Basert i den nyeste vekslingskursen tilsvarer 3,50 euro litt i underkant av 38 kroner — og dette er hva jeg betalte for to rå og ferdig tilformede hamburgeremner av storfèrasen rubia gallega – “galicisk blondine” – hvorav den ene av dem nylig ble stekt opp som en litt sen lunsj her i huset. Men sånn er det jo i Spania. Alt skjer mye senere på døgnet, ikke minst middagen som ofte ikke avholdes før klokken ti på kvelden og som derfor drar seg mot midnatt og vel så det. Dette med å bli sittende til bords lenge etter at selve måltidet er over heter som alle vet sobremesa og regnes som den beste delen av middagen. Da skal man slappe av, nyte hverandres selskap, drikke diverse typer alkohol og kaffe, røyke sigarer, prate om livet og ellers alt man kan komme på. Så vidt jeg vet regnes det som unormalt å “skynde seg” når det handler om mat og selskapelighet, fordi hva kan vel være viktigere enn å feire at du lever akkurat nå i øyeblikket?
Hvordan det der enn måtte forholde seg så er jeg – selvsagt – temmelig kresen i forhold til hamburgere. Det er ikke noe jeg ville kjøpt ute på et serveringssted, for å si det slik, men hvis jeg selv kontrollerer alle deler av prosessen så vet jeg jo hva jeg får og da er det en akseptabel lunsjrett et par ganger i måneden eller så. Du vet. Folk spiser alt for mye kjøtt. De presser i seg aldeles katastrofalt motbydelige mengder med døde dyrs kroppsdeler uten engang å reflektere over hva de holder på med, langt mindre gjøre ære på den skapningen som måtte dø for at de skal kunne leve. Det er temmelig fette nihilistisk — men slik er jo menneskene. De bare virrer gjennom livet som små duracellkaniner uten å noensinne bruke tid på å reflektere over tilværelsens mystikk. Det handler om å være “travelt engasjert” i noe slags dusteopplegg som krever såpass mye av deres tid og energi at de ikke har noe til overs, det blir for det meste bare jobbing og søvn. Fritid er i seg selv bare et problem som krever å fylles med noen slags “aktivitet” som det helst skal gå an å fotografere og legge ut på hva enn slags sosiale media som de bruker. Nesten alle begynner å savne jobben etter en stund.
Når det er sagt så raker det ikke meg hvordan andre mennesker innretter sine svært korte og høyst private liv her på denne tilfeldige planeten hvor vi har blitt hensatt av årsaker ingen kjenner. Det kan åpenbart debatteres – noe som også skjer hver dag – hva som er meningen med tilværelsen, men jeg er selv blant de som trekker på skuldrene og sier det må være opp til hver enkelt hva de gjør for å “finne mening” og sette pris på det de har. Folk er jo forskjellige. Det som er bra for meg er ikke nødvendigvis bra for deg – og omvendt – men er det ikke egentlig bare en fordel at ting er slik? Selv må jeg si at jeg har egentlig høstet mer lærdom av å omgås de som er ulik meg selv enn de som jeg alltid er enig med. Jeg er jo ikke så evneveik at jeg tror jeg “har rett” i noen generell forstand selv om jeg forlengst har oppdaget hva som funker (og ikke funker) for meg selv. Ta for eksempel den hamburgeren jeg lagde som en sen lunsj i dag. Det må være kjøtt av beste kvalitet men også brød i samme kategori, garnert med salatblader, rå løk, saltagurk og to typer saus (en under og en over) som skal være henholdsvis hvit og rød. Det blir ikke aktuelt å forhandle om saken. Jeg skal enten ha det akkurat slik som jeg liker det eller så skal jeg ikke ha det overhodet. Entiendes?
Det passer å avslutte dette med noen danske gammelrockere som spiller en sang fra 1994.
