva skal man si? Det å være idiot betyr noe helt spesifikt, nemlig at man overvurderer sin vurderingsevne. Eller at man henfaller til tro, om du vil. Jeg mener ikke nå noen spesiell form for tro; altså religiøs tro, overtro, tro på seg selv, tro på julenissen, restskatten, politikernes løsninger på det hele eller antagelser om universets ultimate natur. Tro er uansett en form for mental kortslutning. Det er en fordom. En snarvei. Alle vet jo at dersom du virkelig ønsker å vite noe så må du gå dypt inn i greiene og kartlegge all informasjon som finnes om saken. Hypotetisere, analysere, konkludere. Det rett og slett forekommer ikke at noen bare snubler tilfeldigvis inn i en tilstand av sakkunnskap. Det er produktet av skolering. Sånn fungerer det siden de eldste tider og slik vil det alltid være. Menneskehjernen forblir jo den samme selv om innholdet endrer seg.

Altså, som sagt, en idiot er en person som tror at de vet, selv om de ikke besitter noen strukturert sakkunnskap. De som har litt psykologisk innsikt kjenner sannsynligvis til den såkalte Dunning/Kruger-effekten, som baserer seg i målbare psykologiske fenomener, men som kort fortalt er det praktiske utslaget av dette med “bevissthet om egen uvitenhet” som folk ikke oppdager før de begynner å undersøke en sak. Det kan på forhånd – og dette er helt normalt – føle at de vet noe om saken, men de vet ikke hva de ikke vet. Dette er hva det handler om. Fenomenet er så normalt at det har fått sitt eget navn og kan uttrykkes i en geometrisk graf over statistisk sannsynlighet. Jeg oppfordrer de nysgjerrige til å undersøke saken på egen hånd. Gjør et nettsøk. Dunning/Kruger er tilstrekkelig som søkeord. Da vil du finne mer enn nok å ta tak i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fortsettelse følger … men for nå setter jeg strek med litt munter popmusikk fra Amerika.

Maillardreaksjon er kjemisk reaksjon som skjer mellom karbohydrater og aminosyrer når mat brunes ved 140–160°C. Effekten gir maten brun farge og et mangfold av smak- og luktnyanser. Reaksjonen resulterer i farge, lukt og smak hos biff, øl, sjokolade, kaffe, ristet brød og mange andre typer ristet eller stekt mat. Maillardreaksjon er oppkalt etter den franske kjemikeren Luis-Camille Maillard (1878–1936), som beskrev denne effekten vitenskapelig i 1912.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som alle vet blir kjøttsaus bedre når man tar seg tid til å brune kjøttdeigen skikkelig. Det er ikke en hallusinasjon. Det er noe som skjer med maten når den varmebehandles på fagmessig vis. Folk har visst om dette i hvor mange tusen år som helst og de fleste nøyer seg med å konstatere at det forbedrer smaken i den ferdige retten. Nok pratet. De behøver ikke vite noe mer. Årsaken er sterk nok til å stå helt fint på sine egne bein. Hvem bryr seg om hva som foregår på et kjemisk detaljnivå? Dette er hva overtenkning handler om. Du vet. Noen bare er sånn. De behøver ikke å være irriterende typer men ofte er de det likevel, særlig når de ikke klarer å holde kjeft (som skjer ofte nok til at det er en ting). Vi kan si det er et spørsmål om relevans. “Folk flest” vil ikke forholde seg til mer kunnskap enn hva de strengt tatt behøver for å få jobben gjort. Derfor er det ikke vanlig å lære noe om Luis-Camille Maillard på kokkeskolen.

