Dørvakt kan fungere som norsk oversettelse av gatekeeper; i betydningen en som passer på at ingen “uverdige” slippes inn i en krets eller et miljø. La oss for eksempel si sånne som har peiling på vin. Folk som vet at de ikke har snøring vil jo typisk føle seg klønete til å begynne med. Det er da dørvakten kommer for å sjekke akkreditivene dine. Det gjelder for ham (eller henne, eller noe helt annet) å passe på at “alle kunstens regler” forblir uforandret og at autoritetene får være slik de alltid har vært. Du vet. Det er jo en spesiell form for sjargong man må lære og bruke før man kan begynne å si noe om vin. Visse ord og uttrykk som fanger inn de nyes nysgjerrighet og bevarer de gamles pondus, slik at alt kan for alltid være som det var.
I utgangspunktet er det ikke vanskelig. Liker du det du har fått i glasset? Dette er minimumskravet. Hvis vinen ikke er god er det ikke noen vits i å si noe mer. Men hvis den smaker deg blir det neste trinn på stigen å si noe om hvorfor. Hva er det som fungerer? Hvorfor er nettopp denne vinen – i forhold til alt annet du har smakt – noe som fungerer for deg? Glem alt du har hørt om “objektive kriterier”. Dette handler om smak. Prisnivået kan til en viss grad være veiledende, men du bør ikke bli forbauset hvis du oppdager billige og gode viner like ofte som dyre og dårlige. La oss si det finnes et “mellomsjikt” av vin som går inn for å være drikkevennlige heller enn “interessante” og dette er det første folk bør lære å gjenkjenne. Greia er jo til syvende og sist at de får solgt varene sine. Nesten alle bryr seg mest om dette formålet. Sånn må det være. Å lage vin er en kostbar bransje.
Noe komisk med Norge er hvor stor makt vinspaltistene typisk har pleid å ha (selv om jeg er usikker på om systemet har holdt seg inn i den digitale tidsalderen). For eksempel pleide Dagbladet, VG og Aftenpostens anmeldelser å medføre at Vinmonopolet ble raskt utsolgt på de vinene som disse anbefalte. Ting fungerer veldig annerledes i Spania. For det første finner du omtrent bare spansk vin i butikkene heromkring. Det skal riktignok sies at jeg ennå ikke har vært i noen, hva skal vi si, mer vinsnobbete type butikk, fordi der innbiller jeg meg at de orienterer seg mer mot internasjonale merkevarer litt oppi de høye prisklassene, men alt i underkant av ti euro (det regnes som en ganske høy prise her) er nesten alltid spansk vin (selv om supermarkedene noen ganger også har noe fransk, italiensk og portugisisk). Det jeg like ovenfor kalte “mellomsjiktet” er her priset fra 4-8 euro og det omfatter sannsynligvis 70-80 prosent av alt vinsalget i Spania, hvor alle drikker vin men nesten ingen er “faglige vinsmakere” ut over å melde fra om de liker varen eller ikke.
Vi avslutter der, med en klassisk internasjonal hit – om smak – som har holdt seg bra.
