En av mange måter å bedømme varmmatens kvalitet er gjennom vurdering av hvor bra den holder seg som kaldrett et døgn senere. Eller om den i det hele tatt tåler å bli varmet opp igjen og hva i så fall dette gjør med smakskvalitetene. De faglig belastede har en tendens til å like bedre litt “plyndring av liket” dagen etter enn selve middagen slik den ble satt frem i sin originale – og førstegangsoppvarmede – form. Alle vet jo at visse matretter blir bedre av å kjøles ned over natten før de varmebehandles på ny. Imidlertid krever dette en betydelig grad av struktur i maten. Den må være laget av og med bevaringsverdige materialer, så å si. Selvsagt er det variabelt hvor viktig det er å tenke slik, men hvis man bor alene og typisk lager mat bare til seg selv mesteparten av tiden er det avgjørende både for budsjettet, trivselen og det ene med det andre at det foreligger en gjenbruksstrategi. For eksempel at retten er “frysevennlig” i sin ferdige form, for da kan man jo bare øse opp et antall serveringsstore porsjoner, pakke dem i egnet emballasje og deponere disse i fryseren for senere avbenyttelse. Raskt, kjekt og ikke minst smart. Du får anstendig middag uten å gjøre hele jobben hver dag.
Livet handler mye om synsvinkler, ikke sant. Filosofer kaller dette den frie viljens problem og saken diskuteres minst like mye den dag i dag som da konseptet ble formulert for mange tusen år siden. Det er jo ikke bare at du kan velge å gjøre mange forskjellige ting, du kan også velge hvordan du skal oppfatte og “forklare” selve virkeligheten. Det er jo blant annet derfor det er så forbasket vanskelig å bli enig med andre mennesker, særlig de du har et nært forhold til. Hva skal vi mene om dette? Vi mennesker er noen kverulante tukleaper som ofte ikke engang klarer å bli enig med oss selv. Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig? Hva lønner seg? Dessuten er det viktig å ikke se ut som en idiot foran alle de andre. Hvis vi ikke hadde en fri vilje ville alt vært mye enklere. Visse politiske og religiøse tiltak prøver å gjøre noe med saken. De vil fri deg fra løse tanker og gnagende tvil. Du får et regelement istedet. Du vet. En bok eller flere, som du kan slå opp i for å finne noen magiske ord som kan bedøve den frie viljens påtrengende mangetydighet. På slikt vis går det an å unnslippe smerten ved å måtte tenke selvstendig og fatte egne beslutninger. Verden er jo konfigurert slik at det finnes alltid tvil. Det finnes alltid ustabilitet, tvetydighet, usikkerhet og en dønn fette ufattelig grad av kompleksitet som bare blir verre og verre jo dypere du går inn i et hvilket som helst tema eller studieområde. Det er hva det er.
Og dette er litt progressiv pop-rock fra året 1979.