Hermes Trismegistos – den trefoldig store Hermes – er selvsagt en sagnfigur, men det er jo kjekt å ha en sånn karakter som man kan henge diverse urgammel kunnskap og alskens ordtak på. As above, so below er hans. Det høye speiler det lave. På et noe mer vitenskapelig språk kalles dette skalainvarians. Det spiller ingen rolle hvor stort og kosmisk du blåser opp en greie som styres av visse grunnleggende prinsipper. Gravitasjon er ikke fundamentalt annerledes ute på stjernehimmelen enn nedi bukselomma, det er bare mye mer av den og i helt andre konsentrasjoner. Jordkloden er for eksempel en jævlig stor slabol. Selv om jorda spinner i 1670 kilometer i timen så tar det et helt døgn å komme rundt èn omdreining — og selv om den flyr rundt sola i vanvittige 107.200 kilometer i timen så tar det et helt år å fullføre en runde. Det finnes en kategori av mennesker som nekter å tro på dette, selv om vi forlengst har fått til å måle disse tingene med ganske stor nøyaktighet. Det foregår noe i hodet deres. Folk ville jo bli blåst bort av fartsvinden hevder de. Dette kalles visstnok sunn fornuft. Eller common sense på engelsk. Noe alle bare skjønner intuitivt.

Den britiske filosofen Bertrand Russell sa en gang at menneskehetens tragedie består i at alle idioter og fanatikere er så jævlig skråsikre i sin sak, mens kloke mennesker er så fulle av tvil. Derfor går det som det går. Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Kunnskapens skalainvarians strekker seg fra de små ting og helt til universets yttergrenser. Selv pleier jeg å si at hvis du alltid antar at du tar feil så vil du alltid ha rett. Uansett hva slags ny greie du skal forholde deg til så kommer førsteinntrykket ditt til å være galt — særlig når det handler om mennesker. Ikke desto mindre er det fette nødvendig å etablere og praktisere et system av fordommer og sorteringskriterier. Du vet. For å få fortgang i sakene. Vi har rett og slett ikke tid til å gi alle vi møter all den oppmerksomhet som kreves for å finne ut “hvem de egentlig er”. Ting må forenkles en hel del for å fungere i den praktiske virkelighetens verden. Hvor mye behøver du for eksempel å vite om noen for å avskrive dem som en du ikke har lyst til å bli bedre kjent med? Eller for å snu på flisa; hva slags markører må til for at du oppfatter noen som så interessant at du har lyst til å vite mer om dem? Etter min mening går det ikke an å kjenne noe annet menneske “fullt ut”. Det er for stort og komplisert. For mange bevegelige deler som ikke lar seg forutsi. Imidlertid går det an å kjenne seg selv til en slik grad at man skjønner hvor det bærer hen når man merker at det klør i hodebunnen fordi noens argumenter er så fette evneveike at man ikke orker å forholde seg til dem. Hva skal du gjøre da? Er det noe poeng i å bruke verdifull levetid på å diskutere med idioter?

Vi setter strek der og avslutter med en gammel klassiker fra Frankrike.

Her i Spania finnes en klasse av utlendinger som kaller seg expat. Det er grovt sett sånne som ikke engang prøver å integrere seg, blant annet – eller skal vi kanskje si særlig – når det gjelder å lære språket. Omgangskretsen deres består i hovedsak av andre expats – briter med briter, tyskere med tyskere, svensker med svensker, du skjønner greia – og det kunne ikke falle dem inn i halvsvime å “ta til seg kulturen” på noe annet vis enn å gå på restaurant og spise de lokale spesialitetene. Hvis du spør dem om de er innvandrere til Spania blir de fornærmet. Samtidig skal de også ha seg frabedt å bli kalt turister. Så hva er greia? Det er ganske interessant. De danner en slags identitet rundt det å være utvandret fra gamlelandet, men ikke innvandret til der de bor. Og sånn går dagene. De lever i en parentes.

