I juridisk terminologi heter det hostis humani generis og det er mye eldre enn de fleste umiddelbart tror, med stamtavle helt tilbake til gamle tiders fredløshet, det vil si når noen ble erklært å være utlegd, altså “utenfor loven”, som i praksis betyr at hvem som helst ustraffet kan gjøre hva som helst mot dem fordi de står ikke under noens beskyttelse. Du vet. Hvor lenge som helst har jo enhver statsdannelse basert seg i et voldsmonopol som innebærer at bare makthaverne kan kan bruke vold mot innbyggerne i vedkommende stat, mens alle eventuelle “private initiativ” i så måte betraktes som et direkte angrep på makthavernes autoritet og straffes deretter. Innbyggernes rett begrenser seg – både historisk sett og i nåtid – til å bære frem anklager mot de som har gjort dem urett, så er det makthavernes privilegium å vurdere saken og hva de eventuelt skal gjøre med den. Selvtekt straffes den dag i dag som det opprøret det er.
I tidlig moderne tiders sjøfart og handel ble pirater og sjørøvere betraktet som “fiender av menneskeheten” som man ikke behøvde noen slags særlig tillatelse for å angripe og utslette, snarere tvert imot. Det ville blitt stilt spørsmål ved din ære, integritet og lojalitet hvis du hadde makt til å gjøre noe men valgte å la være. Nyere tider har ankommet med sine egne demoner, blant annet i det hinsides enhver sammeligning mest blodige og ondskapsfulle hundreåret i menneskehetens historie, nemlig Siglo XX, som de sier her i Spania, altså det tyvende århundret. Hva er annerledes? Først og fremst mer og – til sitt formål – bedre våpenteknologi, men også ideologi, eller rettere sagt metoder for å spre idèene hurtigere enn noensinne tidligere; først med radio, senere med fjernsyn og til sist hva som bringer oss alle sammen til en eneste stor og lykkelig familie: Internett. Ting skjer hurtig nå for tiden — og alle vet alt før dagen er omme.
På den ene siden har vi jurisprudens – rettsvitenskap eller juridisk teori (direkte oversatt betyr det rettsinnsikt) – altså lov og ordnede former, prosedyrer for fremstilling og avstraffelse av forbrytere, grensesetting for “individets handlingsfrihet” og den typen ting — mens på den andre siden har vi naturretten, eller “den folkelige rettsoppfattelsen” som danner det egentlige fundamentet for samfunnets lover, på det grunnlaget at teknisk lov og rett må samsvare med hva vi kan kalle folkets moralske anfektelser for at rettssystemet skal kunne fungere. Det er her vi finner det politiske spillerommet. Det er enklere å forskyve den folkelige moralen enn det er å argumentere for endringer innenfor fagmessig jurisprudens. Til dette formålet har den allemektige Jehova i sin nåde gitt oss verktøyet propaganda. Du finner det på internett. Jeg vil våge å påstå at nesten uansett hva slags kørka og pervers idè vi snakker om så vil du med stor sannsynlighet finne folk på nettet som jobber for å spre budskapet. Sånn er jo menneskene. Alle synes at de selv har rett og jo oftere de hører sine egne idèer gjennom media på nettet og ellers, jo mer rett synes de at de har.
Hvem er menneskehetens fiender? På det mest simplistiske moralske grunnlaget vi kan stille opp vil svaret være slike som “gjør motstand” mot artens overlevelsesevne, fysiske sikkerhet og alminnelige næringsgrunnlag. Du vet. Absolutt alle behøver jo for eksempel både mat og rimelig rent drikkevann, slik at vi kan argumentere for at i det minste enkelte eksemplarer av typen hostis humani generis i vår egen tid er alle de som – uansett årsak – jobber for å ødelegge naturen og miljøet. Dette samsvarer klart med alminnelig rettsfølelse selv om det er litt på den vanskelige siden å stille opp den typen klare grenser for hva vi egentlig snakker om som er påkrevet innenfor god jurisprudens. Hva skal være tillatt, hva må forbys og hvordan kan vi skille mellom de to? Det ønskelige resultatet både på kort og lang sikt må jo være at det foreligger “levelige forhold” for mennesker overalt hvor mennesker finnes, mens en fiende av menneskeheten vil kanskje tenke noe sånt som at det er viktigere for dem at de selv lever i pervers luksus enn at hele befolkninger i den såkalte tredje verden får tilstrekkelig med sunn mat og rent drikkevann. Tenk over saken.
Vi avslutter med en – riktignok tangentielt – tematisk relevant sang fra gamle dager.