Nå er jo ikke dette mitt problem, men jeg synes likevel at det blir litt i overkant komisk når de snakker om forholdene der hjemme; med innvandrere som danner kulturelt isolerte ghettobefolkninger og det ene med det andre. Det er antagelig en vanlig menneskelig egenskap å være blind for sitt eget opplegg men dømmende overfor andres. Hvorfor skal en syrer eller iraner som flykter til “vesten” være mer skyldig å tilpasse seg det samfunnet de ankommer enn svensker og briter som av sine egne årsaker flytter til Spania? Det er jo ingen kunst å finne ut at spanske gjennomsnittsmennesker føler litt skepsis til diverse nordeuropèiske “expats” som bosetter seg i landet deres uten å kunne snakke spansk, men likevel forlanger de full oppvartning og VIP-behandling når de forholder seg til lokalbefolkningen. Når det er sagt så har jeg ikke tenkt å “ta noen for meg” og lekse opp for dem. Det er nok å skrive noen linjer om det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Temperaturmessig så har tredvegradene vart i en uke nå, men på tirsdag sier værmeldingen at det skal falle med jevnt ti grader over hele linja. Det er bra. Jeg sover jo litt urolig når det er 25 grader og høytrykk om nettene. Det er også bra å kunne bevege seg normalt rundt i sentrumsområdene igjen. Du vet. Man må jo gå sakte og ta mange pauser underveis når det er brennvarmt der ute. C’est la vie, som de sier i Frankrike. På nyhetene har de allerede snakket om folk som dør på grunn av varmen — selv om dette begrenser seg til folk som driver med sport eller hardt arbeid utendørs. Herregud. Det er ikke engang noen vits i å si noe. Det kommer så mange advarsler og oppfordringer om å være forsiktig når man beveger seg utendørs i hetebølgen at jeg har vondt for å forstå at noen ikke oppfatter det. Jeg mener, mens vi snakker om det typisk menneskelige så bør vi også nevne den gode gamle “skal bare” mentaliteten. Jeg skal bare ordne med en greie. Og plutselig skjer det en ulykke. Har du ikke sett det selv mange ganger?

Vi avslutter dette med en ukegammel sang i sjangeren grønsj, altså 90-talls-nostalgisk musikk.

Den vanligste bruken av samtaleroboter – “chatbots” – skal visstnok være for selskap og/eller terapisamtaler. Dette er en form for kunstig intelligens som spiller på menneskers typiske tendens til å antrpomorfisere – menneskeliggjøre – slike ting som minner dem om “skapninger som dem selv”, ofte såkalte kjæledyr men nå i den senere tid også samtaleroboter på nettet eller telefonen. Dessuten et assortert utvalg direkte imaginære venner av typen dukker, statuer, bilder eller andre gjenstander som vekker assosiasjoner til menneskelig selskap. Noen husker kanskje Tom Hanks-filmen Castaway fra år 2000, hvor han etablerte kontakt med en volleyball påmalt noen ansiktstrekk, angivelig for å ikke bli klin kokos på grunn av manglende kontakt med andre, selv om vi definitivt kan reise spørsmål rundt hvor sunt det er å føre samtaler med en dukke. Ikke desto mindre er jo dette noe barn ofte gjør — med den største selvfølgelighet.

De som vet hvem Richard Dawkins er tenker kanskje på ham som enten en kjent vitenskapsmann – biolog – som for en femti års tid siden oppfant konseptet memer, definert som “det minste kvantum av informasjon som behøves for å transportere en idè fra ett menneske til et annet” — eller de er mest klar over hans kjendisstatus som kraftateist av typen antireligiøs aktivist, særlig utover 2000-tallet. Han tiltrakk seg ganske mye pepper på grunn av dette – som du kan skjønne var de religiøse lite begeistret for aktivismen hans – mens ateister både her og der satte pris på nyordene hans Richard Dawkins, som for eksempel The God Delusion (som også var tittelen på en bok han skrev) hvor han kom inn på dette temaet med antropomorfisering av alskens “døde ting” og i siste instans hele universet, under navnet Gud. Som en god vitenskapsmann vektla han dette med at vi kan ikke vite noe om guder og overnaturlige ting, nærmest per definisjon, og at det er å oppfatte som en paranoid vrangforestilling når vi likevel later som om vi forstår noe.

Hvorom allting er, siste nytt fra den fronten – som vi definitivt må kalle ironisk så det holder – er at Richard Dawkins har blitt lurt opp i stry av samtaleroboten Claude – altså den kunstige intelligensen som er utviklet av selskapet Anthropic – men han begynte å kalle den Claudia etter at han fikk følelsen av at innretningen er en slags form for liv. Du vet. Dyp og meningsfull kontakt, givende samtaler og det ene med det andre. Eller sagt på en annen måte: Det klikka for den gamle geita og nå tror han tydeligvis at det er “noe mer” som foregår enn en Stor Språkmodell som jobber med stokastisk statistikk for å appellere til hans antropomorfiserende tendenser. Men mange nok har harselert over dette allerede, så jeg skal ikke dvele ved sakens komiske dimensjoner, bare nevne at også kraftateister kan la seg lure av en bløffmaker som er snedig nok konstruert. Du vet. Det skal jo som regel ikke så mye mer til enn litt klassisk egomassasje for at en mann skal miste det lille vettet han hadde og henfalle til tro på at han “har draget” på en mer eller mindre eksisterende dame. Eventuelt så kan du holde deg for øynene fordi det hele er så jævlig creepy og pinlig at saken bare er tragisk. Valget er fritt, men som vanlig anbefaler jeg heller at man ler av greia, fordi latter er en bedre energi å jobbe med enn gråt. Selv skåler jeg i kaffe og klinker koppen mot lesebrillene mine. Herregud. For en verden vi lever i.

Vi avslutter med en stilstudie av vokalarbeidet til Tatiana fra det ukrainske metallbandet Jinjer.

Alle de 10 eller 12 personene som følger denne bloggen vet at jeg har visse kjepphester og en av disse er det vi kaller ultraprosessert mat, eller fabrikkføde på godt norsk. Det finnes riktignok tekniske argumenter som underbygger en slik holdning, blant annet lav næringsverdi og høyt innhold av skadelige stoffer, men for meg er det estetiske årsaker – eller eventuelt humanistiske – til at jeg skyr denne greia. Du vet. Maten er jo ikke laget av mennesker med den korrekte holdningen til det arbeidet som blir gjort. Det havner litt uti den sentimentale kålåkeren å påstå at dette handler om kjærlighet, men samtidig er det ikke direkte usant heller. Ønsket om å gjøre en god jobb eller å levere et solid resultat er noe annet enn ønsket om å tjene penger på det man gjør. De to står ikke nødvendigvis i noe motsetningsforhold til hverandre, men det er viktig at man plasserer hest og vogn i riktig rekkefølge hvis man vil oppnå et optimalt resultat. Selv er jeg jo en snobb i matveien – en ufordragelig pikk, om du vil – men jeg er ikke kresen bare fordi jeg ønsker å være kjip. Over langen er dette faktisk et av livets viktigste helsespørsmål: Du blir det du spiser.

Jeg registrerer med en viss fascinasjon at det som pleide å være en litt ekstremistisk holdning nå har utviklet seg til å bli ganske mainstream. Før i tiden var jeg på linje med allergikere, vegetarianere og halal-typer i den forstand at folk flest bare tar det de får, mens jeg har spesielle krav. Jeg er vanskelig. Jeg mener, hvis det står om livet vil jeg selvsagt spise frossenpizza og “død mann på boks” men i enhver normal sammenheng lar jeg heller være å spise noe enn å putte i meg hva jeg bare kan karakterisere som kjemisk spesialbehandlet søppel. Jeg kan lage bedre mat enn dette med rasshølet. Alle vet at man er nødt til å sette grenser her i livet. Man kan ikke finne seg i hva som helst og hvis man overhodet tenker å ha venner og omgangskrets mer generelt sett så er man nødt til å være tydelig. Sånn er reglene. Det går ikke an å påstå noe annet enn at det viktigste enkeltelementet – jeg vil også hevde det mest åpenbare – for generell helse og livskvalitet består i næringsopptaket. Av årsaker jeg ikke forstår er folk i Norge som en hovedregel ikke særlig kravstore på dette området. Selvsagt finnes det individuell varians, men den rådende holdningen er at man “skal ta det man får” og være glad til, innenfor hva jeg mistenker å være noen slags protestantisk nøysomhetskultur som har historiske årsaker, men som tildels er direkte sjokkerende for mennesker fra for eksempel Frankrike, Italia og Spania, hvor det legges stor vekt på smak og kvalitet og omtrent hver eneste lille region har sine egne tradisjonelle spesialiteter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nok om dette for nå. Vi avrunder denne søndagens betraktninger med en religiøs sang.

Identitetsdannelsen tar særlig til i ungdomsalderen. Ungdommer søker sammenheng og stiller spørsmål om innholdet i og meningen med livet sitt på en måte som man ikke finner hos barn. De utforsker verdier og holdninger og søker etter mulige roller og tilhørigheter og en framtidig plass som et voksent og selvstendig individ i samfunnet. Identitet kan blant annet omfatte kjønn, seksuell legning, sosial klasse, utdanning, yrke, livssyn og tilhørighet til et lokalområde.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den latinske grunnformen av ordet identitet betyr “noe som ligner på noe annet” — for eksempel slik vi kan snakke om identiske ting. Følgelig henspiller den menneskelige identitetsdannelsen på det å “finne sin plass” blant slike som man synes at man ligner på. Forsåvidt ganske enkelt å forstå. Imidlertid er det mange som opplever ymse “komplikasjoner” når det kommer til identitetsdannelse i praksis, både fordi de er usikre på hvor de hører hjemme og fordi de møter alskens motstand fra omgivelsene. Finnes det noen omstendigheter som gjør at vi kan snakke om korrekt og ukorrekt applikasjon av identitet? Går det for eksempel an å ta feil av hvem man er og hvor man hører hjemme i landskapet av menneskelige identitetsgrupper? Saken debatteres tildels ganske heftig hver dag.

Selv foretrekker jeg å innta et ukomplisert forhold til saken: Det er opp til identitetsinnehaveren å selv bestemme hva og hvem de er. Siden får det bli deres eget problem dersom de opplever tilpasningsvansker overfor den gruppen de anser seg å tilhøre. Det er liksom ikke min bisniss, hvis du skjønner hva jeg mener. Opplegget er jo uansett bare tøys hvis du forfølger konseptet langt nok. Du vet. Bekvemmelighetens selvbedrag og sosiale overlevelsesteknikker. Til syvende og sist er vi alle unike individer som ikke ligner på noen andre som noensinne har vært eller kommer til å eksistere noen gang i fremtiden. Hva folk identifiserer seg med i dette livet har ingenting å gjøre med deres “egentlige natur” men det er åpenbart en strategisk nødvendighetsartikkel hvis man har planer om å “være noen” og delta i diverse ting som skjer. De andre vil rett og slett ikke godta noen som ikke har en rimelig tydelig identitet de kan forholde seg til og bruke som grunnlag for å “forutsi hva vedkommende vil komme til å gjøre”.

Menneskelig rumpesnusing er den formen for nysgjerrige intervjuer som folk foretar når de prøver å “finne ut av noen” og plassere dem i sitt personlige landskap av fordommer. Hvem er denne personen? Som sagt er det enkelt for meg, fordi jeg godtar rett og slett bare hva de enn sier. Det er jo uansett samme faen for meg. Slik jeg betrakter saken går det ikke an å ha noe slikt som en falsk identitet fordi de er alle i utgangspunktet falske. Over tid – skulle jeg velge å etablere noe slags forhold til vedkommende – vil det jo etterhvert vise seg hvem de er og hva de står for. Handlinger snakker et annet språk enn identitetsfantasiene. Selvsagt har vi et problem dersom det viser seg at et individs tanker om seg selv skiller seg sterkt fra den historien handlingene deres forteller, men sånt må vi bare ta etterhvert som det kommer. I den grad det noensinne er rimelig å snakke om “autentiske personer” så er dette folk som ikke flimrer som en psykiatrisk sommerfugl “all over the place” men som viser en rimelig grad av konsistens når man sammenligner det de sier med det de gjør. De har ikke gjort veldig store investeringer i noen slags spesifikk identitet, om du vil, men de er ganske tydelige på noen få markeringer av personlig smak, estetisk sans og moralske grenser. Det er best slik.

Til sist en sang fra et av mine favorittband innspilt på et av mine favorittsteder.